LB-2001-258

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-22
Publisert:	LB-2001-00258
Stikkord:	Barnevern, Adopsjon
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-05831 A/51 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00258 A/02.
Parter:	Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Geir Hovland). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Camilla Selman).
Forfatter:	Lagdommer Lars Jorkjend, formann. Lagmann Erik Melander. Lagdommer Anne Ellen Fossum. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-20, Tvistemålsloven (1915) §213, §482, §483, Barnevernloven (1953) §11, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §6-3, §7-1, EMK (1999)

Saken gjelder overprøving av vedtak om samtykke til adopsjon etter lov om barneverntjenester §4-20.

Ved vedtak av Oslo barnevernutvalg II den 6. april 1988 ble A og B fratatt omsorgen for C født *.*.1986. C har senere skiftet navn til C. Av vedtaket fremgår at barnet skulle flyttes til fosterhjem og at fosterhjemmets adresse skulle være sperret. Barnet hadde da vært plassert på barnehjem siden 15. desember 1987 etter såkalt hastevedtak i medhold av daværende barnevernlov §11. Foreldrene, som hadde vært gift, hadde flyttet fra hverandre allerede før C ble født. A hadde omsorgen alene for C og Cs bror D født *.*.1982.

Barnevernets hastevedtak var foranlediget av As psykiske problemer. B overtok omsorgen for D som flyttet med sin far til Trondheim. D bodde deretter sammen med faren, farens samboer og deres felles barn fra 1987 til 1989 da han flyttet tilbake til moren.

Forut for vedtaket 6. april 1988 hadde barneverntjenesten i Oslo bedt sosialkontoret på Bs hjemsted i Trondheim utrede hvorvidt B også kunne overta omsorgen for C. Sosialkontoret der vurderte situasjonen slik at B ikke ville klare omsorgen for ytterligere et barn i tillegg til de to som bodde hos ham og samboeren, og det førte frem til over nevnte vedtak i barnevernsnemnda hvoretter C ble flyttet i fosterhjem 14. juli 1988. C har siden bodd i dette fosterhjemmet.

Vedtaket om omsorgsovertakelse ble klaget inn for Fylkesmannen som ved vedtak av 12. mai 1989 besluttet å opprettholde omsorgsovertakelsen, men påla Tøyen sosialkontor å vurdere samværsordning for begge foreldrene. Det ble deretter åpnet for et visst samvær mellom foreldrene og C. 12. juni 1990 besluttet imidlertid Tøyen sosialkontor ved administrativt vedtak å oppheve samværsordningen. Det hadde da ikke vært samvær mellom foreldrene og C siden høsten 1988. Dette vedtaket ble klaget inn for fylkesmannen av A. Ved vedtak av 4. februar 1992 fant fylkesmannen grunn til å kritisere saksbehandlingen ved det administrative vedtaket, men opprettholdt avgjørelsen om at A ikke skulle få samvær. Saken ble klaget videre til departementet som den 13. juli 1993 stadfestet fylkesmannens vedtak.

B hadde allerede 7. juli 1989 tatt ut stevning for overprøving av vedtaket av 6. april 1988 om omsorgsovertakelse. Det ble inngått rettsforlik mellom B og staten i byretten. I forbindelse med byrettens behandling av saken ble psykologene Gro Telle og Knut Rønbeck oppnevnt som sakkyndige. I sin rapport datert februar 1990 konkluderte de sakkyndige med at C burde bli boende i fosterhjemmet, men at det burde komme i gang en samværsordning mellom B, C og hennes bror D. Denne anbefalingen fra de sakkyndige lå til grunn for forliket som gikk ut på at C skulle bli boende hos fosterforeldrene mens B skulle ha samvær med C. Dette rettsforliket ble imidlertid opphevet av Høyesterett ved kjennelse av 28. oktober 1991 under henvisning til at rettsforlik ikke gyldig kunne inngås i denne type saker.

De to sakkyndige ble senere bedt om å vurdere omsorgsspørsmålet på ny i forbindelse med ny behandling i fylkesnemnda av omsorgsovertakelsen og eventuell fratakelse av foreldreansvar og mulig adopsjon. De sakkyndige avga ny rapport januar 1993. De sakkyndige vurderte det slik at C under gitte forutsetninger burde ha en viss kontakt med sin far, men anbefalte ikke samvær mellom mor og C. De anbefalte videre at foreldrene ble fratatt foreldreansvaret slik at C kunne bli adoptert av fosterforeldrene.

1. november 1993 fattet Fylkesnemnda i Oslo og Akershus vedtak om å frata A og B foreldreansvaret for C. Fylkesnemda mente imidlertid at C burde ha et visst samvær med foreldrene og gikk derfor ikke inn for adopsjon. Det ble fastsatt samvær mellom C og foreldrene to ganger pr år. Samværene skulle finne sted med Cs fosterforeldre til stede. C hadde deretter samvær med faren to ganger i 1994 og en gang i 1995. Fra 29. mai 1995 og frem til 11. februar 1997 var det ikke samvær. Siste samvær fant sted 11. februar 1997. Partene er uenige om årsaken til at det ikke var samvær i den mellomliggende periode. Alle samvær fant sted med de to sakkyndige tilstede.

Oslo kommune fremmet sak for fylkesnemnda med forslag om at nemnda skulle gi samtykke til adopsjon av C 6. mars 1998. Ved vedtak av 28. april 1998 ga fylkesnemnda samtykke til at C kunne adopteres av sine fosterforeldre. B brakte vedtaket inn for Oslo byrett ved stevning av 24. juni 1998. Kommunen påsto innledningsvis saken avvist, men frafalt etter hvert denne anførsel. Oslo byrett avsa deretter dom 28. september 2000 med slik domsslutning:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Staten bærer alle utgifter med saken.

Dommen ble avsagt under dissens i det rettens formann fant at vilkårene for adopsjon ikke var tilstede.

B har anket i rett tid. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 23. og 24. april 2002. B møtte med prosessfullmektig advokat Geir Hovland. B avga partsforklaring. For Oslo kommune møtte nestleder ved Barne- og familieetatens juridiske kontor, Elisabeth C Jansen og prosessfullmektig advokat Camilla Selman. Elisabeth Jansen avga forklaring og fikk være tilstede under hele forhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble for øvrig ført 6 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

For en mer detaljert gjennomgang av sakens bakgrunn og faktum vises til byrettens dom og partenes anførsler.

Ankende part, B, har i det vesentlige anført:

Kriteriene for å gi samtykke til adopsjon fremgår av lov om barneverntjenester §4-20 annet ledd. B aksepterer at tilknytningskriteriet i litra a) er oppfylt da C har bodd hos sine fosterforeldre fra hun var 2 år. B er også enig i at fosterforeldrene har vist seg skikket til å ta hånd om C, jf litra c). Det er på det rene at det er uaktuelt å flytte C. Han er imidlertid uenig i at det er til Cs beste om hun blir adoptert nå, jf. kriteriet i litra b).

C fyller 16 år om få uker, og det er således kun to år til hun er 18 år og selv kan ta avgjørelsen. Retten må således vurdere saken i et tidsperspektiv på to år. Sett i dette perspektiv er ikke gevinsten ved adopsjon for C så stor at det kan begrunne det mest inngripende vedtak som kan gjennomføres overfor biologiske foreldre. En adopsjon får gjennomgripende konsekvenser for hele livet for C også. De grunner som taler for adopsjon er ikke spesielt sterke. Det vises til at C er trygt etablert i fosterfamilien som hun oppfatter som sin familie. Det er intet grunnlag for at adopsjon vil ha konsekvenser i noen retning. Det er på det rene at fosterhjemmet uansett vil være hennes hjem også i fremtiden. C, som har bodd i fosterhjemmet i 14 år, fremstår som veltilpasset og harmonisk og har ikke spesielle behov for trygghet. Hennes positive utvikling kommer til å fortsette uavhengig av utfallet av denne saken.

Adopsjon vil heller ikke medføre noen gevinst for C dybdepsykologisk. Selv om det kan være viktig for C å få opplevelsen av å bli hørt, kan ikke det være avgjørende i en sak med så store konsekvenser. Hennes eget ønske om å bli adoptert er også farget av at hun ikke kjenner sin biologiske familie og således vet for lite til å kunne ta en avgjørelse.

Adopsjon har ingen betydning for samvær med biologiske foreldre. I hennes alder vil dette bli bestemt av andre faktorer. C har imidlertid en biologisk bror som hun har hatt en viss kontakt med, og det er uheldig å treffe tiltak som kan føre til at kontakten og de juridiske bånd mellom disse svekkes ytterligere eller avskjæres helt.

Det vises til Rt-2001-14. Det fremgår der at Høyesterett har tolket adopsjonskriteriene strengere enn tidligere. Adopsjon skal kun finne sted i ekstraordinære tilfeller fordi inngrepet er så vidt massivt. Det er ikke nok med en viss overvekt i barnets interesse, det må være en sterk overvekt av hensyn som taler for adopsjon. Denne avgjørelsen skjerper således kravene for når adopsjonssamtykke kan gis. Det vises også til EMDs avgjørelse i den såkalte Adele-saken.

Selv om retten skulle komme til at kriteriene foreligger, skal retten foreta en avsluttende vurdering, jf. begrepet «kan» i §4-20. I denne helhetsvurdering må det ha betydning at B ble berøvet kontakten med C i flere år på grunn av barnevernets kritikkverdige saksbehandling. Det anføres at dette forhold gjør at det må stilles kvalifiserte krav til sterke grunner i denne saken.

Det er således ikke på det rene at adopsjon vil bli til Cs beste. Uansett foreligger ikke sterke grunner, og da foreligger ikke vilkårene for adopsjonssamtykke i lov om barneverntjenester §4-20.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

Fylkesnemndas vedtak av 28.04.98 er ugyldig.

Ankemotparten, Oslo kommune, har i det vesentlige anført:

Til faktum i saken bemerkes at kommunen er enig i at det ved behandling av denne saken har vært begått feil. Disse feilene er imidlertid ikke relevante for avgjørelsen av adopsjonsspørsmålet. Kommunen vil uansett peke på at selv om saksbehandlingen i barnevernet med rette i ettertid har vært kritisert, har imidlertid de sakkyndiges vurderinger og vedtakene fattet av fylkesmannen og fylkesnemnda vist at barnevernet materielt sett har truffet riktige avgjørelser.

Da det ble besluttet samvær med begge foreldre i 1994, fulgte B opp bare de første årene. Det var flere år hvor det, til tross for iherdige forsøk både fra barnevernet og de sakkyndiges side, ikke lot seg gjøre å få tak i B for nye avtaler om samvær. B tok heller ikke selv initiativ overfor barnevernet for å få til samvær med C. Ved det siste samværet som fant sted i 1997, var det ikke så god kontakt mellom far og datter. Det er nærliggende å anta at det har sammenheng med at B hadde vært fullstendig fraværende i hennes liv over flere år. Etter dette samværet har C uttrykt ønske om ikke å ha flere avtalte samvær.

Når det gjelder kriteriene i §4-20, må man etter kommunens mening med relativt stor sikkerhet kunne si at adopsjon er til Cs beste. En rekke generelle hensyn som taler for adopsjon gjør seg gjeldende i denne saken. Det blir samsvar mellom realitet og formalitet. C og hennes fosterforeldre får gjensidige rettigheter og plikter overfor hverandre som barn og foreldre flest. C slipper belastningen med nye mulige saker om hennes skjebne og hun slipper belastningen ved å være et barn under barnevernets omsorg. Dette har stor følelsesmessig betydning for C.

C har selv ønsket adopsjon. Dette ønsket har hun holdt fast ved gjennom mange år. Dette forhold samt at C nå har nådd en alder av snart 16 år, tilsier at det legges stor vekt på hennes ønske. Ønsket fremstår også som reflektert.

Samtidig taler få reelle hensyn imot. Hennes sporadiske kontakt med biologiske foreldre de senere år har først og fremst sin årsak i forhold som må tilskrives foreldrene. Det er også ytterst svake formelle bånd med foreldrene da foreldreansvaret ble fratatt dem allerede i 1994. Det kan faktisk ikke ses bort fra at C vil bli mer positiv til samvær med foreldrene dersom hun blir adoptert og denne adopsjonssaken blir brakt ut av verden. Når det gjelder de feil som tidligere ble begått av barnevernet, er det ikke anledning til å ta hensyn til disse i helhetsvurderingen. Det vises til at når det står «kan» i loven, så fremgår det av forarbeidene at det var i stedet for alternativet «skal». For øvrig vises til Rt-1990-657 og EMK art. 8 og tolkningen av denne i rettspraksis.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

Lagmannsretten bemerker:

I henhold til tvistemålsloven §482 har lagmannsretten full kompetanse ved prøvingen av vedtaket. Lagmannsretten skal således også overprøve vedtakets skjønnsmessige sider. Uavhengig av partenes anførsler skal lagmannsretten prøve om alle kriteriene i lov om barneverntjenester §4-20 er tilstede. Det er situasjonen i dag som skal legges til grunn ved vurderingen av vedtaket, dog slik at det skal ses hen til hva som er barnets beste også i fremtiden.

Partene i saken er enige om at C har fått slik tilknytning til sine fosterforeldre at kriteriet i litra a) i bestemmelsen er oppfylt. Lagmannsretten slutter seg til dette syn. Det er også hevet over tvil at fosterforeldrene har vist seg meget godt skikket til å være Cs foreldre, jf litra c). En eventuell flytting av C har da heller ikke vært noe tema. B har akseptert at C skal bli boende i fosterhjemmet frem til hun er voksen.

Når det gjelder det rettslige utgangspunktet for tolkningen av kriteriet i litra b), «barnets beste», viser lagmannsretten til at det ikke er tilstrekkelig at det er på det rene at det vil bli en varig fosterhjemsplassering. Slik lagmannsretten tolker Rt-2001-14, jf Rt-1991-557 skal det sterke grunner til for et inngrep av så vidt definitiv karakter. I motsetning til andre inngrep som er av mer midlertidig karakter, vil adopsjon medføre et fullstendig rettsbrudd med biologisk familie, som får konsekvenser for barnet og dets etterkommere for livstid. At det skal sterke grunner til, har sammenheng med den grunnleggende presumsjon at det er til barnets beste at det er knyttet til, og har kontakt med sine biologiske foreldre selv om det er i fosterhjem. Det vises her til Rt-1991-557 hvor det redegjøres for denne presumsjon. I dommen heter det videre side 562:

Vurderingen av hva som i det enkelte tilfelle er barnets beste, må i disse saker skje i lys av dette. Men dersom det likevel med relativ stor sikkerhet kan sies at det vil være best for barnet å bli adoptert, må dette være avgjørende; slik det er lagt til grunn i dommen i Rt-1982-1687 og Rt-1987-52.

Barnevernloven §4-20 må også tolkes i lys av EMK art. 8, jf lov av 21. mai 1999 nr 3 slik EMK art. 8 er tolket i praksis. Slik lagmannsretten forstår avgjørelsen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol i den såkalte «Adele-saken» av 7. august 1996 kan bare fratakelse av foreldreansvaret anses «nødvendig i et demokratisk samfunn», jf. kriteriet i art. 8 annet ledd dersom det foreligger særlige sterke grunner. Domstolen uttalte i den forbindelse at det måtte finnes en rimelig balanse mellom barnets interesse i å forbli under offentlig omsorg og foreldrenes interesse å bli gjenforent med barnet. Dernest er det uttalt at domstolen legger spesiell vekt på hva som er best for barnet. Etter domstolens oppfatning i den saken var ikke vedtaket om å frata biologisk mor foreldreansvaret for datteren tilstrekkelig begrunnet i henhold til art. 8 annet ledd. Det var ikke godtgjort at tiltaket samsvarte med et dominerende hensyn til barnets beste. Det ble vist til at forholdene ikke var slik at myndighetene kunne fri seg fra sin alminnelige forpliktelse etter konvensjonens art. 8 til å ta skritt med sikte på gjenforening.

Høyesterett har senere, jf Rt-2001-14, tolket domstolens uttalelse dithen at adopsjon bare bør anvendes i ekstraordinære tilfeller og at uttalelsen i «Adele-saken» ikke skal begrenses til tilfeller der barnet er fratatt foreldrene som spedbarn.

Faktum i nærværende sak har visse likhetspunkter med saken gjengitt i Rt-1990-657. Denne saken dreide seg om en 14 år gammel gutt som hadde et ønske om å bli adoptert. Høyesterett uttalte at i denne guttens alder vil det måtte legges betydelig vekt på hans ønske som ble ansett for å være reflektert. Det ble også vist til at selv om hans situasjon i fosterfamilien var trygg uten adopsjon, vil adopsjon ha betydelige fordeler for ham fordi det forsterket hans familietilhørighet i en sårbar fase, samt at han ville få samme legale stilling i familien som sin yngre adoptivsøster. I denne saken ble det lagt til grunn at samvær ville kunne finne sted uavhengig av adopsjonsspørsmålet.

Etter praksis legger lagmannsretten til grunn at det særlig er hensynet til kontakt og samvær med biologisk familie som taler mot adopsjon. Det vises således til Rt-2001-14 nevnt over, hvor dette hensyn fikk avgjørende vekt. Det er gjennomgående pekt på at forholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre skal tillegges stor vekt i helhetsvurderingen.

Denne saken dreier seg om en snart 16 år gammel pike som har bodd hos fosterforeldrene siden hun var to år. Lagmannsretten vet lite om hvordan hennes omsorgsforhold var i hennes første leveår. Det er imidlertid grunn til å anta at omsorgen har hatt mangler, slik situasjonen er beskrevet i dokumenter fra den tiden. De første årene hadde fosterhjemmet sperret adresse og lagmannsretten forstår det slik at det hadde sammenheng med biologisk mors psykiske lidelser. C hadde ikke samvær med biologiske foreldre før i 1994. Det er på det rene at det i denne fasen ble begått feil av barnevernstjenesten slik som beskrevet i Fylkesmannens vedtak, jf. også byrettens kritikk som lagmannsretten slutter seg til. B har anført at disse feil, som etter hans mening har fått avgjørende betydning for hans senere manglende kontakt med datteren, skal ha betydning ved rettens samlede vurdering, jf. begrepet «kan» i §4-20. Etter lagmannsrettens oppfatning kan disse forhold uansett ikke være avgjørende dersom barnets beste tilsier adopsjon.

C har hatt hele sin oppvekst hos sine fosterforeldre som hun oppfatter som sine riktige foreldre. Tilbakeføring har ikke vært noen aktuell problemstilling. Hun fremstår i dag som en harmonisk pike uten spesielle problemer. Hun klarer seg godt på skolen, har mange interesser og klare fremtidsmål. Det er åpenbart at hun har hatt en god oppvekst hos fosterforeldrene. Fordi det er på det rene at C fortsatt skal bo hos fosterfamilien, blir problemstillingen her om det er best for C å bli adoptert eller forbli fosterbarn.

C har selv et ønske om å bli adoptert. Det er en oppfatning hun har hatt siden spørsmålet kom opp i 1998 og som hun redegjorde for i retten. Lagmannsretten oppfattet Cs forklaring om dette som et uttrykk for et ærlig og reflektert ønske. C har hatt hele sin oppvekst som fosterbarn og vet hva det innebærer. Selv om fosterforeldrene støtter henne i dette ønsket, legger lagmannsretten til grunn at dette er hennes selvstendige ønske, uavhengig av fosterforeldrenes ønske. Det er et helt naturlig ønske sett på bakgrunn av hennes følelsesmessige tilknytning til fosterforeldrene. Når hun oppfatter fosterforeldrene som sine psykologiske foreldre, er det logisk at hun også ønsker å bli knyttet til disse med juridiske bånd. Samtidig har kontakten med biologisk familie vært av sporadisk og perifer karakter.

C har forklart at hun uansett vil ta skritt for å bli adoptert når hun er 18 år og kan ta avgjørelsen selv. Etter lagmannsrettens oppfatning er det stor sannsynlighet for at C vil gjennomføre en slik adopsjonsprosess. Selv om det ikke er grunn til å anta annet enn at Cs utvikling og trygghet i fosterhjemmet vil være den samme uten adopsjon, legger lagmannsretten til grunn at adopsjon har følelsesmessig betydning for C. Det synes lite hensiktsmessig og ønskelig at det offentlige skal fortsette å ha foreldreansvaret for C. Slik C forklarte seg i retten, er det grunn til å legge vekt på at det er viktig for henne å slippe å fortsette å være et barn under barnevernets omsorg.

På den annen side vil en adopsjon bryte alle rettslige bånd til hennes biologiske familie. Fordi de biologiske foreldrene ble fratatt foreldreansvaret allerede i 1994, er deres rettigheter ytterst begrensede. Det er således først og fremst for fremtiden når C er voksen, at adopsjon får betydning for dem. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at adopsjon her med stor sannsynlighet uansett vil finne sted, og konsekvensene må således vurderes i dette perspektiv.

Når det gjelder kontakten med biologisk familie har den vært begrenset. Det er intet ved Bs forhold som tilsier at C ikke bør ha kontakt med ham. Kontakten med biologisk familie er spesielt viktig hvor familien har en annen etnisk bakgrunn. B er opprinnelig fra India, og det er således et særlig poeng at C har kjennskap og kunnskap om sine indiske røtter. Da fylkesnemnda besluttet å frata foreldrene foreldreansvaret i 1994, ble det, som nevnt innledningsvis, ikke gitt samtykke til adopsjon. Det var nettopp for at C skulle sikres kjennskap til, og kunnskap om sine biologiske foreldre og bli kjent med disse gjennom en samværsordning. Fordi det var på det rene at C skulle vokse opp i fosterhjemmet, ble samvær begrenset i tråd med denne målsettingen fordi det ikke ble lagt opp til tilbakeføring. De første samværene er beskrevet som positive for C. C var interessert i å møte sin far og skal, i henhold til papirene, ha uttalt at hun ønsket å se ham igjen. Over en to-års periode fra våren 1995 til vinteren 1997 var det imidlertid ikke samvær mellom B og C. Etter lagmannsrettens oppfatning må B ta ansvar for at samvær ikke ble gjennomført som forutsatt i denne perioden. Lagmannsretten legger til grunn at både barneverntjenesten og de sakkyndige forsøkte å få tak i B i denne perioden uten å lykkes. Han på sin side synes ikke å ha tatt noe initiativ. Uansett Bs beveggrunner for ikke å følge opp samværsordningene, er det grunn til å anta at dette avbruddet i kontakt har hatt betydning for Cs ønske om å ha samvær med ham. Det fremgår av de sakkyndiges referat fra samværet i 1997 at hun ved det siste samværet stilte seg likegyldig. Hun har heller ikke hatt samvær med sin far etter dette tidspunktet. Når samvær ikke har funnet sted, har det sammenheng med Cs eget ønske om å slippe dette.

Slik lagmannsretten forsto Cs forklaring, har hun heller ikke ønske om kontakt med sin far i dag. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det har sammenheng med den pågående rettssak som hun oppfatter at han har reist mot hennes vilje. C redegjorde i retten for at B hadde lovet henne å la saken falle dersom han hørte av hennes egen munn i retten at hun virkelig ønsket å bli adoptert. Hun har derfor oppfattet anken over byrettens dom som et løftebrudd overfor henne. Denne saken har således bidratt til å gjøre forholdet mellom dem vanskeligere. C har uansett nådd en alder hvor kontakten med biologiske foreldre må styres av hennes egen oppfatning uavhengig av adopsjonsspørsmålet.

Når det gjelder forholdet til biologisk mor, er det heller ikke noen formell samværsavtale med henne. Kontakten med moren ble avbrutt fordi moren var for syk til at samværene ble meningsfylte for C. Hun ga på et tidspunkt uttrykk for at hun opplevde samværene med moren som en belastning. Etter det lagmannsretten fikk opplyst under ankeforhandlingene, har C en viss telefonkontakt med sin biologiske mor, som også sender henne gaver til jul og fødselsdager. Selv om biologisk mor ikke er part i denne rettssaken, er Cs forhold til henne også relevant i vurderingen. Slik dette forhold i dag fremstår, er adopsjon ikke til hinder for fortsatt kontakt mellom C og moren.

Saken berører også Cs forhold til sin biologiske bror D. Av papirene fremgår at disse hadde god kontakt de gangene de møtte hverandre. De har også hatt en viss kontakt de senere år. D ble således invitert i Cs konfirmasjon. Denne kontakten vil imidlertid, slik lagmannsretten ser det, kunne utvikles uavhengig av adopsjonsspørsmålet. D er i dag snart 20 år og C 16, og en kontakt mellom dem vil måtte finne sted på deres egne premisser uavhengig av barnevernet og biologiske foreldre. Slik lagmannsretten ser det, er Cs fremtidige forhold til sin biologiske bror D et hensyn som kan tale mot adopsjon. Som nevnt tidligere, har imidlertid ikke lagmannsretten grunn til å tro at C vil vurdere spørsmålet annerledes om to år og da vil adopsjon sannsynligvis uansett finne sted. Konsekvensene i forhold til broren D vil således sannsynligvis inntreffe uansett. I forhold til biologisk familie, og da særlig D, kan det imidlertid være et selvstendig poeng at det er retten som har tatt den endelige avgjørelsen vedrørende adopsjon og ikke C selv.

Etter lagmannsrettens oppfatning skiller denne saken seg således fra saker hvor kontakt med biologiske foreldre er et tungtveiende hensyn imot. For det første har kontakten vært svært begrenset og helt fraværende de senere år. C har ingen psykologisk tilknytning til foreldrene. Hun har også nådd en alder hvor samvær uansett må finne sted på frivillig basis og på hennes premisser. Når det etter lagmannsrettens oppfatning er sannsynlig at hun selv uansett vil ta initiativ for å bli adoptert når hun blir 18 år, er det få forhold som taler mot adopsjon.

Samtidig er det åpenbart at det betyr mye for C å bli adoptert. Ikke minst legger lagmannsretten etter hennes forklaring til grunn at det er viktig for henne at hun blir hørt. Det vises også til at hennes eget standpunkt skal tillegges betydelig vekt, jf. Rt-1990-657 og prinsippet om barnets rett til å bli hørt, slik det har kommet til uttrykk i lov om barneverntjenester §6-3 tredje ledd for barn som er over 15 år. I denne saken faller hennes ønske sammen med en rekke andre hensyn som trekker i samme retning. Hun har bodd 14 år hos sine fosterforeldre og kjenner i realiteten ingen andre foreldre. Hennes kontakt med biologisk familie har vært relativt overfladisk. Saken kunne stilt seg annerledes dersom Cs kontakt med biologiske foreldre hadde blitt opprettholdt gjennom den samværsordning som ble besluttet i 1993. De generelle hensyn som taler for samsvar mellom reell tilknytning og juridisk tilknytning har således sterk vekt i denne saken. Mothensynene er av samme grunn svake. Det er etter lagmannsrettens oppfatning grunn til å anta at en adopsjon best vil legge forholdene til rette for kontakt mellom C og hennes biologiske familie i tiden fremover, fordi kontakten da kan utvikles i tråd med hennes behov. Lagmannsretten er ikke i tvil om at en adopsjon er til beste for C og at denne bør finne sted nå og ikke om to år. Vissheten om å være adoptert og ikke lenger et barnevernsbarn er et poeng i seg for C. Likeså er det av følelsesmessig betydning for henne å bli hørt i sitt sterke ønske om å få sine psykologiske foreldre også som sine juridiske foreldre. det er grunn til å anta at det vil være en belastning for henne dersom hun ikke blir hørt. Etter lagmannsrettens oppfatning er det således sterke grunner for at C skal bli adoptert.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at byrettens dom, domsslutningen punkt 1, skal stadfestes.

Saksomkostningsspørsmålet reguleres direkte av lov om barneverntjenester §7-1 jf. sosialtjenesteloven §9-10 jf. tvistemålsloven §483.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.