Rt-1970-306

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-03-14
Publisert:	Rt-1970-306
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 28/1970
Parter:	I. Randi Grette, Einar Lystad og Elsa Lystad, nå hennes dødsbo, II. Jean og Chris Mette, Esther Svinterud, nå hennes dødsbo, Lauritz Torhaug, Margot, Bjørn og Olav Benterud, Ellen Margrethe Galtung, Odd Gulliksen (advokat Gunnar Grette - til prøve) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Harald Rømcke).
Forfatter:	Bendiksby, Stabel, Bølviken, Blom, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §54, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §384, §40, §42, §46, §47, §75, Bygningsloven (1965) §70

Dommer Bendiksby: Oslo bystyre vedtok den 28. september 1961 plan for regulering av Vækerøveien mellom Tyribakken og Drammensveien med en del sideveger. Planen ble stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet den 6. desember 1961. I medhold av §40 nr. 1 a i bygningsloven av 22. februar 1924 begjærte Oslo kommune v/kommuneadvokaten ekspropriasjonsskjønn for gjennomføring av reguleringen fra et punkt like nord for Drammensveien opp til Bestumveien. Samtidig ble det i medhold av §46 og §47 i samme lov begjært skjønn til fastsettelse av refusjonsplikt for vedkommende eiendommer. Skjønnsbegjæringen omfattet i alt 24 eiendommer.

En del grunneiere fremsatte for skjønnskommisjonen påstand om «tilkjennelse av særskilt erstatning i dette skjønn for den innskrenkning i bebyggeligheten av eiendommene som byggelinjene medfører».

Ekspropriasjonsskjønnet og refusjonsskjønnet ble avhjemlet samtidig - den 27. september 1965 - ved Oslo skjønnskommisjon, avdeling II.

Grunneierne ble ved ekspropriasjonsskjønnet tilkjent erstatning for avstått grunn, for ulemper m.v. Det krav som en del av dem hadde fremsatt om erstatning for tap som byggelinjene medførte, ble ikke tatt til følge.

Ved refusjonsskjønnet ble grunneierne - med enkelte unntak - pålagt plikt til refusjon av utgiftene til ervervelse av grunn til veganlegget.

Både ekspropriasjonsskjønnet og refusjonsskjønnet ble påanket til Eidsivating lagmannsrett av Jean og Chris Mette (takst nr. 1), Esther Svinterud (takst nr. 2), Lauritz Torhaug (takst nr. 3), Margot, Bjørn og Olav Benterud (takst nr. 4), Ellen Margrethe Galtung (takst nr. 5) og Odd Gulliksen (takst nr. 10). Anken over ekspropriasjonsskjønnet var begrenset til å gjelde skjønnskommisjonens avgjørelse av kravet om erstatning for tap på grunn av de nye byggelinjer.

Denne sak var for lagmannsretten ankesak nr. 13/1966.

Refusjonsskjønnet ble påanket til lagmannsretten av eierne av takst nr. 9, Randi Grette, Einar Lystad og Elsa Lystad.

Denne sak var for lagmannsretten ankesak nr. 12/1966.

Sakene ble for lagmannsretten forent til felles forhandling og avgjørelse.

Sakene ble av lagmannsretten avgjort under ett den 16. juni 1969. I ankesak nr. 13/1966 ble det avsagt dom med slik domsslutning:

«Oslo skjønnskommisjons skjønn og refusjonsskjønn av 27. september 1965 stadfestes for så vidt angår de påankede takster nr. 1, nr. 2, nr. 3, nr. 4, nr. 5 og nr. 10.»

Side:308

I ankesak nr. 12/1966 ble det avsagt kjennelse som gikk ut på at «Anken forkastes».

Saksomkostninger ble ikke tilkjent i noen av sakene.

Lagmannsrettens dom i ankesak nr. 13/1966 er påanket til Høyesterett av følgende grunneiere: Takst nr. 1, Jean og Chris Mette, eiere av Vækerøveien 3. »»

2, Esther Svinterud, eier av Vækerøveien 8. »»

3, Lauritz Torhaug, eier av Vækerøveien 5. »»

4, Margot, Bjørn og Olav Benterud, eiere av Vækerøveien 7. »»

5, Ellen Margrethe Galtung, eier av Vækerøveien 10. »»

10, Odd Gulliksen, eier av Holgerslystvei 1.

Denne anke gjaldt opprinnelig for alle de nevnte parters vedkommende både avgjørelsen av grunneiernes krav om erstatning for tap på grunn av de nye byggelinjer (ekspropriasjonsskjønnet) og spørsmålet om plikt til refusjon av utgiftene til grunnervervelse (refusjonsskjønnet). Under saksforberedelsen for Høyesterett er imidlertid anken over avgjørelsen av kravet om erstatning for tap på grunn av byggelinjene frafalt for så vidt angår takst nr. 3, Lauritz Torhaug, og takst nr. 5, Ellen Margrethe Galtung. For deres vedkommende gjelder anken bare refusjonsspørsmålet. I ankeerklæringen var det for takst nr. 2, Esther Svinterud, og takst nr. 10, Odd Gulliksen, gjort gjeldende at skjønnsgrunnene var mangelfulle når det er lagt til grunn at eiendommene ikke har tapt noen utparselleringsmulighet. Denne ankegrunn er frafalt under saksforberedelsen.

Lagmannsrettens avgjørelse i ankesak nr. 12/1966 er påanket av Takst nr. 9, Randi Grette, Einar Lystad og Elsa Lystad, eiere av Øvre Skogvei 15.

Denne anke gjelder bare refusjonsspørsmålet.

Det er opplyst at Esther Svinterud (takst nr. 2) og Elsa Lystad (takst nr. 9) er døde og at saken i deres sted er overtatt av deres dødsboer.

Sakene er også for Høyesterett forent til felles forhandling og avgjørelse.

De ankende parter har nedlagt følgende felles påstand:

«1. Oslo Skjønnskommisjons skjønn av 27/9 1965 vedrørende erstatning for byggelinje oppheves forsåvidt angår takst nr. 1, 2,4 og 10, og hjemvises til ny behandling ved Skjønnskommisjonen.

2. Oslo Skjønnskommisjons refusjonsskjønn av 27/9 1965 oppheves forsåvidt angår takst nr. l, 2,3,4,5,9 og 10, og hjemvises til ny behandling ved Skjønnskommisjonen.

3. De ankende parter tilkjennes omkostninger for Lagmannsrett og for Høyesterett.»

Oslo kommune har tatt til motmæle og har nedlagt følgende påstand:

«Eidsivating lagmannsretts kjennelse 16/6-1969 i sak nr. 12/ 1966 og dom av samme dato i sak nr. 13/1966 stadfestes.

Side:309

Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til skjønnskommisjonens og lagmannsrettens premisser. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhøring av de ankende parter Christen H. Mette, Lauritz Fr. Galtung, Per Ludvik Gjersøe (arving etter Esther Svinterud), Odd Gulliksen, Einar Lystad, Bjørn Claumann Benterud og Lauritz Torhaug, som representant for ankemotparten Pål Hroar Vartdal og vitnene Arne Eide, Per Helge Ulstad, Andreas Grieg Bjerke og Jan Eyvind Hansen. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Saken står i det vesentlige i samme stilling som ved lagmannsretten.

Jeg finner det hensiktsmessig først å redegjøre for og behandle spørsmålet om erstatning for tap på grunn av de nye byggelinjer og deretter refusjonsspørsmålet.

Jeg innskyter at partene er enige om at det er bygningsloven av 22. februar 1924 som kommer til anvendelse i saken. Jeg er enig i dette, og når jeg i det følgende taler om bygningsloven, sikter jeg således til loven av 1924. Erstatning for tap på grunn av de nye byggelinjer.

Dette spørsmål foreligger etter det jeg før har sagt, til avgjørelse for de ankende parter Jean og Chris Mette (takst nr. 1), Esther Svinterud (takst nr. 2), Margot, Bjørn og Olav Benterud (takst nr. 4) og Odd Gulliksen (takst nr. 10).

De ankende parter har gjort gjeldende:

Det er uriktig rettsanvendelse når skjønnskommisjonen og lagmannsretten har funnet at de nye byggelinjer ikke har medført et tap for de ankende parter som de kan kreve erstattet i forbindelse med ekspropriasjonen, fordi de ikke har tapt noen aktuell utparselleringsmulighet. Det er i og for seg riktig at en grunneier uten erstatning må finne seg i den rådighetsinnskrenkning som byggelinjen etter en reguleringsplan innebærer, med mindre vilkårene for erstatning etter bygningslovens §42 nr. 4 jfr. nr. 2 er til stede. Men det gjelder bare når - og så lenge - det ikke finner sted en ekspropriasjon av grunn til vegen. Når det - som her - eksproprieres grunn til vegen, må vanlige ekspropriasjonsrettslige regler komme til anvendelse. Det innebærer at alt tap som er en følge av ekspropriasjonen, må erstattes. Reguleringsplanen for Vækerøveien måtte nødvendigvis munne ut i en ekspropriasjon av veggrunn. Klausuleringen av eiendommene ved de nye byggelinjer, og de ulemper og det tap denne klausulering fører med seg, står dermed i direkte og klar årsakssammenheng med ekspropriasjonen. Tapet for grunneierne er en konsekvens av kombinasjonen ekspropriasjon - byggelinje. Byggelinjen medfører forskjellige ulemper for bebyggelsen og utnyttelsen av eiendommene og forringer verdien, selv om noen aktuell utparselleringsmulighet ikke er gått tapt. Disse ulemper må erstattes fullt ut. Bestemmelsen i bygningslovens §42 nr. 4 er en særregel om rådighetsinnskrenkning etter en reguleringsplan når reguleringsplanen ikke munner ut i en ekspropriasjon.

Side:310

Det er uriktig å oppfatte bestemmelsen som en regel om erstatningsfastsettelsen ved ekspropriasjon.

Subsidiært er det gjort gjeldende, at det er mulig at skjønnskommisjonen har ment at erstatning for det tap som byggelinjene medfører bare kan kreves erstattet dersom tapet er vesentlig. I så fall er det en feil som må føre til opphevelse at skjønnsgrunnene ikke inneholder opplysninger som gjør det mulig å avgjøre om skjønnskommisjonens rettsanvendelse er riktig når den har funnet at tapet ikke er vesentlig, jfr. tvistemålslovens §384 nr. 5. Denne anførsel er ny for Høyesterett.

For øvrig har de ankende parter vist til sine anførsler for lagmannsretten.

Oslo kommunes anførsler er i alt vesentlig de samme som for lagmannsretten, og jeg viser for så vidt til dens fremstilling. I anledning av den nye subsidiære anførsel fra de ankende parter har kommunen gjort gjeldende:

Skjønnskommisjonen har lagt til grunn at regelen i bygningslovens §42 nr. 4 jfr. nr. 2 også gjelder når det - som her - eksproprieres grunn til vegen. Kommisjonen har ikke bygd på noen forutsetning om at tapet på grunn av byggelinjene skulle erstattes dersom det hadde vært vesentlig. Skjønnsgrunnene er tilstrekkelige.

Jeg finner at anken ikke kan føre fram.

Jeg nevner først at jeg ikke kan se at det var en feil at skjønnskommisjonen ikke avviste erstatningskravet. De ankende parter har den hele tid formulert og begrunnet sitt krav som et krav om erstatning for tap på grunn av ekspropriasjonen. Et slikt krav må kommisjonen kunne avgjøre, jfr. bygningslovens §54. Men kommisjonen er, som jeg senere kommer tilbake til, selvsagt bundet av bygningslovens materielle regler, herunder bestemmelsen i §42 nr. 4 jfr. nr. 2.

Når det gjelder realiteten bemerker jeg:

Slik skjønnsgrunnene er formulert, står det for meg som uklart om skjønnskommisjonen har bygd på at det er årsakssammenheng mellom det tap byggelinjene fører med seg for grunneierne, og ekspropriasjonen. Etter lovens system forekommer det meg lite naturlig å se det slik at det er rettslig relevant årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og det tap byggelinjen fører med seg. Jeg peker i denne forbindelse på at den rådighetsinnskrenkning som byggelinjen innebærer, gjelder allerede fra den tid reguleringsplanen blir bindende. Men etter det resultat jeg kommer til når det gjelder forståelsen av bestemmelsene i bygningslovens §42 nr. 4 jfr. nr. 2, er spørsmålet om årsakssammenheng uten betydning for avgjørelsen, og jeg lar det stå hen.

Jeg er ikke enig i den forståelse av bestemmelsen i bygningslovens §42 nr. 4 jfr. nr. 2 som de ankende parter har gjort gjeldende. Ordlyden i bestemmelsen gir ikke holdepunkt for den tolking at bestemmelsen ikke gjelder i forhold til den grunneier som det blir ekspropriert grunn fra til vedkommende veg. En

Side:311

slik forståelse kan heller ikke utledes av forarbeidene til loven, og jeg kan ikke se at den har støtte i rettspraksis. Det ville heller ikke være rimelig eller naturlig at den som det blir ekspropriert grunn fra på dette punkt skulle stå i en annen - og bedre - erstatningsrettslig stilling enn den som får byggelinje pålagt uten at det blir ekspropriert grunn fra ham.

Jeg mener således at bestemmelsen i §42 nr. 4 jfr. nr. 2 også må komme til anvendelse overfor den som det blir ekspropriert grunn fra til vegen. Han kan med andre ord ikke kreve erstatning for tap på grunn av byggelinjen med mindre byggelinjen bevirker at «eiendommen ikke lenger kan anses skikket til å bebygges på en etter den hele eiendoms størrelse, beliggenhet eller øvrige forhold regningssvarende måte», jfr. bygningslovens §42 nr. 2. Jeg tilføyer at de ankende parter så vidt skjønnes ikke har gjort gjeldende at en slik tolking er i strid med Grunnlovens §105, og jeg kan ikke se at det er tilfellet.

Jeg har oppfattet skjønnskommisjonens premisser slik at den har bygd på den forståelse av bestemmelsen i bygningslovens §42 nr. 4 jfr. nr. 2 som jeg mener er den rette. Jeg viser særlig til følgende uttalelse i premissene:

«Skjønnskommisjonen inntar det standpunkt at den i nærværende sak bare finner å kunne tilkjenne erstatning i anledning fastlagt byggelinje, såfremt ekspropriasjonen av den regulerte veigrunn kombinert med den innskrenkning i bebyggeligheten av restarealet som byggelinjen innebærer, antas å medføre tap av en aktuell utparselleringsmulighet, som grunneieren - med bibehold av sin eksisterende bebyggelse på eiendommen - ville ha hatt om reguleringen ikke var kommet.»

Det fremgår av skjønnsgrunnene at alle de eiendommer tvisten knytter seg til, er bebygd med villaer. Den uttalelse i premissene som jeg har gjengitt, må forstås slik at skjønnskommisjonen har lagt til grunn at de ankende parter ikke på grunn av byggelinjene har tapt noen mulighet for å bebygge - utparsellere - de ubebygde arealer. Dette er erkjent av de ankende parter for Høyesterett.

På samme måte som lagmannsretten kan jeg etter dette ikke se at avgjørelsen beror på en uriktig rettsanvendelse.

Det fremgår av det jeg har sagt at skjønnskommisjonen ikke har bygd på noen forutsetning om at det påståtte tap det her gjelder skulle erstattes dersom det var vesentlig. Det er da ikke noen mangel ved skjønnsgrunnene at det ikke er drøftet om det forelå et tap som måtte anses som vesentlig. Den subsidiære ankegrunn kan derfor heller ikke føre fram.

Etter det som er sagt må lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket. Refusjonsspørsmålet.

Dette spørsmål foreligger til avgjørelse for alle de ankende parter.

De ankende parter har gjort gjeldende:

Vækerøveien var før trafikkmaskinen i krysset Vækerøveien

Side:312

-Drammensveien og broen over Drammensveien ble åpnet for trafikk i 1961 en i alle henseender fullt tilfredsstillende atkomstveg for de ankende parters eiendommer. Men etter åpningen av trafikkmaskinen og broen økte trafikken på Vækerøveien i meget sterk grad, og trafikkforholdene ble meget vanskelige. Det førte blant annet til at det fortau som fra gammelt av fantes på vegens østside ble nedasfaltert og nyttet til kjørebane. Man fikk også betydelig økte ulemper i form av støy, støv og ekshaust. Anlegget av trafikkmaskinen og den senere omlegging og utvidelse av Vækerøveien som saken gjelder, har vært ledd i en bevisst plan om å gjøre Vækerøveien til en gjennomgangsveg fra Drammensveien til Store Ringvei. Ved vurderingen av om omleggingen og utvidelsen av Vækerøveien har tilført de ankende parters eiendommer noen verdiforøkelse, må man ta utgangspunkt i situasjonen som den var før åpningen av trafikkmaskinen, og det må tas hensyn til de ulemper dette medførte. Det fremgår ikke tilstrekkelig klart av skjønnsgrunnene at skjønnskommisjonen har tatt dette riktige utgangspunkt. Det er en feil som må føre til opphevelse av skjønnet. - Omleggingen og utvidelsen av Vækerøveien i 1966/67 har gjort vegen til en typisk gjennomgangsveg med meget stor trafikk, også tungtrafikk. Dette har ført med seg ytterligere betydelig økte ulemper i form av støy, støv og ekshaust. Også atkomstmulighetene til Vækerøveien er blitt vanskeliggjort for flere av eiendommene fordi Vækerøveien er gjort delvis fasadefri og fordi det på grunn av trafikktettheten er vanskelig å kjøre ut i vegen. Disse ulemper skal det tas hensyn til ved vurderingen. De er så betydelige at eiendommene i virkeligheten er blitt forringet i verdi. Selv om det riktige utgangspunkt for vurderingen skulle være situasjonen umiddelbart før omleggingen og utvidelsen av vegen, er det en mangel ved skjønnsgrunnene som må føre til opphevelse av skjønnet, at det ikke fremgår om det er tatt hensyn til de nevnte generelle ulemper. - Også de spesielle skjønnsgrunner - skjønnsgrunnene for de enkelte takstnummer - er mangelfulle, slik at man ikke kan se om det er tatt hensyn til de spesielle forhold som gjør seg gjeldende for den enkelte eiendom. Det er også gjort gjeldende som en feil ved saksbehandlingen at skjønnskommisjonen har benyttet, og lagt vekt på, det brev fra saksøkte R. Thorud-Larssen som er gjengitt i premissene, uten at brevet var gjort kjent for de øvrige parter. Det er i denne forbindelse nevnt at brevet ikke har fått dokumentnummer og at det ikke er nevnt i rettsboken blant fremlagte dokumenter. - De ankende parter har for øvrig vist til sine anførsler for lagmannsretten.

Kommunen har i alt vesentlig holdt seg til sine anførsler for lagmannsretten, og jeg viser til dens fremstilling.

Jeg kan heller ikke se at denne anke kan føre fram.

Det er ved sikker rettspraksis fastslått at refusjonsplikten etter bygningslovens §46 og §47 for eiendommer som støter til en veg som anlegges eller omlegges, er betinget av at eiendommene på grunn av anlegget eller omleggingen blir tilført en

Side:313

verdiøkning, og videre at refusjonens omfang er begrenset til verdiøkningen. Her gjelder det en omlegging og utvidelse. Når det skal avgjøres om omleggingen har ført til verdiøkning for vedkommende eiendommer, må det foretas en sammenligning mellom situasjonen for eiendommene på et tidspunkt før omleggingen og situasjonen som den blir når omleggingen er fullført og den nye veg er tatt i bruk.

Jeg forstår skjønnsgrunnene slik at skjønnskommisjonen har tatt utgangspunkt i trafikksituasjonen som den var umiddelbart før omleggingen fant sted - praktisk sett på det tidspunkt da skjønnet ble holdt - og at den ved sin vurdering bare har tatt hensyn til de fordeler og ulemper som omleggingen etter dette tidspunkt medførte for grunneierne. Så vidt jeg har forstått, har også lagmannsretten oppfattet skjønnet på denne måte. Etter mitt syn er det i alminnelighet riktig - som skjønnskommisjonen altså har gjort - å ta utgangspunkt i trafikksituasjonen umiddelbart før omleggingen finner sted, jfr. høyesterettsdom i Rt-1936-792. Fordeler og ulemper som er inntrådt for grunneierne ved den tidligere utvikling kan ikke trekkes inn i vurderingen, med mindre det foreligger særlige forhold som tilsier det. Spørsmålet er da om det her - som de ankende parter hevder - foreligger forhold som kan begrunne at man tar utgangspunkt i trafikksituasjonen som den var før trafikkmaskinen og broen over Drammensveien ble åpnet, og slik at man ved vurderingen av spørsmålet om verdiøkning for eiendommene trekker inn de ulemper av forskjellig art som åpningen av trafikkmaskinen og broen medførte for grunneierne. De ankende parter har som begrunnelse for sitt syn særlig fremhevet at trafikkmaskinen med broen og omleggingen av Vækerøveien var ledd i en samlet trafikkplan og at vegmyndighetene bevisst har gått inn for å gjøre Vækerøveien til en gjennomgangsveg mellom Drammensveien og Store Ringvei. Jeg er ikke enig i de ankende parters syn på dette punkt. Trafikkmaskinen og broen over Drammensveien var ledd i den omlegging av Drammensveien som den alminnelige trafikkutvikling hadde gjort nødvendig. Formålet med innretningene var i og for seg ikke å regulere trafikken på Vækerøveien, men når Drammensveien ble lagt om, kunne Vækerøveien ikke munne direkte ut i Drammensveien som før. Så vidt jeg har forstått, har Vækerøveien også før trafikkmaskinen og broen ble åpnet vært en gjennomgangsveg mot Store Ringvei, selv om den da ikke hadde noen stor gjennomgangstrafikk. Jeg peker også på at reguleringen av Vækerøveien kom flere år etter reguleringen av Drammensveien, og at omleggingen av Vækerøveien for så vidt ikke kan sies å være ledd i en samlet trafikkplan for Drammensveien og Vækerøveien. Alle forhold tatt i betraktning kan jeg ikke finne at det var en slik sammenheng mellom trafikkmaskinen med broen og omleggingen av Vækerøveien at det er grunnlag for å fravike det vanlige utgangspunkt for vurderingen av spørsmålet om eiendommene er blitt tilført en verdiøkning ved omleggingen.

Side:314

Skjønnskommisjonen har ikke direkte nevnt de økte ulemper i form av støy, støv, ekshaust og trafikkvansker som økningen av trafikken etter omleggingen av Vækerøveien har ført med seg for grunneierne. Det fremgår imidlertid klart av skjønnskommisjonens premisser at den har lagt til grunn for vurderingen at «hensynet til gjennomgangstrafikken har spilt ganske vesentlig inn ved utformingen av reguleringen», jfr. den uttalelse av kommisjonen som lagmannsretten har gjengitt. Det er også opplyst at de nevnte ulemper ble sterkt påpekt overfor skjønnskommisjonen, og det er ingen grunn til å tro at kommisjonen ikke har vært oppmerksom på dem og tatt dem i betraktning. Når det gjelder spesielle forhold vedkommende de enkelte eiendommer, finner jeg det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse.

Som nevnt har de ankende parter også gjort gjeldende at det er en feil ved saksbehandlingen som må føre til opphevelse av skjønnet, at skjønnskommisjonen har benyttet brevet fra R. Thorud-Larssen uten at de andre parter ved skjønnet var gjort kjent med det. Det ville vært ønskelig at brevet hadde vært gjort kjent for partene i saken, men jeg kan ikke se at det her foreligger noen feil som kan antas å ha hatt noen betydning for skjønnsresultatet.

Etter dette blir anken over lagmannsrettens kjennelse å forkaste.

På grunn av sakens art og prinsipielle betydning finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

kjennelse og dom:

1. Anken over lagmannsrettens kjennelse i lagmannsrettens ankesak nr. 12/1966 forkastes.

2. Lagmannsrettens dom i lagmannsrettens ankesak nr. 13/ 1966 stadfestes for så vidt den er påanket.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Blom og Eckhoff: Likeså.

Av skjønnskommisjonens erstatningsskjønn (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen, formann, med skjønnsmenn): - - -

Den byggelinje som ved reguleringen er fastlagt på begge sider av Vækerøveien, går i 10 meters avstand fra ytterkantene av den regulerte vei. Det bånd på eiendommenes bebyggelighet som denne fastlegging av byggelinjene representerer, har vært omhandlet under prosedyren i saken. Fra endel av de saksøkte grunneiere er påstand nedlagt om tilkjennelse av særskilt erstatning i dette skjønn for den innskrenkning i bebyggeligheten av eiendommene som byggelinjen medfører.

Kommuneadvokaten har overfor dette anført at det her dreier seg om et helt særskilt erstatningskrav som må bli å løse på grunnlag av

Side:315

bestemmelsene i bygningslovens §42 nr. 4, og da i tilfelle i en særskilt sak - uten sammenheng med den her påstevnte ekspropriasjonssak.

Skjønnskommisjonen bemerker at den er enig i de retningslinjer for behandlingen av dette spørsmål som er angitt av Stang i hans bok Norsk bygningsrett side 146, hvorfra siteres:

«I alminnelighet har grunneieren ikke krav på erstatning for de bånd byplanen legger på hans eiendom. Grunneieren har ikke rett til å bygge på sin eiendom som han vil, så høyt han vil eller så tett han vil. Han må følge byplanen, og de grenser for eiendomsrådigheten bygningsloven, eller byplanen setter må han finne seg i uten erstatning. Den erstatningsrett §42, 4, gir ham er et unntak fra regelen - - -.»

Fra samme bok side 147 hitsettes:

«I rettsbruken har en gått ut fra at erstatning bare kan gis for ubebygd grunn. Så lenge eiendommen er opptatt med eldre hus, vil eieren ikke lide noe tap ved at byggelinje eller byggeregler hviler på eiendommen. Men hvis han river bygningen, inntrer hans erstatningsrett. Hvis en del av eiendommen er bebygd, kan han ha krav på erstatning for den ubebygde del av den. H.R.D. i Rt-1935-247 og O.S.kj.nr. 39.»

Innholdet av den kjennelse (nr. 39) fra Oslo Skjønnskommisjon som det er henvist til her, er i Stangs bok side 309 referert således:

«Erstatning for byggelinje etter §42, 4, kan bare gis for ubebygd grunn eller ubebygd del av en eiendom som skjønnes ved byggelinjen å være blitt utjenlig til selvstendig bebyggelse ved siden av den eldre bebyggelse.

Se H.R.D. i Rt-1935-247. O.S. 14.5.37.»

Av en viss betydning for spørsmålet om hvilken innskrenkning i bebyggeligheten den fastlagte byggelinje medfører, er de byggeforskrifter som i henhold til kongelig resolusjon av 16.1.1905 gjelder for Vestre Akers villastrøk. Ifølge §6 i disse regler (som er inntatt i Kaas' utgave av bygningsloven 238 flg.) jfr. bygningsvedtektene for Oslo §155, nr. 4, gjelder for eiendommene på østsiden av Vækerøveien den regel at bygg bare må oppføres i minst 15 meters avstand fra nabogrunn. Denne regel er fortsatt gjeldende, men det kan dispenseres fra den. Slik dispensasjon har i de senere år vært relativt kurant.

Skjønnskommisjonen inntar det standpunkt at den i nærværende sak bare finner å kunne tilkjenne erstatning i anledning fastlagt byggelinje, såfremt ekspropriasjonen av den regulerte veigrunn kombinert med den innskrenkning i bebyggeligheten av restarealet som byggelinjen innebærer, antas å medføre tap av en aktuell utparselleringsmulighet, som grunneieren - med bibehold av sin eksisterende bebyggelse på eiendommen - ville ha hatt om reguleringen ikke var kommet. Foruten til de uttalelser som foran er sitert, henvises det til høyesterettsdom i Rt-1903-177. Ut fra dette syn finner Skjønnskommisjonen at det ikke for noen av de berørte eiendommers vedkommende er grunnlag for tilkjennelse av erstatning i nærværende sak for byggelinje. - - -

Av skjønnskommisjonens refusjonsskjønn (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen med domsmenn):

Ekspropriasjonsområdet faller i følgende 9 refusjonsenheter: - - -

Når det gjelder vurderingen av spørsmålet om hvorvidt refusjon bør

Side:316

ilegges de berørte eiendommer overensstemmende med denne beregning, er det fra en rekke av de saksøkte grunneiere under hovedforhandlingen med styrke blitt gjort gjeldende at hele reguleringsplanen skyldes hensyn til gjennomgangstrafikken, ønsket om å etablere en forbindelseslinje mellom Drammensveien og Store Ringvei. Det er hevdet at boligeiendommene langs Vækerøveien ingen fordel har av reguleringen, og at den ikke vil medføre noen verdiøkning for disse eiendommer. - - -

Skjønnskommisjonen er etter sin vurdering kommet til at reguleringen - spesielt det forhold at det fremtidig blir et fortau på hver side av Vækerøveien - medfører slike fordeler og verdiøkning for de berørte eiendommer at refusjon i en viss utstrekning vil være begrunnet, til tross for at hensynet til gjennomgangstrafikken har spilt ganske vesentlig inn ved utformingen av reguleringen. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse og dom (lagmann Jens Fagereng og lagdommer Lars L'Abée-Lund og tilkalt dommer, hjelpedommer Olav Fosseide):

- - -

Reguleringsplanen ble stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 6. desember 1961. Etter planen er Vækerøveien gitt en bredde av 15 m, fordelt på 10 m kjørebane og 2,5 m brede fortau på hver side. De tilstøtende sideveier er regulert i 8 m bredde. Ved reguleringsplanen er fastlagt byggelinjer slik at minste byggeavstand fra ytterkantene av Vækerøveien utgjør 10 m. - I forbindelse med en tidligere regulering av Drammensveien ble det foretatt regulering av krysset med Vækerøveien og den umiddelbart tilstøtende del av Vækerøveien. Trafikkmaskinen i krysset Drammensveien/Vækerøveien ble utbygd i 1962/63. Den øvre del av Vækerøveien - fra Tyribakken og nordover - er foreløpig ikke utvidet og ombygget. - - -

Lagmannsretten skal først ta standpunkt til anken fra de 6 grunneiere under ankesak nr. 13/1966 - at de er nektet erstatning for den båndleggelse som følger av de nye byggelinjer. Som nevnt av skjønnskommisjonen gjelder etter byggeforskrifter, fastsatt ved kgl. res. av 16. januar 1905 for det såkalte Vestre Akers villastrøk den bestemmelse at bygg bare må oppføres i minst 15 m avstand fra nabogrensen (§6). Etter §7 må «som regel» ingen bygning tillates oppført i mindre avstand enn 15 m fra midten av forbiførende vei. «Vestre Akers villadistrikt» begrenses mot vest av Vækerøveien. Vest for veien er byggelinjen etter forskriftene 12,5 m fra veimidte, mens minsteavstanden fra nabo her, så vidt skjønnes, er 4 m, i samsvar med de alminnelige bestemmelser i bygningsloven (§75 i loven av 1924, §70 i den nye bygningslov av 1965). Det er opplyst at det i de senere år har vært relativt lett å oppnå dispensasjon fra bestemmelsen om 15 m avstand fra nabo.

Skjønnskommisjonen har ved sin avgjørelse tatt utgangspunkt i det som er uttalt hos Stang: Norsk Bygningsrett side 146-147. For oversiktens skyld skal lagmannsretten gjengi det nevnte avsnitt hos Stang i sammenheng: - - -

Kommisjonen uttaler deretter:

«Skjønnskommisjonen inntar det standpunkt at den i nærværende sak bare finner å kunne tilkjenne erstatning i anledning fastlagt byggelinje,

Side:317

såfremt ekspropriasjonen av den regulerte veigrunn kombinert med den innskrenkning i bebyggeligheten av restarealet som byggelinjen innebærer, antas å medføre tap av en aktuell utparselleringsmulighet, som grunneieren - med bibehold av sin eksisterende bebyggelse på eiendom - ville ha hatt om reguleringen ikke var kommet. Foruten til de uttalelser som foran er sitert, henvises det til høyesterettsdom i Rt-1903-177. Ut fra dette syn finner Skjønnskommisjonen at det ikke for noen av de berørte eiendommers vedkommende er grunnlag for tilkjennelse av erstatning i nærværende sak for byggelinje.

Under prosedyren har også vært nevnt den preskripsjonsfrist på ett år som er fastsatt i bygningsloven §42 nr. 5 for fremsettelse av erstatningskrav vedr. byggelinje. Skjønnskommisjonen bemerker at det blir unødvendig å ta noe standpunkt til spørsmålet om denne frist er oversittet, når kommisjonen ikke finner grunnlag for å ta dette spesielle erstatningsspørsmål under prøvelse. Skjønnskommisjonen vil presisere som sin forutsetning at i eventuell senere skjønnssak etter bygningslovens §42 nr. 4 vedr. byggelinjen skal det ikke kunne komme grunneierne til skade at erstatning på grunn av byggelinje ikke er blitt tilkjent i nærværende skjønn.»

Lagmannsretten forstår skjønnskommisjonen slik at den ikke har tatt standpunkt til grunneiernes mulige erstatningskrav etter bygningsl. §42 nr. 4, jfr. nr. 2, og at dette krav er reservert for eventuell senere behandiing. Det var heller ikke fremsatt begjæring om skjønn etter denne bestemmelse. Kommunens prosessfullmektig har bekreftet at kommunen ikke vil reise noen foreldelsesinnsigelse hvis det senere blir begjært skjønn etter §42 nr. 4.

Erstatningskravet i nærværende sak er av de ankende parter begrunnet med en henvisning til prinsippet i Grunnlovens §105 om erstatningsplikt ved ekspropriasjon. Kommunen har, uten å nedlegge formell påstand om avvisning, gjort gjeldende at et erstatningskrav av denne art, som ligger helt utenfor bygningsloven, hører under de vanlige domstoler. Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å avvise kravet fra skjønnskommisjonen. Avgjørelsen i Horsberg-saken, som er påberopt av kommunen, gjaldt et helt spesielt tilfelle. Lagmannsretten har i en senere avgjørelse (ankesak nr. 104/66) forutsatt at skjønnskommisjonen kan ta standpunkt til erstatningskrav av denne art.

Når det gjelder realiteten bemerkes: Det er i den foreliggende sak spørsmål om reguleringen, dvs. fastleggingen av byggelinjer og forbudet mot å bygge innenfor disse, medfører verdiforringelse av de ikkeeksproprierte arealer. Skjønnskommisjonen har lagt til grunn at erstatning bare kan tilkjennes når ekspropriasjonen, kombinert med den innskrenkede bebyggelighet som følge av byggelinjene, medfører tap av aktuell utparselleringsmulighet. Lagmannsretten kan ikke finne at det for så vidt foreligger noen uriktig rettsanvendelse fra skjønnskominisjonens side. Vår bygningslovgtvning har helt tilbake til bygningsloven for Christiania av 8. september 1842 bygget på at en grunneier må respektere de rådighetsinnskrenkninger som følger av reguleringen, men at han kan kreve erstatning når han som følge av reguleringen blir avskåret fra å bebygge sin tomt, eller hvis det gjelder en bebygget tomt,

Side:318

avskåret fra å bebygge deler av den som før reguleringen kunne vært utskilt som byggetomter. Lagmannsretten er enig i at det for øvrig, som regel, ikke kan kreves erstatning for rådighetsinnskrenkninger som følge av ekspropriasjonen og reguleringen.

Samtlige de eiendommer det her gjelder er bebygget, til dels med eldre hus.

Retten forstår den siterte uttalelse fra skjønnet slik at kommisjonen har lagt til grunn at det ikke for noen av de eiendommer det her gjelder er gått tapt noen utparselleringsmulighet som følge av reguleringen og ekspropriasjonen. Utparselleringsmuligheten er spesielt omtalt i enkelte takster, tydeligvis fordi det har vært tvil om hvorvidt den fortsatt ville være til stede etter ekspropriasjonen. - - -

Erstatningsskjønnet blir etter dette å stadfeste i den utstrekning det er påanket.

Lagmannsretten skal deretter behandle anken over refusjonsskjønnet. Det fremgår av skjønnet at ekspropriasjonsområdet er delt i 9 refusjonsenheter. Grunneierne gjorde for skjønnskommisjonen gjeldende at hele reguleringsplanen skyldes ønsket om å etablere en forbindelseslinje mellom Drammensveien og Store Ringvei, at boligeiendommene langs Vækerøveien ikke ville ha noen fordel av reguleringen og at den heller ikke ville medføre noen verdiøking for disse eiendommer. Etter å ha referert et skriv fra Løvenskiold-Vækerø av 12. januar 1961 angående ønskeligheten av å få en tilfredsstillende trasé med henblikk på den forventede gjennomgangstrafikk, og et brev fra saksøkte R. Thorud-Larssen om ønskeligheten av snarest å gjennomføre reguleringen for å få bedret trafikkforholdene, uttaler kommisjonen:

«Skjønnskommisjonen er etter sin vurdering kommet til at reguleringen - spesielt det forhold at det fremtidig blir et fortau på hver side av Vækerøveien - medfører slike fordeler og verdiøkning for de berørte eiendommer at refusjon i en viss utstrekning vil være begrunnet, til tross for at hensynet til gjennomgangstrafikken har spilt ganske vesentlig inn ved utformingen av reguleringen.

Stort sett finner Skjønnskommisjonen at utligning av refusjon bør skje i første enhet, Vækerøveien, med skjønnsmessig ansatte beløp svarende til ca. en tredjedel av de beløp foranstående beregning har gitt som resultat, forsåvidt boligeiendommene angår. Vedrørende den nevnte forretningseiendom som omfattes av skjønnet, t.nr. 17, gnr. 7, bnr. 6, ansettes refusjonen til et rundt beløp svarende til ca. 2/3-deler.

Spesielle forhold vedkommende enkelte takstnumre medfører imidlertid at skjønnskommisjonen finner å burde dels frita helt for selv den reduserte refusjon, dels foreta skjønnsmessig reduksjon utover nedsettelse til ca. 1/3-del.»

Kommisjonen har deretter fritatt takst nr. 8 og takst nr. 14 for refusjon til Vækerøveien bl.a. på grunn av høydeforskjell mellom veien og eiendommene. Kommisjonen fastsatte videre en særlig redusert refusjon for takst nr. 2 og takst nr. 19 på grunn av eiendommenes ekstraordinært lange fasadelinje til offentlig vei.

For så vidt angår de andre 8 enheter fant kommisjonen stort sett at full refusjon var begrunnet, med enkelte unntak.

Når man leser skjønnsgrunnene i sammenheng kan det etter

Side:319

lagmannsrettens oppfatning ikke være tvil om at skjønnskommisjonen har bygget på det korrekte saksforhold - at Vækerøveien ville få karakteren av en gjennomgangsvei og at veiens karakter allerede i 1965 var vesentlig endret på grunn av utbyggingen av trafikkmaskinen ved Drammensveien. At kommisjonen kanskje har referert et noe tilfeldig utvalg av de dokumenter som var fremlagt kan ikke være avgjørende. En skjønnsrett har ingen plikt til å referere alle dokumenter. - Skjønnskommisjonens vurdering av verdiøkingen kan ikke prøves av lagmannsretten.

Anken over saksbehandlingen på det grunnlag som her er nevnt blir derfor å forkaste. - - -