Rt-1947-434

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1947-08-30
Publisert:	Rt-1947-434
Stikkord:	Strafferett, Krigsforbrytelser, Straffutmåling, Lovers tilbakevirkende kraft
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om straffutmåling for krigsforbrytelser. Dissens: 5-4
Saksgang:	Høyesterett HR-1947-313, L.nr. 313/1947
Parter:	Påtalemyndigheten (statsadvokat Harald Sund) mot 1. A, 2. B, 3. C (høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen)
Forfatter:	Berger, Schjelderup, Fougner, Holmboe, Bonnevie, Mindretall: Alten, Bahr, Skau, Stang
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §96, §97, LOV-1866-03-23, Straffeloven (1902) §228, §229, §231, §232, §62, Militære Straffelov (1902) §107, Lov om adgang til å anvende dødsstraff (1945), Lov om straff for utlendske krigsbrotsmenn (1946)

Dommer Berger: Gulating lagmannsrett avsa den 13 september 1946 dom med slik domsslutning:

«Tiltalte nr. 1, A dømmes til døden for forbrytelser mot lov nr. 3 av 6 juli 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1, jfr. straffelovens §228, §229, §229 jfr. §232, §231 og §231 jfr. §232.

Tiltalte nr. 2, D dømmes til tvangsarbeid i 20 år for forbrytelser mot lov nr. 3 av 6 juli 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1, jfr. straffelovens §228 jfr. §62, §229, jfr. §62, §229 jfr. §232, §231 og §231 jfr. §232 jfr. §62 alt jfr. §62. For utholdt varetektsfengsel fragår 480 dager.

Tiltalte nr. 3, B dømmes til døden for forbrytelser mot lov nr. 3 av 6 juli 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1 jfr. straffelovens §228, §229, §229 jfr. §232, §231 og §231 jfr. §232.

Tiltalte nr. 4, C frifinnes for de under D. nr. 5 og 7 nevnte tilfelle.

Han dømmes til tvangsarbeid i 20 år for forbrytelser mot lov nr. 3 av 6 juli 1945 jfr. provisorisk anordning av 4 mai 1945 §3 jfr. §1, jfr. straffelovens §228, jfr. §62, §229 jfr. §62, §229 jfr. §232 jfr. §62, §231 og §231 jfr. §232 jfr. §62, alt jfr. §62. For utholdt varetektsfengsel fragår 467 dager.»

Det var dissens innen retten, idet en domsmann stemte for at straffen for de tiltalte A og B skulle settes til livsvarig fengsel, og en annen domsmann stemte for at straffen for C ble att til livsvarig fengsel.

De domfelte har anket over dommen på grunn av lovanvendelsen og straffutmålingen, A og B dessuten på grunn av saksbehandlingen.

Statsadvokaten for landssviksaker i Bergen, Hordaland, Sogn og Fjordane har etter Riksadvokatens ordre anket over dommen for så vidt angår D og C, men bare anken over straffutmålingen for C er opprettholdt for Høyesterett.

As anke over saksbehandlingen er begrunnet med at han ikke før hovedforhandlingen er blitt konfrontert med vitnene og har fått anledning til å imøtegå deres forklaringer. Da imidlertid domfelte har hatt full anledning til dette under hovedforhandlingen, må det være klart at denne ankegrunn ikke fører frem.

Bs anke over saksbehandlingen gjelder at han ikke har fått føre beviser vedkommende en del av de påståtte mishandlingstilfelle, men da det heller ikke her kan sees at domfelte eller hans forsvarer ved lagmannsretten har forlangt utsettelse for å føre disse bevis, anser jeg anken for så vidt ugrunnet.

Side:436

Med hensyn til anken over lovanvendelsen gjør de domfelte gjeldende at anvendelse av «verschärfte Vernehmung» ikke er folkerettsstridig og at de ikke kan straffes fordi de har handlet pliktmessig og etter ordre.

Jeg finner anken herover ubeføyet. Jeg anser det tilstrekkelig å henvise til at disse innvendinger er forkastet ved Høyesteretts dom av 27 februar 1946 i sak mot E, Rt-1946-198, av 3 juli 1946 i sak mot F m. fl., Rt-1946-680 og av 4 juli 1946 i sak mot G og H, Rt-1946-769. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, men jeg fremhever at også den foreliggende sak gjelder handlinger hvis rettsstridighet ligger klart i dagen, idet de er i åpenbar strid med menneskelighetens lover og den offentlige samvittighets krav.

Jeg går så over til straffutmålingen. For As vedkommende fremhever jeg at det gjelder en lang rekke mishandlinger, hvorav enkelte er av meget alvorlig karakter og må betinge en streng straff. På den annen side finner jeg ikke at hans samlede forhold er i den grad graverende som i de tilfelle hvor Høyesterett tidligere har anvendt dødsstraff overfor tyske torturister. Særlig nevner jeg at også de for Høyesterett foreliggende opplysninger gir inntrykk av at han var en mann som under sin langvarige polititjeneste er blitt hård og har ligget under for sin pliktfølelse overfor sitt land og vanen til å lystre ordre. Jeg er alt i alt blitt stående ved ikke å anvende lovens strengeste straff, og stemmer for at straffen settes til tvangsarbeid på livstid.

Om domfelte B uttaler lagmannsrettsdommen at det ansees bevist at han var vitende om at det av hans underordnede ble brukt andre midler enn de som var tillatt etter de bestemmelser han anså gjeldende for sikkerhetspolitiet, og at han var vitende om at skjerpet forhør også ble foretatt uten at det på forhånd var innhentet foreskreven tillatelse. Deretter nevner dommen en rekke mishandlinger hvortil domfelte har medvirket ved å gi ordre eller tillatelse til dem eller ikke å ha nektet å godkjenne dem senere. Jeg bemerker at det under pkt. 13 foreligger en feil i dommen, idet den særdeles grove mishandling av doktor Sigurd Hus fant sted i 1943 før domfelte kom til Bergen. Jeg går ut fra at der her foreligger en ren inkurie i dommen, og bemerker at det nevnte tilfelle ikke for meg spiller noen rolle ved avgjørelsen. Ved utmålingen av straffen tar jeg hensyn til at domfelte ikke har deltatt personlig i mishandlingene og at det ikke foreligger nærmere opplysninger om hans medvirkning i de enkelte tilfelle. Jeg tar hensyn til at han som øverste sjef i et stort distrikt har et meget tungt ansvar for forholdene ved sikkerhetspolitiets avdeling i Bergen, men jeg går ut fra at arbeidsforholdene var slike at han ikke kunne følge alle saker i detalj. Han gir inntrykk av å være et pliktmenneske og å ha stått under trykk av sitt lands vanskelige stilling. Jeg er også for denne domfelte blitt stående ved å stemme for at straffen settes til tvangsarbeid på livstid.

Om C uttaler lagmannsretten at han har billiget at hans underordnede gjorde seg skyldig i mishandlinger som ledd i etterforskningen og at han dermed har medvirket til mishandlinger i en

Side:437

rekke tilfelle. C var sjef for den eksekutive avdeling ved sikkerhetspolitiet i Bergen, og hadde altså en fremskutt stilling. Idet jeg henviser til hva det er anført i lagmannsrettens dom, kan jeg ikke finne at det er åpenbart misforhold mellom hans forbrytelser og den idømte straff, og mener at anken bør forkastes. Domfelte C har etter lagmannsrettens dom sittet ytterligere 351 dager i varetektsfengsel og tilkommer fradrag herfor.

Jeg stemmer for denne

D O M :

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffene for A og B fastsettes til tvangsarbeid på livstid.

I Cs frihetsstraff fragår 818 - åtte hundre og atten - dager for varetektsfengsel.

Dommer Schjelderup: Jeg er blitt stående ved samme resultat som førstvoterende. Om lovhjemmelen for de tiltaltes fellelse vil jeg tilføye:

Som jeg under voteringen i den under 17 februar 1946 pådømte sak mot E bare fant anledning til med få ord å peke på, mener jeg det er berettiget å forstå §1 i anordningen av 4 mai 1945 slik at hva de domfelte fiendtlige borgere i saker som disse i realiteten er satt under tiltale for, er for den forbrytelse mot krigens lover og sedvaner som består i grov mishandling av fanger, eller nærmere bestemt bruk av tortur for å fremtvinge forklaringer. i motsetning til hva det er uttalt i anordningens motiver, er det nemlig min oppfatning, at inkorporering av de folkerettslige krigslover i vår alminnelige nasjonale rettsorden ikke er noe vilkår for at norske domstoler skal kunne dømme etter dem. Og videre mener jeg at Grunnlovens §96 og §97 ikke er til hinder for at disse universelle - eller nærmere bestemt for folkerettssamfunnet gjeldende - rettsregler bringes i anvendelse, slik som det her er gjort.

Jeg er selvfølgelig klar over, at folkeretten først og fremst gjelder stater imellom. (Jfr. Westlake Chapters on International Law (1894) 1 og Lauterpachts utgave av Oppenheim's International Law i (1937), §13a). Dette prinsipielle syn har imidlertid, så vidt jeg har kunnet se, ikke vært avgjørende for oppfatningen av krigens lover og sedvaner eller av disses nærmere innhold.

Jeg nøyer meg med å nevne at i 1882 ga det i 1873 opprettede Institut de Droit International uttrykk for det samme syn på disse rettsregler som Grotius og 1700-tallets tyske forfattere hadde hatt og hvoretter en krigførende stat var berettiget til å anvende dødsstraff overfor de av den fiendtelige stats undersåtter, som hadde begått noen som krigsforbrytelse ansett handling. Se også Hall: A Treatise on International Law (1885) side 135, Westlake l. c. side 269, Wheaton International Law II (1944) side 240-241, samt Holland i The Laws of War on Land fra 1908:

«Enkeltpersoner som krenker krigens lover, er skyldige til sådan straff som foreskrevet etter militærlovboken til den krigførende, i hvis hånd de faller eller dersom en slik lovbok ikke finnes, til slik straff som en militærdomstol i samsvar med krigens lover og sedvaner måtte pålegge.»

Side:438

Jeg vil også nevne, at i sin bok Die völkerrechtswidrige Kriegshandlung und der Strafanspruch der Staaten (Berlin 1920) behandler Verdross - i §3 - «War crimes, Kriegsgebrauch und Strafrecht» - hvordan straff etter krigens lover og sedvaner kan idømmes: «Den engelske doktrin, særlig i Oppenheim's Manual of Military Law, 1911, hevder det standpunkt at etter gjeldende folkerett skal alle krenkelser av krigslovene, hva enten de er begått av soldater eller sivilpersoner strafferettslig forfølges av motstanderen uten hensyn til om disse handlinger er blitt kriminalisert i straffelovbøkene. I alle disse tilfelle skal de krigførende være berettiget til å trekke fiendtlige personer som har gjort seg skyldig i slike handlinger til ansvar etterat de er tatt til fange og således at dødsstraff som regel kan anvendes.»

Section 450 i den britiske Manual of Military Law, som Verdross viser til, lyder:

«Alle krigsforbrytelser straffes med døden, men der er adgang til å anvende en mildere straff.»

Verdross fortsetter:

«Det er ikke tvilsomt at statene etter gammel praksis har trukket de fiendtlige overtredere av «Kriegsbrauch» til ansvar, når de er falt i deres hender. En sådan avstraffelse fant sted uten hensyn til om disse handlinger gikk inn under en straffelov eller ei. - - - Avstraffelsen etter Kriegsbrauch er også i samsvar med statspraksis under verdenskrigen. - Det står statene fritt for å gå frem enten etter strafferetten eller etter krigsbruk. Skulle det overfor dette bli invendt at statsorganene ikke kan anvende folkerett, men bare nasjonal rett, og at det derfor er utelukket å straffe etter krigsbruk, så er dertil å svare at krigsbruk hører med til statenes folkefellesskaps gamle sedvanerettsregler, altså til disse staters nasjonale rett.»

Tilbake står spørsmålet om vår konstitusjonelle rett - Grunnlovens §96 og §97 - er til hinder for at norske domstoler straffedømmer fiendtlige borgere for deres krenkelser av disse universelle, ved sedvanerett fastslåtte krigens lover.

Til belysning både av dette spørsmål og av krigslovenes anvendelse og nærmere innhold vil jeg gjengi litt av domsgrunnene til den amerikanske Høyesteretts dom av 31 juli 1942 i saken Ex parte Quirin. (Saken var reist i samband med en militærkommisjons anvendelse av krigens lover og sedvaner overfor en del tyskere som var satt i land på den amerikanske østkyst for å drive sabotasje og spionasje). De amerikanske strafferettslige grunnlovsgarantier slik de i 1798 ble tolket i Calder-Bullsaken er nemlig så vidt jeg kan forstå ikke svakere enn de tilsvarende norske. For sammenligningens skyld må jeg for øvrig også peke på at der i den enkelte amerikanske stat ingen spesiallov trengtes for at tiltale skulle kunne reises for forbrytelser mot folkeretten - se Pennsylvaniasaken Res Publica - Delongchamps fra 1784 - og videre at der i 1789 ved Constitutionen fra de suverene fristaters side ble tildelt Unionens felles Congress og de felles federale domstoler en viss nærmere fastsatt del av statenes lovgivnings- og domsmyndighet, blant annet «to define and punish piracies and felonies committed on the high seas and offences against the law of nations». (Se Glueck i Harvard

Side:439

Law Review Bind 59 side 415 og 431 og Quincy Wright i The American Journal of International Law 1947 55.)

I Chief Justice Stone's, av de øvrige dommere tiltrådte domsbegrunnelse heter det:

«Helt fra begynnelsen av sin historie har denne domstol anvendt krigens lov som omfattende den del av folkeretten som fastslår for krigføringen den status og de rettigheter og plikter, som tilkommer fiendtlige nasjoner så vel som fiendtlige individer. - - - - Den innvending rekker ikke frem, at Congressen den gang den bestemte rettergangsmåten for den slags overtredelser ikke selv påtok seg å kodifisere denne del av folkeretten eller å avmerke dens nøyaktige grenser eller å oppregne eller definere i en kongresslov (statute) alle de handlinger som denne lov fordømmer. - - - - Congressen hadde valget mellom å krystallisere enhver forgåelse mot krigens lov i permanent form og i minste detalj eller å legge det av militærtribunalene anvendte common law systemet til grunn, slik domstolene måtte anerkjenne og finne dette anvendelig. Den valgte den siste vei.»

I domsbegrunnelsen gjøres det deretter nærmere rede for en rekke avgjørelser som militærkommisjoner hadde truffet under krigene med England, Mexico og Sydstatene i henhold til den på «universell enighet og praksis» byggede krigens lov.

Etter å ha gjengitt en del av de av Francis Lieber forfattede og av president Lincoln 24 april 1863 utstedte «Instructions for the Government of the Armies of the United States in the Field» - mønstret for de senere internasjonale konvensjoner og for bestemmelsene også i en rekke europeiske staters militære håndbøker foruten i de någjeldende amerikanske - fortsettes det: «Som disse og de beslektede §345, §346, §347 klart viser, er hensikten med de spesifiserte krenkelser bare å illustrere de for den alminnelige krigens lov anvendelige grunnsetninger, og ikke å utgjøre en uttømmende oppregning av de handlinger, hvis straffbarhet denne lov har anerkjent.» I samsvar hermed viser domstolen til den fjerde Haagerkonvensjons velkjente innledning og til bestemmelsen i den britiske Manual of Military Law av 1929 §449 om at alle «krigsforbrytelser» straffes med døden.

I tilknytning til den foreliggende sak finner jeg det naturlig også å minne om at Versaillestraktaten blant krigsforbrytelser uttrykkelig oppfører mishandling av fanger, samt å gjengi artikkel 14 i de amerikanske Instructions av 1863:

«Militær nødvendighet tillater ikke grusomhet, det vil si tilføyelser av lidelse for lidelsens eller for hevns skyld, heller ikke å lemleste eller såre unntagen i kamp og heller ikke tortur for å fremtvinge tilståelser.»

Sin kommentar til dommen gir den ledende amerikanske folkerettsautoritet Hyde i The American Journal of International Law for 1942 42 - etter forut å ha gjengitt dommens hovedsetninger:

«Man får her et slående judisielt vitnesbyrd ikke bare om at krigens lov som en del av folkeretten er en del av den nasjonale (local) lov, men også for at domstolene kan anvende den i straffesaker uten å avvente spesiell (precise) legislativ godkjennelse eller definisjon.»

Av andre kommentarer gjengir jeg en del av den som den

Side:440

engelske høyesterettsdommer Lord Wright, formann i den internasjonale krigsforbrytelseskommisjon har skrevet i Law Quarterly Review for 1946 40 ff. Etter å ha referert enkelte deler av domsbegrunnelsen skriver Lord Wright blant annet:

«De setninger som jeg har gjengitt og de tilfeller som er nevnt av the Chief Justice viser på en avgjørende måte at de forbrytelser krigslovene befatter seg med medfører individuelt ansvar for enkeltindividene. - - - - Sydstatenes Captein Wirz ble i 1865 dømt til døden for uten hjemmel i krigens lover å ha drept fanger fra Nordstatene. Konvensjonene pleier i alminnelighet ikke uttrykkelig å pålegge individer ansvar, men pålegger derimot fiendtlige regjeringer plikt til å erstatte skader som skyldes krenkelser av krigens lover. På bakgrunn av den langvarige praksis må imidlertid konvensjonene tolkes slik at de pålegger individuell straff. Ja, en kan trygt si at denne del av folkeretten ikke ville bli effektiv om man tolket den på noen annen måte. Regjeringenes ansvar kommer i tillegg til og ved siden av det ansvar som påhviler de individuelle forbrytere. - - - Krigens lover er rett i ordets egentligste betydning. Forbrytelsene og straffene er helt på det rene.»

«Det hevdes», fortsetter Lord Wright, «at tanken på å straffe individer for krenkelse av krigens lover og sedvaner er urettferdig fordi den lov en bygger på er tilbakevirkende (retrospective) eller fordi den er for ubestemt eller ikke tilstrekkelig spesifisert, slik at de som krenker den ikke kan antas å ha visst at de handlet rettsstridig. Men alle disse innvendinger faller sammen dersom krigens lover og sedvaner er en standard som med sikkerhet finnes fastslått i autoritative fremstillinger og statenes praksis. Det er ikke sikkert at en ostehandler i London kjenner den faktiske folkerett med dens spesifiserte forbrytelser og straffer, men den må forutsettes kjent av alle dem som har å handle i slike saker det her gjelder, f. eks. politikere, offiserer i hær, flåte og flyvåpen og til og med militærpersoner av lavere rang.»

Endelig vil jeg også gjengi følgende fra domsbegrunnelsen i Den internasjonale militærdomstols dom av 31 august 1946 i straffesaken mot Hermann Gøring med flere:

«At folkeretten pålegger individer så vel som stater plikter og rettigheter har lenge vært anerkjent.»

Etter at man har vist til og gjengitt en del av Quirindommen heter det videre:

«Domstolen kunne vise til mange flere autoriteter, men dette kan være tilstrekkelig til å vise, at individer kan straffes for krenkelser av folkeretten. Forbrytelser mot folkeretten blir begått av mennesker, ikke av abstrakte enheter og bare ved å straffe individer som begår den slags forbrytelser, kan folkerettens bud håndheves.»

For vårt lands vedkommende har da våre forskjellige militære straffelover dels vist til krigens lover og sedvaner, dels også opptatt en del av dem blant sine uttrykkelige bestemmelser. I 175 år viste således krigsartikkelbrevet av 9 mars 1683 - ved siden av at det inneholdt en del spredte enkeltbestemmelser - rent generelt til krigens lover og sedvaner; det gikk ut på, at «ubenævnte tilfælde skulle pådømmes «efter Billighed, Lovene, almindelig vedtagen og

Side:441

ikke mod dette Krigs-Artikels-Brevs Grundsætninger stridende Krigsbrug». For tiden fra nevnte dato til 1 januar 1905, da den militære straffelov av 1902 trådte i kraft, hadde den eldre lov av 23 mars 1866 nøyet seg med noen få av krigslovenes bestemmelser - ut fra den i Ot. prp. nr. 16 for 1857 10 uttalte «Formening, at nærværende Lov ligesålidt vilde være det rette Sted (til at afgjøre Spørgsmaalet om Plyndrings Tilladelighed som i det Hele) til at give Regler om Fremgangsmaaden under Krigsførelse.» I motsetning til loven av 1866 har så vår nå gjeldende lov funnet det hensiktsmessig å gjøre en del flere av de folkerettslige krigsregler til deler også av den alminnelige nasjonale lovgivning.

Min oppfatning er da som det vil forståes at også de av krigsforbrytelsesreglene, som fra 1905 av utelukkende fortsatte å være uskreven rett, idet de ikke var tatt med i den nye nasjonale lov, automatisk trådte i kraft ved krigsutbruddet 9 april 1940, nøyaktig som forholdet må ha vært 1 1/4 århundre forut med de krigsregler som den gang hadde sin hjemmel utelukkende i sedvanen. For meg står det nemlig som uantagelig, at det vern, som også de uskrevne universelle krigslover representerer, for Norges vedkommende skulle være opphevet fra det øyeblikk - 1 januar 1867 - da vår første moderne militære straffelov var trådt i kraft og krigsartikkelbrevets §188 dermed falt bort.

Grunnlovens §96 første punktum er som allerede Stang fremhever (Norges constitutionelle Ret side 540) «en Norm ikke blot for Domstolene, men tillige for Indretningen af Straffelovgivningen» som «ved at bringe Dommermyndighedens Udøvelse i Henseende til criminelle Sager tilbage til stræng Lovmæssighed, betrygger mod Vilkaarlighed i denne Green af Statsforvaltningen.» Bestemmelsen kan for så vidt også sies for straffelovers vedkommende å presisere forbudet mot at de blir anvendt på handlinger begått forut for loven.

Men hverken denne grunnlovsgarantis formål eller de ord med hvilke den rettferdsgrunnsetning, den inneholder, er uttrykt, kan etter min mening med rimelighet tøyes så langt at en norsk domstol ikke i noe tenkelig tilfelle skulle kunne avsi straffedom i henhold til annet enn et av våre lovgivningsmyndigheter vedtatt lovbud. På et rettsfelt som det det her gjelder, hvor straffebud i forholdenes medfør ennå ikke har kunnet krystalliseres i skreven lov må det etter min mening være nok, at dette straffebud med hensyn til gjerningsinnhold og straffetrusel er tilstrekkelig klart.

I samband med dette mitt syn er det ikke uten interesse å peke på det historiske forhold at denne grunnlovsgaranti åpenbart er sterkt påvirket av engelsk rett, slik denne er gjengitt i de Lolmes The English Constitution side 135 ff., hvis fremstilling til dels ordlydende går igjen i det Adler-Falsenske grunnlovsutkasts bestemmelser i avsnittet «Om den criminelle Proces». Men den engelske strafferett besto som bekjent på den tid omtrent utelukkende av en ved domspraksis utviklet sedvanerett, ikke av skreven lov.

Videre minner jeg om Stangs fremhevelse i 1833 av hvordan budet i §96 står «i et synderligt Misforhold til vor Straffelovgivnings nærværende Tilstand, hvorfor flere af de almindelige

Side:442

Bestemmelser i Grundloven tydeligen ere beregnede paa en nye, efter de i samme udtalte Grundsætninger indrettet Lovgivning», samt at de, og deriblant §96, «følgeligen ikke kan komme i Anvendelse forinden Straffelovgivningen (see §94) har modtaget en til samme svarende Indretning.» Dette tidspunkt inntrådte for den borgerlige straffelovgivning først da loven av 1842, og for militærlovgivningen da loven av 1866 trådte i kraft.

Etter min oppfatning må det samme som tang i 1833 påpekte om hele vår dagjeldende nasjonale straffelovgivning den dag i dag ennå gjelde for de av de universelle folkerettslige krigens lover og sedvaner, som ennå ikke er blitt opptatt i vår nasjonale skrevne rett - forutsatt at vedkommende straffebud etter sitt innhold er klare og tydelige. At de det er, for så vidt straffebudet mot mishandling av fanger angår mener jeg det som før nevnt ikke kan være tvil om. Ut fra dette syn på §96 første punktum mener jeg at denne grunnlovsbestemmelse i dag som forut for 1867 må forståes med det forbehold at den ikke utelukker anvendelse av de folkerettslige krigens lover, de uskrevne som de skrevne. Jeg legger i denne forbindelse vekt på at det ved tolking av den nasjonale lovgivning - også Grunnloven - må være en sterk formodning for at dens bud i tvilstilfelle ikke er i strid med folkeretten.

De tyske krigsforbryteres påberopelse av Grunnlovens §97 er det etter hva jeg har utviklet, formentlig unødvendig å tale om, idet krigslovenes straffebestemmelser om mishandling og tortur av fanger jo utvilsomt skriver seg fra en tid langt forut for den siste verdenskrig.

Jeg mener altså, at med like stor rett som det med hjemmel i den med krigslovene overensstemmende §107 i vår militære straffelov kan avsies dødsdom over en fremmed borger som under krig lemlester døde, ville man - selv om man ikke hadde hatt anordningen av 4 mai 1945 med dens henvisning til krigslovene - med direkte hjemmel utelukkende i disse lover kunne ha anvendt samme straff overfor den som krenket dem ved å lemleste eller torturere levende.

Dommer Alten: Med hensyn til anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen er jeg enig med førstvoterende.

Om straffutmålingen vil jeg først gjøre den alminnelige bemerkning at tortur av fanger for å fremtvinge forklaring er en krigsforbrytelse av overordentlig opprørende og farlig karakter. Ved bedømmelsen av denne forbrytelse er det for meg også et moment av betydning at det tyske sikkerhetspoliti var et politisk politi som etter sin opprinnelse, rekrutering og virkemåte fremtrådte som en forbrytersk organisasjon.

Tiltalte A er dømt for mishandling av i alt 24 nordmenn i tiden fra mai 1942 til mars 1945. Foruten slag og spark har han for det meste brukt gummikølle, oksepeis, trestokker eller jernstenger, men disse redskaper er anvendt med stor voldsomhet. I enkelte tilfelle har han brukt mer raffinerte midler, således henklemmer med skruer, en elektrisk kokeplate, opphenging etter armene etterat de var lenket sammen på ryggen eller

Side:443

sammenlenking med en annen person i flere døgn. Ofrene har vært utsatt for store lidelser og i flere tilfelle har de fått betydelig skade på legem eller helbred. Tiltalte har i det hele gått energisk inn for det tyske politis torturmetoder, hvis anvendelse i vesentlig grad må antas å ha vært avhengig av de enkelte etterforskeres personlige innstilling. Lagmannsretten anser det endog for å være på det rene at tiltalte ville ha gjort bruk av mishandling som et ledd i etterforskningen når han hadde funnet det hensiktsmessig, selv om hans foresatte hadde nektet å gi ordre eller å samtykke i det enkelte tilfelle. De torturhandlinger han er kjent skyldig i synes å være av en noe mindre drastisk art enn de som er omhandlet i enkelte andre saker mot tyske torturister. Det foreligger også enkelte formildende omstendigheter som er fremholdt av lagmannsretten. Men det står for meg som utvilsomt at det er nødvendig av generalpreventive hensyn å anvende lovens strengeste straff overfor denne tiltalte. Jeg mener at dette også stemmer best med Høyesteretts dommer i sakene mot E Rt-1946-198, mot F m. fl. side 680 og mot G side 769.

Tiltalte B har ikke personlig utført torturhandlinger, men som kommandør eller leder av det tyske sikkerhetspoliti i Bergen-distriktet har han etter min mening hatt hovedansvaret for den torturvirksomhet som med hans vitende og vilje ble drevet av de underordnede. Jeg kan derfor ikke finne det riktig å idømme ham mildere straff enn disse. Jeg mener at han med rette er dømt til døden av lagmannsretten.

Tiltalte C har heller ikke personlig utført torturhandlinger, men også for hans vedkommende må den overordnede stilling tas i betraktning. Han var leder av sikkerhetspolitiets avdeling 4 i Bergen fra april 1944 til februar 1945. Under denne avdeling hørte forhørene, og lederen var mellominstans mellom kommandøren og de enkelte etterforskere. I sin ankeerklæring fremstiller C seg som det rene null når det gjaldt å få kommandørens tillatelse eller godkjennelse til torturhandlinger. Men lagmannsretten har ansett det bevist at han ved aldri å nekte å ekspedere videre søknader eller forslag til sine underordnede om bruk av mishandlinger og ved aldri å fraråde bruken av slike midler har billiget at hans underordnede gjorde seg skyldig i mishandlinger som ledd i etterforskningen. Det forekommer meg klart at han i sin stilling kunne ha motarbeidet tortur i stedet for å fremme den. Domfellelsen gjelder en lang rekke av mishandlinger, deriblant flere av dem som også A er dømt for. I to tilfelle har mishandlingene ført til at fangene døde, uten at det - som lagmannsretten sier - foranlediget ham til å foreta nevneverdige undersøkelser eller til i det minste å påse at mishandlingene ikke senere antok en barbarisk karakter. Etter min oppfatning har C på grunn av sin stilling større ansvar enn de underordnede etterforskere for gjennomførelsen av den systematisk drevne tortur. Jeg finner derfor at han heller ikke kan idømmes mindre straff enn de underordnede som A og eller G som tidligere er dømt til døden.

Side:444

Jeg stemmer etter dette for at ankene fra A og B forkastes, og for at C dømmes til døden.

Jeg tilføyer at jeg ikke finner grunn til å gå inn på det spørsmål som dommer Schjelderup har reist, nemlig om norske domstoler kan dømme utenlandske krigsforbrytere direkte etter folkeretten uten hjemmel også i norsk lov. Spørsmålet har ingen aktuell interesse, da de straffebestemmelser som trenges er utferdiget ved den provisoriske anordning av 4 mai 1945 og senere lov nr. 14 av 13 desember 1946. Jeg henviser til Høyesteretts plenumsdom i E-saken.

Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Hva angår straffutmålingen skal jeg tilføye:

Jeg legger vesentlig vekt på at de domfelte alle gjennom en årrekke har vært knyttet til det tyske politi eller den tyske rettsadministrasjon og derfor må forutsettes å ha vært innfanget av de tyske lydighetsbegrep, - at de åpenbart har ansett seg ved sine stillinger forpliktet til å følge de tyske forskrifter og krav også hvor dette brakte dem i strid med menneskelige forestillinger og endog likefrem med folkeretten - og at de må forutsettes å ha oppfattet forholdet slik at de ved å sette seg ut over eller å sabotere det tyske systems forskrifter ikke bare ville utsette seg for en meget vesentlig personlig risiko, men også likefrem ville handle i strid med hva de selv oppfattet som patriotismens krav.

Hva angår de saker hvori tyske torturister tidligere er dømt til døden ved de norske domstoler, ser jeg det slik at de alle gjelder tilfelle av vesentlig mer opprørende karakter enn domfelte As forhold.

I anledning av dommer Schjelderups votum finner jeg videre å måtte tilføye:

I den av den nevnte voterende omtalte dom av 27 februar 1946 i straffesak mot E er det antatt at det ikke strider mot Grunnlovens §96 eller §97 å anvende bestemmelsene i §3, a, b og c, jfr. §1, i provisorisk anordning av 4 mai 1945 om straff for utenlandske krigsforbrytere, på handlinger begått i tiden forut for den provisoriske anordnings utferdigelse. For min del tilhørte jeg det mindretall av 4 dommere som ikke fant å kunne gi denne avgjørelse sin tilslutning. Og det er ikke senere, således heller ikke i dommer Schjelderups votum i nærværende sak, fremkommet noe som for så vidt har kunnet endre mitt syn. Allikevel har jeg funnet å måtte bøye meg for den oppfatning som i E-saken vant bifall hos Høyesteretts flertall. Dommen ble avsagt av den samlede Høyesterett og med ganske sterk majoritet. Og Høyesterett har også senere i en rekke dommer i saker mot utenlandske krigsforbrytere overensstemmende med E-dommen lagt til grunn at den nevnte provisoriske anordnings bestemmelser er anvendelige også på eldre handlinger. At så er tilfelle, finner jeg under disse forhold her å måtte bygge på. Og at det for Høyesterett skulle foreligge noen grunn til å oppta grunnlovsspørsmålet til fortsatt drøftelse, kan jeg ikke se. Jeg finner derfor ikke å burde gå inn på dommer Schjelderups betraktninger.

Side:445

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og tiltrer også i det vesentlige dommer Fougners bemerkninger så vel angående straffutmålingen som angående spørsmålet om anvendeligheten av provisorisk anordning av 4 mai 1945.

Dommer Bonnevie: Som dommer Holmboe.

Dommer Bahr: Jeg er enig med dommer Alten.

Dommer Skau og justitiarius Stang: Likeså.

Av lagmannsrettens dom:

(lagdommer Hagen, lagdommerne Mørdre og Svensen med domsmenn Lars Stuland, Oscar Hansen, Kristian Modahl og Emma Johanne Engelsen)

Tiltalte nr. 1, A er født xx.xx.1911. Han var SS. Hauptscharführer og Kriminalsekretær, bopel Bochum i Vest-Tyskland, for tiden varetekt i Bergen kretsfengsel, avd. Bergenhus. Han er gift, har et barn på 6 år, er uformuende, siste inntekt kr. 300 pr. måned, og fri stasjon, hvortil hans hustru og barn i Tyskland fikk 350 R.M. pr. måned, sier seg ikke tidligere tiltalt eller straffet, erkjenner seg ikke straffskyldig.

Etter å ha gjennomgått 8-årig folkeskole og 3 års skomakerlære kom han i sitt 18. år i tjeneste i det tyske kriminalpoliti. Der gjorde han tjeneste, senest som kriminalsekretær, inntil han 1 mars 1940 kom over i Gestapo. Til Norge kom han 17 desember 1941 som Hauptscharführer og Kriminalsekretær ved det tyske sikkerhetspolitis avdeling i Bergen, først ved avd. 4 E., fra sommeren 1944 ved avd. 4 A.

Han har vært medlem av N. S. D. A. P. - - -

Tiltalte nr. 3 B er født xx.xx.1906. Han var SS Obersturmbannführer og Oberregierungsrat, bopel Krumpendorf i Kärnten i Østerrike, for tiden i varetekt i Bergen kretsfengsel, avd. Bergenhus. Han er gift, har hatt 2 barn som begge er døde, er uformuende, siste inntekt ca. 400 kroner pr. måned og fri stasjon, hvortil hans hustru i Østerrike fikk R.M. 500 pr. måned, sier seg ikke tidligere tiltalt eller straffet, erkjenner seg ikke straffskyldig.

Etter å ha tatt eksamen artium i 1925, studerte han jus og tok referendareksamen og doktoreksamen i Erlangen i 1930. Deretter praktiserte han i 3 år ved forskjeilig domstoler i Tyskland og tok Gerichtassessor-eksamen i Berlin i 1933. Han gjorde deretter dommertjeneste inntil han i oktober 1935 ble ansatt i Gestapo som pressereferent i Berlin. I mars 1938 ble han overført til Wien som Regierungsrat og SS Untersturmführer. I juni 1938 kom han til Klagenfurt som Dienststellenleiter og Sturmbannführer. Han ble overført til Trieste i september 1943. Til Norge kom han i juli 1944 som leder for det tyske sikkerhetspolitis avdeling i Bergen. Denne stilling hadde han til frigjøringen.

Han ved medlem av N. S. D. A. P. fra 1 mai 1933 og var dessuten medlem av N. S. D. A. P.'s juristforbund. Fra julen 1935 var han medlem av SS.

Tiltalte nr. 4, C er født xx.xx.1904. Han var SS. Hauptsturmführer og Kriminalkommisar, bopel i Tyskland Hildeheim i Hannover, for tiden i varetekt i Bergen kretsfengsel, avd. Bergenhus.

Side:446

Han er gift, har 2 barn på 8 og 3 1/2 år, er uformuende, siste inntekt ca. kr. 350 pr. måned og fri stasjon, hvortil hans hustru i Tyskland fikk R.M. 420 pr. måned, sier seg ikke tidligere tiltalt eller straffet, erkjenner seg ikke straffskyldig.

Etter å ha gjennomgått 8 års folkeskole og 4 års yrkesskole var han en tid ansatt ved Gelsenkirchen Gusstahl und Eisenwerke, men gikk 1 desember 1928 i sitt 22. år inn i politiet som Kriminalassistent på prøve. Sommeren 1933 gikk han over i Gestapo som Kriminaloverassistent i Dortmund. 1 januar 1938 ble han kriminalsekretær. I april 1939 begynte han på sikkerhetspolitiets førerskole i Berlin. Skolen ble avbrudt ved krigsutbruddet, men i januar 1940 avla han eksamen ved skolen. Han ble deretter Kriminalkommisar på prøve og sommeren 1940 Kriminalkommisar i Hildesheim. Til Norge kom han i begynnelsen av november 1941 som leder av avdeling 4 ved det tyske sikkerhetspolitis avdeling i Tromsø. 12 april 1944 kom han til Bergen som leder av avd. 4 ved sikkerhetspolitiets avdeling der. Denne stilling hadde han til slutten av februar 1945 og overtok den igjen noen dager før frigjøringen på grunn av den nye leders sykdom. I mellomtiden var han på en 14 dagers reise til Florø, hvoretter han reiste til Tyskland og kom tilbake til Norge i slutten av april. Han var medlem av N. S. D. A. P. fra 1 mai 1937 og av SS. fra april 1939. - - -

Retten finner bevist:

A. At tiltalte nr. 1, A har deltatt i følgende tilfelle av mishandling av norske fanger

1. Einar Hillarsøy ble arrestert 19 mai 1942 på bosted Hillersøy, Bulandet. Under forhør samme dag ble han mishandlet av bl.a. tiltalte A. Han ble slått en rekke kraftige slag med gummikølle fra skuldrene og nedover ryggen, skiftevis og tiltalte og en annen Sipo-mann, så han til slutt besvimte. Tiltalte og den annen Sipo-mann slo omtrent like mange slag hver. Tiltalte kom etter at Hillersøy var kommet til seg selv igjen med en alminnelig knipetang, var helt rasende og ville sette tangen på fornærmedes øre som om han ville rive det av. Retten antar dog at hans forsett i denne forbindelse ikke har gått ut på annet enn å true. Deretter ble han på ny slått av en annen Sipo-mann så han også nå besvimte. Forhøret varte ca. 1 time og alt i alt fikk fornærmede ca. 20 slag. Det gikk ca. 2-3 uker før han kom seg etter behandlingen, men han har siden hatt og har fremdeles smerter i ryggen. Han har ikke hatt dette før mishandlingen og det antas at det kommer av denne.

2. Theodor Myrvåg ble arrestert 19 mai 1942 i Aksvoll. Da han under forhør samme dag ikke ville gi de opplysninger som ble forlangt, slo tiltalte A ham først en gang i ansiktet med knyttneven eller med gummibatong og deretter 2 ganger med flat hånd - ikke flere ganger med knyttnevene og med en gummikølle som anført i tiltalebeslutningen. Han ble ført ombord i Sipo-skøyten. Mens andre holdt ble han her slått av tiltalte A med en jernstang på ca. 1/2 meters lengde 3 slag straks nedenfor korsryggen. Myrvaag kjenner ennå ettervirkningene av mishandlingen i ryggen, særlig når han skal løfte noe tungt.

3. Lars Haldorsen ble arrestert på Rubbestadnesset 26 juni 1942 - ikke 25 juni som anført i tiltalebeslutningen. under forhør samme dag

Side:447

ble han slått i ansiktet med flat hånd av tiltalte A hver gang hans svar ikke var tilfredsstillende for Sipo. Han fikk på denne måte 3 eller 4 slag. Senere fikk han en rekke kølleslag over setepartiet og lårene mens han sto oppreist. Det ble deretter sagt ham at hvis han ikke sa sannheten, ville han få 50 slag med gummikølle. Han ble så bøyet over en benk, overkroppen ble blottet og han ble slått som man hadde sagt han ville bli med en gummikølle på baksiden av kroppen i serier på 10 slag ad gangen. Mellom seriene ble han stillet nye spørsmål. Han fikk på denne måte i alt ca. 50 slag. Da han skrek, ble han kneblet av en annen Sipo-mann. Han besvimte etter mishandlingen som følge av denne og kunne senere på turen til Bergen ikke sitte, men måtte ligge på mage. Han var forslått over korsryggen, setepartiet og nedover lårene, men hadde ikke åpne sår. Han hadde merker etter mishandlingen i 2-3 uker etterpå og var ennå i lang tid lemster og sår og kunne vanskelig bevege seg.

4. Abelone Møkster ble arrestert på Møkster 25 juni 1942 - ikke 26 juni som anført i tiltalebeslutningen. Uten noen foranledning slo tiltalte A henne et slag med gummibatong på hver side av hodet fra tinningene og nedover kinnene, så blodet trådte ut i huden og fikk store røde merker. Senere på dagen måtte hun under et forhør legge seg på kne på dørken ombord i Sipo-skøyten og med overkroppen fremover en benk og ble slått av tiltalte A med en gummikølle fra skuldrene over ryggen og nedover til setepartiet en rekke slag i hurtig rekkefølge. I alt ble hun slått på samme måte i 3 eller 4 omganger med 5 à 10 minutters mellemrom. Hun var blå- og svartbanket over hele baksiden av kroppen i en måneds tid. Etter at hun var brakt inn i kretsfengslet i Bergen, var hun helt stiv av mishandlingen og kunne i en uke eller 14 dager ikke ligge på rygg eller snu seg i sengen. Hun har ikke fått varig men av mishandlingen.

5. I mai 1943 var tiltalte med på å mishandle Trygve Freyer og Lars Rivenes. Under et forhør 17 mai samme dag som han ble arrestert, ble Freyer slått med knyttneve og bambusstokker, og etter å være slått i gulvet ble han kraftig sparket. Han besvimte 4 ganger under forhøret. Det finnes ikke bevist at tiltalte A deltok i dette forhør. Under flere senere forhør ble Freyer pisket med oksepeis fra hodet til fotsålene og var hver gang så medtatt at han var ute av stand til å gå og måtte bæres tilbake til sin celle. Under et av disse forhør satte man dessuten rundt leggen på ham en ring forsynt med en skrue, som ble skrudd inn i skinnebenet. Det finnes bevist at tiltalte A deltok i disse forhør.

Rivenes ble også mishandlet under en rekke forhør hvori bl.a. tiltalte A deltok.

Da Freyer og Rivenes ble brakt inn i kretsfengslet i Bergen 25 mai 1943 var de begge så medtatt at de ikke kunne gå uten støtte og så forslått at selv ytterbenklærne var bare filler. De hadde store åpne sår på setepartiet. Freyer måtte som følge av behandlingen ligge til køys de første 2 måneder og måtte i denne tid og i ytterligere en måned ligge på mage. Også Rivenes måtte ligge på mage i flere måneder som følge av sårene. Sårene var i den tid de oppholdt seg i fengslet betente og måtte uavlatelig skylles og vaskes. Sårene var så store at det til vask av dem måtte skaffes et eget sittebad. De var ennå ikke leget da de

Side:448

ble overført til Espeland interneringsleir - Freyer 18 august og Rivenes 18 oktober 1943. Det gikk 5 måneder før Freyers siste sår var grodd.

6. I mai 1943 var tiltalte A med på å mishandle F. W. Rieber-Mohn og Jan Lerøy. Tiltalte A ga dem 20 slag hver med en gummibatong. Også disse fikk store åpne, betente sår på setepartiet som følge av mishandlingen og var også sterkt medtatt da de ble brakt inn i Kretsfengslet henholdsvis den 27 og 17 mai 1943. De måtte ligge på mage de første 3-4 uker de oppholdt seg i fengslet, og sårene deres måtte vaskes i sittebad som nevnt under 5.

Under et senere opphold på Espeland interneringsleir ble Lerøy mishandlet bl.a. av tiltalte A. Han ble slått på lårene så disse ble helt blodunderløpne og det ble åpne sår, idet de gamle sårene ble slått opp igjen. Dagen etter ble han atter mishandlet, slått av tiltalte, men han hadde nå fått lagt et frottérhåndklæ i benklærne, så slagene ikke hadde så stor virkning.

7. Odd Meling ble arrestert 5 mai 1943 på sitt hjemsted i Bremnes og mishandlet bl.a. av tiltalte A. Han ble lagt over en stamp med sammenlenkede hender og føtter og slått av tiltalte og en annen Sipomann over korsryggen, setepartiet, benene og under fotsålene med trestokker i et ca. 2 timer langt forhør. Etterpå ble han lenket sammen med pastor Robberstad så å si uavbrutt I, flere døgn. Setepartiet hans var helt blodig og forslått som følge av mishandlingen. Skinnfillene hang løse, og det var dype sår i kjøttet. Sårene var først helt helbredet bort imot juletider 1943. Han kunne i en 14 dager etter mishandlingen ikke beholde maten, men kastet den opp sammen med blod. I denne tid kunne han ikke ligge på ryggen og han hadde blod i urinen. Derimot kastet han ikke opp blod mens mishandlingen pågikk, slik som anført i tiltalebeslutningen.

8. Martin Stavland ble arrestert den 8 mai 1943 og mishandlet ombord i Sipo-skøyten i Uransvåg, bl.a. av tiltalte A som slo ham over setepartiet og nedover lårene med gummibatong. Under forhøret ble han også slått med pisk og knyttneve, men ikke av tiltalte A. Forhøret strakte seg over 3-4 timer og han hadde som følge av mishandlingen under dette blod i urinen og avføringen 3-4 dager etter.

Under senere opphold i retsfengslet gikk fornærmede gjennom nye forhør, bl.a. hos tiltalte A, hvorunder denne slo ham med gummibatong, men ikke særlig hårdt. Etter at han var overført til interneringsleiren på Espeland, ble han atter tatt i forhør av tiltalte og en annen sipo-mann 2 ganger med 2 dagers mellomrom, hvorunder han ble slått med en lærrem, første gang over lårene, annen gang over skuldrene. Tiltalte A var som nevnt til stede under forhørene, men det finnes ikke bevist at han slo.

Sårene fornærmede fikk som følge av mishandlingen under første forhør var først grodd ut på sommeren 1943.

9. Oskar Konrad Olsnæs ble arrestert 1 november 1943. Under forhør hos de tiltalte A og D samme dag ble han lagt over en stol med hendene lenket foran, og mens tiltalte nr. 2, D holdt ham nede, ble han slått over ryggen, setepartiet og nedover lårene med en oksepeis av tiltalte A. Han ble slått i 2 omganger på denne måte. Under første

Side:449

omgang falt han på gulvet, og mens han lå her ble hodet dunket i gulvet og han ble slått under høyre fotsåle med en gummibatong av tiltalte A etter at skoene var tatt av ham.

Fornærmedes rygg, seteparti og lår var blodunderløpne som følge av slagene. Han hadde blod i urinen i 4-6 dager etter at mishandlingen var foretatt. Senere brøt det ut blærer og deretter betente sår på leggene. Under opphold i kretsfengslet 5 november-31 desember 1943 var han hele tiden under lægebehandling, til dels på tyske sykehus. Etter at han 31 desember 1943 var kommet til Espeland interneringsleir var han sengeliggende til 5 januar 1944. Han kom senere til Grini hvor han hadde liggetillatelse til 5 mai 1944. Han skulle ha vært sendt til Tyskland, men unngikk dette fordi den tyske læge på Grini var redd det ville gå koldbrann i foten under transporten. Nervene var senere betent og han var først helt helbredet i oktober 1945. Alt dette var følger av mishandlingen som er beskrevet foran.

10. Kjell Pedersen ble arrestert i Norheimsund 31 august 1944, ikke 30 som anført i tiltalebeslutningen. Han ble ført til Bergen og tatt i forhør sent samme aften av Sipo-mannen G og fikk av ham en kilevink. Derimot ble han ikke ved denne anledning pisket med oksepeis som anført i tiltalebeslutningen. Dagen etter ble han igjen tatt i forhør og fikk da 34 slag av oksepeis og noen lusinger. Ingen av de tiltalte A eller D var til stede ved denne anledning. Følgende dag i middagstiden ble han igjen tatt i forhør, som ble ledet av Sipo-mannen Schilling, ikke av tiltalte A, som anført i tiltalebeslutningen. Men de tiltalte A og D var til stede, den siste som tolk.

Pedersen ble hengt opp på døren til Schillings kontor, ikke A's, som anført i tiltalebeslutningen. Han ble opphengt etter armene som var lenket sammen på ryggen. Det var A som bandt tauet til håndjernene. Under forhøret gikk tiltalte A og den annen Sipo-mann til middag, og fornærmede ble hengende til de kom tilbake. Han ble hengende mellom 1/2 og 1/1 time og besvimte 2 ganger, før han ble sloppet ned. Tiltalte D dyttet også til ham flere ganger i skulderpartiet for å øke smertene. Han gjorde også noe med neglen på den ene tommelfinger, slik at det kjentes ut som om det ble trukket i den. Det voldte meget stor smerte. Da Pedersen samtidig satte i et skrik, slo Sipo-mannen Schilling til ham med knyttneven i munnen, så gebisset i overmunnen ble knust og 4 tenner i underkjeven ble løse og senere måtte trekkes ut.

Under et senere forhør fikk han noen ørefiker av Sipo-mannen Schilling og ble slått med oksepeis 8-10 slag av tiltalte D i siden, over lårene og setepartiet.

Under nok et forhør ble han av Sipo-mennene Schilling, G og tiltalte A hengt opp i en jeruleider etter baklenkede armer. Dette skjedde i kjelleren i Sipo-huset.

I alt tilbrakte Pedersen 6 døgn i Sipo-huset og hadde herunder størstedelen av tiden hendene lenket sammen på ryggen - dag og natt.

Han har vært helt arbeidsudyktig som følge av mishandlingen helt til 10 desember 1945 og er fremdeles bare delvis arbeidsfør.

11. Normann Iversen ble arrestert 24 november 1944 og samme dag tatt i forhør av tiltalte A som herunder slo ham en rekke slag -

Side:450

minst 40 - med gummibatong over leggene, lårene, setet, under fotsålene og på fingertuppene.

Etter mishandlingen var han blå- og svartbanket og hadde i noen tid blod i urinen. Han hadde smerter i nyrene i ca. 1 1/2 måned, men har ikke fått varig mén av mishandlingen.

12. Hans Langeland ble arrestert på Eidslandet 26 november 1944. Han ble brakt til Bergen og kom en av de første dager deretter i forhør hos de tiltalte A og D. Med håndjern på ble han lagt over en stol. Tiltalte D holdt ham, og tiltalte A slo ham med en gummibatong en rekke slag over lårene og setepartiet.

De første dagene etter mishandlingen hadde han blod i urinen, men ellers fikk han ingen skade.

13. Agnar Espedal ble arrestert 30 november 1944. Mellom jul og nyttår 1944, ikke en ukes tid etter arrestasjonen som anført i tiltalebeslutningen, kom han til forhør i interneringsleiren på Espeland hos de tiltalte A og D. A slo ham med en enerstokk over setepartiet, lår og legger, mens tiltalte D holdt ham over nakken og skuldrene og presset ham ned mot den stolen han lå over. Forhøret varte i flere timer, og han ble slått på samme måte i 3 omganger. Han fikk også et knyttaeveslag i ansiktet av tiltalte A. Han var blå og svart etter slagene i 8-10 dager etterpå og hadde vanskelig for å ligge i 14 dager etter mishandlingen.

14. Karl Marie Person ble arrestert den 9 desember 1944 og tatt i forhør av de tiltalte A og D. De sparket henne begge på leggene så strømpene ble revet opp, og hun fikk en rekke sår som ennå ikke var grodd da hun ble overført til interneringsleiren på Espeland den 20 s. m. Hun ble også lugget av tiltalte A og slått av begge de tiltalte med flat og knyttet hånd i ansiktet men ikke over lårene som anført i tiltalebeslutningen.

Tiltalte D sparket henne i høyre hofte og i ryggen, så hun en tid etter måtte ligge på magen om natten. Hun var syk av mishandlingen til 20 desember 1944 og besvimte i luftegården i kretsfengslet

Den 27 desember ble hun atter forhørt og mishandlet av tiltalte A på Espeland. Tiltalte D var ikke til stede ved dette forhør slik som anført i tiltalebeslutningen. Hun ble også nå slått i hodet av tiltalte A med flat og knyttet hånd og lugget. Dessuten ble hun slått over lårene, skuldrene og ryggen med en trestokk - ikke en trekølle som anført i tiltalebeslutningen - og senere med en pisk over ryggen. Den legemlige og åndelige påkjenning var så sterk at hun har fått svakt hjerte. Hun er så svak at hun knapt nok kan stelle sitt hjem, mens hun før arrestasjonen hadde stilling som serveringsdame ved siden av å stelle sitt hjem alene.

15. Finn Færevåg ble arrestert 17 desember 1944 og samme dag tatt i forhør av de tiltalte A og D. A benyttet et redskap som han trykket inn mot innsiden av høyre lår og vrikket frem og tilbake, hvilket gjorde meget vondt. Færevåg hadde etter dette 5 røde merker på låret som etter 5 spisser. Men det blødde ikke. Retten finner det dog ikke bevist at redskapet som tiltalte ved anledningen benyttet seg av var et spesielt forarbeidet torturredskap, slik som det fremgår av

Side:451

tiltalebeslutningen, D tok deretter tak i håret hans og dunket hodet hans kraftig mot veggen ca. 10 ganger, så han til slutt besvimte.

Under forhør samme dag eller dagen etter tok tiltalte A og en annen tysker, men ikke tiltalte D, som anført i tiltalebeslutningen, tak i brystet på ham og kastet ham på rygg mot gulvet, så han slo bakhodet i dette. Han ble deretter dunket i gulvet flere ganger. Mens han lå på gulvet, sparket tiltalte A ham 1 gang kraftig i baken, ikke 3 ganger kraftig i skrittet som anført i tiltalebeslutningen.

En av de første dager 1 januar 1945 besøkte de tiltalte A og D ham i fengslet og tiltalte A ga ham herunder et så kraftig neveslag under haken at han gikk i gulvet.

Færevåg er blitt nervøs av mishandlingen, men har ellers ikke fått mén av den.

16. Ragnar Hellebø ble arrestert sammen med Færevåg den 17 desember 1944. Han kom til forhør samme dag hos de tiltalte A og D. Han ble ikke ved denne anledning lagt på mage over en stol som anført i tiltalebeslutningen, men satt på en stol og de tiltalte diskuterte hvor de skulle slå. Tiltalte D pekte da over skuldrene og nedover til setepartiet, og tiltalte A slo ham så 9-10 slag, ikke ca. 20 kraftige slag som anført i tiltalebeslutningen, med en gummibatong over skuldrene, ryggen og på fremsiden av lårene.

Under flere senere forhør ble han tildelt en rekke slag med gummibatong over skuldrene, ryggen, setepartiet og lårene av tiltalte A. Han ble - også under et av disse forhør tildelt 4-5 slag med gummibatong av tiltalte D.

Etter de to første mishandlinger var Hellebø svart og blå over hele ryggen i 2-3 uker og han fikk også et sknubbsår, ikke åpent sår på setepartiet, som anført i tiltalebeslutningen.

I 2 dager etter de første forhørene kunne han ikke ligge på ryggen.

17. Paul Hartmann Nøkling ble arrestert 18 desember 1944 og ble samme dag tatt i forhør hos de tiltalte A og D og Sipo-mennene Grotn og Rool. Under forhøret slo tiltalte A ham med en gummibatong på ryggsiden fra anklene til hodet. Han satt først på en stol, men falt under slagene ned på gulvet og tiltalte fortsatte å slå mens han lå der. Han forsøkte på befaling gjentatte ganger å reise seg, men ble hver gang tråkket ned igjen, det begge de tiltalte og de 2 andre Sipo-menn satte føttene i rygg og sider på ham. Etter dette var det en pause i mishandlingen, hvorunder han ble eksaminert. Da han ikke ga de ønskede opplysninger, fortsatte mishandlingen på samme måte som før. Etter noen tid tok man en elektrisk kokeplate og varmet. Tiltalte A kledte av Nøkling benklærne. Det finnes ikke bevist at tiltalte D direkte deltok i dette. Deretter tvang tiltalte A og en annen Sipo-mann ham ned på platen. Det finnes heller ikke bevist at tiltalte D var direkte med på dette. Nøkling satt bare et øyeblikk på platen, men fikk brannblemmer på setepartiet.

Han hadde sterke smerter etter mishandlingen og hadde bloduttredelser på rygg og sete lenge etter at han den 28 desember 1944 ble overført til interneringsleiren på Espeland.

Han var senere utsatt for mishandling i fengslet i Møllergaten. I april 1946 ble han angrepet av en gåtefull hjernelidelse, som senere er blitt

Side:452

diagnostisert som en diffus hjernelidelse. Han vil ikke kunne regne med å bli helbredet etter sykdommen, men om det inntrer noen bedring, må man iallfall regne med varig mén og med at han ikke mer vil bli fullt arbeldsdyktig. De behandlende læger, dr. med. Salve Solheim, overlæge dr. med. Bøe og dr, med. Engebretsen, hvorav de to førstnevnte er avhørt her for retten som henholdsvis 22. og 24. vitne, er kommet til det resultat at både den fysiske og den psykiske påkjenning under mishandlingen har spillet en rolle for Nøklings nåværende tilstand eller at den iallfall har nedsatt hans motstandsevne mot en infeksjon. Retten anser det etter dette for bevist at mishandlingene har vært en medvirkende årsak til Nøklings nåværende tilstand.

18. Johan Rekve ble arrestert 18 januar 1945. Den 19 s. m. om formiddagen kom han til forhør hos begge de tiltalte A og D. Under dette holdt D ham over nakken mens han sto bøyet over en stol og A slo ham 12-15 slag med gummibatong hovedsakelig over setepartiet, lår og legger. Samme dags ettermiddag kom han på nytt til forhør hos de tiltalte, hvor han ble mishandlet på samme måte som om formiddagen. Også denne gang ytet tiltalte D aktiv bistand ved å holde Rekve, mens tiltalte A slo 12-15 slag med gummibatong.

Dagen etter var han atter til forhør hos tiltalte A i kjelleren i Sipo-huset. Tiltalte D var ikke til stede ved denne anledning. Han fikk da hendene lenket sammen, et brett ble stukket under knærne og mellom de sammenlenkede hender, og mens han sto foroverbøyet slik, ble han slått noen få slag av tiltalte A med gummibatong. Herunder falt han over ende, og mens han lå på gulvet, ble han sparket av tiltalte A i brystet. Han fikk brukket 2 ribben under mishandlingen. Deretter ble han bakbundet og lagt på et bord, og mens Sipo-tolken Willy Arntsen holdt om hånden og halsen ble han slått av tiltalte A med gummibatong over rygg, sete, lår og legger i 2 omganger. I alt fikk han ca. 20 slag. Etterpå spyttet han blod i et par dager. Han har merket ettervirkninger etter mishandlingen særlig i hoftene til i 1946. Han har ikke fått varig mén av den.

19. Arvid Abrahamsen ble arrestert 26 januar 1945. Den 28 s. m. kom han til forhør hos de tiltalte A og D og sipo-tolken Alfred Josef Gärtner. Han måtte legge seg på kne foran en stol, legge overkroppen over denne og hendene på gulvet på den annen side. Tiltalte D og Gärtner holdt henholdsvis hender og føtter nede, den sistnevnte ved å tråkke på føttene, mens tiltalte A slo ham over ryggen og setepartiet med en gummibatong. Senere byttet sipo-folkene rolle slik at Abrahamsen ble slått av alle 3, i alt 30-40 slag med gummibatong, ikke ca. 50 slag som anført i tiltalebeslutningen.

Den 30 s. m., ikke 28 som anført i tiltalebeslutningen, slo tiltalte A ham 10-15 slag med en gummibatong over skuldrene og fremsiden av lårene, men ikke særlig hårdt. Ved samme anledning slo tiltalte D ham med knyttneve, så han fikk et blått øye.

Etter mishandlingen var Abrahamsen helt opphovnet på setepartiet, men ikke hudløs, som anført i tiltalebeslutningen, og kunne ikke ligge på ryg i den første uken. Han hadde blå merker over alt hvor slagene hadde truffet.

20. Finn Kristiansen ble arrestert 7 februar 1945 og samme dag

Side:453

tatt i forhør hos de tiltalte A og D. Herunder ble han slått med gummibatong av tiltalte A fra hoftepartiet og nedover mens tiltalte D holdt ham. Under mishandlingen falt han ned av den benken han var lagt på, og tiltalte A fortsatte å slå ham mens han lå på gulvet. Han ble mishandlet av de tiltalte på lignende måte en gang senere den samme dag, ikke flere ganger som anført i tiltalebeslutningen. Han ble slått så hårdt og så lenge at han ikke kunne ligge den påfølgende natt. Også den følgende dag ble han en gang utsatt for en lignende mishandling av de tiltalte. Alt i alt fikk han 40-50 slag med gummibatong. Tiltalte D holdt ved alle anleddinger, men slo ikke, slik som det synes å fremgå av tiltalebeslutningen.

21. Alf Fosse ble arrestert den 22 februar 1945 og samme dag kom han til forhør hos de tiltalte A og D, hvorunder tiltalte A slo ham en rekke slag med gumikølle over venstre arm, skulder og over ryggen. Han ble ved denne anledning slått i 2 omganger og fikk hver gang ca. 15 slag.

Under et forhør i retsfengslet ca. 1 uke etter slo tiltalte A ham 4-6 slag i ansiktet med flat hånd. Dagen etter dette - ikke ca. 1 uke deretter som anført i tiltalebeslutningen, ble han under et forhør påny slått en rekke slag med gummibatong av tiltalte A. De traff vesentlig venstre arm og skulder. Da Fosse søkte å verge seg med stolen som han hadde sittet lenket til med den ene arm, ble armene hans lenket bak på ryggen og det ble forlangt at han skulle legge seg ned på gulvet. Tiltalte A tok så tak rundt hodet på ham og ville legge ham bakover, men Fosse fikk slengt ham til side. Så ga tiltalte A ham flere slag i ansiktet, hvorav et kraftig slag på venstre øye. Det finnes ikke bevist at tiltalte hadde satt fingerknoken frem under slaget. Begge de tiltalte A og D ga så Fosse en rekke knyttneveslag mot brystet. Det finnes dog ikke bevist at de vred knoene mellom ribbenene på ham. Han ble så slengt på gulvet med ansiktet opp, og liggende slik ble han slått med nevene av tiltalte A og sparket i høyre side av en av de tiltalte uten at det kan finnes bevist hvem av dem som gjorde det. Tiltalte D slo ham 4-5 slag med en tynn bambusstav. Da Fosse søkte å sparke de tiltalte bort, surret de begge ben sammen, slepte ham med bakbundne hender bort til døren og hengte føttene opp på dørhåndtaket, hvoretter tiltalte A slo ham en rekke slag med gummibatong over lårene.

Han hadde sår på håndleddene etter håndhjernene i ca. 1 måneds tid. Varig mén har han ikke fått.

22. Klaus Thunes ble arrestert den 22 februar 1945. Han kom samme dag til forhør hos de tiltalte A og D, hvorunder tiltalte A ga ham 3-4 slag med gummibatong over venstre lår og noen slag over nakken. Hans høyre arm ble lenket fast til stolen og tiltalte D holdt den venstre mens tiltalte A slo 40-50 slag over ryggen og setepartiet. Senere samme dag, - ikke neste dag som anført i tiltalebeslutningen, ble han lagt over en stol, og tiltalte A slo. ham ca. 20 slag over ryggsiden. Enkelte slag traff over nyreregionen. Også denne gang ytet tiltalte D aktiv bistand, ved å holde Thunes' venstre arm mens tiltalte A slo.

Neste dag - ikke samme dag som anført i tiltalebeslutningen ble

Side:454

han under et nytt forhør slått av tiltalte D 4-5 ganger kraftig i ansiktet med flat hånd.

Thunes hadde blod i urinen i flere dager etter mishandlingen. Han kunne i 3-4 dager etter mishandlingen ikke ligge på rygg. Varig mén har han ikke fått.

23. Magnus Thunes ble arrestert 22 februar 1945. Under senere forhør på sipo-huset i Bergen ble han av tiltalte D lenket med høyre arm til armlenet på en stol. Deretter ble han av D bøyet fremover og mens D holdt hans venstre arm, ble han slått av tiltalte A med gummibatong på forskjellige steder på ryggen så han senere i 14 dager eller 3 uker hadde store blå merker fra midten av ryggen og nedover. Han fikk i alt 10-15 slag. Ved samme anledning ga tiltalte D ham et slag i ansiktet.

24. Johannes Vatne ble arrestert den 6 mars 1945 og samme dag tatt i forhør av de tiltalte A og D. Herunder slo tiltalte A ham under et langvarig forhør med gummibatong over alt på kroppen. Den ene armen var lenket fast til stolen han satt på og tiltalte D holdt den annen og passet på at han ikke fikk vridd seg unna slagene. Han fikk i alt ca. 40 slag i 4 omganger. Det finnes ikke bevist at tiltalte A slo ham med nevene slik som anført i tiltalebeslutningen. Da han falt på gulvet, idet han forsøkte å komme seg unna slagene, sparket tiltalte A ham i hodet over venstre øye. Ved en anledning fattet tiltalte D med sin ene hånd rundt håndleddet hans og, med den annen over hans albue, som om han ville forsøke å brekke armen over den skarpe kanten på stolen, men Vatne fikk vridd seg unna. Retten finner det imidlertid ikke bevist at tiltalte Ds forsett omfattet å brekke armen.

Som følge av mishandlingen blir Vatne lett svimmel og tåler ikke varme - plager han tidligere ikke har hatt. Han er fremdeles dårlig i ryggen og bærer ennå et arr over venstre øye etter tiltalte As spark. Dessuten har han fått slått ut 2 tenner i overmunnen. Det skyldes imidlertid ikke noen av de to tiltalte, men en tredje sipo-mann. - - -

C. At tiltalte nr. 3 B som anført foran var sjef «Kommandør», for det tyske sipos avdeling i Bergen fra juli 1944 til frigjøringen. Arbeidsområdet omfattet også de såkalte «Aussendienststellen» i Høyanger, Odda, Årdalstangen og fra april 1945 også Florø. Personalet ved avdelingen i Bergen utgjorde ca. 50 inklusive sjåfører og tolker. Hertil kom personalet ved de foran nente «Aussendienststellen».

For de såkalte «verschärfte Vernehmungen», som allerede var, brakt i anvendelse i Bergen da, tiltalte B overtok ledelsen av avdelingen gjaldt at de var hjemlet i en såkalt «Ministerialerlass» av 1937 eller 1938 som bestemte at alene lederen - «der Kommandør» var berettiget og forpliktet til å gi ordre om bruk av skjerpet forhør i det enkelte tilfelle. Tillatelsen skulle gis skriftlig på dertil anordnet skjema og det skulle i tillatelsen gis anvisning på hvilke midler som skulle anvendes. Det kunne brukes inntil 40 stokkeslag på ryggsiden eller slag med lignende gjenstander som gummibatong, oksepeis og lignende. Likeledes var det tillatt å anvende opphengning etter armene eller på annen måte å sikre seg at den forhørte ikke kunne gjøre motstand mot eller unndra seg det skjerpede forhør.

Side:455

Formålet med det skjerpede forhør, eller mishandlingene var å fremtvinge viktige opplysninger om forhørtes egen deltagelse og/eller hans forbindelser i den norske motstandsbevegelse og om den norske og allierte krigsførsel mot Tyskland. Søknad om anvendelse av skjerpet forhør skulle av vedkommende «Sachbearbeiter» på forhånd forelegges kommandøren gjennom lederen av avdeling 4. Hvis kommandøren ikke var til stede eller ikke kunne treffes skulle tillatelse til anvendelse av skjerpet forhør innhentes fra Oslo. I alle tilfelle skulle kommandøren avgi melding til Oslo på det foran omhandlede skjema når «verschärfte Vernehmung» var foretatt.

Anvendelse av andre midler enn de som er nevnt foran var ikke tillatt, men det var ikke forbud mot gjentatte skjerpede forhør. Imidlertid finner retten det bevist at tiltalte B var vitende om at det av hans underordnede ble brukt andre og ikke tillatte midler, likesom han var vitende om at skjerpet forhør også ble foretatt uten at det på forhånd var innhentet foreskrevet tillatelse.

I tiltalte Bs tjenestetid har hans underordnede forøvet de nedenfor nevnte mishandlinger av norske borgere, og tiltalte har medvirket til disse forbrytelser ved at han ga ordre eller tillatelse til dem eller ved at han ikke har nektet å godkjenne mishandlinger som ikke var forelagt ham på forhånd, hvorved han har billiget at hans underordnede brukte mishandlinger under forhør av nordmenn:

1. Hans Engelsen ble mishandlet under flere forhør i tiden 16 oktober-3 november 1944. Han ble flere ganger hengt opp etter baklenkede hender. Han ble tråkket på tærne og fotbladene, spent på leggene og slått med eksepeis over tærne, under fotsålene og på kroppen ellers mens han hang. Han ble også prylt over rygg og skulder med en skistav og slått med knyttneve i venstre nyreregion og i brystet.

Etter mishandlingen var han blå og gul over hele ryggen og delvis på forsiden og hadde dype, runde sår ca. 8 cm i diameter på begge sider av setet. Sårene var åpne i nesten 3 måneder. Han ble helt kraftløs i armene, og disse er fremdeles sterkt svekket. Han hadde stikninger i hendene 10 måneder etter mishandlingen og var følelsesløs i fingrene i vel 8 måneder. Han var også følelsesløs i fotbladene, hvor han først sommeren 1945 fikk normal følelse.

2. Rolf Thomassen ble mishandlet under en rekke forhør i tiden 1-6 november 1944. Han ble 2 ganger hengt opp etter baklenkede armer og slått med stokk mens han hang. Han ble slått med en bambusstav, som ble slått i stykker på ham og også med en pistol. Han ble slått så kraftig med bambusstav at der i alt ble slått i stykker 3 staver på ham. Han ble pisket med oksepeis fra skulderpartiet og nedover til leggene, ble lugget i håret og fikk hodet dunket mot veggen. Han ble også spent og slått med nevene.

om følge av mishandlingen hadde han sår over håndleddene, som var meget opphovnet. De var ennå ikke grodd etter 3 ukers forløp. På setet og lårene var huden flakvis vekk, så der vistes rått kjøtt. Hendene var lammet og lammelsen fortok seg ikke før etter kapitulasjonen. Han hadde stikninger i hendene til juni-juli 1945. Han hadde til april 1945 smerter i ryggen og kunne ikke ta tungt løft som følge derav.

3. Anders Haugland ble 9 november 1944 under forhør slått med

Side:456

oksepeis. Han kunne ikke gå de første 2-3 dager etter mishandlingen uten å kjenne smerter.

4. Olai Dyrkollbotten ble mishandlet under forhør den 12 og 19 november 1944. Han ble slått med en stokk over koraryggen og setepartiet og senere med gummibatong, så han var blå fra korsryggen til knærne og hadde ikke kunnet ligge på ryggen da han var mishandlet annen gang.

Han fikk åpne sår og under huden hårde klumper, som utviklet seg til byller, og kunne etter annen mishandling ikke ligge på ryggen i 3 uker. Han var ikke restituert før 3 måneder senere og bærer fremdeles merker etter mishandlingen. Han føler seg dessuten trett og uten arbeldslyst og får vondt i ryggen når han står i arbeid i lenger tid.

5. Sigfred Askeland ble mishandlet under en aksjon på Osterøen i november 1944. Han ble hengt opp etter baklenkede hender, og mens han hang, ble han slått over ryggen, setepartiet og benene med en armert blykabel. Etter dette var han lam i armene i flere uker, og han verket slik i venstre arm at han ikke var arbeidsfør før i februar-mars 1945 og han hadde ut året fremdeles smerter når han bar noe i venstre hånd. På høyre håndledd fikk han et sår av lenkejernet som først grodde etter 3-4 uker. Huden var dessuten misfarvet etter slagene.

6. Trygve Havnes ble mishandlet under 6 forhør i tiden fra 24 november 1944. Han ble prylt med gummikøller og oksepeis og sparket og der ble dessuten benyttet benklemme.

7. Nils Kollen ble 23 november 1944 prylt med stokker så voldsomt at han samme dag døde som følge av mishandlingen.

8. Lars Høegh ble mishandlet under forhør den 15 og 20 desember 1944 og hver dag i tiden 8-12 januar 1945. Han ble slått med nevene og med en pisk med knopp i og med gummikøller.

Han hadde så sent som i februar 1946 fremdeles merker etter kølleslag han hadde fått i hodet og har mesteparten av tiden vært sykmeldt. Han har også vært søvnløs og har måtte bruke sovemedisin og nerveberoligende midler.

9. Nancy Landås ble mishandlet under forhør den 25 november 1944. Hun ble lugget så hun falt ned av den stol hun hadde sittet på og ble løftet opp igjen fra gulvet etter håret og deretter ble hun slått med pisk.

Hun ble kraftig blåfarget av slagene og det tok flere uker før hudfargen ble normal.

10. Reidar Olsen ble mishandlet under forhør den 25 november 1944. Han ble voldsomt slått med oksepeis og gummikølle og ble hengt opp etter baklenkede hender.

Han døde samme dag som følge av mishandlingen.

11. Paul Nøkling ble under forhør 18 desember 1944 prylt med gummikølle, Man satte ham ned på en varm elektrisk kokeplate så han fikk brannblemmer på setepartiet. Han hadde smerter etter mishandlingen og hadde bloduttredelser på ryggen og setet lenge etter at han den 28 desember 1944 var overført til interneringsleiren på Espeland.

12. Martin Nordstrand ble mishandlet under forhør den 16 og 17 februar 1945. Han ble sparket og ble også opphengt etter baklenkede hender. Mens han hang slik, ble han prylt med stokk. Herunder kastet han opp blod.

Side:457

Han kunne etter mishandlingen ikke løfte armene og bare med møye få dem frem på forsiden av kroppen, hadde ikke førlighet i hendene før 1/2 år etter kapitulasjonen og hadde ennå i mars 1946 nedsatt førlighet i armene, mest i venstre arm. Han hadde sår på håndleddene etter lenkejernene. Disse sår grodde i løpet av 14 dager.

13. I tiltaltes tid som kommandør ved sipo i Bergen er ytterligere nedennevnte personer blitt mishandlet, (Denne har funnet sted på nedenanførte dag og/eller den nærmeste tid deretter.) 8 september 1944 - Peder Meling, 1 november - Konrad Samdahl, 17 november - Leif Haugland, 17 november - Harald Haugland, 17 november - Hans Lunde, 23 november - Leif Lunde, 23 november - Bjørn Lyssand, 25 november - Albert Notø, 23 november - Inge Hjelle, 16 februar 1945 - Bjarne Knudsen, oktober 1944 - Egil Seger, 14 november - Thorleif Gjesdal, 25 november - Helge Johan Hamre, 26 november - Olav Midtun, 27 november - Finn Bertelsen, 19 desember - Otto Nilsen, 21 desember - Georg Gabrielsen, desember - Odd Kristiansen, 3 februar 1945 - Karl B. Holtan, 6 februar - Albert Hole, 15 februar - Per Knudsen, 16 februar 1943 - Martin Domben, mars - Hans Holmefjord, mars - Olav Skåthun, 16 mars - - Anton Hollevik.

Ovennevnte mishandlinger er skjedd enten ved slag med knyttet eller flat hånd eller ved pryling med stokker, pisker eller gummibatong, eller andre redskaper, ved hjelp av benklemme, ved opphengning etter baklenkede hender. I mange tilfelle er flere av disse metoder anvendt.

Videre er de personer som er nevnt foran under A. nr. 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 18, 19, 20, 21, 22, 23 og 24 blitt mishandlet i tiltaltes tid som kommandør på den måte som er beskrevet foran.

D. At tiltalte nr. 4, C som anført foran var leder for avdeling 4 ved det tyske sikkerhetspolitis avdeling i Bergen fra 12 april 1944 til utgangen av februar 1945 og i et par dager i mai 1945 - ikke fra 12 april 1944 til tyskernes kapitulasjon som anført i tiltalebeslutningen. Avdeling 4 var sikkerhetspolitiets eksekutive avdeling, og tiltaltes oppgave som leder av avdelingen var bl.a. å uskadeliggjøre den norske motstandsbevegelse og i det øyemed å gjøre bruk av de dertil egnede midler, bl.a. mishandling av norske fanger. Som det fremgår av det som er sagt foran under C. hadde tiltalte ikke beføyelse til på egen hånd å bestemme at tortur skulle anvendes i det enkelte tilfelle, men hadde alene å sørge for innhentelse av ordre eller samtykke til dette fra kommandøren, respektive fra sine overordnede i Oslo. Retten finner det da heller ikke bevist at tiltalte selv i noe tilfelle etter fullmakt fra sine overordnede har gitt ordre eller tillatelse til anvendelse av tortur slik som anført i tiltalebeslutningen eller at han på egen hånd har gitt slik ordre eller tillatelse. Derimot finner en det bevist at han aldri har nektet å ekspedere videre søknader eller forslag fra sine underordnede om bruk av mishandling av norske patriotiske fanger og at han aldri i noe tilfelle har frarådet bruken av slike midler. Han har således billiget at hans underordnede gjorde seg skyldig i mishandlinger som ledd i etterforskningen og har derved medvirket til legemskrenkelser i følgende tilfelle: 1-4. De tilfelle som er beskrevet foran under C. 1. - - -

De tilfelle som er beskrevet foran under C. 8-12. - - -

13. I tiltaltes tid som leder av avdeling 4 ved Sipo i Bergen er

Side:458

ytterligere nedennevnte personer blitt mishandlet. (Denne har funnet sted på nedenanførte dag og/eller den nærmeste tid deretter): 1 november 1944 - Konrad Samdahl, 17 november - Leif Haugland, 17 november - Harald Haugland, 17 november - Hans Lunde, 23 november - Leif Lunde, 23 november - Bjørn Lyssand, 25 november - Albert Notø, 21 desember - fru Birkeland, 23 november - Inge Hjelle, 16 februar 1945 - Bjarne Knudsen, oktober 1944 - Egil Seger, 14 november - Thorleif Gjesdahl, 25 november - Helge Johan Hamre, 26 november Olav Midtun, 27 november - Finn Bertelsen, 19 desember - Otto Nilsen, 21 desember - Georg Gabrielsen, desember - Odd Kristiansen, 3 februar 1945 - Karl B. Holtan, 6 februar - Albert Hole, 15 februar - Per Knudsen, 16 februar 1945 - Martin Domben.

Ovennevnte mishandlinger er skjedd enten ved slag, med knyttet eller flat hånd eller ved pryling med stokker, pisker eller gummibatonger, eller andre redskaper, ved hjelp av benklemme, ved opphengning etter baklenkede hender. I mange tilfelle er flere av disse metoder anvendt.

Videre er i tiltaltes tid som leder av avd. 3 de personer som er nevnt foran under A. nr. 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 18, 19, 20, 21, 22 og 23 blitt mishandlet på den måte som der beskrevet.

De handlinger som er nevnt foran under A. nr. 4, 13, 16, 19, 20, 21, 22 og 23 og under C. nr. 3 og 9 går etter sin art inn under straffelovens §228 (legemsfornærmelse). De handlinger som er nevnt foran under A. nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 10, 11, 12, 15, 18 og 24 og under C. nr. 2, 4, 5, 6, 8, 11 og 12 går etter sin art inn under straffelovens §229 (legemsbeskadigelse). Av disse er de handlinger som er nevnt under A. nr. 6, 7 og 10 og under C. nr. 2, 6, 8, 11 og 12 utført på en særlig smertevoldende måte, straffelovens §232. De handlinger som er nevnt foran under A, nr. 5, 9, 14 og 17 og under C. nr. 1, 7 og 10 er etter sin art grov legemsbeskadigelse, straffelovens §231. Alle disse handlinger unntagen den som er nevnt under A. nr. 14 er utført på en særlig smertevoldende måte, straffelovens §232.

De tilfelle som er nevnt foran under C. nr. 13 og D. nr. 13 og som ikke samtidig er spesielt nevnt under A. går alle inn under straffelovens §228.

Alle de tiltalte var klar over karakteren av samtlige de handlinger som er beskrevet foran og var seg bevisst at de tilføyet eller medvirket til å tilføye de fornærmede legemskrenkelser av den art som er antatt foran. De var også klar over at de i de tilfelle som er spesielt nevnt foran tilføyet eller medvirket til å tilføye legemskrenkelsen på en særlig smertevoldende måte og at de i de tilfelle som likeledes er spesielt nevnt foran var klar over at legemskrenkelsene var av en slik art at de kom til å medførs betydelig skade på legeme eller belbred.

Alle de tiltalte var videre klar over at samtlige de nevnte handlinger lå utenfor hva okkupasjonsmakten var berettiget til å foreta overfor den norske befolkning og således var i strid med krigens lover og sedvaner, og at de var rettet mot nordmenn eller norske interesser, idet de ble utført i hensikt å fremtvinge forklaringer av nordmenn både om deres egne handlinger av patriotisk art og om andre norske patrioters arbeid for å komme den patriotiske virksomhet til livs.

Det er antatt at de tiltalte nr. 1 A og nr. 2 D, som det fremgår av foranstående i en rekke tilfelle har handlet etter foresattes ordre eller etter innhentet samtykke fra overordnede likesom de tiltalte nr. 3

Side:459

B og nr. 4 C har handlet i henhold til den forannevnte «Ministerialerlass». Selv om denne likestilles med overordnedes ordre er det strafferettslig irrelevant idet foresattes ordre ikke kan påberopes som straffrihetsgrunn. - - -

Ved straffutmålingen kommer for alle de tiltalte i betraktning at mishandlingene har hatt til formål å nedbryte de mishandledes moral ved tilføyelse av psykiske og fysiske lidelser for derved å få dem til å forråde sitt lands interesser, likesom mishandlingene tilsiktet å skaffe opplysninger om andre nordmenn og deres arbeid av patriotisk art slik at også disse ble arrestert og tilføyet lidelser av lignende art og med samme formål. For alle de tiltalte gjelder det videre at de har handlet som ledd i et system og at de må antas å ha ment å ha handlet i sitt lands interesser. Retten finner imidlertid ikke; at dette kan unnskylde bruken av slike midler som det er tale om i denne sak. Heller ikke finner retten å kunne legge vesentlig vekt på at alle de tiltalte nok ville ha utsatt seg for personlig risiko om de hadde nektet å følge ordrene om bruk av tortur.

For tiltalte nr. 1 A kommer spesielt i betraktning at han i moden alder har utført et stort antall mishandlinger, hvoriblant av 2 kvinner. Like så litt som foresattes ordre virker straffbefriende finner retten å kunne tillegge dette moment vekt i formildende retning så meget mindre som det antas å være på det rene at tiltalte ville ha gjort bruk av mishandlinger som ledd i etterforskningen om han hadde funnet det hensiktsmessig selv om hans foresatte hadde nektet å gi ordre til eller samtykke i dette i det enkelte tilfelle.

Imidlertid har retten inntrykk av at tiltalte ikke har vært tilhenger av hensiktsløse mishandlinger, men har innskrenket bruken av mishandlinger til det som han anså for nødvendig for etterforskningen. Han har således gitt fangene en human behandling etter at han hadde fått de opplysninger av dem som han ønsket eller etter at han ble klar over at de ikke satt nne med opplysninger av verdi, likesom han heller ikke i vesentlig grad har gjort bruk av torturmetoder som har ligget utenfor det forskriftsmessige, det han bortsett fra slag med flat hånd (lusinger) som regel bare har slått med gummibatong.

Tiltaltes forhold er dog i det hele så graverende at retten til tross for de formildende omstendigheter som foreligger finner å måtte anvende dødsstraff.

Domsmann Stuland legger foruten på de formildende omstendigheter som er nevnt foran også vekt på at tiltalte protesterte mot henrettelse av 6 norske og i engelsk soldat på Ulven i 1942 og på at han var med på å få forhindret at fylkesfører Rogstad i 1945 fikk satt i verk påtenkte terroraksjoner i Bergen. Han stemmer for at straffen settes til livsvarig fengsel. - - -

For tiltalte nr, 3, B kommer spesielt i betraktning at også han var en moden mann da han tiltrådte sin stilling som leder av sikkerhetspolitiets avdeling i Bergen, og at han dertil ikke bare hadde akademisk utdannelse, men også noen års praksis som dommer, slik at han skulle ha særlige forutsetninger for å reagere både juridisk og moralsk riktig overfor bruk av mishandlinger som ledd i etterforskningsarbeid mot patrioter. I straffskjerpende retning legger retten dertil særlig vekt på at mishandlinger i hans sjefstid førte til 2 dødsfall med få dagers mellomrom

Side:460

uten at dette foranlediget ham til å avstå fra å forordne eller samtykke i bruk av mishandlinger eller i det minste til å føre noen, enn si skjerpet, kontroll med at mishandlingene iallfall ble holdt innenfor den foreskrevne ramme. Dette viser at han har gått inn for bruk av mishandlinger til tross for at han var på det rene med de alvorlige følger mishandlingen fikk for de vergeløse ofre. Det må dog anføres at han var sjelelig nedbrudt da de to dødsfall inntrådte idet hans annet barn nettopp var omkommet ved krigshandlinger, og at han var mer opptatt av tanken på å komme hjem til sitt barns begravelse enn av å bringe på det rene årsaken til de to dødsfall.

I formildende retning må anføres uten at retten dog legger synderlig vekt på det at systemet med mishandlinger under forhør allerede var i bruk ved det tyske sikkerhetspolitis avdeling i Bergen da tiltalte overtok ledelsen, at han neppe hadde anledning til å avskaffe det, selv om det dog sto i hans makt å innskrenke bruken av mishandlingene, og at han i det minste ikke har innført forandringer i systemet til skade for de arresterte. Det må også nevnes at tiltalte ikke personlig har utført mishandlinger. Men det kan etter lagmannsrettens mening ikke stille ham bedre enn hans underordnede, som har utført mishandlingene dels etter hans direkte ordre, dels med hans samtykke og i alle tilfelle med hans vitende og vilje.

Retten finner at dødsstraff må anvendes.

Domsmann Stuland stemmer for livsvarig tvangsarbeid, idet han finner at tiltaltes medvirken til mishandlinger ikke har vært av en så aktiv karakter at det er rimelig å anvende lovens strengeste straff.

For tiltalte nr. 4, C kommer i straffskjerpende retning i betraktning i alt vesentlig de samme momenter som foran er nevnt for tiltalte B. Han hadde ikke dennes utdannelse, men var en moden mann med mange års politipraksis da han tiltrådte sine stillinger i Norge. Også for denne tiltaltes vedkommende legger retten særlig vekt på at hans underordnedes mishandlinger av norske fanger førte til 2 dødsfall uten at det foranlediget ham til å foreta nevneverdige undersøkelser i den anledning, eller til å ta avstand fra bruken av mishandlinger eller til i det minste å påse at mishandlingene ikke antok en barbarisk karakter. Han fikk også lægen til å utstede dødsattester på henholdsvis hjertelammelse og forgiftning uten å gi lægen anledning til å foreta de nødvendige obduksjoner.

Også for denne tiltalte kommer i formildende retning i betraktning at han ikke personlig har deltatt i mishandlinger og bare i noen få tilfelle har overvært forhør hvorunder mishandling, av de forhørte ble foretatt. Retten legger videre vesentlig vekt på at denne tiltaltes medvirken har vært av mindre betydning i forhold til de øvrige tiltaltes, idet hans virksomhet har innskrenket seg til å formidle ordrene eller tillatelsene til bruk av mishandlinger.

Retten finner at straffen passende kan settes til tvangsarbeid i 20 år.

Domsmann Modahl stemmer for at straffen settes til tvangsarbeid på livstid.

Tiltalte har sittet arrestert fra 4 juni 1945. Han tilkommer således 467 dagers fradrag i straffen for utholdt varetekt. - - -