Rt-1961-1125

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-10-21
Publisert:	Rt-1961-1125
Stikkord:	Fiske
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 124 B/1961
Parter:	Gunvor Haugse (overrettssakfører Gunnar Greve jr. - til prøve) mot Ole Klette, Leif Helvik og Ernst Helvik (høyesterettsadvokat Erik Dahlen).
Forfatter:	Leivestad, Hiorthøy, Helgesen, Berger. Mindretall: Thrap
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §85, Lakseloven (1905), Lakseloven (1930) §1, Lakseloven (1930)

Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmålet om hvem som har rett til laksefiske utenfor eiendommen b.nr. 8 av g.nr. 139, Helvik i Kvinnherad.

Gården Helviks utmark ble utskiftet mellom 17 oppsittere i 1901. I årene 1951-1956 lot Johs. Haugse sin venn Bjarne Røsland fiske med kilenot utenfor sin utmarksteig på Troneset. Da 3 andre oppsittere på Helvik, Ole Klette, Leif Helvik og Ernst Helvik, mente at Haugse ikke hadde eneretten til laksefisket utenfor sin grunn, men at lakseretten var felles for hele Helvikgården, reiste Haugse sak for å få fastslått sin enerett ifølge lakselovens §1 til laksefiske utenfor sin grunn.

Samtidig reiste han krav om tilbakebetaling av landslot som var krevet for laksefisket, og om erstatning for tap i fiske i 1956 ved at andre hadde satt ut laksenot, og senere ørretgarn som hadde ødelagt fangsten.

Ved Sundhordland herredsretts dom av 21. april 1958 ble de saksøkte frifunnet. Sakskostnader ble ikke tilkjent.

Johs. Haugses enke i uskiftet bo påanket dommen for så vidt angikk fiskeretten, men ikke for så vidt angikk kravet om tilbakebetaling av landslot og om erstatning.

Ved Gulating lagmannsretts dom av 21. mai 1960 ble herredsrettens dom stadfestet. Sakskostnader ble ikke tilkjent, da saken ble funnet særlig tvilsom.

En dommer dissenterte, idet han mente at retten til laksefiske tilhørte strandeieren alene. De to dommere som kom til samme resultat, bygget på delvis avvikende premisser.

Saksforholdet går frem av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Fru Gunvor Haugse har i rett tid påanket lagmannsrettens dom. Hun gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Denne har tatt feil når den har funnet at retten til laksefiske ikke er blitt skiftet, men beholdt i fellesskap ved utskiftningen i 1901. Retten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på det sterke bevis den må føre som vil påstå at noe ikke er blitt delt ved en utskiftning, og at en ordning er blitt brakt i stand som fraviker den gamle sedvanerettsregel som senere er fastslått ved lakseloven av 1905 og 1930 at strandeieren har enerett til laksefiske.

Fru Haugse har lagt ned slik påstand:

«1. Den ankende part fru Gunvor Haugse, hensittende i uskiftet bo efter kaptein Johs. Haugse, har som grunneier enerett til

Side:1126

det laksefiske fra hennes eiendom, gr.nr. 139, br.nr. 8 i Kvinnherad, som §1 i lov av 27. februar 1930 nr. 5 hjemler grunneiere.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene har tatt til gjenmæle og i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som overfor herredsrett og lagmannsrett. Retten til laksefisket er en strandrett og går inn under ordene i utskiftningsforretningen av 1901 om at strandrettigheter skal være felles som før. I ethvert fall må den antas å være omfattet av de øvrige uttrykk som er brukt «Strandrettigheder af saasom Landslod, Tang o. l.». Ankemotpartene mener prinsipalt at alle strandrettigheter og herunder laksefisket er felles. Subsidiært har de vist til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Gunvor Haugse dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter til Ole Klette, Leif Helvik og Ernst Helvik.»

Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten. Partene har vært enige i de tidligere retters fremstilling av faktum, og det er derfor ikke holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som den dissenterende dommer i lagmannsretten og kan i atskillig utstrekning slutte meg til hans begrunnelse.

Det er enighet mellom partene, i tilslutning til de tidligere dommer, om at avgjørende for saken er hva som kan ansees bestemt ved utskiftningsforretningen av 1901. Det er ingen praksis og heller ingen tradisjon eller rettsoppfatning på gården Helvik som kan være av direkte betydning for spørsmålet om retten til laksefisket etter utskiftningen var ment fortsatt å skulle være felles, eller å skulle tilhøre hver strandeier.

Det er også enighet om at man som utgangspunkt må legge til grunn at en utskiftning endrer alt fellesskap når ikke annet er bestemt eller klart forutsatt. Det er heller ikke bestridt at det også før lakseloven av 1905 var alminnelig sedvane at retten til å fiske laks med faststående redskap fulgte stranden.

Spørsmålet blir derfor om det i ordene i utskiftningsforretningen av 1901 «Strandrettigheder af saasom Landslod, Tang o. l. skal have sit Forblivende som hidtil» ligger, at retten til laksefiske etter utskiftningen ikke skal følge stranden, men forbli felles.

Som de tidligere retter finner jeg at man ikke av ordene kan slutte at alle strandrettigheter skal være felles. Det er bare de rettigheter som går inn under ordene «Landslod, Tang o. l.» som ikke er delt. Dette synes naturligst etter ordlyden. Det støttes også så vidt jeg kan forstå sterkt av praksis. Det har ikke vært tale om noen annen felles bruk av stranden. De oppsittere som ikke selv hadde strandlinje, hadde fra tidligere sikret seg

Side:1127

nausttomter og båtplasser annetsteds på gårdens grunn. Det er i det hele ikke opplyst noe om noen annen utøvelse av felles strandrettighet i den tidligere felles utmark enn at det har vært krevet inn og fordelt landslot av sildefiske.

Som annenvoterende i lagmannsretten finner jeg at man vanskelig kan ha noen sikker mening om hvorvidt utskiftningsretten i det hele har regnet med rett til laksefiske som en strandrett eller ikke. En kan ikke bygge på noen fast juridisk sprogbruk, og utskiftningsforretningen selv inneholder ikke noe som kan gi noen bestemt rettledning. Det står imidlertid for meg som det ville vært rimelig at utskiftningsretten hadde latt det komme tydelig frem, om den hadde ment at retten til laksefiske skulle være med blant de strandrettigheter som skulle forbli felles.

At det skulle ligge i ordene om at landslot og tang skulle forbli felles, som herredsretten nærmest har antatt, kan jeg ikke finne rimelig. Retten til landslot, som er en rett til å ta betaling av fremmede fiskere for deres bruk av stranden ved sildesteng, har liten likhet med den rett til laksefiske med faststående redskap som følger med stranden. Jeg kan her vise til det som er uttalt av førstvoterende i høyesterettsdom i Rt-1959-420, særlig side 424. Også av den grunn kan jeg ikke slutte meg til den oppfatning lagmannsrettens førstvoterende har, at lakseretten omfattes av uttrykket «o. l.» i utskiftningsforretningen.

For meg står det derfor som den naturligste forståelse av ordene i utskiftningsforretningen at de ikke omfatter retten til laksefiske.

Når lakseretten da ikke er forbeholdt fellesskapet, må følgen bli at den ansees for utskiftet, med andre ord at den følger stranden på vanlig måte.

Dette resultat finner jeg også av andre grunner mest naturlig. Etter de foreliggende opplysninger hadde det vært forsøkt laksefiske med faststående redskap utenfor den felles utmark på Troneset noen år før utskiftningen. Forsøket har åpenbart ikke vært vellykket, for opplysningene om fisket er meget sparsomme, og det er helt på det rene at det i de senere år og helt frem til 1951 ikke har vært drevet noe laksefiske, i ethvert fall ikke av noen betydning. Retten til laksefiske er i det hele ikke nærmere behandlet eller omtalt i utskiftningsforretningen. Dette til tross for at laksefiske var vel kjent i Kvinnherad på den tid, og etter hva der er opplyst til dels hadde atskillig økonomisk betydning. Det synes derfor klart at man på utskiftningstiden ikke har regnet med noe laksefiske på Helvik. Av den grunn er det ikke blitt særskilt omtalt.

Praktisk sett dukket det opp som en ny herlighet man før ikke hadde regnet med på Helvik da kilenotfiske ble forsøkt i 1951 og viste seg å gi utbytte. Noe grunnlag for at retten til laksefiske ikke på vanlig måte skulle tilhøre strandeieren, men være forbeholdt det tidligere fellesskap, kan jeg da ikke finne at det er. Etter min mening måtte det forlanges en klar hjemmel i utskiftningsforretningen for at en økonomisk herlighet som først ble

Side:1128

aktuell 50 år senere skulle ansees uskiftet og forbeholdt fellesskapet.

Jeg finner derfor at den ankende parts påstand må bli å ta til følge.

Saken har frembudt atskillig tvil, som de tidligere dommer gir klart uttrykk for; det har vært i begge parters interesse å få rettsforholdene klarlagt og avgjort. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Fru Gunvor Haugse har som grunneier enerett til det laksefiske fra hennes eiendom g.nr. 139 b.nr. 8 i Kvinnherad som §1 i lov nr. 5 av 27. februar 1930 hjemler grunneiere.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer på vesentlige punkter den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall.

Etter min mening er det de beste grunner som taler for at lakseretten ble uutskiftet ved utskiftningsforretningen i 1901. Jeg synes det er den mest naturlige tolkning av forretningen at de rettigheter og herligheter som var knyttet til sjøen, herunder også laksefisket, fortsatt skulle blitt liggende i fellesskap.

Utskiftningsforretningen av 1901 gjaldt deling av utmarken, og det som utskiftningsforretningen først og fremst hadde for øye var å tildele hvert enkelt bruk et stykke av utmarken. For meg står det som en mer eller mindre tilfeldighet hvorvidt og i hvilken utstrekning brukene fikk grenser mot sjøen. Ved forretningen ble et par av brukene tillagt meget betydelige strekninger ut mot sjøen, mens andre overhodet ikke fikk grenser mot denne.

Allerede ved den tidligere delingsforretning av 1869, som gjaldt innmarken, kom det klart frem at de forskjellige bruk skulle ha rettigheter ut mot sjøen. De bruk som ikke hadde innmark mot den lille viken ble gitt rett til naustboder og opplagstomter for å kunne trekke båtene i land. Ved den senere utskiftning i 1901 ble det på bruk nr. 8 (den ankende parts eiendom) lagt ut et større område til felles bruk som fiskeberg. Jeg går ut fra at dette var et område som skulle brukes til tørking av klippfisk. Det er også på det rene i saken at landslotten skulle deles etter skyld. Under disse omstendigheter synes jeg det er riktig å tolke de omhandlede ord i utskiftningsforretningen «Strandrettigheder af saasom Landslot, Tang o. l.» utvidende, slik at ordene også omfatter retten til laksefiske.

Som også anført av førstvoterende var laksefisket på den tid da utskiftningsforretningen ble holdt ikke et helt ukjent fiske på garden Helvik, og i ethvert fall ble det drevet på andre steder i Kvinnherad. Selv om det er så at laksefisket ble drevet i meget ringe utstrekning i tiden helt frem til 1951, dreier det seg dog ikke her om en senere nyoppdukket herlighet.

Side:1129

Slik som utskiftningsforretningen er formet antar jeg det ville vært naturligere om utskiftningsretten uttrykkelig hadde sagt at laksefisket skulle tilligge den ankende parts eiendom som enerett, hvis dette hadde vært utskiftningsrettens mening. Utskiftningsrettens taushet på dette punkt synes jeg snarere trekker i retning av at laksefisket fortsatt skulle være uutskiftet.

Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av lagmannsrettens dom. Når det gjelder saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Leif Dalaker med domsmenn Magnus Heimvik og Bernt Nes):

Saka gjeld usemja om rett til laksefiske i sjøen, tilbakebetaling av landslut og erstatning for påført skade under fiske.

Saksøkjaren, som eig b.nr. 8 av garden Helvik, g.nr. 139 i Kvinnherad, har ein utmarksteig som støyter til sjøen. Opphaveleg låg utmarka som høyrer til Helvikgarden i sameiga mellom dei 17 eigarane. Men ved utskiftning i 1901 vart utmarka skift og eigarane fekk kvar sine teigar. Saksøkjaren var tildelt Troneset med Tronesvikjo som denne tvisten gjeld. Foruten saksøkjaren fekk og 3 av dei andre eigarane teigar med grense til sjøen.

Saksøkjaren let i åra 1951-1956 4. vitne, Bjarne Røssland, få fiska laks med kilenot utanfor teigen sin ved Troneset. Saksøkjaren meinte at han som grunneigar hadde eneretten til laksefisket der, og åleine kunde leiga bort laksefisket. Nokre av dei andre grunneigarane var ikkje samde i det. Dei meinte at laksefiske var sams for heile Helvikgarden. Som heimel for det heldt dei seg til denne avgjerda i utskiftningsforretningen: «Strandrettigheder af saasom Landslot, Tang o. l. skal have sit Forblivende som hidtil.» - - -

Dei nærare sakstilhøva er desse:

Det har så langt tilbake som folk kan hugsa så å segja ikkje vore drive laksefiske ved Troneset, før enn i 1951 og åra etter, då 4. vitne, Bjarne Røssland, fekk lov til å setja not der. 1. vitne, Nils Raustein, 85 år, har forklart at han ein sommar som gutunge såg eit redskap som var utsett på Tronesvikjo. Folk sa at det var eit lakseredskap. Det skulle vera far til kaptein Haugse og ein Gjert Helvik som åtte det. Det er og nemnt at bestefar til saksøkte Samson Helvik skal ha hatt laksenøter. Men opplysningane om dette er svært uklare.

I åra 1951-1956 hadde Bjarne Røssland not ved Troneset. Røssland har forklart at han første året spurde grunneigaren, kaptein Haugse, om lov til å setja not der. For å vera på den sikre sida, segjar han, spurde han og saksøkte Samson Helvik. Samson meinte at han fekk spyrja dei andre eigarane i Helvik og. Men Røssland spurde ikkje andre, då kaptein Haugse meinte at korkje Samson Helvik eller andre hadde noko med det. I åra 1952-1956 spurde han berre kaptein Haugse. Samson Helvik sa til Røssland at han skulle kassera inn landsluten, det hadde han gjort i alle år når det gjaldt sildefisket. Han sa at landsluten var 3 %. Samson

Side:1130

Helvik tok imot landsluten for dei første 3 åra og Ernst Helvik for 1954 og 1955. Kaptein Haugse fekk og sin del av landsluten, i alt ca. 7 kr.

I 1956 hadde Bjarne Røssland på same måten som før løyve av kaptein Haugse til å setja ut not ved Troneset. Då Røssland kom og skulle setja ut nota, viste det seg at saksøkte Eyvind Helvik hadde sett ut not der, slik at det ikkje vart plass for Røssland si not. Eyvind tok opp nota og flytte ho til ein annan stad den 25. mai. Då Røssland nokre dager seinare sette ut nota si, kom dei saksøkte Ernst og Leif Helvik og sette ut auregarn som kom i vegen for nota. Fisket for Røssland vart det året så å segja heilt øydelagt, då han berre fiska for i alt kr. 183,50. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Nygaard, Helge Refsum og Jonas Madsø):

Lagmannsretten har som heradsretten funne saka tvilsam, men fleirtalet - lagdomarane Nygaard og Madsø - er komne til same resultat som den.

Lagdomar Nygaard ser saka slik:

Den første lakselova av 1905 fastsette at eigaren av den tilstøytande grunnen hadde eineretten til laksefisket utanfor sitt land. Denne lova gjaldt ikkje på den tid utmarka på Helvik blei utskift, i åra 1896-1901. Men utan å gå nærare inn på omfanget av grunneigarens rett før 1905, er det iallfall på det reine at det også på utskiftningstida var gjeldande rett at grunneigaren hadde ein viss einerett til laksefiske utanfor sin grunn. Tvisten i saka gjeld denne grunneigarretten, og spørsmålet er om den blei utskift saman med grunnen i 1901, eller om den framleis er sams for dei utskifte bruka.

Innmarkstilhøva på Helvik blei ordna ved ei delings- og skyldsetningsforretning i 1869, medan utmarka blei skift ved den utskiftningsforretninga som blei avslutta i 1901. Det er retten til laksefisket utanfor utmarksteigane tvisten gjeld.

Det må leggjast til grunn som hovudsynspunkt at utskiftninga har delt alt hopehav mellom bruka, om ikkje anna er fastsett, jfr. Gjelsviks Tingsrett, 3. utg. side 123 og høgsterettsdom i Rt-1924-693.

For laksefiske er dette hovudsynspunkt lagt til grunn i 2 høgsterettsdomar i Rt-1908-67 og Rt-1907-721. Det fylgjer av desse domane at når ikkje anna er sagt i utskiftningsforretninga, og heller ikkje serlege omstende talar for noko anna, må laksefisket fylgja grunnen, jamvel om slikt fiske ikkje var drive der på utskiftningstida, og likeså om fisket nok har vore drive, men ikkje vore rekna med og derfor heller ikkje vore nytta som noko spesielt gode. Båe domane ga grunneigaren medhald. I domen av 1907 var ingenting nemnt i utskiftningsforretninga i retning av at lakseretten kunne vera unnatatt, og i domen av 1908 var landslott og inntekt av kval som gjekk på land, positivt nemnt.

Også for lagmannsretten er det sparsame og uklare opplysningar om laksefisket på Helvik på utskiftningstida. Lagmannsretten er samd i det som heradsretten har sagt om dette, men legg til at etter opplysningane for lagmannsretten er det uklart om det fisket Gjert Helvik og Thomas Haugse dreiv, gjekk for seg før eller etter utskiftninga. Etter dei opplysningane som ligg føre må leggjast til grunn at det nok har vore drive

Side:1131

litt laksefiske av somme av brukarane på Helvik, også før utskiftninga. Det er såleis opplyst at ein av eigarane på utskiftningstida, Samson Helvik, skal ha hatt kilenot. Det er noko uklart kvar i fjorden dei fiska, men det er mogeleg at fisket har vore prøvt også på Troneset og i Tronesvika, som båe høyrer til ankepartens utmark. Alt tyder likevel på at det er eit sparsamt og sporadisk fiske som har vore drive, og at det har kasta heller lite av seg, slik at det har vore mindre pårekna.

Spørsmålet er så om lakseretten likevel har vore halde utanfor utskiftninga. Om slike unnatak innehald utskiftningsforretninga m. a. denne merknaden:

«Strandrettigheder af saasom Landslod, Tang o. l. skal have sit Forblivende som hidtil. -»

I dette atterhaldet er ingenting uttrykkeleg nemnt om fiske. Saka må derfor avgjerast på grunnlag av ei tolking av det, og spørsmålet er om utskiftningsretten har meint å ta lakseretten med her.

For lagmannsretten som for heradsretten ligg det ikkje føre opplysningar om bruken av fiskeretten som kan gi noko som helst støtte for tolkinga.

Heller ikkje kan meininga mellom dei som i dag er brukarar på Helvik vera avgjerande. Rettnok synest både dei 3 andre grunneigarane til sjøen, og dei andre grunneigarane på Helvik, mellom dei nokre av dei større, å vera samde med ankeparten, medan dei 3 ankemotpartane synest å stå åleine om sitt syn. Dette kan nok tala for at berre sjøgrunneigarane har lakserett. Men noko sikkert prov for kva som var meininga i 1901 kan dette likevel ikkje finnast å vera, meddi ingen av dei som i dag er brukarar, hadde noko med utskiftninga å gjera.

Det kan ikkje finnast at kartet over utskiftninga eller synfaringa på åstaden gir nokon peikepinn om at utskiftningsretten ved utmålinga av utmarksteigane har tatt omsyn til at sjøteigane ville få føremonar gjennom strandretten. Heller ikkje kan retten finna andre haldepunkt for eit slikt syn. I denne samanhengen kan nemnast at eitt av dei 4 bruka ved sjøen, b.nr. 10, også har fått ein god del utmark opp mot fjellkammen, på same måten som bruka til ankemotpartane.

Spørsmålet er så om ordlyden i merknaden samanhalde med dei opplysningar som elles ligg føre om tilhøva på utskiftningstida, er klar nok til å konstatera at lakseretten er halden unna utskiftninga.

Denne domaren er komen til at så er tilfelle.

Slik han les merknaden, kan han rettnok ikkje finna at det har vore utskiftningsretten si meining å la heile strandretten vera sams. Etter ordlyden må meininga vera at slike strandrettar som landslott, tang o. l. skal vera urørde av utskiftninga. Av dette fylgjer at ikkje alle strandrettar skal vera unnatatt frå utskiftninga, men berre landslott, tang og slike strandrettar som liknar desse.

Han finn det ikkje turvande å ta stode til om lakseretten er ein strandrett («strandrettighed») i strengt dogmatisk retning. Det er rettnok så at utskiftningslova av 1882 serleg i §85 i. f. synest å skilja mellom fiske og strandrettar, og i teorien drøfter Hårberg i si bok «Om servitutter» fiske og strandrettar i kvar sine bolkar under kap. 11, rettnok utan å nemna landslott i bolken om strandrettar. På den andre sida omtalar Gjelsvik i Tingsretten både fiskeretten og landslotten under §6, «Strandretten».

Side:1132

Både om fiskeretten og landslotten uttrykkjar han seg på same måten, at dei fylgjer strandretten. Avgjerande her er likevel ikkje noko av dette, men kva utskiftningsretten har lagt i ordet «Strandrettigheder». Hovudoppgåva for utskiftningsretten har vore skiftet av utmarka. Om det som knyter seg til strandretten har den berre den før refererte, summariske merknaden. Det var ein oppmålingsassistent ved namn O. Sunde som administrerte retten. Om hans kvalifikasjonar ligg det ikkje føre nærare opplysningar. Men det er neppe grunn til å rekna med at han medvite skal ha trekt eit skilje mellom fiskeretter og strandretter, og halde fiskeretten utanfor. Å setja fiskeretten utanfor ved ei subtil tolking av «Strandrettigheder» kan det ikkje finnast grunnlag for.

Spørsmålet er så om lakseretten går inn under slike strandrettar som landslott, tang o. l.

Det kan ikkje finnast å vera serleg påfallande at lakseretten ikkje er positivt nemnt i merknaden. Som før nemnt var laksefisket heller lite pårekna på utskiftningstida. Derimot var nok inntekt av landslott på den tid rekna som eit ikkje uvesentlig aktivum. Det same gjeld retten til tanghentning, meddi tangen hadde verdi som gjødsel for gardsbruka. Det er også grunn til å peika på at dei brukarane som miste sjøgrunn, både i 1869 og 1901 passa på å halda på dei føremoner som sjøen kunne gi, ved at dei sikra seg m. a. naustetomter, opplagsplass, fisketurkeplass, landslott, tangrett og anna. Jamvel om lakseretten ikkje talde så mykje på Helvikstranda på denne tida, er det mindre truleg at dei skal ha gitt frå seg det den måtte kunna gi til livberging og av inntekter. Ein må etter det opplyste gå ut frå at laksefisket andre steder i Kvinnherad kunne gi godt utbyte, og at dette var kjent nok.

Etter dei opplysningar som ligg føre må det nok i dette tilfelle utan vidare vera klart at den ikkje kan gå direkte inn under landslott. Det må i så måte vera tilstrekkeleg å visa til det som er sagt om skilnaden mellom landslott og lakseleige i høgsterettsdom i Rt-1959-420, spesielt side 424.

Derimot finn denne domaren at lakseretten må gå inn under «o. l.» i den før siterte merknaden. Han finn det for sin del ikkje tvilsamt at «o. l.» ikkje berre går tilbake på «Tang» men også på «Landslod». Likskapen mellom landslott og lakserett er såvidt stor at han er blitt stående ved at utskiftningsretten har meint å ta lakseretten med på denne måten, og at dette er kome klart nok til uttrykk. Forklaringer for retten tyder på at det nok har førekome i distriktet at lakseleige jamvel har vore kalla for landslott. Denne språkbruken kan ein ikkje utan vidare tilleggja oppmålingsassistent Sunde, men den er tilstrekkelig til å visa kor nærskylde landslott og lakserett er. Det nære sambandet mellom desse to er også kome til uttrykk i det avsnittet som er sitert frå første og andre utgåva av Gjelsviks Tingsrett i før nemnde dom i Rt-1959-420 på side 423. Det same gjeld høgsterettsdomen i Rt-1950-907, der det etter tilhøva blei akseptert at laksefisket gjekk inn under landslott som positivt var unnatatt frå utskiftninga.

Hans resultat er så vidt han kan sjå ikkje i strid med dei før nemnde domane av 1907, 1908 og 1959, der det enten ikkje var gjort noko unnatak i utskiftningsforretninga, eller der var gjort unnatak som var vesentleg mindre vidtgåande enn det her er tale om.

Side:1133

Lagdomar Madsø er komen til same resultat som lagdomar Nygaard og er samd i hans grunngiing utanom det som går fram av det fylgjande:

Av ordlyden av det som står i utskiftningsforretninga om strandretten kan ikkje noko visst utleidast, for det første fordi ordet «Strandrettigheder» ikkje er noko fast omgrep, men kan ha ulik meining etter kven som nyttar det og kva samanheng det er nytta i, og for det andre fordi det som vidare står i utskiftninga heller ikkje er klart, mellom anna av den grunn at «o. l.» enten kan visa tilbake til landslott og tang eller kan visa tilbake berre til ordet tang slik at det må avgjerast etter samanhengen kva som er meint. Jamvel om meininga skulle vera å visa tilbake også til ordet landslott, er ikkje dermed saka klar, meddi landslott og fiske er ulike ting, og det ville vera rimeleg om også fiske hadde vore nemnt i same samanheng som landslott, dersom det hadde vore meininga at også fisket skulle liggja i hopehav. Dessutan ville hopehavet blitt så omfattande om fiske også skulle vore med, at det då truleg ville ha vore rimeleg å nytta ein generell uttrykksmåte utan spesifikasjonar i staden for dei uttrykk som er nemnde i utskiftningsforretninga.

At det vil bli ei upraktisk ordning om fisket skal liggja i hopehav, serleg når det ikkje er tatt noko avgjerd om korleis ein sams laksefiskerett skal utnyttast, er også noko som kan tyda på at det ikkje har vore meininga at fiskeretten skal vera sams.

Det er likevel sannsynleg at utskiftningsretten ikkje har reflektert så nøye over dei forhold som her er nemnde. Jamvel om laksefiske i sjø med fastståande reidskap tvillaust var ålment kjendt i 1901, og kanskje også hadde vore drive på Helvik, synest det å vera klart at det ikkje har vore lagt den same vekt på det som på landslotten. Det er også tenkjeleg at det før lakselova av 1905 ikkje var reflektert nærare over om laksefisket blei drive som fritt fiske eller som eit fiske som var knytt til ein serskild eigedom, og at det er ei medvirkande årsak til at laksefisket ikkje var spesielt nemnt som ein av dei rettar som skulle vera sams.

Når alle brukarane, også dei som miste grunn til sjøen, etter delings- og skyldsettingsforretninga i 1869 og utskiftningsforretninga i 1901 framleis fekk halde ved lag sitt tilgjenge til å driva fiske i sjøen ved at det blei tatt unna naustetomter, opplagsplass ved sjøen og fisketurkeplass, og framleis skulle ha sine inntekter av andre sitt fiske ved at dei hadde rett til landslott, er det lite truleg at det har vore deira meining å gi frå seg tilgangen til laksefiske med fastståande reidskap og det som ved fisket kunne skaffast av mat og inntekter til garden. Dette må også ha vore klart for dei andre grunneigarane. Under desse tilhøva synest det naturleg, jamvel om laksefiskeretten til vanleg tilkjem grunneigaren, å tolka uttrykket i utskiftningsforretninga slik at laksefiskeretten også var av dei strandrettar som ved utskiftninga var sett i klasse med landslott og tangrettar, og som framleis skulle vera sams.

Lagdomar Helge Refsum er komen til eit anna resultat enn fleirtallet. Han finn at retten til laksefiske ved utskiftninga må vere lagd til strandeigaren Thomas Haugse. Han meinar m. a. at den fråsegna som er gitt av lensmannen i Kvinnherad 31. juli 1918, fråsegnene frå Johanna Torkildsen og Nils Raudstein, og fråsegnene frå Peder Torkelsen den 15. november 1958 og frå Guro B. Helvik den 19. november 1958 talar sterkest for dette synspunktet. Likeså finn han at del vitneprova som

Side:1134

er gitt m. a. av Torstein Storås, Gerhard Helvik og Nils Aakre støttar dette.

Ei anna ordning ville vera upraktisk og har ikkje noko grunnlag for seg i utnyttinga av laksefisket i den tid som er gått sidan utskiftninga i 1901. Naustetomtene, opplagsplassene ved sjøen og fisketurkeplassen har tent og tenar mange andre viktige føremål enn laksefisket og har inga som helst serleg tilknytning til dette fisket, slik som dei er lagde i lendet.

Det ville vera lite tenkjeleg at rett til laksefiske skulle vera unemnt i ei utskiftning dersom det var tanken at den skulle tilkome andre enn grunneigaren. Han finn at det er uråd ved noko ordtolking av utskiftningsforretninga å finne haldepunkt for at det ved utskiftninga er avgjort eller føresett at laksefiske framleis skal liggja i hopehav. Ein fellesrett til laksefiske ville kunne volda mange komplikasjonar i tilhøvet mellom brukarane og ville også av den grunn vera ei upraktisk ordning i og for seg om den skulle halda fram etter utskiftninga.

Laksefisket hadde etter det ein veit lite økonomisk verd i forhold til det som landslott av sild eller annan stimfisk på utskiftningstida kunne ventast å gi. - - -