Rt-1957-771
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1957-08-21 |
| Publisert: | Rt-1957-771 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 72/1957 |
| Parter: | Statsadvokat Christian Bull, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Eckhoff, Nygaard, Rode, Skau |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926) |
Dommer Hiorthøy: A ble 11. desember 1956 satt under tiltale av politimesteren i Kristiansand for å ha overtrådt motorvognlovens §17 annet ledd «derved at han den 10. november 1956 mellom ca. kl. 01.00 og ca. 01.30 enten kjørte personbil K-4553 på Nedre Lundsvei i Kristiansand, idet han satt ved rattet i bilen mens B skjøv bilen frem og tilbake 2-3 ganger på en strekning av ca. 25 meter, eller forsøkte å kjøre bilen ved å forholde seg som foran nevnt, idet han på denne måten forsøkte å få startet bilen for deretter å kjøre den, skjønt han var påvirket av alkohol (ikke edru), idet han hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på over 0,5 promille». Ved Kristiansand byretts dom av 29. mai 1957 ble tiltalte frifunnet så vel for kjøring som for forsøk på kjøring i påvirket tilstand. Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene mente at tiltaltes håndtering av bilen måtte
Side:772
betegnes som kjøring av motorvogn, idet tiltalte hadde bilen under styring. Han anførte dessuten at denne håndtering av bilen kunne innebære stor fare for mulig annen trafikk.
Politimesteren i Kristiansand har påanket dommen til Høyesterett på grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen. I ankeerklæringen har han fremholdt følgende:
«Når det gjelder lovanvendelsen, mener jeg at byretten har tatt feil når den er kommet til at den håndtering av bilen som har funnet sted, ikke er kjøring i lovens forstand. Jeg er enig i uttalelsen fra rettens mindretall om at tiltaltes håndtering av bilen må betegnes som kjøring av motorvogn, idet tiltalte hadde bilen under styring. Jeg mener også at det må legges vekt på at bilen ikke bare ble skjøvet framover, men også tilbake (rygget), hvorved faren for mulig annen trafikk og faren for å kjøre utfor vegen ble øket.
Når det gjelder saksbehandlingen, mener jeg at domsgrunnene ikke er tilstrekkelig uttømmende for så vidt angår beskrivelsen av den håndtering av bilen som har funnet sted og av vegen hvorpå dette skjedde samt av vegens nærmeste omgivelser. Den beskrivelse som er gitt i dommen, mener jeg er for knapp til at en fullt ut kan vurdere faremomentene ved den håndtering av bilen som har funnet sted, f. eks. faren for å kjøre utfor vegen.»
Som det fremgår av ankeerklæringen, er det ikke anket over den frifinnende dom for så vidt den angår forsøk på kjøring av motorvogn i påvirket tilstand. Her har da også retten enstemmig funnet det bevist at bilen ikke var startet de siste 3 måneder forut for hendelsen, og at det var umulig å starte den ved skyvning. Retten har videre lagt til grunn at tiltalte ikke satte på tenningen, ikke satte bilen i gear, og at han i det hele tatt ikke gjorde noe forsøk på å få startet motoren.
Saken gjelder etter dette utelukkende spørsmålet om hvorvidt det av tiltalte utviste forhold kan betegnes som kjøring i motorvognlovens forstand, samt om den beskrivelse som er gitt i dommen, er tilstrekkelig uttømmende til at Høyesterett kan prøve byrettens lovanvendelse.
Selv om byrettens domsgrunner på enkelte punkter kunne ha vært mer fullstendige, antar jeg likevel at de momenter flertallet har trukket frem gir tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre at byrettens dom bygger på en riktig lovforståelse, og at anken således må forkastes.
Spørsmålet om hva som går inn under begrepet «kjøring» i motorvognloven, har vært behandlet i en rekke tidligere avgjørelser av Høyesterett. Ved disse er det bl.a. fastslått at det ikke er en nødvendig forutsetning at kjøretøyet drives frem ved at motoren er i gang (eventuelt ved hjelp av selvstarteren). Selv om motoren er avslått eller ubrukelig, ansees det som kjøring, dersom føreren lar vognen trille nedover ved egen tyngde, i hvert fall hvis det ikke bare dreier seg om en «flytning» over en helt ubetydelig distanse. Jeg viser for så
Side:773
vidt til Rt-1947-211, 341 og 466, Rt-1948-292 og Rt-1953-1005. På den annen side har Høyesterett ikke bedømt forholdet som kjøring i motorvognlovens forstand når vognen har vært satt i bevegelse ved håndkraft under omstendigheter hvor vognens spesielle faremuligheter, først og fremst dens tyngde og fart, ikke har kunnet utløses, jfr. Rt-1940-391, Rt-1947-341 og Rt-1951-487. Jeg antar at det foreliggende tilfelle må henføres til den sistnevnte gruppe, idet jeg finner avgjørende det som er opplyst i dommen om at bilen - skjøvet av en mann - bare kom opp i en hastighet som var mindre enn vanlig gangfart, og at det der hvor skyvningen av bilen fant sted, var lang vei uten noen mulighet for å få skjøvet den utfor bakke. Jeg nevner at byrettens flertall har antatt at denne håndtering av bilen ikke har representert noen særlig fare for person eller gods.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Rode og Skau: Likeså.
Av byrettens dom (kst. byfogd Torbjørn Lian med domsmenn)
- - -
Retten skal bemerke:
Det er på det rene at der hvor skyvningen av bilen fant sted er det plan vei uten noen mulighet for å få skjøvet den utfor bakke, slik at bilen kunne rulle av egen tyngde. Det er videre på det rene at bilen ble skjøvet på en begrenset strekning av ca. 25 meter - av en mann, og at motoren ikke gikk. Det var således heller ikke tale om å flytte bilen med dens egen maskinkraft.
Rettens flertall - formannen og domsmann Olav Grønsund - kan ikke se at den håndtering av bilen som her har funnet sted representerte noen særlig fare for person eller gods, idet bilen - skjøvet av en mann - bare kom opp i en liten hastighet, som en finner må ha vært mindre enn vaniig gangfart. Etter det foran anførte finner rettens flertall ikke i dette tilfelle å kunne betegne tiltaltes befatning med bilen som kjøring av motorvogn, og mener å finne støtte for dette syn i tidligere høyesterettsdommer. Det vises til dommer referert i Norsk Retstidende 1940 391, 1947 341 og 1951 487. - - -
Side:774