Rt-1972-712

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-06-26
Publisert:	Rt-1972-712
Stikkord:	Vassrettigheter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 69B/1972
Parter:	Stavanger kommune (advokat Knut Glad - til prøve) mot Tonette Solheim (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Endresen, Tønseth, Blom, Mindretall: Eckhoff, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §15, Tvistemålsloven (1915) §78, Tinglysingsloven (1935), Vassdragsloven (1940) §1, Vassdragsloven (1940)

Dommer Endresen: Tvisten gjelder spørsmålet om et skogstykke på bortimot 40 dekar og med en grenselinje til elven Sira på 200-300 meter har vassrett i elven. Skogstykket ble i 1906 skyldsatt under navnet «Nedre Storli» og fikk betegnelsen Lunde, gnr. 22 bnr. 26. Saken ble opprinnelig reist av skogstykkets eier Tonette Solheim mot Sira-Kvina Kraftselskap. Stavanger kommune, som mente at de vassrettigheter Tonette Solheim hevdet å ha, tidligere var ervervet av kommunen og av kommunen gjennom Lyse Kraftverk overdratt til Sira-Kvina Kraftselskap, erklærte hjelpeintervensjon til støtte for selskapet. Senere er kommunen i samsvar med tvistemålslovens §78 annet ledd trådt inn som part i saken istedenfor selskapet.

Flekkefjord herredsrett - sorenskriveren som enedommer - avsa dom 7. februar 1970. Retten kom til at eieren av skogstykket, Tonette Solheim, også var eier av grunnen, og at hun da i samsvar med hovedregelen i vassdragslovens § l var eier av vassrettighetene utenfor. Domsslutningen lyder:

«I. Tonette Solheim kjennes i forhold til Stavanger kommune å være eier av vassrettighetene utenfor gnr. 22, bnr. 26 i Sirdal slik som eiendommens grenser ble fastlagt av utskiftningsretten den 7. sept. 1926.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Stavanger kommune påanket dommen til Agder lagmannsrett som 13. mai 1971 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Stavanger kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kommunen har prinsipalt gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den i likhet med herredsretten er kommet til at bnr. 26 ved skylddelingsforretningen av 1906 også ble tillagt eiendomsrett til grunnen. Subsidiært - for tilfelle av at Høyesterett skulle komme til at grunneiendomsrett fulgte med - gjøres det gjeldende at det foreligger særlige rettsforhold som utelukker at hovedregelen i vassdragslovens § l får anvendelse. Det er en festnet oppfatning på gården Lunde at vassrettighetene i Sira eies av rettighetshaverne i bumarken etter den gamle skyld på gårdene. Kommunen har nedlagt slik påstand:

«Stavanger kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Side:713

Tonette Solheim har tatt til gjenmæle og gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen. Hun har fått fri sakførsel også for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«Agder lagmannsretts dom stadfestes, dog således at Tonette Solheim tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, og det offentlige for lagmannsretten og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak for Kristiansand byrett og Flekkefjord herredsrett, hvor Tonette Solheim og 12 vitner, hvorav 9 nye for Høyesterett, har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter. Som jeg allerede har nevnt, gjør den ankende part prinsipalt gjeldende at det ikke fulgte med eiendomsrett til grunnen ved skylddelingen vedrørende bnr. 26 i 1906. Det var bare retten til furuskogen på området som dengang ble skyldsatt, og eiendomsretten til grunnen ble først tillagt eiendommen ved utskiftningen av utmarken på Lunde og Totland i 1920-årene. Som begrunnelse for dette har kommunen anført at bnr. 26 lå i gården Lundes utmark - bumarken - og at det var og er en festnet oppfatning på Lunde at utmarken - bortsett fra de særretter som etterhånden var blitt utskilt - eides av gårdene i fellesskap etter skylden. En rekke eldre gårdbrukere har avgitt forklaring til støtte for dette. Deres samstemmige vitneprov går ut på at beitet tillå samtlige gårder i fellesskap. Skogen var delt i teiger, og da slik at barskog og bjerkeskog var delt hver for seg og med forskjellige eiere. I heien på Lunde og på Totland også i hjemmemarken var det særskilte slåtteretter, og flere av vitnene har gitt uttrykk for at slåtteieren i så fall også var grunneier. Når det gjelder det området som bnr. 26 omfatter, går forklaringene ut på at furuskogen var på én eiers hånd, mens bjerkeskogen på samme område var delt i fire teiger. Det var felles beite også på dette området; et par av vitnene hadde selv hatt kyr gående der.

Disse forklaringer trekker sterkt i retning av at barskog og løvskog i tidens løp var blitt utskilt som særlige rettigheter, men at eiendomsretten til grunnen sammen med beiteretten ble liggende uutskiftet - bortsett fra ved slåtterettigheter, hvor grunnen fulgte på samme måte som ved innmark. Dette bestyrkes ved vitneprov fra to jordskiftedommere som i tidligere tider har hatt sitt arbeid i distriktet. Ola Buset, som i sin tid var beskikket som leder av underutskiftningen på Lunde og Totland og også bistod under overutskiftningen, forklarte ved bevisopptaket at han hadde inntrykk av at den alminnelige oppfatning i området når det gjelder eiendomsretten til grunnen, var at eiendomsretten tillå den som var «eier av gresset»; spørsmålet hadde imidlertid de fleste steder ikke særlig aktualitet og hadde særlig ikke hatt det i eldre tider. Ragnar Storm, som hadde sitt virke ved jordskifte i distriktet i tiden 1920-1958, forklarte ved bevisopptaket om forholdene i utmarken på Lunde: «Fra gammelt av ble

Side:714

beite-eieren, som var det gjenværende fellesskap, betraktet som grunneiere. Andre rettigheter som skog var gått ut av dette fellesskapet. I heia ble imidlertid slåtteierne regnet som grunneiere.»

Jeg må etter dette legge til grunn at av de utskilte særretter var det bare ved slåtteretter at eiendomsrett til grunn medfulgte. Spørsmålet i denne sak blir da om den skog innenfor Lundes bumark som det her gjelder, står i en særstilling slik at også den omfatter eiendomsrett til grunn. De tidligere retter har lagt avgjørende vekt på ordlyden av skylddelingsforretningen av 2. oktober 1906, hvorved furuskogstykket ble utskilt fra bnr. 10 som bnr. 26. Jeg finner imidlertid at det ikke kan sluttes noe bestemt og entydig av denne ordlyd. Avgjørende for om bnr. 26 i 1906 kunne bli overdratt med eiendomsrett til grunn, er om den tidligere eier av furustykket også var eier av grunnen. Jeg må her gå noe inn på de tidligere ganske innviklede eiendomsforhold vedrørende bnr. 10 og furuskogstykket. Asbjørn Atlaksen skjøtet i 1867 eiendommene Lunde gnr. 22 bnr. 10 og Totland gnr. 23 bnr. 1 til Jørgen Aadnesen. Ved tinglyst delings- og skylddelingsforretning av 1886 ble fra disse eiendommer utskilt bruk som ble avstått til tredjemann. I delingsforretningen ble Jørgen Aadnesens bror, Tore Aadnesen Ødegaard, uttrykkelig nevnt som «den nuværende Eier», og han beholdt de gjenværende deler av eiendommene. 11897 overdrog Tore ved makeskiftekontrakt «af den mig efter min Broder Jørgen Aadnesen overdragne Eiendom grnr. 23 brnr. 1 i Sirdal et Stykke Skov Totlandsli kaldet» til bestyreren av et dødsbo, mens denne på sin side av boets eiendom gnr. 22 bnr. 1 overdrog «et Stykke Skov Storli kaldet». Verdien av begge disse skogstykker angis å være den samme - kr. 200 for hvert. Det skogstykke som Tore fikk - som må være det samme eller i hvert fall innbefatte det som i 1906 ble utskilt som bnr. 26 - skulle rettelig vært henregnet til gnr. 23, bnr. 1 på Totlandssiden av Sira, men er senere henregnet under gnr. 22 bnr. 10, trolig fordi både bnr. 10 og furuskogstykket lå på Lundesiden. Det foreligger imidlertid ingen opplysning om at det i den anledning ble foretatt noen endring i eiendommenes skyldforhold.

Sammenhengen med det neste dokument i grunnboken vedrørende bnr. 10 synes noe dunkel; mens Jørgen Aadnesen Ødegaard står som siste hjemmelsinnehaver fra 1867 og Tore Aadnesen Ødegaard opptrer som eier i 1886 og 1897, blir det i 1905 tinglyst et skjøte fra Aslak Asbjørnsen med samtykke fra Jørgen Aadnesen Ødegaards fire arvinger, hvoriblant Tore Aadnesen Ødegaard, hvorved bnr. 10 overdras til en Johan E. Bakke. Furuskogstykket er imidlertid unntatt fra denne skjøtning, idet dette utskilles fra bnr. 10 ved skylddelingsforretningen av 2. oktober 1906; det anføres i denne at Tore har kjøpt det av Atlag A. Lunde, som vel er den samme som Aslak Asbjørnsen. Hvorledes sammenhengen enn er med at denne nå står som selger, må man ved vurderingen av om det i 1906 fulgte eiendomsrett til grunnen,

Side:715

etter min mening kunne bygge på at Tore tidligere med utgangspunkt i makeskiftet fra 1897 har vært eier av skogstykket, og at skylddelingen er foranledlget av at bnr. 10 - og for øvrig også gnr. 23 bnr. 1 - og skogstykket nå får forskjellige eiere.

Når skylddelingsforretningen ses i lys så vel av dette som av de vitneprov som foreligger om at bumarken eides av gårdene i fellesskap, og at også andre hadde særlige skogretter - rett til bjerkeskogen - på samme område, kan jeg ikke finne holdepunkt for at den gjaldt annet og mer enn en vanlig bruksrett til skog. Makeskiftekontrakten fra 1897 gir ikke holdepunkt for annet; det er fra begge sider «et Stykke Skov» som makeskiftes. I skylddelingsforretningen av 2. oktober 1906 brukes betegnelsen «et Furuskovstykke», og det sies at skovstykket består «af Furu». Det ble samme dag av de samme skylddelingsmenn med samme selger og kjøper foretatt en annen skylddeling - fra gnr. 23 bnr. 1 - av et furuskogstykke «Stompebakken». Her omtales det fradelte skogstykke som «Skoven». Noen grunn til at rettsforholdene vedrørende de to skogstykker skulle være forskjellige, kan jeg ikke finne. Foranledningen til at bnr. 26 ble fradelt som særskilt bruk, var at skogstykket skulle undergis eget rettsforhold uavhengig av de eiendommer som det tidligere hadde ligget til. Det var etter loven full adgang til å skylddele varige bruksretter som egne bruk og i samsvar med vanlig terminologi at det fraskylddelte ble betegnet som «eiendom». Jeg kan her vise til uttalelser i Rt-1954-425 på side 429, Rt-1959-785 på side 788 og Rt-1967-1287 på side 1290. Jeg nevner også at skylddelingsforretningen under bevisopptaket ble vist tidligere jordskiftedommer Ragnar Storm, som på grunnlag av ordlyden bestemt uttalte at bruket bare omfattet bruksretten til furuskogen på stykket, og ikke kan ha fått grunneierrett.

De tidligere retter har også vist til forbudet i skogloven av 1863 §15 mot å skille skogen fra grunnen. Denne bestemmelse blir imidlertid uten betydning når det - som jeg ser det - dreier seg om bruksrett til skog som for lengst er skilt fra eiendomsretten til grunnen.

Jeg er således kommet til at eieren av bnr. 10 i 1906 ikke hadde noen eiendomsrett til grunn på skogstykket, og at ordlyden av skylddelingsforretningen heller ikke gir holdepunkt for at det var meningen å tillegge skogstykket slik eiendomsrett. Når jeg således er kommet til at bnr. 26 ikke omfatter eiendomsrett til grunnen, er det unødvendig for meg å gå nærmere inn på kommunens subsidiære anførsel. Jeg vil likevel nevne at de opplysninger som foreligger om eiendomsretten til vassrettighetene, gir støtte for at rettsoppfatningen på Lunde har vært at alt som ikke med tilslutning av de eiendomsberettigede oppsittere var utskilt som særrettigheter, eides i fellesskap. De vitner som forklarte seg ved bevisopptaket, gav uttrykk for at vassrettighetene eides i fellesskap av gårdene etter skylden, og de opplysninger som foreligger om oppgjøret etter Stavanger kommunes og Vest-Agder Elektrisitetsverks kjøp av fallrettigheter, viser at

Side:716

dette ble fulgt i praksis. Etter opplysningene for Høyesterett foreligger intet som tyder på at noen oppsitter på Lunde har fått oppgjør som særeier av noen del av elvestrekningen utenfor sin eiendom. Ett av vitnene har forklart at hans innmarkseiendom grenser til Sira over en strekning av 400 meter; bruket ble ikke ansett å eie elven utenfor dette stykke alene, men fikk oppgjør etter skyld. Et par andre bruk fikk del i salgssum etter skyld til tross for at eiendommene ikke lå til elven. Forholdet har da altså vært at også elven - utenfor så vel innmarken som utmarken - i likhet med utmarken har vært ansett som en herlighet som ikke er blitt utskilt fra fellesskapet. Det synes da enn mer vanskelig å godta at det i tidens løp skulle være utskilt en særrett av så spesiell karakter som ankemotparten gjør krav på.

Som jeg ser det, kan Tore Aadnesen Ødegaard ikke i 1906 ha gjort seg noen tanke om at han skulle ha noen rett til elvestrekningen utenfor bnr. 26. Men den omstendighet at det dreiet seg om et særskilt matrikulert bruk i utmarken med grense til Sira, har sammen med de uklare opplysninger om brukets opprinnelse hos senere eiere skapt forhåpninger om at det tillå bruket vassrettigheter, og hos andre usikkerhet med hensyn til det samme spørsmål. Under den uklarhet som har hersket, finner jeg for mitt vedkommende ikke å kunne tillegge Stavanger kommunes opptreden i forbindelse med Karen O. Skreaas håndgivelse av bnr. 26 til kommunen noen betydning for løsningen av den foreliggende tvist.

Jeg nevner til slutt at etter det syn jeg har - at det dreier seg om bruksrett til skog - kan Tonette Solheim heller ikke gjøre krav på del i vassrett etter skyld. Under prosedyren i Høyesterett er det fra ankemotpartens side uttrykkelig anført at hun ikke gjør krav på dette.

Etter den tvil saken har voldt, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Stavanger kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

På samme måte som lagmannsretten kan jeg i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse for at parsellen Nedre Storli, som ved skylddelingsforretningen av 2. oktober 1906 ble utskilt som gnr. 22 bnr. 26 og tildelt Tore Aadnesen Ødegaard, ikke bare var en bruksrett til skog, men at eieren av den «her beskrevne eiendom» hadde vanlig eierrett, herunder eiendomsrett til grunn, med de heftelser som fra før hvilte også på denne parsell. Som herredsretten har nevnt, var parsellen «et typisk skogområde

Side:717

(furu)», slik at en mulig felles beiterett i tilfelle måtte være «av underordnet betydning». Jeg er videre enig med herredsretten og lagmannsretten i at eieren av parsellen Nedre Storli etter hovedregelen i vassdragslovens §1 har vanlige vassdragsrettigheter på den strekning eiendommen grenser til elven Sira, idet Stavanger kommune ikke har ført bevis for sin subsidiære anførsel om at det på gården Lunde «fra gammelt av har eksistert den særlige rettsregel at vassrettene i Sira eides i fellesskap i henhold til skylden av samtlige bruk som var medeiere i den felles utmarken».

Førstvoterende er kommet til at eieren av hovedbruket gnr. 22 bnr. 10 (og gnr. 23 bnr. 1) før utskillelsen av parsellen Nedre Storli ikke hadde eiendomsrett til grunnen på det skogstykke parsellen omfatter, og at eieren av den fraskilte parsell derfor heller ikke fikk noen slik eiendomsrett, men bare en bruksrett til skogen. I den anledning skal jeg bemerke:

På lignende måte som ellers i Sirdalen og i landet for øvrig er det på gården Lunde i eldre tid gjennomført utskiftninger i utmarken, slik at enkelte utnyttingsmåter - særlig rett til slått og skog - er blitt delt, mens andre utnyttingsmåter - særlig beiterett - er blitt liggende i fellesskap. For så vidt et og samme utmarksområde har vært brukt dels av en enkelt oppsitter, dels av oppsitterne i fellesskap, kan det som utgangspunkt synes naturlig å anta at også eiendomsretten til grunnen fortsatt ble liggende i fellesskap og eventuelt fulgte den utnyttingsmåte som sist ble utskiftet. Annerledes er forholdet når en tidlig utskiftet utnyttingsmåte var dominerende, for eksempel når et enkelt bruk ble tildelt en verdifull slåtterett, eller enerett til skogen i et utmarksområde hvor skogen var av stor verdi, mens beitet var av liten betydning.

I motsetning til førstvoterende kan jeg ikke finne at det i saken er fremlagt opplysninger som viser at det på gården Lunde var slik at den som ble tildelt en slåtterett, derved også ble eier av grunnen, mens den som ble tildelt en rett til skog, ikke kunne bli eier av grunnen. I denne sammenheng nevner jeg avgjørelsen i den såkalte Monan-saken som ble pådømt av Flekkefjord herredsrett 13. september 1918 og av Bergen overrett 5. september 1921. Saken gjaldt en tvist mellom eieren av et fraskilt skogstykke og eierne av den felles utmark på gården Rekevik i Sirdalen, halvannen mil nedenfor Lunde. Som herredsrettsdommen i vår sak viser, ble en utøvet felles beiterett ikke ansett å være utslagsgivende i Monansaken, idet skogen ble antatt å være av høyeste verdi. Både herredsretten og overretten kom derfor til at erververne av skogstykket også var eier av grunnen med dertil hørende rettigheter i elven Sira. Jeg nevner videre at det også er fremlagt andre opplysninger om at det på forskjellige gårder i Sirdalen har gjort seg gjeldende den oppfatning at eiendomsretten fulgte skogen i tilfelle hvor særrett til skog hadde overveiende betydning i forhold til fellesrett til beite.

Som førstvoterende har nevnt, foreligger det ikke helt klare

Side:718

opplysninger om opprinnelsen til den parsell som ved skylddelingsforretningen av 2. oktober 1906 ble utskilt som gnr. 22 bnr. 26 og tildelt Tore Aadnesen Ødegaard. Det ser ut til at utskillelsen av skogteigen er skjedd i henhold til tidligere overenskomst mellom Aslag (Atlak) Asbjørnsen Lunde og Tore Aadnesen Ødegaard.

Førstvoterende har antatt at det er identitet mellom skogstykket Storli som Tore Aadnesen Ødegaard overtok ved en makeskiftekontrakt av 1897, og skogstykket Nedre Storli som Ødegaard ble sittende med etter skylddelingen i 1906. Det er mulig at dette er riktig. Men jeg er ikke enig med førstvoterende i at makeskiftekontrakten av 1897 viser at Ødegaard ved overtagelsen av skogstykket Storli bare overtok en bruksrett til skog. Jeg finner grunn til å gjengi makeskiftekontrakten som i sin helhet lyder slik:

«Undertegnede Bestyrer i afdøde Anders O. Skreaas Bo og Thore Aadnesen Ødegaard vitterliggjør med hinanden at have mageskiftet nedenanførte Dele af vores Eiendomme ligesom vi herved overdrager dem til hinanden på følgende Maade.

Jeg Ole Olsen Skreaas Bestyrer i Anders Olsen Skreaas Bo afstaar og overdrager til Hr. Thore Aadnesen Ødegaard og Efterkommere af mit ifølge Skjøde eiende Gaardebrug Grds. No 22 Br.no 1 i Sirdalen et Stykke Skov Storli kaldet saaledes som jeg hidtil har besiddet og eiet samme. Dette Stykke er af os efter bedste Skjønnende ansat til en Værdi af kr. 200 - to hundrede Kroner. Til Vederlag for den mig overdragne Eiendom afstaar og skjøder jeg Thore Aadnesen herved til Ole Olsen Skreaas som Bestyrer (?) i Anders O. Skreaas Bo af den mig efter min Broder Jørgen Aadnesen overdragne Eiendom Grds. no 23 Bno 1 i Sirdalen et Stykke Skov Totlandsli kaldet saaledes som jeg hidtil har besiddet og eiet samme. Dette Stykke er af os efter bedste Skjønnende ansatt til en Værdi af 200 - to hundrede Kroner -.

Til følge af dette Mageskifte her skal enhver af os for sig og Efterkommere beholde den ham overdragne Eiendom og hvorfor enhver er den andens Hjemmelsmand efter Loven indestaaende i særdeleshed for at der på de mageskiftende Eiendomme for Tiden ikke hviler Odelsret.»

Min vurdering av dette dokument er at det gir et klart uttrykk for at Ødegaard i 1897 hadde makeskiftet seg Storli til eiendom enten det nå måtte være til egen bruk eller til salg.

Uansett hvordan det måtte forholde seg med opprinnelsen til parsellen Nedre Storli som i 1906 ble fraskilt som gnr. 22 bnr. 26, kan jeg slutte meg til herredsrettens uttalelse om «at det under saken ikke er fremkommet opplysninger som kan sies å fastslå at det skogstykke som en her har med å gjøre lå i fellesskap med øvrige bruk under gnr. 22 på en slik måte at besidderen av hovedbruket bnr. 10 skulle være rettslig avskåret fra å forføye over samme ved salg til eiendom, hvilket for øvrig heller ikke er gjort gjeldende, og forelå det på den tid beiterett

Side:719

for tredjemann i feltet, måtte den ha minimal verdi, jfr. foran, og ville ikke kunne hindre salg». Jeg er videre enig i at opplysningene peker i retning av at både Aslag (Atlak) Asbjørnsen Lunde og Tore Aadnesen Ødegaard har ment at Ødegaard hadde full eiendomsrett til parsellen.

Dette at skogen var ervervet til eiendom, finner jeg fremdeles i motsetning til førstvoterende bekreftet ved skylddelingsforretningen av 1906. Jeg viser her til teksten i forretningen gjengitt i herredsrettens dom, og er enig med herredsretten og lagmannsretten i at forretningen viser at det gjaldt eiendomsrett og ikke bruksrett. I den forbindelse vil jeg nevne en uttalelse i Flekkefjord herredsretts dom av 1918 i Monan-saken, hvor jeg mener at saksforholdet også byr på en påtagelig likhet med vår sak. Det ble i dommen pekt på at sterkt indiserende i den retning at det gjaldt en virkelig eiendomsovergang «virker paa retten den omstændighet at særskilt skylddelingsforretning har været avholdt over det solgte areal, naar hensyn tas til at bønderne paa disse kanter av landet fortrinsvis ynder at foreta sine mindre handler om spesielt skog eller rettigheter uten at det solgte skyldsættes og allerhelst iklædt kjøpekontraktsformen, hvorav vore panteregistre byr på et utal av eksempler». Jeg mener for øvrig som herredsretten i vår sak at betegnelsene «Furuskovstykke» og «Skogstykke» i forretningen er artsbetegnelser, og at den rettslige karakteristikk at det gjaldt overdragelse av eiendomsrett, har fått andre og fullgyldige uttrykk i teksten.

Min konklusjon er at det ikke var noen rettslig hindring for å overføre grunneierrett til Tore Aadnesen Ødegaard, og at eiendomsrett til bnr. 26 også virkelig ble overført ham. Det er på det rene at eierne av bnr. 26 ved utskiftningen og overutskiftningen i 1920-årene ble tillagt skogteigen «med grunn», og jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at dette siste bare var en stadfestelse av den rettstilstand som var gjeldende før denne utskiftning.

Tilbake står da spørsmålet om det som nevnt i vassdragslovens §1 skulle foreligge «særlige rettsforhold» som skulle tilsi at selv om Ødegaarden var blitt eier av parsellen som støtte til elven, var han og hans rettsetterfølgere utelukket fra å få rett til den. Kommunen har også for Høyesterett gjort gjeldende den innsigelse at fra gammel tid har det vært en særlig rettsregel om at vassrettighetene eides i fellesskap etter skyld og uten hensyn til lengden av de grenselinjer til elven som de enkelte bruk hadde. Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at det ikke er ført bevis for at det skulle være en slik rettsregel som kunne utelukke Nedre Storli fra rettigheter til elven. Særlig peker jeg på lagmannsrettens uttalelse hvor det nettopp i denne sammenheng ble fremholdt at de samlede opplysninger som foreligger i saken, «tyder nærmest på betydelig usikkerhet og ikke liten forvirring».

Den ting at Lundegårdene i juni 1917 delte salgssummen på

Side:720

kr. 14.388 for Lundefossen gnr. 22 bnr. 32 etter skylden, behøver for øvrig ikke å bero på noen rettsregel, men kan etter forholdene være en praktisk fremgangsmåte. For øvrig peker jeg på herredsrettens og lagmannsrettens uttalelser om at bnr. 30 og 31 fikk andel i oppgjøret selv om det synes å være så at de stod i samme stilling som bnr. 26. At Nedre Storli bnr. 26 faktisk ble holdt utenfor dette pengeoppgjør i 1917, hadde for øvrig den selvfølgelige forklaring at da oppgjøret ble gitt for de parseller som gikk inn i Lundefoss bnr. 32 og som ble skjøtet til kommunen 17. april s.å., hadde kommunen sikret seg Nedre Storli mot et særskilt vederlag på kr. 1.000 som nevnt av herredsretten og lagmannsretten.

Etter dette stemmer jeg for at lagmannsrettens dom stadfestes.

Jeg er enig med førstvoterende i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Blom: Likeså.

Justitiarius Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Jakob Bleskestad): - - -

Retten skal bemerke: - - -

Det første spørsmål som melder seg slik saksforholdet ligger an blir å søke løst hvordan forholdet ble m.h.t. eierretten til grunnen da nevnte bruk ble fraskilt bnr. 10.

Skylddelingsforretningen har flg. tekst:

«År 1906 den 2. oktober indfant undertegnede 4 af sorenskriveren i Flekkefjord opnævnte Mænd os paa Gaarden Lunde for efter forlangende af Tore A. Ødegaarden at foretage en skylddelingsforretning av et Furuskovstykke Tore A. Ødegaarden skal have kjøpt av Atlag A. Lunde der eiede Brugsno. 10 under gaards nr. 22 Lunde af Skyld Mark 0,63 øre.

Sorenskriverens Mændsopnævnelse av 25/6 1906 fremlagdes og følger forretningen.

Tore A. Ødegaarden var tilstede og paaviste eiendommen. Det Skovstykke der paavistes ligger særskilt fra den øvrige dette Brug tilhørende Eiendom og bestaar af Furu, men ligger til Naboen Mads J. Lunde eller hans Brødres Eiendom. Skiftet begynner ved lille Ousdalsbro, gaar ret til den gamle Tveitevei, følger denne til Merkestenen, gaar videre efter veien til Tveiteskiftet, hvor Tore eier Skogstykket til høire, eller til Sireelven, følger Elven til lille Ousdals bro.

Den her beskrevne eiendom faar navnet «Nedre Storli» og faar en skyld af 4 øre og utgjør ca. 1/5 af Hovedbruget. Brøkøret bliver at tilligge Hovedbruget der faar tilbake en skyld af 59 øre. Det bevidnes at

Side:721

hver enkelt del som selvstendig Eiendom bar saa stor Salgsverdi i almindelig Handel og Vandel at de giver fyldestgjørende Sikkerhet for Skatten med tillegg af Indskrivningsomkostninger. Ligesaa bevidnes at det nye Brug har sin Eiendom saa samlet at en videre deling ansees ufornøden.

Forretningen er udført efter bedste Skjønn og Overbevisning i henhold til aflagt Ed. (sign.) O. P. Ousdal. P. I. Ousdal. O. J. Lunde. Bernt J. Lindeland.»

Bnr. 26 er benevnt «Furuskovstykke», som Tore A. Ødegården «have kjøpt», «Skovstykke... ligger særskilt fra den øvrige eiendom og bestaar av Furu...», hvoretter følger en nøyaktig beskrivelse av grensen for området. Videre heter det: «Den her Beskrevne eiendom (understreket av retten) får navnet «Nedre Storli» og får en skyld av 4 øre og utgjør ca. 1/5 (understreket av retten) af Hovedbruket. Brøkøret bliver at tilligge «Hovedbruket der får tilbage en skyld af 59 øre». Retten finner etter beskrivelsen og de benyttede ord og uttrykk at innholdet av den rettsstiftelse som her er foretatt hjemler en vanlig eierrett, og ikke bare rett til furuskog og skogbund. Den omstendighet at særskilt skylddelingsforretning er holdt med en ganske detaljert grensebeskrivelse som ved eiendomsoverføring, peker etter rettens syn på hva kjøper og selger har ment å overføre, - omfattende ikke bare er begrenset skogrett. Beskrivelsen viser at skogen vel var av særlig interesse og det vesentligste gode dengang, i motsetning til andre områder hvor beite på den tid kunne representere høyere verdi, - benevnelsen «furuskogstykke» antas brukt som et karakteristisk trekk ved bruket.

At skogstykket blir betegnet som «her beskrevne eiendom» underbygger at partene ikke kan antas å ha ment kun å overføre bruksrett til skog, enn si kun furuskog. Endelig finner retten at den måten skylddelingsmennene har funnet fram til skyldansettelsen på ved å gi uttrykk for at det utskilte område får sk.mk. 0,04 som utgjørende ca. 1/15 av hovedbruket, idet bnr. 10 hadde sk.mk. 0,63 før utskillelsen, nokså tydelig må vise at kjøpers beføyelser i det utskilte bruk må bli av samme innhold som en eiers, uten at her bestemmelsen om at brøkøret blir å tilligge hovedbruket kan få noen betydning i denne henseende. Nærmere enn en skyld av 4 øre kunne en på det gitte grunnlag ikke komme. Når saksøkte har framholdt at det først var ved utskiftningsforretningene 1926 - 1928-29 (bilag 13 og 14 til dok. 1) at eiendomsretten til grunnen ble overført, idet det her i utlodningen heter at Ivar P. Ousdal og Ommund Tveiten ble tillagt omhandlede skogteig med grunn, og at dette har avgjørende betydning for resultatet i nærværende sak, kan retten ikke være enig heri. Utskiftningens kjennelse (utlodning) falt i tid etterat den skylddelingsforretning som foretok utskillelsen av vassrettighetene bl.a. fra gnr. 22, bnr. 10, idet denne ble holdt 26/3 1917, og oppgaven nå er å løse problemet på fritt grunnlag ut fra rettstilstanden da bnr. 26 ble utskilt, etter det iretteførte bevismateriell. Utskiftningsrettens resultat har derfor ikke rettskraft i forhold til løsningen nå, om enn det syn som derved er kommet fram kan ha sin interesse. Nevnte skogområde fikk ved utskiftningen betegnelsen T. (bnr.) 22, uten at bruksnr. er angitt. Tilsvarende betegnelse forefinnes i utskriften av utskifningsforretningen 1 (bilag 1 ad. dok. nr. 9), også her uten bruksnr.

Side:722

angivelse. Dette kan peke hen på at skylddelingsforretningen vedr. bnr. 26 - eller utskrift av samme, eller nærmere opplysninger herom har manglet, all den stund denne betegnelse ikke er tilført protokollen. Av nevnte utskiftningskart framgår det videre at «Nedre Storli»s areal utgjorde 389,4 ar, og at hele dette område er rubrisert under betegnelsen «skog», idet iøvrig «havn og skrapmark» er benyttet som betegnelse på utmarken forøvrig. M.a.o. en har her med et typisk skogområde (furu) å gjøre, som tilkjennegir at om det var «havn» (beite) her, så måtte det være av underordnet betydning.

Ifølge underutskiftningen holdt 7/9 1926 var det på den tid tvist mellom I. P. Ousland og Ommund Tveiten, (bnr. 26) og tilstøtende nabo Torkel Johannessen (bnr. 5 og 33) om grensen mellom deres bruk ved Tveitebakken, og ved rettens kjennelse ble det foretatt en nærmere fastleggelse av grenselinjen her, hvoretter ved utlodningen bnr. 26 som nevnt ble tillagt skogteigen med grunn. Retten finner imidlertid som framholdt foran at det tillå bnr. 26 grunneierrett før selve utskiftningen, i sammenheng med at skogen representerte den alt overveiende verdi, i overensstemmelse med de vanlige rettsregler på dette felt, - forsåvidt kan en si at utskiftningsrettens avgjørelse egentlig kun var en stadfestelse av gjeldende rettstilstand når det gjaldt dette bruk.

I tilknytning hertil kan videre henvises til lov om skogvesenet av 22/6 1863 §15, hvor det heter:

«Skovbunden og de Trær, der voxe paa denne, maa ikke adskilles i særskilte Eiendomsgjenstande eller Brugsrettigheter i et videre Omfang eller for lengere Tid, end de følgende § tilstede.» Selv om denne lovbestemmelse i praksis såvidt skjønnes ikke er etterlevet strikte, gir den et vink og en formodning om hva partene ville gjennomføre ved det som kom til uttrykk i skylddelingsforretningen, stemmende med lovmotivet å hindre og motvirke nye fellesskap.

Det tilføyes at det under saken ikke er framkommet opplysninger som kan sies å fastslå at det skogstykke som en her har med å gjøre lå i fellesskap med øvrige bruk under gnr. 22 på en slik måte at besidderen av hovedbruket bnr. 10 skulle være rettslig avskåret fra å forføye over samme ved salg til eiendom, hvilket forøvrig heller ikke er gjort gjeldende, og forelå det på den tid beiterett for tredjemann i feltet, måtte den ha minimal verdi, jfr. foran, og ville ikke kunne hindre salg. Skogstykket lå, heter det, «særskilt fra den øvrige dette Brug tilhørende eiendom.»

Idet retten således legger til grunn at grunneierrett ble overført ved skylddelingsforretningen av 1906, - behørig hjemmel til bnr. 26 ble senere ordnet i overensstemmelse med tinglysningslovens regler -, og er dermed ikke uten videre gitt at vassrettighetene fulgte med, da annet etter lovens regler kan følge av «særlige rettsforhold», og det blir da gjenstående spørsmål å løse. Som begrunnelse herfor har saksøkte påberopt teksten i en flerhet av skylddelingsforretninger, håndgivelsesdokument, frivillig skjønnsforretning m.v., som hevdes å godtgjøre at slike forhold forelå og må antas å være utslagsgivende. Som utgangspunkt skal retten nevne at den part som påberoper seg en anførsel av denne art, som avviker fra lovens hovedregel, må ha bevisbyrden for at slike forhold eksisterer. Saksøkte har gjort gjeldende at det er antatt

Side:723

å være en hevdvunnen rettsregel, i alle fall i Sirdal, at med mindre det forelå særlige rettsforhold, eides vassrettighetene i Sira i fellesskap av de bruk som eide utmarken, jfr. foran, hvor dette er utviklet nærmere.

Imidlertid har retten, av det som iflg. foran refererte er påberopt i den sammenheng, ikke med tilstrekkelig sikkerhet funnet å kunne utlede at det råder en lokal sedvane eller hevdvunnen rettsregel i Sirdal som gir hjemmel for å fastslå at vassrettighetene i Sira lå i fellesskap av de bruk som eide utmarken, som en generell regel der skal ha gyldighet i relasjon til alle berørte bruk. Fellesskapet gjelder for de bruk som utmarken tillå, hevdes det, idet det videre bl.a. er henvist til en oppstilling av fhv. jordskiftedommer Ragnar Storm, som angår eiendomsforholdene og delingsgrunnlaget for utmarken til gnr. 22 i tidligere felleseie delt etter gammel skyld (1838) i forbindelse med utskiftningen i 1928/1929. I denne oppstilling er bnr. 26 ikke medtatt i delingsgrunnlaget. Når det gjelder fellesskapet i utmarken, som spesielt er framholdt som avgjørende, må det være naturlig i denne sammenheng å reise spørsmålet om hva dette fellesskap egentlig refererer seg til. Herom foreligger det praktisk talt ingen klare opplysninger i saken, hvorfor en må se hen til hva som kan antas å ha vært utslagsgivende etter brukenes driftsmåte gjennom tidene. Det er da nærliggende å henvise til beite, jakt, eventuelt vedfang o.l. Når det derimot gjelder de egentlige skogområder, er det ikke tilveiebragt opplysninger som kan sies å peke hen på at disse generelt har ligget under fellesskapet på en slik måte at dette kan bli avgjørende for resultatet i denne sak. F.h.v. jordskiftedommer Ragnar Storms oppstilling finnes heller ikke å klarlegge dette på en utslagsgivende måte.

Av interesse i denne sammenheng er Flekkefjord ekstraretts dom av 18/9 1918, stadfestet ved Bergen overretts dom av 5/9 1921. Her gjaldt det også overdragelse av et skogområde, benevnt «skogstykke», og tvist om hvorvidt grunneierrett ble hjemlet.

Under denne sak var videre framme betydningen av utøvet beiterett i området, som imidlertid ikke ble funnet å være utslagsgivende, fordi skogen ble antatt å være av høyeste verdi. Overdragelsen skrev seg i sin tid tilbake til 1883. Førstvoterende i overretten, kst. dommer Ragnar Knoph sier i sitt votum, tiltrådt av de øvrige dommere: «... Nogen utpræget og difinitiv retsopfatning av eiendomsforholdene i utmarken i Sirdalen er ikke bevist. Tvertimot synes de førte tingsvidners prov at vise, at retsforholdene opfattes forskjellig, og at de i det hele er uklare. Når dette er tilfældet, maa man derfor efter min mening vælge den løsning av eiendomsforholdet, som stemmer med de fremlagte dokumenter, og som også har vært stemmende med tidligere rettighetshavers opfatning...»

Tidligere rettighetshaver var C. O. Fintland, som i en årrekke var ordfører i bygda, og som sådan var inngående kjent med forholdene. Skogeiendommen Nedre Storli ligger omlag 15 km. lenger opp i dalen enn den skog saken fra 1918/1921 omhandlet. I denne forbindelse henvises videre til at lensmann Netland, som opptrådte p.v.a. Karen Skreaa, hadde samme syn m.h.t. hvem som var grunneier, og som sådan besidder av vassrettighetene. Han arbeidet meget med slike rettigheter, i forbindelse med eiendomsoverføringer m.v. Når det gjelder fordelingen

Side:724

av salgssummen for de berørte vassrettigheter kr. 14.388,80, jfr. skjønnsforretning av 26/6 1917, er herunder medtatt K. Myklebust, som eier av gnr. 22, bnr. 30 av sk.mk. 0,01 og bnr. 31 av sk.mk. 0,16, idet han fikk oppgjør etter sk.mk. tils. 0,17. Begge disse bruk er utskilt etterat bnr. 26 ble skylddelt i 1906, men er likevel blitt medberettigede i fellesskapet. Det synes å hvile på et uklart grunnlag hvorfor disse bruk har fått andel i vassrettighetene og oppgjøret, sett på bakgrunn av at bnr. 26 som utgått på et tidligere tidspunkt fra samme hovedbruk som nr. 30 er holdt utenfor. I samme skjønnsforretning heter det videre bl.a.: «Det bemerkes at ingen hensyn tas til S. Røysland, G. Dorga og Ole P. Ousdals eiendomme, da det ikke er avgjort om disse har juridisk rett til andel i salgssummen eller ikke.» Dette bestyrker den uklarhet som har hersket om disse forhold i bygda, og retten finner derfor som nevnt at det ikke kan anses godtgjort at «særlige rettsforhold» hjemler en annen løsning enn den en er kommet fram til.

I utskiftningsforretningen 1926 - 28, utskriftenes side 20 punkt 56 (bilag 1 ad. dok. 9) heter det:

«Sira dens grunn, vassrettigheter og fiskeretten i den m.v. forbeholdes de tidligere eiere uberørt av denne forretning. Likeså de rettigheter Stavanger kommune ifølge sine hjemmelsdokumenter har i utskiftningsfeltet.»

Det framgår av premissene foran at kommunens hjemmelsdokumenter vedr. vassrettighetene grensende til eller liggende utenfor bnr. 26 ikke finnes beskyttet i relasjon til dette bruks eier. Retten finner ikke tilstrekkelig grunn til å gå nærmere inn på de øvrige innsigelser som er reist, bortsett fra at det nevnes at Tonette Solheim som part forklarte at hun og hennes medarvinger etter det hun var kjent med ikke hadde hørt omtale det salg av vassrettigheter som i 1956 foregikk til VestAgder Elektrisitetsverk. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Haslev, Svein Omholt og sorenskriver Petter Wildhagen): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Man bemerker først vedrørende forståelsen av skyldelingsforretningen av 1906 at man er enig med herredsretten i at det utskilte bnr. 26 også omfattet eiendomsrett til grunnen. På dette punkt finner man det tilstrekkelig å henvise til herredsrettens begrunnelse, som man i alt vesentlig er enig i. Det som den gang ble foretatt, var en vanlig utskillelse av parsell med eiendomsrett til grunnen og med rett til alle de beføyelser som eiendomsretten gir, men med påhefte av slike særlige rettigheter som fra før hvilte også på denne parsell.

Hva dernest angår spørsmålet om den utskilte parsell bnr. 26 også må ansees tillagt rett - eiendomsrett - til vannfallene i elven på den strekning som parsellen støter til, finner lagmannsretten avgjørelsen på dette punkt meget tvilsomt, men er blitt stående ved samme resultat som herredsretten.

Det foreligger i saken flere momenter som støtter kommunens standpunkt. Tre av vidnene, alle bosatt i den del av Sirdal hvor bnr. 26 ligger, har forklart at de mener at vassrettighetene i Sira i fellesskap tilligger de bruk som har rettigheter i utmarken, og med fordeling efter

Side:725

gammel skyld. To av dem hadde hatt eiendom med innmark til elven, men de mente ikke at det tillå innmarken eksklusiv rett til vassdraget utenfor. Det tredje vidne hadde vært medeier i sin tid av bnr. 26, men forklarte at han ikke hadde regnet seg som eier, bare som bruksberettiget, til bnr. 26, og ikke hadde noen rett for bnr. 26 i vassdraget.

Man nevner videre at iallfall for en del av de fallrettigheter som Stavanger kommune ervervet i 1917, ble salgssummen fordelt efter skyld, riktignok ikke gammel skyld. Hvordan salgssummene for de øvrige deler av de solgte fallrettigheter ble fordelt, er ikke dokumentert, men kommunen har hevdet at de ble fordelt på samme måte, uten at dette har kunnet benektes eller motbevises av fru Solheim.

Det kan også nevnes at samme mann, O. P. Ousdal, var skylddelingsmann i 1906, da bnr. 26 ble skyldsatt, og i 1912 da bnr. 29 Bruvollsfoss ble skyldsatt. Bnr. 29 omfattet fallrettigheter fra bnr. 1, fra hvilket bruk bnr. 26 antagelig er utgått. Dog bemerkes at Ousdals taushet ved sistnevnte anledning kan skyldes at han mente at bnr. 26 ikke hadde ligget under bnr. 1, men var utgått fra bnr. 10, slik som skylddelingen av 1906 kan lede til å anta, slik at han i 1912 ikke hadde noen grunn til å si fra om bnr. 26's vassdragsrettigheter, dersom han mente at det tillå bnr. 26 slike rettigheter.

Det er imidlertid også omstendigheter som trekker i retning av at bnr. 26 har vassdragsrettigheter til elven på den strekning som parsellen støter til.

I 1916 håndga daværende eier av bnr. 26 Karen Skreaa eiendommen til Stavanger kommune. Det heter i håndgivelsen at «med i handelen følger de vassdragsrettigheter i Sira som falder paa skogstykket». Denne håndgivelse ble bare betingelsesvis godtatt av kommunen, nemlig på betingelse av at det tillå eiendommen vandrett i Sira. Da fru Skreaa fragikk håndgivelsen og solgte eiendommen til en annen, tok kommunen ut forliksklage både mot fru Skreaa og kjøperen for å få oppfylt handelen til seg, men forfulgte ikke saken videre. At både fru Skreaa og kommunen var av den oppfatning at bnr. 26 var tillagt vassdragsrettigheter, vil fremgå av det her anførte - noen annen interesse av å sikre seg bnr. 26 hadde kommunen ikke, hvilket er erkjent. Det er også ganske på det rene at fru Skreaas kjøper Ommund Tveiten og også senere lokalkjente erververe av eiendommen overtok den regelrett som et spekulasjonsobjekt på grunn av brukets vassdragsrettigheter.

Kommunens syn på bnr. 26's vassdragsrettigheter belyses videre av at overrettssakfører Benneche, kommunens representant i disse saker, i 1917 lot tinglyse en erklæring som gikk ut på at kommunen ved håndgivelsen og dennes aksept var blitt kjøpere av bnr. 26. Denne erklæring lot kommunen stå uavlyst, inntil eieren av bnr. 26 i 1950 årene i forbindelse med Sira-Kvina-skjønnet ble oppmerksom på den og krevde den avlyst.

Også senere har eierne av bnr. 26 lagt for dagen det syn at eiendommen hadde sine vassdragsrettigheter. På skifte i 1957 efter Torkel T. Omlid overtok hans søster fru Solheim bnr. 26. En annen bror Johan Aamlid fremholdt overfor medarvingene at fru Solheim skulle ha eiendommen med den vassdragsrett som tillå eiendommen. Fru Solheim har i retten fremlagt et notat fra Johan Aamlid om dette, efter hennes

Side:726

forklaring skrevet med hans hånd. Kommunen har pekt på at overtagelsessummen 2.500 kroner tyder på at arvingene ikke tenkte på noen vassdragsrett som man måtte være klar over ville ha en verdi av titusener av kroner. Lagmannsretten finner dog ikke å kunne se bort fra fru Solheims forklaring på dette punkt, understøttet av det notat hun har forevist. Det var et skifte mellom søsken, og lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å tro at fru Solheims søsken ikke skulle ha sine grunner for å tilgodese henne på denne måte.

Kommunen har fremholdt at det er en fast rettsoverbevisning i Sirdal at eiendomsretten til vassdrag tilligger utmarkseierne i forhold til gammel skyld. Den har henvist til de foran nevnte vidneprov og har videre pekt på en herredsretts- og overrettsdom fra nabobygden Kvinesdal. Bortsett fra en herredsretts- og overrettsdom fra Rægevig i Sirdal, som trekker i motsatt retning av kommunens standpunkt, foreligger det i den foreliggende sak ikke opplysninger utenfor gnr. 22 Lundes område, og de samlede opplysninger som foreligger for lagmannsretten om dette, tyder nærmest på betydelig usikkerhet og ikke liten forvirring. Således er det opplyst - og uten at dette har kunnet motsies eller motbevises - at det er eksempler fra Rægevig på at eiere av innmark har fått erstatning som eiere av de tilstøtende deler av vassdraget. Og når det gjelder de bruk som efter salgene i 1917 av vassdragsrettigheter fikk andel i salgsbeløpene, bemerkes at bnr. 26 ikke ble gitt noen andel, begrunnet med at hjemmelsdokumentene viste at det ikke var medberettiget, mens andre bruk ble tatt med ved fordelingen, til tross for at de efter sine hjemmelsdokumenter ikke sto i noen annen stilling.

Som foran nevnt tok Stavanger kommune i 1917 skritt til saksanlegg for å erverve bnr. 26. Interessen var, som også nevnt, vassdragsretten. Man lot så saken falle, og kommunen hevder nå for lagmannsretten at dette var fordi den mente at bnr. 26 ikke hadde noen vassdragsrett, og at retten til vassdraget utenfor bnr. 26 hadde kommunen ervervet ved kjøp fra andre bruk. Den gang ble de ganske innviklede forhold vedrørende de forskjellige bruks vassdragsrettigheter behandlet av folk som hadde inngående kjennskap til de lokale forhold, og som ville ha kunnet bringe klarhet i de spørsmål som nå er oppe til behandling i retten, dersom disse spørsmål den gang var blitt tatt opp til behandling og løsning. Det er visstnok så at kommunen ikke hadde noen rettsplikt til dette, men lagmannsretten finner allikevel kommunens passive holdning påfallende og lite stemmende med hva man kan forvente av en kommune, sett på bakgrunn av kommunens forhold til håndgivelsen av bnr. 26, den påfølgende forliksklage og tinglysningen av den foran nevnte erklæring.

Lagmannsretten finner med herredsretten at man må ta sitt utgangspunkt i vassdragslovens regel om den tilstøtende grunneiers rett til vassdraget. Den som påstår noe annet, må ha en ganske streng bevisbyrde for sin påstand. Sett på bakgrunn av kommunens nettopp nevnte passive holdning og efter en samlet bedømmelse av sakens opplysninger finner lagmannsretten at kommunen ikke har kunnet føre et antagelig bevis for noen annen ordning på den omtvistede strekning langs Sira enn vassdragsrettens normale ordning. - - -