Rt-1973-531

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-04-27
Publisert:	Rt-1973-531
Stikkord:	Skyldfordeling ved kollisjon, Tap av forsørger
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 60B/1973
Parter:	Forsikringsaktieselskapet Vesta (advokat Thor Berg - til prøve) mot 1. Inga Hansen, 2. Inger Helene Hansen (høyesterettsadvokat Karl Vikse).
Forfatter:	Michelsen, Gundersen, Bølviken, Roll-Matthiesen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §17

Dommer Michelsen: Den 13. mai 1966 fant det i Ørpetveitkrysset i Haugesund sted et sammenstøt mellom en moped og en varevogn. Føreren av mopeden, Harald Hansen, avgikk samme dag ved døden som følge av de hodeskader han fikk ved kollisjonen. Hans enke, Inga Hansen, og hans datter, Inger-Helene Hansen, har gått til sak mot Forsikringsaktieselskapet Vesta, som hadde ansvarsforsikringen på varevognen, og krevd erstatning for tapt forsørger.

Side:532

I dette søksmål avsa Haugesund byrett den 13. oktober 1970 dom med slik domsslutning:

«Forsikringsaktieselskapet Vesta betaler til Inga Hansen kr. 40.000,- førtitusen kroner og til Inger-Helene Hansen kr. 10.000,- titusenkroner - begge beløp med 5 - fem - prosent rente fra 6.9.1968 til betaling skjer. I saksomkostninger betaler Vesta til de 2 saksøkte kr. 2.500,- totusenfemhundrekroner -

Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Forsikringsselskapet brakte saken inn for Gulating lagmannsrett, som den 3. desember 1971 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Byrettens dom, herunder dens omkostningsavgjørelse, stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta til Inga Hansen og Inger-Helene Hansen 1.500 - ettusenfemhundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Mot denne dom har forsikringsselskapet erklært anke til Høyesterett. Enken og hennes datter har erklært aksessorisk motanke.

Saksforholdet og partenes anførsler for de underordnede retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Haugesund byrett. Her har tre vitner avgitt forklaring. Ett av dem, den polititjenestemann som etterforsket saken etter kollisjonen, har ikke avgitt forklaring for lagmannsretten. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter som for det vesentlige tar sikte på å belyse tapets størrelse. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Den ankende part har gjort gjeldende:

Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at føreren av varevognen ikke har vist tilstrekkelig aktsomhet overfor trafikken fra venstre. Da varevognen var nådd så langt ned mot vegkrysset at føreren hadde oversikt over riksvegen, så han til venstre og så da ingen som kjørte frem mot krysset. Først da føreren hadde brakt vognen så langt frem i krysset at han hadde utsyn til høyre, så han atter til venstre. Da skjedde imidlertid sammenstøtet. Skulle bilføreren på et tidligere tidspunkt ha sett til venstre for annen gang, ville han bare ha sett en moped som hadde vikeplikt for ham. Deretter måtte han igjen ha konsentrert sin oppmerksomhet om sin høyre side. Sjåføren hadde ikke grunn til å reagere på mopeden før han ble klar over at denne ikke ville stoppe for ham. Situasjonen har ikke vært slik at bilføreren burde ha reagert på mopeden.

Under enhver omstendighet er den feil bilføreren måtte ha begått ved ikke å holde bedre utkikk til venstre, langt mindre enn mopedkjørerens feil som ligger deri at han ikke overholdt sin vikeplikt. Skal man foreta en skyldfordeling, bør bare 1/4 av skylden legges på bilføreren og resten på kjøreren av mopeden.

Etter bevisførselen i saken må man legge til grunn at Harald

Side:533

Hansen ikke hadde festet hakeremmen på styrthjelmen som han hadde på seg. Som en følge av støtet ved kollisjonen føk hjelmen av ham. Det må bebreides Hansen som en uaktsomhet som må få innflytelse på erstatningens størrelse, at han ikke hadde festet hakeremmen. Hadde hjelmen sittet på ham da han falt, ville den ha beskyttet hodet og reddet hans liv. Kjøring med moped medfører en nærliggende og typisk risiko for hodeskader med døden til følge.

Dersom saken blir avgjort på det grunnlag at det skal finne sted en skyldfordeling mellom de to motorvognførerne, må man, når man skal finne den erstatning de etterlatte skal tilkjennes, i det bruttotap man finner er lidt, først gjøre fratrekk for mopedførerens egen skyld. Fra det resttap som slik fremkommer, trekker man så trygde- og stønadsbeløpene. Går man frem på denne måten, må man i dette tilfellet konstatere at hele tapet er kompensert gjennom de beløp som er utbetalt som trygd og stønad. Under enhver omstendighet er de beløp de etterlatte har fått seg tilkjent i byrett og lagmannsrett, for høye.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«I hovedanken: «Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes».

I motanken: «Forsikringsaktieselskapet Vesta frifinnes».»

Den motanke ankemotpartene har erklært, retter seg såvel mot lagmannsrettens avgjørelse av skyldspørsmålet som mot dens erstatningsberegning.

Lagmannsretten har etter ankemotpartens oppfatning tatt feil når den har ment at mopedføreren ikke hadde grunn til å gå ut fra og innrette seg på at varebilen ville stoppe for ham. Det erkjennes at Harald Hansen hadde vikeplikt for trafikk som kom på hans høyre side. Når han ikke stoppet foran krysset, kan grunnen bare ha vært at han mente at føreren av bilen innrettet seg på å la trafikken på den langt mer betydelige riksveg passere først. Mopedførerens skyld er under disse omstendigheter så liten at den ikke i erstatningsmessig henseende kan tillegges betydning.

Ankemotparten er enig med lagmannsretten i dens vurdering av bilførerens forhold. Bilføreren har overtrådt trafikkreglenes §3 første ledd, §12, nr. 2, 2. punkt og §16, nr. 1 annet ledd. Skal man foreta en skyldfordeling, bør mopedføreren ikke belastes med mer enn 1/4 av skylden.

Etter ankemotpartens oppfatning kan man ikke legge til grunn at avdøde ikke brukte styrthjelmen riktig, eller at ingen dødsulykke ville ha inntrådt om hjelmen ikke var falt av. Det er den ankende part som for begge disse forholds vedkommende plikter å føre beviset. Da det ikke er gitt noe pålegg om at styrthjelm skal brukes av førere av mopeder, og da det da heller ikke var så alminnelig å nytte hjelm som det nå er, kan avdøde ikke bebreides noe som uaktsomhet på dette punkt, og forholdet med styrthjelmen kan ikke tillegges noen betydning ved erstatningsutmålingen.

Ved beregningen av erstatningen må man gå frem på den måten at man fra bruttotapet først trekker trygde- og

Side:534

stønadsbeløpene. Først når dette er gjort, kan det gjøres fradrag for egen skyld.

Fastsettelsen av tapet må bli meget skjønnsmessig. Etter ankemotpartens oppfatning er de beløp de tidligere instanser er kommet til, for lave.

Ankemotparten, som har fått fri saksførsel for Høyesterett, men ikke for bevisopptaket for Haugesund byrett, har nedlagt slik påstand: «1. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale til fru Inga Hansen erstatning fastsatt etter Høyesteretts skjønn med 5 % renter fra påklagen.

2. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale til Inger-Helene Hansen v/verge fru Inga Hansen erstatning fastsatt av Høyesterett med 5 % renter fra påklagen.

3. Påstandsbeløpene under pkt. 1 og 2 begrenses oppad samlet til kr. 100.000,-.

4. Gulating lagmannsretts omkostningsavgjørelse stadfestes. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett, samt til ankemotpartene for bevisopptak ved Haugesund byrett.»

I likhet med lagmannsretten er jeg kommet til at det foreligger skyld hos begge motorvognførerne. Jeg er dog, når det gjelder skyldfordelingen, kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Som utgangspunkt vil jeg peke på at Ørpetveitvegen må betegnes som en veg med liten trafikk, og at riksvegen i forhold til den kryssende veg er en åpenbart mer betydelig veg. Som en følge av dette må den som kommer kjørende langs Ørpetveitvegen, og som skal svinge inn på riksvegen, iaktta bestemmelsen i trafikkreglenes §16 annet ledd og således i rimelig utstrekning la trafikken på riksvegen passere først.

Bestemmelsen i trafikkreglenes §16 annet ledd opphever imidlertid ikke plikten for den som kommer kjørende langs riksvegen, til å vike for trafikk fra høyre. Jeg viser i denne forbindelse til avgjørelser i Rt-1960-611 og 1961 379. Harald Hansen hadde således stoppeplikt overfor trafikken som langs Ørpetveitvegen kom inn mot riksvegen. Det må betegnes som en uaktsomhet av Hansen at han ikke overholdt denne stoppeplikten.

Ved vurderingen av graden av hans uaktsomhet må man imidlertid etter min oppfatning ta hensyn til at trafikkreglenes §16, 2. ledd får anvendelse på den som fra Ørpetveitvegen vil svinge inn på riksvegen.

Man har under saken drøftet om Hansen ikke har sett varevognen, eller om han har sett den og trodd at den ville la ham passere først. Da varevognen måtte være synbar for mopedføreren da han var mellom 75 og 50 meter fra vegkrysset, og da Hansen er karakterisert som en forsiktig motorvognfører, kan jeg ikke legge til grunn at han ikke har sett varevognen. Forklaringen På hans kjøring må etter min mening være at Hansen trodde at bilen ville stoppe for ham. Mopedføreren hadde ikke anledning til å

Side:535

innrette seg etter en slik oppfatning, som det dog på grunn av bilførerens manøvrering, og fordi trafikkantene på Ørpetveitvegen ofte lot trafikken på riksvegen passere først, var forståelig han hadde.

Jeg er enig med lagmannsretten i at føreren av varevognen har utvist uaktsomhet ved å kjøre så langt frem i krysset som han gjorde, uten på et tidligere tidspunkt å feste oppmerksomheten ved trafikk fra venstre. Det følger av den alminnelige aktsomhetsregel som er uttrykt i trafikkreglenes §3 første ledd, at en motorvognfører som har vikeplikt for kjørende fra høyre, også må ha sin oppmerksomhet rettet mot trafikk fra venstre, som er den trafikk som først møter ham. Som en følge av bestemmelsen i trafikkreglenes §16 annet ledd som her får anvendelse på varevognens fører, forsterkes denne plikten til å være oppmerksom også på trafikk fra venstre. Når en motorvognfører kjører fra en veg med liten trafikk inn på en åpenbart mer betydelig veg, må han innrette seg slik at han kan vurdere det trafikkbilde som møter ham i krysset, således at han kan treffe en beslutning etter trafikkreglenes §16 annet ledd. I dette tilfellet hadde føreren av varevognen også god anledning til å iaktta trafikken fra venstre. På grunn av den bergnabben som for ham stengte utsikten til høyre, kunne han ikke, før han kom langt frem i krysset, se trafikken fra høyre. Mens han, som riktig var, lot bilen gli langsomt inn krysset, burde han da tidligere enn han gjorde, ha sett til venstre.

Fordelingen av skylden mellom de to førere faller vanskelig. Jeg er blitt stående ved at de hver bør bære en halvpart av skylden.

Det er i saken på det rene at avdøde bar styrthjelm. Mellom partene er det uenighet om han hadde festet styrthjelmen med hakeremmen. Jeg finner det for min del ikke nødvendig å ta stilling til dette tvistepunkt mellom partene. Da det ikke er påbudt for førere av mopeder at de skal bruke styrthjelm, og da det den gangen ikke var så alminnelig som det nå er blitt, å nytte slikt beskyttelsesutstyr, kan jeg ikke se at det kan bebreides føreren av mopeden som noen uaktsomhet som kan få innflytelse på erstatningsutmålingen, at han muligens ikke hadde festet hakeremmen på hjelmen. Jeg viser i denne forbindelse til dom i Rt-1970-627 som gjaldt en ulykke som tildrog seg i 1965, og hvor føreren overhodet ikke bar hjelm.

Det er - som det fremgår av mitt referat av partenes anførsler - uenighet dem imellom om man ved utmålingen av erstatningens størrelse først skal trekke fra i bruttotapet egenandelen og deretter de beløp som er utbetalt i trygder og stønad, eller om man først fra bruttotapet skal trekke disse beløp, for så til sist å trekke fra den prosentvise andel som skadelidte etter skyldfordelingen selv skal bære. Den riktige fremgangsmåten er etter min oppfatning at man fra bruttotapet først gjør fradrag for hva trygder og stønader beløper seg til, for deretter å fordele det beløp som fremkommer, i henhold til den skyldbrøk som er fastlagt. Jeg viser i denne forbindelse til dom i Rt-1969-806.

Side:536

Jeg går med dette utgangspunkt over til å behandle spørsmålet om erstatningens størrelse.

Det samlede tap består - her som i andre saker - av et lidt tap og et fremtidig tap. Når man skal fastlegge hvilket tap enken og datteren har lidt inntil nå, har man noenlunde sikre opplysninger å bygge på. Man vet hva avdøde i sin stilling ville ha tjent for hvert år som er gått siden han omkom, man vet hva de etterlatte har fått utbetalt i trygder og stønader, og man kan regne ut skatten på de forskjellige beløp. Skjønnsmessig må man imidlertid fastsette den andel av de tapte inntekter som ville ha medgått til avdødes underhold. Jeg mener at lagmannsretten har rett når den har lagt til grunn at ca. 1/3 av inntekten ville ha medgått til underhold av Harald Hansen. Ut fra dette antar jeg at det hittil lidte tap vil ligge et sted mellom kr. 45.000 og kr. 50.000.

Fastsettelsen av det fremtidige tap må bli meget skjønnsmessig.

Det kommer på dette punkt inn en opplysning i saken som ikke forelå for lagmannsretten. Inger-Helene Hansen går nå i siste klasse i den 9-årige skole. Etter sommerferien 1973 akter hun å begynne på handelsgymnas eller på sekretærlinjen på en handelsskole. Denne utdannelse vil under begge alternativer vare i to år. Hun fyller 18 år den 21. desember 1973, og moren vil fra dette tidspunkt ikke lenger oppebære trygd for henne, men må av egne inntekter forsørge henne under skolegangen. Jeg må legge til grunn at datteren ville fått en slik utdannelse også om hennes forsørger hadde levd.

Man må regne med at avdøde ville vært i vanlig arbeid inntil sitt fylte 67 år, som er aldersgrensen ved den bedrift hvor han var ansatt. Man må kunne legge til grunn at avdøde ville ha fått del i den vanlige lønnsstigning. På den annen side må man bygge på at også trygdeytelsene vil stige.

Ut fra det jeg her har fremholdt, finner jeg at det samlede tap i forsørgelse på mor og datter kan ansettes til kr. 160.000,-. Etter den skyldfordeling som etter mitt syn skal nyttes i saken, blir da erstatningen kr. 80.000. Heri er inkludert renter til domsavsigelsen. Jeg finner at beløpet rimelig kan fordeles med kr. 60.000 på Inga Hansen og kr. 20.000 på Inger-Helene Hansen.

Etter det resultat jeg er kommet frem til, må etter min oppfatning forsikringsselskapet betale sakens omkostninger for alle retter. Ankemotpartene vil måtte tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og bevisopptaket ved Haugesund byrett, mens det offentlige v/Justisdepartementet tilkjennes omkostningene for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til å betale til Inga Hansen 60.000 - seksti tusen - kroner og til Inger-Helene Hansen 20.000 - tjue tusen - kroner, begge beløp med 5 - fem - prosent rente p.a. fra avsigelsen av Høyesteretts dom og til betaling skjer.

Side:537

2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og bevisopptak ved Haugesund byrett til bruk for Høyesterett betaler Forsikringsaktieselskapet Vesta til Inga Hansen og Inger-Helene Hansen i fellesskap 4.500 - fire tusen fem hundre - kroner og i saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige ved Justisdepartementet 6.672 - seks tusen seks hundre og syttito - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Roll-Matthiesen og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd C. W. Bang): - - -

Om veikrysset bemerkes. Ørpetveitveien er en lite beferdet lokal vei som fører fra en spredt bebyggelse inn mot Skjoldeveien. Skjoldeveien er inn- og utkjørselsvei mot øst for Haugesund, Karmøy og nærmestliggende distrikter, med tilsammen omkring 60.000. På den strekning det her gjelder anslagsvis 3-4 km. fra byens sentrum er det også stor lokaltrafikk. Skjoldevegen er idag såkalt Europavei og forkjørselsvei. I 1966 var den vanlig riksvei. Veien har vanlig riksveibredde og er asfaltert. Ørpetveitveien er grusvei. Skjoldeveien går fra vest i rett linje i anslagsvis 150 meter østover og fra krysset i Ørpetveitveien og et stykke før man kommer frem til krysset, i denne veien, kanskje 15-20 meter, har man utsikt vestover Skjoldeveien på den forannevnte rette strekning. Fra Ørpetveitveien har man ikke utsikt østover Skjoldeveien før man kommer helt frem til Skjoldeveien på grunn av en fjellknaus som stengte for utsikten mot øst. Den er senere sprengt bort. - - -

Retten må legge følgende forhold til grunn. Det var ingen annen trafikk på veiene som får betydning for det inntrufne. Det var vanlig klart sommervær og sommerføre. Begge kjøretøyer var i orden, begge førere var øvet og begge kjente godt til forholdene ved krysset. Retten antar at varebilen har kjørt meget langsomt frem mot krysset. De siste 15-20 meter har den kjørt meget langsomt og må ha hatt utsikt ca. 150 m. vestover Skjoldeveien. Etter det som er opplyst har Harald Hansen som førte mopeden, vært en rolig og forsiktig kjører som ikke har holdt overdreven fart. Dette bekreftes forsåvidt av det føreren av varebilen har forklart foran. Han hadde kjørt i flere år uten å være borte i uhell. Hvis man regner med at han har hatt en fart på omkring 40 km/t på den rette strekningen, vil det svare til omkring 10 meter i sekundet og det skulle da gå ca. 15 sekunder fra han ble synlig for den annen og inntil han kom frem til krysset. Selv om varebilen har kjørt meget langsomt, nærmest i skritt, så vil den ikke ha brukt så lang tid på de 15-20 m frem til kryssset hvor det var utsikt vestover. Dette skulle da føre til at mopeden har vært synlig for varebilens fører hele tiden mens han kjørte frem mot krysset. Når han ikke har sett den, må dette formodes å skyldes at han var opptatt med å se til høyre. Som foran nevnt kunne han ikke se til høyre, d.v.s. østover Skjoldeveien før han var

Side:538

nesten fremme i krysset. Varebilen har ikke stanset opp ved krysset, men har kjørt med meget langsom fart ut i krysset i sving til venstre og den høyre forkant av bilen har vært godt henimot midten av riksveien da kollisjonen inntraff. Føreren av mopeden må ha sett at varebilen kjørte frem mot krysset, men har formentlig ment den ville stanse. Da han så at den annen kjørte ut i krysset, har han vært så nær at han ikke kunne stanse, men har prøvd å svinge foran varebilen, noe som har ført til at han kom borti dens høyre forhjul. Retten bemerker at Skjoldeveien idag er blitt forkjørsvei. I dette krysset er det nå skilt om påbyr absolutt stopp for trafikk fra sideveien. I 1966 da ulykken inntraff, var veien ikke forkjørsvei og den vanlige regel om vikeplikt i veikryss for trafikk fra høyre gjaldt. Samtidig gjaldt imidlertid bestemmelsen i trafikkreglenes §16, punkt 1 annet ledd:

«Ved kjøring fra veg med liten trafikk inn på eller over en åpenbart mer betydelig veg skal den som kommer fra den mindre veg i god tid sette ned farten, vise hensyn og i rimelig utstrekning la trafikken på den større veg passere først.»

Forholdet i krysset og trafikkmengden på Skjoldeveien medfører etter rettens mening at denne bestemmelse her må ha prioritet foran den alminnelige høyreregel. Den som kjører på en sterkt beferdet riksvei, har nok oppmerksomheten henvendt på trafikk fra høyre, men venter i alminnelighet at kjørende på sideveier lar trafikken på den annen vei gå foran. Varebilens meget lave fart i dette tilfelle må mopedens fører med rette ha tatt som tegn på at han ville få passere. Retten kommer således til at en må legge ansvaret for kollisjonen helt på varebilens fører uten at en finner grunn til å foreta noen fordeling. Det tilføyes her at det var en skolegutt som passasjer i varebilen. Hans forklaring støtter i det vesentlige det som føreren av bilen har forklart.

Etter det resultat retten er kommet til, vil enken og hennes umyndige datter, som begge var forsørget av den forulykkede, ha krav på full erstatning.

Om erstatningens størrelse bemerkes. Harald Hansen var maskinarbeider ved Haugesund Mek. Verksted. Hans inntekt i 1965 var kr. 23.500,-. I 1966 inntil ulykken tjente han kr. 10.800,-. På grunn av de stigende tarifflønner ville hans inntekt idag vært ca. kr. 32.000,- etter det som er opplyst under saken. Partene ble gift i 1943. I ekteskapet er det foruten datteren en sønn på omkring 25 år, som forsørger seg selv og ikke kommer inn i bildet. Datteren Inger-Helene er født xx.xx.1955. Hun var således 11 år da ulykken inntraff og nå 15 år. Hun har to år igjen før hun er ferdig med skolen. Moren har forklart at datteren er alminnelig flink på skolen. Hun kan ikke si om hun kommer til å ta noen utdannelse utover den vanlige 9-årige skole. Fru Hansen har selv ingen utdannelse utover folkeskolen. Hun arbeidet en del med søm før hun giftet seg i 1943. Hun har forklart at hun har et noe svekket syn og ikke ville kunne ta seg arbeid på en konfeksjonsfabrikk. Det vil være vanskelig for henne å oppnå lønnet arbeide. Etter ulykken fikk hun utbetalt kr. 20.000,- fra det selskap hvor mopeden var forsikret og kr. 15.000,- fra mannens arbeidsgiver. Ektefellene som hadde felleseie hadde en enebolig som ble solgt for kr. 49.000,-, hvorav kr. 30.000,- var netto. Dette beløp representerer imidlertid en formue som var der også før ulykken. Noe av dette

Side:539

beløp ble brukt til å kjøpe en 2-værelses aksjeleilighet. Etter ulykken fikk enken en offentlig trygd på kr. 450,- pr. mnd. brutto som senere er steget til kr. 652,-. Videre har hun nå en forsørgertrygd på kr. 227,- pr. mnd., tidligere kr. 192,-. Hun har i likhet med andre foreldre en vanlig barnetrygd på kr. 166,-. Ved fastsettelse av erstatningen har retten lagt til grunn at mannens andel av familiens forbruk har vært omkring 1/3 av inntekten. Når det gjelder datteren går retten ut fra at mannen ville forsørget henne til fylte 18 år. Innen denne tid vil hun både ha fullført vanlig skole og dessuten et praktisk kurs av en eller annen art. Ville hun søke langvarig eller høyere utdannelse, ville familiens relativt beskjedne inntektsforhold antagelig henvise henne til å søke stipend eller studielån. Retten legger videre til grunn at mannen ville vært i arbeide til han fikk alderstrygd. Retten tar i betraktning at forsørger og barnebidrag vil falle bort når datteren fyller 18 år. Når det gjelder erstatning til datteren legger retten videre til grunn at hun har bodd hjemme hos sin mor og i alt vesentlig må ha fått de samme goder som hun ville ha fått om faren hadde levet. Derimot har moren fått større utgifter ved at hun har måttet underholde datteren og fortsatt må gjøre det til fylte 18 år. Den erstatning som tilfaller datteren må derfor bli beskjeden og retten har funnet å kunne sette den til kr. 10.000,-. Etter å ha tatt de forannevnte forskjellige momenter i betraktning når det gjelder erstatning til enken og dessuten tatt noe hensyn til at det ville falle renter av utbetalt erstatning, er retten kommet til å tilkjenne enken kr. 40.000,-. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jac. Wesenberg og M. Lund og sorenskriver Harald Sund): - - -

Lagmannsretten er forsåvidt gjelder skyldspørsmålet kommet til et noe annet resultat enn byretten.

Det er på det rene at kollisjonen inntraff ved 16.30-tiden under vanlig gode lysforhold. Riksveien er asfaltert mens Ørpetvedtvegen var grusvei. Om mopeden er opplyst at den var 8-10 år gammel. Varebilen var en blå folkevogn. Ifølge rapport fra den bilsakkyndige i Haugesund som undersøkte bilen og mopeden dagen etter ulykken, er der ikke funnet mangler ved noen av kjøretøyene som kunne ha hatt betydning for kollisjonen.

Retten har under befaringen konstatert at der fra riksveien ihvertfall på en strekning av 100-150 meter vestover fra krysset er meget god oversikt til Ørpetvedtvegen og at de 2 førere under de aktuelle forhold ikke skulde ha noen vanskeligheter med å få øye på hverandres kjøretøyer. Krysset er et T-kryss idet Øreptvedtvegen ender i krysset, og der er ingen andre sideveier til riksveien på de nevnte 100-150 meter. Der er etter ulykken innført forkjørsrett i riksveien.

Lagmannsretten har ikke funnet det tvilsomt at trafikk østover Riksvei 10 hadde vikeplikt overfor trafikk som kom nordover Ørpetvedtvegen. Dette gjaldt uten hensyn til om §16, pkt. 1 annet ledd kom til anvendelse på kjøring i krysset, idet denne bestemmelse ikke kan forståes slik at den opphever den vanlige hovedregel i første ledd. Dette følger etter lagmannsrettens mening klart av bestemmelsens ordlyd og er også fastslått gjennom rettspraksis. Det er tilstrekkelig i denne forbindelse å vise til H.R. dom i Rt-1960-611.

Side:540

Mopedføreren kom ikke til bevissthet etter ulykken, og varebilens fører og sidemann har som vitner forklart at de ikke har sett mopeden før i selve kollisjonsøyeblikket. Der foreligger derfor intet holdepunkt for å kunne fastslå med sikkerhet årsaken til at mopedføreren ikke overholdt sin vikeplikt.

Det må etter den bilsakkyndiges uttalelse kunne sees bort fra at dette skyldtes feil ved mopedens bremser. Det er da overveiende sannsynlig, og retten legger til grunn, at årsaken enten har vært at mopedføreren ikke har sett varebilen før det var for sent å unngå kollisjon - og dette må da ha skyldtes uoppmerksomhet og i tilfelle tillegges ham som uaktsomt - eller at han har misforstått situasjonen og trodd at varebilen ville stoppe foran krysset for at han kunne passere. Som nevnt var oversikten i denne del av krysset meget god. Etter forklaring av varebilens fører og sidemann legger lagmannsretten til grunn at varebilens hastighet ble redusert fra ca. 30-35 km/t til noe nær 0 i løpet av de siste 30 meter frem til krysset, men at bilen ikke på noe tidspunkt sto i ro. Det er på det rene at begge førere var vel kjent på stedet og med at utsikten til høyre for varebilens fører var meget dårlig og at det derfor måtte kjøres ut fra Ørpetvedtvegen med stor forsiktighet.

Retten kan ikke finne at mopedføreren under disse omstendigheter hadde rett til å gå ut fra og innrette seg på at varebilen ville stoppe for ham, og dette må også gjelde om han hadde erfaring for at slik stopp var vanlig. Bare hvis varebilen var stoppet uten at dette skyldtes trafikk fra dens høyre side, eller hvis dens fører på annen måte klart ga uttrykk for at mopeden kunne passere, ville mopedføreren ha kunnet fortsette frem gjennom krysset.

Lagmannsretten er da kommet til at mopedføreren ved uaktsomhet har medvirket til ulykken.

Når det gjelder varebilførerens kjøring, bygger lagmannsretten på at han etter sin egen og sidemannens forklaring så til venstre da han befant seg ca. 30 meter fra krysset og at hverken han eller sidemannen da oppdaget mopeden. Fra da av holdt begge utkikk bare til høyre hvor en fremspringende bergnabb, som forøvrig senere er fjernet, hindret utsikten til riksveien østover. Først i selve kollisjonsøyeblikket, da varebilen var kommet så langt ut i krysset at fronten må ha vært meget nær riksveiens midtlinje, oppdaget de mopeden.

Lagmannsretten finner at varebilens fører har utvist uaktsomhet ved å fortsette så langt ut i krysset uten å se til venstre senere enn han gjorde. Han hadde etter lagmannsrettens mening full anledning til det uten at det ville skape noen øket fare for konflikt med eventuell trafikk fra høyre. Det må ihvertfall ha tatt ham -5 sekunder å tilbakelegge de siste 30 meter med avtagende hastighet, og i det samme tidsrom vil et kjøretøy med en hastighet av 40-50 km/t tilbakelegge omkring 50 meter. Der er også grunn til å legge vekt på at varebilen først ville komme i konflikt med trafikk fra venstre og at der forsåvidt kunne være særlig grunn til å orientere seg i tide om hvorvidt nærmeste del av kjørebanen var fri.

Retten finner etter dette at varebilens fører ikke har forholdt seg i overensstemmelse med det generelle aktsomhetspåbud i motorvognlovens §17 første ledd, 2. punktum, som var gjeldende på kollisjonsdagen, og i

Side:541

trafikkreglenes §3 første ledd. At plikten til å vise forsiktighet består uavhengig av vikeplikt, følger direkte av bestemmelsen i trafikkreglenes §16, pkt. 1, 2. punktum.

Foranlediget av den ankende parts anførsel bemerkes at lagmannsretten ikke finner noe holdepunkt for å anta at varebilens fører ville ha fortsatt kjøringen ut i riksveien hvis han i tide var blitt oppmerksom på mopeden.

Lagmannsretten er da kommet til at også varebilens fører ved uaktsomhet har medvirket til ulykken.

Ved skyldfordelingen legger lagmannsretten vesentlig vekt på at mopedføreren har kjørt i strid med den grunnleggende regel om vikeplikt for trafikk fra høyre. En viss vekt er der også lagt på at han ikke hadde henyn å ta til mulig trafikk fra sin annen side.

Skylden fordeles med 2/3 på mopedføreren og 1/3 på varebilens fører.

Ved beregningen av det økonomiske tap som ankemotpartene har lidt, legges til grunn at Harald Hansen for 1965 var liknet etter en skattbar årsinntekt på kr. 21.600, at han i 1966 hadde en bruttoinntekt som svarte til en årsinntekt på ca. kr. 29.000 og at hans årsinntekt i dag ville ha ligget på omkring kr. 34-35.000. Han var født xx.xx.1915 og var 51 år da ulykken inntraff. Fru Inga Hansen er født xx.xx.1912 og var 53 år på ulykkestiden. Hun har ingen utdannelse og har ikke hatt arbeid utenfor hjemmet etterat hun ble gift i 1943. Hun får en etterlattepensjon som fra 1966 er steget fra kr. 450,- pr. måned til kr. 755,-. Der trekkes skatt med kr. 119,-, slik at hun får utbetalt kr. 636,-pr. måned. For datteren får hun utbetalt barnepensjon som i dag utgjør kr. 250,-pr. måned. Datteren er født xx.xx.1955, og barnepensjonen vil falle bort fra hun fyller 18 år. I henhold til ulykkesforsikringen som var tegnet for mopeden, har fru Hansen fått utbetalt kr. 20.000. Av ulykkesforsikring som var dekket av Hansens arbeidsgiver, Haugesunds Mek. Verksted A/S, har hun fått utbetalt kr. 15.000.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at ca. 1/3 av mannens årsinntekt ville gått til hans eget forbruk. Dette utgjør ca. kr. 10.000 hvis inntekten på ulykkesdagen legges til grunn. Av de resterende ca. kr. 20.000 utgjør pensjon til enken og datteren etter fradrag av skatt ca. kr. 10.000. Det udekkete beløp blir da ca. kr. 10.000,- pr. år.

Det antas at Hansen ville ha vært i fullt arbeid ihvertfall 15-16 år etter 1966.

Det må ved beregningen tas vesentlig hensyn til at fru Hansen ikke vil kunne skaffe seg noen nevneverdig inntekt ved eget arbeid.

Videre tas hensyn til at mannens antatte inntekt ville ha blitt inntektsbeskattet, mens en erstatning som utbetales enke og datter etter hva det er opplyst, ikke beskattes som inntekt.

For datterens vedkommende legges en viss vekt på at det må antas at hun ville fått noen hjelp til sin utdannelse fra sin far også etter at hun er fylt 18 år.

Det er imidlertid på det rene at beregningen må bygge på en rekke usikre faktorer og nødvendigvis blir sterkt skjønnsmessig.

Retten har ikke funnet grunn til å legge noen særlig vekt på de utbetalte ulykkesforsikringer.

Det samlede forsørgertap finnes da å kunne settes til kr. 150.000,-.

Side:542

Ankemotpartene må etter det foran anførte bære 2/3 av dette, slik at den samlede erstatning blir kr. 50.000,-. Dette fordeles med kr. 40.000,- til enken og kr. 10.000,- til datteren. - - -