RG-1980-314

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1979-09-05
Publisert:	RG-1980-314
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 5. september 1979 i sak nr. 7/1978
Parter:	Aslaug Farnes (høyesterettsadvokat Birger Motzfeldt) mot Jon Raukleiv (høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten).
Forfatter:	Lagdommerne Rolf E. Schreiner, Kaare Hageler, sorenskriver Leif Fjeld
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §14, §23, §5, §6, Tvistemålsloven (1915) §163, §172, §180, §384, §386, §54, §58, §59, §60, §61, §62, §92, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §38, §42, §43, Jordloven (1955) §55, Bygningsloven (1965) §22, §25, §26, §27, §82, §1, §22, §24, §2, §49, §53, §56

Olav Raukleiv, som satt i uskiftet bo etter hustruen Anne Raukleiv, døde 2. oktober 1975. Boet ble den 18. samme måned tatt under offentlig skiftebehandling ved Nedre Telemark skifterett. Arvingene i boet er Anne og Olav Raukleivs to barn, sønnen Jon Raukleiv og datteren Aslaug Farnes.

Under skiftebehandlingen oppsto det uenighet mellom arvingene om fordelingen av boets faste eiendommer:

Raukleiv - gnr. 18 bnr. 12

Raukleiv II - gnr. 18 bnr. 53

Jønnbu - gnr. 9 bnr. 38

Jernbuliene - gnr. 9 bnr. 19 og 67

Kikut - gnr. 9 bnr. 91

Kringbu - gnr. 9 bnr. 224

alle i Bø kommune. Raukleivbrukene ligger forholdsvis langt nede i det terrenget som skråner oppover mot Lifjell, - nedenfor Lifjell Turisthotell - mens brukene under gnr. 9 ligger høyere i Lifjellområdet og strekker seg helt opp mot skoggrensen. Under skiftesamling 22. januar 1976 meddelte Jon Raukleiv at han vedkommende de faste eiendommer ville «gjøre sin odelsrett gjeldende så langt denne rekker». Etter begjæring ble det 14. september 1976 holdt skifte- og åsetestakst over boets eiendommer. Taksten har følgende slutning:

«1. Eiendommen Raukleiv gnr. 18 bnr. 12 i Bø verdsettes til kr. 35 000,- - femogtredvetusenkroner 00/100 som åsetesverdi.

2. Eiendommen Raukleiv II gnr. 18 bnr. 53 i Bø verdsettes til kr. 110 000,- - etthundreogtitusenkroner 00/100 etter full verdi etter gangbar pris i egnen.

Side:315

3. Eiendommene Jønbu gnr. 9 bnr. 38, Jernbuliene gnr. 9 bnr. 19 og 67, Kikut gnr. 9 bnr. 91 og Kringbu gnr. 9 bnr. 224, alle i Bø, verdsettes til kr. 145 000,- - etthundreogførtifemtusenkroner 00/100 - som åsetesverdi. Herav utgjør verdien av Kringbu gnr. 9 bnr. 224 kr. 15 000,- - femtentusenkroner 00/100».

På vegne av Aslaug Farnes begjærte så h.r.advokat Birger Motzfeldt, ved brev av 3. desember 1976, skjønn etter odelslovens §6 «for på denne måte å få avgjort om eiendommene Jønnbu gnr. 9 bnr. 38, Jernbuliene gnr. 9 bnr. 19 og 67, Kikut gnr. 9 bnr. 91 og Kringbu gnr. 9 bnr. 224 er odlingsjord». Skjønnsforhandling for Nedre Telemark herredsrett ble avholdt 15. september 1977 og herunder la Aslaug Farnes v/h.r.advokat Birger Motzfeldt ned denne påstand:

«1. Eiendommene gnr. 9/38, 9/19, 9/67, 9/91 og 9/224 i Bø alle tilhørende Olav Raukleivs dødsbo, anses ikke som odlingsjord, jfr. odelslovens kap. I.

2. Jon Raukleiv dømmes til å betale Aslaug Farnes omkostningene ved skjønnet.»

mens h.r.advokat Lars Aspeflaten, på vegne av Jon Raukleiv la ned slik påstand:

«1. Eiendommen gnr. 18 bnr. 12 og eiendommene gnr. 9 bnr. 38, 19, 67, 91, 224 i Bø må bedømmes som en eiendom og som sådan odlingsjord, jfr. odelslovens kap. I og jordlovens §55.

2. Jon Raukleiv tilkjennes saksomkostninger.»

Herredsretten som besto av dommerfullmektig Hans Hoffmann og 4 skjønnsmenn, avsa 2. november 1977 enstemmig skjønn med denne slutning:

«1. Eiendommer tilhørende bo nr. 20/75 - Anne og Olav Raukleivs dødsbo av Bø - med følgende gårds- og bruksnumre: 18/12, 9/38, 9/19 og 67, 9/91, 9/224 alle i Bø anses som en eiendom etter odelslovens §6 og er som sådan odlingsjord.

2. Saksøker, Aslaug Farnes, betaler saksøkte ved h.r.adv. Lars Aspeflaten innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen i saksomkostninger: kr. 2 870,- - kronertotusenåttehundreogsytti. I tillegg betaler saksøkeren de lovlige omkostninger ved skjønnet».

De nærmere enkeltheter med hensyn til eiendommenes størrelse og beskaffenhet, beliggenhet, bruk osv. fremgår av skjønnet, hvor også skifte- og åsetestaksten av 14. september 1976 er inntatt i sin helhet.

Aslaug Farnes v/h.r.advokat Birger Motzfeldt har anket herredsrettens skjønn til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Ankegrunnene er i hovedtrekk følgende:

Det som det ble begjært skjønn over var om bruksnumrene under 9 - Lifjelleiendommen - er å anse som odlingsjord etter odelslovens kapittel I. Herredsretten har derfor opptrådt i strid med loven når den ved avgjørelsen av dette spørsmål har trukket inn boets annen eiendom Raukleiv, gnr. 18 bnr. 12, og ansett denne eiendom og Lifjelleiendommen som en eiendom, som en landbruksmessig driftsenhet. For det første fordi skjønnsbegjæringen kun gjaldt Lifjelleiendommen. For det annet fordi spørsmålet om eiendommene i relasjon til odelslovens §14 §53 er å anse som en eller flere eiendommer må avgjøres

Side:316

ved dom. Det ligger utenfor skjønnsrettens kompetanse å ta stilling til dette når det er tale om et skjønn etter odelslovens §6.

Subsidiært hevdes det at skjønnsretten har tatt feil i sin vurdering av om Lifjelleiendommen og Raukleiv hver for seg eller samlet er å anse som odlingsjord.

Det skjønnet egentlig skulle gjelde - om Lifjelleiendommen var å anse som odlingsjord - har herredsretten bare tatt standpunkt til i noen bisetninger i skjønnspremissene og på en høyst ufullstendig måte. Vurderingene, som ikke er kommet til uttrykk i skjønnskonklusjonen, hviler forøvrig heller ikke på et rettslig sett holdbart grunnlag. Om eiendommen engang i 1930-årene ble innkjøpt som setereiendom for Raukleiv, tjener den ikke lenger noen slik funksjon. Den er oppgitt som supplement til Raukleiv. Området er urbanisert og merkantilisert, og vil ikke lenger bli nyttet til landbruksdrift, hvilket må være det primære vilkår for å anse eiendommen som odlingsjord. Bruken av eiendommen har gjennom de siste 20 år fullstendig skiftet karakter. Den foreliggende disposisjonsplan for Jønnbuområdet, endelig stadfestet av fylkesmannen i Telemark 10. juli 1970, forutsetter også en bruk som ikke har noe med landbruksproduksjon å gjøre. Det har også fylkeslandbruksstyret lagt til grunn da det i mars 1969 godkjente disposisjonsplanen. Eiendommen fremtrer som et selvstendig investeringsobjekt som utnyttes turistmessig ved salg av hyttetomter, utleie av hus på eiendommen og utleie av parkeringsplasser m.v. Det er praktisk talt ikke foretatt annen hugst på eiendommen enn den som har vært nødvendig for å rydde hyttetomter og legge ut parkeringsplasser. Olav Raukleivs næringsoppgave for 1972 viser f.eks. at han har kjøpt ved. Denne endrede bruk samt disposisjonsplanen må medføre at Lifjelleiendommen ikke lenger anses som odlingsjord etter odelslovens §1 og §2, jfr. §5 og §23 . Om betydningen av endret bruk, bl .a. som følge av den samfunnsmessige utvikling, er vist til h.r.dommer i Rt-1961-541, Rt-1967-1009, Rt-1972-1274 og 1286.

Det er også uriktig rettsanvendelse når skjønnsretten er kommet til at Raukleiv, gnr. 18 bnr. 12 og Lifjelleiendommen er en eiendom. På Raukleiv har det ikke vært drevet noe jordbruk de siste 15-20 år. Jordveien har ligget brakk og det har ikke vært holdt dyr. Eiendommen har bare tjent som bolig for Anne og Olav Raukleiv. Den bruk de i denne tid gjorde av Lifjelleiendommen var uavhengig av hvor de bodde. Noen sammenheng av landbruksmessig eller annen art mellom Lifjelleiendommen og Raukleiv har det ikke vært i den senere tid. Lifjelleiendommen er en selvstendig næringsdrift uten driftsmessig tilknytning til Raukleiv og er således ikke noe underbruk til Raukleiv. Det er derfor misvisende når herredsretten snakker om Lifjelleiendommen og Raukleiv som en landbruksmessig driftsenhet. Dette står også klart i strid med det som er kommet til uttrykk i fylkeslandbruksstyrets behandling av disposisjonsplanen for Jønnbuområdet. Fra rettspraksis er bl.a. påberopt dommer i Rt-1956-614, Rt-1963-580 og i R.G. 1957 706.

Jordlovens §55 kan ikke anføres som støtte for at Raukleiv og Lifjelleiendommen i relasjon til odelsloven må anses som en eiendom. Bestemmelsen i jordloven og odelslovens §14 forfølger forskjellige

Side:317

formål og §14 går foran jordlovens §55, jfr. Rygg og Skarpnes, Odelslovens, 63. Forøvrig ligger det i fylkeslandbruksstyrets godkjennelse av disposisjonsplanen for Jønnbuområdet at Lifjelleiendommen er oppgitt som landbruksareal.

Endelig hevdes det at selv om disposisjonsplanen formelt sett ikke er noen reguleringsplan, innebærer planen og myndighetens godkjennelse av den at de landbruksmessige hensyn har måttet vike for en rent turistmessig utnyttelse av området. Heri ligger at disposisjonsplanen i realiteten får samme virkning som en reguleringsplan. Det burde da følge av odelslovens §5 at Lifjelleiendommen ikke kan anses som odlingsjord, hva enten den ses for seg eller sammen med Raukleiv som en landbruksmessig enhet.

Aslaug Farnes har nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt:

Herredsrettens skjønn oppheves.

2. Subsidiært:

Eiendommene Jønbu (Helkås) gnr. 9 bnr. 38, Jernbuliene gnr. 9 bnr. 19 og 67, Kikut gnr. 9 bnr. 91, Kringbu gnr. 9 bnr. 224, alle på Lifjell i Bø tilhørende Olav og Anne Raukleivs dødsbo anses ikke som odlingsjord.

3. I alle tilfelle:

Ankemotparten dømmes til å betale den ankende part saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Jon Raukleiv har v/h.r.advokat Lars Aspeflaten imøtegått anken. Han mener at herredsretten ikke har begått noen feil verken når det gjelder saksbehandlingen eller rettsanvendelsen og har i det vesentlige fremholdt:

Når herredsretten skal avgi et skjønn etter odelslovens §6, må den avgjøre hva som i relasjon til denne bestemmelse er å anse som «ein eigedom». En slik avgjørelse faller innenfor skjønnets kompetanse. Det er ikke meningen med §6 at det skal tas standpunkt til om hvert enkelt bruksnr. isolert sett er å anse som odlingsjord. I dette tilfelle har skjønnsretten funnet at Raukleiv og eiendommen på Lifjell er å anse som «ein eigedom». Dette er en skjønnsmessig avgjørelse som ikke lagmannsretten kan prøve.

Raukleiv har, foruten våningshus og driftsbygning, 12 da. innmark og 200-250 da. skog. Når denne eiendom sees sammen med Lifjelleiendommen på ca. 800 da. med 284 da. produktiv skog, får man en enhet på 1 000 - 1 050 da. Dette eiendomskompleks har vært drevet og kan naturlig drives under ett. Det blir det vanlige bilde med hjemmeeiendom og utmark opp mot og i fjellet, det vil si en eiendomsenhet som ikke skiller seg ut fra tusenvis av gårdsbruk her i landet. Etter forholdene i Bø må denne eiendomsenhet anses som en liten eiendom, så liten at den ikke gir tilstrekkelig næringsgrunnlag for en familie. Det er derfor nødvendig at eieren har et yrke ved siden av. Isolert sett er Raukleiv å anse som odlingsjord. Det har motparten erkjent. Det må derfor være helt på det rene at Raukleiv og Lifjelleiendommen, behandlet som en eiendom, må være odlingsjord.

Skjønnsretten har også sagt at Lifjelleiendommen sett for seg, er å anse som odlingsjord. At brukene under gnr. 9 er en eiendom er

Side:318

uomtvistet. Det må være utvilsomt at Lifjelleiendommen med 284 da. produktiv skog, som ligger samlet, fyller vilkårene etter odelslovens §2 annet ledd, annet punktum for å anses som odlingsjord. De 284 da. 'ene med produktiv skog gjør eiendommen til odlingsjord uansett hvor stor eiendommen forøvrig er og hva som ellers står på den. Det er intet krav i odelsloven om at det må hugges årlig i en skogeiendom for at den skal kunne anses som odlingsjord. Det er produksjonsevnen som er avgjørende.

Skjønnsretten har også vurdert Lilfjelleiendommen i relasjon til odelslovens §5 og §23. Det må være, på det rene at en disposisjonsplan ikke er noen reguleringsplan. En stadfestet reguleringsplan gir kommunen ekspropriasjonsrett og utløser erstatningsansvar. En disposisjonsplan er utarbeidet av grunneierne, og det er opp til dem om de vil følge den. Hittil har disposisjonsplanen ikke fått virkning for annet enn hyttebygging. Kapitalkrevende tiltak som skibakke, slalåmbakke, skitrekk og hotellanlegg er det ikke foretatt noe med. Disposisjonsplanen i seg selv fratar ikke Lifjelleiendommen dens karakter av odlingsjord slik en reguleringsplan gjør det etter odelslovens §5 jfr. §22. Den medfører heller ikke at Lifjelleiendommen har skiftet karakter på en måte som gjør at den ikke lenger fyller vilkårene for å anses som odlingsjord, jfr. odelslovens §23. Dette gjelder hva enten man ser disposisjonsplanen isolert eller man kobler den sammen med den faktiske utnyttelse av eiendommen, en utnyttelse som gjorde det mulig for Olav Raukleiv å oppnå en inntekt av eiendommen som ga et rimelig levebrød. Betydningen av disse forhold har skjønnsretten vurdert, og stort sett dreier det seg også forsåvidt om skjønnsmessige avgjørelser som lagmannsretten ikke kan overprøve.

At skjønnsretten har bygget på en riktig rettsoppfatning når den har ansett Raukleiv og Lifjelleiendommen som «ein eigedom», følger også av jordlovens §55 (slik den lyder etter lovendring av 26. mai 1979). Det er helt utenkelig at fylkeslandbruksstyret, etter den praksis som følges, vil gå med på å skille de to eiendommer. Det er helt uriktig å si at fylkeslandbruksstyret har akseptert deling i og med at den godkjente disposisjonsplanen i 1969. Det fylkeslandbruksstyret godkjente var utskilling av hyttetomter i samsvar med disposisjonsplanen. Det gjenstår nå bare et begrenset antall hyttetomter for salg.

Jon Raukleiv har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens skjønn av 2.11.1977 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten».

Lagmannsretten har mottatt partsforklaring fra Aslaug Farnes. Det er ført 2 vitner. Som nye dokumenter er fremlagt Olav Raukleivs ligningsoppgaver for årene 1972-1974. Retten har foretatt befaring av Lifjelleiendommen.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er enighet mellom partene om at de 5 bruksnumre under gnr. 9 - eiendommene på Lifjell - som tilhører dødsboet, i alle relasjoner som er relevante i saken er å anse som en sammenhengende eiendom. De enkelte bruksnumre grenser opp mot hverandre og utgjør et samlet hele med utskilte hyttetomter innenfor arealene. Det er også enighet mellom partene om at Raukleiv, gnr. 18 bnr. 12, isolert sett er å anse

Side:319

som odlingsjord, idet den fyller de arealkrav som odelslovens §2 stiller. Hvorvidt Aslaug Farnes er enig med Jon Raukleiv i at Raukleiv og Lifjelleiendommen, hvis de i relasjon til odelslovens §14 §53 må anses som en eiendom, i sin helhet er å anse som odlingsjord, er ikke klart. Lagmannsretten har nærmest forstått det slik at hun under denne forutsetning mener at den del av eiendomskomplekset som ligger på Lifjell, heller ikke da vil være odlingsjord.

Aslaug Farnes har 3. desember 1976 fremsatt skriftlig begjæring om skjønn etter odelslovens §6 over Lifjelleiendommen. Det hun ba om å få avgjort var om denne eiendom var odlingsjord eller ikke. Etter skjønnsbegjæringen er det helt klart at det var tale om en vurdering av Lifjelleiendommen isolert sett. Dette er gjentatt under saksforberedelsen, og det ble innbetalt forskudd til dekning av omkostningene ved skjønnet. Den påstand som Aslaug Farnes nedla under hovedforhandlingen - Lifjelleiendommen anses ikke som odlingsjord - faller i tråd med skjønnsbegjæringen. Jon Raukleiv har ikke under saksforberedelsen fremmet noen begjæring om skjønn etter odelslovens §6 med annet skjønnstema og annet skjønnsobjekt enn det Aslaug Farnes' skjønnsbegjæring gjaldt. Først under hovedforhandlingen fremkom kravet om at det skjønnet måtte gjelde var om Raukleiv, gnr. 18 bnr. 12, og Lifjelleiendommen er å anse som en eiendom og om den som sådan er odlingsjord.

Når odelslovens §6 viser til «reglane om odelsskjøn», siktes det til reglene i odelslovens kapittel XIV. I dette kapittels §59 vises det til reglene i tvistemålsloven og i samme kapittels §66 til skjønnsloven, som igjen sier at tvistemålslovens første, annen og fjerde del får tilsvarende anvendelse, jfr. skjønnslovens §2. Med den vide adgang det er til objektiv kumulasjon etter tvistemålslovens §58, §59, §60, §61, §62 er det neppe noe prosessuelt til hinder for at Jon Raukleiv, under selve hovedforhandlingen, begjærer skjønn etter odelslovens §6 over noe annet enn det Aslaug Farnes' skjønnsbegjæring dekker. Der er på det rene at Aslaug Farnes ikke under hovedforhandlingen protesterte mot fremsettelsen av dette skjønnskrav, og det ble såvidt skjønnes forhandlet om det, jfr. tvistemålslovens §92.

Etter de vanlige regler om dommers objektive rettskraft er det kun det som er uttalt i domskonklusjonen/domsslutningen som er rettskraftig avgjort. For et skjønn må tilsvarende gjelde bare for det som er tatt med i selve skjønnsslutningen. I dette tilfelle inneholder skjønnsslutningen intet om det Aslaug Farnes har begjært skjønn over. Hvis dette er å anse som en feil ved saksbehandlingen, oppstår spørsmålet om hvilke følger det må få. Derimot fastslås det i skjønnsslutningen at Raukleiv og Lifjelleiendommen, slik Jon Raukleiv har påstått, «anses som en eiendom etter odelslovens §6 og er som sådan odlingsjord». Som prinsipal ankegrunn er hevdet at det forsåvidt foreligger en saksbehandlingsfeil, idet denne avgjørelse innebærer at skjønnsretten har gått utenfor sin kompetanse. Lagmannsretten behandler først spørsmålet om eventuell kompetanseoverskridelse.

I skjønnskonklusjonen heter det at Raukleiv og Lifjelleiendommen «anses som en eiendom etter odelslovens §6...» Etter skjønnspremissene ser det ut til at skjønnsretten har forstått «ein eigedom» i

Side:320

odelslovens §6 slik at det her siktes til hva som i relasjon til odelslovens §14 og §53 er å anse som en eiendom. Skjønnsretten uttaler at den avgjør «om de enkelte matrikkelnumre skal anses som en eller flere eiendommer etter odelslovens §6». Videre sies det at «eiendom» i denne forbindelse må bety «landbruksmessig driftsenhet». Og retten drøfter «hvorvidt det foreligger en eller flere driftsenheter etter §6». Premissene inneholder også andre tilsvarende formuleringer.

Lagmannsretten antar at skjønnsretten må ha misforstått odelslovens §6. Det denne bestemmelse anviser som skjønnstema er om en eiendom fyller vilkårene for odlingsjord. Hvilken eiendom det er tale om, bestemmes av hvilken eiendom det er begjært skjønn over. Det er ikke forutsetningen at skjønnsretten skal ta standpunkt til om denne eiendom av den best odels- eller åsetesberettigede kan kreves løst eller utlagt sammen med eiendom det ikke er krevet skjønn over. Og selv om skjønnsbegjæringen gjelder om to eiendommer, ansett som en eiendom, fyller vilkårene for odlingsjord, ligger det utenfor skjønnsrettens kompetanse samtidig å avgjøre om disse to eiendommer - i dette tilfelle Raukleiv og Lifjelleiendommen - i relasjon til odelslovens §14 og §53 er å anse som en eiendom. Derved tar man - som skjønnsrettens formann sier - stilling til et realitetsspørsmål som via rettskraftreglene kan få avgjørende betydning for spørsmålet om hvilke eiendommer den enkelte arving skal kunne kreve i kraft av sin odelsrett eller åsetesrett. Et slikt spørsmål må etter lagmannsrettens syn finne sin avgjørelse under en vanlig odelsløsningssak eller en skiftetvist med adgang til overprøving av alle sider av spørsmålet, både de rettslige og de skjønnsmessige. Det hører ikke under et skjønn etter odelslovens §6, hvor adgangen til overprøving ved anke er begrenset.

Skjønnsrettens avgjørelse slik den kommer til uttrykk i skjønnsslutningen sier positivt at Raukleiv og Lifjelleiendommen er å anse som en eiendom, som en «driftsenhet» heter det i premissene. At odelslovens §6 forutsetter at skjønnsretten skal treffe en slik avgjørelse, skyldes som allerede nevnt en feiltolking av bestemmelsen. Det dreier seg dessuten om en avgjørelse som går ut over det skjønnsretten kan antas å ha kompetanse til å avgjøre. Lagmannsretten velger å se dette som en feil i saksbehandlingen. Denne feil er av en slik art at den etter tvml. §384 må føre til at herredsrettens skjønn oppheves.

Det neste spørsmål blir om det er en feil ved saksbehandlingen at Aslaug Farnes ikke har fått avgjort det hennes skjønnsbegjæring går ut på, nemlig om Lifjelleiendommen isolert sett fyller vilkårene for odlingsjord.

Jon Raukleiv har vist til at skjønnsretten i premissene har gitt uttrykk for at Lifjelleiendommen må anses som en driftsenhet og at den fyller vilkårene for odlingsjord etter odelslovens §1 og §2 . Videre har skjønnsretten diskutert om odelslovens §5 og §23 ekskluderer Lifjelleiendommen om odlingsjord og kommet til at så er ikke tilfelle.

Lagmannsretten ser det slik at i og med at skjønnsslutningen intet inneholder om hvorvidt Lifjelleiendommen isolert sett fyller vilkårene for odlingsjord, har ikke skjønnsretten truffet noen rettskraftig avgjørelse om dette. Det er riktig at det i premissene er gitt uttrykk for at både Raukleiv, gnr. 18 bnr. 12 og Lifjelleiendommen «hver for seg»

Side:321

fyller vilkårene for odlingsjord etter odelslovens §1 §2 og at §5 og §23 ikke kan medføre noe annet resultat. Når det likevel ikke er sagt noe herom i skjønnsslutningen, er det en logisk følge av skjønnsrettens forståelse av odelslovens §6. Når den er kommet til at Raukleiv og Lifjelleiendommen er å anse som «ein eigedom» etter denne bestemmelse, blir det ikke - slik lagmannsretten må oppfatte skjønnsrettens premisser - skjønnstema om Lifjelleiendommen alene fyller vilkårene for odlingsjord eller ikke. Dessuten er skjønnsgrunnene snaue og tildels uklare når det gjelder skjønnsrettens bemerkninger om Lifjelleiendommen isolert sett. Eksempelvis er det ved skjønnsrettens diskusjon av odelslovens §5 og §23 ikke klart om Lifjelleiendommen i disse relasjoner er ansett som en del av det skjønnsretten anser som en driftsenhet eller som en separat eiendom. Uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på detaljene forsåvidt, konstaterer den at disse mangler ved skjønnsgrunnene er av en slik art at det ville ha vært vanskelig å prøve skjønnets rettsanvendelse hvis det kunne sies at skjønnet har avgjort om Lifjelleiendommen isolert sett fyller vilkårene for odlingsjord.

Måten skjønnsretten har behandlet og avgjort, eller rettere ikke avgjort, det skjønnskrav Aslaug Farnes har fremsatt, må etter lagmannsrettens syn være en ytterligere feil ved saksbehandlingen. Særskilt opphevelse av skjønnsgrunnene forsåvidt gjelder dette skjønnskrav, er selvsagt unødvendig. En konklusjon gående ut på at herredsrettens skjønn oppheves, vil også i denne relasjon være dekkende.

Aslaug Farnes har nedlagt en subsidiær påstand om at boets eiendommer på Lifjell - ovenfor kalt Lifjelleiendommen - ikke er å anse som odlingsjord. Om denne påstand må det være nok å si at herredsrettens skjønn etter skjønnslovens §38 bare kan påankes til opphevelse på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det hører ikke under lagmannsretten i en slik ankesak å treffe avgjørelser som innebærer at den opptrer som skjønnsrett. Når lagmannsretten er kommet til at skjønnet må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, finner den heller ikke grunn til å gå inn på de øvrige materielle odelsrettsspørsmål som er reist i partenes prosedyre.

Det er ikke for lagmannsretten nedlagt noen påstand om at herredsrettens skjønn, i tilfelle det oppheves, skal hjemvises til ny behandling, jfr. tvistemålslovens §386 annet ledd.

En opphevelse av herredsrettens skjønn vil omfatte også omkostningsavgjørelsen hvis ikke reservasjon tas. Lagmannsretten peker i denne forbindelse på at Aslaug Farnes, ikke har fått noe skjønn etter odelslovens §6 over den eiendom hennes skjønnsbegjæring gjelder. Isteden har skjønnsretten etterkommet det skjønnskrav som Jon Raukleiv fremsatte under skjønnets hovedforhandling. Under disse omstendigheter kan det ikke sees at skjønnslovens §42 og §43 må føre til at Aslaug Farnes alene skal betale de lovlige omkostninger ved skjønnet samt de omkostninger Jon Raukleiv har hatt til juridisk bistand. Det må ha betydning både i relasjon til §42, jfr. paragrafens annet ledd, og til §43, jfr. uttrykket «særlige omstendigheter», at Jon Raukleiv har fremsatt et særskilt skjønnskrav og at det alene er dette skjønnskrav skjønnsretten har avgjort. Lagmannsretten er likevel

Side:322

blitt stående ved at Aslaug Farnes, som den som opprinnelig begjærte skjønnet, får betale de «lovlige omkostninger ved skjønnet» slik herredsretten har fastsatt. Derimot bør hun ikke pålegges også å erstatte Jon Raukleivs utgifter til juridisk bistand, av herredsretten fastsatt til kr. 2 870,-.

Anken har ført frem forsåvidt gjelder Aslaug Farnes' prinsipale påstand. Saken har imidlertid frembudt tvil og Jon Raukleiv hadde fyldestgjørende grunn til å ta til gjenmæle mot anken. I samsvar med unntaksregelen i tvistemålslovens §172 annet ledd jfr. §180 annet ledd antas omkostninger for lagmannsrett ikke å burde ilegges.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Nedre Telemark herredsretts skjønn av 2. november 1977 oppheves bortsett fra bestemmelsen i skjønnsslutningens punkt 2 om at saksøkeren betaler «de lovlige omkostninger ved skjønnet».

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.

Av herredsrettens skjønn (dommerfullmektig Hans Hoffman med skjønnsmenn):

Dødsboet (felleseie) etter ektefellene Anne Raukleiv død 17/2-1973 og Olav Raukleiv død 2/10-1975, ble 18/10-1975 tatt under offentlig skifte ved Nedre Telemark skifterett som bo nr. 20/75.

Lengstlevende Olav Raukleiv satt fram til sin død i uskifte med ektefellenes to fellesbarn Jon Raukleiv og fru Aslaug Farnes. I bo nr. 20/75 er det følgende faste eiendommer: Raukleiv nr. 18/12, Raukleiv II nr. 18/53, Hellekaas (Jønnbu) nr. 9/38, Jernbuliene nr. 9/19 og 67, Kikut nr. 9/91 og Kringbu nr. 9/224 alle i Bø kommune.

I 1. skiftesamling i boet avholdt 22/1-1976 er bl.a. følgende etter rettsboken fra dette rettsmøtet opplest, og vedtatt av begge arvingene og deres prosessfullmektiger:

«Vedrørende de faste eiendommene vil Jon Raukleiv gjøre sin odelsrett gjeldende så langt denne rekker. Det ble begjært holdt skiftetakst over boets faste eiendommer. Taksten ble bedt holdt i midten av juni 1976.»

Den 13. - 14. september 1976 ble det holdt skifte og åsetestakst over boets faste eiendommer. Da denne taksten i sterk grad såvel av saksøker som saksøkt er trukket fram under inkaminasjonsmøtet i dette odelsskjønn, og da den kan bidra til å belyse faktum såvel m.h.t. prosessuelle som materielle rettsspørsmål i dette skjønn finner retten det hensiktsmessig allerede her å innta rettsboken for skifte og åsetestaksten:

Skifte og åsetestakst:

I skiftesamling den 22. januar 1976 ble det satt frem begjæring fra arvingene i bo nr. 20/1975 - Olav og før avdøde Anne Raukleiv's dødsbo av Bø, om skifte- og åsetestakst over boets faste eiendommer som er Raukleiv gnr. 18 bnr. 12, Raukleiv II gnr. 18 bnr. 53 og følgende eiendommer på Lifjell: Jønbu gnr. 9 bnr. 38, Jernbuliene gnr. 9 bnr. 19 og 67, Kikut gnr. 9 bnr. 91 og Kringbu gnr. 9 bnr. 224, alle i Bø.

Taksten er inkaminert ved rettsmøte 13. september 1976 med etterfølgende befaring. Under befaringen som fant sted 13. og 14. september 1976, deltok

Side:323

de tre skjønnsmennene samt arvingene i boet, Jon Raukleiv og Aslaug Farnes, som begge påviste eiendommene. Etter anmodning fulgte rettens formann med ved befaringen.

Det var enighet mellom arvingene om at det avsies egen åsetestakst for eiendommen Raukleiv gnr. 18 bnr. 12. Videre at alle de foran nevnte eiendommene på Lifjell blir taksert under ett etter åsetesverdi, dog slik at det angis særskilt hva åsetestaksten for eiendommen Kringbu gnr. 9 bnr. 224 utgjør. Ved disse takstene var arvingene enige om at reglene om åsetestakst i odelsloven av 28. juni 1974 blir lagt til grunn. De har således fremholdt at de foran nevnte eiendommer som alle er odelseiendommer, skal verdsettes ut fra den bruk som er naturlig og påregnelig etter forholdene og som kan forenes med at eiendommene hovedsakelig blir nyttet til landbruksformål samt at det tas hensyn til de særlige verdsettingsregler som gjelder for åsetesarvinger.

Arvingene var videre enige om at det ikke hviler odelsrett på eiendommen Raukleiv II gnr. 18 bnr. 53, slik at denne takseres til full verdi etter gangbar pris i egnen.

Endelig er det fra Aslaug Farnes' side anmodet om en særskilt takst over parkeringsplassene på Lifjell. Dette er imøtegått av Jon Raukleiv idet han mener det ikke er noe grunnlag for å avsi en slik takst. Parkeringsplassene er etter hans mening en del av næringsgrunnlaget for eiendommene på Lifjell som ikke kan ses isolert. Det er videre vist til at parkeringsplassene ikke er utskilt som eget bruksnummer med klare grenser.

For området på Lifjell er det utarbeidet en disposisjonsplan av 10. juli 1968 som er behandlet og godkjent av Bø bygningsråd 7. april 1970 og av Bø kommunestyre den 27. april 1970. Den 10. juli 1970 ble planen godkjent av fylkesmannen i Telemark. Arvingene har gitt uttrykk for at denne planen bør legges til grunn ved takseringen. De har imidlertid også vist til lov av 10. desember 1971 nr. 103 om planlegging i strandområder og fjellområder med endringer av 8. juni 1973 og 4. juni 1976, og har opplyst at denne loven kan føre til endring med hensyn til utnyttelsen av det området disposisjonsplanen omfatter.

Retten har funnet å kunne legge arvingenes påstand om verdsettingsprinsipper og -grunnlag til grunn for taksten. Vedrørende åsetesverdien har således retten lagt reglene i odelslovens §56, jfr. §49 til grunn. I §49 annet ledd er det uttrykkelig sagt at reglene i paragrafens første ledd kommer til anvendelse når odelseiendom overtas på skifte.

Med hensyn til takseringen av eiendommene på Lifjell har retten lagt forutsetningene i den omtalte disposisjonsplan til grunn så langt den rekker da dette står for retten som den mest naturlige og påregnelige bruk av dette området.

Raukleiv gnr. 18 bnr. 12 omfatter et areal på 200-250 da. skog og ca. 12 da. innmark. Skogområdet er sterkt uthugget og med dårlig bonitet. På eiendommen står et eldre våningshus, en kårstue og en eldre driftsbygning.

Samlet åsetestakst for eiendommen settes til kr. 35 000,-.

Raukleiv II gnr. 18 bnr. 53 består av et bolighus på en omkring 2.7 da. stor jordtomt. Huset har en grunnflate på 86 m2 og er i en etasje med kjeller under hele huset. Huset ble bygd i 1968 og er godt vedlikeholdt.

Verdien av hus og tomt settes til kr. 110 000,- som etter rettens skjønn er full verdi etter gangbar pris i egnen.

Arealet av alle boets eiendommer på Lifjell, Jønbu gnr. 9 bnr. 38,

Side:324

Jernbuliene gnr. 9 bnr. 19 og 67, Kikut gnr. 9 bnr. 91 og Kringbu gnr. 9 bnr. 224, anslår retten til omkring 800 da.

Området består av myr og fjellgrunn med noe skog. Det skogbevokste arealet er sterkt uthugget og den gjenstående skogen er fjellskog av dårlig kvalitet. I området er det tidligere utskilt og fraskilt omkring 70 hyttetomter. I henhold til den foran omtalte disposisjonsplanen er det adgang til å utparsellere ytterligere 22 hyttetomter på boets eiendommer.

I tilknytning til kjørevegen fra Bø til Lifjell er det opparbeidet store parkeringsplasser ved Jønnbuseter og Jønnbutjønn. Disse er leid ut til Bø kommune for årlig bruk i vintersesongen, 1. november til 1. mai, for kr. 10 000,- pr. sesong. I tiden utenom den angitte vintersesongen disponeres plassen av eieren. Den inngåtte leieavtale med Bø kommune utløper 1. mai 1977. Ifølge leieavtale av 11. mars 1972 er hovedbygningen på Jønbu leid ut til 31. desember 1991 sammen med en gammel tømmerbygning i dårlig forfatning og uthus for kr. 3 000,- pr. år etter nærmere vilkår.

Hovedbygningen har en grunnflate på omkring 140 m2 og er bygd to etasjer. I annen etasje er det 9 rom, i første etasje er det 2 kjøkken og 2 stuer. Under bygningen er det 2 kjellerrom.

Hytta «Sæterbui» på ca. 40 m2 er leid ut til 1. juni 1982 for kr. 1 500,- pr. år. Hytta er i god stand.

Forøvrig eier boet et vognskjul, en garasje og en kiosk i det omtalte området. Kiosken er leid bort til 1. januar 1979.

Til boets eiendommer gnr. 9 bnr. 38 og gnr. 9 bnr. 91 hører sameiepart i Folkestad sameie.

Alle boets eiendommer på Lifjell med tilliggende rettigheter i Folkestad sameie settes til samlet åsetesverdi kr. 145 000,-, herav utgjør åsetesverdien av eiendommen Kringbu gnr. 9 bnr. 224 som er oppgitt å ha et areal på 65-70 da. med 6 ubebygde hyttetomter, kr. 15 000,-.

Ved fastsettelsen av verdien er det tatt hensyn til de omtalte leiekontraktene vedrørende bygninger og parkeringsplasser.

Når det gjelder kravet om egen takst for parkeringsplassene på Lifjell, finner retten i det vesentligste å kunne slutte seg til de foran nevnte anførsler som er satt frem av Jon Raukleiv. Retten finner således ikke grunnlag for å avsi egen takst over parkeringsplassene da disse i henhold til den omtalte disposisjonsplan for området må sies å utgjøre en integrert del av eiendommens næringsgrunnlag.

Takstene er avgitt etter beste skjønn og overbevisning.

Rettens formann har ikke tatt del i granskningen og verdsettelsen av eiendommene.

Taksten er enstemmig.

Slutning:

I. Eiendommen Raukleiv gnr. 18 bnr. 12 i Bø verdsettes til kr. 35 000,- - femogtredvetusenkroner 00/100 - som åsetesverdi.

2. Eiendommen Raukleiv 11 gnr. 18 bnr. 53 i Bø verdsettes til kr. 110 000,- etthundreogtitusenkroner 00/100 - etter full verdi etter gangbar pris i egnen.

3. Eiendommene Jønbu gnr. 9 bnr. 38, Jernbuliene gnr. 9 bnr. 19 og 67, Kikut gnr. 9 bnr. 91 og Kringbu gnr. 9 bnr. 224, alle i Bø, verdsettes

Side:325

til kr. 145 000,- - etthundreogfemogførtitusenkroner 00/100 - som åsetesverdi. Herav utgjør verdien av Kringbu gnr. 9 bnr. 224 kr. 15 000,- - femtentusenkroner 00/100.

I brev av 3. desember 1976 til skifteretten, her, har fru Farnes' prosessfullmektig h.r.adv. Birger Motzfeldt, Oslo bl.a. skrevet flg.:

«Etter odelslovens §6 har enhver som har rettslig interesse av det, rett til å få spørsmålet om en eiendom er odlingsjord avgjort ved skjønn. Under henvisning hertil må jeg derfor på vegne av Aslaug Farnes kreve skjønn, for på denne måte å få avgjort om eiendommene Jønnbu gnr. 9 bnr. 38, Jernbuliene gnr. 9 bnr. 19 og 67, Kikut gnr. 9 bnr. 91 og Kringbu gnr. 9 bnr. 224 er odlingsjord. Skjønnet bør formentlig utsettes til våren, slik at befaringen kan foregå etter at snøen er gått av marken.»

I 2. skiftesamling i boet, avholdt 9. desember 1976, ble det tatt opp spørsmål om en minnelig fordeling av de faste eiendommene i boet mellom de to arvinger uten at det verken da eller senere har lykkes å få til en ordning om dette.

Når det så gjelder boets faste eiendommer legger retten følgende faktum til grunn for dette odelsskjønn:

1. Ad Rødkleiv - 18/12 i Bø: Eiendommen ble hjemlet Olav Raukleiv iflg. skjøte datert 17/10-1935 tgl. 12/11-1935.

Skjønnsretten finner etter befaringen 15/9-77 at det må være tilstrekkelig å henvise til beskrivelsen av eiendommen i skifte og åsetestaksten (jfr. ovenfor).

Olav Raukleiv og hans hustru Anne drev i en rekke år med litt ku og sauehold på gården uten at en med sikkerhet vet hvor stor besetningen var. De dyrket poteter og slo høy på eiendommen og hugget i skogen.

I 1950-1960 årene trappet de sterkt ned dyreholdet på gården uten at en med sikkerhet kan si hvilket år dyreholdet helt opphørte.

Da dyreholdet opphørte stanset i all vesentlighet også egentlig landbruksdrift på Rødklev 18/12.

Alderdom og svak helse og en økende interesse for å skaffe seg utkomme ved salg og bortfeste av hyttetomter og annen aktivitet var framtredende grunner til at gårdsdriften stanset.

I årene 1967-1975 ble det utskilt og skjøtet bort 5-6 tomter fra denne eiendom og interessen for slik utnyttelse av fidleiendommen på Lifjell økte.

2. Ad Raukleiv II - 18/53 i Bø: Dette er en mindre tomt utskilt fra Rødkleiv 18/12. Det er enighet mellom partene at denne ikke er å anse som odlingsjord og den faller derfor utenfor behandlingen i dette skjønn.

3. Lifjell-eiendommen: Eiendommen oppe på Lifjell består av flere bruksnumre som grenser mot hverandre.

a. Hovedeiendommen her er Hellkaas (Jønbu), 9/38, hjemlet Olav Raukleiv dels ved auksjonskjøte datert 4/11 og 6/11 - 1929 tgl. 8/11 - 1929 og dels ved skjøte fra sin mor Ingeborg Olsdatter Raukleiv datert 17/10 - 1935 tgl. 2/11 - 1935.

b. Jernbuliene 9/19 og 9/67 (9/67 ble utskilt fra 9/19 i 1898) ervervet Olav Raukleiv i 1929 og 1935 ved de skjøtinger som er nevnt under a. (Hellekaas 9/38,) ovenfor.

c. Kikut 9/91 hjemlet Olav Raukleiv iflg. skjøte datert 24/5 - 1932 tgl. 25/5 s.å. - fra selgeren Halvor O. Flatland som i skjøtet betegnet eiendommen som «seteren Kikkut og Kåsinhagen».

d. Kringbu 9/224 ble utskilt fra Hellekaas 9/38 ved skyldelingsforretning av 11/8 - 1969. 9/224 ble så 2/7 - 1970 skjøtet fra foreldrene Anne og Olav

Side:326

Raukleiv til deres datter Aslaug Farnes (saksøker) og 18/8 - 1970 ble den tilbakeskjøtet fra saksøker til foreldrene.

Skjønnsretten finner ikke grunn til i dette skjønn særskilt å beskrive de enkelte bruksnumre jfr. a - d ovenfor. Eiendommene grenser mot hverandre og grensene mellom de enkelte bruksnumrene er uklare. Eiendommenes total areal er trolig ca. 900-1100 da. Fjelleiendommene på Lifjell har tilsammen trolig ca. 300-400 da. produktiv skog av middels og lav bonitet. På snauhuggete areal er det pent tilplantede granfelt i god vokster. Den resterende del av arealet er i all vesentlighet myr og fjellgrunn med småkratt og spredt grassvokst.

Det er alminnelig kjent at Anne og Olav Raukleiv mens de hadde dyrehold på Rødklev 18/12 hadde dyrene på sommerbeite oppe på Lifjelleiendommene. Videre drev de noe høyslått der oppe inntil dyreholdet opphørte. Det ble videre hugget trær i skogen der oppe.

I tidsrommet 1956 - 1975 (særlig etter 1969) er det fra denne eiendommen skjøtet og utskilt ca. 60 - 70 hyttetomter. En vesentlig del av disse er nå hyttebebygd. Dessuten er det festet bort noen tomter. Økningen i utskillelse av tomter synes å henge sammen med at det ble bygd vei helt opp til det såkalte Jønnbuområdet.

Når det gjelder parkeringsplassene, bygninger m.v. på eiendommene viser en til skiftetaksten ovenfor.

Den 10/7-1970 ble «Disposisjonsplan for Jønnbu - området,» stadfestet av Fylkesmannen i Telemark jfr. Bø kommunes stadfestede vedtekter til bygningslovens §82.

- - -

Retten bemerker:

Siden odelsl. §6 uttrykkelig oppstiller vilkår om rettslig interesse for å få fremmet skjønn etter denne bestemmelse og saksøktes prosessfullmektig, under rettsmøtet 15/9-1977, sterkt ba retten om å vurdere om de absolutte prosessforutsetninger var tilstede, under særlig henvising til skiftetaksten av 14. september 1976, finner retten grunn til nærmere å redegjøre for sitt syn.

Det første spørsmål er om det foreligger rettsavgjørelser eller andre med hensyn til rettskraftsvirkninger likestillede avgjørelser som stenger for dette odelsskjønn. I bekreftende fall må skjønnsbegjæringen avvises av retten av eget tiltak.

I rettsboken for 1. skiftesamling i boet avholdt 22. januar 1976 er bl.a. følgende protokollert, deretter opplest og vedtatt av begge arvingene som der var tilstede:

«Vedrørende de faste eiendommene vil Jon Raukleiv gjøre sin odelsrett gjeldende så langt denne rekker. Det ble begjært holdt skiftetakst over boets faste eiendommer. Taksten ble bedt holdt i midten av juni 1976.»

Retten finner det åpenbart at dette ikke stenger for vårt odelsskjønn.

Av rettsboken for skifte og åsetestaksten av 13.-14. september 1976 (se ovenfor) framgår at arvingene som var til stede såvel ved inkaminasjonen som befaringen var enige om at boets eiendommer, med unntak av Raukleiv II 18/53 i Bø, skulle ansees som odelseiendommer. Retten finner ikke grunn til å gå inn på om det er adgang til å inngå rettsforlik med hensyn til om en eiendom skal betraktes som odlingsjord eller ikke. Selv om det var enighet om at eiendommene som nevnt, «alle er odelseiendommer» er det for det første ikke nødvendigvis tatt stilling til om de er å anse som odlingsjord.

Side:327

For det annet er ikke forliket underskrevet av partene og etter rettens mening må det allerede av sistnevnte grunn i høyden betraktes som et utenrettslig forlik som ikke har rettskraftsvirkninger verken slik at det stenger for skjønn etter odelsl. §6, jfr. tvml. §163, eller slik at det uprøvet og forbindende skal legges til grunn for bedømmelser av det materielle rettsspørsmål i dette skjønn. Retten henviser til Jo Hovs «Rettsforlik» av 1976 414 flg.

Når det gjelder skifte- og åsetestakstens selvstendige rettskraftsvirkning i forhold til odelsskjønnet må etter rettens mening resultatet bli det samme. Ved skiftetaksten verken kan det eller kan det antas å ha vært tatt stilling til hvorvidt de takserte eiendommer er odlingsjord eller ikke. Retten nøyer seg med å henvise til Torstein Eckhoffs: «Rettskraft» av 1945 229-233.

På bakgrunn av konklusjonen i den forholdsvis brede drøftelse ovenfor og det forhold at såvel rekvirenten (fru Farnes) som saksøkte (hennes bror Jon Raukleiv) er livsarvinger og eiere av en ideell anpart i eiendommene finner retten det klart at fru Farnes ved sin rettsuvisshet har tilstrekkelig rettslig interesse etter odelslovens §6 jfr. tvml. §54 for at skjønnet kan fremmes. Retten kan heller ikke se at andre absolutte avvisningsgrunner foreligger. Selv om lovgiveren, etter motivene til den nye odelsloven, neppe har tenkt at retten til skjønn etter odelsl. §6 skulle få sin praktiske betydning som ledd i fordeling av eiendommer mellom arvinger i et dødsbo finner ikke retten at dette stenger for slikt odelsskjønn her.

Det retten skal ta stilling til er om skjønnsgjenstanden skal ansees som odlingsjord eller ikke. Retten skal ikke prøve hvorvidt eiendommene er odelsjord og heller ikke avgjøre hvilke av boets eiendommer den enkelte av arvingene skal ha rett til å få overta i kraft av sin odels- eller åsetesrett.

Rekvirenten har begjært skjønn over Lifjelleiendommene, mens saksøkte har bedt om at disse eiendommer må vurderes sammen med Rødklev - 18/12 i Bø.

Saksøkte har i sin påstand hevdet at eiendommene i boet (med unntak av Raukleiv II) må betraktes som en eiendom ved dette skjønn.

Det spørsmål som retten derfor først må ta stilling til er om den er saklig kompetent til å avgjøre om de enkelte matrikkelnumre skal ansees som en eller flere eiendommer etter odelslovens §6. Retten er av den mening at «eiendom» her må bety landbruksmessig driftsenhet. Retten kommer senere tilbake til dette spørsmål. Dersom retten ikke har kompetanse til å avgjøre dette spørsmål er alternativ ene at en enten vurderer de enkelte matrikkelnumre hver for seg eller at det foretas alternative skjønn under forutsetning av at numrene betraktes som en eller flere driftsenheter uten at det tas stilling til dette realitetsspørsmål. Retten er av den mening at det klart ikke har vært lovgivers mening at hvert enkelt matrikkelnummer skal betraktes hver for seg - særlig begrunnet ut fra praktiske hensyn. Retten står derfor overfor valget mellom å ta stilling til realitetsspørsmålet om det her er en eller flere driftsenheter og å foreta alternative forutsetningsskjønn hvor dette realitetsspørsmål ikke løses. Noen egentlig valgfrihet har ikke retten. Hvis retten kommer fram til at den har kompetanse til å avgjøre realitetsspørsmålet om det foreligger en eller flere driftsenheter, så har den også plikt til å ta stilling til dette.

Verken lovens ordlyd eller forarbeider løser spørsmålet. Retten kjenner ikke til at dette spørsmål tidligere har vært oppe for domstolene og en kan heller ikke finne at spørsmålet er drøftet av den juridiske teori, med hensyn

Side:328

til odelslovens §6. Lovens mening må løses ved formålsbetraktninger og andre reelle hensyn. De fire skjønnsmennene ser det som naturlig og praktisk at det ved skjønn etter §6 først tas stilling til spørsmålet om det er en eller flere driftsenheter som skal vurderes hvor dette i det konkrete tilfelle er aktuelt.

Hvis en ikke tok stilling til dette spørsmål så ville ofte avgjørelsene av spørsmålet om odlingsjord bli uklare og flytende, og de ville ikke bidra til særlig reduksjon av den rettsuvisshet som partene da har behov for å få avklart.

I skjønnssaker etter odelslovens §6 vil retten, som her, normalt bli satt med fire landbrukskyndige skjønnsmenn samt den juridiske dommer som skjønnsstyrer.

Hvorvidt flere matrikkelnumre skal betraktes som en landbruksmessig driftsenhet er et skjønnsspørsmål av slik karakter som retten med dens sammensetning må ansees velkvalifisert for å løse.

Prosessøkonomiske hensyn taler også for at det er lovens mening at retten skal ta stilling til spørsmålet ved skjønn etter §6. Skjønnsmennene mener derfor at hvis det er aktuelt, som her, har retten plikt til å avgjøre om flere matrikkelnumre skal betraktes som en driftsenhet etter odelslovens §6.

Rettens formann, dommerfullmektig Hoffmann, er under sterk tvil kommet til samme resultat som skjønnsmennene, og han finner det riktig kort å nevne det tvilsmoment som har veiet tyngst ved hans vurdering.

Selv om det etter lovforarbeidene må antas at retten ved skjønn etter §6 har kompetanse til å avgjøre om fraskilte parseller er «tomt» i relasjon til lovens §22 eller «småbruk» i relasjon til §24 kan en ikke derved slutte at retten har kompetanse til også å avgjøre det mere vidtrekkende spørsmål om flere matrikkelnumre skal ansees som en driftsenhet. Begrepet eiendom må antas å ha samme betydning hvor det brukes i odelsloven og ved at en tar stilling til realitetsspørsmålet ved skjønn etter §6 vil løsningen direkte eller indirekte, ved rettskraftsreglene, kunne få avgjørende betydning for spørsmålet om hvilke eiendommer den enkelte arving skal kunne kreve i kraft av sin odelsrett eller åsetesrett, jfr. §14 og §53 odelsloven; rettens formann finner det tvilsomt om loven har ment at retten skal avgjøre dette spørsmål ved skjønn etter §6 som må ansees å tilhøre et forstadium i saksbehandlingen i odelssaker.

Alternative forutsetningsskjønn kunne på et slikt stadium være like naturlig og at en ventet med å ta stilling til dette realitetsspørsmålet til det ble aktuelt med fordeling av eiendommene.

Retten går så over til å drøfte hvorvidt det foreligger en eller flere driftsenheter etter §6.

De styringsnormer som må være avgjørende her er prinsippene i jordlovens §55, men retten påpeker at hvordan landbruksmyndighetene eventuelt senere vil løse tilsvarende spørsmål er av hypotetisk art, og det har ingen innflytelse på rettens vurdering av det foreliggende problem.

Når det gjelder Lifjelleiendommene bemerkes at de enkelte matrikkelnumrene grenser opp mot hverandre, og det er i varierende grad beitemark på dem. På enkelte av disse matrikkelnumre er det endel skog, mens det på andre hovedsaklig er myr og berggrunn. På hver av matrikkelnumrene er det i varierende grad areal som vanskelig kan benyttes til egentlig landbruksdrift, men det er svært upraktisk og driftsøkonomisk uheldig ikke å drive fjelleiendommene sammen. For ordens skyld nevnes at retten anser at de også har vært drevet sammen av Anne og Olav Raukleiv. Konklusjonen blir

Side:329

derfor at Lifjelleiendommene ansees som en driftsenhet etter odelslovens §6.

Det neste spørsmål er så om Rødklev 18/12 og Lifjelleiendommene må betraktes som en driftsenhet etter odelslovens §6. Retten er ut fra de samme betraktninger som ovenfor kommet til at også disse er en landbruksmessig driftsenhet. Det er lite tvilsomt at Lifjelleiendommene vil bidra til å skape en mere rasjonell landbruksdrift på Rødklev 18/12 enn om denne eiendom skulle drives uten benyttelse av det beite- og skogareal som finnes på Lifjell. Det vil også for utnyttelse av Lifjelleiendommene ved landbruksdrift være en fordel om de ble drevet sammen med Rødklev 18/12 som et brukskompleks, enn om de skulle drives isolert. Selv om Anne og Olav Raukleiv vanskelig kan sies i de siste 10-15 år før deres død å ha drevet eiendommene sammen som et landbrukskompleks er det liten tvil om at landbruksmessig samdrift for framtiden er det gunstigste - og det er avgjørende. Retten nevner at bivirksomhet som bortfeste av hyttetomter og annen drift av mer turistmessig karakter i utmark er vanlig og naturlig for gårdsbruk i egnen. Slik virksomhet gir ofte biinntekter som er nødvendig for fortsatt rasjonell drift på en rekke småbruk her og ellers i landet, og dette gjelder også Rødklev 18/12 i Bø. Lifjelleiendommene og Rødklev 18/12 er en driftsenhet etter odelslovens §6.

Det er ingen tvil om at denne driftsenhet fyller vilkårene for odlingsjord etter §1 og §2 i odelsloven. Retten påpeker også at det heller ikke er noen tvil om at både Rødklev 18/12 og Lifjelleiendommene hver for seg fyller disse vilkår i loven.

Det neste spørsmål er om den av fylkesmannen, den 10. juli 1970, stadfestede disposisjonsplan for Jønnbuområdet medfører at den del av Lifjelleiendommen som planen omfatter ikke skal ansees som odlingsjord jfr. odelslovens §5.

Verken ordlyden i odelslovens §5 eller forarbeidene gir grunnlag for noen sikker slutning om hvordan begrepet «stadfest reguleringsplan» skal forstås. Retten er av den oppfatning at begrepet korresponderer med reguleringsplaner nevnt i bygningslovens kap. IV, jfr. særlig bestemmelsene i denne lovs §25, §26, §27 jfr. 1. §22. Retten finner en viss støtte for sitt syn i den juridiske teori, jfr. Rygg og Skarpnes: «Odelsloven med kommentar» av 1975 23-24 og Pedersen og Strøm: «Kommentar til Odelsloven av 1974» av 1975 12-13. Disposisjonsplaner har ikke fått noen egen rettslig karakteristikk i bygningsloven i motsetning til reguleringsplaner. Riktignok er det slik at en plan som formelt (jfr. bygn. 1. §82) er en disposisjonsplan, etter sitt innhold, kan være vel så regulerende og inngripende i eierrådigheten som en reguleringsplan stadfestet etter bygn.lovens §27 og grensene mellom disse plantyper etter deres innhold kan derfor være vanskelig å trekke. Retten er imidlertid av den mening at den formelle stadfestelse må være avgjørende i relasjon til odelslovens §5. Konklusjonen blir derfor at odelslovens §5 ikke hindrer at den del av eiendommen som omfattes av disposisjonsplanen for Jønnbuområdet ansees som odlingsjord.

Når det så gjelder spørsmålet om odelslovens §23 her hindrer at eiendommen eller deler av den ansees som odlingsjord på tross av at grunnvilkårene i §1 og §2 er oppfylt bemerkes først at når det gjelder Rødklev 18/12 så er ikke det forhold at denne eiendom nærmest har ligget landbruksmessig brakk i de siste 10-15 år til hinder for at eiendommen i framtida kan drives som landbruk. Det er ei heller andre «skifte av tilhøva» som hindrer at Rødklev

Side:330

18/12 ansees som odlingsjord.

Hva angår Lifjelleiendommen i relasjon til odelslovens §23 bemerkes at den utstrakte hyttebygging der ikke kan ansees direkte å ha gavnet vilkårene for egentlig landbruksdrift på Lifjell. Det er imidlertid så store arealer utmark på Lifjell tilhørende boet at en vanskelig kan si at den foretatte hyttebygging og anlegg av parkeringsplasser m.v. har medført at vilkårene for framtidig landbruksdrift der ikke er til stede. Når det sluttelig gjelder disposisjonsplanens betydning etter §23 kan ikke retten se at den verken hindrer fortsatt skoghugst, beite eller høyslått oppe på det berørte område av Lifjell som tilhører boet og det må være avgjørende etter §23. Tvertimot ser retten det slik at disposisjonsplanen ved sin begrensing av hyttebygging i området kan tenkes å bidra til bedre forhold for egentlig landbruksdrift på Lifjell i framtiden.

Når det gjelder saksomkostnings spørsmålet finn retten at dette må løses ut fra reglene i §42, §43 skjønnsloven. Etter dette finner retten at saksøker må betale de lovlige omkostninger ved skjønnet samt saksøktes omkostninger til varetagelse av eget tarv i saken. Såvel saksøkte som saksøker har ved sine prosessfullmektiger levert inn oppgave over de saksomkostninger som de krever dekket.

- - -