Rt-1969-157
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1969-02-08 |
| Publisert: | Rt-1969-157 |
| Stikkord: | Anke over overskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 8B/1969 |
| Parter: | 1. Gunhild Rødli, 2. O.J. Rødli (advokat Ole Skirstad - til prøve) mot Brønnøysund havnevesen (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland). |
| Forfatter: | Gundersen, Anker, Bendiksby, Leivestad, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §184, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Havneloven (1933) §19, Grunnloven (1814) §105, §38, §8 |
Dommer Gundersen: I 1964 arbeidet Brønnøysund havnestyre med planer om et nytt kaianlegg. Kaien ville komme til å ligge utenfor en privat kai på Gunhild Rødlis eiendom og vanskeliggjøre eller stenge atkomsten fra sjøen til denne kai. Det ble spørsmål om fru Rødli ville lide tap ved dette, og om hun hadde krav på erstatning, og i tilfelle hva denne skulle settes til. Det samme spørsmål reiste seg for fru Rødlis mann O. J. Rødli som leiet kaien, en lagerbygning og forretningslokaler av hustruen, og som i mange år hadde drevet forretning der.
Havnestyret og ektefellene Rødli ble i mai 1964 enige om å søke dette erstatningsspørsmål løst ved skjønn, jfr. skjønnslovens §4. De inngikk overenskomst om skjønnsforutsetningene der det bl.a. heter: «Partene er enige om at erstatningsspørsmålet i forbindelse med utbyggingen skal fastsettes ved rettslig skjønn, herunder om hvor vidt byggherren skal betale erstatning og i tilfelle størrelsen av erstatningen til grunneieren og firma O. J. Rødli for eventuelle skader, tap og ulemper i forbindelse med utbyggingen. - - - For skjønnet skal for øvrig gjelde de materielle og prosessuelle regler som for ekspropriasjonsskjønn bestemt.»
I henhold til avtalen ble det av Brønnøysund havnestyre tilstevnt skjønn ved Brønnøy herredsrett med Gunhild og O. J. Rødli som saksøkte. Sorenskriveren i Alstahaug var oppnevnt som settedommer. Skjønn ble avgitt 15. desember 1966. Det ble avgjort at det skulle betales erstatning, og beløpet ble fastsatt til kr. 200.000 til ektefellene i fellesskap.
Havnestyret forlangte overskjønn som ble avhjemlet ved Brønnøy herredsrett med sorenskriveren i Rana som skjønnsstyrer og med 6 skjønnsmenn. Overskjønnet ble avhjemlet 4. desember 1967 og hadde denne slutning:
«O. J. Rødli tilkjennes ikke erstatning hos Brønnøysund Havnevesen.
Side:158
Gunhild Rødli tilkjennes ikke erstatning hos Brønnøysund Havnevesen.
I saksomkostninger for overskjønnet betaler Brønnøysund Havnevesen til O. J. Rødli og Gunhild Rødli kr. 7.068,65. Oppfyllingsfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av overskjønnet.»
Om sakens innhold viser jeg for øvrig til de underordnede retters skjønnsgrunner.
Gunhild og O. J. Rødli har anket over overskjønnsrettens avgjørelse og nedlagt slik påstand:
«1. Brønnøy herredsretts overskjønn av 4. desember 1967 oppheves og hjemvises til ny behandling med ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn.
2. Brønnøysund Havnevesen dømmes til å erstatte Gunhild Rødli og O. J. Rødli sakens omkostninger for Høyesterett.»
I ankeerklæringen var angrepet på overskjønnet gjort meget omfattende og vidløftig. Under ankeforhandlingen er imidlertid ankegrunnene i det vesentlige trukket sammen i to punkter:
1. Det er riktig at de saksøkte i overskjønnsretten erkjente at de ikke hadde søkt havnestyret om tillatelse til å oppføre kaien i 1938 eller til å utbygge den i begynnelsen av 1950-årene. Denne erkjennelse berodde imidlertid på en misforståelse eller feilerindring. Det er senere funnet dokumenter som, etter de ankende parters mening, viser at havnestyret i møter 8. april 1937, 19. februar 1946 og 23. mars 1949 godkjente planer som Rødli hadde sendt inn om byggingen og utvidelsen av kaien, og arbeidene ble utført i henhold til disse planer. Dokumentene er fremlagt for Høyesterett. Overskjønnsretten har på dette punkt - riktignok villedet ved de ankende parters erkjennelse - bygget på sviktende forutsetninger.
Under drøftelsen av de ulemper som Rødlis hevder at de er påført, synes overskjønnsretten å legge betydelig vekt på - som det heter - «at kaien står der uten den nødvendige offentligrettslige hjemmel» og at Rødlis derfor «intet rettsgrunnlag har for sin påstand om erstatning». Vurderingen av ulempenes art og tyngde hviler ikke på sitt eget selvstendige grunnlag, men er påvirket av den antakelse at Rødlis fra begynnelsen av ikke hadde noen rett til å oppføre kaien og at de ikke har hatt rett til å ha den stående. Resultatet er derfor blitt galt.
Dette må lede til at overskjønnet oppheves og hjemvises til behandling på det grunnlag som nå må antas å være det rette.
2. Det er nå på det rene at Havnevesenet ikke til bruk for kaianlegget har ekspropriert noen del av Rødlis faste eiendom. Det er videre på det rene at havnemyndighetene ikke krever noe fjernet eller nedrevet eller virksomheten stanset eller innskrenket. Men Rødlis «tilflottsrett» (atkomsten fra sjøen) blir sterkt beskåret, om ikke helt stengt. Spørsmålet blir da om dette inngrep betyr en så stor økonomisk byrde - er så vesentlig - at det betinger erstatning for tapet. Dette spørsmål har nok overskjønnsretten drøftet, men drøftelsen er ikke adekvat. Det
Side:159
fremstiller seg som uklart hvilke kriterier retten har lagt til grunn når den «ved en samlet vurdering av alle de omstendigheter som kommer i betraktning» finner at inngrepet ikke er større enn at de ankende parter må avfinne seg med det uten å få erstatning. Skjønnsgrunnene er her så uklare at det ikke med en tilfredsstillende grad av sikkerhet kan sees hvorledes skjønnsresultatet er vunnet.
Brønnøysund havnestyre har tatt til gjenmæle og påstår overskjønnet stadfestet med tilkjenning av saksomkostninger for Høyesterett. Havnestyret hevder at det ikke ved de nye dokumenter er godtgjort at Rødlis har fått noen tillatelse til å anlegge eller utvide den private kai, og det er iallfall ingen feil ved saksbehandlingen når overskjønnsretten har bygget på den erkjennelse som forelå. Det ville dessuten ha vært uten betydning om slik tillatelse faktisk hadde vært gitt. Den kunne ikke hindret Havnevesenet i å bygge ut havnen etter tidens krav og til det felles vel, og Rødlis ville ikke med tillatelsen som grunnlag ha fått etablert noen særrett til en atkomst over sjøen utenfor deres eiendom. Den «tilflottsrett» som de ankende parter hevder å ha, er også under denne forutsetning bare et rent faktisk forhold, og de må avfinne seg med at det blir gjort endringer i dette - endringer som i noen grad kan være til ulempe for dem, men som vil være til fordel for almenheten. For øvrig har overskjønnsretten grundig og systematisk gjennomgått alle sider ved saken og kommet til at Rødlis ikke har lidt noe økonomisk tap - og hvis de har det, er det så ubetydelig at det ikke kan fordres erstattet. Dette skjønn kan ikke overprøves.
Etter min mening kan anken ikke føre frem.
Jeg er enig med Havnestyret i at når de ankende parter for overskjønnsretten erkjente at de ikke hadde søkt om å få oppføre eller utbygge sin private kai - slik de skulle ha gjort det etter bestemmelsen i havnelovens §19 - så kan de ikke anke over at retten har bygget på denne erkjennelse. Det som erkjennelsen omfatter inngår i det saksforhold som overskjønnsretten har funnet bevist (tvistemålslovens §184 første ledd), og dette kan ikke overprøves av Høyesterett (skjønnslovens §38).
Hvis de nå mener at de kan føre bevis for at erkjennelsen var uriktig og at de hadde Havnestyrets tillatelse, og hvis de videre mener at denne opplysning åpenbart måtte ha ført til at overskjønnsretten ville ha kommet til et annet resultat, synes gjenopptakelse å være det rettsmiddel de får prøve.
Jeg behøver da ikke ta standpunkt til hvilke rettslige konsekvenser det i tilfelle ville ha hatt om Rødlis hadde fått Havnevesenets tillatelse til å bygge den private kai - jeg tenker da på spørsmålet om en slik tillatelse ville ha ført med seg at de hadde fått en «tilflottsrett» som ikke uten erstatning kunne fratas dem eller begrenses ved et slikt tiltak som havnemyndighetene her har satt i verk. Etter den bevisstilling som foreligger, må det være riktig det som overskjønnsretten har antatt, at de ulemper det er tale om iallfall ikke fører med seg noen rett til erstatning
Side:160
med mindre de er av en slik art og betydning at de kan karakteriseres som vesentlige for Rødlis (jfr. Rt-1951-283 og Rt-1962-712). På dette grunnlag går så overskjønnsretten videre og foretar en gjennomgåelse av de talloppgaver og andre opplysninger som foreligger. Konklusjonen på denne vurdering er for begge de saksøktes vedkommende, at om de i det hele har lidt noe tap så er det helt ubetydelig. Og da er det ikke grunnlag for noe erstatningskrav. Jeg kan ikke se at skjønnsgrunnene her er angripelige. De forekommer meg tvert imot å være grundige og uttømmende, og resultatet fremtrer etter en vurdering av de faktiske forhold som retten hadde å ta stilling til.
Etter resultatet antar jeg at de ankende parter bør tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Gunhild Rødli og O. J. Rødli - en for begge og begge for en - til Brønnøysund havnevesen 6.000 - seks tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Leivestad og Eckhoff: Likeså.
Av overskjønnet (sorenskriver Albert Mørkved med skjønnsmenn):
I. Ektefellene O. J. Rødli og Gunhild Rødli har særeie. Gunhild Rødli fikk målebrev på gnr. 104, bnr. 252, Rødli i Brønnøysund, etter oppmålingsforretning av 29/10 1936, og dette ble tinglyst 11/11 1936. - - - I målebrevet heter det at «begge de til sjøen førende grenselinjer går så langt ut som selgerens eiendom går».
Allerede flere år i forveien, nemlig den 3/12 1929 hadde departementet stadfestet «den på nærværende kart innenfor den avsatte grenselinje inntegnede og av bystyret vedtatte byplan for Brønnøysund ladested». Det sies videre i departementets brev at «de på kartet avsatte linjer for havnens utbygning omfattes ikke av approbasjonen».
Etter at Gunhild Rødli i 1936 som nevnt, hadde ervervet bnr. 252, ble det i 1937/1938 oppført hus på tomten. Noe av den i saken omhandlede trekai er oppført i 1938. Den 30/11 1938 anmeldte O. J. Rødli «oppførelse av et uthus på kaien». Det ble da fattet slik beslutning: «Den omsøkte tillatelse gis. Tillatelsen er kun midlertidig, og huset må fjernes så snart det forlanges av bygningsrådet da huset ikke står i overensstemmelse med reguleringsplanen.»
I 1945 søkte Rødli om å få bygge på lagerhuset til to etasjer. Til det svarte bygningsrådet: «Den tillatelse som i sin tid (21/11 1938) ble gitt for oppførelse av nevnte lagerskur i en etasje var bare midlertidig, da huset ikke står i overensstemmelse med reguleringsplanen. - Anmeldelsen tilbakesendes idet bygningsrådet ikke kan godkjenne bygget, idet
Side:161
det står for nær nabogrensen». Rødli kom imidlertid tilbake til saken. I bygningsrådets møte 5/3 1946 er det foretatt slik protokollasjon: «Tidligere gitte byggetillatelse for det en etasjes lagerhus var midlertidig, da lagerhuset ikke står i overensstemmelse med byplanen. Vedtak: Etter forslag fra ansøkeren trekkes huset tilbake til lovlig avstand fra nabogrensen og kortes av så arealet ikke overstiger 150 m2. Under disse betingelser gir bygningsrådet midlertidig byggetillatelse for påbygning av lagerhuset til to etasjer i overensstemmelse med byggeanmeldelse og tegning 6/46.»
I bygningsrådets møte 1/10 1946 er det behandlet ennå en henvendelse fra O. J. Rødli. Det gjelder vareskuret, og vedtaket er sålydende: «Midlertidig tillatelse til å legge på tak på innhengningen som omsøkt innvilges under forutsetning av samtykke fra den tilgrensede nabo. Det anbefales at vareskuret med det samme trekkes tilbake så det danner en rett vinkel med byggelinjen mot Sømnavegen.»
Imidlertid ser det ut til at O. J. Rødli og Gunhild Rødli ikke i tide har benyttet seg av de tillatelser som midlertidig var gitt. Det kom derfor inn til bygningsrådet en søknad av 28/2 1948 om fornyelse av midlertidig byggetillatelse av 6/3 1946 for påbygning av lagerhus på gnr. 104, bnr. 252, Sømnavegen 70. Vedtaket er sålydende: «Søknaden om fornyelse av den midlertidige byggetillatelse av 5/3 1946 innvilges.»
I samsvar med disse tillatelser som alle var innvilget midlertidig, er så vareskuret oppført i to etasjer og det er lagt tak på innhengningen.
I 1963 arbeidet havnestyret med planer om forlengelse av den eksisterende dampskipskai 70 meter sørover. - - - Det finnes på dette punkt av fremstillingen tilstrekkelig å konstatere at det den 30. mai 1964 ble inngått en avtale mellom Gunhild Rødli og O. J. Rødli på den ene side og Brønnøysund havnestyre på den annen. - - -
Brønnøysund havnevesen utførte den omhandlede forlengelse av kaien. Utenfor sørenden av den nye kai, som er oppført på betongsøyler, er det et sund, og mellom østkanten av den nye kai og saksøktes trekai, er det åpent, slik at båter kan komme inn gjennom sundet og legge til den trekai som tilhører saksøkte. Det kan nevnes at under rettens befaring lå det et fartøy av anslagsvis 40-45 fots lengde ved saksøktes kal. - Det er opplyst at Rødlis trekai er 15,80 m. lang. Havnevesenets betongkai er 13 m. bred. Langs dens østre front står det vareskur. Avstanden mellom fronten av Rødlis trekai og austkanten av betongkaia er 18 m. når man måler langs grensen til Edmund Jonassens tidligere eiendom. Og måler man lenger sør er avstanden 22 à 23 m. «Sundet» mellom sørenden av betongkaien og landet på motsatt side er ca. 28 m. bredt. - - -
Som av underskjønnet redegjort for overdro O. J. Rødli fra 1/1 1965 sin forretning til Arne Nilsen. Avtalen er datert 11. mars 1965, men det er enighet om at forretningen fra 1/1 1965 ble drevet av kjøperen. - - -
Allerede ved leiekontrakt av 3/12 1964 hadde Gunhild Rødli bortleiet forretningseiendommen til Arne Nilsen. Ekteparet Rødli har privatleilighet i husets 2. etasje - over butikken. - - -
Havnevesenet har vist til at havneloven av 24/6 1933 nr. 8 §19 bestemmer at «ingen må oppføre noe byggverk eller utføre noe anlegg uten dertil å ha ervervet tillatelse av havnestyret». Paragrafens annet ledd
Side:162
har forskrift om hvordan en søknad skal avfattes og hvilke bilag - tegninger - som skal medfølge. Paragrafens tredje ledd har bestemmelse om straff for den som har foretatt noe arbeide uten å ha innhentet tillatelse, og har dessuten bestemmelse om at vedkommende er pliktig til å fjerne det han ulovlig har oppført. Det er også vist til lovens §8g) om at det er havnestyret som har kompetanse i slike spørsmål.
Men Gunhild Rødli har aldri søkt om tillatelse til å oppføre kaien. Ikke søkte hun i 1938 da den første smale kai ble oppført utenfor vareskuret, og heller ikke søkte hun i 1950-årene da kaien på noe av dens lengde ble gjort bredere med et tilbygg. Kaien har således stått der helt ulovlig hele tiden og den kan da ikke danne basis for noe erstatningskrav.
Overfor dette har saksøkte erkjent at det ikke har vært sendt noen formell søknad, verken til havnestyret eller til bygningsrådet, om kaianlegget, verken i 1938 eller i 1950-årene. Men havnemyndighetene var fullt klar over at arbeidet ble utført. - - -
III. Retten bemerker at tap i næring som O. J. Rødli gjør gjeldende ikke kan referere seg til noe annet tidsrom enn annet halvår 1964. Når det gjelder den mulige nedgang i næringsvirksomhetens avkastning som har funnet sted etter 1/1 1965 er det Arne Nilsen som har drevet forretningen. Han har imidlertid ikke påstått noe næringstap som følge av havnevesenets betongkai. Han er ikke part i saken og kan ikke tilkjennes noen erstatning. Til dette kommer den omstendighet at han har overtatt forretningen etter at betongkaien var anlagt.
Det som blir igjen er da at Gunhild Rødli som eier av og utleier av husene med vareskur og kai, får lavere leieinntekt som følge av havnevesenets kaianlegg. Og dette er det som søkes påvist ved det sakkyndige vitnes beregninger. Sagt på en noe annen måte er spørsmålet om omsetningsverdien av den Gunhild Rødli tilhørende eiendom er blitt lavere som følge av havnevesenets anlegg og om hun kan kreve erstatning i den anledning. Spørsmålet om nedgang i næringsinntekten er et sekundært spørsmål: Det har bare interesse i den utstrekning den måtte gi seg utslag i - redusert - leieinntekt, eller i annen redusert verdi av eiendommen. En ikke liten del av forhandlingene i rettsmøtet har da også dreiet seg om hvorvidt Gunhild Rødli ville ha oppnådd større leieinntekt av eiendommen dersom havnevesenets betongkai ikke var blitt anlagt.
En omstendighet som fortjener oppmerksomhet er at det langt fra er klart hvilket rettsgrunnlag O. J. Rødli og Gunhild Rødli kan bygge deres erstatningskrav på. - - - Men kommer retten til at det ikke tas noen grunn fra noen av dem, slik at det altså ikke skjer noen ekspropriasjon, blir det bare analogien av Grunnlovens §105 som kan føres i marken. Og dermed er man med en gang inne på at problemet er å trekke en grense mellom det offentlige myndigheter kan foreta seg uten å betale erstatning, og det som ligger så nær opp til ekspropriasjon at erstatning blir å betale. Det blir m.a.o. å ta stilling til hvor langt man kan trekke analogien av Grunnlovens §105.
Ennå en omstendighet finner retten å burde omtale: Det har i saken vært tale om «tilflottsrett». Om det eksisterer noen slik «rett» i vanlig mening av dette ord, tar retten ikke standpunkt til, men finner det
Side:163
tilstrekkelig å si at taler man om en «tilflottsrett» bruker man ordet «rett» i en betydning utenfor den vanlige. Like naturlig synes det å se saken slik at det er tale om en eiendom med gunstig beliggenhet. Det er m.a.o. tale om en eiendom som ligger så heldig til at den kan utnytte en faktisk fordel, bestående i at det utenfor eiendommen er så dypt vann at fartøyer kan flyte ved kai anlagt på eiendommen. - Retten finner det som nevnt upåkrevet å komme nærmere inn på dette. Når det skal avgjøres om havnevesenet har overskredet grensen for det som det kan sette i gang uten å hjemfalde erstatningsansvar, er det nemlig uten betydning om man bruker den ene eller den annen uttrykksmåte. Det kommer ut på ett om man taler om en «tilflottsrett» i betydning av en subjektiv rett, en særrett, eller man taler om en eiendom med høyere verdi enn vanlig fordi den ligger slik til at eieren har en spesiell faktisk fordel, som består deri at han fra eiendommen kan bruke områder som prinsipielt er frie for alle og enhver. - - -
Retten legger etter dette til grunn at havnevesenet til bruk for kaianlegget, ikke har tatt noe fra Gunhild Rødli. Spørsmålet blir da - som allerede antydet - om hun allikevel kan kreve erstatning for de ulemper anlegget måtte ha påført henne. Noen ulemper må hun i utviklingens medfør finne seg i uten erstatning. Spørsmålet er m.a.o. hvorvidt de er så store at de hjemler et erstatningskrav.
En omstendighet av betydning i den vurdering retten således må foreta, er om trekaien og vareskuret kunne forlanges fjernet. - Hva angår trekaien er det ubestridt at det til anlegg av den var nødvendig å innhente tillatelse, både da den ble oppført i 1938 og da det ble foretatt utvidelse i 1950-årene. Når tillatelse ikke ble innhentet, er det spørsmål om hvorvidt havnevesenets passivitet bringer saken i en annen stilling. Retten bemerker at det intet er opplyst om at saksøktes trekai i de år den har stått der har vært sjenerende for den øvrige trafikk i havnen eller i det hele tatt vært i veien for havnemyndighetenes disposisjoner. Det er forståelig at havnemyndighetene under disse omstendigheter har latt forholdet passere, idet de ikke har hatt synderlig saklig grunn til å gripe inn og gjøre gjeldende at kaien stod der ulovlig. Men av den grunn kan ikke forholdet ansees for å være kommet i lovlig orden. Havnemyndighetene kan ikke ved sin passivitet ha tapt sin adgang til å gjøre gjeldende at kaien har vært ulovlig anbrakt. Den er oppført i strid med en tvingende rettsregel av offentligrettslig art. I denne forbindelse kan det vises til den av havnemyndighetene påberopte dom i Rt-1912-65, der det er avgjort at et krav om å fjerne et ulovlig byggverk ikke er gjenstand for foreldelse. Det vises også til Rt-1956-493, førstvoterendes bemerkninger side 496 om overskjønnets kjennelse. - Hvordan saken ville ha stillet seg dersom havnemyndighetene etter så lang tids passivitet hadde gått aktivt til verks overfor saksøkte og i medhold av havnelovens §19, 3, siste setning, hadde forlangt anlegget fjernet, behøver retten for øvrig ikke å ta standpunkt til. Det må nemlig i alle tilfeller antas at når det er kaieieren som går aktivt til verks og forlanger erstatning fordi havnemyndighetenes arbeider i havna volder ulemper for hans benyttelse av den ulovlig anbrakte kai, må havnemyndighetene ha rett til å henvise til at kaien står der uten den nødvendige offentligrettslige hjemmel og at kaieieren således intet
Side:164
rettsgrunnlag har for sin påstand om erstatning. Dette ville havnemyndighetene formentlig ha hatt adgang til å gjøre gjeldende i tilfelle det ble ekspropriert noe fra kaieierens eiendom. Så meget mere må de da ha anledning til å gjøre dette gjeldende når det ikke eksproprieres noe fra Gunhild Rødli. - Tilsvarende gjelder for kaiskuret. Gunhild Rødli har ikke fått annet enn en midlertidig tillatelse til å anbringe kaiskuret, og havnemyndighetene må under enhver omstendighet ha adgang til å henvise til at for skuret har Gunhild Rødli en blott og bar midlertidig tillatelse, når hun går aktivt til verks og krever erstatning.
Til dette kommer at havnemyndighetene ikke forlanger verken kalen eller kaiskuret fjernet eller nedrevet. Gunhild Rødli eller den hun leier ut til kan bruke både kaien og skuret, og de brukes da også. Selv om bruken ikke er så bekvem som før er de innskrenkninger som er en følge av havnevesenets betongkai ikke så store som Gunhild Rødli gir det utseende av.
Enn videre kommer det i betraktning at når det gjelder O. J. Rødlis vanskeligheter det halve år fra anleggsarbeidet begynte og til 31/12 1964, er det ikke bevist at de angivelige ulemper har gitt seg synderlig økonomisk utslag. - - -
Alt i alt finner retten at de ulemper O. J. Rødli måtte være påført ved havnevesenets kaianlegg, ikke er større - når alle omstendigheter tas i betraktning - enn at han må finne seg i dem uten erstatning.
Når det så gjelder Gunhild Rødlis erstatningskrav, blir spørsmålet om hennes eiendom er forringet i verdi som følge av havnevesenets betongkai. Og da dette måtte gi seg sitt vesentligste utslag i den leiesum det kan bli tale om, har forhandlingene i retten på dette punkt for en stor del dreiet seg om hvorvidt det er noen differanse mellom den leie hun kunne ha fått for eiendommen dersom betongkaien ikke var blitt anlagt og den leie hun oppebærer nå. - - -
Ved en samlet vurdering av alle de omstendigheter som kommer i betraktning er retten kommet til at de mulige ulemper som Gunhild Rødli kan være påført ved anlegget av betongkaien ikke går ut over hva hun i utviklingens medfør må finne seg i uten erstatning. - - -