LA-2001-1518
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-04 |
| Publisert: | LA-2001-01518 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Mandal herredsrett nr.: 00-00155 A - Agder lagmannsrett LA-2001-01518 K. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-01505. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tor Erling Staff). Rettslig medhjelper: Advokat Kjell Bentestuen Kjæremotpart: Staten v/Sosial og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Therese Steen). |
| Forfatter: | Lagdommerne Erik Holth, Nils Simonsen, Inge Hobæk |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §172, §175, §180, §59, Forvaltningsloven (1967) §35, Legeloven (1980) §12, §13 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av et søksmål som følge av manglende rettslig interesse.
Ved stevning av 3. mars 2000 reiste A søksmål mot Staten ved Sosial- og helsedepartementet, med krav om å få kjent ugyldig vedtak om tilbakekallelse av legelisens.
I vedtaket av 23. mars 1999 hadde Statens Helsetilsyn tilbakekalt As autorisasjon som lege. Påstanden i stevningen var prinsipalt at Helsetilsynets vedtak av 23. mars 1999 kjennes ugyldig, subsidiært at vedtaket ikke gis virkning før rettskraftig avgjørelse av ugyldighetsspørsmålet foreligger. I begge tilfelle ble det nedlagt påstand om saksomkostninger. Saksøker tok i stevningen for øvrig forbehold om å utvide søksmålet til også å gjelde krav om erstatning. Det ble uttalt at det ikke var tatt stilling til hvorvidt han ville kreve erstatning.
Saksøktes prosessfullmektig, Regjeringsadvokaten, meddelte i tilsvaret av 18. mai 2000 at Statens Helsetilsyn nå hadde vurdert saken på ny, på bakgrunn av stevningen samt at det nå hadde gått over et år siden saksøkeren ble fratatt autorisasjon som lege. Etter en helhetsvurdering hadde Helsetilsynet kommet til at det ikke lenger var nødvendig å opprettholde tilbakekallet av autorisasjonen. Det heter at det i den forbindelse ble lagt stor vekt på at saksøker i et år hadde vært uten mulighet til å praktisere som lege. Den 18. mai 2000 fattet Helsetilsynet vedtak om omgjøring, under henvisning til forvaltningsloven §35 første ledd litra a og legeloven §13. Samtidig ble det truffet vedtak om tilbakekall av retten til å forskrive legemidler i gruppe A og B, for perioden frem til 23. mars 2002.
Som følge av det nye vedtaket anførte saksøkte at saksøker manglet rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av det opprinnelige vedtaket, jf. tvistemålsloven §54, og nedla påstand om at saken måtte avvises. Saksøker motsatte seg avvisning og påstod saken fremmet. Partene utdypet sine synspunkter på det posessuelle spørsmålet i flere senere prosesskrift. I prosesskrift av 6.oktober 2000 ble det subsidiært anført at dersom saken ikke fremmes i sin helhet, vil A be om at saken fortsetter som erstatningssak mot staten. Til dette har Regjeringsadvokaten bemerket at saksøker derved forsøker å utvide sakens gjenstand til et erstatningssøksmål etter at søksmålets opprinnelige gjenstand er bortfalt. Staten motsetter seg slik utvidelse, jf. tvistemålsloven §59, annet ledd.
Mandal herredsrett, med settedommer, avsa 21. august 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av partene.»
Herredsretten konkluderte med at A ikke kunne fremme et søksmål i samsvar med påstanden, og at dette gjaldt uansett om det - som her - er reist et selvstendig fastsettelsessøksmål, eller om det var blitt reist et fastsettelsessøksmål i tilknytning til et fullbyrdelsessøksmål om erstatning. Til den subsidiære anmodningen fra saksøker om at saken fortsetter som ren erstatningssak, en anførsel fremsatt etter saksøktes avvisningspåstand, fant herredsretten at det ikke var inndratt noe nytt krav i tvistemålslovens forstand, jf. tvistemålsloven §59 annet ledd.
A ved advokat Tor Erling Staff har påkjært avvisningsavgjørelsen. Kjæremålet oppgis å gjelde både herredsrettens lovanvendelse og saksbehandling. Den kjærende part anfører:
Herredsretten har foretatt en uriktig vurdering av om den kjærende part har rettslig interesse i henhold til tvistemålsloven §54. Retten har videre feilaktig bygget på at staten av eget tiltak omgjorde det vedtaket søksmålet rettet seg mot.
Det nye vedtaket fremstår som et forsøk fra Statens Helsetilsyn på mest mulig skadefritt å komme seg ut av en situasjon tilsynet selv har skapt ved sitt opprinnelige vedtak. Fremfor å akseptere saksøkers påstand om ugyldighet og saksomkostninger, har Helsetilsynet i sitt nye vedtak meddelt A ny autorisasjon som lege. Et etterfølgende vedtak av denne karakter kan ikke frata den kjærende part hans klare og aktuelle interesse i å få prøvd gyldigheten av et vedtak som innebærer at han ble fratatt retten til å utøve sitt yrke for resten av livet. Saken har klare paralleller til Rt-2000-158, der et etterfølgende vedtak som var vilkårlig fattet like før hovedforhandling for lagmannsretten, ikke medførte at retten kunne nekte å behandle saken. Også i As sak anføres det at omgjøringsvedtaket fremstår som vilkårlig. Det nye vedtaket innebærer ingen reell erkjennelse av at Helsetilsynet har tatt feil. I den perioden han var fratatt sin lisens, fremkom det ikke nye opplysninger vedrørende spørsmålet om han var skikket til å være lege, som er vuderingstemaet i legeloven §13. Man kan ikke ved en vurdering av skikkethet legge avgjørende vekt på at han i et år var uten lisens. Denne reaksjonen gjorde ham verken mer eller mindre skikket til å utøve legegjerningen.
Den nye autorisasjonen betyr i realiteten at hans ansiennitet nullstilles, noe som reiser flere problemer for ham. Det er derfor av meget stor betydning at han får avklart sin rettsstilling. Hans krav om erstatning - enten dette fremmes i ugyldighetssøksmålet eller i et etterfølgende søksmål - vil etter legeloven §12 stå vesentlig sterkere dersom det blir rettslig fastslått at vedtaket var ugyldig. Det legges i bestemmelsens annet ledd opp til en skjønnsmessig totalvurdering der A vil stå atskillig sterkere med dom for ugyldighet enn ved omgjøring «av annen grunn», som det heter i første ledd. Det er således selvmotsigende når herredsretten henviser til at vedtakets gyldighet kan prøves prejudisielt i et eventuelt senere erstatningssøksmål. Den rettslige interessen av å få avklart vedtakets gyldighet er like klart og nærliggende nå som i et eventuelt senere søksmål. Det mest rasjonelle er å få spørsmålet avklart ved dom i denne saken. A har ikke på noe tidspunkt i saken oppgitt sin pretensjon om at tilbakekallingsvedtaket var ulovlig fattet. Han har krav på at pretensjonen prøves uavhengig av det nye vedtaket.
Videre tar herredsretten feil når den viser til at forholdet knyttet til As omdømme ikke kan tillegges vekt. Leger har i sterkere grad enn de aller fleste andre yrkesgrupper en særlig interesse knyttet til å ha allmenn tillitt i befolkningen. Det rammer meget hardt når det fra statens side hevdes at det ikke foreligger skikkethet. Det er stor forkjell fra betingelsesløst tilbakekall av lisensen til det å miste retten for en tidsbestemt periode til å skrive ut A- og B-preparater, selv om også det siste vedtaket vanskeliggjør legegjerningen i den tiden begrensningen gjelder. Sammen med de øvrige momenter i saken må følgelig hensynet til As renommè og omdømmes tillegges vekt.
Herredsretten tar også feil i sin vurdering av saksomkostningenes betydning. Den kjærende part er enig i at saksomkostningsspørsmålet alene ikke er tilstrekkelig til å fastslå rettslig interesse. Men når man som i denne sak for egen risiko må bruke betydelige beløp på å fastslå sin rettsstilling, må dette tillegges stor vekt i totalvurderingen av om rettslig interesse foreligger. Stevningen var den direkte foranledningen til at Helsetilsynet omgjorde sitt vedtak. Uten det omfattende arbeidet som ligger bak denne, ville A den dag i dag vært uten legelisens. Saksomkostningene var nødvendige for å endre hans rettsstilling. Sammenholdt med de øvrige momenter i saken fremstår det som urimelig at A ikke får anledning til å prøve saksomkostningsspørsmålet fullt ut.
På bakgrunn av det som her er anført om saksomkostningsspørsmålet, legges det for ordens skyld ned en subsidiær påstand om tilkjennelse av hovedsakens fulle omkostninger for det tilfelle at saken ikke fremmes til realitetsbehandling, jf. tvistemålsloven §175 annet ledd. Den kjærende part hadde gode grunner til å gå til søksmål, og da vil det av rimelighetsgrunner være riktig å bruke bestemmelsen i §175 annet ledd tilsvarende.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Saken fremmes.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Subsidiært:
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i hovedsøksmålet.»
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har i kjæremålstilsvaret gjort gjeldende:
Herredsrettens kjennelse er riktig og utslag av korrekt saksbehandling. Anførselen i kjæremålet knyttet til tvistemålsloven §54 er sammenfallende med de faktiske og rettslige anførsler som ble fremmet for herredsretten. I kjennelsen har herredsretten etter statens syn grundig drøftet anførslene under henvisning til de relevante rettskilder. Staten slutter seg fullt ut til rettens drøftelser. Herredsrettens henvisning til Rt-1992-1244 skal korrekt være Rt-1994-1244. Det vises for øvrig til en nylig avsagt kjennelse fra Høyesterett 19. september 2001 i sak HR-2001-01406. Det er ikke anført konkrete saksbehandlingsfeil knyttet til herredsrettens behandling.
Det er ikke grunnlag for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger i hovedsøksmålet etter tvistemålsloven §175 annet ledd. Uansett kan det kun være aktuelt å tilkjenne saksomkostninger for det arbeid som ble utført frem til omgjøringsvedtaket.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Tvistemålsloven §54 trekker ikke opp skarpe grenser for søksmålsadgangen. Til en viss grad vil avgjørelsen måtte bero på en vurdering av om det er rimelig at fastsettelsesøksmål tillates.
Saksøkeren må ha en rettslig interesse i å få dom i saken. For at et søksmål skal kunne fremmes, må saksøkeren også ha en aktuell interesse i søksmålet. Den rettslige interessen må foreligge på avgjørelsestidspunktet. Man sier gjerne at det må foreligge et klart behov for en rettslig avklaring, jf. blant annet Rt-1991-1468. Faller interessen bort underveis, må saken i utgangspunktet avvises.
Ved tidspunktet for søksmålet forelå klart en interesse i å få prøvet gyldigheten av tilbakekallelsesvedtaket. Spørsmålet er om den rettslige interessen er i behold etter at omgjøringsvedtaket ble truffet (og A har fått tilbake sin legelisens) slik at han nå kan få rettslig prøvet gyldigheten av det opprinnelige vedtaket om tilbakekallelse av legelisensen.
Behov for rettslig avklaring vil være et moment av tyngde for om tilstrekkelig rettslig interesse foreligger. Om tilstrekkelig behov foreligger må først og fremst avgjøres ut fra hvilke virkninger en dom i hans favør vil ha for ham, og om en slik dom vil endre hans rettsstilling. Søksmålet må avvises dersom vedtaket som er gjenstand for søksmålet ikke lenger har aktuell betydning for saksøkeren, jf. Rt-2000-121 og nylig avsagt kjennelse fra Høyesterett (19.9.01, HR-2001-01406)g .
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at spørsmålet etter dette i utgangspunktet blir om det kan påvises at en dom for ugyldighet vil ha konkret betydning for A, selv etter at han nå har fått tilbake sin autorisasjon som lege. Hvis den avklaring som skal oppnås gjennom søksmålet, ikke har noen forholdsvis umiddelbare praktiske konsekvenser for ham, er det ikke noe behov for å tillate saksøkeren å belaste domstolene med saken. jf. Skoghøy s.305. På den annen side vil det være et moment ved vurderingen av hvorvidt søksmålet skal fremmes at kravene til rettslig interesse var oppfylt da søksmålet ble anlagt, jf. Skoghøy s.307. Ved vurderingen av om et søksmål skal tillates fremmet etter at aktualiteten av søksmålet er blitt svekket, må det bl.a også legges vekt på hvor stor prinsipiell betydning saken har, og hvor langt saken er kommet før aktualiteten av den ble svekket.
Staten har senest vist til Høyesteretts nye kjennelse av 19. september 2001 som berører kravet til aktuell interesse. Kjæremålet gjaldt krav til rettslig interesse ved etterfølgende søksmål etter tvistemålsloven kapitel 30 om lovligheten av forvaltningsvedtak. Det heter her at den personlige belastningen som vedkommende hadde levd med som følge av en innleggelse, ikke alene er tilstrekkelig til at han i forhold til tvistemålsloven §54 kan sies å ha tilstrekkelig rettslig interesse i søksmålet. Det følger også av tidligere praksis at den oppreisning av moralsk karakter som en dom i saksøkerens favør vil innebære, ikke alene gir rettslig interesse av den art som gir søksmålsadgang etter §54.
Lagmannsretten ser noe annerledes på situasjonen i foreliggende sak. Her gjelder det en lege som fikk inndratt sin legelisens for en periode, begrunnet med nærmere bestemte kritikkverdige forhold ved legevirksomheten, forhold som tildels er bestridt. Selv om vedtaket etter en tid ble omgjort, noe som iallefall delvis synes å ha hatt sammenheng med innholdet i stevningen, skjedde dette først etter at han hadde vært avskåret fra å praktisere som lege i omlag ett år, som følge av vedtaket. En dom for ugyldighet vil åpenbart ha betydning for saksøkerens yrkesmessige omdømme, og sannsynligvis også for hans forretningsmessige forhold. I forlengelsen av dette kan det bli reist spørsmål om erstatning. Herredsretten har påpekt i sin avgjørelse at den ikke stenger for et senere erstatningssøksmål mot staten. Selv om herredsretten fant at vilkårene for objektiv kumulasjon etter tvistemålsloven §59 annet ledd ikke var til stede, kan prosessøkonomiske hensyn tilsi at også erstatningsspørsmålet behandles samtidig med ugyldighetsspørsmålet. Terskelen for å tillate fremmet ugyldighetssøksmålet bør da ikke være for høy.
Lagmannsretten er i hovedsak enig i de øvrige synspunkter herredsretten har begrunnet sin avgjørelse med, men er etter en helhetsvurdering kommet til at søksmålet bør tillates fremmet. Lagmannsretten har vært i noe tvil, og da bør man falle ned på at kravet til rettslig interesse er oppfylt.
Kjæremålet har ført frem, og den kjærende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger i avvisningssaken for såvel herredsrett som lagmannsrett. Omkostningsavgjørelsen treffes etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. Som det fremgår fant lagmannsretten avgjørelsen tvilsom, og etter §172 annet ledd tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.