RG-1993-1037
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-20 |
| Publisert: | RG-1993-1037 (179-93) |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr 847/91A - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00396 A - Høyesterett HR-1993-00393K . Anket til Høyesterett, nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Helge Lochner, Oslo). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Inger-Lise Nygård Rekve, Tromsø). |
| Forfatter: | Lagdommer Steingrim Bull, formann. Lagdommer Ellen Mo. Ekstraordinær lagdommer Jon Fjalstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Barneloven (1981) §44, §54 |
Partene ble gift i 1979 og har ett barn sammen, C, som er født xx.xx.1980. November 1984 flyttet de fra hverandre og ble separert ved fylkesmannens bevilling. Det ble da avtalt felles foreldreansvar, at mor skulle ha den daglige omsorgen, og at far skulle ha samværsrett annen hver helg pluss to dager hver uke. Ved stevning til Lyngen herredsrett, datert 24. mai 1991, reiste A sak om samværsrettens omfang. Hans påstand gikk ut på at han skulle ha samvær i 5 uker av sommerferien, annen hver jule- og påskeferie, samt 14 dager i tilknytning til hver vinter- og høstferie. Det ble samtidig lagt ned påstand om at begge parter plikter å betale en halvdel hver av sønnens reiseutgifter i forbindelse med samværene. B tok til motmæle. I tilsvaret ble det bedt om forståelse for at hun ønsker å kunne tilbringe noen av sine feriedager med sønnen. Det ble lagt ned påstand om at A skulle ha samvær etter rettens nærmere bestemmelser, og at han skulle dekke de utgifter som samværene medfører. Nord-Troms herredsrett avsa 8. april 1992 dom med denne domsslutning:
"1. Saksøker tilkjennes samvær med sønnen C i følgende perioder:
a. 14 - fjorten - dager hver høstferie.
b. 14 - fjorten - dager hver julenyttårsferie. De 14 dagene vil annethvert år falle sammen med henholdsvis julaften og nyttårsaften, slik at C er enten julaften eller nyttårsaften hos moren.
c. 14 - fjorten - dager hver påske/vinterferie. Dette ordnes slik at saksøker har samvær med C 14 dager i påskeferien det ene året, og 14 dager i vinterferien neste år, etc.
d. Halve sommerferien. For tiden tilsier det 4 -fire -uker, men dette må justeres dersom det skjer endringer vedrørende sommerferiens lengde.
2. Saksøkte pålegges å dekke deler av utgiftene forbundet med saksøkers samvær med C. Hun pålegges bare å dekke utgiftene ved 1 - en - reise i året, nemlig utgiftene ved reisen i sommerferien.
3. Saksøkeren dekker 1/3 -entredjedel - av saksøktes omkostninger, dvs kr 5006 -krfemtusenogseks -, jfr tvistemålsloven §174 annet ledd."
På vegne av A har advokat Helge Lochner i rett tid påanket punkt 2 og 3 i herredsrettens dom. Påstanden for herredsretten vedrørende disse punktene er fastholdt. På vegne av B har advokat Inger-Lise N. Rekve avgitt tilsvar og aksessorisk motanke. Heller ikke motanken gjelder andre spørsmål enn dekning av reiseutgiftene forbundet med samvær. For så vidt gjelder dette punktet har hun fastholdt sin påstand for herredsretten. Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø 11. januar 1993. Begge parter møtte og forklarte seg. Ett vitne forklarte seg gjennom telefonavhør. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som det framgår av rettsboka. Om anførslene for herredsretten vises til dens dom.
A har anført at det må være riktig å ta som utgangspunkt at foreldrene skal dele likt på reiseutgiftene i forbindelse med samvær. Det kan ikke legges avgjørende vekt på at en slik løsning kan se ut til å samsvare dårlig med barnelovens forarbeider og juridisk teori. I lovforarbeidene er spørsmålet først og fremst omhandlet i NOU 1977:35 side 77 under punkt 9.6. Der står imidlertid ikke annet enn at det "trolig" ikke bør være noen annen regel for barnets reiseutgifter enn for de øvrige utgifter i forbindelse med samværet. Det er ikke kommet med noen bestemmelse om utgiftsdekning ved samvær i loven, og dens forarbeider trekker ikke noen sikker konklusjon med hensyn til hvilken regel som bør gjelde for reiseutgiftene. Den juridiske teori har ikke i tilstrekkelig grad grunngitt sitt standpunkt om at utgangspunktet for reiseutgiftene er det samme som for de øvrige samværsutgifter. Førstvoterendes bemerkning i dommen i Rt-1976-546 gir ikke svar på spørsmålet om utgiftene forbundet med samværsreiser. Det spørsmålet var ikke tvistetema i den saken.
På ovennevnte bakgrunn må barnelovens prinsipper og de reelle hensyn som ligger til grunn for disse bli utslagsgivende. Det må således legges vekt på at barnet har en selvstendig rett til kontakt med begge foreldrene, og at det er disse to i fellesskap som har ansvar for at barnets rettighet til samvær blir realisert, jf barneloven §44 første ledd. Det er sett på som viktig at slik kontakt opprettholdes. På bakgrunn av disse momenter må begge foreldre sies å ha et likt ansvar for oppfyllelse av barnets rett til samvær. At det som utgangspunkt gjelder en likedelingsregel vedrørende reiseutgiftene, vil dessuten virke preventivt. Det vil gjøre det vanskeligere for den med den daglige omsorgen å avskjære samværet med den andre ved å flytte langt av gårde. Således bør B bære konsekvensene av sin flytting, selv om det erkjennes at det ble gjort et klokt valg da hun og sønnen flyttet fra Oslo til Y. Dersom den samværsberettigede gis ansvar for alle reiseomkostningene, vil han i realiteten bli påført et ekstra bidrag. Med de nye bidragsreglene som kom i 1989 er det ikke lenger anledning til å redusere bidragene som følge av slike omkostninger, jf Justisdepartementets rundskriv G - 133/89.
I denne saken bør det også tillegges vekt at B har en relativt normal og god økonomi, mens A bare lever av sosialhjelp. Til livsoppholdsutgifter mottar han bare kr 3840 pr måned, i tillegg til dekning av utgifter til husleie og noen småutgifter. Det bestrides at han har noen lønnsevne. Den utdanning han nå holder på med er en del av den psykiatriske langtidsterapien han har undergitt seg siden 1991. Av den sosialhjelp han mottar bruker han dessuten kr 1000 i måneden til å betale renter på tidligere kassakredittgjeld. Hans økonomi tillater således ikke betaling av noen del av sønnens reiseutgifter. Hans foreldre har måttet bidra i så måte. A har likevel avstått fra å kreve at B skal betale mer enn halvdelen av reiseutgiftene. Det er for så vidt vist til det som er anført innledningsvis om at utgiftene bør likedeles.
A har lagt ned denne påstand:
"1. A og B plikter å betale en halvdel hver av Cs reiseutgifter i forbindelse med samvær med sin far.
2. B dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
B anfører at det framgår av både teori og lovforarbeider at det som den klare hovedregel gjelder at den samværsberettigede må svare for reiseutgiftene i samband med samvær. Det vises for så vidt til NOU 1977:35 77 punkt 9.6. Denne utredning må også oppfattes å gi uttrykk for det som da gjennom lengre tid hadde vært praksis. For så vidt gjelder teoretiske utredninger om dette spørsmålet vises det til Smith: Barnefordeling og foreldremyndighet, 1980 67; Backer: Barneloven, 1982 87; Smith og Lødrup: Barn og foreldre, 3. utgave, 1989 12. Løsningen er også lagt til grunn i rettspraksis, særlig Rt-1976-546.
Det er bare når det foreligger helt spesielle situasjoner at dette utgangspunktet kan fravikes. Dommen i Rt-1964-320 må ses under denne synsvinkel. Der er utgangspunktet fraveket ut fra en rimelighetsvurdering som ikke er nærmere grunngitt. Det synes imidlertid nærliggende å anta at Høyesteretts rimelighetsvurdering i den saken først og fremst ble basert på det forhold at den samværsberettigede tapte saken om foreldremyndigheten over barnet, til tross for at faren rettsstridig hadde unnlatt å bringe barnet tilbake til henne etter et samvær. Også i Eidsivating lagmannsretts dom av 29. september 1978 og i Oslo byretts dom av 12. desember 1990 er det spesielle situasjoner som har forløpt forut for avgjørelsen. Det vil dessuten være prinsipielt betenkelig at barnets omsorgsperson skal bli delaktig i reiseutgiftene knyttet til samvær. Det vil på en uheldig måte kunne gå utover barnet, ved at omsorgspersonen av økonomiske grunner føler seg fristet til å motsette seg at den andre av foreldrene får utøve samværsrett i så stor utstrekning som ønskelig.
I denne saken foreligger ingen spesielle hensyn som gir grunn til å fravike det klare utgangspunktet. Denne tvisten dreier seg bare om to tur/returreiser pr år. Kostnadene med disse utgjør ikke mere enn kr 500 pr måned. Samtidig må det legges vekt på at B ikke har så mye bedre råd enn A. Etter at faste utgifter til bolig og studielån er fratrukket, har hun kr 9200 pr måned å leve for. Når det tas i betraktning at hun bor langt fra sin nærmeste slekt og skal forsørge sin sønn, må det sies at hennes økonomi bare er litt bedre enn As. Det må videre tas hensyn til at B sannsynligvis vil flytte til X i løpet av de nærmeste år. Da vil utgiftene til reiseutgiftene forbundet med samvær bli vesentlig redusert. En deling av ansvaret for reiseutgiftene vil dessuten forutsette samarbeid mellom partene, hvilket har vist seg å fungere svært dårlig. Endelig må det legges vekt på at den dårlige kommunikasjonen mellom partene vil forhindre at B får kunnskap om at A eventuelt oppnår evne til økonomisk inntjening.
Subsidiært er det anført at en utgiftsdeling bør begrenses til den perioden hvor hun og barnet bor så langt unna faren som nå.
B har lagt ned denne påstand:
"I Prinsipalt:
1. A plikter å dekke utgiftene forbundet med hans samvær med C.
2. A tilpliktes å dekke sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
II Subsidiært:
1. Nord-Troms herredsretts dom av 30. mars 92 pkt. 2 og 3 stadfestes.
2. A tilpliktes å dekke sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Det finnes formålstjenlig først å gi en kort oppsummering av de faktiske forhold som danner bakgrunn for saken. Fra partene giftet seg og til sommeren 1990 har de bodd i Oslo-området. Da avsluttet B sine universitetsstudier og fikk fast ansettelse som adjunkt i Y. Hun flyttet så dit sammen med sin sønn, og de bor der fortsatt. Da hun ble ansatt ved den videregående skolen der, hadde hun - etter å ha søkt om ansettelse hos mange - bare fått tilbud om én annen jobb. Det var i Lillehammer; men det gjaldt et vikariat, og undervisningsplikten tilknyttet dette lå ikke innenfor hennes fagkrets. Hun er innstilt på å bli boende i Y til hun kan få midlertidig eller fast adjunktjobb i eller i nærheten av X. Hun er oppvokst der, og der står det et tomt hus etter hennes foreldre. Dette vil hun komme til å overta. Hennes mor lever fortsatt. Hun er 85 år og bor på aldershjem i X. Mens B har bodd i Y, har hun to ganger i året - hver sommer og juleferie - besøkt X.
På separasjonstidspunktet var A utdannet cand. philol., med tysk som hovedfag. Han har imidlertid hatt betydelige psykiske problemer og oppfattes derfor ikke å ha vært i arbeid som lektor. De første årene etter separasjonen hadde han arbeid som vekter. Deretter har han bare hatt småjobber. I perioden 1987 til 1990 var han i hovedsak beskjeftiget med økonomistudier, som han ikke fullførte. Fra sommeren 1991 har han gått på 3-årig mensendickskole. I de siste årene har han bare levd av sosialhjelp. Unntatt for et halvt år i Spania høsten/vinteren 1989/90, har A hele tiden bodd i Z, der også begge hans foreldre bor. Begge disse er yrkesaktive. - B ser positivt på verdien av de samvær hennes sønn har med sin far, og A synes at disse samværene fungerer godt. Herredsrettens dom er blitt etterlevd av partene, både for så vidt gjelder samværenes omfang og dekning av reiseutgiftene. Når det gjelder julesamværet, er det bare merutgiftene i forhold til kostnadene med å reise Y - X tur/retur som er blitt dekket av A. Men på grunn av utformingen av rabattordningene på fly, blir disse merutgiftene nesten like store som dem som påløper i samband med en vanlig samværsreise.
Det er ingen lovregel som direkte regulerer spørsmålet om dekning av reiseutgiftene i forbindelse med samvær. I lovforarbeider fins heller ikke noen helt klare svar på spørsmålet. I den offentlige utredningen som gikk forut for barneloven, NOU 1977:35, er det et eget avsnitt om utgifter ved å utøve samværsretten, pkt 9.6., på 77. Der heter det: "Det naturlige utgangspunktet må her være at den samværsberettigede dekker alle utgifter i forbindelse med samværet ...". Det sies så videre: "Trolig bør det ikke være noen annen regel for barnets reiseutgifter frem til den samværsberettigede." - Det samme utgangspunktet ble forutsatt under arbeidet med den revisjonen av bidragsreglene i barneloven som ble vedtatt ved lov av 3. mars 1989. Den lovendringen gikk i hovedsak ut på at fastsettelsen av bidrag skulle skje ut fra mindre skjønnsmessige regler. Det ble da vurdert hvilke momenter som bør tilsi at bidraget ikke skal utgjøre en direkte avledet størrelse av den bidragspliktiges bruttoinntekt, og en kom til at omfanget av samværsutgiftene - forutsatt at det ikke kan sies å dreie seg om delt omsorg - ikke bør influere på bidragets størrelse. Departementet uttrykte frykt for at en slik løsning kunne tenkes å lede til at den bidragsberettigede motsetter seg samvær i for stort omfang, jf Ot.prp.nr.44 1987-88 66. Denne konklusjonen gjaldt også den situasjon at det påløper store reiseutgifter i samband med samvær. For så vidt avstanden mellom foreldrene er særlig stor, ble det i denne sammenheng påpekt at samværsretten da praktiseres annerledes enn ved vanlige samvær, slik at reisehyppigheten går ned og dermed også de samlede reiseutgifter. Justiskomiteen uttalte om dette spørsmålet at "det er uheldig dersom store reiseutgifter i denne sammenheng blir en vesentlig hindring for et regelmessig samvær", jf Innst.O.nr.23 1988-89 16. Komiteen konkluderte derfor med at dette problemet bør søkes løst. Som eksempel på mulige løsninger ble nevnt innføring av en unntaksregel i bidragsreglene eller en endring av skattereglene. Noen slike endringer i reglene vites ikke å være vedtatt.
Også i den juridiske teori er det uttalt at det er den samværsberettigede som skal dekke reiseutgiftene i forbindelse med samvær. I de arbeider som ankemotparten har henvist til er det imidlertid samtidig antatt at domstoler og fylkesmann kan bestemme noe annet, slik at det ovennevnte prinsipp bare gjelder som et utgangspunkt.
Det må antas at også skilte foreldre i stor utstrekning må ha oppfattet det som hovedregelen at den samværsberettigede er ansvarlig for reiseutgiftene, og at mange har innrettet seg deretter. En slik regel framstår også som naturlig. De fleste skilte foreldre bor nær hverandre. Reisene til og fra samvær utgjør da bare en liten del av de samlede utgifter som påløper som følge av samvær, og reiseutgiftene vil ikke kunne brukes som argument for at det avtalte eller ilagte barnebidraget virker urimelig tyngende. Når disse utgiftene er omfattende, vil dette spørsmålet kunne stille seg annerledes. Slik reglene om barnebidrag er utformet, jf Justisdepartementets forskrifter av 20. mars 1989 §3, vil de samlede samværsutgiftene bare være rettslig relevante for bidragsfastsettelsen dersom de er store som følge av at den faktiske omsorgen for barna kan anses som delt. Det er etter dette grunn til å anta at en del av de foreldrene som bor langt fra hverandre finner grunn til å dele ansvaret for disse reiseutgiftene og/eller tar dem med i betraktning når de avtaler barnebidragets størrelse. Det påpekes i denne sammenheng at disse utgiftene ikke bare går til dekning av et formål som bare kan sies å være til fordel for barnet og den samværsberettigede. Samværet vil som regel også innebære en kjærkommen avlastning for den som har den daglige omsorgen. I visse forhandlingssituasjoner vil det også kunne være naturlig å legge vekt på at den store avstanden er forårsaket av at det bare er den ene av foreldrene - og ikke barnet - som har dradd fordel av å flytte langt fra tidligere bopel. Det tilføyes at en slik situasjon ikke kan ses å ha foreligget i denne saken.
På bakgrunn av de ovennevnte momenter synes rettstilstanden å være at den samværsberettigede som hovedregel skal bære utgiftene med å frakte barnet fram og tilbake til samværsstedet, men at han i en viss utstrekning må kunne kreve den annen medansvarlig for utgiftene dersom vesentlige rimelighetsgrunner tilsier dette. Et slikt prinsipp synes også å kunne leses ut av den beskjedne rettspraksis som er funnet omkring dette spørsmålet. Det vises særlig til Rt-1964-315, selv om den dommen er svært snau i sin begrunnelse. Det ble bare vist til at resultatet var rimelig. Faren, som bodde i Øst-Finnmark og ble tilkjent foreldremyndigheten, ble gjort ansvarlig for halvdelen av reiseomkostningene i samband med barnets samvær hos mor i København. Han hadde en juridisk stilling, mens det ble oppgitt at hun var kontordame. Denne høyesterettsdommen er ikke kommentert i forarbeidene til barneloven, men de kan ikke ses å inneholde holdepunkter for å anta at resultatet burde ha blitt et annet etter den nye loven. - Med kort begrunnelse er tilsvarende likedelingsløsninger blitt besluttet av Eidsivating lagmannsrett i dom av 29. september 1978 og av Oslo byrett i dom av 12. desember 1990. Førstnevnte sak gjaldt fire samværsreiser årlig mellom Sunnmøre og Østfold, mens den siste gjaldt to reiser årlig mellom Grønland og Oslo. I begge saker ble det lagt vekt på partenes økonomi. - I saken i Rt-1976-546 kan spørsmålet om utgiftsdekning ikke ses å ha vært noe tvistespørsmål.
Ut fra bevisførselen for lagmannsretten, må det legges til grunn at A ikke har inntekter, at han bare lever av sosialhjelp, og at hans psykiske problemer vil gjøre at han i de nærmeste par årene ikke har evne til å oppnå inntekter som gir ham rommeligere økonomi enn han har i dag. Det vises for så vidt til de forklaringer som er avgitt av ham selv og av vitnet Balsnes. For at han selv skal kunne klare å finansiere reiseutgiftene, som utgjør omlag kr 12000 pr år, vil han måtte leve svært sparsommelig. Til reisene vil han da måtte avsette en drøy fjerdedel av de kr 3840 han mottar fra sosialkontoret til livsopphold. På den annen side kan det ikke sies å innebære store oppofrelser for B å bære deler av reiseutgiftene. Hun har en relativt beskjeden inntekt, ltr 13 i det offentlige regulativ, men hun har likevel vesentlig bedre råd enn A til å bidra til utgiftsdekningen. Etter at hennes utgifter til bolig og studielån er betalt, sitter hun og hennes 12-årige sønn igjen med ca kr 9200 pr måned av lønn, barnebidrag og barnetrygd. Dette oppfattes å være summen for månedene med fullt skattetrekk, slik at hun har noe mer å disponere i juni og desember.
På ovennevnte bakgrunn er lagmannsretten kommet til at sterke grunner tilsier at A ikke bør betale alle reisutgiftene som påløper i samband med samvær, og at As påstand om en likedeling av utgiftene vil innebære en rimelig løsning. Tatt i betraktning Bs brukbare økonomi, har en ikke funnet grunn til å legge vekt på at As foreldre, uansett utfall av denne ankeesaken, må påregnes å ville gi de tilskudd som er nødvendige for at han skal bli i stand til å betale den del av reiseutgiftene som måtte bli pålagt ham. Det er heller ikke lagt vekt på at det trolig vil være grunnlag for A til å kreve reduksjon av det avtalte bidrag på kr 800 pr måned, jf barneloven §54 første, annet og sjuende ledd og de ovennevnte forskrifter om bidragsfastsetting §3d. Selv om As bidrag skulle bli satt helt ned til null på grunn av hans manglende inntekter, vil likevel de samme grunner tilsi at det er rimelig at B bærer halvdelen av utgiftene.
Lagmannsrettens avgjørelse er basert på en konkret totalvurdering. En finner det derfor ikke riktig å fastsette bestemmelser om hvilken ordning for utgiftsdekningen som bør gjelde dersom noen av de sentrale momenter i vurderingen skulle endre seg, for eksempel at B flytter til X og/eller at A får bedret sine inntektsmuligheter.
B har fullt ut tapt ankesaken, og hennes motanke har vært forgjeves. Rettstilstanden omkring de spørsmål det har vært tvist om under ankebehandlingen har i stor utstrekning vært uklare. Særlige grunner tilsier derfor at B fritas for å erstatte As omkostninger med både anken, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd, og motanken, jf samme lov §180 første ledd. Lagmannsrettens resultat innebærer at det som var hele saken for herredsretten er dels vunnet og dels tapt. Partene bør bære hver sine omkostninger med førsteinstansbehandlingen i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd jf §180 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Hver av partene skal dekke halvparten av de reiseomkostninger som er forbundet med Cs samvær med sin far.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.