Rt-1940-424
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1940-09-14 |
| Publisert: | Rt-1940-424 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 101 |
| Parter: | Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna (advokat Sven Arntzen) mot Harald Fjeld (advokat Leif Gude Due). |
| Forfatter: | Aars, Klæstad, Alten, Broch, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156, Sjømannsloven (1923) §41, Motorvognloven (1926) §33 |
Dommer Aars: Den 9 september 1939 avsa Oslo byrett dom i denne sak. I henhold til rettergangslovens §156 ble domsslutningen rettet den 13 september så den lyder så: «Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna dømmes til å betale til drosjesjåfør Harald Fjeld kr. 119 med 4 pst. årlig rente herav fra 23 desember 1938 til betaling skjer samt kr. 300 i saksomkostninger.»
Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Norske Fortuna har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Drosjesjåfør Harald Fjeld har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Om saksforholdet henviser jeg til byrettens dom. Fjelds påstand for byretten gikk opprinnelig ut på at han skulle tilkjennes kr. 159,96 med renter, men denne påstand ble endret til kr. 119,61. Beløpet er regnet ut på grunnlag av en dagsfortjeneste på kr. 10,68 i 12 dager, kr. 130,32, og fra dette går den faste ukelønn for tre dager med kr. 10,71 som fru Bonnevie har betalt i medfør av tariffavtalen. Denne beregning var ikke bestridt av byretten og beløpet skulle derfor være kr. 119,61 ikke bare i domsslutningen, men også i domsgrunnene.
Anken er bygget på at det tap i inntekt som en sjåfør måtte lide som følge av at hans arbeidsgivers motorvogn blir skadd ved kollisjon ikke er av den art at det omfattes av erstatningsplikten for den som er ansvarlig for kollisjonen. Sjåføren får ikke hos den ansvarlige tredjemann krav på erstatning for lønn
Side:425
utover hva han kan kreve av sin arbeidsgiver ifølge kontrakten mellom sjåføren og arbeidsgiveren.
Fjeld har begrunnet sitt krav på samme måte for Høyesterett som for byretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.
Ved bilkollisjonen ble fru Bonnevies bil skadd, men sjåføren fikk ikke noen skade på sin person. Hva han krever erstatning for er det tap han lider ved at bilen har stått stille, så han er gått glipp av fortjeneste. Det er klart at tap ved at bilen står stille som følge av kollisjon ikke er et upåregnelig tap, men det er et tap som bilens eier kan kreve erstattet. Sjåføren derimot står - når han ikke er medeier i bilen - alene i kontraktsmessig forhold til bilens eier, men ikke i noe sådant forhold til bilen at han på det kan bygge noe selvstendig erstatningskrav. Den hvis rett er krenket er drosjeeieren - fru Bonnevie. Fjeld derimot er å anse som en tredjemann hvis kontraktsmessige rettigheter som sjåfør har lidt ved at bilen måtte stå stille som følge av kollisjonen. Jeg mener derfor at Fjeld ikke har noe krav overfor skadevolderen, men alene overfor sin medkontrahent, fru Bonnevie, og etter tariffavtalen plikter hun ikke å betale mer enn de kr. 10,71 som hun har betalt. Etter dette må Fortuna frifinnes.
Saksomkostninger finner jeg bør oppheves for begge retter.
Domsslutning:
Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Klæstad: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og slutter meg i det vesentlige til dens begrunnelse. Det er på det rene at den drosjebil Fjeld førte, ble skadd som følge av skyld fra den annen bilførers side, og at Fjeld derved ble påført tap ved arbeidsledighet. Spørsmålet blir da om det etter alminnelige erstatningsregler foreligger «adekvat» årssaksammenheng mellom den skadevoldende handling og Fjelds tap. Etter min mening er det slik erstatningsbetingende årsakssammenheng til stede. Tapet var ingen fjern og avledet følge av den skadevoldende handling. Det må tvert imot sies å være påregnelig og temmelig nærliggende at en drosjebilfører blir påført tap ved arbeidsledighet når drosjebilen ved påkjørsel blir satt midlertidig ut av brukbar stand. Overensstemmende med det syn som har funnet uttrykk i Høyesteretts dom i Rt-1939-45 antar jeg at Fjeld under disse omstendigheter har et selvstendig erstatningskrav mot skadevolderen og dennes forsikringsselskap. Juridiske konstruksjoner utledet av en teoretisk forskjell mellom tinglige og obligatoriske rettigheter bør ikke kunne hindre at et så rimelig og naturlig krav blir anerkjent. At Fjeld med sin arbeidsgiver har inngått en avtale om begrensning av sitt lønnskrav mot denne for det tilfelle at drosjebilen står inne til reparasjon, kan ikke uten videre medføre en tilsvarende begrensning av hans rett mot den skadevoldende tredjemann.
Side:426
Dommer Alten: Enig med førstvoterende.
Dommerne Broch og Rivertz: Likesa.
Av byrettens dom (dommer Riekeles):
Saken gjelder, hvorvidt Harald Fjeld, som var fast ansatt som sjåfør hos eieren av drosjebil A 9681, fru Sofie Bonnevie, har rett til erstatning hos skadevolderen for tapt arbeidsfortjeneste i 12 dager, i hvilken tid drosjen var til reparasjon etter kollisjonen 27 august 1938 med bil A 5472, hvis fører var skyld i kollisjonen. Sistnevnte bil var ansvarsforsikret hos Forsikrings-Aktieselskapet Norske Fortuna, som den 12 november 1938 har betalt fru Bonnevie i erstatning kr. 740 hvorav kr. 240 utgjør avsavnsgodtgjørelse i 12 dager à kr. 20.
Som følge av den skade drosjen fikk ved kollisjonen ble Fjeld arbeidsledig i ovennevnte tidsrom. Hans lønn var kr. 25 pr. uke + 30 pst. av den innkjørte bruttofortjeneste, kfr. tariffoverenskomst. Denne inneholder videre en bestemmelse, hvoretter drosjesjåføren i et tilfelle som nærværende bare erholder ukelønn for de 3 første dager 3/7 av kr. 25 i den tid vognen står inne til reparasjon og kun et sådant beløp - kr. 10,71 - har derfor Fjeld mottatt av fru Bonnevie. For tapet av sin øvrige inntekt anser han skadevolderen og forsikringsselskapet ansvarlig. - - -
Angående rettspraksis påberoper saksøkeren seg høyesterettsdommer i Rt-1867-24, Rt-1930-656, Rt-1934-666, Rt-1939-45 og Oslo byretts dom av 25 september 1934, se Auto-Tarifforeningens Domssamling s. 14 nr. 9.
Selskapet henviser til det beslektede forhold, at et skip renner et annet i senk og at dettes besetning som følge derav taper sine stillinger. I forhold til skadevolderen må dette tap betraktes som kasuelt, kfr. sjørettsdom i Nordiske Domme IX s. 385, sitert i Stangs «Erstatningsansvar» s. 97. Det henviser også til sjømannsloven 16 februar 1923 §41, kfr. Altens kommentar note 3, høyesterettsdom Rt-1938-626 og Oslo byretts dom av 19 april 1934, nr. 582 i ovennevnte domssamling. Selskapet påberoper seg ytterligere høyesterettsdom i Rt-1923-208 og Rt-1929-1011 angående tredjemanns erstatningskrav i anledning av ekspropriasjon henholdsvis av et varelager og av et skip under bygging, og et responsum av 23 januar 1939 fra landsretssagfører B. N. Gulbrandsen om dansk teori og praksis. Ifg. dette uttaler Østre Landsret i dom av 17 september 1925, at et av drosjens sjåfør framsatt krav paa erstatning for den tid han har vært uten arbeide - nemlig medens den paakjørte vogn var til reparation - ikke finnes at have hjemmel i motorlovens §33 eller i almindelige erstatningsregler». - - -
Retten skal bemerke: Etter det fra forsikringsselskapets side anførte har bilens eier krav på å få erstattet sitt inntektstap i den tid reparasjonen varte, heri inkludert det beløp eieren har betalt sjåføren. I konsekvens hermed må da forholdet bli det, at hvis sjåføren hadde hatt bare fast lønn, og fru Bonnevie hadde utbetalt ham lønn for hele reparasjonstiden, måtte hun ha vært berettiget til å kreve denne utgift medtatt ved beregningen av avsavnsgodtgjørelsen. Men den omstendighet, at bilens eier, fru Bonnevie, på grunn av sin kontrakt med Fjeld var fritatt for å utbetale ham den inntekt, som han ville ha oppebåret, hvis bilen i vedkommende tidsrom hadde vært i drift, er noe, som er skadevolderen og dermed også forsikringsselskapet uvedkommende. Det er ingen reell grunn til, at disse skal tjene på det. (For så vidt har forholdet likhet med det tilfelle som omhandles i høyesterettsdom Rt-1939-45.) Det ville derfor være helt irrasjonelt, å la omfanget
Side:427
av skadevolderens erstatningsplikt bero på, hvorvidt sjåføren lønnes på den ene eller den annen måte. Det er heller ingen vesensforskjell mellom bileierens og sjåførens krav på erstatning for tapt inntekt. Begges krav utspringer direkte fra den samme skadegjørende handling fra tredjemanns side - dennes beskadigelse av fru Bonnevies drosjebil. Den forskjell at hun var bilens eier, hvorimot sjåfør Fjeld ingen tinglig eller obligatorisk rett hadde til bilen, er i denne forbindelse likegyldig. Bilen måtte jo ha en sjåfør. Fjeld var fast ansatt hos dens eier. Hans erverv var knyttet nettopp til denne bil, (fru Bonnevie hadde ingen annen) og det var han, som kjørte den under kollisjonen (fru Bonnevie har 2 sjåfører). Dertil kommer, at han etter sin kontrakt skulle oppebære en bestemt andel av den bruttoinntekt bilen innbrakte. Også dette tilsier, at han skal ha erstatning for avsavn. - - -