LE-1990-615

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-01-09
Publisert:	LE-1990-00615
Stikkord:	Konkurs
Sammendrag:
Saksgang:	Kongsberg byrett Nr. 17/90 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00615 - Anket til Høyesterett - Høyfjellsutvikling I AS' konkursbo dømmes til å betale Chr. Bank og Kreditkasse 85 % av det beløp, medregnet renter, som står på sperret konto etter salget av Vasstulan Høyfjellsseter - HR-1993-00065 B.
Parter:	Ankende part: Christiania Bank og Kreditkasse (Prosessfullmektig: Advokat Jan Just Madsen), Oslo. Motpart: Høyfjellsutvikling I AS' konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Eljar Tarang Tønnessen), Oslo.
Forfatter:	1. Lagdommer Jan Villum, formann 2. Lagdommer Lasse Qvigstad 3. Kst. lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §173, §174, §175, §176, §180, Godtroervervloven (1978) §2

Dom :

Saken gjelder krav fra Christiania Bank og Kreditkasse om tilbakeføring av penger fra konkursboet til Høyfjellsutvikling I AS. Pengene som kreves tilbakeført, ble i desember 1987 underslått fra bankens avdeling Investor Service av banksjef A. Beløpet, 7,2 millioner kroner, ble benyttet av Høyfjellsutvikling I AS, der A var styreformann og medeier, til innkjøp av Vasstulan Høyfjellsseter i Nore og Uvdal. As underslag ble oppdaget i oktober 1989, og Høyfjellsutvikling I AS gikk konkurs i desember samme år. Konkursboet har med bankens samtykke solgt hotellet i april 1991, og salgssummen, ca 2,7 millioner kroner, er satt på sperret konto i bank. Dette beløp har Kreditkassen krevet tilbakeført.

Kongsberg byrett avsa 7. august 1990 dom med slik domsslutning:

1. Høyfjellsutvikling I AS' konkursbo v/bostyret frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Lagmannsretten viser til byrettens dom for så vidt gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten.

Christiania Bank og Kreditkasse (Kreditkassen eller banken) har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Kreditkassen har nedlagt slik påstand:

1. Høyfjellsutvikling I AS' konkursbo v/bostyret dømmes til å betale Christiania Bank og Kreditkasse kr 2701351,- med tillegg av de renter beløpet har opptjent fra innskuddet ble foretatt på sperret konto av bostyret.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Høyfjellsutvikling I AS (H I AS)' konkursbo v/bostyret har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes for så vidt angår dens pkt 1.

2. Høyfjellsutvikling I AS dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 20. og 21. november 1991. Til stede var prosessfullmektigene, advokat Jan Just Madsen for Kreditkassen og advokat Eljar Tarang Tønnessen for konkursboet. Ingen partsrepresentanter møtte under ankeforhandlingene. Det ble avhørt fem vitner hvorav ett vitne var nytt for lagmannsretten. I tillegg ble det dokumentert bevisopptak fra Fredrikstad byrett med vitneavhør av A. Øvrig dokumentasjon, som omfatter enkelte nye dokumenter for lagmannsretten, fremgår av rettsboken.

Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for byretten bortsett fra at A ved dom avsagt av Høyesterett den 8. november 1991 er dømt til en straff av fengsel i fire år og seks måneder for tre tilfeller av grove underslag, herunder underslag av kr 7276108,- fra Christiania Bank og Kreditkasse.

Den ankende part, Kreditkassen, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Prinsipalt kreves vindikasjon av det som er igjen av de underslåtte pengene.

De faktiske omstendigheter synes å være klare. A er straffedømt for å ha underslått noe over 7,2 millioner kroner fra Kreditkassen og det er ingen uenighet om hvordan beløpet på 7,2 millioner kroner ble overført fra Kreditkassen via megler til selgeren av Vasstulan.

Mottakeren av de underslåtte pengene var H I AS som brukte beløpet til å betale den fulle kjøpesummen for hotellet med inventar m.m. Som sikkerhet for kjøpesummen inntil skjøte kunne bli tinglyst, utstedte selgeren en pantobligasjon i den overdratte eiendom på 7,2 millioner kroner til megleren. Pantobligasjonen tilsvarte kjøpesummen og har samme identitet som det beløp som urettmessig ble fravendt Kreditkassen.

H I AS sørget for at de underslåtte pengene ble overført direkte som kjøpesum for hotellet. Pengene ble derfor ikke trukket inn i H I AS' vanlige virksomhet med utvikling av hytteområder, og det var ingen sammenblanding av de underslåtte pengene med H I AS' øvrige midler.

Det kan ikke være tvilsomt at H I AS ville ha måttet akseptere vindikasjon av de underslåtte pengene. A som selv underslo pengene ved å belaste en interimskonto i Investor Service til et formål han ikke hadde rett til, var styreformann i H I AS som mottok beløpet og omgående forføyet over det. Styreformannens onde tro må overføres til selskapet, jfr Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett 1964 468.

Beløpet på 7,2 millioner kroner ble transformert gjennom flere bankoverførsler før det endte som fullt vederlag for hotellet. Beløpet fantes dermed igjen i verdien av hotellet, og det var klart identifiserbart. Transformeringen av midler forhindrer ikke vindikasjon så lenge midlene kan identifiseres. Det vises til voldgiftsdom avsagt av professor, dr. jur. Sjur Brækhus som enevoldgiftsdommer den 9. oktober 1984 i sak mellom Norges Bank og Martin Pedersens konkursbo.

Før H I AS gikk konkurs i desember 1989 var det foretatt mindre oppusningsarbeider på hotellet. Kostnadene var relativt ubetydelige, - mellom kr 200000,- og kr 250000,- og de foretatte investeringer hadde ingen betydning for prisen da hotellet ble solgt i april 1991.

Vindikasjonsretten må gjelde hotellet som et surrogat for de underslåtte pengene. Investeringene på inntil kr 250000,- må anses for å være så ubetydelige at det ikke kan være tale om sammenblanding i hotellet med andres penger. Ved konkursboets salg av hotellet er verdien ført tilbake til et pengebeløp.

Subsidiært anføres det at Kreditkassen må ha rett til å tre inn i pantobligasjonen på 7,2 millioner kroner som ble utstedt til megleren for å sikre kjøperens - H I AS' - interesser. Ettersom det er bankens penger som i sin helhet er brukt til kjøp av eiendommen, hevdes det at dette beløpet, som er underslått og anvendt i ond tro, er sikret gjennom pantobligasjonen. At eiendomsretten til pengebeløpet ikke var på det rene for verken selger eller megler på oppgjørstiden, kan ikke være av avgjørende betydning for panteretten. Hjemmelen til eiendommen ble ikke overført til H I AS. Den egentlige finansiering av eiendomskjøpet er gjort med Kreditkassens midler og derfor av Kreditkassen. Disse betraktninger leder til et "versio in rem"-synspunkt fordi konkursboet er blitt beriket med et gode som de øvrige kreditorer ikke har noen legitim grunn til å få dekning av. I henhold til reglene om cessio legis trer Kreditkassen i konkurssituasjonen inn i boets rettigheter.

Det underslåtte beløp kreves for øvrig tilbakeført til Kreditkassen i medhold av reglene om "condictio indebiti". Det vises i den forbindelse til Arnholm: Streiftog i obligasjonsretten 214-217.

Kreditkassen anfører at byretten har lagt for stor vekt på at det tok så lang tid før As underslag ble oppdaget, og at dette måtte bebreides Kreditkassen på grunn av mangelfull internkontroll og revisjon. Kreditkassen hevder at det ikke er ført bevis for noen uaktsomhet fra bankens side, og at denne "forsinkelsen" ikke har noen betydning verken for tilbakeføringskravet eller for hensynet til de øvrige kreditorer i konkursboet. Det vises for øvrig til Høyesteretts straffedom av 8. november 1991 vedrørende A der det i førstvoterendes premisser bl.a. heter: "Jeg kan heller ikke se at den kritikk som kan rettes mot bankens kontrollsystem, kan tillegges vekt i formildende retning. Domfelte hadde som daglig leder selv det primære ansvar for avdelingens kontrollrutiner". Denne saken gjelder ikke et spørsmål om erstatning, og det er ikke tale om noen avkortning i beløpet som kreves tilbakeført. Det identifiserte beløp er fravendt banken ved en forbrytelse, og den klare hovedregelen i norsk rett er at rette eier har vindikasjonsadgang.

Ankemotparten, Høyfjellsutvikling I AS' konkursbo, har i det vesentlige anført at herredsrettens dom er riktig bortsett fra omkostningsavgjørelsen. Det bestrides ikke at Kreditkassen er kreditor i boet for beløpet som ble underslått fra Investor Service og tilført H I AS, men Kreditkassen har ingen separasjonsrett som fører til vindikasjon eller annen tilbakeføring av det deponerte beløpet fra hotellsalget. En slik separasjonsrett ville være til skade for de øvrige kreditorene som ga kreditt til H I AS på bakgrunn av at H I AS hadde ressurser til å kjøpe Vasstulan.

Reglene for vindikasjon av penger i norsk rett er uklare. Det er ingen lovregel, og rettspraksis er gammel og gir liten veiledning. Det er vist til artikkel av Torkel Opsahl: "Vindikasjon av penger" i TfR 1953 267.

Lov om godtroerverv av løsøre av 2. juni 1978 må kunne brukes analogisk når det i §2 er gjort unntak fra ekstinksjonsreglene når det gjelder tyveri, brukstyveri, ran eller annen vold eller trussel om vold. Underslag er ikke med i oppregningen, og det må innebære at penger heller ikke skal tillates vindisert i underslagstilfeller.

Det anføres at mottakeren av det underslåtte beløpet, H I AS, ikke var i ond tro. Selskapets daglige leder, Olav Halland, hadde ingen grunn til å tvile på at A ordnet finansiering av kjøpesummen for Vasstulan på ordinær lovlig måte. Halland ble ikke underrettet om den rette sammenhengen før underslaget ble oppdaget i oktober 1989. Det tredje styremedlem, Petter Leonthin, var også i god tro.

At styreformannen, A, nødvendigvis måtte kjenne til det underslag han begikk som direktør for Investor Service, betyr ikke at hans onde tro overføres til styret i H I AS. Det er vist til Slotfeldt-Ellingsen dommen inntatt i Rt-1967-993, der det ble fastslått at kunnskap om egen insolvens ikke ga tilstrekkelig grunnlag for omstøtelse.

Pengene som ble underslått fra Investor Service, er ikke i behold i form av sedler eller mynter. Beløpet er overført fra konto til konto, og det er siden transformert til å representere verdien av en fast eiendom. Det er så vidt vites ingen rettspraksis for vindikasjon av penger som er eller har vært tranformert til fast eiendom. Det anføres at denne transformering i seg selv må føre til at identiteten er forsvunnet på en slik måte at vindikasjon ikke lenger er mulig.

Vindikasjon av penger krever dessuten at det ikke foreligger sammenblanding av det ulovlig fravendte beløp med andre midler hos mottaker.

Etter at Vasstulan ble kjøpt for pengene fra Investor Service, ble det foretatt oppussing og mindre ombygginger som øket hotellets verdi. Disse arbeider samt nyanskaffelsen ble betalt med midler fra H I AS' øvrige virksomhet og fra Halland personlig. Etter vitneforklaringen fra Olav Halland i lagmannsretten legger ankemotparten til grunn at det dreier seg om et beløp på ca kr 250000,- som ble brukt på denne måten.

Denne sammenblandingen, særlig når den har funnet sted ved investering i fast eiendom som siden er solgt, gjør det ytterligere vanskelig å identifisere det underslåtte beløpet, og dette må også føre til at vindikasjon ikke kan tillates.

I konflikten mellom kreditorfelleskapet og banken om vindikasjon av pengene som ble underslått av banksjef A, må retten foreta en rimelighetsvurdering. I den forbindelse må det legges avgjørende vekt på at banken opptrådte uaktsomt ved å gi A en stilling og fullmakter som gjorde underslaget mulig, og ved ikke å ha en internkontroll som tidlig avdekket forholdet slik at H I AS kunne ha unngått konkurs.

Det er vist til at A med relativ beskjeden formell økonomisk utdannelse i en alder av 28 år ble ansatt som sjef for Investor Service der virksomheten nettopp var basert på en utvidet form for tillit fra kundenes side. Det ble ved ansettelsen og senere heller ikke undersøkt om A satt i andre styrer eller hadde personlige forretningsinteresser. En tilfredsstillende internkontroll ville utvilsomt ha oppdaget at A hadde disponert over et beløp på 7,2 millioner kroner som han ikke kunne gi noen rimelig forklaring på, og det burde vært forholdsvis enkelt å etterspore beløpet frem til As egen eierinteresse i Vasstulan.

Denne klanderverdige opptreden fra bankens side bør veie tungt når det gjelder rimeligheten av å tillate vindikasjon. Banken bør selv være nærmest til å bære tapet for sin egen skjødesløshet. I denne forbindelse bør det også nevnes at banken hadde anledning til å dekke seg ved en underslagsforsikring. Etter skifte av forsikringsselskap nektet det nye selskapet å dekke tapet fordi det var gått over ett år fra underslaget ble begått til det ble oppdaget og meldt.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Etter at det er falt rettskraftig dom i straffesaken mot A er det uomtvistet at han underslo et beløp på 7,2 millioner kroner fra Kreditkassens avdeling Investor Service, og at beløpet ble tilført H I AS som anvendte det som kjøpesum for Vasstulan Høyfjellsseter.

For at Kreditkassen skal kunne opptre som separatist i H I AS' konkursbo for så vidt gjelder det underslåtte beløpet, er det to vesentlige vilkår som må oppfylles.

For det første må det være klart at H I AS ikke var berettiget til å trekke beløpet inn i sin egen omsetning og virksomhet. Dette vilkåret er oppfylt. Lagmannsretten finner at styreformannens onde tro er overført til selskapet. Banksjef A begikk selv underslaget, og som styreformann mottok han det underslåtte beløpet på vegne av H I AS. Det var styreformannen som sørget for at beløpet ble anvendt som kjøpesum for Vasstulan. H I AS skaffet seg på denne måten et hotell ved bruk av penger som selskapets øverste tillitsmann hadde underslått. Det har i denne forbindelse ingen betydning om de øvrige styremedlemmer delte styreformannens onde tro eller ikke.

Et annet vilkår for å kunne kreve vindikasjon av penger er at beløpet er holdt atskilt fra andre midler slik at det kan påvises identitet med det som ulovlig er fravendt eieren og det som kreves tilbakeført. Som vanlig betalingsmiddel er penger en ekstremt fungibel vare. I vår moderne tid med girering av penger fra konto til konto i stedet for budbæring av sedler og mynter er det selve pengebeløpet som representerer kjøpekraften. Identiteten følger derfor ikke bare pengesedlene, men også det mer abstrakte pengebeløpet.

Dette innebærer at et bestemt pengebeløp som flyttes fra konto til konto i bank eller andre steder, kan beholde sin identitet. Det vises til Rt-1912-961 og Rt-1930-463.

I denne saken er det underslåtte beløpet overført fra en konto i Kreditkassen tilhørende bankens egen avdeling Investor Service betegnet "Midlertidige posteringer" til Bergen Banks konto i Kreditkassen. Bergen Bank, som var meglerens bankforbindelse, overførte deretter det samme beløpet - 7,2 millioner kroner - til megleren - Eiendomsforum AS - i Drammen som skulle motta oppgjør på vegne av selgeren. Hos Eiendomsforum AS ble beløpet satt på klientkonto i Bergen Bank.

Lagmannsretten finner at det underslåtte beløpet har beholdt sin identitet under disse transaksjonene, og at vindikasjon av det underslåtte beløpet ville kunne skje fra meglerens klientkonto så lenge beløpet sto der for kjøperens regning. Et pengebeløp kan beholde sin identitet også når det veksles i annen valuta, jfr. foran nevnte voldgiftsdom avsagt av professor Brækhus i 1984.

I denne saken ble pengebeløpet av megleren byttet ut med et surrogat i form av Vasstulan Høyfjellsseter. Beløpet ble dermed transformert i fast eiendom. Spørsmålet om identiteten er i behold ved en slik transformering kan ikke sees å være behandlet i norsk rettspraksis. Høyesterett har imidlertid godkjent vindikasjon av et surrogat i Rt-1927-571: En mann som var blitt frastjålet en sparebankbok ble gitt rett til fortrinnsvis dekning i aksjer som tyven hadde kjøpt for penger hevet på den stjålne bankboken.

Etter bevisførselen er lagmannsretten kommet til at det underslåtte beløpet kan gjenfinnes i hotellet på en slik måte at identiteten er i behold. Kjøpesummen på 7,2 millioner kroner var avtalt på forhånd, og underslaget ble begått med hotellkjøpet som formål. Det må kunne antas at verdien av hotellet umiddelbart etter den faktiske overtakelsen var 7,2 millioner kroner, og at verdien dermed var identisk med det underslåtte beløpet. Lagmannsretten er kommet til at banken ville ha kunnet vindisere beløpet ved å kreve hotelleiendommen overført til seg.

Etter at hotellet var kjøpt for det underslåtte beløpet ble det foretatt påkostninger i form av en ny bar, ombygging av resepsjonen og utbedring av noen toaletter. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det ble brukt kr 250000,- til disse påkostningene, og at dette beløpet ble skaffet til veie gjennom selskapets ordinære virksomhet. Dette beløpet må også kunne gjenfinnes i hotellets verdi, og det har derfor funnet sted en sammenblanding av det transformerte underslagsbeløpet på 7,2 millioner kroner og det påkostede beløpet på kr 250000,-.

Det er et vanlig vilkår for å tillate vindikasjon av penger at beløpet ikke er sammenblandet med andre midler. Særlig gjelder dette når sammenblandingen har ført til at identifiseringen av de sammenblandede midlene blir uklar og tvilsom.

I den foran nevnte voldgiftsdommen har professor Brækhus kommet frem til en sameieløsning. I voldgiftssaken gjaldt det en sammenblanding av et ransutbytte med kjent beløp og et mindre beløp som skrev seg fra annet hold. Professor Brækhus fant at det dermed oppsto et sameieforhold i det omstridte beløpet mellom den fraranede banken og konkursboet.

Professor Brækhus viser i voldgiftsdommen til at sameiekonstruksjonen er velkjent og velprøvet når det gjelder rett til pengebeløp, og han nevner som eksempel advokatens klientkonto. Selv om penger som tilhører forskjellige klienter er innsatt på samme bankkonto, har klienten separasjonsrett til "sine" penger. Dette gjelder også hvor innestående beløp ved advokatens konkurs viser seg å være mindre enn klientenes samlede tilgodehavender fordi advokaten kan ha trukket på kontoen til egne formål. Klientenes vindikasjonsrett går ikke tapt av den grunn, men det oppstår et spørsmål om riktig fordelig.

Lagmannsretten er kommet til at sameiekonstruksjonen må kunne anvendes i denne saken, og det er derfor oppstått et sameieforhold i hotellet mellom Kreditkassen, som rette eier av det underslåtte beløpet, og H I AS' konkursbo, som eier av påkostningene.

Det neste spørsmålet er hvilken betydning boets salg av hotelleiendommen får for vindikasjonsretten og fordelingsbrøken mellom sameierne.

Da hotellverdien ble tranformert til en salgssum i form av et pengebeløp som ble innsatt på egen sperret konto i bank, finner lagmannsretten at identiteten til det underslåtte beløpet - for så vidt også det påkostede beløpet - fortsatt er i behold. Verdien er imidlertid redusert fra 7,45 millioner kroner (inkl. påkostningen) til ca 2,7 millioner kroner etter at hotellet ble solgt for 2,8 millioner kroner brutto. Ved fordelingen mellom sameierne av den reduserte verdien melder det seg spørsmål om årsaken til verdireduksjonen. Var kjøpesummen på 7,2 millioner kroner for høy? Var påkostningen bortkastet slik at salgssummen ville vært den samme i "upåkostet stand"? Eller var det påkostningen som forhindret et enda større prisfall?

Megleren som solgte hotellet for boet forklarte som vitne for lagmannsretten at prisen sannsynligvis ville vært den samme med eller uten påkostning. Lagmannsretten finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å kunne si noe nærmere om årsaken til verdireduksjonen, og lagmannsretten faller derfor tilbake på samme fordelingsnorm som er benyttet av professor Brækhus i voldgiftsdommen. Det vil si en forholdsmessig fordeling mellom sameierne, altså en utlodning etter konkurslignende prinsipper. Det innebærer at konkursboets sameiepart i det sperrede beløpet blir 250/7450 eller 3,36 %. Kreditkassens andel av det sperrede beløpet på kr 2701351,- blir dermed 96,64 % eller kr 2610586,-.

Lagmannsretten kan ikke se at Kreditkassen ved ansettelsen av A som ny daglig leder av Investor Service skulle ha opptrådt på en slik uaktsom måte at det skulle få betydning for bankens vindikasjonsrett. Selv om A var ung og hadde en relativt beskjeden formell økonomisk utdannelse, hadde han gode anbefalinger fra tidligere arbeidsgivere. Utenom hans uhederlighet i forbindelse med underslagene foreligger det ikke opplysninger som skulle tyde på at han ikke hadde forutsetninger for å lede Investor Service på en tilfredsstillende måte. Han var tross alt sjef for avdelingen fra oktober 1987 til oktober 1989.

En banksjef må nødvendigvis vises stor tillit fra bankens side, og det er ikke fremkommet opplysninger som skulle tilsi at banken på ansettelsestidspunktet skulle vært mistenksom med hensyn til As hederlighet.

Som daglig leder av Investor Service var A legitimert til å trekke på konto for "Midlertidige posteringer", og det var ikke noe uvanlig at han ga beskjed om eller bekreftet overførsler av beløp i den størrelsesorden det dreier seg om i denne saken. At han gikk ut over sine fullmakter når det gjaldt formålet, kan det ikke ha vært lett for andre å oppdage umiddelbart, og lagmannsretten kan ikke se at banken kan bebreides for at underslaget lot seg gjennomføre.

Lagmannsretten har dessuten foretatt en rimelighetsvurdering om vindikasjon bør tillates i dette tilfellet. I den forbindelse har konkursboet vist til en omfattende bevisførsel som støtte for anførselen om at en sviktende internkontroll i banken var årsak til at underslaget først ble oppdaget etter nærmere to år. Det er videre anført at den sene oppdagelsen førte til at mange kreditorer fortsatte sin forretningsforbindelse med H I AS lenge etter at virksomheten burde vært stanset, og at det således er bankens sviktende internkontroll som har ført til økte tap for kreditorene i konkursboet.

Lagmannsretten finner ikke at konkursboet og kreditorene har noen grunn til å bebreide banken i denne forbindelse. Hjemmelen til hotellet ble ikke overført til H I AS, og både de øvrige styremedlemmene og selskapets kreditorer hadde all mulig grunn til selv å foreta nærmere undersøkelser vedrørende hotellkjøpet og finansieringen av kjøpesummen.

At verdien av hotelleiendommen er blitt sterkt redusert i løpet av de siste årene, kan heller ikke bebreides banken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Kreditkassen har rett til å vindisere fra H I AS' konkursbo sin andel av beløpet fra salget av Vasstulan med kr 2610586,- med tillegg av renter.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til den ankende parts subsidiære anførsler.

Anken har ført frem, og i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, kommer reglene i tvistemålsloven §172, §173, §174, §175 og §176 til anvendelse ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.

Høyfjellsutvikling I AS' konkursbo har tapt saken for lagmannsretten, og i henhold til hovedreglen i tvistemålsloven §172 første ledd, skulle det pålegges konkursboet å erstatte Kreditkassens saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har vært tvilsom, og at det var fyldestgjørende grunn for konkursboet til å la den komme for retten. I medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd, finner lagmannsretten at begge parter bør bære sine egne omkostninger også for lagmannsretten. Det gjøres ikke endring i byrettens dom på dette punkt, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Høyfjellsutvikling I AS' konkursbo v/bostyret dømmes til å betale Christiania Bank og Kreditkasse 2610586 -tomillionersekshundreogtitusenfemhundreogåttiseks- kroner med tillegg av de renter dette beløpet har opptjent fra innskudd på samlet beløp kr 2701351,- ble foretatt på sperret konto av bostyret. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Jan Villum Lasse Qvigstad Karl E. Sundt-Ohlsen.

Bekreftes for førstelagmannen: