RG-1997-1659 (5)
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-14 |
| Publisert: | RG-1997-1659 (295-97) * |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 94-01905 A. Agder lagmannsrett LA-1995-00797 A. |
| Parter: | Ankende part: Ragnhild Ljosland (Prosessfullmektig: Advokat Terje Mathisen). Ankemotpart: Kristiansand kommune (Prosessfullmektig: Advokat Bernt Enger) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, formann. Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen. Sorenskriver Tor Tønnessen |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §21, Tvistemålsloven (1915) §151, §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§17 |
Saken gjelder spørsmål om ansvar for personskade ved en fotgjengers fall på Thygesons Minde (Lundsbrua) i Kristiansand den 18. januar 1991.
Lundsbrua er ca 150 m lang, går over Otra og forbinder bydelen Lund med byens sentrum Kvadraturen. Brua som senere er noe ombygget, hadde i 1991 to kjørebaner. På hver side var det et asfaltert fortau med støpt rekkverk i ytterkant. I brua var det noen tverrgående fuger, 3-4 cm brede og med overliggende stålplater i nivå med dekket på kjørebaner og fortau.
Ragnhild Ljosland arbeidet i 1991 som kontordame i et begravelsesbyrå i Kristiansand sentrum. Som hun hadde gjort gjennom flere år, spaserte hun om morgenen den 18. januar 1991 fra sitt hjem på Lund. Etter å ha gått i ca et kvarter, kom hun ca kl. 0750 fram til Lundsbrua. Over denne fulgte hun høyre fortau sett i gangretningen. På eller ved den siste av de før nevnte fuger forsvant bena under henne, og hun falt bakover med hodet mot rekkverket på brua. Av en forbipasserende ble Ljosland kjørt til sitt arbeidssted. Hun maktet imidlertid ikke å arbeide og reiste hjem. Senere forsøk på å gjenoppta arbeidet har vært mislykket, og med virkning fra 1. mars 1992 er Ljosland tilstått uførepensjon etter uføregrad på 100%. En sakkyndig har anslått hennes erververvsmessige og medisinske invaliditet til hhv. 100 og 20-25 %, alt som følge av de skader hun ble påført ved fallet på Lundsbrua.
Lundsbrua var del av en riksvei og således statlig eiendom, men Kristiansand kommune var i medhold av vegloven §17 pålagt vedlikeholdet av brua med fortau, herunder snødydding, strøing og salting. På vegne av Ljosland tilskrev advokat Terje Mathisen den 17. november 1992 teknisk direktør i Kristiansand kommune. Det ble orientert om fallet og dets følger for Ljosland, samtidig som kommunen ble bedt om å gi en orientering om sin eventuelle praksis i lignende saker. Den senere kontakt mellom Ljosland og kommunen medførte ingen ordning.
Den 22. desember 1994 stevnet Ljosland, med advokat Terje Mathisen som prosessfullmektig, Kristiansand kommune v/ordføreren inn for Kristiansand byrett. Hun fremmet da et erstatningskrav stort kr 652200,-. Kristiansand kommune, med kommuneadvokat Bernt Enger som prosessfullmektig, tok til gjenmæle og påstod seg frifunnet.
Under sakens videre behandling for byretten besluttet denne i samsvar med partenes begjæring og i medhold av tvistemålsloven §151 annet ledd å utsette avgjørelsen av erstatningskravets omfang.
Kristiansand byrett avsa 12. juli 1995 dom med slik slutning:
"1. Kristiansand kommune v/ordføreren frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Om sakens nærmere bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens avgjørelsesgrunner vises det til dommen.
Ljosland v/advokat Terje Mathisen har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett, og Kristiansand kommune v/kommuneadvokat Bernt Enger har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand den 14. mai 1996. Ljosland møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Kristiansand kommune var representert ved prosessfullmektigen og avd.ingeniør Alf Nygård. Sistnevnte som avga forklaring som vitne, var med Ljoslands samtykke til stede under hele ankeforhandlingen. Sammen med de her nevnte foretok retten befaring på og ved Lundsbrua. Gjennomstrekede deler av rettens arkiveksemplar av ankeutdraget ble dokumentert.
Ljosland har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er i sitt innhold feil, idet den er bygget på uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Årsakssammenhengen mellom Ljoslands fall og hennes skader og tap er ubestridt.
Når det gjelder fallet, må det, slik Ljosland helt fra først av har forklart, legges til grunn at dette skjedde ved at bena forsvant under henne idet hun satte foten ned og gled på stålplaten over den fugen i brua som ble påvist under befaringen.
Som Ljosland også har forklart, må det videre legges til grunn at det den aktuelle morgen var glatt, særlig på Lundsbrua og her igjen spesielt på stålplatene over bruas fuger, samt at fortauene ikke var strødd på ulykkestidspunktet. Dette sannsynliggjøres ikke bare ved selve fallet, men også ved at kommunen fant det nødvendig å strø på stedet senere samme dag. Værrapporten fra Kjevik flyplass viser dessuten at temperatur og nedbørsforholdene gjennom det forutgående døgn hadde vært slike at alle betingelser for at det skulle bli ekstra glatt var til stede. Det må i denne forbindelse hensyntas at det på og ved en bro regelmessig vil være kaldere enn i omgivelsene, dette som følge av betong- og jernkonstruksjonen, samt gjennomtrekk. Byretten tok feil når den fant at stålplatene med sine glattere overflater ikke var enda glattere enn fortausdekket for øvrig.
Kommunen må være ansvarlig både på subjektivt og objektivt grunnlag.
Det gjøres gjeldende at kommunen var forpliktet til å sørge for forsvarlig strøing av fortauene på Lundsbrua, dette selv om disse lå utenfor det område der politivedtekten gjaldt. Ved ikke å ha strødd de sentralt beliggende og svært trafikkerte fortauene så sent som kl. 0750 menes kommunen å ha gjort seg skyldig i erstatningsbetingende uaktsomhet. Uaktsomheten besto i at strøingen ble for sent igangsatt, i at kommunen satte inn bare en del av sitt materiell og i at ulykkesstedet ble for lavt prioritert da strøing ble påbegynt. Under de rådende værforhold burde ikke minst de glatte stålplatene ha tilsagt spesiell oppmerksomhet.
Foruten å skjerpe kravet til aktsomhet, kan spesielle forhold, nærmere bestemt de omtalte stålplater, sies å ha representert en "uforsvarlig ordning". Det var den aktuelle dag både is og fuktighet, noe som etter all sannsynlighet gjorde platene ekstra glatte. Det kan da foreligge objektivt ansvar, jfr. Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett" §12 VII. Under enhver omstendighet må de momenter som taler for objektivt ansvar, trekkes inn og vektlegges ved culpavurderingen.
Stålplatene var en del av brokonstruksjonen, men det er likevel kommunen, ikke Staten, som eventuelt må holdes ansvarlig på objektivt grunnlag. Dette må følge av at kommunen hadde ansvaret for vedlikeholdet, herunder strøing.
Alt taler for at kommunen bør holdes ansvarlig her. Kommunens folk fant det så glatt at det var nødvendig å strø, men tok sjansen på bare å sette inn 2 av 4 strøenheter, en risikovurdering som falt uheldig ut for Ljosland. For kommunalt ansvar taler det også at risikomomentene kunne vært eliminert ved enkle midler, bl.a. ved at stålplatene ble påført Epoxy og deretter strødd med sand. I tillegg kommer at kommunen lett kan bære tapet, noe som det er svært vanskelig for Ljosland å makte.
Det er intet grunnlag for å nedsette kommunens ansvar. Ljosland var på vei til sitt arbeid, var utstyrt med skikkelig fottøy og gikk aktsomt og forsiktig, bl.a. ved å holde seg inn mot bruas rekkverk.
Til belysning av sakens rettslige sider har Ljosland vist til dommer inntatt i RG-1954-460, Rt-1970-1192, Rt-1979-513, Rt-1991-1303 Rt-1992-64, samt til utrykt dom avsagt av Asker og Bærum herredsrett 22. november 1990.
Under henvisning til sine anførsler for byretten som er fastholdt, har Ljosland nedlagt slik påstand:
"1. Kristiansand kommune dømmes til å erstatte det økonomiske tap som er påført Rganhild Ljosland som en følge av fallet på Lundsbroen den 18. januar 91.
Likeledes dømmes Kristiansand kommune til å betale menerstatning.
2. Kristiansand kommune dømmes til å betale saksomkostninger for by- og lagmannsrett."
Kristiansand kommune har sammenfatningsvis anført:
Kommunen henholder seg til byrettens dom som menes å være riktig. Byretten menes likevel å ha bedømt bevisene feil når det gjaldt fallsted. Således kan det ikke anses godtgjort at Ljosland gled på en av stålplatene, noe som for øvrig er uinteressant, idet platene ikke representerte noe spesielt faremoment. Uenig med byretten er kommunen også når det gjelder det forhold at kommunen ikke ble tilkjent saksomkostninger.
Det er riktig at det ikke ble strødd på Lundsbrua etter kl. 1600 den 17. januar 1991 og før kl. 0700 dagen etter. Noen grunn til å gjøre det forelå ikke, idet det etter årstiden forelå en helt normal værsituasjon og ikke var spesielt glatt. Rutinemessig ble vær- og føreforhold sjekket av kommunens oppsynsmenn kl. 0200 hver natt, og når forholdene tilsa det, iverksatte oppsynsmennene strøing også utenfor ordinær arbeidstid, og da gjerne med 4 strøenheter. Når dette ikke ble gjort natt til 18. januar, viser det at det da ikke var spesielt glatt. Hadde det det vært, ville også flere strøenheter vært satt inn da strøingen i sentrum startet opp kl. 0700 den 18. januar 1991.
Da kommunen først fikk kjennskap til Ljoslands fall henimot 2 år etter at det hadde skjedd, har det ikke vært mulig for kommunen å få klarlagt hvorledes forholdene i sentrum var på morgenkvisten 18. januar eller hvorledes oppsynsmannen vurderte disse forhold. Ei heller har det vært mulig å bringe klarhet i hvorvidt det aktuelle fortau var strødd eller ikke da Ljosland falt, men det må legges til grunn at dette var gjort.
Det bestrides at Lundsbruas fortauer var spesielt glatte, det være seg til vanlig eller da Ljosland falt. Hverken kommunen eller vegmyndighetene kjenner til at fall skal ha skjedd på brua tidligere.
Objektivt ansvar basert på at fugene med sine stålplater anses som uforsvarlig ordning må eventuelt gjøres gjeldende overfor statlige vegmyndigheter. Kommunen har her intet ansvar.
Kommunen har ingen strøplikt ved normale vinterlige forhold som det var den 18. januar. Strøing er, i hvert fall i de områder der strøplikt ikke er pålagt i politivedtekt, en service overfor trafikkantene. Strøingen tar sikte på å bedre fremkommeligheten, ikke på å hindre ulykker. Bare ved rene trafikkfeller som oppdages har kommunen strøplikt, og noen trafikkfelle var det ikke på de plane og oversiktlige fortauer på Lundsbrua denne dagen. Det vises her til Arnulf/Gauers kommentarutgave til vegloven side 90.
Det bestrides at det fra kommunens og dens ansattes side ble utvist noen erstatningsbetingende uaktsomhet ved den vurdering og prioritering, samt det som i faktisk henseende ble gjort med hensyn til strøing på Lundsbrua på ulykkesdagen. Noe bevis for slik uaktsomhet foreligger ikke.
Ved vurderingen av hvorvidt kommunen har handlet uaktsomt eller uforsvarlig må det også sees hen til Ljoslands eget forhold. Det må tas hensyn til at det var en vinterdag, til at det derfor kunne være glatt og til at enhver som da begir seg ut i traffikken tar en risiko. Spesielt for Ljosland var det at hun var meget godt kjent på stedet, at hun merket at det var glatt og at hun derfor måtte utvise spesiell forsiktighet. Mye tyder på at hun umiddelbart før fallet unnlot å se ned og fremfor seg. Det vises her til Rt-1957-1011 flg.
Ljosland må ha bevisbyrden for at kommunen handlet uaktsomt, og denne bevisbyrde er ikke oppfylt. Noen omvendt bevisbyrde kan her ikke komme på tale, jfr. det forhold at Ljosland først etter nærnmere 2 år gjorde kommunen kjent med sitt uhell.
Av rettspraksis vises det for øvrig til Rt-1958-680, Rt-1979-513 og Rt-1980-1272, til RG-1993-443 og til Narvik byretts utrykte dom av 22. november 1988.
Kommunens anførsler for byretten er opprettholdt, og kommunen har nedlagt slik påstand:
"1. Pkt. 1 i Kristiansand byretts dom av 12. juli stadfestes.
2. Kristiansand kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken foreligger for lagmannsretten slik den gjorde det for byretten, og lagmannsretten er kommet til samme resultat som denne.
I likhet med byretten anser lagmannsretten det sannsynlig at Ljosland, slik hun selv har forklart, falt idet hun satte en fot ned på stålplaten over en av Lundbruas fuger. Benet forsvant under henne, og hun falt bakover med hodet mot bruas rekkverk. Det finnes heller ikke tvilsomt at fallet først og fremst skyldtes at stålplaten var glatt.
Om Ljoslands fall skal kunne tilbakeføres til noen erstatningsbetingende uaktsomhet fra kommunens eller dens ansattes side, avhenger av en rekke forhold, herunder av hvorledes vær- og føreforholdene faktisk var i timene forut for og på ulykkestidspunktet og av hva som fra kommunens side var gjort eller ikke gjort før Ljosland falt. I disse henseender er faktum dårlig opplyst og alt annet enn klart.
Når det først gjelder vær- og føreforholdene, har Ljosland forklart at hun syntes det var glatt denne morgenen, særlig på Lundsbrua. Dernest foreligger det en værrapport fra Det norske meteorologiske institutt om forholdene på Kjevik flyplass som ligger ca 8 km fra Lundsbrua. Det fremgår av denne at det der kl. 0750 den 18. januar 1991 var stille disig oppholdsvær med temperatur - 0,7 gr. C. Om værutviklingen på Kjevik het det: "Det hadde vært pent vintervær med kuldegrader de siste 4 dagene. Den 17/1-91 begynte det å skye til og fra midnatt 18/19 1 kom det nedbør. Nedbøren vekslet mellom sludd og regn som frøs på bakken. Temperaturen varierte mellom + 0,1 gr. og - 1,8 gr C. Nedbøren sluttet ca kl. 0530." Det ble påpekt at det var vanskelig å uttale seg helt nøyaktig om været på Lundsbrua.
Det foran nevnte taler for at det kunne være glatt, og kanskje svært glatt, også på Lundsbrua. I samme retning trekker det at kommunen fra kl. 0700 den 18. januar 1991 strødde med to enheter i sone Sentrum som inkluderer Lundsbrua.
Selv om dette ikke har kunnet godtgjøres ved fremleggelse av logg e.l., må lagmannsretten på den annen side legge til grunn at kommunens oppsynsmenn i samsvar med fast rutine sjekket værog føreforholdene, etter det opplyste kl. 0200, også natt til 18. januar, samt at forholdene da ble funnet å være slike at igangsetting av sandstrøing ikke var nødvendig før ved ordinær arbeidstids begynnelse kl. 0700. Mot å fastslå at det var spesielt glatt denne morgenen taler også det forhold at det ikke har kunnet fremlegges noe som sannsynliggjør dette, vitneprov, avisomtale av uhell eller trafikkvanskeligheter e.l. Det bemerkes i denne forbindelse at den person som kom til stede idet Ljosland falt og senere kjørte henne til hennes arbeidssted, ble ført som vitne for byretten, men ikke for lagmannsretten.
På grunnlag av det foran nevnte finner lagmannsretten det vanskelig med noen grad av sikkerhet å fastslå at fortauet på Lundsbrua ulykkesdagen var noe særlig glattere enn på en "normal" januardag.
Også når det gjelder spørsmålet om hva kommunen foretok seg ulykkesdagen er lagmannsretten i tvil. Som før nevnt, må det ut fra fremlagte timelister legges til grunn at sandstrøing i sone Sentrum ble igangsatt med to strøenheter kl. 0700. Om fortauene på Lundsbrua var strødd på ulykkestidspunktet er imidlertid uklart. Ljosland mener at det ikke var strødd, mens Lundsbruas beliggenhet like ved strøenhetenes utgangspunkt muliggjør at dette var gjort, noe kommunen hevder. Heller ikke her har det vært mulig å klarlegge gjennom vitneførsel fra kommunens sjåfører eller andre hva som faktisk var tilfellet, noe som må antas å skyldes den lange tid som gikk før kommunen ble gjort kjent med Ljoslands fall. Det faktum at Ljosland falt, godtgjør ikke at fortauet ikke var strødd.
På grunn av de foran nevnte uklarheter med hensyn til faktiske forhold finner lagmannsretten å måtte konkludere med at det ikke er godtgjort at det fra noen som kommunen svarer for ble utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, det være seg ved vurderingen av vær- og føreforholdene, ved prioriteringen av den sandstrøing som fant sted eller omfanget av denne. Ljosland har også gjort gjeldende at kommunen må være ansvarlig på objektivt grunnlag, idet stålplatene over fugene i Lundsbrua under de rådende værforhold var ekstremt glatte og derved representerte en "uforsvarlig ordning". Heller ikke dette kan etter lagmannsrettens vurdering føre fram. Dette må gjelde selv om det skulle være slik at det var kommunen som ansvarlig for vedlikeholdet og ikke bruas eier som svarte for krav basert på slikt grunnlag. Også her kommer før nevnte tvil med hensyn til hvor glatt det var, herunder om kommunen hadde strødd, inn. At stålplatene skulle vært ekstremt glatte finnes ikke godtgjort, og det tør i det hele være et spørsmål om stålplater, av den aktuelle type og nyttet som her, kan anses som "uforsvarlig ordning". Fugene i Lundsbrua er riktignok tildekket på annen måte nå, men stålplater har vært brukt og er fortsatt i bruk på et stort antall bruer, og det foreligger ikke opplysninger om at de har forårsaket uhell hverken på Lundsbrua eller annetsteds. Lagmannsretten har også funnet det riktig å se noe hen til at Ljosland var godt kjent på ulykkesstedet og med stålplatenes eksistens.
Da det ikke finnes godtgjort å være utvist erstatningsbetingende uaktsomhet og det heller ikke finnes å foreligge grunnlag for å fastslå objektivt ansvar, blir byrettens frifinnelse av Kristiansand kommune etter dette å stadfeste.
Ljoslands anke har vært forgjeves, og hun bør etter tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å dekke Kristiansand kommunes omkostninger ved sakens behandling i lagmannsretten, idet særlige grunner som tilsier at hun bør fritas for erstatningsplikt ikke finnes å foreligge.
Kommunens prosessfullmektig, kommuneadvokaten, har fremlagt omkostningsoppgave med angivelse av et salærkrav stort kr 25000,-. Hensett til at prosessfullmektigen også førte saken for byretten, til at ankeforhandlingen tok en dag og til at det herunder ikke ble fremlagt noe nytt materiale, finner lagmannsretten salærkravet noe høyt og som uttrykk for at det er nedlagt mer arbeid i saken enn en forsvarlig ivaretagelse av kommunens interesser skulle tilsi. Lagmannsretten pålegger derfor Ljosland å dekke kommunens omkostninger for lagmannsretten med kr 17500,-.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Det vises for så vidt til at byretten fant saken noe tvilsom, samt til at Ljosland må sies å ha hatt rimelig grunn til å la saken prøve i en rettsinstans.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Kristiansand byretts dom av 12. juli 1995 stadfestes.
2. Til dekning av saksomkostninger ved lagmannsretten pålegges Ragnhild Ljosland å betale til Kristiansand kommune kr 17500,- - kronersyttentusenfemhundre - innen 2 - to -uker fra forkynnelsen av denne dom.