Rt-1987-1145
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-09-10 |
| Publisert: | Rt-1987-1145 (315-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 353 K/1987, jnr 164/1987: |
| Parter: | 1. Ringimarine A/S, 2. Fiducia A/S, 3. Fearnleys A/S (advokat Lars A Christensen) mot Gigi Maritime Co (advokat Bjørn H Kise) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, §194, §64, §167, §191, §404, Lov om nordiske privatrettslige dommer (1977) |
Skipet "Siljestad" ble ved certeparti inngått 15. september 1975 bortfraktet til selskapet Gigi Maritime Co. Ltd, Kypros, (heretter kalt Gigi Maritime). Eier av skipet var Sameiet T/S Siljestad, og sameierne var på dette tidspunkt Skibs A/S Siljestad, Ringimarine A/S, Fiducia A/S og Fearnleys A/S. I certepartiet var bare Skibs A/S Siljestad oppført som eier og bortfrakter. Dette selskapet er senere gått konkurs.
Skipet skulle benyttes til Sementhåndtering i Lagos havn, men på grunn av påstått betalingsmislighold forlot skipet Lagos havn i februar 1976.
I henhold til voldgiftsklausul i certepartiet anla Gigi Maritime voldgiftssak mot Skibs A/S Siljestad i London med krav om erstatning på USD 65 millioner for påstått brudd på certepartiet. I delavgjørelse (Interime Award No. 1) 25. februar 1983 fant voldgiftsretten at tilbaketrekningen av skipet var rettsstridig, og i delavgjørelse 24. mars 1984 (Interime Award No. 2) ble saksøkte pålagt å betale til saksøkeren USD 72 410,99 med 15 % renter fra 13. februar 1976 frem til avgjørelsesdatoen. Hovedforhandling til fastsettelse av det endelige erstatningskravet er etter det opplyste ikke berammet.
Under behandlingen av voldgiftssaken i London forsøkte Gigi Maritime å trekke Ringimarine A/S, Fiducia A/S og Fearnleys A/S inn i saken. Disse selskapene hevdet imidlertid at de ikke var parter i certepartiet, og at de ikke var bundet av voldgiftsrettens avgjørelse. Gigi Maritime reiste da søksmål ved High Court of Justice i London med påstand om at de nevnte selskapene var parter i certepartiet og bundet av voldgiftsrettens avgjørelser. Denne saken er ikke avgjort.
Ved stevning til Oslo byrett 24. mars 1986 reiste Gigi Maritime søksmål mot Ringimarine A/S, Fiducia A/S og Fearnleys A/S med slik påstand:
"1. Prinsipalt.
Saksøkte nr. 1, 2 og 3 dømmes til å betale saksøkeren erstatning for certepartibrudd fastsatt etter rettens skjønn.
2. Subsidiært.
Saksøkt nr. 3 dømmes til å betale saksøkeren erstatning for uaktsom meglervirksomhet fastsatt etter rettens skjønn.
3. I begge tilfelle.
Saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger.
4. STANSING.
Saken stanses i medhold av Tvistemålsloven §107 inntil avgjørelse fra High Court of Justice i England foreligger."
De saksøkte påstod seg frifunnet og motsatte seg at saken ble stanset.
Oslo byrett avsa 3. april 1987 kjennelse med slik slutning:
"Sak nr. 737/86-I-34: Gigi Maritime Co., mot 1. Ringimarine A/S v/styrets formann, 2. Fiducia A/S v/styrets formann Hans R. Astrup og 3. Fearnleys A/S stanses i medhold av tvistemålsloven §107 første ledd inntil søksmålet om retting i partsforholdet i certepartiet som verserer for High Court of Justice er avgjort."
De saksøkte påkjærte avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 22. mai 1987 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:
"Det foreligger en voldgiftsavtale og en deldom i henhold til denne avtale som Gigi Maritime Co. hevder at de kjærende parter er bundet av. For engelske domstoler - High Court of Justice - verserer sak med påstand som hvis den tas til følge medfører at de kjærende parter er bundet av voldgiftsavtalen og voldgiftsdommen. I såfall skal søksmålet for Oslo byrett avvises idet det foreligger litispendens. Dette er anført av kjæremålsmotpartene og ikke bestridt av de kjærende parter. Retten legger dette til grunn.
Etter tvistemålsloven §107 første ledd kan stansning besluttes når utfallet av en sak helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som foreligger til avgjørelse i et annet søksmål eller for en annen myndighet. Det er ikke bestridt at søksmålet for High Court of Justice forsåvidt fyller tvistemålsloven krav. Retten er enig i det. Fører søksmålet for High Court of Justice frem vil det få direkte betydning for søksmålet ved Oslo byrett idet dette da blir å avvise. "Utfallet" av saken for Oslo byrett avhenger således helt eller delvis av det rettsforhold som foreligger til avgjørelse for High Court of Justice. Lovens betingelser finnes således å foreligge for stansning. Lagmannsretten er enig med byretten i at kjennelse i Rt-1966-1336 støtter resultatet. Det kan ikke sees at tvistemålsloven §107 første ledd bare gjelder de tilfeller hvor det er den materielle prøvelse av den foreliggende sak som er avhengig av den annen sak. I tilfellet fra 1966 ledet avgjørelsen i det ene søksmål til at det annet søksmål ble avvist uten noen materiell prøvelse av dette.
Lagmannsretten kommer således til at de lovlige betingelser foreligger for stansning av den sak som verserer for Oslo byrett. Hvorvidt saken bør stanses, er ikke gjenstand for kjæremål, jfr. eksempelvis Rt-1977-967."
Saksforholdet for øvrig går frem av byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Ringimarine A/S, Fiducia A/S og Fearnleys A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
De kjærende parter gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §107 første ledd uriktig, og at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten ikke har vurdert om saken burde stanses, til tross for at byrettens kjennelse var påkjært også på dette grunnlag.
I kjæremålserklæringen heter det blant annet:
"Bakgrunnen for Byrettens beslutning om å stanse saksbehandlingen er at saksøkerne har reist krav for engelske domstoler, High Court of Justice, med påstand om at de tre saksøkte selskapene Ringimarine A/S, Fiducia A/S og Fearnleys A/S er parter i et certeparti inngått av Skips A/S Siljestad i Oslo den 15. september 1975. Certepartiet inneholder bestemmelser om engelsk lovvalg og voldgift i London.
Gigi Maritime Co. har for High Court of Justice nedlagt påstand om at certepartiet skal rettes slik at Ringimarine A/S, Fiducia A/S og Fearnleys A/S blir bundet av certepartiets voldgiftsbestemmelse og derved også bundet av de dommer voldgiftsretten allerede har avsagt. Voldgiftsretten har avsagt en dom hvorved ansvaret for Skips A/S Siljestad er fastslått samt to deldommer angående erstatningsutmålingen, uten at de kjærende parter har vært parter i disse saker.
Såvel Byretten som Lagmannsretten har lagt til grunn at vilkårene i Tvistemålsloven §107 for å stanse saken er til stede i og med at den saken som er anlagt ved Oslo Byrett avhenger av et rettsforhold som foreligger til avgjørelse i et annet søksmål nemlig ved det nevnte søksmål for High Court of Justice i London.
Jeg vil bestride at Tvistemålsloven §107, første ledd kan tolkes slik at vilkårene for stansning foreligger i den aktuelle sak.
I realiteten er det det samme spørsmålet som foreligger til avgjørelse for High Court of Justice som for Oslo Byrett, det er utelukkende en teknisk forskjell i den rettslige innfallsmåten. Det foreligger m.a.o. en "internasjonal" litispendens, men det gir ikke grunnlag for å avvise saken. Tvistemålsloven §107.1 hjemler heller ikke stansning i det foreliggende tilfellet, idet den tar sikte på den situasjonen der et spørsmål som har prejudisiell betydning for den verserende sak foreligger til endelig avgjørelse i en annen sak, ikke hvor det samme spørsmål foreligger til behandling ved en norsk og en utenlandsk domstol.
Jeg vil videre hevde at en forutsetning for å stanse en sak i medhold av Tvistemålsloven §107, første ledd må være at den sak som begrunner stansningen rettskraftig for partene avgjør det rettsforhold man avventer utfallet av. Så er ikke tilfelle i nærværende sak.
I henhold til sivildomsoverenskomsten mellom Norge og Storbritannia av 12. juni 1961, artikkel III, 2.a, jfr. artikkel IV fremgår at en dom av High Court of Justice i London i denne sak ikke vil bli anerkjent i Norge.
Fearnleys A/S, Fiducia A/S og Ringimarine A/S har overfor High Court of Justice bestridt rettens kompetanse, slik at artikkel IV, 1.A i Sivildomsoverenskomsten ikke kan begrunne å anerkjenne en avgjørelse av High Court of Justice. Heller ingen av de øvrige vilkår i artikkel IV for å anerkjenne dommen er oppfylt.
Så lenge en dom av High Court of Justice i de kjærende parters disfavør ikke vil bli anerkjent i Norge i.h.t. sivildomsoverenskomsten, vil heller ikke de voldgiftsavgjørelser som er eller blir avsagt kunne bli anerkjent som bindende for de kjærende parter og litispendens vil ikke oppstå. Vilkårene for stansing i Tvistemålsloven §107, første ledd foreligger således ikke og Lagmannsrettens kjennelse må oppheves."
Videre anføres at lagmannsretten har tatt feil når den antar at den ikke kan overprøve byrettens avgjørelse av spørsmålet om saken bør stanses. Lagmannsrettens henvisning til Rt-1977-967 kan ikke være avgjørende, ettersom avgjørelsen viser til to tidligere avgjørelser der det forelå videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, slik at kjæremålsutvalgets kompetanse av den grunn var begrenset. Det foreligger en saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten ikke har overprøvet spørsmålet om saken bør stanses.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
"Eidsivating Lagmannsretts kjennelse av 22. mai 1987 oppheves og hjemvises til ny behandling."
Gigi Maritime gjør i tilsvar gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig og viser til lagmannsrettens begrunnelse. Selskapet gjør videre gjeldende at Sivildomsoverenskomsten mellom Oslo og Storbritannia av 12. juni 1961 ikke er anvendelig i saken, og at de kjærende parter har tolket konvensjonen uriktig. Tvistemålsloven §107 stiller som vilkår at et nærmere spesifisert rettsforhold "foreligger til avgjørelse" i et annet spørsmål eller for en annen myndighet. Hvorvidt slik avgjørelse kan fullbyrdes i Norge eller ikke, er ikke gjort til noe vilkår i bestemmelsen. Fullbyrdelsessynspunkter kan derfor ikke tillegges relevans i en avgjørelse om stansing.
Det vil desuten ikke være tale om noen "fullbyrdelse" av avgjørelsen fra High Court of Justice. Den engelske domstolen skal bare ta standpunkt til om de saksøkte er part i certepartiet og bundet av voldgiftsdommen, som avgjør de materielle spørsmål i tvisten mellom partene. Etter intern engelsk rett vil voldgiftsretten uten videre legge avgjørelsen fra High Court of Justice til grunn når det gjelder partsforholdet. Voldgiftsrettens avgjørelse vil i sin tur være bindende for og kunne fullbyrdes overfor de norske partene i voldgiftssaken i henhold til tvistemålsloven §167 jf New York-konvensjonen av 10. juni 1958, artikkel II, III og IV.
Når det gjelder Sivildomsoverenskomsten med Storbritannia, hevder kjæremålsmotparten, forutsatt at kjæremålsutvalget i det hele tatt finner den anvendelig i saken, at man på det nåværende tidspunkt ikke har grunnlag for å bedømme om noen av vilkårene etter sivildomsoverenskomstens artikkel IV er oppfylt. Det foreligger ingen "dom" fra High Court of Justice, saken er på et tidlig stadium i behandlingen. Man vet derfor ikke om de kjærende parter likevel vil møte for den engelske domstolen eller voldgiftsretten for å ivareta sine interesser (art IV a), fremsette motkrav (art IV b) eller liknende i den saken som verserer i England.
Videre anføres det i tilsvaret:
"Dessuten fremstår de kjærende parters påstand om at de har bestridt kompetansen til High Court of Justice som en blott og bar påstand. Det er ikke gjort noe forsøk på å dokumentere at slik bestridelse har funnet sted, eller at bestridelse har funnet sted i de former som skal til i henhold til engelsk sivilprosess. Det er heller intet opplyst om på hvilket grunnlag High Court of Justice's kompetanse til avgjørelse av partsforholdet i den engelske voldgift er bestridt. Det må etter kjæremålsmotpartens oppfatning være klart at ikke enhver åpenbart uholdbar bestridelse av kompetanse fra en saksøkts side kan være tilstrekkelig til å forhindre fullbyrdelse under Sivildomskonvensjonen av en gyldig avsagt dom."
Det bestrides også at lagmannsretten har gjort saksbehandlingsfeil.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes og Eidsivating Lagmannsrettes kjennelse av 22. mai 1987 stadfestes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for alle instanser med kr. 6.000,.-"
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404.
Kjæremålsutvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av mangler ved saksbehandlingen.
I lagmannsrettens premisser bemerkes blant annet:
"For engelske domstoler - High Court of Justice - verserer sak med påstand som hvis den tas til følge medfører at de kjærende parter er bundet av voldgiftsavtalen og voldgiftsdommen. I så fall skal søksmålet for Oslo byrett avvises idet det foreligger litispendens. Dette er anført av kjæremålsmotpartene og ikke bestridt av de kjærende parter. Retten legger det til grunn."
Dette kan vanskelig oppfattes anderledes enn at lagmannsretten ikke har foretatt noen selvstendig vurdering, men helt ut bygger på det som den har oppfattet som uomtvistet mellom partene, når den legger til grunn at High Court of Justice vil kunne treffe en avgjørelse som medfører at søksmålet for Oslo byrett blir litispendent, og at det i så fall vil måtte avvises. Lagmannsretten skulle imidlertid selv ha foretatt en vurdering av de rettslige spørsmål som her reiser seg, herunder også rettskraftvirkninger her i landet av en rettsavgjørelse i Storbritannia. I et spørsmål som det foreliggende kan retten ikke uten videre bygge på partenes juridiske oppfatning selv om spørsmålet ikke skulle være omtvistet. Det vises til den alminnelige bestemmelse i tvistemålsloven §191 om anvendelse av rettsetninger og til at det her dreier seg om spørsmål om rettens kompetanse, jfr. tvistemålsloven §64 hvoretter retten av eget tiltak skal vurdere spørsmål om avvisning.
Utvalget vil anta at det i tilfelle bare vil kunne bli spørsmål om litispendensvirkninger i Norge dersom den avgjørelse High Court of Justice måtte treffe må antas å bli bindende for norske domstoler. Ved bedømmelsen av dette må ses hen til bestemmelsene i overenskomst mellom Norge og Storbritannia av 12. juni 1961. Overenskomsten er overhodet ikke berørt av lagmannsretten. Det må anses som en mangel ved lagmannsrettens saksbehandling at det ikke er tatt selvstendig standpunkt til om det søksmål som er reist i England vil kunne lede til en avgjørelse som er bindende her i landet.
Dersom det kan legges til grunn at den avgjørelse som treffes av High Court of Justice blir bindende for norske domstoler, oppstår det videre spørsmål om virkningen av dette for det søksmål som er reist for Oslo byrett. De kjærende parter anførte for lagmannsretten at det i realiteten er samme krav som reises for engelske domstoler og for Oslo byrett. Det kan ikke sees at lagmannsretten har tatt noe klart standpunkt til dette. Påstanden for High Court of Justice går blant annet ut på at de kjærende parter skal være bundet av de delavgjørelser i voldgiftssaken som alt er truffet. Realiteten i en avgjørelse i samsvar med påstanden kan derfor synes å være at det blir fastslått at det foreligger erstatningsgrunnlag (deldom 1) og ansvar for en del av erstatningskravet (deldom 2). Det kan derfor spørres om man må se det slik at søksmålsgjenstanden delvis er den samme for High Court og Oslo byrett. I så fall oppstår et avvisningsspørsmål som burde ha vært vurdert.
Både når det gjelder avvisning og stansning vil spørsmålet videre vært om søksmål for utenlandske domstoler kan likestilles med søksmål for norske domstoler når det gjelder tvistemålsloven bestemmelser om avvisning og stansning. Det er ikke uten videre klart at det er nok at den utenlandske domstols avgjørelse vil bli bindende her i landet. Ved lov av 10. juni 1977 ble det tilføyet et nytt annet punktum i tvistemålsloven §167 første ledd. Det ble med dette åpnet adgang til å ta med i overenskomst med fremmed stat at norske domstoler skal ha "adgang eller plikt til å avvise eller stanse" behandlingen av et søksmål dersom det er reist sak i utlandet mellom de samme parter og det i dette søksmål kan treffes avgjørelse som skal ha bindende virkning her. Det er ikke noe i forarbeidene som tyder på at man antok at en slik adgang forelå uavhengig av den foreslåtte bestemmelse - Ot prpr nr 39 (1976-77) 20 - 21. Det er ikke gitt opplysninger om slike bestemmelser i overenskomst mellom Norge og Storbritannia. Også dette spørsmål skulle i nødvendig utstrekning ha vært vurdert av lagmannsretten. Det tilføyes for ordens skyld at kjæremålsutvalget ikke har tatt noe standpunkt til det foreliggende lovtolkingsspørsmål som i den utstrekning det får betydning, først må vurderes av lagmannsretten.
Lagmannsretten har ansett seg avskåret fra å vurdere om stansning bør finne sted, og har vist til en kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1977-967. Det foreligger imidlertid ingen entydig praksis i kjæremålsutvalget om dette spørsmål. Av en kjennelse inntatt i Rt-1953-1573 fremgår at kjæremålsutvalget anså seg kompetent til å overprøve en stansningskjennelse av lagmannsretten også når det gjaldt hensiktsmessigheten av stansning. Også i en utrykt kjennelse av 28. mai 1960 har kjæremålsutvalget gått ut fra at hensiktsmessighetsspørsmålet kunne prøves. De to kjennelser som kjæremålsutvalget har vist til i kjennelsen av 1977, er ikke avgjørende. Begrensningen i kjæremålsutvalgets kompetanse fulgte der allerede av at det dreide seg om videre kjæremål. Det følger ikke av ordlyden i §107 at vurderingsspørsmålet ikke på vanlig måte kan overprøves ved kjæremål, og dette kjæremålsutvalg kan heller ikke se at avgjørelsen etter sin art hører til de som ikke kan overprøves. Det antas derfor at lagmannsretten hadde adgang til å overprøve byrettens avgjørelse også i spørsmålet om stansning burde besluttes, og at slik overprøving skulle ha vært foretatt.
Post 2 i kjæremålsmotpartens påstand i stevningen gjelder ansvar for uaktsom meglervirksomhet, et spørsmål som så vidt skjønnes ikke går inn under voldgiftsavtalen. Lagmannsretten har ikke sagt noe om hvorfor saken er stanset også for dette spørsmåls vedkommende.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Riktig utskrift: