Rt-1966-700

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1966-05-14
Publisert:	Rt-1966-700
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51 B
Parter:	Røldal-Suldal Kraft A/S (advokat Nils J. Sejersted - til prøve) mot Lars Seland (høyesterettsadvokat Karl Wyller).
Forfatter:	Gaarder, Bendiksby, Stabel, Anker, Berger
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §31, §33, §34, §40, Jordskifteloven (1882), Vasdragsloven (1887) §1, §2

Dommer Gaarder: Ryfylke herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 25. juli 1964 dom med denne domsslutning:

«1. Lars Seland er som eier av gnr. 28 bnr. 1 i Røldal medeier i gårdens uskiftede vassretter i Bratlandsdalselven etter den skyld som bruket hadde før utskiftningsforretning påbegynt 13. juli 1887, avsluttet 31. august 1892.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Røldal-Suldal Kraft A/S påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som ble satt med 4 domsmenn. Ved lagmannsrettens dom av 13. mai 1965 ble herredsrettens dom stadfestet. Saksomkostninger ble heller ikke ilagt for lagmannsretten.

Både herredsrettsdommen og lagmannsrettsdommen er avsagt under dissens. I herredsretten dissenterte sorenskriveren og i lagmannsretten de tre lagdommere.

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Røldal-Suldal Kraft A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Den ankende fremholder - som også antatt av den samlede lagmannsrett - at utskiftningen på Seland i 1892 var en fullstendig utskiftning. Det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som ved utskiftning får eiendomsrett til elvebredden, også blir eier av den tilstøtende elvegrunn hvis det ikke er gjort uttrykkelig unntak, jfr. §1 §2 i vassdragsloven av 1. juli 1887, som gjaldt da utskiftningen ble avsluttet. Når det senere dukker opp verdier som var ukjente på utskiftningstiden, må de tilfalle grunneieren. En utskiftning må tolkes objektivt, og det er uriktig å tillegge erklæringen av 28. desember 1909 fra de 3 utskiftningsmenn om utskiftningen på nabo gården Bratland den betydning som lagmannsretten (flertallet) har gjort. Det bestrides at det består en lokal rettsoppfatning som støtter domsmennenes syn. Den ankende part har videre - som for herredsretten og lagmannsretten - påberopt seg godtroerverv, idet Blakstad og Haara i 1907 i god tro kjøpte vassrettighetene av dem som stod i panteregistret som eiere. Senere ble rettighetene særskilt skyldsatt, og den ankende part har kjøpt dem i god tro av dem som grunnboken utpekte som eiere. Videre har den ankende påberopt seg den annen parts passivitet gjennom en lang rekke ar.

Side:701

Den ankende har nedlagt slik påstand:

«Røldal-Suldal Kraft A/S frifinnes, og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Lars Seland har i det vesentlige fremholdt de samme synsmåter som herredsrettens og lagmannsrettens flertall har bygd på. - Når det gjelder utskiftningens omfang i terrenget har han dog anført at det ikke var en fullstendig utskiftning, og at det utskiftede område ikke rakk ned til elven, som således ble liggende igjen innenfor et sameie.

Han har nedlagt slik påstand:

«1. Lars Seland er som eier av gnr. 3 bnr. 1 i Odda (tidligere gnr. 28 bnr. 1 i Røldal) medeier i gårdens uskiftede vassretter i Bratlandsdalselven etter den skyld som bruket hadde før lov av 17. desember 1836.

2. Røldal-Suldal Kraft A/S tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til Staten v/ Det kgl. Justisdepartement.»

Det bemerkes i anledning av denne påstand at Lars Selands bruk nå etterat Røldal og Odda er slått sammen til én kommune, har fått gnr. 3 bnr. 1 i Odda. Videre bemerkes at partene er enige om at hvis Selands syn i prinsippet gis medhold, blir hans andel å bestemme etter utskiftningsloven 13. mars 1882 §33 annet ledd.

Til bruk for Høyesterett er det den 19. februar 1966 holdt et bevisopptak ved Ryfylke herredsrett til avhør av ankemotparten Lars Seland. Det er videre holdt en granskingsforretning ved Hardanger herredsrett den 29. april 1966, hvorunder åstedet ble befart og beskrevet, og det ble tatt en rekke fotografier. Det er dessuten fremlagt en del nye dokumenter. Blant disse nevner jeg - foruten kartmateriale - utskrift av utskiftning og korrespondanse vedrørende gården Hegeland, som ligger på vestsiden av Bratlandselven rett overfor gården Seland.

Jeg er blitt stående ved samme resultat som sorenskriveren og de tre lagdommere og slutter meg i det vesentlige til deres begrunnelse.

Jeg er ikke i synderlig tvil om at den omtvistede utskiftning omfattet landområdet ned til elven, slik at stranden må anses utskiftet. Eieren av bnr. 1 fikk ved utskiftningen ingen del i stranden. Det skulle da følge av alminnelige rettsregler at han heller ikke er eier i elven, hvis ikke spesielle forhold tilsier noe annet, jfr. vassdragsloven 1887 §1 og §2. Som et slikt spesielt forhold henviser ankemotparten særlig til utskiftningsforretningens bestemmelse om at «Fiskerettigheden i Storelven» skal være uforandret som før (det er på det rene at bemerkningen om «Kvernstø» sikter til et annet vassdrag). Tatt på ordet er bestemmelsen klar: den angår bare fisket. Nå kan det imidlertid innvendes at fisket på utskiftningstiden var den eneste måten å utnytte elven på, og det er da i og for seg tenkelig å lese bestemmelsen på den måten domsmennene gjør det, nemlig som «ei konkretisering av den økonomiske verdien som ligg i elva», altså slik at hele den økonomiske utnyttelse fremdeles skulle ligge i fellesskap, også

Side:702

når det gjelder en utnyttelsesmåte som ikke var aktuell på utskiftningstiden. Tolkingen byr på tvil, men jeg finner alt tatt i betraktning ikke å kunne legge til grunn denne domsmennenes forståelse. Rettspraksis har vært lite tilbøyelig til å tolke en klausul om forbehold av fiske utvidende, slik at den skal oppfattes som siktende til all slags utnyttelse, eller med et annet ord til eiendomsretten til vassdraget. Jeg kan henvise til Rt-1962-1241, Rt-1964-1333, jfr. også Rt-1964-817. Nå er det naturligvis så at da spørsmålet prinsipielt sett beror på en tolking av den enkelte utskiftningsforretning, må avgjørelsen treffes konkret. Men jeg finner ikke tilstrekkelig holdepunkt i denne sak for å se spørsmålet på annen måte enn i de saker jeg nettopp har nevnt. I den sak som er referert i Rt-1961-308, hvor en oppregning av en rekke spesialbeføyelser i en fjærestrekning ble tolket som gjeldende all utnyttelse av fjæra, forelå det andre momenter ver siden av selve ordlyden som talte sterkt for en slik forståelse. I nærværende tilfelle inneholder ikke utskiftningsforretningen noe som peker i retning av å fravike det den likefram går ut på. - Til støtte for sitt syn har ankemotparten påberopt seg den lokale rettsoppfatning. På dette punkt er det for Høyesterett opplyst at det samtidig med utskiftningen på Seland foregikk utskiftning mellom de tre bruk på gården Hegeland rett over elven for Seland. Utskiftningsretten hadde samme sammensetning som for Seland. Det ene av Hegelandbrukene fikk etter utskiftningen ikke strandlinje til Bratlandselven (Storelven). Utskiftningsforretningen inneholdt følgende bestemmelse: «Rettighederne ved Fiskeri i Storelven ere uberørte af Udskiftningen.» De to Hegelandsbruk som lå til elven, solgte i 1907 sine vassretter til Blakstad og Haara, men verken da eller senere ble det reist noe krav fra eieren av det tredje bruk. Ved reguleringsskjønnet i anledning av senkning av Røldalsvatnet i 1960-årene krevde han erstatning for tapt fiske (i Bratlandselven), men ikke noe for fallrettigheter. Disse opplysninger støtter klart den ankendes syn. Når det gjelder forholdet på Selands nabo gård Bratland henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens mindretall. Det gjorde seg på gården gjeldende forskjellige forståelser av utskiftningsforretningen, men denne var imidlertid ikke redigert ganske på samme måte som forretningen på Seland. I Bratlandsforretningen er det nemlig bestemt at «i tilfælde ertsfund eller fund (af) andre nyttige mineraler i den nu skiftede mark, forbliver eiendomsretten hertil som før udskiftningen». Derpå følger passusen om at fiskeretten i elven er uberørt. Etter min mening er det her fastere holdepunkt for - ut fra en analogislutning - å anse også vassfallrettighetene uberørt av utskiftningen. - Når det gjelder opplysningene om forholdene i andre vassdrag i Rogaland, tiltrer jeg likeledes i det vesentlige sorenskriverens og lagdommernes bemerkninger. Jeg vil tilføye at da vannkraften i begynnelsen av dette århundre steg vesentlig i verdi, ble man klar over at den gjeldende lovgivning ikke gav sikkerhet for at vannkraften ble ofret tilstrekkelig oppmerksomhet under utskiftning, og det ble

Side:703

truffet bestemmelser for å råde bot på forholdet, jfr. Ot.prp. nr. 1 for 1915 53 ff, som ligger til grunn for de nye bestemmelser i utskiftningslovens §40, innført ved lov 5. desember 1917. Men det nye syn som gjorde seg gjeldende, kan ikke influere på tolkingen av utskiftninger som foregikk langt tidligere.

Saken har frembudt slike tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Røldal-Suldal Kraft A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Anker og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kåre Høyland med domsmenn): - - -

Retten skal først gjøre rede for bakgrunnen for denne sak og for de dokumenter som er fremlagt som bevis i saken i den utstrekning det antas nødvendig.

I. Gården Se land før 1887:

Gården Seland ligger i Bratlandsdalen, en trang dal som går fra Nesflaten ved Suldalsvatn og opp til Røldalsvatn. Seland er den nederste gården i Røldal og skifter mot gården Bratland, den øverste gården i Suldal. Husene på Seland ligger et godt stykke oppe i lia, 100 a 200 meter fra Bratlandselva og vegen som går langs elva. Denne vegen var bygget før 1887 og lå der den nå ligger, men var dengang sikkert dårligere og smalere.

Bratlandselva danner grensen for gården mot vest.

Det foreligger lite opplysninger om eiendomsforholdet på Seland før 1887. Det er imidlertid på det rene at der var da som nå 4 bruk, og bnr. 1 som var og fremdeles er det største eies av saksøkeren. Etter de opplysninger som er fremkommet, dels ved forklaring av saksøkeren, ved åstedsbefaring og i den utskiftning retten nedenfor skal komme til, må en gå ut fra at det var fellesskap i skog og beite, men at hvert av brukene hadde teiger hvor de hadde en eksklusiv rett til å slå. Retten legger videre til grunn at alle brukene dengang hadde teiger ned mot elven, og at bnr. 1 hadde teiger som ga den største elvestrekning. Retten legger videre til grunn at elven så langt gården Selands eiendomsrett gikk til den, lå i fellesskap mellom brukene.

II. Utskiftningen på Seland 1887-1892:

Den 13. juli 1887 trådte en utskiftningsrett sammen på gården Seland for etter forlangende av Lars Olsen (daværende eier av bnr. 1), «at foretage Udskiftning af Havnegang, Utslaater og Skov». Brukenes skyld var dengang: bnr. 1, mark 1,34, eier Lars Olsen, bnr. 2, mark 0,44

Side:704

eier Ivar Toresen, bnr. 3, mark 0,90, eier Ole Usmundsen, bnr. 4, mark 0,39, eier Tore Monsen.

I dette møte bestemte utskiftningsretten at utskiftningen skulle fremmes således at den mark og skog der måtte ligge i fullkomment fellesskap, utskiftes etter utskiftningslovens §33, medens den skog og mark som tidligere lovlig var utskiftet, blir å utskifte etter samme lovs §34. Senere i samme møte er det protokollert at Lars Olsen krevet fullstendig utskiftning, men det kan ikke ses om utskiftningsretten har tatt noe bestemt standpunkt til det.

Utskiftningen ble sluttet i et møte 25. august 1892. Her ble der fastsatt skiftelinjer for de teiger som ble tillagt hvert bruk. En del av stølsbeitet ble imidlertid fortsatt liggende i fellesskap mellom 2 av brukene. Retten finner det unødvendig å referere de skiftelinjer som ble fastsatt. Den anser det ihvertfall på det rene at bare 2 av brukene, nemlig bnr. 3 og 4, ble tillagt teiger som grenset mot elven. De 2 andre bruk, bnr. 1 og 2, fikk sine teiger utlagt lenger oppe fra elven. I det samme utskiftningsmøte er det videre bestemt:

«Kvernstø og veie til samme ere uforandrede som før, ligesaa Fiskerettigheden i Storelven.» - - -

III. Salg av vassretter i Bratlandselven:

I 1906-07 begynte oppkjøpene av vassretter i Bratlandselven. Det var Ragnvald Blakstad og Johan Haara som kjøpte. De kom også til Seland, og der ble det den 22. juli 1907 avholdt 2 skylddelinger hvorved bnr. 5 ble fradelt bnr. 3 med en skyld av 5 øre og bnr. 6 ble fradelt bnr. 4 med en skyld av 4 øre. Det som ble fradelt begge eiendommer, er betegnet som «all den til ovennevnte eiendom hørende vannrett i Bratlandselven tilligemed all underliggende grund inntil almindelig flomvannstand». Bnr. 5 ble av daværende eier av bnr. 3, Ivar Toresen, den 30. august 1907 tilskjøtet Blakstad og Haara for kr. 800,-. Bnr. 6 ble av daværende eier av bnr. 4, Tore Monsen, samme dag tilskjøtet de samme for kr. 600,-. Det fremgår av skjøtene at der var opprettet kjøpekontrakter. Disse har imidlertid ikke lenger vært å finne.

IV. Utviklingen etter 1907:

Det er på det rene at salget fra de 2 bruk på Seland ikke førte noen reaksjon fra de øvrige bruk på gården. Vassrettene ble gjennom flere hender i 1950-årene overdradd til A/S Rjukanfos (Norsk Hydro) som igjen overdrog rettighetene til saksøkte. Saksøkte har i 1962 fått konsesjon for kraftutbygging i Røldals- og Suldalsvassdraget, og herunder Bratlandselven, og er gått igang med utbygging. I forbindelse med dette og det reguleringsskjønn som ble påbegynt sommeren 1963, gjorde Lars Seland henvendelse til advokat Wyller, og dette førte til nærværende saksanlegg.

I dette saksanlegg hevder saksøkeren at utskiftningen av 1887 ikke var fullstendig og at den ikke omfattet elven. Subsidiært hevdes det at elven ihvertfall forble uberørt av utskiftningen.

Saksøkte hevder at 1887-utskiftningen var fullstendig og også omfattet elven, bortsett fra unntaket for fisket, og at vassrettene i elven tilhørte bnr. 3 og 4 på Seland som eide grunnen som støtte til elven.

Side:705

Subsidiært hevdes at eierne av bnr. 3 og 4 var legitimert til å rå over og å selge hele vassretten på gården Seland og at saksøkeren, selv om han hadde noen vassrett i elven etter 1887-utskiftningen, iallfall har tapt denne rett ved å forholde seg passiv helt til nå.

Saksøkte har prosessvarslet de som solgte vassrettene på Seland til A/S Rjukanfos av hensyn til mulig vanhjemmelsansvar. Ingen av disse har tiltrådt saken.

V. Utskiftning og salg av vassretter på gården Bratland:

Som før nevnt er gården Bratland øverste gård i Suldal og nabogård til Seland. Forholdene på Bratland er på mange måter lik forholdene på Seland. Begge gårder ligger i bratt dalhelning ned til Bratlandselven og der var 4 bruk der som på Seland. Retten må gå ut fra at det også på Bratland var fellesskap i utmarken med slåtterett for de enkelte bruk.

I 1901/1902 ble det holdt en utskiftning på Bratland og i denne (overutskiftning) er det bl.a. sagt: «Fiskeretten i Elven er uberørt af denne forretning». Det er videre på det rene at ved utskiftningen fikk 3 av brukene, bnr. 1, 2 og 4 utlagt til eiendom strekninger som støtte til elven, mens bnr. 3 ikke fikk utlagt slik grunn.

I 1907 skylddelte og solgte eierne av bnr. 2 og 4 sin vassrett til Blakstad og Haara. Etter det som er opplyst, anser retten det på det rene at selgerne mente å selge og at kjøperne mente å ha kjøpt den vassrett som lå utenfor bnr. 2 og 4's land. Som nevnt hadde også bar. 1 grunn til elven, men han ville ikke selge. Eieren av bnr. 3 hevdet at vassrettene ikke var skiftet i 1902 og at han fremdeles var medeier i disse, og i dette støttet eieren av bnr. 1 ham og ville ikke selge uten at bnr. 3 fikk godtgjørelse for vassretten. Blakstad og Haare som formentlig var av den mening at bnr. 3 ikke hadde noen vassrett, ville ikke kjøpe av bnr. 3, og dermed ble det heller ikke handel med bnr. 1. Eierne av bnr. 1 og 3 henvendte seg i 1909 til utskiftningsformannen og utskiftningsmennene i underutskiftningen på Bratland i 1901 om dette spørsmål, og disse avga 28/12 1909 denne uttalelse: «Ved offentlig Udskiftning over gaarden Bratland gaardsnr. 63 i Suldal herred ble fiskeretten og vandkraften forøvrigt i Bratlandsdalselven paa den strekning denne elv renner forbi Bratlands eiendom, fullstendig uberørt av denne forretning».

Da så A/S Rjukanfos overtok vassrettene i bl.a. Bratlandselven slutten av 50-årene, sto rettighetene til bnr. 1 i Bratland fremdeles usolgt. Selskapet forhandlet med den daværende eier av bnr. 1, Lars Bratland, om salg, men såvidt skjønnes ble kravet om at eieren av bnr. 3, da Knut Bratland, skulle være med i salget opprettholdt. Det ble da av A/S Rjukanfos ved kjøpekontrakt av 25/8 1960 kjøpt og senere skylddelt fra bnr. 1 og 3 de eiendommene tilliggende og tilhørende andeler av Bratlandsdalselven paa den strekning denne elv renner forbi Bratlands og kr. 5 000,- til bnr. 3. I tillegg til det fikk bnr. 1 kr. 3 000,- for ulemper med gjerde m.v. Det er på det rene at den samlede kjøpesum kr. 10 000,- svarer til vanlig betaling pr. fallmeter i Bratlandselven på den tid for de 8 ensidige fallmetere som var i elven utenfor den strand som tillå bnr. 1.

Samtidig med dette måtte det imidlertid også forhandles med

Side:706

konsernet Kloumann/Roalkvam som hadde solgt Bratlandsvassrettene til Rjukanfos, idet Lars og Knut Bratland på grunnlag av sin oppfatning av utskiftningen av 1902 mente de hadde krav på mer enn det som de fikk betalt i kontrakten med Rjukanfos. Rjukanfos hadde forøvrig også sagt fra til dette konsern at de forbeholdt seg å gjøre vanhjemmelansvar gjeldende. Forhandlingene med Kloumann/Roalkvam foregikk etter det opplyste i samband med forhandlingene med Rjukanfos og endte med at konsernet betalte kr. 10 000,- til Lars og Knut Bratland, som underskrev en erklæring om at de for sine eiendommer fraskrev seg for alltid ethvert krav på vassretten og godtok at utskiftningen på Bratland også omfattet Bratlandselven med fallrettigheter. - - -

Rettens flertall, begge domsmennene, er under adskillig tvil kommet til det resultat at saksøkeren må gis medhold i sitt krav. Flertallet mener at utskiftningen på Seland i 1887-1892 ikke var en fullstendig utskiftning og at elven ble holdt utenom utskiftningen. De bygger dette på at det var fellesskapet i beite og skog og de spredte slåtteretter partene hadde interesse av å få ordnet, og Lars Olsens begjæring som lå til grunn for utskiftningen nevner da også bare disse forhold. Elven er ikke nevnt hverken i begjæringen eller i selve delingen av utmarken. Når fisket i elven er nevnt, gir dette etter flertallets mening ikke noe uttrykk for at elven er trukket inn i utskiftningen, men det er sagt for å gjøre det klart at elven skulle holdes utenfor og skulle bli liggende i fellesskap mellom brukene som før. På utskiftningstiden var elven ikke gjenstand for noen annen aktuell utnyttelse enn gjennom fisket, og det var da etter flertallets mening naturlig å betegne det forhold at elven skulle holdes utenfor på den måte som blir gjort i utskiftningen. Ingen av de spesielle utnyttelsesmåter som er nevnt i den daværende utskiftningslov av 1882 §40 hadde noen aktuell interesse og det var da heller ingen grunn for at utskiftningsretten skulle nevne dem. Hadde partene og utskiftningsretten vært klar over at elven også hadde andre utnyttelsesmuligheter, må flertallet gå ut fra at det i utskiftningen hadde vært gitt et klarere uttrykk for at disse utnyttelsesmuligheter - eller elven i sin helhet - skulle være uberørt av utskiftningen.

Flertallet finner støtte for sin oppfatning i forholdene på nabogården Bratland, hvor det iallfall fra 2 av brukerne ble hevdet den samme forståelse av utskiftningen som flertallet har, og hvor de også fikk støtte for sin oppfatning av utskiftningsmennene. Flertallet kan heller ikke se bort fra at A/S Rjukanfos' kjøp av vassretter på Bratland i 1960, og hvor det ble skyldsatt vassrett fra et bruk som vitterlig ikke hadde noen grense mot elven, kan tyde på at A/S Rjukanfos selv har vært i tvil om forståelsen av utskiftningen på Bratland.

Etter flertallets mening gir også de opplysninger som er innhentet om liknende forhold fra andre vassdrag i Ryfylke noen støtte for den oppfatning at det her har vært alminnelig å holde elven utenom utskiftningen, og at dette er skjedd ved at fisket er uberørt av denne.

Flertallet kan heller ikke finne at saksøkeren ved noe forhold senere har mistet sin rett. Den vassrett som ble solgt fra gården Seland i 1907, var hverken mer eller mindre enn den rett som de 2 bruk på Seland bnr. 3 og 4 eide, jfr. de skylddelinger hvorved vassretten ble utskilt, og noen større rett kunne ikke Blakstad og Haare eller deres ettermenn vinne.

Side:707

Flertallet har heller ikke funnet det avgjørende at saksøkeren eller hans forgjenger ikke har gjort noe forsøk på å hevde sin rett på et tidligere tidspunkt. De kunne ikke aksjonere mot de som til enhver tid satt inne med rettighetene på Seland - de visste ikke engang hvem det var - og det hadde forøvrig heller ingen betydning å hevde retten før bruken av vasskraften ble aktuell ved utbygging.

Rettens formann er kommet til et annet resultat enn domsmennene. Det kan nok være tvilsomt om utskiftningen 1887/92 på Seland er ment å være en fullstendig utskiftning etter den målsetting som inneholdes i §31 i utskiftningsloven av 1882. Dette er imidlertid etter formannens mening ikke avgjørende for denne sak. Under enhver omstendighet må det anses på det rene at grunnen langs Selands elvestrekning ble utlagt til eiendom for 2 av brukene på Seland, og etter gjeldende regler for eiendomsretten til elven skulle da denne følge eieren av stranden. Det forhold at fisket er unntatt fra utskiftningen, viser forøvrig også at det tinder utskiftningen har vært omtalt hvorledes forholdene i elven skulle ordnes.

Det er på det rene at den aktuelle utnyttelse av elven på utskiftningstiden bare besto i fiske, og det må antas at hverken partene eller utskiftningsretten tenkte seg noen annen utnyttelse. Men å fortolke dette derhen at alle senere oppdukkende utnyttelsesmuligheter også dermed skulle forbli udelt - avvikende fra den gamle regel om strandeierens rett til elven - kan etter formannens mening være noe vågelig dersom det ikke er andre forhold som gjør en slik fortolkning berettiget og naturlig. Formannen viser i denne forbindelse til dom av Høyesterett i Rt-1908-67 flg., særlig side 69, hvor det som en hovedregel er gitt uttrykk for at dersom ikke særlige omstendigheter taler for en annen oppfatning, må senere oppkommende herligheter tilfalle eierne av de enkelte utskilte deler. Denne dom gjaldt en utskiftning avholdt før utskiftningsloven av 1882, men loven av 1882 presiserte i sterkere grad enn tidligere kravet til utskiftningsrettene om å treffe bestemmelser om spesielle rettigheter. Formannen viser også til dom av Høyesterett i Rt-1962-1241.

Formannen har heller ikke funnet at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunnlag for å fortolke utskiftning av 1887-92 slik saksøkeren gjør. Formannen legger i den forbindelse ikke avgjørende vekt på forholdene på Bratland. For det første var det bare 2 av brukene der som hevdet samme oppfatning som saksøkeren, og den ble hevdet i en aktuell interessekonflikt som følge av de stedfundne salg av vassretter i 1907. Formannen legger heller ikke avgjørende vekt på den erklæring som i 1909 ble avgitt av utskiftningsmennene på Bratland. Det må antas at det under denne utskiftning i likhet med Selandsutskiftningen ikke var tenkt på annen utnyttelse av elven, enn fiske og det kan vanskelig legges noe mere i erklæringen enn et tilkjennegivende av hva utskiftningsretten ville ha gjort om man da hadde hatt kjennskap til de senere utnyttelsesmuligheter. Formannen kan heller ikke finne det godtgjort at det i de øvrige dokumenter som er fremlagt er påvist at det har vært en alminnelig og festnet oppfatning i dette distrikt at en unntagelse for fiskerettens vedkommende i en utskiftning er slik å forstå at elven i sin helhet er unntatt fra utskiftningen. I denne forbindelse viser formannen til forholdene i Roalkvamsånå som er det vassdrag det er nærmest å

Side:708

sammenlikne Bratlandselven med. Selv om forholdene i Roalkvam er noe anderledes enn på Seland og Bratland så er allikevel det vesentlige også der at fisket er unntatt fra utskiftningen.

Endelig nevner formannen at han ikke legger avgjørende vekt på de salg som fant sted i 1960 til A/S Rjukanfos av vassretter på Bratland. Disse er ledd i en forliksordning og kan ikke tolkes derhen at A/S Rjukanfos har godttatt en forståelse av utskiftningen som saksøkeren hevder.

Formannen har vært i adskillig tvil om resultatet, men for avgjørelsen har også den omstendighet hatt betydning at saksøkeren eller hans forgjengere aldri kan ses å ha hevdet noen vassrett før i forbindelse med det skjønn som ble påbegynt i 1963 etter at saksøkte var meddelt konsesjon på utbyggingen. Formannen er enig med mindretallet i at saksøkeren ikke godt kunne oppspore og aksjonere mot de forskjellige rettighetseiere opp igjennom årene, men dersom de hadde vært av den oppfatning på Selands bruk gjennom alle disse år at de fremdeles satt med andel i vassretten i elven - verdien av denne måtte de iallfall ha blitt oppmerksom på i 1907 - er det etter formannens mening underlig at dette ikke på en eller annen måte er kommet til uttrykk utad. Det er intet opplyst om dette og det kan tyde på at de selv ikke har regnet med at de hadde noen rett etter utskiftningen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Sverre Nygaard, hjelpedommer Lars Sollesnes og byrettsdommer Johan Fredrik Meyer):

Lagmannsretten - fleirtalet - er komen til same resultat som heradsretten.

Lagmannsretten finn samrøystes at utskiftinga på Seland i 1887-92 var ei fullstendig uskifting av utmarka. Ordlyden i utskiftingskravet frå Lars Olsen på bnr. 1 ligg ikke føre. Kravet er i utskiftingsprotokollen av 1887 rettnok referert som eit krav om utskifting av beite, utslåtter og skog, og denne opprekninga kan synast å innebera ei avgrensing av skifteemnet. Men når det i same protokollen heiter at «Lars Olsen kræver fuldstendig Udskiftning», les lagmannsretten dette slik at det er ei nærare presisering av kva kravet hans i realiteten gjekk ut på. I protokollen av 1887 er det vidare tale om å leggja utmark, slått og skog i ein samanhangande teig for kvart bruk, og det er vidare vedtatt å gå opp grensa mellom Seland og grannegarden Bratland, og at «Sellands Udgrænser opgaaes og beskrives i sin Helhed i en senere Sessjon». Det er vidare brukt uttrykk som «Skov og Mark» om skiftefeltet, og meininga kan neppe vera anna enn heile utmarka. Frå protokollen av 1892, då utskiftinga blei avslutta, skal nemnast at det er sagt at grensa for bnr. 3 støyter til Suldal (Bratland). Skulle det bli liggjande att noko uskift, fordi det ikkje var beite, utslåtter eller skog, måtte det helst vera her, der ein truleg finn noko av det brattaste, skrinnaste og mest ulendte fjellterreng i området. Om bnr. 4 (Thore Monsen) sin teig er sagt at han går til Kvernbekken og Storelva (Bratlandselva), og at der Kvernbekken deler seg i to, utgjer den søre greina grenselina. Skulle utskiftinga stogga med elvebreidda ved Storelva, måtte det same gjelda Kvernbekken, og også Kvernbekken måtte då vera uskift og liggja i fellesskap. Det måtte

Side:709

då også gjelda den nordre greina, men denne ligg altså uttrykkeleg på bnr. 4 sin grunn. Uttrykksmåten «til Kværnebekken og Storelven» kan derfor ikkje innebera at utskiftinga stogga ved elvebreidda til Storelva, men må fylgja vanlege rettsreglar om grunneigarretten i elv. Som påpeika av rettsformannen i herradsretten tyder unnataket for fiskeretten på det same. - Skulle noko av utmarka liggja at utskift, ville det vera heilt i de blå kvar grensene mellom skift og uskift grunn går. I det heile gir ei samla vurdering av utskiftingsforretninga eit klart inntrykk av at det er føretatt ei fullstendig utskifting av utmarka, og at dette også gjeld den tilstøytande elvegrunnen. Av dette fylgjer igjen at bnr. 1 etter utskiftinga ikkje fekk nokon rett til sjølve grunnen i elva, med di det berre var bnr. 3 og 4 som fekk utlagt teigar der.

Spørsmålet er så kva rettsverknad det har at fiskeretten skal vera som før. Det heiter om dette i utskiftningsprotokollen av 1892:

«Kværnestø og veie til samme ere uforandrede som før, ligesaa Fiskerettigheden i Storelven». Det er på det reine at fiskeretten før utskiftinga låg i fellesskap. (Kvernene låg i Kvernbekken.)

Fleirtalet - domsmennene Sverre Alveskjær, Åsmund Erøy jr., Knud O. Staurland og Nils Ladstein Vestbø - finn at unnataket for fiskeretten må skjønast slik at det er uttrykk for at sjølve elveretten er halden utafor utskiftinga. På utskiftingstida var fisket den einaste aktuelle måten å nytta ut elva på. Det var derfor ikkje grunn til å ta noko anna atterhald i samband med elva. Omtalen av fiskeretten må sjåast som ei konkretisering av den økonomiske verdien som ligg i elva, og fleirtalet meiner at fisket hadde ein god del å seia for næringsgrunnlaget på ein såvidt skrinn gard som Seland. At fiskeretten omfatar heile elveretten framgår m. a. av den fråsegna som utskiftingsmennene Ildstad, Ritland og Mehus ga 28. desember 1909 om utskiftinga på grannegarden Bratland i samband med tvist mellom eigarane der om same spørsmålet, etter at to av eigarane hadde selt sine vassrettar. Utskiftinga på Bratland blei halden i 1901, fiskeretten låg i fellesskap, og det heiter om den: «Fiskeretten i elven er uberørt af denne forretning». Om innhaldet av denne klausulen sa utskiftingsmennene i si fråsegn, som er tinglyst:

«Ved offentlig utskiftning over gaarden Bratland gaardsnr. 63 i Suldal herred, blev fiskeretten og vandkraften forøvrigt i Bratlandsdalselven paa den strækning denne elv render forbi Bratlands eiendom, fuldstændig uberørt av denne forretning».

Etter di klausulen om fiskeretten er tilsvarande for Seland som for Bratland, må han skjønast på same måten, jamvel om det er ein annan utskiftingsrett, frå Hordaland, som har hatt utskiftinga på Seland, og då er heller ikkje vasskrafta på Seland utskift.

Det synet som utskiftingsmennene frå Bratland her har gitt uttrykk for, er også det vanlege synet på ein slik utskiftingsklausul i desse distrikta, Suldal og Ryfylke. Dette er kome klart til uttrykk ved mange høve. Her skal nemnast:

I ein voldgiftsorskurd frå september 1914 av sorenskrivar Årstad med 2 domsmenn i ein tilsvarande tvist i Årdalsvassdraget i Ryfylke heiter det:

«- - - naar der i udskiftningsforretningerne staar: i den ældste:

Side:710

«fiskeriet i elven - skal bruges som før» og i den sistafholdte: «fiskeri i vand og vassdrag forbliver fælles som hidtil», saa er dette ment som udtrykk for, at elven ikke er bleven udskiftet».

Dei utskiftingsforretningane som denne orskurden refererar seg til, er frå 1857 og 1868.

I ein dom av Ryfylke heradsrett - kst. sorenskrivar Johannessen med domsmenn - av 6. november 1952 lydde den omtvista klausulen i ei utskiftingsforretning frå Årdal i 1886 slik:

«Fiskeri i åen eies efter det gamle skyldforhold og er uberørt av nærværende forretning».

Heradsretten fann at klausulen måtte skjønast slik at ikkje berre fiskeretten, men alle vassrettar var haldne utafor utskiftinga. Det heiter i dommen:

«Retten må etter de opplysninger som foreligger anta at både partene i denne sak og andre grunneiere til Storåen på strekningen fra Nes til sjøen har oppfattet rettstilstanden derhen at vassretten i elven innenfor de enkelte gnr. var felles for oppsitterne. Overalt eller praktisk talt overalt er erstatningen også blitt fordelt etter felleseieprinsippet. Retten legger vekt på hva høyesterettsadvokat Kluge har forklart om at det var en nokså fremherskende oppfatning i Årdal at elven eides i fellesskap av de enkelte bruk under hvert gnr. i forhold til skylden.

Retten støtter seg også til den voldgiftskjennelse som er nevnt foran og som gjaldt fordelingsprinsippet på Kirkebøen ved Storåen. Den tvist gjaldt et tilsvarende saksforhold som det nærværende sak gjelder.»

I Suldal er det i ei rekkje gamle utskiftingsforretningar, såleis på Herabakke, Kvestad og Fisketjønn i åra 1849-54, sagt at laksefisket skal vera felles som før. I nyare utskiftingsforretningar på dei same gardane i 1913-14, 1925 og 1941 er det sagt dels at fiskerett og andre rettar, dels at fiskerett og vassrettar, skal vera urørde av utskiftinga. I dette må etter vanleg formulering i utskiftingsforretningar liggja at alle vassrettane er uskifte og skal vera felles. Det må også innebera at dei nyare utskiftingsrettane har bygt på det syn at unnataket for fiskerett i gamle utskiftingar dekkjer alle rettar av økonomisk verdi i vassdraget.

Same syn er kome til uttrykk på tilsvarande måte som i Suldal ved utskiftingar i Frafjord og Espedal i Ryfylke i samband med Frafjordelva og Espedalselva, uten at fleirtalet finn grunn til å gå i detaljar om desse.

Fleirtalet finn etter dette at Lars Seland var medeigar i alle vassrettar under garden Seland i Bratlandsdalselva også etter utskiftinga i 1887/92.

Fleirtalet kan heller ikkje finna at Seland har tapt sin rett ved rettsvinning i god tru frå kraftlaget si side. Utskiftingsforretninga var tinglyst, derunder også klausulen om fiskeretten. Og rett skjøna var klausulen - slik fleirtalet ser på han - då tilstrekkeleg varsel til kjøparar av vassrettane om eigarforholdet.

Heller ikkje kan bnr. 1 ha tapt sin rett ved passivitet. Fleirtalet viser til det som er sagt av fleirtalet i heradsretten om dette, og vil leggja til at det også var andre bruk i Bratlandsdalen som ikkje hadde selt vassrettane sine, og at det derfor ikkje var noko rimeleg oppmoding for enkja Durdei til å aksjonera i 1907, då bnr. 3 (og 2) og 4 selde sine rettar.

Side:711

Ho hadde sin rett, og det måtte heller vera kjøparane si sak å klara opp i forholdet.

Fleirtalet røystar etter dette for at heradsrettens dom blir stadfest.

Mindretalet - lagdommar Sverre Nygaard, hjelpedommar Lars Sollesnes og byrettsdommar Johan Fr. Meyer - er kome til same resultat som mindretalet i heradsretten, og kan i alt vesentleg slutta seg til dei grunnar som rettsformannen har gitt i spørsmålet om innhaldet av klausulen om fiskeretten.

Når det gjeld det lokale synet på ein slik klausul, viser mindretalet til at eit slikt syn neppe kan ha vore einerådande på Seland i 1907, då dei andre bruka selde vassrettane. Ein må ha lov å gå ut frå at dei dåverande eigarane på desse bruka har meint å selja all vassrett på Seland og at dei til kjøparane har gitt uttrykk for at dei meinte å vera innehavarar av desse rettane, etter di kjøparane ikkje har vendt seg til bnr. 1 om kjøp. Om synet på Bratland er opplyst at det ofte var harde diskusjonar om rettane i elva mellom eigaren av bnr. 3, som ikkje grensa til elva etter utskiftinga og som ikkje blei tatt med på salet i 1907, og eigaren av bnr. 4, ein av seljarane.

Om synet på klausulen i Suldal og Ryfylke skal mindretalet nemna at der er den skilnad mellom Bratlandsdalselva og dei vassdraga som er nemnde av fleirtalet at der i desse siste er laksefiske av ikkje liten økonomisk verdi, serleg gjeld dette Suldalslågen, og i nokon mon også Årdalsvassdraget, medan der ikkje er laksefiske i Bratlandsdalen. Det er heller ikkje godtgjort at ferskvassfisket var særleg viktigt for næringsgrunnlaget på Seland på utskiftingstida, og det er ikkje noko haldepunkt for at det har noko å seia i så måte idag. Mindretalet kan derfor ikkje finna at det var eller er naturleg å rekna fiskeretten som adekvat uttrykk for alle råderettar over vassdraget.

Mindretalet viser elles til at rettspraksis nokså markert går i den lei at fellesskap må reknast som oppløyste ved utskifting, såframt det ikkje i utskiftingsforretninga er greit haldepunkt for den tolking at visse utnyttingsmåtar av eigedomen er haldne utafor. Mindretalet finn ikkje i denne saka tilstrekkeleg grunnlag til å fråvika denne praksisen.

I tillegg til dei dommane som rettsformannen i heradsretten har vist til, finn mindretalet støtte for sitt syn i dom i Rt-1964-1333 om rettsforholda i Kvinavassdraget, der saksforholdet synest å ha vore nokså parallelt med det som ligg føre her. - - -

Side:712