Rt-1946-627

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1946-02-13
Publisert:	Rt-1946-627
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1 B/1946
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Ragnar Kolflaath) mot 1. Fru B, 2. C (høyesterettsadvokat E. Olavson).
Forfatter:	Evensen, Holmboe, Berger, Stang, Hanssen
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §14, Odelsloven (1821), Skifteloven (1930)

Prosessvarslet: N. Høland kommune (uteblitt).

Dommer Evensen: Nes herredsrett, dommerfullmektigen med domsmenn, avsa den 20 desember 1941 dom med sådan domsslutning: «Fru Marie Bolstad og Sten Heyerdahl kjennes i forhold til fru Ingrid Ringvold bedre odelsberettiget til eiendommene Botner, g.nr. 59, b.nr. 1 av skyld mark 10,96 og Solbakken, g.nr. 59, b.nr. 9 av skyld mark 0,05 begge i Nordre Høland. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Dommen ble av fru Ingrid Ringvold påanket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 18 november 1942 stadfestet herredsrettens

Side:628

dom og tilpliktet fru Ingrid Ringvold å betale til fru Marie Bolstad og Sten Heyerdahl kr. 600 i saksomkostninger for lagmannsretten.

Fru Marie Ringvold har så påanket Eidsivating lagmannsretts dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen så vel som rettsanvendelsen, idet hun hevder at overdragelsen av Lundestad rettelig må bedømmes som et kontraktmessig fritt salg som ikke kan danne grunnlag for anvendelse av reglene i odelslovens §12 og §13. Hun har nedlagt sådan påstand:

«Lagmannsrettens dom oppheves.

I forhold til fru Marie Bolstad og Sten Heyerdahl kjennes fru Ingrid Ringvold best odelsberettiget til eiendommene g.nr. 59, b.nr. 1, Botner og b.nr. 9, Solbakken i Nordre Høland.

Fru Marie Bolstad og Sten Heyerdahl betaler in solidum sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru Marie Bolstad og Sten Heyerdahl har påstått lagmannsrettsdommen stadfestet og den ankende part tilpliktet å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Den prosessvarslede har ikke avgitt møte.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens saksfremstilling.

For Høyesterett er det bl.a. dokumentert en bevisopptagelse, hvorunder foruten vitner som har vært avhørt tidligere under saken, også er avhørt et nytt vitne. Videre er som nytt dokumentert ekstraktutskrift av ligningsprotokollen for Høland vedrørende årene 1904-1913. Av disse fremgår at Halvdan Nerdrum har vært lignet som eier av Lundestad fra og med ligningen høsten 1905 og at Albert Nerdrum er lignet som eier av hovedbruket Botner allerede under ligningen høsten 1911. Samme år - 1911 - ble Gerhard Nerdrum lignet som eier av Bjørkholt.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan i vesentlige deler også tiltre den begrunnelse som disse har gitt. Etter en samlet vurdering av sakens bevisligheter er det også etter min mening naturlig å bedømme klokker Nerdrums overdragelser av eiendommene Bjørkholt, Lundestad og hovedbruket Botner som ledd i et antesipert skifte - et såkalt oppgivelsesskifte.

Det er visstnok så at Halvdan allerede tiltrådte Lundestad i 1904 eller 1905, og at han fra da av har brukt eiendommen som sin egen, og har vært regnet som den faktiske eier av dette bruk. Bruket ble imidlertid først utskilt fra hovedbruket ved skylddelingen i 1911, og først da ble det også fastsatt endelige grenser for bruket. Det ble således ved skylddelingen tillagt ca. 12 mål jord i tillegg til hva Halvdan tidligere hadde brukt. Hvorvidt det allerede, da Halvdan tiltrådte bruken av Lundestad, var satt noen pris for bruket, stiller seg etter opplysningene noe uklart. Halvdan har under bevisopptagelsen forklart at hans hukommelse sviktet ham, når han i herredsretten forklarte at han først kjøpte Lundestad i 1911. Det rette er, sier han, hva han for øvrig også etter lagmannsrettens dom har forklart for lagmannsretten, at han kjøpte bruket i 1904, og at prisen

Side:629

13 000 kroner allerede den gang ble bestemt. Jeg legger ikke avgjørende vekt på hvorledes det forholder seg i så henseende. Det er iallfall på det rene at han ikke hadde fått hjemmel til eiendommen, og likeså at han heller ikke betalte noe på overtagelsessummen for eiendommen før i forbindelse med den utdeling klokker Nerdrum i 1911 eller deromkring lot foreta med hensyn til den vesentlige del av sine midler.

De 13 000 kroner ble da dekket på følgende måte:

Kjøpesum kr.13 000,-

Utlegg som hans far hadde hatt for ham » 4 116,10

kr. 17 116,10

Herfra Halvdans arveforskudd » 10 000,-

Rest kr. 7 116,10

Kr. 7 000 herav ble så avgjort ved at Halvdan betalte beløpet i terminer til sin søster Mariane som avdrag på det arveforskudd denne skulle ha. Hvorledes den udekkede rest kr. 116,10 er avgjort, savnes det opplysninger om.

Jeg innskyter her at oppstillingen i den av herredsretten refererte opptegnelse åpenbart er feilaktig. Denne opptegnelse må for øvrig være gjort etter den avholdte skylddeling, idet skyldverdien 7 mark 29 øre først fremkom ved og gjennom skylddelingen.

Også Gerhards overtagelse av eiendommen Bjørkholt ble først oppgjort i forbindelse med klokker Nerdrums fordeling av sine midler. Oppgjøret for hans vedkommende stiller seg således:

Arv-forskudd kr. 10 000,-

Heri likvidert overtagelsessummen for Bjørkholt » 6 000,-

kr. 4 000,-

som Gerhard fikk dekket av broren Albert som avdrag på Alberts gjeld til faren for overtagelsen av Botner.

Alberts overtagelse av Botner ble på samme måte oppgjort ved at Albert bl.a. likviderte det ham tilkommende arv-forskudd kr. 10 000 og videre som avdrag på kjøpesummen betalte kr. 4000 til Gerhard og kr. 3000 til søsteren Mariane til dekning av de arveforskudd disse skulle ha.

Marianes arveforskudd kr. 10 000 ble altså etter foranstående dekket dels ved Halvdans før nevnte betaling av kr. 7 000 og dels ved Alberts betaling av kr. 3 000.

Som man herav vil se, er overdragelsen av oppgjøret for alle tre eiendommer gjort til et naturlig i det stedfunne antesiperte skifte. Etter det opplyste må man også gå ut fra at den ordning som ble truffet, ble ansett som en rimelig og naturlig ordning fra alle de interessertes side. Under bevisopptagelsen har Halvdan således forklart: «Det har aldri vært tvilsomt mellom søsknene at Albert skulle ha Botner og det falt ham ikke inn å prøve å fordrive Albert

Side:630

fordi han var yngre. Vitnet var fornøyd med Lundestad og ville ha valgt denne også hvis han hadde hatt fritt valg.»

Jeg tilføyer sluttelig for ordens skyld at lagmannsrettens omtale av et testament som skal være bortkommet, må bero på en misforståelse. Etter det opplyste må man gå ut fra at der overhodet ikke av klokker Nerdrum har vært satt opp noe testament i lovens forstand.

Saksomkostninger antas den ankende part å måtte tilsvare.

Jeg stemmer for denne

Domsslutning:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler fru Ingrid Ringvold til fru Marie Bolstad og Sten Heyerdahl 1 000 - ett tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Stang og Hanssen: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Roar Fjeld):

I 1874 kjøpte klokker J. C. Nerdrum eiendommen Botner, gnr. 59, bnr. 1 i Nordre Høland. I 1894 ervervet han odel til denne eiendom.

Klokker Nerdrum hadde 5 barn, fra første ekteskap en sønn Johan som døde i 1905 uten barn og fra 2. ekteskap regnet etter alder med den eldste først: Gerhard, Halfdan, Mariane og Albert. Halfdan er far til saksøker nr. 1 fru Ingrid Ringvold, og Mariane er mor til saksøker nr. 2 fru Marie Bolstad og saksøker nr. 3 Sten Heyerdahl.

Den 6, 7, 8, 9 og 10 juli 1911 ble det holdt skylddelingsforretninger over Botner, hvorved husmannsplassen Bjørkholt ble utskilt som bnr. 3 med en skyld av 77 øre. Bjørkholt utgjorde ca. 75-80 mål jord, hvorav ca. 50 mål dyrket og resten udyrket. Dessuten ble utskilt bnr. 4 Lundestad med en skyld av 7,29, som utgjorde en tredjedel av hovedbølets skyld. Begge skylddelinger som foregikk på de samme dager ble tinglyst den 8 august 1911.

I 1911 fikk Gerhard av faren overta Bjørkholt. Gerhard som var forretningsmann i Oslo bortforpaktet Bjørkholt inntil han i 1917 solgte den for kr. 4 000 etterat han tidligere hadde frasolgt en del.

Halfdan, som var gift siden 1899, hadde omkring 1900 reist til Oslo hvor han begynte som kjøpmann. Da forretningen gikk dårlig reiste han med sin hustru tilbake til Høland, hvor han leide seg inn på en gård. Samtidig arbeidet han en del på farens gård Botner. I 1904 eller 1905 flyttet Halfdan inn på Lunnestad, som faren etter at Halfdan var kommet tilbake fra Oslo hadde latt bebygge med våningshus og låve. Våningshuset var dog bare halvferdig, da Halfdan flyttet til Lundestad. Halfdan bekostet selv ferdigbebyggelsen, oppførelse av fjøs, grisehus og stall. Det område Lundestad ble tillagt ved skylddelingen i 1911 var så vidt retten har forstått omtrent det som Halfdan hadde drevet siden han tok Lundestad i besittelse i 1904 eller 1905, muligens fikk han litt mere jord ved skylddelingen. Lundestad utgjorde ca. 150 mål innmark og ca. 550-600 mål skog.

I 1913 fikk Albert av faren overta hovedbølet, bnr. 1 med redskap og

Side:631

besetning. Albert hadde helt siden han ble konfirmert i 1895 vært hjemme og arbeidet på gården, uten lønn. Botner utgjorde ca. 300-400 mål dyrket mark og ca. 350-400 mål skog.

Hverken for Bjørkholts, Lundestads eller Botners vedkommende ble det opprettet kjøpekontrakt eller skjøte mellom faren og sønnene. Det ble dog i 1911 av faren fastsatt en pris på kr. 4 000 for Bjørkholt og kr. 13 000 for Lundestad og i 1913 for Botner kr. 27 500 + føderåd til foreldrene.

Antagelig i 1911 besluttet klokker Nerdrum å utdele kr. 10 000 til hver av sine barn i 2. ekteskap. Denne utdeling ble avgjort på den måte, at Gerhard fikk Bjørkholt til kr. 4 000 uten å betale noe til faren, dessuten betalte Albert etter farens bestemmelse ved overtagelse av Botner i 1913 av kjøpesummen kr. 6 000 til Gerhard.

Halfdan som skulle overta Lundestad for kr. 13 000, hadde i tiden 1900 til 1904 blitt hjulpet med pengetilskudd av faren. Etter dennes egne opptegnelser, som er forevist retten, hadde han fra 2 april 1900 til 22 desember 1904 betalt «til og for sin sønn Halfdan» kr. 4 116,10 og etter klokkerens opptegnelser har oppgjøret for overtagelsen av Lundestad videre foregått ved at Halfdan den «1 januar

1911 betaler til Mariane» » 5 000,-

Summen blir da kr. 9 116,10

Klokkeren har videre notert «altså igjen av arv kr. 10 000» » 883,90

Således at summen blir kr. 10 000,-

Endelig skulle Halfdan betale Mariane ytterligere kr. 2 000 ifølge klokkerens opptegnelser. For betaling av disse er det fremlagt en kvittering sålydende: «Mottaget av min hustrus arv kr. 2 000- to tusin kroner - ved Halfdan Nerdrum vorfor kvitteres. Jens Heyerdahl (sign.).»

Om de resterende kr. 1 000 av overtagelsessummen ble betalt til klokkeren er ikke brakt på det rene.

På den nevnte opptegnelse fra klokker Nerdrum har denne notert: «1 januar 1911 solgt en Parcel af Botner til Halfdan (Gr.No. 59 Br.No. 2 (skal formentlig være 4) af Skyld M. 7,29) for 13 000 Kr.»

Mariane hadde altså nå fått kr. 7 000. De resterende kr. 3 000 fikk hun av Albert ved overtagelsen av Botner.

For Alberts vedkommende ble de kr. 10 000 trukket fra i kjøpesummen for Botner.

Klokker Nerdrum døde i 1914 og hans hustru Henrikke i 1930. Den 2 desember 1930 ble det ved Nes skifterett foretatt utlodning i J. C. Nerdrum og hustru Henrikkes fellesbo av Høland. Aktiva utgjorde kr. 12 937,97 og arvelodden til hver av barna kr. 2 801,80.

Halfdan eier og bebor fremdeles Lundestad.

Ved skjøte av 5 tinglyst 19 oktober 1935 overdro Albert Botner til N. Høland kommune for kr. 55 000 og føderåd mot godtgjørelse. - - -

Fru Ringvold har ved stevning av 21 juli 1941 og fru Bolstad og Sten Heyerdahl ved stevning av 29 juli 1941 begjært odelsløsning over Botner, gnr. 59, bnr. 1 av sk. mrk. 10,96 og Solbakken, gnr. 59, bnr. 9 av sk.m 0,05, begge i Nordre Høland. - - -

Side:632

Nordre Høland kommune erklærte seg villig til å utstede skjøte på odelsgodset til den eller de av saksøkerne som ved endelig dom eller forlik ville bli kjent best odelsberettiget.

Retten skal bemerke:

Den første grunnsetning i odelssuksesjonen er den at hvert barn skal ha sin eiendom. I1 §12 og §13 har odelsloven stadfestet dette gamle fordelingsprinsipp. Det er en rett som hver enkelt kan kreve uten hensyn til foreldrenes vilje, og etter §14 har foreldrene adgang til å føre fordelingsprinsippet videre ved å fordele en gård i flere parter.

Etter sin opprinnelige ordlyd ble §12 i en høyesterettsdom i Rt-1858-364 fortolket derhen at to barn etter arvelaterens avdøde eldste sønn kunne ta hver sin gård på skifte med arvelaterens egne yngre barn uaktet disse derved ingen gård fikk. Blant annet for å forhindre dette ble §12 ved lov av 16 mai 1860 forandret derhen at åsetesretten går etter linjer slik at den linje, som ved skifte ingen gård fikk, har fortrinsretten når den linje som tidligere fikk gård er utdød eller en gård av andre grunner blir ledig.

Direkte uttaler odelslovens §12 seg bare om dødsboskifte. Ved rettspraksis ansees det imidlertid fastslått at bestemmelsene også får anvendele på skifte som en arvelater foretar i levende live, så vel offentlig som privat og også selv om utdelingen ikke foregår samtidig, men strekker seg over lengere tidsrom, altså suksessivt skifte. Dette siste er fastslått ved høyesterettsdom i Rt-1915-331. Derimot ansees fordelingsreglene i §12 og §13 ikke anvendelig på arvelaterens frivillige kontraktmessige salg av sine eiendommer til de odelsberettigede barn. Må salgene imidlertid ansees som ledd i en skifteplan fra arvelaterens side, antas bestemmelsene anvendelige. Til støtte for sin oppfatning henviser retten til Valentin Voss's kommentar til odelslovens §12 og §13 og til de der nevnte høyesterettsdommer, Knoph arverett 360-361, var Arctander avhandling i Rt. for 1920 260 ff., Jon Skeie avh. II 40 ff. samt høyesterettsdom i Rt-1937-855 ff.

Odelslovens §13 bestemmer rettsvirkningen av at en åsetesberettiget har overtatt en av arvelaterens eiendommer overensstemmende med delingsreglene i §12, og denne rettsvirkning inntrer selv om den åsetesberettigede, som har fått seg eiendommen overlatt, ikke har vært seg denne virkning bevisst.

Det kreves ikke mer enn at det objektivt sett har foregått en handling således som odelsrettens fordelingsregler forutsetter. Herom henvises spesielt til den nevnte avh. av Skeie side 52.

I nærværende sak antas odelslovens §14 ikke å få noen selvstendig betydning. Klokker Nerdrum satt selv med odelsgodset til 1913. På det tidspunkt var det tre bruk og §14 kan ikke være til hinder for at en arvelater overdrar parseller av sin eiendom til sine barn og betrakter overdragelsen som ledd i en skifteplan.

Det som etter rettens oppfatning må være hovedspørsmålet i saken er dette: Hva mente klokker Nerdrum med sine forskjellige disposisjoner? Var det hans hensikt å foreta en utdeling av sine vesentligste midler, foreta et generaloppgjør mellom arvingene slik at disse ikke senere mot noen av arvingenes vilje skulle kunne endre de forhold som ble etablert?

Før retten drøfter disse spørsmål bemerkes at det må tilkomme fru

Side:633

Bolstad og Sten Heyerdahl etter de vanlige regler om bevisbyrdens fordeling å føre bevis for at det har vært klokker Nerdrums mening å foreta et skifte. Finnes dette bevis ført, må det imidlertid bli fru Ringvolds sak å bevise at - i dette tilfelle - Mariane har samtykket i at skifte ingen betydning skal ha for odelsretten til Halfdans linje, med andre ord at rettsvirkningen etter §13 ikke skal inntre. Så vidt retten forstår stemmer denne oppfatning med Skeies uttalelser i den nevnte avhandling på side. 52, X.

Hva har så retten å bygge på ved avgjørelsen av spørsmålet om de stedfunne gårdhandler må sees som ledd i en skifteplan fra klokker Nerdrums side?

For det første har man det faktum at klokkeren i 1911 var en mann på 79 år. Det er riktignok opplyst at han var fullt åndelig og fysisk frisk og skjøttet sitt arbeid som skolelærer, men det forekommer retten å være en alminnelig og nærliggende tanke for en mann på 79 år å treffe disposisjoner med hensyn til sine midler til fordel for sine barn. I sin høye alder var klokkeren naturligvis klar over at hans levetid var sterkt begrenset. Det er derfor rimelig å anta at han, som den omsorgsfulle og samvittighetsfulle mann det er opplyst at han var, gjerne ville sørge for en deling av sine midler mellom barna slik som han fant det rettferdig.

For det annet ser man da også at han i tiden 1911-1913 overdrog Bjørkholt, Lundestad og Botner til sine tre sønner. Riktignok hadde Halfdan helt siden 1904 eller 1905 bebodd og drevet Lundestad som sin egen eiendom, men etter det som er opplyst og som er referert foran i den faktiske beskrivelse, må retten gå ut fra at klokkeren simpelthen var nødt, iallfall moralsk forpliktet, til å hjelpe Halfdan da han kom tilbake fra Oslo i 1902 etter å være gått konkurs. Halfdans økonomiske stilling var dårlig, faren hadde stor gård og satt godt i det, og som en faktisk og praktisk ordning bestemte klokkeren at Halfdan kunne flytte til Lundestad. Den gang tenkte klokkeren ganske sikkert ikke på å foreta noe skifte mellom barna, men han har dog omhyggelig notert både data og nøyaktig pengebeløp, som han har hjulpet Halfdan med helt fra 1900, og da Halfdan i 1911 formelt fikk overta Lundestad medtok klokkeren disse beløp i oppgjøret for eiendommen. Derved har han i virkeligheten, iallfall i 1911, betraktet beløpene som arveforskudd til Halfdan. På annen måte kan retten ikke oppfatte klokkerens egne notater herom som er nevnt før.

For det tredje ble kjøpesummen for både Bjørkholt, Lundestad og Botner bestemt av klokkeren selv. Halfdan har således i retten uttalt at han først i 1911 fikk rede på prisen kr. 13 000. Dessuten anser retten det bevist at alle tre eiendommer ble overlatt sønnene for atskillig under den virkelige omsetningsverdi. Således er det av kyndige gårdbrukere, der er ført som vitner, opplyst at Bjørkholt i 1911 var verd ca. kr. 7 000, Lundestad ca. kr. 20-25 000 og Botner ca. kr. 40-50 000. Besetning og redskaper som medfulgte Botner i 1913 er anslått til ca. kr. 8 000. Isolert sett er det imidlertid ikke noe bevis på skifte at prisene er satt lavt, da dette er meget alminnelig utover landet ved salg fra far til sønn.

For det fjerde finner retten at selve oppgjørsmåten for kjøpesummenes betaling tyder på at klokkeren selv har ment å ville foreta en utdeling av sine midler til sine barn. Det er nok her å henvise til de fakta som tidligere er referert herom. Klokkerens notater over hva han har betalt «til og for

Side:634

sin sønn Halfdan» og spesielt hans notat: «altså igjen av Arv kr. 883,90» etter at han har summert utbetalingene «til og for Halfdan» til kr. 4 116,10 og dertil den 1 januar 1911 føyet: «Betaler til Mariane» kr. 5 000 således at han derved er kommet opp i kr. 10 000 som han gav hver av barna, trekker sterkt i retning av å se det hele som uttrykk for en hensikt hos klokkeren til å foreta et skifteoppgjør.

For det femte har det sin naturlige forklaring at ordningen nettopp ble slik den gjorde med Albert som den yngste som eier av hovedbølet. Han hadde arbeidet på gården siden konfirmasjonen og skulle derfor som vitnene har uttrykt det «ha litt igjen». Gerhard var forretningsmann i Oslo og hadde ingen interesse av gårdsbruk. Halfdan hadde i 1913 allerede drevet Lundestad i mange år. Det må derfor ut fra klokkerens syn ha vært en naturlig fordeling han foretok om den nok for en utenforstående kan fremstille seg som en nokså ulik fordeling.

Endelig har man noen veiledning i mengden av de midler som klokkeren etter å ha overdratt Botner til Albert beholdt for seg og sin hustru. Begge tok føderåd på Botner, men klokkeren beholdt allikevel verdier for ca. 10-12 000 kroner. Etter rettens oppfatning var dette naturlig, idet hans hustru var 10 år yngre enn ham. Klokkeren døde i 1914 etter å ha fordelt det vesentligste av sine midler til barna, men ikke mer enn at hans hustru som måtte formodes å overleve ham hadde igjen tilstrekkelig til et godt underhold.

Samtlige disse faktiske omstendigheter som retten her har vurdert, tyder, etter rettens oppfatning, på at klokkeren har hatt til hensikt å foreta et skifte av sine midler mellom barna. De forskjellige disposisjoner må betraktes som ledd i et hele. Det går etter rettens mening ikke an å betrakte hver disposisjon isolert, idet klokkerens egne tidligere nevnte notater viser at han selv har knyttet de forskjellige disposisjoner sammen til et samlet hele. De faktiske omstendigheter i denne sak er for så vidt ikke analoge med dem som forelå i høyesterettsdom i Rt-1937-855.

Foruten det som retten legger i disse faktiske omstendigheter kommer det syn som vitnene har gitt uttrykk for med hensyn til klokkerens disposisjoner. Det har vært avhørt 5 vitner. Ingen av disse har noen direkte uttalelser fra klokker Nerdrum om hva han mente med sine disposisjoner, men samtlige vitner, lensmannen unntatt, har åpenbart ikke hatt forståelsen av hva der egentlig er det sentrale spørsmål i denne sak, men har på spørsmål umiddelbart gitt uttrykk for at «det måtte vel være klokkerens mening å skifte ut» eller «det måtte vel være for å oppnå en rettferdig ordning». Denne vitnenes reaksjon gir etter rettens oppfatning det mest verdifulle bidrag til sakens avgjørelse. De umiddelbare svarene gir et karakteristisk billede av hva man utover bygdene mener med et skifte. Folk tenker ikke juridisk, men rent praktisk; skifteformene slik juristene kjenner dem fra skifteloven kan man ikke vente at disse folk skal være inne i. Retten mener derfor det er riktig å vurdere klokker Nerdrums disposisjoner ut fra det syn og det juridiske nivå som vitnene gjør. Og når det gjøres mener retten at de forskjellige disposisjoner må sees som ledd i en skifteplan.

Ved vitneprovene anser retten det dessuten bevist at det har eksistert et dokument, hvori klokker Nerdrum og hustru har gitt uttrykk for som sin siste vilje, at Albert skal ha Botner. Sett i sammenheng med alt det

Side:635

som retten foran har gitt uttrykk for, er også dette etter rettens mening et bevis for at det var klokker Nerdrums hensikt med sine disposisjoner å foreta en endelig og bindende fordeling av sine midler mellom barna.

Etter alt som er anført ansees bevis ført for at dette har vært klokkerens hensikt.

Som før nevnt blir det da fru Ringvolds sak å bevise at den vanlige rettsvirkning herav etter odelslovens §13 ikke skal inntre.

Herom bemerkes:

Det er intet opplyst om at Mariane har samtykket i at Halfdans linje uavhengig av delingen skal kunne gjøre sin odelsrett til Botner gjeldende.

For øvrig må det antas at Halfdan må ha vært klar over - iallfall burde han etter rettens oppfatning ha vært det - at klokkeren med sine disposisjoner tilsiktet en fordeling mellom barna. Den omstendighet at alle tre sønnene fikk overta hver sin eiendom til rimelige priser og at disse ble avgjort under hensyntagen til de kr. 10 000 som skulle utbetales hver av barna, må være bevis herpå. Halfdan har da også i retten uttalt at ingen av barna ville ha funnet på å gjøre odelsrett gjeldende overfor hverandre, således ikke Halfdan overfor Albert for derigjennom å bli eier av Botner. Både Halfdan og de andre søsken har slått seg til ro med den ordning klokkeren traff.

Noe som også etter rettens oppfatning tyder på at arvingene har ansett farens disposisjoner som bindende, er at de, etter at klokkeren var død, utstedte skjøte på Bjørkholt, Lundestad og Botner, henholdsvis i 1917, 1915 og 1916. Skjøte på Bjørkholt ble utstedt til Gulbrand Bjerke, som Gerhard hadde solgt dette bruk til, og skjøte på Lundestad og Botner ble utstedt henholdsvis til Halfdan og Albert.

Retten kommer etter det anførte til det resultat at delingsreglene i odelslovens §12 og §13 må få anvendelse i det foreliggende tilfelle. Resultatet blir da at den linje, som ved klokkerens disposisjoner ingen jord fikk, nå har fortrinsretten til det ledige odelsgods. I nærværende sak blir da dette å tilkjenne fru Marie Bolstad og Sten Heyerdahl som bedre odelsberettigede enn fru Ringvold. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jebe og Leivestad samt hjelpedommer Kviberg):

- - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Som av herredsretten fremholdt finner fordelingsreglene i odelslovens §12 §13 etter vår rettspraksis anvendelse ikke bare på dødsboskifte, men også på skifte, så vel offentlig som privat og også på suksessivt skifte, som en arvelater foretar i levende live. Derimot gjelder reglene ikke på arvelaterens frivillige kontraktmessige salg av sine eiendommer til sine odelsberettigede barn, med mindre salgene er å oppfatte som ledd i en skifteplan fra arvelaterens side. Hvorvidt reglene finner anvendelse hvor der foreligger såkalte «skiftelignende transaksjoner» er etter rettspraksis tvilsomt. Det henvises til den av herredsretten anførte litteratur og høyesterettsdom i Rt-1937-885. Det kan videre henvises til Rt-1915-331 og Rt-1919-835.

Det for saken avgjørende spørsmål er om der ved fordelingen av klokker Nerdrums eiendommer mellom sine 3 sønner har foreligget en

Side:636

skifteplan fra farens side. Ved de opplysninger som er fremkommet antas det å være på det rene at Halfdan Nerdrum, far til odelssøkeren i denne sak fru Ingrid Ringvold, flyttet til Lundestad i 1905 og bosatte seg der etter overenskomst med sin far. Halfdan Nerdrum var da som konkursmann økonomisk ruinert og måtte understøttes av sin far. Det er på det rene at Halfdan etterhånden bebygget Lundestad og fikk drive den. Han har forklart at faren i 1904 fastsatte en kjøpesum kr. 13 000 for gården, som Halfdan skulle betale, men som han fikk henstand med. Han betraktet seg som eier av Lundestad fra 1904. Han solgte tømmer av skogen og beholdt selv pengene. Noe regnskap for driften har han ikke ført. Det har ikke vært tale om at han skulle overta Lundestad på skifte etter sine foreldre. Eiendommen ble etter hans mening solgt til ham i 1904. Det er imidlertid på det rene at noe skjøte fra sin far hverken forlangte eller fikk han, og at Lundestad først etter farens begjæring ble utskilt som særskilt eiendom og skylddelt i 1911. Den ene av skjønnsmennene gårdbruker Skulerud har som vitne forklart at klokker Nerdrum gav skjønnsmennene den beskjed at Halfdan skulle tildeles en halvdel av skogen, men en tredjedel av Botners skyld og at prisen kr. 13 000 må antas å være den pris, som stemte med det virkelige forhold i 1905. Den annen skjønnsmann Nils Østreng har anført at Halfdan kjøpte parsellen av sin far, og at han skulle få kjøpe halvparten av hovedbølets skog og ca. en tredjedel av innmarken.

Den grunn, som klokker Nerdrum i 1904 hadde til å overlate Halfdan Lundestad, var visstnok i og for seg tilstrekkelig til å selge gården til ham og hovedbølet var fullt tilstrekkelig for klokkeren selv, om han skilte seg med eiendomsretten til Lundestad. Formelt ble imidlertid klokkeren fremdeles stående som eier av gården, og det er etter rettens mening meget sterke grunner som taler for at det ikke i 1904 var klokkerens mening å gi eiendomsretten til Lundestad endelig fra seg. Overdragelsen av Lundestad til Halfdan ble ikke formelt effektuert før i 1911, først da fant den etter odelslovens §14c nevnte skylddeling sted og først da ble det truffet endelig bestemmelse om ordningen av kjøpesummen. Om den ordning, som da ble truffet, har klokkeren skrevet den i herredsrettens dom omtalte udaterte opptegnelse, hvor det heter «1/1 11 solgt en parsell av Botner til Halfdan (gnr. 59 bnr. 2 av skyld mark 7,29) for kr. 13 000». Br.nr. 2 er her feil for bnr. 4. Det er anført av den ankende part at opptegnelsen først er nedskrevet etter 2/6 1913, ti denne dag ble de i opptegnelsen nevnte kr. 2000, som Halfdan skulle betale sin søster Mariane, betalt. Opptegnelsen, som er forevist retten, ser ikke ut som noe notat, men som et renskrevet dokument. Det synes ikke utelukket, at ordene «betalt sin søster Mariane kr. 2 000» kan være feilskrift for «betaler sin søster Mariane kr. 2000», og at dokumentet eller et opprinnelig nedtegnet notat kan være skrevet 1/1 1911 eller en av dagene der omkring. Det vesentlige er, at salget av Lundestad og det i forbindelse dermed stående oppgjør er anført å ha funnet sted 1/1 1911. Dette kan ikke antas å være noen skrivfeil. Kjøpesummen ble ordnet ved, at der i det arveforskudd kr. 10 000 som Halfdan etter farens beslutning i 1911 skulle motta gikk til fradrag hva faren hadde lagt ut for Halfdan i årenes løp fra 1902-1904 og ved at der gikk til fradrag et beløp kr. 7000 i Halfdans arveforskudd. Faren har således satt ordningen av kjøpesummen i forbindelse med det arveforskudd

Side:637

kr. 10 000, som han i 1911 utdelte til hvert av sine barn. Herpå legger retten vesentlig vekt. Det viser etter rettens mening at overdragelsen av Lundestad til Halfdan ikke kan sees isolert for seg, men har sammenheng med den skifteordning, som fant sted i 1911. Dette år ble videre Bjørkholdt av faren overdratt til sønnen Gerhard og i 1913 ble resten av hovedbølet overdratt til sønnen Albert. Hermed hadde klokkeren overdratt en fast eiendom til hver av sine 3 sønner og den ordning, som han således gjennomførte, må visstnok sies å ha vært fornuftig og vel gjennomtenkt. Gerhard, som var kjøpmann og ikke hadde større erfaring i drift av en landeiendom fikk den minste eiendom, Halfdan fikk den eiendom, som etter hva han selv har sagt, var den, som passet best for ham, og Albert, som faren anså for den dyktigste og som i flere år hadde hjulpet faren med driften av Botner, fikk den største og verdifulleste eiendom. Lundestad var stor nok til, at en familie kunne ernære seg på den. Klokkeren hadde nå ved den ordning han hadde truffet utdelt det aller vesentligste av sine midler til sine barn. Den hele ordning gir etter rettens mening uttrykk for en bevisst plan med hensyn til fordelingen av sine midler mellom sine barn. Det er av avgjørende betydning, at så vel Albert som ens Heyerdahl etter sine vitneforklaringer har lest det testament, hvori det er anført å være foreldrenes siste vilje, at Albert skulle erholde og overta Botner. Testamentet er kommet bort. Det skal videre bemerkes at 11. vitne fhv. lensmann Haneborg i Høland har forklart at det i Høland har vært vanlig at en mann i levende live har plasert sine eiendommer mellom sine sønner som ledd i et i levende live foretatt skifte og at barna ikke har pleiet å ville rokke ved odelsrett ved den av foreldrene trufne ordning. Fra vitneprovene for øvrig har det vært liten eller ingen kunnskap å få for retten med hensyn til hva der har vært klokker Nerdrums mening med å overlate Halfdan Lundestad allerede i 1905. Vitnene har nok til dels gitt uttrykk for at det skjedde et endelig salg til Halfdan i 1904, men noen sikker og nærmere rede på det har de åpenbart ikke hatt. Sluttelig bemerkes at eiendommen Solbakken, som er nevnt i ankeerklæringen, ikke kan skjønnes å få noen betydning for sakens avgjørelse. Det var Marianes mann Jens Heyerdahl, som i sin tid ervervet denne eiendom fra Albert Nerdrum. Klokker Nerdrum hadde intet med denne transaksjon å gjøre.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.