Rt-1976-250
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1976-01-16 |
| Publisert: | Rt-1976-250 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 12K/1976. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Leivestad, Blom, Lorentzen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §156, §179 |
I en avgjørelse av 16. januar 1976 uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg bl.a. at kjæremålsfristen for en kjennelse avsagt av lagmannsretten måtte løpe fra den dag kjennelsen - som var sendt til underhåndsforkynnelse - kom frem til å kunne bli lest av den kjærende parts lovlige prosessfullmektig. Den omstendighet at en advokat lot saken behandle av sin fullmektig kunne ikke føre til noen forlengelse av de lovbestemte frister. Fullmektigen var fraværende da kjennelsen kom til kontoret og vedtok først forkynnelse, da han kom tilbake.
Når det gjaldt spørsmålet om oppreisning skulle gis, uttalte utvalget at domstolslovens §156 bestemte at avgjørelsen skulle treffes «av den ret som har saken eller som proceshandlingen skulde foretages for». Spørsmålet kunne således avgjøres av lagmannsretten, og dette var også det vanlige. I det foreliggende tilfelle hadde lagmannsretten imidlertid med tilslutning av den kj ærendes advokat sendt saken til avgjørelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg og det ble antatt at det etter loven ikke var noe til hinder for at utvalget kunne treffe av gjørelsen når saken var under behandling der, jfr. Rt-1966-508 og Rt-1975-786.
Videre uttalte Kjæremålsutvalget:
«Ved avgjørelsen av om oppreisning skal gis, må utvalget vise til at domstolslovens regler om underhåndsforkynnelse for advokat i en lang rekke avgjørelser er forstått slik at frister begynner å løpe fra det tidspunkt prosessfullmektigen hadde anledning til å gjøre seg kjent med den avgjørelse som ble sendt ham til forkynnelse. Utvalget innskrenker seg til å vise til de avgjørelser kjæremotparten henviser til. [Rt 1934 1137, Rt-1955-829, Rt-1957-704, Rt-1962-981 og Rt-1967-1581 conf. Rt-1957-886 som kjæremotparten ikke mente var aktuell i nærværende sak.]
Denne praksis er så sikker at det må anses som en forsømmelse om en advokat ikke er oppmerksom på den. Men utvalget anser det videre klart at en advokat som har meldt seg som
Side:251
prosessfullmektig, ikke kan regne med å komme i noen annen stilling ved at han lar sin fullmektig utføre arbeidet, enn om han selv personlig hadde gjort det.»
Etter domstolslovens §153 ble det da avgjørende om særlige omstendigheter talte for oppreisning. Utvalget fant at det ikke var tilfelle i den foreliggende sak.