Rt-1991-434

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1991-04-24
Publisert:	Rt-1991-434 (148-91)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 55/1991, nr 290/1989:
Parter:	I. 1. Gunnar Eiklid 2. Roar Haug (advokat Frithjof B Sigmond) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Ola Rømo - til prøve). II. Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Ola Rømo) mot 1. Agnes og Ingrid Marstrander 2. Ris menighet 3. Per Chr Mydske (advokat Frithjof B Sigmond).
Forfatter:	Halvorsen, Holmøy, Hellesylt, Gjølstad, Christiansen
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §32, Plan- og bygningsloven (1985) §32, Bygningsloven for Kristiania (1899), Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §54b, Bygningsloven (1924) §42, Bygningsloven (1924), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§29, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§30a, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Bygningsloven (1965), LOV-1967-05-21-4, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Dommer Halvorsen: Oslo bystyre vedtok 20. juni 1984 ekspropriasjon av grunn og rettigheter for utvidelse og omlegging av en parsell av Store Ringvei i Oslo fra Lønnhaugen Alle til Slemdalsveien - Torgny Segerstedts vei - til jevn fire-felts standard. Veianlegget inngikk som del av en veireguleringsplan for en noe lengre strekning av Store Ringvei, stadfestet av Miljøverndepartementet 5. januar 1977. Reguleringsplanen endret tidligere veireguleringsplaner stadfestet henholdsvis 29. april og 2. oktober 1935, samt vedtak om regulering av byggeavstandslinjer, for så vidt denne veistrekning angår, stadfestet 1. desember 1964.

Kommuneadvokaten i Oslo påstevnet ekspropriasjonsskjønn etter §35 nr 1 annet ledd i dagjeldende bygningslov av 18. juni 1965 nr 7. Oslo byrett avhjemlet skjønn 14. juli 1987 for i alt 48 takstnumre. For de takstnumre ankesakene for Høyesterett omfatter, ble erstatningene fastsatt slik:

- Takst nr 7, Agnes og Ingrid Marstrander, 328,4 m2, kr 250.000.

- Takst nr 9, Adine Thorsen, 454,1 m2, kr 350.000.

- Takst nr 10, Per Chr Mydske, 512,6 m2, kr 400.000.

- Takst nr 17, Gunnar Eiklid, netto 325,5 m2, kr 480.000, hvorav kr 30.000 for ulemper i anleggstiden.

- Takst nr 26, Roar Haug, netto 629,1 m2, kr 915.000, hvorav kr 15.000 for ulemper i anleggstiden.

Skjønnsretten la for alle disse takstnumre til grunn at det ikke var mulighet for å utskille egen byggetomt.

Oslo kommune begjærte overskjønn for de fleste av grunneierne. Eidsivating lagmannsrett avsa overskjønn 14. august 1989, hvor erstatningene for de fem tidligere nevnte takstnumre ble fastsatt slik:

- Takst nr 7, 328,4 m2, kr 220.000, hvorav grunnerstatning kr 200.000, kr 10.000 for istandsettelse av resteiendommen og kr 10.000 for ulemper i anleggstiden.

- Takst nr 9, 454,9 m2, kr 300.000, hvorav grunnerstatning kr 275.000, kr 15.000 for verdi av tapt beplantning og kr 10.000 for ulemper i anleggstiden.

- Takst nr 10, 512,6 m2, kr 345.000, hvorav grunnerstatning kr 335.000 og kr 10.000 for ulemper i anleggstiden.

- Takst nr 17, netto 275 m2, kr 180.000, hvorav grunnerstatning kr 110.000, tap ved nedlegging av vann- og kloakkledninger kr 10.000 og ulemper i anleggstiden kr 30.000.

- Takst nr 26, ca 640 m2, kr 275.000, hvorav grunnerstatning kr 260.000 og ulemper i anleggstiden kr 15.000.

For takstnumrene 7, 9 og 10 fant lagmannsretten - i motsetning til byretten - at ekspropriasjonen førte til tapte byggemuligheter og beregnet erstatningen for avstått grunn etter kvadratmeterpris for byggetomt.

Ekspropriasjonsarealene er forhåndstiltrådt.

Saksforholdet og partenes anførsler for under- og overskjønnet fremgår av de tidligere instansers skjønnsgrunner.

Eierne av takstnumrene 17 og 26, Gunnar Eiklid og Roar Haug, har påanket overskjønnet til Høyesterett - ankesak nr 290/89 I. Eiklids anke vedrørende takst nr 17 er presisert til bare å gjelde fastsettelsen av grunnerstatningen, kr 110.000. Begge ankene retter seg mot feil så vel i rettsanvendelsen som i saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. For begge takstnumres vedkommende gjøres det subsidiært gjeldende at overskjønnet må oppheves fordi det er vilkårlig.

Oslo kommune har påanket overskjønnet for så vidt angår takstnumrene 7, 9 og 10 - ankesak nr 290/89 II. Anken gjelder bare den del av erstatningen som er fastsatt for grunnavståelsen. For samtlige takstnumres vedkommende angripes rettsanvendelsen og subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner. Kommunen erklærte opprinnelig også aksessorisk motanke i forhold til eier av takst nr 17, Eiklid. Lagmannsrettens rettsanvendelse for så vidt gjaldt vurdering av støyskjerm som særulempe ble her bestridt. Denne motanke ble senere trukket tilbake fordi kommunen kom til at overskjønnet ikke kunne forstås slik at det var gitt ulempeerstatning for selve støyskjermen.

I ankesak nr 290/89 II er det skjedd en endring i partsforholdet vedrørende takst nr 9. Eieren, Adine Thorsen, avgikk ved døden mens saken sto for lagmannsretten, og hennes dødsbo trådte for overskjønnet inn som part. Under saksforberedelsen for Høyesterett ble eiendommen overtatt av Ris menighet som da trådte inn som part i stedet for Adine Thorsens dødsbo.

Ankesak nr 290/89 II

Jeg behandler først anken fra Oslo kommune vedrørende takstnumrene 7, 9 og 10.

Kommunen hevder at det er feil rettsanvendelse når det er gitt erstatning for tapt utbyggingsmulighet. I denne forbindelse gjøres det i hovedtrekk gjeldende:

Reguleringsplanen av 1977 som det ble ekspropriert etter, fastsatte byggegrensene til 30 meter regnet fra veiens midtlinje. Disse byggegrenser faller for de tre eiendommer det her gjelder, praktisk talt sammen med byggeavstandslinjene etter reguleringsvedtaket av 1964. Det var byggegrensen - ikke ekspropriasjonen - som forårsaket at utbyggingsmulighet gikk tapt. Etter §42 nr 4 og 5 i dagjeldende lov om bygningsvesenet av 22. februar 1924 nr 2, måtte grunneierne innen ett år fra kunngjøringen av vedtaket ha fremsatt krav på erstatning for tap de mente å ha lidt ved rådighetsbegrensningene som den fastsatte byggegrense medførte. Ingen av dem gjorde det. Ethvert krav på erstatning for tap av utbyggingsmulighet her er derfor foreldet.

Regelen i §30a i vegloven av 21. juni 1963 nr 23 anføres å være en særregel som ingen betydning har for byggegrenser fastsatt i reguleringsplan etter bygningslovgivningen. Dessuten kom denne regel først etter at foreldelsesfristen var løpt ut.

Dersom foreldelsesfristen etter 1924-loven likevel ikke skal anvendes ved ekspropriasjon, kan erstatning bare gis dersom de materielle vilkår i gjeldende bygningslov er oppfylt. Bestemmelsene i 1924-loven §42 nr 4 svarer her helt til §32 nr 1 i bygningsloven av 1965 og §32 nr 1 i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr 77. Vilkåret for å gi erstatning for tapt utbyggingsmulighet som følge av byggegrenser, er at eiendommen "blir ødelagt som byggetomt, og den heller ikke kan nyttes på annen regningssvarende måte". Eiendom som er pålagt slik rådighetsinnskrenkning, må ses som en helhet. Alle de tre eiendommene er utnyttet til bebyggelse og har naturlig nytte av grunnen som forhave. Erstatning kan da ikke gis for tap av byggetomt slik lagmannsretten har gjort, men må beregnes etter differanseprinsippet som gjelder ved stripeekspropriasjon. Kommunen har her vist til Rt-1970-306 og Rt-1977-24.

Også likhetshensynet overfor naboer som er rammet av de samme rådighetsbegrensningene, men ikke direkte berørt av ekspropriasjonen, samt rimelighetsgrunner påberopes til støtte for kommunens syn.

Det påpekes at lagmannsretten ikke selv har fulgt sitt syn ved erstatningsutmålingen, idet det bare er gitt strøkspris pr kvadratmeter for ekspropriert areal og ikke erstatning for tapt byggetomt.

Subsidiært gjør kommunen gjeldende at overskjønnet må oppheves fordi lagmannsretten overhodet ikke har drøftet de materielle vilkår for erstatning etter bygningsloven §32 nr 1.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

"Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 14. august 1989 i overskjønn nr. 54/87 hl.nr. 995/87 oppheves i den utstrekning det er påanket og hjemvises til ny behandling ved Eidsivating lagmannsrett."

Grunneierne - Agnes og Ingrid Marstrander, Ris menighet og Per Chr Mydske - bestrider at rettsanvendelsen er feil, bortsett fra at erstatningen skulle ha vært utmålt for tap av en hel byggetomt, ikke bare strøkspris pr kvadratmeter for ekspropriert areal. Denne feil går bare i disfavør av grunneierne og er ikke angrepet av disse og kan derfor ikke lede til opphevelse av skjønnet. Det hevdes at hverken fristbestemmelsen etter dagjeldende bygningslov eller de materielle vilkår i bygningslovgivningen kommer til anvendelse ved ekspropriasjonen. Dersom de materielle vilkår rettelig skal anvendes, mener grunneierne at vilkårene er oppfylt for samtlige tre tomters vedkommende. Noen "dobbeltregulering" foreligger ikke - reguleringsplanen av 1977 og byggegrensereguleringen av 1964 forfølger samme formål og er i realiteten samme plan. Skjønnsgrunnene hevdes også å være tilstrekkelige til å konstatere at rettsanvendelsen er riktig.

Grunneierne har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 14. august 1989 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Oslo kommune tilpliktes å betale ankemotpartene sakens kostnader."

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Et hovedspørsmål i saken er om grunneiernes krav på tomteerstatning er foreldet. Kravet er ikke meldt innen ettårsfristen fra kunngjøringen av 1977-reguleringen som lå til grunn for ekspropriasjonen, jf dagjeldende bygningslov av 1965 §32 nr 1. Selv om man finner at fristbestemmelsen i forhold til denne regulering ikke er til hinder for at erstatning fremmes ved ekspropriasjon, må det vurderes om krav på erstatning for tap av byggetomt er foreldet fordi kravet ikke ble fremmet innen ett år etter kunngjøringen av den tidligere byggelinjeregulering av 1964, jf dagjeldende bygningslov av 1924 §42 nr 4 og nr 5.

Kommunen har også gjort gjeldende at lagmannsretten skulle vurdert betydningen av byggeforbudsbelte etter en villaklausulsregulering av 1905. Denne var imidlertid begrenset til en smal stripe av eiendommene, og jeg mener det må kunne legges til grunn at den ikke vil ha praktisk betydning for de spørsmål saken gjelder. Jeg går derfor ikke nærmere inn på denne regulering. Det er for øvrig omtvistet om det overhodet ble prosedert på dette grunnlag for lagmannsretten.

Spørsmålene i saken bygger på den forutsetning at et eventuelt nybygg på eiendommene måtte plasseres i byggeforbudsbeltet. I lagmannsrettens generelle premisser er uttalt følgende om vilkår for tomteerstatning:

"For enkelte eiendommers vedkommende er det tale om ekspropriasjon av tomter eller deler av tomter som kunne vært bebygget. Etter lagmannsrettens mening må disse være gjenstand for full erstatning som byggetomter dersom de kunne vært bebygd etter de tidligere byggelinjer."

Denne uttalelse kan isolert sett synes å gi uttrykk for at lagmannsretten som vilkår for tomteerstatning, har forutsatt at et nybygg kunne oppføres utenfor byggeforbudsbeltet, iallfall etter 1964-reguleringen. Lagmannsrettens etterfølgende vurdering av betydningen av fristen etter plan- og bygningsloven §32 nr 1 må imidlertid bygge på den forutsetning at iallfall for noen eiendommer måtte et nybygg plasseres innenfor byggeforbudsbeltet. Etter forholdene legger jeg ved den videre vurdering til grunn at et nybygg måtte plasseres innenfor byggeforbudsbeltet. Dette er også forutsatt i grunneiernes anførsler for Høyesterett. Jeg legger dessuten til grunn at dette gjelder både i forhold til 1977-reguleringen og 1964-reguleringen, idet byggegrensen for de aktuelle eiendommer etter de to reguleringer på det nærmeste faller sammen.

For takstnummer 7 har lagmannsretten uttalt at ekspropriasjonen medfører tap av byggemulighet, mens det for takstnumrene 9 og 10 uttales at ekspropriasjonen medfører tap av byggetomt. Jeg legger til grunn at dette ikke innebærer noen realitetsforskjell, idet det også for takstnummer 7 er utmålt erstatning etter strøkspris for det eksproprierte areal. At det - ifølge lagmannsrettens premisser - er ekspropriasjonen som medfører tap av byggetomt, må sees som en noe upresis formulering.

Jeg behandler først betydningen av fristen i forhold til 1977-reguleringen og tar deretter opp fristspørsmålet i forhold til 1964-reguleringen. For ordens skyld peker jeg på at lagmannsretten har behandlet fristspørsmålet i relasjon til någjeldende plan- og bygningslov av 1985 §32 nr 1. Spørsmålet står imidlertid i samme stilling etter de lover som gjaldt på tidspunktet for de aktuelle reguleringer - bygningsloven av 1924 §42 nr 4 og nr 5 og bygningsloven av 1965 §32 nr 1. Etter gjeldende lov gjelder en tre-års-frist, mens det etter de tidligere lover gjaldt en ett-års-frist, men denne forskjell har ingen betydning i saken.

Spørsmålet om en grunneier ved ekspropriasjon kan kreve erstatning for tapt byggetomt på grunn av byggelinjer fastsatt ved den samme regulering som er hjemmel for ekspropriasjonen, må være et spørsmål som har forekommet ofte i praksis. Vilkåret om at erstatningskrav på grunn av byggelinjeregulering må meldes innen en viss frist, kan føres helt tilbake til bygningsloven for Kristiania av 1899 og er tatt opp i senere lover. Det foreligger imidlertid lite rettspraksis om spørsmålet. Den ankende part har særlig vist til høyesterettsdom i Rt-1948-967 som også gjaldt ekspropriasjon til veiutvidelse. Her gjaldt ekspropriasjonen et areal som var gjort ubebyggelig ved en eldre byggelinjeregulering. Som følge av dette ble ekspropriasjonsarealet verdsatt som havegrunn og ikke som byggegrunn. Denne dom bør derfor i den foreliggende sak vurderes i sammenheng med betydningen av 1964-reguleringen. Oslo kommune har også pekt på enkelte skjønn hvor erstatning for tomtegrunn er avskåret på grunn av fristen. Det foreligger imidlertid også skjønn hvor det er sett bort fra fristen.

Ved vurderingen av praksis legger jeg betydelig vekt på de opplysninger som er gitt i utvalgsinnstillingen av 1969 om skjønnsordningen og om erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon, se side 134 første spalte der det uttales:

"Hvis rådighetsinnskrenkingen ville gi rett til erstatning, men grunneieren ikke har reist krav om dette innen den frist som er fastsatt i bygningsloven §32, kan dette ikke være til hinder for at han når ekspropriasjonen seinere skjer til gjennomføring av reguleringsplanen, gjør gjeldende at det ved erstatningsfastsettingen legges til grunn at rådighetsinnskrenkinger går lenger enn han behøver å finne seg i uten erstatning."

Det må etter min mening kunne legges til grunn at denne uttalelse er dekkende for den praksis som har utviklet seg. Spørsmålet er ellers ikke omtalt i lovforarbeidene, verken til den tidligere lov av 26. januar 1973 nr 4 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom eller gjeldende lov av 6. april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom. Jeg mener etter dette at den praksis som det er redegjort for i nevnte utvalgsinnstilling, må være avgjørende for den rettslige vurdering.

Det kan ikke være noe argument mot denne løsning at det ved endringslov av 21. mai 1967 nr 4 ble tilføyd en bestemmelse i vegloven - §30a - som uttrykkelig fastsetter at krav på erstatning på grunn av byggegrenser fastsatt etter vegloven §29 kan fremmes ved ekspropriasjon uavhengig av de vilkår som ellers er satt for slik erstatning, blant annet at kravet må fremmes innen en viss frist. Begrunnelsen for denne bestemmelse i vegloven - se Ot prp nr 52 (1966-67) side 2 - synes også å være relevant i forhold til reguleringsplaner etter bygningsloven. Det kan ikke sees å være overveiet at man bare har innført en unntaksbestemmelse i vegloven og ikke i bygningsloven.

At fristen er utløpt etter 1964-reguleringen, er imidlertid et argument mot at det kan fremmes krav ved ekspropriasjon etter 1977-reguleringen. Jeg viser til dom i Rt-1948-967 som jeg tidligere har omtalt.

Etter en konkret vurdering av denne sak er jeg imidlertid kommet til et annet resultat. Jeg legger vekt på at arbeidet med en regulering av Store Ringvei har pågått i mange år. Grunneierne langs veien har måttet være forberedt på at veien ville bli utvidet. Byggelinjereguleringen av 1964 må naturlig sees som en del av det reguleringsarbeid som ble sluttført ved 1977-reguleringen. Når grunneierne kan vente med å fremme erstatningskrav på grunn av byggelinjeregulering til en senere ekspropriasjon etter samme reguleringsplan, må erstatningskrav i et tilfelle som dette kunne fremmes også på grunn av den tidligere byggelinjeregulering. Jeg tilføyer at saksforholdet i denne sak atskiller seg fra saksforholdet i den tidligere nevnte dom i Rt-1948-967. Det fremgår ikke av denne dom at det der var en slik sammenheng mellom veiutvidelsen og den tidligere byggelinjeregulering som i den foreliggende sak.

Krav på erstatning for tap av byggetomt både etter 1964-reguleringen og 1977-reguleringen forutsetter at de øvrige materielle vilkår etter plan- og bygningsloven §32 nr 1 er til stede. Lagmannsretten har ikke foretatt noen drøftelse av disse vilkår. Spørsmålet om dette er en saksbehandlingsfeil av betydning, vil bero på en konkret vurdering. Når det i denne sak er konstatert at en byggetomt er gått tapt, må det etter eiendommenes størrelse og beliggehet kunne legges til grunn at vilkårene for tomteerstatning etter nevnte bestemmelse i plan- og bygningsloven er til stede.

Jeg går ikke inn på spørsmålet om tomteerstatningen for de tre takstnumre er utmålt etter riktige prinsipper. Den feil som måtte være begått ved at erstatningen er utmålt etter strøkspris for det eksproprierte areal, kan iallfall ikke være en fordel for grunneierne, og disse har ikke motanket.

Etter dette må overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf skjønnsloven §54b første ledd tredje punktum finner jeg at ankemotpartene, Agnes og Ingrid Marstrander, Ris menighet og Per Chr Mydske bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Saksomkostningsoppgave er fremlagt. Omkostningene fastsettes til kr 98.000, hvorav kr 8.000 til dekning av utgifter.

Ankesak nr 290/89 I

Jeg går så over til å behandle Gunnar Eiklids og Roar Haugs anker vedrørende takstnumrene 17 og 26.

Grunneierne har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har feilaktig anvendt differanseprinsippet utelukkende på tomtearealet og ekskludert bygningene i denne forbindelse.

Det er videre feil rettsanvendelse når lagmannsretten har redusert erstatningene ved ekspropriasjonen med den begrunnelse at eierne har bygget sine hus vitende om veiplanen.

Lagmannsretten skulle derfor ikke avvist erstatning for utgifter de ankende parter har pådratt seg med sikte på å begrense de individuelle tap - særulemper - som ekspropriasjoen har medført. Iallfall skulle disse utgifter ha vært erstattet opptil den erstatning kommunen ellers måtte ha betalt dersom grunneierne ikke gjennom sine investeringer hadde begrenset sine særulemper.

Det er feil saksbehandling når lagmannsretten ikke har gitt erstatning for tap av en byggetomt under takstnummer 26. Selv om dette ikke var nevnt i påstanden, skulle retten av eget tiltak ha vurdert spørsmålet, idet grunneieren har krav på å få erstatningen beregnet ut fra det gunstigste alternativ. Spesielt gjelder dette når overskjønnet foretar en så drastisk reduksjon i underskjønnets erstatningsfastsettelse som her er skjedd. Det er også pekt på at lagmannsretten har gitt erstatning for tap av byggetomt under takstnummer 7 selv om det heller ikke der var nedlagt uttrykkelig påstand om dette.

Det er feil saksbehandling når lagmannsretten ikke har vurdert spørsmålet om verdireduksjon som følge av skjemmende støygjerde, noe retten i sine generelle bemerkninger har uttalt kan bli å betrakte som særulempe.

Subsidiært er anført at overskjønnet for begge takstnumres vedkommende må oppheves som følge av mangelfulle skjønnsgrunner på alle de punkter som er nevnt her. Det samme gjelder når det ikke er gitt begrunnelse for forskjellen i erstatning for anleggsulemper for på den ene side takstnumrene 17 og 25, som hver fikk kr 30.000, og på den annen side takstnummer 26 som bare fikk kr 15.000. Disse eiendommer hevdes å være likeartet.

Atter subsidiært anføres at overskjønnet må oppheves på grunn av vilkårlighet.

Gunnar Eiklid og Roar Haug har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 14. august 1989 oppheves og hjemvises til ny behandling for takst nr. 17, eier Gunnar Eiklid og takst nr. 26, eier Roar Haug.

2. Oslo kommune tilpliktes å betale de ankende parter sakskostnader for Høyesterett."

Oslo kommune bestrider at skjønnets rettsanvendelse er feil på noen av de anførte punkter og at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige. Kommunen har ellers bemerket at lagmannsretten ingen foranledning hadde, slik forholdene var for takstnummer 26's vedkommende, til å gi erstatning for tap av byggetomt eller til å drøfte dette spørsmål når slik erstatning ikke var påstått. Videre er pekt på at de tiltak grunneierne hadde finansiert og krevd erstattet, gjaldt tiltak for å redusere støyulemper som ikke ville ha vært erstatningsmessige. For øvrig var det ikke for overskjønnsretten prosedert på noe slags "besparelsessynspunkt" i denne forbindelse. Endelig bestrider kommunen at overskjønnet er vilkårlig.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn 54/1987, h.l.nr. 995/87 av 14. august 1989, stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at heller ikke grunneiernes anker kan føre frem.

Om prinsippene for erstatningsutmålingen uttaler lagmannsretten i sine generelle bemerkninger at det for de fleste takstnumres vedkommende dreier seg om stripeekspropriasjon av haveareal. For så vidt gjelder disse eiendommer, finner lagmannsretten under henvisning til Sandefjordkjennelsen i Rt-1976-1507 at "det skal legges et differanseprinsipp til grunn for erstatningsutmålingen. Erstatningen skal settes til forskjellen mellom verdien av eiendommen med dette areal og uten dette arealet."

Noen av grunneiernes anførsler kan jeg raskt gjøre meg ferdig med. Således kan jeg ikke se at enkeltstående formuleringer i lagmannsrettens premisser vedrørende takstnumrene 17 og 26, som grunneierne har trukket frem, gir grunnlag for å slutte at retten ved anvendelsen av differanseprinsippet har sett bort fra bebyggelsen. Jeg kan heller ikke se at det er noen mangel ved skjønnsgrunnene for så vidt gjelder takstnummer 26 at det ikke er redegjort nærmere for den skjønnsmessige utmåling av erstatningen for anleggsulemper. Jeg oppfatter det som er sagt om anleggsulemper for takstnumrene 17 og 25, slik at lagmannsretten har ment at disse eiendommer var mer belastet i anleggstiden enn takstnummer 26.

Når det gjelder fastsettelsen av erstatning for grunn og ulemper for øvrig, vil jeg før jeg går inn på overskjønnet, redegjøre kort for byrettens behandling av de to takstnumre. Det fremgår av underskjønnet at grunneierne krevde erstatning - med betydelige beløp - for forskjellige tiltak på eiendommene som følge av veiutvidelsen. For takstnummer 17 inneholdt påstanden krav om utskifting av alle vinduer med støystopp kr 40.000, installasjon av mekanisk ventilasjon ca kr 100.000 og ombygging av soverom kr 450.000. For takstnummer 26 var påstått erstatning for fasadetiltak og støyisolering. Av byrettens premisser fremgår at de fastsatte erstatninger for begge takstnumre, ved siden av avståelse av grunn og verdiforringelse på eiendommen, omfatter "istandsettelse av resteiendommen".

I kommunens overskjønnsbegjæring ble gjort gjeldende at byrettens erstatning for utgifter ved tiltak til istandsettelse av resteiendommene hvilte på uriktig lovanvendelse. Av overskjønnet fremgår at grunneiernes påstander var som for underskjønnet. For takstnummer 26 er for øvrig spesielt gjengitt grunneierens anførsel om at han hadde gjort alt for å dempe støyen allerede før veiutvidelsen, blant annet anlagt en høy sementmur, som ble krevd erstattet.

Det er mot den bakgrunn jeg her har redegjort for, at man etter min mening må vurdere lagmannsrettens uttalelser om grunneiernes muligheter til å innrette sine disposisjoner over eiendommene etter veiutvidelsen. At behandlingen særlig er relatert til alminnelige nærføringsulemper i form av støy og støv, antar jeg har sammenheng med at formålet med de tiltak det ble krevd erstatning for, iallfall i det vesentlige, synes å ha vært å redusere slike ulemper. Dette hadde lagmannsretten ut fra de påstander og anførsler som var fremsatt, særlig grunn til å uttale seg om.

For Høyesterett har grunneierne særlig pekt på at det er uriktig rettsanvendelse når det ikke er gitt erstatning for utgifter de har hatt for å begrense særulemper som veianlegget ellers ville ha medført. I tilknytning til dette hevdes det å være feil saksbehandling når lagmannsretten ikke har vurdert spørsmålet om verdireduksjon for støygjerde på den aktuelle eiendom. Til dette vil jeg peke på at lagmannsretten i de generelle bemerkninger har redegjort for hvorledes differanseprinsippet er forstått og anvendt i forhold til skjemmende støygjerde og uheldig arrondering som retten behandler som særulemper. Det fremgår at avgjørelsen av om det foreligger særulemper, bygger på en konkret vurdering for den enkelte eiendom. Under bemerkningene vedrørende takstnummer 17 er opplyst at det er tillagt betydning at tomten har fått en vesentlig dårligere arrondering enn tidligere. For begge takstnumre er uttalt at det ikke er funnet å være grunnlag for erstatning for de tiltak som grunneieren har foretatt.

Lagmannsrettens generelle uttalelser om anvendelsen av differanseprinsippet, kan jeg ikke se at det kan innvendes noe imot. Den konkrete vurdering for de enkelte takstnumre kan Høyesterett ikke prøve. For så vidt gjelder støygjerde, vil her individuelle forhold som husenes utsiktsretning, naturlige høydeforhold på tomten m v kunne spille inn i tillegg til avstanden mellom gjerdet og bebyggelsen. Jeg finner for mitt vedkommende ikke at det er noen feil som kan føre til opphevelse, at spørsmålet om særulemper ikke er nærmere behandlet for disse to takstnumre.

På bakgrunn av de konkrete omstendigheter, herunder tomtens størrelse og arrondering, kan jeg heller ikke se at det var noen feil at spørsmålet om tapt byggetomt ikke er behandlet for takstnummer 26. Jeg tilføyer at grunneieren heller ikke nedla påstand om erstatning for tap av byggetomt.

Det store avvik mellom byrettens og lagmannsrettens erstatningsutmålinger for disse eiendommene har, slik jeg oppfatter det, bakgrunn i at underskjønnet - i motsetning til overskjønnet - tilkjente erstatning for "istandsettelse" av eiendommene, jf mine tidligere bemerkninger om grunneiernes påstander. Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for å legge til grunn at lagmannsrettens skjønn er vilkårlig.

Ankene har etter dette ikke ført frem. Kommunen har påstått seg tilkjent saksomkostningr, jf skjønnsloven §54b første ledd tredje punktum og tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg er kommet til at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes, jf unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd. Selv om jeg ikke har funnet grunnlag for å ta til følge anken over saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner, legger jeg ved omkostningsavgjørelsen vekt på at skjønnsgrunnene på flere punkter etter min mening burde ha vært klarere og mer utførlige.

Ankesak nr 290/1989 I - Gunnar Eiklid og Roar Haug mot Oslo kommune.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket for så vidt angår takstnummer 17, Gunnar Eiklid, og takstnummer 26, Roar Haug.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Ankesak nr 290/1989 II - Oslo kommune mot Agnes og Ingrid Marstrander, Ris menighet og Per Chr Mydske.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket for så vidt angår takstnummer 7, Agnes og Ingrid Marstrander, takstnummer 9, Ris menighet og takstnummer 10, Per Chr Mydske.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Agnes og Ingrid Marstrander, Ris menighet og Per Chr Mydske i fellesskap 98.000 - nittiåttetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.