Rt-1936-185
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1936-03-21 |
| Publisert: | Rt-1936-185 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 5-2 |
| Saksgang: | L.nr. 167/1 s.a.. |
| Parter: | Statsadvokat Døscher Tobiesen, aktor mot Rasmus Teigen (forsvarer: advokat Emil Stang). |
| Forfatter: | Aars, Sunde, Eid, Schjelderup, Berg, Mindretall: Hesselberg, Boye |
| Lovhenvisninger: | LOV-1908-06-04-§1, Straffeprosessloven (1887) §377, Arbeiderbeskyttelsesloven (1915) §1, §2, LOV-1920-07-23-§2, LOV-1927-05-05-§1 |
Dommer Aars: Den 3 august 1935 forela politimesteren i Hordaland Rasmus Teigen en bot paa kr. 100, subsidiært fengsel i 18 dager for overtredelse av lov av 4 juni 1918 §2, jfr. §1 derved at han lørdag den 15 juni 1935 har latt sin arbeider begynne arbeidet i sitt bakeri paa Nesttun kl. 3.30 morgen. Forelegget blev ikke vedtatt og saken blev sendt til Midhordland herredsrett til behandling efter straffeprocesslovens §377. Ved herredsrettens dom av 25 november 1935 blev Teigen frifunnet.
Politimesteren i Hordaland har paaanket dommen til Høiesterett, idet han mener at herredsretten har anvendt loven uriktig naar den ikke har funnet at det forhold som er behandlet i forelegget er ulovlig.
Jeg finner at anken maa gis medhold. Det er paa det rene at det arbeide. som Teigen anmodet sin sønn om at utføre i tiden fra kl. 3.30 til 6.00 morgen den omhandlede natt i sig selv gaar inn under lovens forbud, og spørsmaalet er om det spiller nogen rolle at det var sønnen som hjalp ham. Ved Høiesteretts dom i Rt-1906-440 er det antatt at naar loven forbyr en bakermester til visse tider at anvende sine i bakeriet beskjeftigede folk, har det vært lovens mening at ramme enhver anvendelse av andre til utførelse av saadant arbeide i motsetning til bakermesterens egen utførelse av arbeidet. Bestemmelsen er ikke innskrenket til fast beskjeftigede arbeidere. Den blev ansett anvendelig ogsaa paa en arbeider som var leiet for en enkelt natt. I denne sak er ganske visst forholdet et annet forsaavidt som det er sin egen sønn bakermesteren har bedt om at hjelpe sig. Men jeg antar ikke at man uten særlig bestemmelse kan gjøre nogen undtagelse for det tilfelle at det er bakermesterens nærmeste som hjelper ham. Og heller ikke kan det saavidt skjønnes, gjøre nogen forskjell om hjelpen er betalt eller ikke. Skulde man først gjøre nogen undtagelse for saadanne tilfeller vilde det være meget vanskelig at trekke grensen mellem hvad der skulde være tillatt og ikke tillatt efter loven.
Side:186
Kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves. (Vanlig salær til forsvareren).
Dommer Sunde: Jeg er enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Eid: Likesaa.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltreder dens begrunnelse som jeg finner fyldestgjørende. Jeg skal alene bemerke at lov om arbeidstiden i bakerier er en arbeiderbeskyttelseslov som alene kan anvendes for dem der kan betraktes som arbeidere i en bedrift. De maa være antatt til arbeidet for kortere eller lengere tid og maa være lønnet paa en eller annen maate. Men i nærværende tilfelle er forholdet det at tiltaltes sønn, en medisinsk student uten utdannelse i faget, har hjulpet sin far ved en enkelt leilighet uten særskilt godtgjørelse. Da min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Boye: Jeg er enig med herr sorenskriver Hesselberg.
Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende.
Justitiarius Berg: Likesaa.
Av herredsrettens dom: - - -
Dommeren finner det bevist, at tiltalte natt til 15 juni 1935 fra kl 3.30 til kl. 6 morgen har beskjeftiget sin sønn i sitt bakeri paa Nesttun, idet sønnen ved denne anledning efter tiltaltes anmodning hjalp ham med at smøre paa tebrød (Wienerbrød) og pakke disse.
Dommeren finner det utvilsomt, at dettd arbeide i sig selv kommer inn under lovens forbud, jfr. Rt-1932-58 og Rt-1932-136, men er allikevel kommet til det resultat, at tiltalte maa frifinnes.
Lovens hensikt er av rent social art at sikre arbeiderne mot overanstrengelse og den kan ikke antas at skulde komme til anvendelse i et tilfelle som nærværende, hvor vedkommende person er bakerens egen sønn, en medisinsk student, altsaa av en annen social klasse enn vanlige arbeidere, som uten betaling og uten kjennskap til bakeriarbeide kun ved en enkelt rent tilfeldig anledning har hjulpet sin far i bakeriet med et enkelt arbeide. Man finner ikke dommen i Rt-1906-440 avgjørende for nærværende sak, idet den der behandlede sak gjaldt en for en enkelt natt leiet arbeider. Arbeidslovene av 18 september 1915 §2, 23 juli 1920 §2 og 5 mai 1927 §1 bruker som definisjon paa arbeider uttrykkene "ansatt person, som utfører arbeider, som gaar inn under loven", "ansatt person - - - som utfører lønnet arbeide" og "enhver som mot vederlag utfører arbeide", - og selv om studenten er anmodet om at arbeide, og selv om han har fritt underhold hos sin far, kan dette ikke regnes som ansettelse eller lønn. Det er unødvendig at avgjøre hvorledes forholdet vilde ha stillet sig, om sønnens bistand hadde vært mere utstrakt eller hatt nogen varighet av betydning. - - -