LA-1992-401

Instans:	Agder lagmannsrett - Skjønn
Dato:	1993-01-06
Publisert:	LA-1992-00401
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Kragerø herredsrett Nr.: 91-00250. - Agder lagmannsrett LA-1992-00401 B.
Parter:	Saksøker: Bjørg og Olav Valldal Prosessfullmektig: Advokat Johan Tønnes Løchstøer Saksøkt: Arne Jenssen m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Lars Petter Koslung).
Forfatter:	Skjønnsstyrer: Lagdommer John Årseth. 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§54, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Plan- og bygningsloven (1985)

Mandag 30. november 1992 ble lagmannsrett holdt i Sorenskriverkontoret, Kragerø.

År 1993 den 6. januar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med samme skjønnsstyrer og samme skjønnsmenn som tidligere.

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avhjemlet slikt overskjønn:

Telemark fylkeskommune skal i henhold til avtale med Bjørg og Olav Valldal etablere et bo- og arbeidskollektiv for unge stoffmisbrukere på Valldals eiendom gnr. 30, bnr. 32 på Vestre Skåtøy i Kragerø. Kragerø kommunestyre vedtok 21. juni 1991 reguleringsplan for Valldals eiendom og nærmest omliggende eiendommer. I tillegg til nevnte kollektiv åpner planen for bygging av 8 boligenheter på Valldals eiendom. Reguleringsplanen ble, etter klagebehandling, godkjent av fylkesmannen 6. april 1992. Valldals eiendom ligger ikke til offentlig vei, men en privat vei - Krikkenveien - forbinder eiendommen med den kommunale veien på Skåtøy og til fergeleiet på Skåtøyroa.

Ved begjæring 9. august 1991 til Kragerø herredsrett krevde advokat Johan Tønnes Løchstøer på vegne av Bjørg og Olav Valldal avholdt skjønn for ordning av veispørsmålet for kollektivet og de 8 nye boligtomtene. Prinsipalt ble anført at det innenfor den retten til bruk av Krikkenveien som Valldals eiendom har også ligger rett til veibruk for den utbygging som reguleringsplanen åpner for på eiendommen, og at det derfor bare var nødvendig med skjønnsrettens avgjørelse om fordeling av vedlikeholdskostningene etter vegloven §54. Subsidiært ble fremmet krav om erverv av veirett ved ekspropriasjon etter vegloven §53. Som saksøkt var oppført de eierne av eiendommer som Krikkenveien går over. I tillegg av 15. oktober 1991 til skjønnsbegjæringen frafalt saksøkerne sitt prinsipale standpunkt, samtidig som det ble trukket inn en rekke nye saksøkte for såvidt angår den skjønnsmessige fordelingen av vedlikeholdskostnadene. Advokat L. P. Koslung imøtegikk begjæringen på vegne av de opprinnelig 10 saksøkte.

Kragerø herredsrett avsa skjønn 18. mars 1992 med slik slutning:

"1. Eierne av gnr. 30 bnr. 32 i Kragerø gis rett til bruk av Krikkenvegen for tomter og for bo- og arbeidskollektiv i samsvar med reguleringsplan godkjent av Kragerø kommunestyre 27. juni 1991 mot å betale:

a) en erstatning på kr 210.000,- -tohundreogtitusenkroner- til Arne Jensen m.fl. alle v/advokat Lars Petter Koslung.

b) en ulempeerstatning til Arne Stormyr på kr 20.000,- -tjuetusenkroner-.

Erstatningene blir å betale innen 2 måneder etter at skjønnet er rettskraftig. De saksøktes krav om at saksøkerne skal pålegges å foreta omlegging og opprusting av vegen tas ikke til følge.

2. Vedlikeholdsutgiftene på vegen fordeles slik:

a. helårs boenheter på Vestre Skåtøy: grunnsatsen

b. fritidsboliger på Vestre Skåtøy: 6/10 grunnsats

c. helårs boenheter innenfor Eidkilbrua: 6/10 grunnsats

d. fritidsboliger : 4/10 grunnsats

e. Skåtøykollektivet : 6 x grunnsatsen

3. Bjørg og Olav Valldal tilpliktes innen 2 -to- uker fra skjønnets forkynnelse å erstatte de saksøkte nevnt under 1 a) v/advokat Lars Petter Koslung saksomkostninger med kr 56.415,- -femtisekstusenfirehundreogfemtenkroner-.

4. Saken heves for de saksøkte nr. 18, 23, 24, 25, 27, 34, 35, 39, 41, 43, 47, 49, 50, 51, 52, 56, 58, 63, 64, 65, 66, 68, 69, 70."

De nærmere enkelthetene ved skjønnet, partenes anførsler og påstander, samt herredsrettens vurdering og begrunnelse for avgjørelsene, fremgår av skjønnets premisser.

De saksøkte Arne Jensen, Arvid Holm, Arne Stormyr, Eva Stormyr, Robert Johnsen, Ingolf Vislie, Kristian Juel, Nils Juel, Bjørn Gundersen Stormyr, og Jon Bergsland, alle med advokat Lars Petter Koslung som prosessfullmektig, har begjært overskjønn ved Agder lagmannsrett over samtlige avgjørelser/fastsettelser i underskjønnets slutning punkt 1 og over fordelingen av vedlikeholdsutgiftene i punkt 2 litra e. Begjæringen er angitt å gjelde elementer både i herredsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Saksøkerne med advokat Johan Tønnes Løchstøer som prosessfullmektig har imøtegått begjæringen. Under saksforberedelsen ble opplyst at saksøkte Eva Stormyr er død og at hennes barn Tom Stormyr, Inger Stormyr Simonsen og Bente Stormyr Bergh inntrer som parter i hennes sted.

Overskjønnsforhandling ble holdt i Kragerø 30. november og 1. og 2. desember 1992. Saksøkerne møtte sammen med sin prosessfullmektig. Av de saksøkte møtte de fleste første dagen, mens bare enkelte møtte de to andre dagene, og sammen med prosessfullmektigen. Det ble foretatt befaring av den omhandlede veistrekningen, samt av de to alternativene for eventuell omlegging av veien forbi Arne Stormyrs eiendom. Partene fikk anledning til å forklare seg og påvise det de mente var av betydning for overskjønnet.

Skjønnsforutsetninger.

Partene er enige om og lagmannsretten legger til grunn de samme alminnelige skjønnsforutsetningene som ved underskjønnet, og som er sålydende:

"1. Det eksproprieres rett til bruk av Krikkenveien fra den kommunale veien på Skåtøy t.o.m. Vestre Ødegaarden, gnr. 30 bnr. 32 i Kragerø, for et boog arbeidskollektiv og 8 boligtomter på Vestre Ødegaarden gnr. 30 bnr. 32.

2. Skjønnsretten fastsetter vederlaget for etablering av vegretten. Vederlaget skal betales 2 - to - måneder etter at skjønnet er rettskraftig.

3. Skjønnsretten fastsetter en nøkkel for fordeling av vedlikeholdsutgiftene.

4. Før bruk av veien i anleggsperioden for nødvendig transport av materiell og personer knyttet til bygging av kollektivet skal partene oppnevne hver 1 representant som sammen med en veikyndig person som disse velger skal gå over veien og fastslå veiens standard. Ved avslutning av anleggsperioden skal de samme personer ved befaring fastslå om anleggstrafikken har medført skader på veien som må utbedres og fastsette hvorledes utbedringen skal skje. Saksøkerne skal sørge for denne utbedring uten unødig opphold.

Dersom partene i utvalget 3 uker etter avslutningen av anleggsarbeidet ikke er enige om de utbedringsarbeider som er påkrevet, avgjøres spørsmålet med endelig virkning av den oppnevnte sakkyndige.

Dersom grunneierne innen 3 uker etter anmodning fra saksøkerne ikke har oppnevnt sin representant, overlates til sorenskriveren i Kragerø å oppnevne representant fra utvalget for skjønnsmenn som trer inn som grunneiernes representant i utvalget.

Saksøkerne bærer kostnadene til den sakkyndige person og eventuelt til skjønnsmenn fra utvalget."

Partenes anførsler og påstander.

Partenes anførsler er i hovedtrekk de samme som ved underskjønnet. Saksøkernes anførsler kan sammenfattes slik: Det søkes ervervet rett til bruk av Krikkenveien for Skåtøykollektivet og for de 8 boligtomtene etter bestemmelsene i vegloven §53. Vurderingstemaet blir da om en slik veirett vil være "meir til gagn enn skade". Dette må bero på en helhetsvurdering. Det foreligger et klart veibehov, jfr. fylkesmannens skriv av 6. april 1992 hvor det er stilt som vilkår for utbygging at adkomsten er ordnet. Det vises videre til at kommunen ønsker fast bosetting på Skåtøy, og i slike tilfeller må vurderingen bli at fordelene er overvektige i forhold til ulempene. Bruken av veien blir for kollektivets del sterkt begrenset og kan ikke sammenlignes med en plassering på fastlandet. Det er kollektivets holdning at bruk av veien skal begrenses mest mulig av hensyn til institusjonen selv. Det er innkjøpt "taxi-båt" og flere joller, med tanke på mest mulig å bruke sjøveisforbindelse til fastlandet. Det vil også bli etablert egen parkeringsplass ved Kragerø kombinerte helseinstitusjon for kollektivets og de ansattes biler. Herredsrettens skjønn over antatt økt belastning må anses riktig.

Ved behandlingen av reguleringsplanen har verken de kommunale instansene eller fylkesmannen stilt noe vilkår om hevning av standarden på Krikkenvegen. Det blir ikke noe tyngre trafikk på veien enn det er i dag, og veiens bæreevne har aldri vært noe problem. Det er heller ikke påpekt noe problem med hensyn til stigningsforhold eller kurvatur.

Kravet om omlegging av veien forbi Arne Stormyrs eiendom må avvises. Trafikken om vinteren vil bli så beskjeden at den neppe kan betegnes som noen ulempe. Mertrafikken om sommeren vil bli beskjeden i forhold til den økning som allerede har skjedd. Etter analogi fra naboloven §2 kan saksøkerne ikke pålegges en ombygging som kostnadsmessig står i sterkt misforhold til den ulempen Stormyr får. Det vises i denne forforbindelsen til Rt-1969-757, Rt-1971-378, og til Falkanger: Tingsrettslige arbeider (3. utgave) 231 flg. Herredsrettens vurdering av dette kravet er riktig, og det foreligger ingen nye momenter for lagmannsretten.

Det tvangsmessige ervervet av veirett er således klart "meir til gagn enn skade", og det foreligger ingen grunn til å stille vilkår verken om standardhevning eller omlegging av veien.

Når det gjelder fordelingsskjønnet etter vegloven §54, gjelder overskjønnet bare kollektivets andel. Utgangspunktet må være en konkret vurdering av kollektivets antatte bruk av veien. Kollektivet skal gi plass for 8 beboere, med 10 tilsatte. I tillegg kommer de tilsattes eventuelle ektefeller og barn, samt besøk av beboernes foreldre, av fagpersonell, og andre besøk. Det vises til det som er nevnt foran om kollektivets holdning til bruk av veien og til de tiltak som iverksettes for å begrense veibruken. En sammenligning med en statistisk gjennomsnittsfamilie er lite relevant. En nøktern vurdering tilsier at kollektivets andel ikke settes høyere enn 4 ganger mer enn en vanlig familie.

Ved vederlagsvurderingen må legges til grunn at det opp gjennom årene er ytet bidrag til utbedring av veien fra såvel Skåtøy Vel som fra kommunen og fra de fastboende. Den foreliggende dokumentasjon gir imidlertid dårlig grunnlag for å vurdere hvor mye tilskudd som er gitt og fra hvem. Det foreligger ingen rettspraksis som etablerer noen generell regel om at det ved vederlagsvurderingen skal ses bort fra bidrag fra andre enn eierne av veien. Dette må tvertimot vurderes konkret på bakgrunn av vilkårene og grunnlagene for tilskuddene og hvordan dette måtte forstås av grunneierne. Det vises til Rt-1976-1362 og Rt-1981-418. Etter en helhetsvurdering vil det være åpenbart urimelig om grunneierne nå skal få vederlag for andres innsats. Refusjonsprinsippet i plan- og bygningsloven forutsetter at en står overfor et relativt nytt anlegg. I dette tilfellet er utgangspunktet det motsatte, og nevnte prinsipp har derfor her liten relevans. Herredsretten har foretatt en riktig rettslig vurdering, men har lagt seg relativt høyt i vederlaget. Ulempeserstatning er bare aktuelt for Arne Stormyr.

Når det gjelder fordelingen av vederlaget, vises til at det har vært etablert et fellesskap for veien og at dette inntil nå har fungert tilfredsstillende for alle parter, ut fra deres behov. Saksøkerne er enig i at det må etableres et interessefellesskap i samsvar med vegloven bestemmelser. Hvis lagmannsretten finner at det ikke er rettslig holdbart å tilkjenne de saksøkte vederlaget i fellesskap, slik herredsretten har gjort, må fordeling skje etter veilengden for hver grunneier, idet de saksøkte ikke har presentert noe annet grunnlag for fordelingen.

Saksøkerne har nedlagt slik påstand:

"1. Overskjønnet fremmes.

2. Bjørg Valldal og Olav Valldal tilkjennes saksomkostninger ved lagmannsretten."

De saksøkte har i det vesentlige anført: Krikkenveien har utviklet seg fra opprinnelig en gangsti og er etter hvert blitt gradvis utbedret. Utbedringen har særlig skjedd etter at det ble etablert bilferge-forbindelse i 1978. Det er samlet penger fra mange kilder til vegarbeidet, ved siden av utført dugnadsarbeid. Det har eksistert en såkalt "Krikken-komite" som har forestått noe av utbedringen, men dette har ikke vært noen formalisert veiforening. Grunneierne eier den grunn som veien ligger på, og har en gjensidig bruksrett til veien. Det er mulig at også de øvrige fastboende kan sies å ha bruksrett. For hytteeierne er det derimot for de flestes vedkommende bare tale om tålt bruk.

Veispørsmålet har ikke vært tenkt på under utarbeidelse av reguleringsplanen. Når spørsmålet ble tatt opp av de saksøkte, ble det forsøkt bagatellisert. Ved et slikt relativt stort prosjekt burde veispørsmålet ha vært tatt opp i reguleringsmessig sammenheng og gitt pålegg om opparbeidelse av veien til vanlig kommunal standard med sikte på kommunal overtakelse.

Veien er i dag tilfredsstillende for de saksøkte. Når byggeprosjektet realiseres, vil derimot veien ikke være forsvarlig etter vanlige vegnormer. Dette gjelder særlig kurvaturer, grøfter o.l. Utbyggingen vil medfører en dramatisk endring av trafikkbildet og dette vil tvinge frem en opprusting som må bæres av saksøkerne. Det er ingen rimelighet i at saksøkerne først får ekspropriere seg inn på den eksisterende veien, for deretter - gjennom vegloven omkostningsfordelingssystem - å kunne påtvinge de saksøkte senere omkostningsdeltakelse i en standardhevning som bare saksøkernes prosjekt har nødvendiggjort, jfr. vegloven §54 annet ledd. Opprustingen medfører ingen verdiøkning for de saksøktes eiendommer. På grunn av mangelfull behandling i plansammenheng, blir det rettens oppgave å fastsette vilkårene for inngrepet, jfr. Arnulf/Gauer: Vegloven, pkt. 9, 14 og 17 under §53.

Krikkenveien er tidligere blitt omlagt flere steder, men hittil ikke forbi Arne Stormyrs bolig, selv om dette utvilsomt var det stedet hvor omleggingsbehovet saklig sett har vært størst. Dette har sammenheng med at terrengforholdene der er noe vanskelige, slik at omkostningene helt ville ha sprengt de beskjedne økonomiske rammene en fra år til år har hatt for veiopprustingen. Saksøkernes prosjekt - hvor kollektivet og de nye boligtomtene må ses som et hele - endrer disse forutsetningene radikalt. Kravet om omlegging opprettholdes derfor, og omleggingen må skje i samsvar med det fremlagte prosjekt utarbeidet av vegkonsulent Sigmund Brekke, Telemark Tømmersalgslag. Subsidiært anføres at en ulempeserstatning på kr 20.000,-, som fastsatt av underskjønnet, er altfor lav og må vesentlig forhøyes.

Ekspropriasjonen av veirett skjer etter vegloven §53 annet ledd. Forutsetningen er da at saksøkerne kjøper seg inn i veiens tekniske anlegg for den antatte bruk av veien. Vederlaget skal for det første omfatte merslitasje og ulemper ved økt trafikk. Slik bestemmelsen lyder "kan" skjønnet også fastsette at vederlaget skal omfatte part av anleggsutgiftene. Etter Høyesteretts praksis betyr "kan" i realiteten "skal", jfr. Rt-1976-1362 (1371). Det er således irrelevant hvordan veien hittil er blitt finansiert, så lenge midlene ikke er ytet på noen spesielle betingelser, og det er ikke skjedd, jfr. Rt-1981-418. Det vises også til refusjonsbestemmelsene i plan- og bygningsloven kap. IX, jfr. Pedersen m.fl.: Ekspropriasjon, 172.

Ved fastsettelsen av vederlaget må saksøkernes utvidede veibehov vurderes forholdsmessig mot grunneiernes (hvorav bare 2 er fastboende og de andre er sommergjester) og muligens de andre fastboendes behov. Hytteeiernes tålte bruk skal derimot ikke tas med i denne forholdsmessighetsvurderingen. Grunneiere og fastboende utgjør i dag 14 enheter, mens utbyggingsprosjektet (kollektivet + 8 boliger) vil tilsvare ca 19 enheter. Det blir da et realistisk utgangspunkt å legge til grunn 60:40-fordeling. Underskjønnet synes å ha lagt til grunn et vederlag på ca kr 100,- pr. løpende m. Dette er altfor lavt. Det må anses rimelig å legge til grunn en kostnad tilsvarende for skogsbilvei i klasse III, d.v.s. ca kr 400,-/m.

Ved underskjønnet er erstatningen tilkjent som et samlet beløp til grunneierne. Det foreligger imidlertid på dette området ingen særhjemmel for slik felleserstatning, og det er da ikke prosessuelt adgang til å overlate fordelingen til grunneierne. Noe formalisert veifellesskap eksisterer ikke. Erstatningen må derfor utmåles til hvert enkelt grunneier. Det er ekspropriantenes oppgave å definere hva som tas fra den enkelte. Det har de imidlertid ikke gjort. Det er ingen avgjørende forskjeller i teknisk standard på de ulike delene av veien, slik at en kommer temmelig nær en riktig erstatning til den enkelte grunneier ved å fordele etter løpemeter. De saksøkte vil derfor ikke ha noe å bemerke til at erstatningen fastsettes på et slikt grunnlag.

Når det gjelder vedlikeholdsfordelingen, må kollektivet sidestilles med et høyere antall helårs boenheter enn slik det ble fastsatt ved underskjønnet. Med 8 beboere samt 10 tilsatte med familier vil kollektivet tilsvare 11 boenheter, beregnet etter det statistiske landsgjennomsnittet på 2,18 personer pr. enhet. Kollektivet vil ikke ha noe mindre ferdselsbehov pr. person enn gjennomsnittet av andre beboere på Skåtøy. Det kan riktig nok regnes med noe mer kollektivtransport for kollektivet, men tiltaket vil til gjengjeld etter sitt formål måtte ha utstrakt kontakt med ulike fastlandstilbud. Det er ikke fremkommet noe om noen praktikabel begrensning av bilbruken ved kollektivet. Det som er angitt om kollektivets holdning til bruk av veien begrenser seg til god vilje. All erfaring tilsier at en ikke gjør ting mer tungvint enn nødvendig. Det må derfor legges til grunn at kollektivet vil bruke bil i stadig større utstrekning.

De saksøkte har nedlagt slik påstand:

"1. Overskjønnet fremmes så langt det er begjært.

2. Kravet om ekspropriasjon av vegrett tas ikke til følge uten på følgende vilkår:

a) Saksøkerne pålegges å foreta en generell opprusting av vegen, slik at den får en forsvarlig standard i forhold til forventet trafikk sammenholdt med gjeldende statlige og kommunale standardnormer.

b) Saksøkerne pålegges å legge om vegen forbi Arne Stormyrs hus i samsvar med prosjektert omleggingsforslag fremlagt med prosesskrift 16. januar 1992.

3. De saksøkte tilkjennes vederlagserstatning utmålt på hver enkelt eiendom, og som i sum forhøyes i forhold til felleserstatning fastsatt av herredsretten.

4. Subsidiært for det tilfelle at ekspropriasjonskravet tas til følge uten slikt vilkår som angitt i post 2 litra b) ovenfor:

Herredsrettens fastsettelse av ulempeserstatning til Arne Stormyr forhøyes vesentlig.

5. Skåtøykollektivets forholdsmessige vedlikeholdsandel forhøyes vesentlig.

6. De saksøkte tilkjennes full erstatning for utgifter til juridisk bistand ved overskjønnet."

Lagmannsrettens bemerkninger.

Hjemmelen for ekspropriasjon av rett til bruk av Krikkenveien for det planlagte bo- og arbeidskollektivet samt for de boligtomtene som er innregulert på Bjørg Valldal og Olav Valldals eiendom er vegloven §53. Det er en forutsetning for bygging at det blir ordnet med lovlig atkomst over land, jfr. fylkesmannens skriv 6. april 1992. Det foreligger således et helt klart veibehov. Det må i denne forbindelsen også tillegges vekt at de 8 nye boligtomtene i reguleringsplanen for Valldals eiendom er uttrykk for et kommunalt ønske om å styrke bosettingen på Skåtøy. Etter å ha foretatt befaring og etter en helhetsvurdering hvor fordelene ved å få bruke veien vurderes opp mot den skade inngrepet medfører, finner lagmannsretten at inngrepet klart er "meir til gagn enn til skade", jfr. §53. Kravet om ekspropriasjon for rett til bruk av veien tas således til følge.

Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å sette slike spesielle vilkår for ekspropriasjonen som de saksøkte prinsipalt har krevet. Dette innebærer at verken kravet om omlegging av veien på Arne Stormyrs eiendom eller kravet om en alminnelig standardhevning på veien tas til følge. Arne Stormyr påføres riktig nok noe ulemper utover de han i dag allerde har, men kostnadene ved en omlegging av veien står ikke i rimelig forhold til de fordelene som ville oppnås. Dette gjelder både det alternativet for omlegging som er presentert av de saksøkte, og som er forhåndskalkulert til ca kr 300.000,-, og det andre alternativet som er antydet av saksøkerne, men som Arne Stormyr forøvrig bestemt har motsatt seg. Det er etter forholdene i dag en relativ beskjeden trafikk forbi husene hans, noe det antas fortsatt å bli også etter ekspropriasjonen. Veiens standard må også anses god nok til å tåle den antatte økte trafikken. Økningen vil ikke medføre noe nevneverdig mer tungtrafikk. Det ses da bort fra trafikken under anleggsperioden, som skal vurderes særskilt, jfr. skjønnsforutsetningen pkt. 5.

Det skjønnsmessige vederlaget for bruksrett til eksisterende vei skal i utgangspunktet omfatte merslitasje og ulemper ved økt trafikk, jfr. Arnulf/Gauer: Vegloven med kommentarer, 253. I samsvar med §53 annet ledd tillegges dessuten betydning den innsats av penger og arbeid som rent faktisk tidligere er nedlagt i veien, jfr. Rt-1976-1362. Krikkenvegen har allerede fra ca århundreskiftet utviklet seg fra en kjerrevei til den standard den har i dag. Lengden er etter det opplyste 2420 m frem til Valldals tun. Av dette går 300 m over Valldals eiendom. Det er heller dårlig opplyst hva som i årenes løp er nedlagt i veien av pengetilskudd og arbeid. Noe samlet regnskap foreligger således ikke. Det er imidlertid på det rene at det er skaffet penger til veie ved årsavgifter, ved tilskudd fra Velforening, bank, m.v., ved kontantbidrag fra enkelte brukere, ved salg av motorbåten "Anita" (kr 135.000,-). Dessuten har grunneierne - og i særlig grad Arne Stormyr - gjort personlig innsats ved arbeid på veien, men heller ikke dette har vært mulig å kvantifisere på noenlunde betryggende måte. Anleggs- og vedlikeholdsutgiftene har således ikke engang tilnærmet kunnet fastslås på samme måte som ved en relativt nyanlagt vei, og får derfor en tilsvarende begrenset betydning ved vederlagsvurderingen. Når det gjelder merslitasjen på veien, vil den i fremtiden i vesentlig grad bli dekket gjennom den andel utbyggingen av Valldals eiendom blir pålagt å ta av vedlikeholdsomkostningene, jfr. nedenfor. Det er ellers grunn til å anta at merslitasjen helst blir i vinterhalvåret, da båt blir minst brukt. Ved vederlagsvurderingen tas også hensyn til den verdi det har for saksøkerne å få utvidet sin veirett, jfr. det som er nevnt foran om atkomst over land som forutsetning for utbyggingen.

Det har en tid eksistert et slags veifellesskap, som har tatt seg av deler av Krikkenveien, og herunder stått for innsamling av midler ved henstilling til brukerne om å "vurdere ut fra sitt bruk av veien hvor meget de vil betale", jfr. fremlagt rundskriv sendt brukerne høsten 1992. Dette såkalte veifellesskapet omfatter imidlertid ikke alle grunneierne, og er ikke formalisert som et veifellesskap etter vegloven bestemmelser. Det foreligger således ikke noen enhet som kan sies å representere alle de saksøkte når vederlaget skal fastsettes. Med henvisning til dette finner lagmannsretten at den ikke har adgang til å tilkjenne vederlaget til de saksøkte i fellesskap, slik herredsretten har gjort. Vederlaget blir derfor å fastsette til hver enkelt saksøkt.

Det er relativt liten forskjell i teknisk standard på de forskjellige delene av veien, og selv om enkelte med kort veilengde har foretatt visse investeringer mens andre med lengre veilengde stort sett bare har betalt en årsavgift, finner lagmannsretten - i mangel av andre og bedre kriterier for fastsetting av en rettferdig fordeling - å måtte fastsette erstatningen til den enkelte etter veilengden over vedkommendes eiendom. Retten legger i denne forbindelsen vekt på at et slikt grunnlag for fordelingen er uttrykkelig akseptert av de saksøkte. Veilengden over de enkeltes eiendommer er etter det opplyste henholdsvis 50 m, 270 m, 550 m, 30 m, 790 (590 + 200) m, 170 m, 20 m, 230 m, og 10 m, i den rekkefølgen som er nevnt nedenfor.

Etter en samlet vurdering fastsetter lagmannsretten erstatningene slik:

Til eier av gnr. 30 bnr. 17 - Arne Jensen - kr 7.000,-

Til eier av gnr. 30 bnr. 2 - Arvid Holm - kr 37.800,-

Til eier av gnr. 30 bnr. 28 - Arne Stormyr - kr 77.000,-

Til eier av gnr. 30 bnr. 352 - Bjørn Gundersen - kr 4.200,-

Til eier av gnr. 30 bnr. 7 - Tom Stormyr, Inger Stormyr Simonsen, Bente Stormyr Bergh, og Robert Johnsen - kr 110.600,-

Til eier av gnr. 30 bnr. 35 - Ingolf Vislie - kr 23.800,-

Til eier av gnr. 30 bnr. 193 - Jon Bergsland - kr 2.800,-

Til eier av gnr. 30 bnr. 207 - Kristian Juel - kr 32.200,-

Til eier av gnr. 30 bnr. 735 - Nils Juel - kr 1.400,-

Saksøkerne pålegges dessuten å betale erstatning til Arne Stormyr med kr 35.000,- for ulemper ved økt biltrafikk.

Når det gjelder vedlikeholdsfordelingen, gjelder overskjønnet bare fastsettelsen av Skåtøykollektivets andel. Dette ble ved underskjønnet fastsatt til 6 x grunnsatsen. Kollektivet skal bygges for 8 beboere, med 10 tilsatte som skal bo der. I tillegg kommer de tilsattes eventuelle ektefeller og barn, samt besøk av beboernes slektninger, av fagpersonell, og andre besøk. Etter det opplyste er det kollektivets hensikt å bruke veien minst mulig, og det er gjort foranstaltninger med sikte på å følge opp dette, jfr. anførslene foran. Lagmannsretten finner likevel å måtte legge til grunn, i samsvar med en alminnelig erfaring, at veien etter hvert må antas å ville bli brukt mer enn hva som med et ideelt utgangspunkt har vært hensikten. Etter en samlet vurdering av aktiviteten og ferdselsbehovet ved kollektivet finner lagmannsretten at kollektivets andel av vedlikeholdsutgiftene på veien bør settes til 10 x grunnsatsen.

Saksomkostninger.

Overskjønnet er begjært av de saksøkte som har oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. I medhold av skjønnsloven §54a første ledd litra a) jfr. §54 pålegges saksøkerne å erstatte de saksøkte deres omkostninger ved overskjønnet. De saksøktes prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave på kr 44.645,50. Av dette er prosessfullmektigens salær kr 40.500,-, og resten er diverse utgifter. Saksøkerne har ikke gitt bemerkninger til oppgaven, som legges til grunn. I tillegg kommer utgiftene til rettsgebyr på kr 11.250,-, samt utgiftene til meddommere på kr 29.450,-. De saksøktes samlede omkostninger ved overskjønnet blir således kr 85.345,50.

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse er ikke innbrakt til prøvelse av lagmannsretten, og blir således stående.

Overskjønnet er enstemmig.

Domsslutning:

1. Eierne av gnr. 30 bnr. 32 i Kragerø gis rett til bruk av Krikkenvegen for tomter og for bo- og arbeidskollektiv i samsvar med reguleringsplan godkjent av Kragerø kommunestyre 27. juni 1991 mot å betale erstatning til de enkelte saksøkte slik som fastsatt foran.

2. De saksøktes krav om at saksøkerne skal pålegges å foreta omlegging og opprusting av veien tas ikke til følge.

3. Skåtøykollektivets andel av vedlikeholdsutgiftene fastsettes til 10 x grunnsatsen.

4. Bjørg Valldal og Olav Valldal plikter in solidum innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette overskjønnet å betale til de saksøkte v/advokat Lars Petter Koslung kr 85.345,50 - kroneråttifemtusentrehundreogførtifem 50/100 - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.