Rt-1945-317
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1945-12-12 |
| Publisert: | Rt-1945-317 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 80/2 h/1945 |
| Parter: | A høyesterettsadvokat Kjell Hansen-Just) mot B (overrettssakfører T. E. Christensen, til prøve). |
| Forfatter: | Bahr, Larssen, Klæstad, Fougner, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19 |
Dommer Bahr: I denne sak avsa Sandefjord byrett 24 april 1944 dom med slik domsslutning: «Saksøkte Haavald Abrahamsen frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Saksøkeren Jens Trydal har erklært anke mot dommen. Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg er anken brakt inn direkte for Høyesterett. Trydal har fått bevilling til fritagelse for rettsgebyrer.
Anken gjelder dommen i dens helhet. Jens Trydal mener at byretten har tatt feil når den ikke har funnet det bevist at Haavald
Side:318
Abrahamsen eller hans folk har vist ansvarsbetingende uaktsomhet. For øvrig hevder han at Abrahamsen er ansvarlig uten hensyn til skyld.
Jens Trydal har nedlagt slik påstand:
«Haavald Abrahamsen dømmes til å betale Jens Trydal erstatning for hittil påløpet tap kr. 1043 og erstatning for tap i fremtidig erverv i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov §19, begge beløp med 4 pst. renter fra 19 januar 1944 samt omkostninger.»
Motparten Haavald Abrahamsen har nedlagt påstand om at byrettsdommen stadfestes.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.
For Høyesterett er fremlagt en bevisopptagelse, som er holdt ved Sandefjord byrett den 18 juli 1945. Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig uforandret skikkelse.
Jeg kommer til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Jeg er således enig med byretten i at det ikke kan ansees godtgjort at ulykken skyldes uaktsomt forhold av Abrahamsen eller hans folk. Jeg er også enig i at Abrahamsen ikke kan ansees erstatningspliktig uten hensyn til skyld. Ved den rettspraksis som foreligger, må det ansees fastslått at når en hest blir skremt og løper løpsk, blir hesteeieren ikke ansvarlig for den skade hesten da volder, med mindre det kan legges ham eller hans folk uaktsomhet til last. Jeg henviser til Høyesteretts dommer i Rt-1900-753, Rt-1903-475, Rt-1918-588 og Rt-1931-835. Jeg finner ikke grunn til å fravike den rettsoppfatning som disse dommer gir uttrykk for.
Ankemotparten har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.
Dommer Larssen: Enig med førstvoterende.
Dommerne Klæstad, Fougner og justitiarius Berg: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Einar Vigen):
Saken gjelder saksøkeren Jens Trydals krav på erstatning av saksøkte Haavald Abrahamsen for legemsskade voldt ved at han den 31 januar 1941 ble påkjørt av en saksøkte tilhørende hest som var løpet ut. Nevnte dags morgen ved 8-tiden (kl. 7 etter normaltid) kom saksøkeren som er ansatt som ekspeditør hos grosserer Raastad, Sandefjord, gående fra sitt hjem i Stockfleths gate, på vei til sitt arbeidssted. Han gikk på fortaukanten utenfor kjøpmann Sogns forretning, da han ble påkjørt av en hest som kom løpende mot ham, ble støtt over ende og kom stygt til skade, bl.a. brudd av 8 ribben. Bruddene hadde forårsaket store blødninger i lungen. Han ble innlagt på Vestfold fylkessykehus i Tønsberg hvor han lå til 1 mars 1941. Han var derpå helt sykmeldt fra 2 mars til 6 april 1941 og halvt sykmeldt fra 7 april til 9 juni s. å.
Det er opplyst at 2 hester ved navn «Borka» og «Atra», som begge tilhørte saksøkte, om morgenen den 31 januar 1941 stod inne på gårdsplassen til Stockfleths gate 2 i Sandefjord hvor saksøkte har sin
Side:319
kjøttforretning og slakteri. De var kjørt henholdsvis av saksøktes gårdsarbeider Hjalmar Arntzen og hans gårdsbestyrer Lars Hagbart Andersen som skulle hente melk i forretningen for å kjøre den rundt til saksøktes kunder. Hestene stod forspent hver sin slede. Mens begge kjørerne var inne i forretningen for å hente melken, ble hestene av en eller annen grunn skremt, tørnet rundt og sprang ut gjennom porten fra gårdsplassen til Stockfleths gate og bortover gaten med sledene etter seg. «Atra» var foran og holdt seg på høyre side av gaten, da saksøkeren møtte dem, mens «Borka» bestrøk venstre side av gaten og helt inn på fortauet. Det var således av sistnevnte hest saksøkeren ble kjørt over ende. - - -
Retten finner det bevist at begge hestene var bundet med vedtekt da de sprang ut. Gårdsbestyrer Andersen har forklart at man alltid brukte å binde hestene på den måte når de stod alene på gårdsplassen. Han husker også at han satte vedtekt på «Atra» som han kjørte. Da han fant hesten igjen en halv mil utenfor byen i nærheten av Jåberg st. lå vedtekten under sleden og var slitt i stykker i kroken. Han tror sikkert at også den annen hest «Borka» hadde stått bundet med vedtekt. Kjøreren av denne hest, Hjalmar Arntzen, har i sin politiforklaring 15 mars 1941, opptatt under etterforskning i anledning av ulykken, bl.a. forklart at hesten var forsynt med vedtekt. Da hesten ble innfanget ved Jåberg st., viste det seg at fjæren i karbinkroken i vedtekten var slitt av. Riktigheten av disse forklaringer er ikke motbevist og retten legger dem til grunn.
Det er - som denne hendelse viser - neppe helt betryggende å binde hester på denne måte, når de lates alene på gate eller gårdsplass i en by, selv for kortere tid, men fremgangsmåten er vanlig brukt og stemmende med gjeldende påbud. At den er brukt av saksøkte og hans folk kan derfor ikke bebreides dem som uaktsomhet. Det er intet opplyst om at hestene var særlig sky eller hadde lett for å bli skremt. Det er tvert imot - som før nevnt - hevdet av saksøkte at det hverken før eller siden har hendt at hestene har løpet løpsk. Særlige sikringsforanstaltninger ansåes derfor ikke påkrevd.
Det er ikke lykkes å bringe på det rene hva som har skremt hestene. At det er hunden eller noe som har foregått i slakteriet, er bare gjetninger som retten ikke kan bygge på. Det var ved anledningen ikke annen trafikk i gårdsrommet.
Retten må etter det anførte gå ut fra at ulykken ikke kan tilskrives noe uaktsomt forhold fra saksøktes eller hans folks side.
Med hensyn til spørsmålet om saksøkte kan tilpliktes å betale erstatning uten hensyn til skyld, altså på objektivt grunnlag, må retten erklære seg enig med saksøkeren at det ville være rimeligere at hesteeieren - saksøkte - bar risikoen for en slik ulykke enn saksøkeren som den uskyldig skadelidende. Men etter den rettspraksis som må ansees fastslått ved de av saksøkte nevnte høyesterettsdommer som retten føler seg bundet av, finner retten ikke å kunne idømme saksøkte erstatning uavhengig av skyld. At en hest springer ut som følge av at den blir skremt, kan etter det som er antatt av Høyesterett i den i Rt-1900-753 refererte dom ikke sies å være foranlediget av dyrets indre drift, og der foreligger heller ikke i dette tilfelle omstendigheter som kan begrunne en annen oppfatning.
Side:320
Retten er således kommet til det resultat at saksøkte må frifinnes.
Det er uten betydning for resultatet at saksøkte har tegnet ansvarsforsikring, jfr. høyesterettsdommer i Rt-1930-630 og Rt-1940-16. - - -