Rt-1987-248
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-02-05 |
| Publisert: | Rt-1987-248 (51-87) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Kjæremålsfrist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 155/1987 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §347, Straffeprosessloven (1887) §384, Domstolloven (1915) §202, §203, §379 |
Ved Bodø politikammers påtegning 18. september 1986 ble A, født xx.xx.1957, siktet for promillekjøring, og politiet ba samtidig om forhørsrettens samtykke til å holde førerkortet hans beslaglagt til straffesaken var avgjort. Bodø forhørsrett avsa 23. september 1986 kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1957, tillates holdt beslaglagt inntil saken er avgjort."
I rettsboken ble siktedes forklaring protokollert. Når det gjaldt spørsmålet om skjellig grunn til mistanke om promillekjøring, skrev forhørsretten i kjennelsen:
"Retten er ut fra sakens dokumenter kommet til at A med skjellig grunn kan mistenkes for, til sted og tid som nevnt ovenfor, å ha kjørt personbil DC 90333 mens han var påvirket av alkohol."
Kjennelsen ble forkynt for A samme dag.
Etter det anførte oppsøkte A umiddelbart advokat Tom Rydmark. I brev 30. september 1986 til Bodø politikammer opplyste advokaten at han representerte A, og ba om å få oversendt sakens dokumenter. Under henvisning til forhørsrettens kjennelse av 23. september ba han om snarlig svar. Etter det anførte purret advokat Rydmark på saken gjentatte ganger. Han mottok først dokumentene fra politikammeret ca. 17. november 1986. I brev 19. novembr 1986 til politikammeret gjorde han rede for sitt syn på saken og anmodet om at politiet umiddelbart leverte førerkortet tilbake til A. I brev 25. november 1986 svarte politifullmektig Kari Jensen ved Bodø politikammer at saken fremdeles var under etterforskning, og at tiltale ville bli tatt ut så snart etterforskningen var avsluttet. Førerkortet ville fortsatt bli holdt beslaglagt. Samtidig beklaget politifullmektigen at det tok tid før sakens dokumenter ble oversendt til utlån.
Advokat Rydmark påkjærte så forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett i kjæremålserklæring datert 26. november 1986, innkommet til retten 27. november 1986. I kjæremålserklæringen er det begjært "oppreisning" for oversittelse av kjæremålsfristen under henvisning til straffeprosessloven §379, jfr. §347.
Ved kjennelse 9. desember 1986 avviste lagmannsretten kjæremålet. I kjennelsen heter det blant annet:
"Etter straffeprosessloven §347 - som gjelder tilsvarende ved kjæremål - skal kjæremål som er innkommet etter kjæremålsfristen avvises med mindre oversittelsen ikke "bør legges den ankende til last". Det er således ikke tale om oppreisning, jfr. Rt-1977-1375. I advokat Rydmarks brev av 30. september med anmodning til politiet om utlån av saksdokumentene er det henvist til kjennelsen av 23. s.m. Lagmannsretten må ut fra dette slutte at advokaten hadde fått overlevert kjennelsen fra siktede, og advokaten hadde ut fra dette dokumentet og siktedes kommentar tilstrekkelig grunnlag for å skrive en kjæremålserklæring. I kjæremålserklæringen kunne det tas forbehold om ytterligere anførsler såsnart etterforskningsdokumentene forelå. Selv om politiet omgående burde sendt forsvarergjenpart av etterforskningsdokumentene, var politiets sendrektighet ikke til hinder for at kjæremål ble erklært i tide.
Av forarbeidene til den nye straffeprosessloven følger det at §347 i det vesentlige går ut på det samme som §384 i loven av 1887. Av Rt-1971-423 og Rt-1950-557 følger det videre at prinsippet om at en forsvarers forsømmelse ikke skal gå ut over siktede, også ble lagt til grunn ved vurderingen av fristoverskridelser etter dagjeldende §384. Lagmannsretten antar at den nye lovregelen ikke har ført til endringer for så vidt. I dette tilfelle er det imidlertid tale om en meget betydelig fristoverskridelse, ca. 1 1/2 måned. Selv om siktede hadde kontaktet advokat innenfor kjæremålsfristen, kan dette ikke frita ham for et visst ansvar for at saken følges opp.
Fristoverskridelsen er i seg selv så betydelig at den vitner om en klanderverdig passivitet ikke bare fra advokatens side, men også fra siktede. Det er videre tale om et midlertidig beslag, og reelle prosesshensyn tilsier heller ikke at en så uttalt fristoverskridelse bør godtaes.
Kjæremålet blir etter dette å avvise som for sent fremsatt.
A har ved sin forsvarer i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §347 uriktig. Det anføres at selv om siktede overfor sin forsvarer forklarer at han ikke har kjørt med promille, er det åpenbart at vilkårene for beslag av førerkort likevel kan være til stede. Det er utidig overfor domstolen og uansvarlig overfor klienten å angripe en rettsavgjørelse dersom det er åpenbart at rettsmidlet ikke kan føre frem, jfr. også domstolloven §202 og §203. Et minstevilkår for å kunne angripe en rettsavgjørelse er derfor at advokaten har hatt anledning til å gå gjennom og vurdere saksdokumentene. Det gjøres derfor gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at advokaten hadde tilstrekkelig grunnlag for å skrive en kjæremålserklæring ut fra kjennelsen og siktedes kommentarer.
Lagmannsrettens synspunkt at såvel siktede som forsvarer har et ansvar for å følge opp saken, deles fullt ut, og såvel siktede som forsvareren purret på saksdokumentene en rekke ganger i perioden frem til 17. november 1986. Umiddelbart etter at dokumentene var gjennnomgått og vurdert, ble kjennelsen påkjært. Følgelig kan hverken siktede eller forsvareren bebreides for at kjæremålserklæringen ikke ble innsendt tidligere.- - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
De anførsler som er fremkommet fra den kjærende parts side kan ikke tjene som unnskyldning for at kjæremålet ikke ble erklært innen kjæremålsfristens utløp. Utvalget er enig med lagmannsretten i at siktedes advokat på grunnlag av kjennelsen og siktedes kommentar skulle ha tilstrekkelig grunnlag for å skrive en kjæremålserklæring. Utvalget viser til det som ellers er uttalt fra lagmannsretten i denne forbindelse.
Siktede var tilstede ved opplesning av forhørsrettens kjennelse og ble gjort kjent med retten til å anvende kjæremål mot kjennelsen og fristen for dette. Det er ikke i saken fremkommet opplysninger om at siktedes advokat har gitt siktede grunn til å tro at oversittelsen av kjæremålsfristen var uten betydning fordi man ikke hadde mottatt de etterforskningsdokumenter man hadde bedt om. Utvalget nevner i den forbindelse at siktedes advokat etter at han omkring 17. november 1986 mottok dokumentene, først skrev til politiet 19. november s.å. I brevet nevnes at kjæremålsfristen var utløpt, og det ble søkt om at politiet omgjorde sin beslutning om beslag av førerkortet. Kjæremål ble først erklært etter at advokaten ble underrettet om at politiet ikke ville omgjøre sin beslutning. Etter omstendighetene finner utvalget som lagmannsretten at oversittelsen kan legges den kjærende part til last.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.- - -