Rt-1958-702

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-06-28
Publisert:	Rt-1958-702
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 68/1958
Parter:	Johannes Olai Olsen Eikeland m/verge Ole J. Eikeland (overrettssakfører Lars Sollsnes - til prøve) mot Malena Andersdatter Eikeland (høyesterettsadvokat Otto Roll) og nr. 183/1956: Jogeir Engstein Eikeland m/verge Eng. Eikeland (overrettssakfører Lars Sollesnes - til prøve) mot Malena Andersdatter Eikeland (høyesterettsadvokat Otto Roll).
Forfatter:	Heiberg, Thrap, Eckhoff, Bahr, Skau
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §14, §16, §172, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §180, §98, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §71

Dommer Heiberg: Johan Olsen Eikeland, som hadde odelsrett til g.nr. 22 b.nr. 3 og 5 i Fusa, giftet seg i 1928 med Malena Andersdatter. Mellom ektefellene ble 22. desember 1928 opprettet gjensidig testament som bestemte at den lengstlevende skulle beholde fellesboet som sin eiendom. Ekteskapet var barnløst. Johan Eikeland døde i 1938, og enken overtok boet - herunder odelseiendommene - i medhold av testamentet.

Ved skjøte, datert 8. november 1949, tinglyst 10. mars 1950, solgte Malena Eikeland sine eiendommer til Johannes Hansen Helland. Ved salget holdt hun tilbake hovedbygning og et lite uthus på b.nr. 5 med ca. 1 1/2 mål have. Dette ble skilt ut og gitt b.nr. 43.

En tid etterat salget var gjennomført, fikk Malena Eikeland vite at det ville bli innledet odelssøksmål på vegne av mannens slektning, den umyndige Johannes Olai Eikeland. Hun ble da enig med Johannes Helland om å gjøre handelen om. Eiendommene ble tilbakeført til henne ved skjøte, datert 5. juni 1950, tinglyst samme dag, og b.nr. 43 ble kort etter sammenføyet med b.nr. 5 igjen.

Johannes Olai reiste så odelssak mot Malena Eikeland, og også mot Martha A. Helland som hadde en beboelsesrett på eiendommen.

Midhordland herredsrett - sorenskriveren med 3 domsmenn - avsa 24. februar 1954 dom med domsslutning:

«Malena Andersdatter Eikeland og Martha A. Helland frifinnes.

I saksomkostninger betaler Johannes Olai Olsen Eikeland ved verge Ole J. Eikeland til de saksøkte 500 kroner innen 2 uker etter dommens forkynnelse.»

Herredsretten fant at Malena Eikeland var beskyttet mot odelsløsning ved regelen i odelslovens §16, siste ledd, og tok ikke standpunkt til de andre spørsmål i saken.

Side:703

Johannes Olai Eikeland påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og en fetter av ham, Jogeir Eikeland, erklærte hjelpeintervensjon med påstand om selv å kjennes løsningsberettiget. Lagmannsretten avsa 26. mars 1955 dom med domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Johannes Olai Olsen Eikeland ved verge Ole J. Eikeland 500 kroner til Malena A. Eikeland og Martha A. Helland.

Jogeir Engstein Eikelands påstand avvises.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Dommen var enstemmig. For b.nr. 3 avgjorde flertallet saken på grunnlag av at Johannes Olais odelsrett til b.nr. 3 var gått tapt ved at en yngre bror av hans far hadde vært eier av denne eiendom fra 1900 til 1926, uten at det var foregått en deling etter odelslovens §14 eller noen transaksjon som kunne likestilles med slik deling. B.nr. 5 var ved odelstaksten ikke blitt taksert særskilt, og Johannes Olai kunne da heller ikke kreve å løse denne eiendommen.

Lagmannsrettens mindretall bygget i likhet med herredsretten sitt resultat på at Malena Eikeland var beskyttet av odelslovens §16. Flertallet tok ikke standpunkt til spørsmålet.

Johannes Olai har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har fått Justisdepartementets bevilling til fritagelse for rettsgebyrer m.v., og har nedlagt denne påstand:

»Prinsipalt:

At Malena Andersdtr. Eikeland dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Eikeland nedre, g.nr. 22 b.nr. 3 og 5 av skyld mark 3,56 i Fusa herred til Johannes Olai Olsen Eikeland v/verje Ole J. Eikeland og til å fravike eiendommen innen første faredag mot betaling av løsningssummen kr. 22 000 i overensstemmelse med skjønnsloven §71 og §66.

Subsidiært:

At Malena Andersdtr. Eikeland dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Eikeland nedre, g.nr. 22 b.nr. 3 og 5 av skyld mark 3,52 i Fusa herred (brukene med unntak av våningshus, ett mindre uthus og hage på ca. 1 1/2 da., som har vært utskilt og hatt bruksnr. 43 med skyld mark 0,04) til Johannes Olai Olsen Eikeland v/verje Ole J. Eikeland, og til å fravike eiendommen innen første faredag mot betaling av løsningssummen kr. 14 000 i overensstemmelse med skjønnsloven §71 og §66.

I begge tilfelle:

a) Malena Eikeland dømmes å betale statens utlegg i anledning av at Johs. Olai Eikeland for Høyesterett har hatt bevilling til fritak for rettsgebyr.

b) Malena Eikeland dømmes å betale saksomkostninger til den ankende part for alle retter.»

Jogeir Eikeland har senere reist selvstendig odelssøksmål etterat lagmannsretten hadde avvist hans påstand som

Side:704

hjelpeintervenient om selv å bli kjent odelsberettiget. Ved taksten er b.nr. 3, b.nr. 5 og det tidligere fraskilte b.nr. 43 taksert særskilt.

Midhordland herredsrett - dommerfullmektigen med 3 domsmenn - avsa 18. april 1956 dom med domsslutning:

«Malena Andersdatter Eikeland frifinnes.

I saksomkostninger betaler Jogeir Engstein Eikeland v/verge Eng. Eikeland saksøkte 250 kroner innen 2 uker etter dommens forkynnelse.»

Dommen er i likhet med den tidligere dom av herredsretten bygget på odelslovens §16.

Etter kjæremål ble dommen for så vidt angår omkostningsavgjørelsen opphevet og hjemvist til ny behandling. Herredsretten avsa deretter 29. september 1956 tilleggsdom med domsslutning:

«I saksomkostninger for herredsretten betaler Jogeir Engstein Eikeland v/verge Eng. Eikeland saksøkte Malena Andersdtr. Eikeland 375 kroner innen 2 uker etter dommens forkynnelse.»

Jogeir Eikeland har påanket herredsrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anken innbrakt direkte for Høyesterett. Han har nedlagt denne påstand:

«A. For det tilfelle at Johannes Olai Eikeland ikke måtte løse g.nr. 22 b.nr. 3 og 5 i Fusa.

Prinsipalt:

At Malena Andersdtr. Eikeland dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Eikeland nedre, g.nr. 22 b.nr. 3 og 5 av skyld mark 3,56 i Fusa herred til Jogeir Engstein Eikeland v/verje Engel Eikeland og til å fravike eiendommen innen første faredag mot betaling av løsningssummen kr. 23 000 i overensstemmelse med skjønnsl. §71 og §66 .

Subsidiært:

At Malena Andersdtr. Eikeland dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Eikeland nedre, g.nr. 22 b.nr. 3 og 5 av skyld mark 3,52 i Fusa (brukene med unntak av det midlertidig utskilte bruksnr. 43, dvs. våningshuset, ett mindre uthus og hage på ca. 1 1/2 da.) til Jogeir Engstein Eikeland v/verje Engel Eikeland og til å fravike nevnte eiendom innen første faredag mot betaling av løsningssummen kr. 15 000 i overensstemmelse med skjønnsloven §71 og §66.

B. For det tilfelle at den ankende ikke har odelsrett til b.nr. 3.

Prinsipalt:

At Malena Andersdtr. Eikeland dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Eikeland nedre, g.nr. 22 b.nr. 5 av skyld mark 1,78 i Fusa herred til Jogeir Engstein Eikeland v/verje Engel Eikeland og til å fravike nevnte eiendom innen første faredag mot betaling av løsningssummen kr. 20 000 i overensstemmelse med skjønnsl. §71 og §66.

Subsidiært:

At Malena Andersdtr. Eikeland dømmes til å utstede skjøte

Side:705

på eiendommen Eikeland nedre, g.nr. 22 b.nr. 5 av skyld mark 1,74 i Fusa herred (bruket med unntak av det midlertidig utskilte bruk nr. 43, dvs. våningshuset, ett mindre uthus og hage på ca. 1 1/2 da.) til Jogeir Engstein Eikeland v/verje Engel Eikeland og til å fravike eiendommen innen første faredag mot betaling av løsningssummen kr. 12 000 i overensstemmelse med skjønnsl. §71 og §66.

C. I alle tilfelle:

Malena Eikeland dømmes å betale saksomkostninger til den ankende part for alle retter.»

De to saker er forenet i medhold av tvistemålslovens §98.

For Høyesterett foreligger som nytt dokument en redegjørelse fra overrettssakfører Eng. Eikeland, som er far til og verge for Jogeir. Ellers foreligger sakene i vesentlig samme skikkelse som tidligere. Johannes Olais anke omfattet opprinnelig også Martha Helland, men hun er senere død, og det er enighet om at anken ansees som bortfalt for hennes vedkommende.

Om saksforholdet viser jeg ellers til de avsagte dommer. Det er enighet om at Jogeir står tilbake for Johannes Olai i den utstrekning dennes odelsrett er i behold.

De spørsmål som foreligger for Høyesterett, faller i tre grupper:

1. Har det funnet sted et «skiftelignende oppgjør» som kan likestilles med en deling etter odelslovens §14? I motsatt fall er partene enige om at hverken Johannes Olai eller Jogeir har odelsrett til b.nr. 3, og at Johannes Olai heller ikke kan løse b.nr. 5 (med det tidligere b.nr. 43).

2. Er Malena Eikeland beskyttet ved regelen i odelslovens §16 siste ledd?

3. Kan hun iallfall kreve å beholde det tidligere b.nr. 43 i medhold av denne bestemmelse?

Ad 1). Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at det ikke er skjedd en deling etter odelslovens §14 eller noen transaksjon som kan likestilles med slik deling. Jeg innskrenker meg til å vise til flertallets begrunnelse, som jeg i alt vesentlig kan tiltre.

Etter dette resultat er det som nevnt på det rene at Malena Eikeland helt må frifinnes for Johannes Olais krav, og at heller ikke Jogeir har odelsrett til b.nr. 3. De øvrige spørsmål oppstår således bare for Jogeirs krav om å løse b.nr. 5 (med eller uten b.nr. 43).

Ad 2). I motsetning til herredsretten og lagmannsrettens mindretall antar jeg at den beskyttelse odelslovens §16, siste ledd gir gjenlevende ektefelle, ikke kan gjelde i dette tilfelle.

Som hovedregel beskytter bestemmelsen den ektefelle som har fått odelseiendommen utlagt på skifte eller sitter i uskiftet bo, mot å bli «drevet fra gården» av avdødes odelsberettigede slektninger.

Det er visstnok så at bestemmelsen i enkelte tilfelle er gitt

Side:706

analogisk anvendelse utenfor skifteforhold, således i de saker som er gjengitt i Rt-1940-100 og Rt-1946-956. Men i begge disse saker hadde det funnet sted et salg nettopp med sikte på at eiendommen skulle komme den gjenlevende av ektefellene til gode, og avgjørelsen var begrunnet i dette spesielle forhold.

Derimot kan jeg ikke se at de hensyn som har diktert lovens §16, siste ledd, tilsier at enken skal være beskyttet mot odelsløsning i den foreliggende sak. Hun hadde frivillig solgt eiendommene til en utenforstående, og salget var fullt gjennomført ved at kjøperen hadde fått skjøte og overtatt bruken. Mer enn et halvt år senere ble så eiendommene skjøtet tilbake til selgeren, og da bare fordi partene mente at de på denne måte kunne hindre de odelsberettigede fra å gjøre sin løsningsrett gjeldende.

Etter min mening vil det være betenkelig å utstrekke beskyttelsen etter odelslovens §16, siste ledd, til å gjelde i et slikt tilfelle. Odelspreskripsjonsfristen var forlengst begynt å løpe, og de odelsberettigede måtte regne med at de var nødt til å gå til løsningssak innen utløpet av fristen, hvis de ikke ville tape sin rett. Som jeg ser det, vil det være å bringe inn et uheldig moment av usikkerhet hvis de odelsberettigede skal måtte finne seg i at deres løsningsrett kan settes ut av spillet på den måte som her er skjedd.

Jeg mener således at Jogeir har løsningsrett til b.nr. 5.

Ad 3). Etter min mening omfatter løsningsretten ikke det fraskilte b.nr. 43 (som igjen er sammenføyet med b.nr. 5 etter tilbakeskjøtingen).

Denne del av eiendommen har overhodet ikke vært ute av Malena Eikelands eie, og for så vidt må hun være beskyttet av odelslovens §16, siste ledd. Ifølge det gjensidige testament skal hun beholde hele fellesboet som sin eiendom. Jeg kan da ikke finne at det er noen hjemmel for å tillegge hennes salg av en del av eiendommen den virkning at hun også for resten av eiendommen mister det vern §16, siste ledd, gir henne. Den del av eiendommen hun således får beholde, vil formodentlig senere kunne løses på odel når hun ikke lenger sitter med eiendommen, jfr. Rt-1949-967.

Mitt resultat blir således at Jogeir har rett til å løse b.nr. 5 uten det tidligere fraskilte b.nr. 43, men at Malena Eikeland ellers må frifinnes i begge saker.

Da mitt standpunkt med hensyn til odelslovens §16 ikke deles av Høyesteretts flertall, former jeg ikke utkast til dom.

Dommer Bahr: Jeg ser saken delvis på en annen måte enn førstvoterende, idet jeg er kommet til at Malena Eikeland må frifinnes også for Jogeir Eikelands krav om å løse b.nr. 5. Bortsett fra dette spørsmål - som jeg i det følgende skal gå nærmere inn på - er jeg enig med førstvoterende og tiltrer hans begrunnelse.

Når det gjelder Jogeirs krav på å løse b.nr. 5, finner jeg i

Side:707

motsetning til førstvoterende at Malena Eikeland må ansees beskyttet av bestemmelsen i odelslovens §16, siste ledd.

Med hensyn til den lovgivningspolitiske begrunnelse for denne bestemmelse, som kom inn i odelsloven ved tilleggslov av 11. juni 1915 («lex Rinde»), kan henvises til justiskomiteens bemerkninger i Innst. O. nr. 61-1915 131, 2. spalte:

«Komitéen er enig i forslagets tanke. At den gjenlevende egtefælle, som sitter igjen som enke eller enkemand paa førstavdødes odelsgaard, uten videre skal kunne fordrives av mer eller mindre fjerne slegtninger av førstavdøde fra den eiendom hvor han eller hun og den avdøde egtefælle kanske gjennem en lang aarrække har hat sit fælles hjem, er i og for sig et litet rimelig forhold, som kan føre til høist ubillige og støtende resultater. En ændring heri vil bare være en videre anvendelse av den tanke, som ligger til grund for den nugjældende §16 i odelsloven, hvorefter gjenlevende er indtil en viss grad beskyttet overfor en saadan behandling fra barns og stedbarns side.»

Jeg oppfatter bestemmelsen slik at den i prinsippet vil gi den lengstlevende, odelsløse ektefelle, så lenge han eller hun forblir ugift, samme vern overfor odelsberettigede slektninger av førstavdøde som denne selv ville hatt om han fremdeles hadde levet og sittet med eiendommen.

Om man nå tenker seg at Johan Eikeland fremdeles var i live og at han badde solgt gården til Helland og kjøpt den tilbake igjen, kan jeg ikke finne det tvilsomt at Jogeir etter tilbakekjøpet ville ha vært avskåret fra å løse b.nr. 5 fra Johan. Den løsningsadgang som i tilfelle ville ha oppstått for Jogeir ved et salg fra Johan til Helland som forutsatt, ville altså ha falt bort igjen i og med at eiendommen på ny kom på den bedre odelsberettigedes, Johans, hånd. Jeg anser ikke dette som uten videre avgjørende for spørsmålet i den foreliggende sak, men betraktningen danner etter min mening en naturlig bakgrunn og et utgangspukt for bedømmelsen av det forhold vi har med å gjøre.

Jeg ser det slik at det i vårt tilfelle foreligger en situasjon som ganske visst ikke går direkte inn under §16, siste ledd, men hvor det etter lovgrunnen er naturlig og rimelig at bestemmelsen gis utvidet eller analogisk anvendelse. Etter de opplysninger som foreligger, legger jeg til grunn at når Malena Eikeland i 1949 solgte gården - unntatt det daværende b.nr. 43 med påstående hus - til Johannes Helland for kr. 5000 og kår, var det fordi hun ønsket en ordning hvorved hun ble fritatt for å drive gården, men fortsatt kunne ha opphold og utkomme på den. At hun solgte til Helland, som ikke hadde odelsrett, hadde - så vidt jeg forstår - sin grunn i at hun regnet med at hun ikke kunne oppnå en slik ordning ved salg til noen av de odelsberettigede. På den annen side har hun trolig gått ut fra at de odelsberettigede ikke kunne eller ville løse gården etter et salg til Helland. Da det så viste seg at ordningen likevel ikke

Side:708

lot seg gjennomføre fordi det ble bebudet odelssøksmål fra Johannes Olai mot Helland, ble Malena Eikeland og Helland enige om å gjøre handelen opp igjen ved at eiendommen ble overdratt tilbake til Malena. Dette ble da gjennomført ca. et halvt år etterat salget fra Malena Eikeland til Helland hadde funnet sted og Helland hadde overtatt gården, men før noen odelssak var innledet. Ved omgjøringen ble igjen etablert den samme situasjon som besto før salget til Helland: Malena Eikeland satt på ny med gården som en del av den formue som var tilfalt henne i henhold til det gjensidige testament. Det er under disse omstendigheter etter min mening i god overensstemmelse med tanken i §16, siste ledd, at situasjonen i forhold til denne bestemmelse bedømmes som om salg og tilbakesalg ikke hadde funnet sted.

For mitt resultat finner jeg en viss støtte i Høyesteretts dommer i Rt-1940-100 flg. og Rt-1946-956 flg. De tilfelle som er behandlet i disse dommer, er i faktisk henseende såpass forskjellige fra det som her foreligger, at dommene vanskelig kan sies å ha noen avgjørende betydning for spørsmålet i vår sak. De viser imidlertid at Høyesterett ikke har følt seg strengt bundet av ordlyden i bestemmelsen, men har gitt den anvendelse også utenfor de situasjoner den direkte er myntet på, når tilfellet er funnet å omfattes av lovgrunnen.

Resultatet vil ikke innebære noe rettstap for Jogeir som odelsberettiget. I og med at han for tiden ansees avskåret fra å løse b.nr. 5, løper det heller ikke noen preskripsjonsfrist for hans odelsrett. Han vil således kunne gjøre retten gjeldende hvis Malena Eikeland skulle inngå nytt ekteskap og i alle tilfelle etter hennes død.

Når førstvoterende har henvist til at en slik forståelse av §16, siste ledd, som den jeg her har gjort meg til talsmann for, ville kunne føre til en betenkelig usikkerhet for de odelsberettigede, skal jeg bemerke at en odelsberettiget vel i alminnelighet ikke vil ha noen sikkerhet for at en oppstått løsningsadgang blir stående åpen inntil han i tilfelle har fått gjennomført et løsningskrav. Han vil således kunne bli hindret i løsning ved at odelsgodset blir overdratt til noen som har bedre odelsrett. Jeg henviser i denne sammenheng til Baldersheim-saken, Rt-1934-853 flg., og til det tenkte tilfelle jeg behandlet i begynnelsen av mitt votum: salg fra og tilbake til Johan Eikeland.

Jeg tilføyer at det er unødvendig for meg å ta standpunkt til hvordan det foreliggende spørsmål ville bli å bedømme dersom tilbakeskjøting til Malena Eikeland først hadde funnet sted etterat odelsløsningssak var reist.

Det vil fremgå av det jeg har sagt, at Malena Eikeland etter min mening på grunn av bestemmelsen i §16, siste ledd, må ansees beskyttet mot kravet om løsning av b.nr. 5 i dets helhet. Det oppstår da ikke for meg, slik som for førstvoterende, noe særspørsmål vedkommende det tidligere b.nr. 43.

Mitt resultat blir i sak nr. 149/1955: Johannes Olai

Side:709

Eikeland mot Malena Eikeland at lagmannsrettens dom må stadfestes, og i sak nr. 183/1956: Jogeir Eikeland mot Malena Eikeland at herredsrettens dom må stadfestes.

Jeg antar etter resultatet at begge de ankende parter må betale saksomkostninger for Høyesterett. For Jogeir Eikelands vedkommende har dog spørsmålet om hans rett til nå å løse b.nr. 5 budt på slik tvil at han bare bør tilpliktes å erstatte en del av motpartens omkostninger. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i herredsrettens eller lagmannsrettens omkostningsavgjørelser.

I sak nr. 149/1955 stemmer jeg for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Johannes Olai Olsen Eikeland til Malena Andersdatter Eikeland 1000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

I sak nr. 183/1956 stemmer jeg for denne

dom:

Herredsrettens dom av 18. april 1956 med tilleggsdom av 29. september 1956 stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jogeir Engstein Eikeland til Malena Andersdatter Eikeland 500 - fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bahr.

Dommer Skau: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom i sak nr. 149/1955 (sorenskriver C. F. Rode med domsmenn Vinsjans Holmefjord, Nils Gjerdevik og Lasse Opstad):

- - -

Gjertrud Andersdatter Egeland satt som enke i uskiftet bo etter Ole Hanssen Egeland fra 1879 med hjemmelen til ektefellenes faste eiendom, Eikeland nedre, g.nr. 22, b.nr. 3 av skyld mk. 7,22 i Fusa herred, som var odelsjord.

Ektefellene hadde 5 barn, 4 gutter og 1 pike. Den eldste sønn, Hans, reiste til Amerika i 1898 og døde der i 1944. Det er ikke nærmere opplyst hvor det er er blitt av datteren, men er på det rene at hun overlevet moren som døde i 1935. De 3 andre sønner ble boende hjemme.

Side:710

Den 25. april 1895 ble det holdt delings- og skyldsetningsforretning på gården «i anledning af at eiersken Gjertrud Andersdtr., der hensidder i uskiftet bo efter sin avdøde mand Ole Hansen Ekeland har solgt en andel af eiendommen til sin Søn Johan Andreas Olsen. - - - Efter grensene således vare bestemte, foretok vi befaring såvel av hovedbruget som den solgte andel og fandt vi at den udgjør 1/3 af den samlede indmark, hvorhos selgersken erklærte at den solgte andel skal have 1/3 af eiendommens øvrige herligheder - - -».

Johan var den nest eldste av brødrene.

Ved skjøte datert 14. november 1899, tinglyst 22. s. m., skjøtet så Gjertrud Anderstdtr. den utskilte 1/3, som fikk b.nr. 5 av g.nr. 22, til sønnen Johan Andreas Olsen, «for kjøbesum 1000 - et tusind - kroner, kjøbesummen er ordnet».

Ved skjøte datert 8. mars 1900, tinglyst 15. s. m. solgte Gjertrud Andersdtr. de gjenværende 2/3 av b.nr. 3 til den yngste av Sønnene, Ole Christian Olsen, for kr. 2000 «afgjort således at kjøberen overtager som personlig debitor den på eiendommen hvilende pantegjeld 800 kr., medens resten eller kr. 1200 bliver henstående med pant i den solgte eiendom. - - - Foruden kjøbesummen har kjøberen sammen med min eldste søn Johan Andreas Olsen, som har fået skjøde på en parcel af eiendommen, at svare mig et kår verdsatt for 5 år til 500 kroner. Af kåret, hvorom oprettes et særlig stemplet papir, svarer denne eiendom, b.nr. 3, 2/3 - to tredjedeler -, - - -».

I tilslutning hertil ble det den 8. mars 1900 opprettet et særskilt kårbrev, undertegnet av Johan Olsen Eikeland og Ole Olsen Eikeland, hvori disse forplikter seg til - med henholdsvis 1/3 og 2/3 - å yte sin mor et nærmere spesifisert kår.

Det har ikke kunnet gis noen opplysning om grunnen til at Gjertrud Andersdtr. med forbigåelse av sønn nr. 3, Johannes, skjøter hele den gjenværende eiendom til den yngste sønn, Ole Christian.

Den 22. mars 1902 ble det mellom disse 2 brødre opprettet en kjøpekontrakt hvoretter Ole Christian forplikter seg til å selge en halvpart av b.nr. 3 med påstående huser - altså /» av den opprinnelige eiendom - til den eldre broren Johannes for kr. 1350, «som afgjøres ved at kjøberen som personlig debitor overtager halvdelen af det den hele eiendom nu påhvilende pantelån til hypotekbanken. Foruden kjøbesummen og uden afdrag i denne overtager kjøberen 1/3 af kåret til vor moder, Gjertrud Andersdtr., - - - kjøberen overtager straks sin halvdel.» Broren Johan underskrev som et av vitterlighetsvitnene.

I forbindelse med offentlig utskiftning over innmarken på Eikeland nedre ble det 23. juli 1903 foretatt delings- og skyldsetningsforretning på b.nr. 3, tinglyst 19. august 1903, hvorved den til Johannes Olsen solgte halvpart av b.nr. 3 er utskilt fra dette bruk og har fått b.nr. 8 og skyld mark 2,71.

Ole Christian døde i 1926. Hans bruk - b.nr. 3 - ble da delt mellom brødrene Johan og Johannes. Den delings- og skyldsetningsforretning som i den anledning ble holdt er ikke fremlagt. Heller ikke er dokumenter som tilhjemler Johan og Johannes hver sin halvpart av den delte eiendom fremlagt. Det er imidlertid på det rene at den halvpart som ble tillagt Johan beholdt b.nr. 3 og at han siden 1926 har hatt hjemmel til denne. De to bruksnumre, 5 og 3, ble deretter drevet som en eiendom.

Ved utmarksutskiftning i 1943, hvori Johan deltok som eier av b.nr. 5

Side:711

og (det delte) b.nr. 3 er en utmarksstrekning tillagt b.nr. 5 og 3 under ett, således at særskilt takst over b.nr. 3 ikke kan holdes uten forutgående deling av utmarken mellom de to bruk.

Johan var gift med Malena Andersdtr. Eikeland - saksøkte. Det er ikke opplyst når ekteskapet ble inngått, men det er på det rene at det var før 1926 og at b.nr. 5, som Johan brakte inn i ekteskapet, var odelsjord.

Det var ikke barn i ekteskapet da Johan døde i 1938. Enken - saksøkte nr. 1 - ble sittende med de to bruksnumre som fremdeles ble drevet i fellesskap.

Ved skjøte tinglyst 10. mars 1950 solgte saksøkte nr. 1 b.nr. 3 og b.nr. 5 til sin slektning Johannes H. Helland som ikke har odelsrett til noen av brukene. Skjøtet er ikke fremlagt, men det er på det rene at saksøkte nr. 1 ved salget tok unna fra b.nr. 5 gårdens våningshus og et mindre uthus og et hageareal på ca. 1 1/2 dekar omkring husene. Ved senere holdt og tinglyst skylddelingsforretning, som heller ikke er fremlagt, har det unnatatte grunnstykke fått b.nr. 43.

Det er ubestridt at Johannes H. Helland tiltrådte bruken av eiendommen og flyttet inn i våningshuset.

Da det ble kjent at saksøkeren ville gjøre sin odelsrett gjeldende, men før det, etter det som er opplyst, var tatt noen skritt i den retning, skjøtet Johannes H. Helland b.nr. 3 og 5 tilbake til saksøkte nr. 1. Skjøtet er tinglyst 5. juni 1950. Den 15. november 1950 ble b.nr. 43 igjen sammenføyet med b.nr. 5, slik at eiendommen fra da av igjen bare består av de to bruksnumre 3 og 5 som saksøkte nr. 1 har hjemmel til.

Den 28. mai 1952 uttok saksøkeren Johannes Olai Olsen Eikeland ved verge Ole J. Eikeland forliksklage i odelsløsningssak mot saksøkte. Saken ble behandlet 3. juli 1952 og henvist til retten.

Odelstakst ble holdt 25. august 1952.

Saksøkeren krevet særskilt takst vedkommende det ikke lenger eksisterende b.nr. 43. Denne anmodning er tatt til følge og dette bruk er taksert til kr. 8000.

B. nr. 3 og 5 er taksert under ett til kr. 16 000. Det fremgår ikke av skjønnsbegjæringen eller skjønnsgrunnene at saksøkeren har forlangt særskilt tekst over de to bruk. Det heter i skjønnsgrunnene:

«Eiendommen består opprinnelig av b.nr. 5. Til dette bruk ble der i sin tid tillagt en teig - b.nr. 3 - som for den alt vesentlige del besto av en utmarksstrekning. Ved utskiftningen i 1943 over utmarken under gården Eikeland, ble grensene for b.nr. 5 og b.nr. 3 ikke atskilt. Taksten for b.nr. 5 og b.nr. 3 må derfor bli å sette under ett for begge. Det har vært forsøkt å få de to bruksnumre slått sammen, men uten at dette hittil har kunnet lykkes.»

Ifølge odelstaksten faller kr. 10 000 av de samlede takstbeløp - kr. 24 000 - på skogen. En beboelsesrett for Martha Helland, saksøkte nr. 2, ble verdsatt til kr. 500.

Begge parter begjærte overtakst og sådan ble holdt 11. oktober 1952. Det ble gitt fellestakst for b.nr. 3 og 5 med samme begrunnelse som tidligere. Den samlede takst ble på kr. 22 000, herav for skogen kr. 6000. Av tekstbeløpet faller uforandret kr. 8000 på b.nr. 43. Beboelsesretten ble som før satt til kr. 500. - - -

Retten bemerker:

Side:712

Et benektende svar på spørsmålet om saksøktes rett i henhold til odelsl. §16, siste ledd, er falt bort, gjør det unødvendig å ta standpunkt til de øvrige spørsmål som er reist i saken. Retten tar derfor først standpunkt til dette.

Som anført av saksøkeren er det konstruktivt riktig at saksøkte nå sitter på eiendommen som kjøper i henhold til rettshandel med Johannes Helland. Skjøtet fra Helland, ikke hennes stilling som lengstlevende i det uskiftede bo, er hennes hjemmel. På samme tid er det dog så, som anført av saksøkte, at da hun sitter i uskiftet bo tilhører eiendommen nå - som før salg og tilbakesalg fant sted - det uskiftede fellesbo.

Det er ikke påstått at tilbakeskjøtingen til saksøkte er proformaverk.

Da saksøkeren gikk i gang med sin odelssak var stillingen således, bortsett fra den formelle hjemmel, både rettslig og faktisk slik som den hadde vært før salget til Helland. Eiendommen, som besto av b.nr. 3 og b.nr. 5 - b.nr. 43 var imidlertid forsvunnet - tilhørte avdøde Johan Andreas Eikeland og gjenlevende hustru Malenas uskiftede fellesbo og ble besittet av gjenlevende.

Denne rettslige og faktiske tilstand ville normalt ikke gi saksøkeren, som uomtvistet hører til de «andre odelsberettigede» der omtales i odelsl. §16, siste ledd, rett til å drive saksøkte fra gården gjennom odelsløsning så lenge hun forblir ugift, idet det er på det rene at saksøkeren ikke kunne gjort odelsrett gjeldende om førstavdøde hadde levet.

At dette standpunkt med hensyn til løsningsretten opprettholdes vil ikke stille saksøkeren i noen ugunstigere stilling enn den loven, som etter odelsgodsets retts- og besittelsesforhold, normalt anviser ham. Da han ikke har noen løsningsrett løper det heller ingen odelspreskripsjon og han vil fremdeles kunne løse eiendommen når saksøkte gifter seg på ny eller når den ved hennes død går ut av slekten eller til fjernere odelsberettigede.

Denne løsning etablerer altså status quo ante på det odelsrettslige område, slik som det allerede var gjort når det gjaldt eiendomsrett og besittelse.

Det annet alternativ en er stillet overfor medfører en upåregnet og ufortjent fordel for saksøkeren, som skal kunne gå til løsning av eiendommen uten å vente på at et av de ovenfor nevnte vilkår inntreffer. Det medfører et tilsvarende stort og upåregnet tap for saksøkte, som ikke skal få fortsette å sitte med gården.

Retten antar at når det skal velges mellom en løsning som lar partenes gjensidige rettigheter svare til hva loven etter de rettslige og faktiske forhold ved saksanlegget setter som norm, og en løsning som vesentlig avviker fra denne norm, så skal det anføres meget sterke argumenter for den siste løsning, dersom den skal foretrekkes.

Det argument som påberopes fra saksøkerens side er utelukkende det salg ut av slekten til Johannes Helland som saksøkte har foretatt. Som allerede flere ganger nevnt, er dette salg gjort om igjen og var ved saksanlegget en avsluttet episode uten påviselige eksisterende faktiske eller rettslige virkninger.

Det går tydeligvis ikke an å oppfatte salget som noen erklæring fra saksøkte om at hun gir avkall på sin rett etter odelsl. §16. Dette er ikke en gang hevdet av saksøkeren og retten kommer derfor ikke nærmere inn på en slik konstruksjon.

Side:713

Det er heller ikke grunnlag for å anse salget som noe rettsbrudd fra saksøktes side i forhold til saksøkeren. Saksøkeren er ikke arving - det er i hvert fall ikke opplyst - og kan således ikke påberope seg at saksøkte ved å selge gården har gått utover sin rådighet over det uskiftede fellesbo. Den omstendighet at det hviler odel på jord medfører i og for seg ingen innskrenkning i salgsadgangen. Odelsretten gir en løsningsrett, ikke noen forkjøpsrett. Om rettsbrudd fra saksøktes side kan det bare bli tale, dersom hun har påtatt seg eller er blitt pålagt en plikt til ikke å selge gården ut av slekten. Det er ikke påvist.

Tilbake blir da bare den mulighet å knytte rettsvirkningen til den rent formale konstruksjon at saksøkte nå sitter med eiendommen som kjøper etter rettshandel med Johannes Helland.

Det lar seg ikke benekte at det gis tilfelle hvor juridiske formalkonstruksjoner har slik styrke at de fører til løsninger som ut fra en mer reell betraktning kan synes lite rimelige. Forutsetningen for dette må imidlertid være at loven eller rettspraksis så avgjørende bygger vedkommende rettsforhold på en bestemt formalkonstruksjon at denne blir bestemmende.

Det antas at så ikke er tilfelle her. Retten er oppmerksom på at Skeie, Odelsretten side 220, uttaler: «- - - forbudene i §16 gjelder heller ikke når den gjenlevende ektefelle frivillig har solgt eiendommen og derefter kjøpt den tilbake - - -». Det antas at uttalelsen i så alminnelig og avgjort form, blant annet uten sondring mellom gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo og ektefelle som har skiftet, vanskelig lar seg logisk forene med den romslighet i juridiskkonstruktiv henseende som rettspraksis har vist når det gjelder lengstlevendes adgang til å fortsette besittelsen av førstavdødes odelsgods. Når en enke som selger odelsgården ut av slekten og gjenerverver medeiendomsrett til den ved å gifte seg med den ikke odelsberettigede kjøper ansees beskyttet av odelslovens §16, synes det lite rimelig at dette ikke også skal gjelde en enke som etter salg gjenerverver udelt eiendomsrett til gården gjennom kjøp.

Det henvises til høyesterettsdom Rt-1946-956 hvor løsningsrett ikke ble ansett inntrådt til tross for at den ikke odelsberettigede enke solgte gården ut av slekten og deretter giftet seg med den nye hjemmelsinnehaver. Som følge av det nye ekteskap var boet etter hennes første mann skiftet, slik at hun ikke ble medeier i kraft av fellesboet med den avdøde odelsmann, men bare gjennom det formuesfellesskap som ble etablert ved hennes ekteskap med den ikke odelsberettigede kjøper og hjemmelsinnehaver.

Når rettspraksis i et slikt tilfelle har ansett lengstlevende beskyttet av odelsl. §16, med den følge at løsningsrett ikke er inntrådt og som følge herav heller ikke odelspreskripsjon, så legges det overordentlig liten vekt på den rent formale juridiske konstruksjon. Det antas ikke å være nødvendig å gå nærmere inn på dommen for at det skal være klart at lengstlevende i den foreliggende sak rent faktisk - besittelsesmessig - står like sterkt som lengstlevende i den siterte dom, og at eiendommen i det foreliggende tilfelle formaljuridisk er langt sterkere tilknyttet henne og den avdøde odelsmann enn den, i det tilfelle dommen omhandler, er knyttet til lengstlevende og spesielt til avdøde, odelsmannen.

At det i den siterte dom dreier seg om beskyttelse overfor fellesbarn,

Side:714

mens det her gjelder fjerne slektninger av avdøde, antas ikke å medføre noen prinsipiell forskjell. Heller ikke at det i den siterte dom var i den odelsberettigedes interesse å få fastslått at løsningsadgang ikke var inntrådt, mens interessen her er den motsatte.

Så vel etter den siterte dom som etter høyesterettsdom Rt-1920-474 og Rt-1940-100 antas det at det ikke har betydning for saksøktes adgang til å påberope seg odelsl. §16, at den formelle hjemmel til eiendommen etter dødsfallet er gått over på henne.

Det antas derfor at det vil være i samsvar med rettspraksis å anse saksøkte som beskyttet av odelsl. §16.

Retten antar at dette også har direkte støtte i loven.

Vilkåret for at saksøkte skal kunne drives fra gården så lenge hun er ugift, er at saksøkeren kunne ha gjort odelsrett gjeldende om den førstavdøde ektefelle hadde levet.

Det antas heri å ligge at saksøkeren på et søksmålsgrunning som det anvendte, ikke kan nå frem med et odelssøksmål mot gjenlevende, med mindre han på det ved saksanlegget eksisterende faktiske og rettslige grunnlag kunne nådd frem med et odelssøksmål mot førstavdøde, som supponeres å leve.

Det er utvilsomt at den omstendighet at odelsgodset før saksanlegget var kommet tilbake til den odelsberettigedes og hans hustrus fellesbo, ville utelukket at odelssøksmål mot førstavdøde kunne føre frem. Det ville for så vidt være uten betydning hvilken av de to i formuesfellesskap levende ektefeller som hadde kjøpt eiendommen tilbake.

Så vidt skjønnes ville det være i direkte strid med lovens ord om man under og på grunnlag av en faktisk og juridisk situasjon, som Ikke ville tillatt odelsløsning overfor førstavdøde, om han hadde levet, tillot løsning overfor gjenlevende.

Etter det anførte kommer retten til at saksøkte er beskyttet av odelsl. §16, siste ledd, og at saksøkerens påstand derfor ikke kan tas til følge.

Det er etter dette ikke nødvendig å behandle saksøktes prinsipale innsigelse som er bygget på at saksøkeren ikke har odelsrett til b.nr. 3 og at det ikke foreligger særskilt takst for b.nr. 5.

Det er heller ikke nødvendig å ta opp det spørsmål som er reist med hensyn til løsningsadgangen for det tidligere b.nr. 43.

Etter utfallet har saksøkeren tapt saken fullstendig og må etter hovedregelen i rl. §172 erstatte saksøktes saksomkostninger.

Det er ganske visst så at muligheten for odelspreskripsjon kan ha gjort det rimelig for saksøkeren å reise sak, men det er ikke rimelig at hans ønske om å sikre seg mot denne mulighet skal medføre utgifter for saksøkte. - - -

Av herredsrettens dom i sak nr. 183/1956 (dommerfullmektig Kjell Woldseth med domsmenn Martin Vindenes, Ingebrigt Kjønn og Jon L. Rød):

Ved stevning datert 27. juni 1955 og innkommet til retten samme dag har Jogeir Engstein Eikeland ved verge Eng. Eikeland saksøkt Malena Andersdtr. Eikeland i odelsløsningssak. Søksmålet gjaldt opprinnelig også Martha Andersdtr. Helland som hadde en beboelsesrett på eiendommen men hun er i mellomtiden avgått ved døden og saken er derfor bortfalt for hennes vedkommende. - - -

Side:715

Partene var enige i at saksforholdet er riktig fremstillet i forannevnte herredsrettsdom av 24. februar 1954 med de endringer som er nevnt i lagmannsrettsdommen av 26. mars 1955. - - -

Odelstakst ble holdt 6. juni 1955.

Saksøkeren krevet særskilt takst vedkommende b.nr. 3 og b.nr. 5 og det av b.nr. 5 utskilte og senere tilbakeførte b.nr. 43. Denne anmodning ble tatt til følge. B.nr. 3 ble taksert til kr. 3000, b.nr. 5 til kr. 12 000 og b.nr. 43 til kr. 8000, tilsammen kr. 23 000.

Ifølge odelstaksten utgjorde av takstsummen for b.nr. 3 verdien av skogen kr. 2000, for b.nr. 5 verdien av skogen kr. 4000 mens b.nr. 43 ikke har skog. Av det samlede beløp på kr. 23 000 falt derfor kr. 6000 på skogen. - - -

Retten bemerker:

Herredsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten i forrige sak og begrunner dette i det vesentlige på samme måte som herredsretten og lagmannsrettens mindretall i forrige sak. - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og sorenskriverne Nils Faaberg og R. Barry-Berg):

Om saksforholdet vises til herredsrettsdommen. Det er opplyst for lagmannsretten at ekteskapet mellom Malena og Johan Eikeland ble inngått i 1928, og at Johannes Helland ikke er i slekt med Malena, men er fjernt i slekt med Johan Eikeland og hans brødre. Videre er det fremlagt gjensidig testament, datert 22. desember 1928 mellom Johan og Malena Eikeland. Ifølge testamentet skal den lengstlevende «udelt beholde vårt hele fellesbo som sin eiendom. Efter lengstlevendes død skal den da beholdne formue deles mellom vore arvinger efter loven.» Det er opplyst at Malena sendte melding om at hun ville sitte i uskiftet bo og fikk erklæring om det. - - -

Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten.

Lagmannsrettens flertall, lagmann Eftestøl og sorenskriver Faaberg, tar ikke standpunkt til om Malena Eikeland er beskyttet av odelslovens §16. Disse dommere finner ikke at det i forholdet mellom Johannes Olsens og Ole Christian Olsens linjer kan regnes å være skjedd deling etter odelslovens §14 eller noen transaksjon som kan likestilles med slik deling.

Den ankende har fremholdt at det var planen å dele det opprinnelige b.nr. 3, som Gjertrud Eikeland satt i uskiftet bo med, likt mellom sønnene Johan, Johannes og Ole Christian, og at overdragelsen av b.nr. 5 til Johan i 1899 var første ledd i en slik deling.

Det finnes ikke nødvendig å drøfte om det forholder seg slik, eller om den angivelig tilsiktede deling tilfredsstillet betingelsene etter odelslovens §14 og med virkning kunne bestemmes av Gjertrud, som etter det den ankendes prosessfullmektig har opplyst ikke hadde odelsrett til eiendommen. Hvordan det enn forholder seg, er i forholdet mellom Johannes og Ole Christian slik deling ikke skjedd i eierens levende live, og heller ikke bestemt av eieren om eiendom som han beholdt til sin død. Det vites intet om noen delingsbestemmelse truffet av Gertruds mann, som døde i 1879. Og Gjertrud delte ikke det gjenværende b.nr. mellom Johannes og Ole Christian, men overdro det i levende live i sin helhet til sistnevnte. Heller ikke for lagmannsretten har noe kunnet opplyses om årsaken til at

Side:716

Johannes ble forbigått. En mulig tidligere plan om deling må Gjertrud i hvert fall ha latt falle.

Om Johannes hadde måttet respektere deling iverksatt av Gjertrud - hva man ikke behøver å ta standpunkt til - følger det ikke derav at han ikke kunne løse hele det daværende bruksnr. 3 fra Ole Christian etterat Gjertrud hadde overdratt det til ham. Ole Christian hadde ikke krav på å beholde en part svarende til hva han ville hatt krav på å beholde hvis det hadde vært tildelt ham etter §14.

Det er fremholdt av den ankende at alle vedkommende har godkjent de overdragelser som hadde funnet sted - fra Gjertrud til Johan, fra Gjertrud til Ole Christian og fra denne til Johannes, som tilsammen utgjørende en deling etter §14.

Men for det første vites ikke noe sikkert om det. Derav at de 3 brødre faktisk ble sittende med hver sin eiendom, og at Johan og Johannes overtok en part hver av Ole Christians etter dennes død, kan ingen sikker slutning trekkes. For det annet er det ikke i denne saken tale om en etterlatt eiendom som deles av den lengstlevende, men om en eiendom som den lengstlevende i levende live har overdratt til en yngre sønn. Heri er denne saken forskjellig fra den som ble avgjort ved høyesterettsdom i Rt. for 1949 248. Hva som enn måtte ligge til grunn for overdragelsen fra Ole Christian til Johannes, kan denne ikke få virkning som en deling etter §14.

Johannes tapte således for seg og sin linje odelsretten til det gjenværende bruksnr. 3 (den del som Ole Christian beholdt) ved at han lot Ole Christian sitte med det i mer enn 3 år.

Av dette gjenværende b.nr. 3 gikk en del, som beholdt betegnelsen b.nr. 3, over til Johan etter Ole Christians død i 1926. Denne del av Ole Christians tidligere eiendom er ved odelstaksten og overtaksten taksert sammen med b.nr. 5, og noen takst over b.nr. 5 alene er ikke holdt. I samsvar dermed omfatter den ankendes påstand, både den subsidiære og den prinsipale, både b.nr. 3 og b.nr. 5. Da den ankende etter foranstående ikke har odelsrett til b.nr. 3, kan han ikke få medhold i noen av påstandene. Han har heller ikke bestridt at resultatet under den forutsetning må bli frifinnelse.

Etter dette finner rettens nevnte flertall at herredsrettens dom må stadfestas, og motpartene i henhold til tvistemålslovens §180 I tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene settes til kr. 500.

Sorenskriver Barry-Berg er enig i, at herredsrettens dom må stadfestes, men bygger, som herredsretten, dette resultat på odelslovens §16, siste ledd, idet han i det vesentlige tiltrer herredsrettens begrunnelse. - -