LB-1996-3517
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Beslutning |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-15 |
| Publisert: | LB-1996-03517 |
| Stikkord: | Begjæring om gjenopptakelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 92-08383 A/22 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-03517 A. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, se HR-1997-00431 K. Lagmannsrettens kjennelse stadfestet. |
| Parter: | Ankende part: Agderfly Skole/Taxi AS (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Næss, Lillestrøm). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Mageli, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola R Melheim, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §180, §191, §373, §408, §412, Forvaltningslov ikrafttredelseslov (1969) |
Saken gjelder begjæring om gjenopptagelse, jf tvistemålsloven §407 nr 6.
Ved vedtak av 23 oktober 1990 nektet Luftfartsverket å godkjenne et utdannelsesprogram for yrkesflyvere ved Agderfly Skole/Taxi AS (heretter kalt Agderfly). Nektelsen ble senere omgjort, men som følge av avbruddet høsten 1990 - våren 1991, fikk skolen et inntektstap, som ble krevet erstattet.
Oslo byrett avsa dom den 23 desember 1993. Kravet var da på kr 938.325 med tillegg av renter. Staten v/Samferdselsdepartementet ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Eidsivating lagmannsrett (nå Borgarting lagmannsrett) avsa dom den 9 juni 1995. Byrettens dom ble stadfestet og staten ble tilkjent saksomkostninger.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens og lagmannsrettens dom, samt lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Agderfly Skole/Taxi AS har ved prosesskrift av 17 desember 1996 begjært saken gjenopptatt. Det er lagt ned slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts dom i ankesak nr. 94-00661 A gjenopptaes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale erstatning til Agderfly Skole/Taxi AS, begrenset oppad til kr 938325,-, med tillegg av 18% rente av kr 828600,- fra 18.04.91 til 31.12.93 - og 12 % rente fra 01.01.94 til betaling skjer.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes og Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Agderfly Skole/Taxi AS har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har i dommen på side 12 uttalt at det ikke er noen uriktig hjemmelshenvisning i Luftfartsverkets vedtak, jf referansen til Bestemmelser for Sivil Luftfart (BSL) C 9-1, kapitel 4. Lagmannsretten har på side 12 også uttalt at den ikke kan se at det er grunnlag for å anse vedtaket ugyldig etter forvaltningsrettens alminnelige misbrukslære. Etter BSL C 9-1 skulle teoriutdannelsen inngå som en integrert del av den totale utdannelse ved skolen, og det var Luftfartsverkets oppgave å påse at dette ble overholdt.
Den hjemmel som er påberopt fra Luftfartsverket, og som ble fremmet av regjeringsadvokaten på vegne av staten, er ukorrekt.
I ettertid har Luftfartsverket i brev av 17 september 1996 innrømmet at det ikke har hjemmel for å pålegge en flyskole å utdanne etter den ene eller andre utdanningsmodellen. Dette betyr at Agderfly uten hjemmel er blitt nektet å drive skole etter sitt opplegg.
Som bevis for dette er påberopt brev av 17 september 1996 fra Luftfartsverket til Samferdselsdepartementet og brev av 30 september 1996 fra Samferdselsdepartementet til Agderfly.
I tillegg til at det ikke var hjemmel for å pålegge en bestemt utdanningsmodell, innebar avgjørelsen en forskjellsbehandling mellom flyskoler i Norge. Dette rammes av forvaltningsloven. Den undervisningsmodell som Agderfly brukte, var den eneste mulige undervisningsform i Norge på grunn av klimaforhold. Undervisningsmodellen er brukt av en rekke andre flyskoler uten at disse er stoppet.
Det er ikke korrekt som anført av motparten, at ovennevnte regelverk gir Luftfartsverket kompetanse til å godkjenne skolens totale utdanningsprogram. Det er i den anledning anført (dok nr 65):
I den nevnte bestemmelsen står det ingen ting om at skolens totale utdanningsprogram skal godkjennes, men at skolens utdanningsprogram skal være godkjent av Luftfartsverket. Dette innebærer en enorm forskjell da skolens totale utdanningsprogram bare kan brukes i forbindelse med den integrerte utdanningsmodellen. I dette tilfellet skal den teoretiske og praktiske undervisningen foregå synkronisert ved samme skole slik at flygetimekravet, for å kunne oppnå et trafikkflygersertifikat, kan reduseres fra 200 til 150 timer. Dette har imidlertid aldri vært aktuelt ved ankende parts skole.
Ovennevnte misforståelse om Luftfartsverket kompetanse til å godkjenne skolens totale utdanningsprogram, ble fremhevet både i byretten og i lagmannsretten. Det var først i ovennevnte brev av 17 september 1996 fra Luftfartsverket til Samferdselsdepartementet at det ble erkjent at Agderfly har anledning til å benytte en ikke integrert utdanningsmodell (modulær utdanning). I nevnte brev fra Samferdselsdepartementet av 30 september 1996 er det lagt til grunn at myndighetene ikke har hjemmel til å pålegge en luftfartsskole å drive utdanning etter et integrert system der den totale undervisning skal godkjennes.
Det som Luftfartsverket skal godkjenne, er den eksamensrettede undervisning som foregår ved skolene. Agderfly er ikke noe unntak i så måte og har heller aldri vært det.
Grunnlaget for gjenopptagelsesbegjæringen er ikke nye rettsregler eller endret rettsoppfatning slik det fremgår av motpartens anførsler. Luftfartsverket har frem til og med lagmannsrettsbehandlingen forfektet gale synspunkter vedrørende undervisningsoppleggene. De opplysninger som Luftfartsverkets representanter ga i lagmannsretten, var direkte gale. Man har således villedet retten ved å gi uriktige forklaringer. Dette er ikke skjedd bevisst, men på grunn av manglende kjennskap til eget regelverk.
Staten v/Samferdselsdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:
Gjenopptagelsesbegjæringen bygger på en misforståelse både hva angår de rettslige vilkår etter tvistemålsloven §407 nr 6 og innholdet i de vedlagte brev.
Det er et vilkår etter tvistemålsloven §407 nr 6 at det opplyses en ny kjennsgjerning eller skaffes frem et nytt bevis. Med kjennsgjerning eller bevis siktes til opplysninger av faktisk art, d v s enten rettsfakta eller bevisfakta.
Gjenopptagelsesbegjæringen synes å være begrunnet med at Luftfartsverket ikke hadde hjemmel til å underkjenne undervisningsopplegget til Agderfly. Det er med andre ord gjort gjeldende at lagmannsrettens dom hviler på et uriktig rettslig grunnlag. Begjæringen bygger således på at lagmannsrettens dom skal være feil i rettslig henseende.
Det er sikker rett at nye rettslige synspunkter faller utenfor rammen av hva som kan tjene som grunnlag for gjenopptagelse etter nevnte bestemmelse. Dette gjelder hva enten den rettslige vurdering bygger på ny lovgivning, nye prejudikater eller det hevdes å foreligge feil rettsanvendelse. Det er vist til Rt-1962-186, Rt-1987-412, Rt-1990-1198 og Rt-1996-1314.
Begjæringen må derfor forkastes alene av den grunn at de forhold som Agderfly har påberopt, ikke gir grunnlag for gjenopptagelse, jf tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum.
Agderfly har dessuten misforstått innholdet i de to brevene som gjenopptagelsesbegjæringen bygger på. Brevene har ikke det innhold som Agderfly synes å ha lagt til grunn. Det fremgår av brevet av 17 september 1996 fra Luftfartsverket til Samferdselsdepartementet at det er skolens totale utdanningsprogram som skal godkjennes av Luftfartsverket, jf BSL C 91, 4. Det undervisningsopplegg som skolen presenterte for Luftfartsverket, ble ansett for å være faglig uforsvarlig og opplegget ble derfor ikke godkjent. At det tilligger Luftfartsverket å godkjenne utdanningsprogrammet, fremgår også av side 2 i brevet fra Samferdselsdepartementet. Innholdet i begge brevene er helt på linje med hva som fra statens side ble gjort gjeldende for lagmannsretten, nemlig at Luftfartsverket skal godkjenne utdanningsprogrammet for flyskolen.
Hvilken kompetanse Luftfartsverket har i så måte, er et rent rettslig spørsmål. Nye rettslige synspunkter faller utenfor anvendelsesområdet for §407 nr 6. Det passer da dårlig når Agderfly selv anfører at lagmannsrettens tolkning er å betrakte som en "hjemmelsfeil", jf side 2 i prosesskrift av 2 april 1997 (dok nr 73). I dette ligger ikke noe annet enn at lagmannsretten påstås å ha anvendt rettsregelen uriktig, med andre ord at det er begått feil av rettslig art som ikke gir grunnlag for gjenopptagelse i motsetning til feil av faktisk art. Om det forelå hjemmel for Luftfartsverkets vedtak, vil bero på en tolkning av den aktuelle forskriften i BSL pkt 4 som lyder:
Skolens utdannelsesprogram skal være godkjent av Luftfartsverket.
Både teoriutdannelsen og den praktiske utdannelsen skal såvidt mulig være koordinert og foregå kontinuerlig.
Det følger direkte av tvistemålsloven §191 at retten skal undersøke og anvende rettssetninger av eget tiltak. Partene kan således ikke "tvinge" retten til å legge en bestemt rettsoppfatning til grunn. Dette gjelder også tolkningen av den aktuelle bestemmelse.
Agderfly Skole/Taxi AS har i prosesskrift av 14 april 1997 (dok nr 76) ytterligere anført:
I siste uke har man mottatt brev fra Luftfartsverket datert 4 april 1997, som er ytterligere et helt nytt bevis i saken. Dersom dette brevet og dets innhold hadde vært kjent under ankeforhandlingen, måtte lagmannsretten ha kommet til motsatt resultat. Det fremgår av brevet at Luftfartsverket i sine bestemmelser (BSL C) ikke har ".... tatt inn muligheten for integrert utdanning ...." før i ny BSL C, som trådte i kraft 15 november 1996 . Krav om integrert utdanning var heller ikke hjemlet i BSL C 9-1. Luftfartsverket har kun krevd at utdanning til trafikkflygersertifikat klasse 3 for fly skulle være koordinert. Det fremgår således av brevet at ingen skoler i Norge har hatt tillatelse til å utdanne trafikkflygere etter en integrert utdanningsmodell.
Agderfly har i alle år hevdet at Luftfartsverket ikke har hatt hjemmel til å stoppe undervisningen slik det skjedde ved vedtaket av 23 oktober 1990.
Luftfartsverket ga de øvrige flyskolene i Norge tillatelse til å utdanne trafikkflygere etter det modulerte undervisningssystem som også Agderfly brukte. Dersom Luftfartsverket hadde gitt en korrekt uttalelse om hvordan situasjonen var ved de norske flyskolene under ankeforhandlingen, ville lagmannsretten ha kommet til motsatt resultat.
Staten v/Samferdselsdepartementet har ved prosesskrift av 21 april 1997 (dok nr 77) avgitt uttalelser til ovennevnte prosesskrift (dok nr 76).
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens dom ble anket til Høyesterett. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 10 november 1995 ble anken nektet fremmet til Høyesterett, jf tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Lagmannsretten har vurdert om begjæringen om gjenopptagelse burde ha vært fremmet for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Man antar etter omstendighetene at begjæringen likevel skal rettes til lagmannsretten, hvilket også er statens oppfatning, jf prosesskrift av 10 januar 1997 (dok nr 63). Det vises for øvrig til Rt-1992-947.
Som det fremgår av begjæringen om gjenopptagelse, er det anført at Agderfly ble kjent med de nye opplysningene ved kopi av Luftfartsverkets brev av 17 september 1996 til Samferdselsdepartementet. Det legges således til grunn at begjæringen om gjenopptagelse er rettidig, jf tvistemålsloven §408.
Som det fremgår av tvistemålsloven §407 nr 6, er det et vilkår for gjenopptagelse at det opplyses en ny kjennsgjerning eller skaffes frem et nytt bevis. Kjennsgjerninger og bevis går på faktiske forhold. I teorien er dette ofte utlagt derhen at kjennsgjerninger samsvarer med rettsfakta og bevis med bevisfakta. Rettsfakta er som oftest definert som fakta som umiddelbart har rettslige følger. Bevisfakta er gjerne definert som kjennsgjerninger som skal godtgjøre at et rettsfaktum er til stede. Det er således på det rene at det ikke er grunnlag for gjenopptagelse hvis man i realiteten gjør gjeldende nye rettslige synspunkter, jf Rt-1987-412. Det er likevel ikke alltid lett å trekke grensen, bl a fordi det kan være noe uklart hva som går inn under rettsfakta og bevisfakta. I begge tilfelle er det et krav om at kjennsgjerningene/bevisene må være nye. Man kan også si at ordet "bevis" er tvetydig. Ordet kan til dels bety "bevismidler", f eks skriftlige bevis, vitneprov m v. Men ordet kan også brukes om selve bedømmelsen av bevisene. Det synes videre å ha vært antatt at også en etterfølgende endring av bevisvurderingen, må kunne gi grunnlag for gjenopptagelse. Dette fordi det legislative grunnlag for gjenopptagelsesinstituttet er at det skal gis anledning til ny prøvelse der en har grunn til å tro at den første avgjørelse av en eller annen grunn er uriktig. Slik mistanke vil kunne oppstå både når det dukker opp et helt nytt bevismiddel og når det er andre forhold som tyder på at det ble trukket uriktige slutninger ut fra de bevismidler som ble påberopt, jf Hov: Rettergang i sivile saker (2. utgave) side 607-608.
Som det fremgår av §407 nr 6 er det ytterligere et vilkår at man finner at de nye bevis eller de nye kjennsgjerninger enten alene eller sammen med det som tidligere er påberopt, "åpenbart" ville ha ført til en annen avgjørelse. Det kreves således en høy grad av sannsynlighet. Slik loven er formulert, er det tilstrekkelig at de nye bevis m v fører til at avgjørelsen blir en annen. I teorien er det uttalt at den nye avgjørelsen må medføre endring av en viss betydning, og ikke bare f eks en viss justering av erstatningsbeløpet. Det sistnevnte vilkår vil eventuelt neppe reise problem i nærværende sak.
Som det fremgår av disse retningslinjer, vil det springende punkt i nærværende sak være om de opplysninger som fremgår av de tre fremlagte brev, er av en slik art at de angår et faktisk forhold av tilstrekkelig tyngde for bevisvurderingen.
Tolkningen av forskriften i BSL C 9-1 kapitel 4 er i siste omgang et spørsmål om rettsanvendelse. De faktiske opplysninger som kom frem vedrørende bakgrunnen for forskriften og praktiseringen av denne, vil umiddelbart være av betydning for resultatet. Det vil videre være av betydning hvordan forskriften er praktisert før og etter vedtaket av 23 oktober 1990, samt hvordan regelverket er anvendt i forhold til andre flyskoler.
Lagmannsretten finner likevel at den endelige vurdering av disse forhold må anses som et rettsanvendelsesspørsmål i relasjon til reglene om gjenopptagelse. Man finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på denne sondring, idet det er åpenbart at de nye påberopte opplysningene verken alene eller i forbindelse med det som tidligere er anført, ikke åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jf tvistemålsloven §407 nr 6. Det sentrale i de dokumenter som er påberopt i gjenopptagelsesbegjæringen, er utsagnet om at det ikke er hjemmel for å pålegge en flyskole å utdanne "etter den ene eller andre utdanningsmodellen...". Ikke noe peker i retning av at lagmannsretten, med tilgang til en slik opplysning, ville ha kommet til et annet resultat, jf dommen 12.
Begjæringen har ikke ført frem. Staten har krevet saksomkostninger. Agderfly bør i analogi med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger. Omkostningene settes skjønnsmessig til kr 3 000.Beslutningen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Agderfly Skole/Taxi AS til Staten v/Samferdselsdepartementet 3000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne beslutning.