Rt-1978-50

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-01-21
Publisert:	Rt-1978-50
Stikkord:	Militærnektersak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 6B/1978.
Parter:	A (høyesterettsadvokat Bjørn Pettersen) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Holmøy, Mellbye, Bølviken, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1

Dommer Sinding-Larsen: Leif Oscar Olsen, som er født xx.xx.1951, søkte i brev av 24. mai 1973 Justisdepartementet om å bli fritatt for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Etter at nærmere opplysninger var innhentet gjennom politiet, ble hans søknad avslått av Justisdepartementet den 17. januar 1974. Departementet viste til at det bare var hjemmel for å frita «den som ikke under noe forhold (for noen interesse) ser seg i stand til å utføre militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning». Da Olsen ikke avgav erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, ble sak reist mot ham ved Kristiansand byrett. Saken er senere overført til Oslo byrett, som den 28. mai 1975 avsa dom med slik domsslutning:

«Vilkårene for å frita Leif Oscar Olsen for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3, §1, er til stede.»

Staten ved Eidsivating statsadvokatembeter påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten, som ble satt med to domsmenn, avsa den 21. juni 1976 dom med slik domsslutning:

«Vilkårene for fritakelse av Leif Oscar Olsen for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for stadfestelse av byrettens dom.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Leif Oscar Olsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett både for så vidt angår bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og har i det vesentlige anført:

Leif Oscar Olsens søknad om fritakelse for militærtjeneste bygger på en pasifistisk grunninnstilling som er basert på et kristent livssyn hvor det kristne imperativ om «å elske sin neste» er det grunnleggende. Ut fra dette livssyn er det en plikt å verne om menneskeliv. Det kan være nødvendig å anvende fysisk vold og endog ta liv, hvis dette er nødvendig for å unngå tap av flere liv. Det har ikke foregått noen «glidning» i dette hans grunnsyn. Når han i søknaden først og fremst pekte på det norske forsvars NATO-tilknytning, var det fordi han mente at NATO og derigjennom også indirekte det norske forsvar understøttet voldsanvendelse. Det som er nevnt i søknaden, er eksempler på hans avstandstaken fra voldsbruk. Det er naturlig for en søker å ta utgangspunkt i dagens situasjon. Hovedspørsmålet for

Side:51

ham er om det er i strid med hans samvittighet å gjøre militærtjeneste nå, ikke hvordan det vil forholde seg i en tenkt fremtidig situasjon. At Olsen i sin søknad oppholdt seg ved det som var vesentlig for ham i øyeblikket, må vurderes på denne bakgrunn: det viser ikke at hans standpunkt var situasjonsbestemt. Det kan heller ikke tas som bevis for noen «glidning» i hans syn at han først senere har utdypet den pasifistiske overbevisning søknaden bygger på.

Selv om det skulle ha skjedd en viss endring i grunnlaget for hans overbevisning om ikke å kunne gjøre militærtjeneste, vil dette ikke være avgjørende, jfr. blant annet Berge-saken, Rt-1973-1044, særlig side 1047. Søknaden ble fremsatt våren 1973, og en viss utvikling i Olsens vurderinger er ikke unaturlig. Hans sak må i tilfelle vurderes ut fra det syn han nå har. Det må anses helt klart at han ikke har søkt fritakelse ut fra opportunistiske motiver, og at slike motiver heller ikke ligger bak eventuelle endringer i hans oppfatning. Han var ferdig med førstegangstjenesten da han søkte, og kunne ikke oppnå noen fordeler ved fritakelse.

Lagmannsretten har godtatt at Olsen har en pasifistisk grunninnstilling og har også lagt til grunn at den alvorlige overbevisning som loven krever, foreligger. Dette har lagmannsretten kommet til etter å ha hatt Olsen til stede i retten, og Høyesterett bør ikke sette lagmannsrettens bevisvurdering for så vidt til side.

Når lagmannsrettens flertall har funnet at vilkårene for fritakelse ikke er oppfylt, er det fordi de reservasjoner Olsen har tatt om deltakelse i forsvar mot angrep er ansett som for vidtgående. Det sentrale punkt i ankesaken er om Olsen må oppfattes slik at han under visse forutsetninger kan være villig til å delta i organisert nødverge på en slik måte at det må anses som militærtjeneste. På dette punkt påankes lagmannsrettens dom både for så vidt gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av Olsens uttalelser om 9. april-situasjonen. Han har ikke ment at okkupasjonen i sin helthet var en nødvergesituasjon som ville gjort det mulig for ham å delta i nødvergehandlinger, men at det i forbindelse med okkupasjonen eller i løpet av okkupasjonstiden kunne oppstå situasjoner som berettiget til nødverge. Lagmannsretten har også misforstått hans bruk av uttrykket «kollektivt nødverge». Nødvergedeltakelsen må springe ut av en spontan beslutning. Han aksepterer nødverge som spontan handling, men ikke en «permanent deltagelse i en voldsorganisasjon». Lagmannsretten har tatt feil når den har ansett den form for nødvergehandlinger som Olsen finner å kunne delta i, som militærtjeneste i lovens forstand. Olsens reservasjoner går ikke lenger enn de som ble godtatt i Såheimsaken, Rt-1971-769. Det erkjennes at det ikke er avgjørende at Olsen under enhver omstendighet vil forbeholde seg å vurdere de ordrer han måtte få.

Leif Oscar Olsen har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.»

Staten ved Justisdepartementet mener at lagmannsrettens dom er riktig. Lagmannsretten har med rette funnet at de reservasjoner Olsen gjør når det gjelder organisert voldsanvendelse, er så

Side:52

vidtgående at det ikke er grunnlag for fritaking. Det er imidlertid ikke ubetinget riktig når lagmannsretten har funnet at Olsen har en «slik alvorlig overbevisning som militærnekterlovens §1 krever». Det bestrides ikke at Olsen har en alvorlig overbevisning om at han ikke bør gjøre militærtjeneste. Men dette er ikke nok. Overbevisningen må ha et pasifistisk innhold, og alvoret i overbevisningen må knytte seg til dette innhold. Hvis overbevisningen er alvorlig, men ikke knytter seg til den pasifistiske holdning loven krever - ikke å kunne gjøre militærtjeneste av noen art - er alvoret i overbevisningen ikke avgjørende. Spørsmålet er derfor om Olsen har en gjennomført reflektert og konsekvent pasifistisk holdning. Det har skjedd en glidning i hans begrunnelse som kan gjøre det tvilsomt om det først og fremst er en slik holdning som begrunner hans standpunkt til militærtjeneste. I søknaden i 1973 anfører han at hans nektelse «bygger på en etisk og moralsk drøftelse av de konkrete forhold det norske militærvesen i dag befinner seg i», og viser i den videre argumentasjon vesentlig til forskjellige følger av den norske NATO-tilknytning. Heller ikke i den etterfølgende politiforklaring gir han uttrykk for noen klar pasifistisk grunnholdning. Han kan ikke gi noe entydig svar på om han vil gjøre militærtjeneste om landet blir angrepet. Først etter at hans søknad var avslått av Justisdepartementet og sak reist, fremkom han med en nærmere forklaring av sitt pasifistiske syn. Dette må i alle fall bety at det pasifistiske synspunkt ikke er det sentrale i hans begrunnelse og overbevisning.

At det er skjedd en glidning i hans argumentasjon og begrunnelse etter at sak ble reist, er i alle fall et moment som må tillegges vekt ved den helhetsvurdering som må foretas av alvoret og innholdet i overbevisningen.

Lagmannsrettens vurdering av den våpenbruk Olsen kan tenke seg å delta i, er riktig. Det er på det rene at han ikke utelukker at han i gitte situasjoner kan komme til å gripe til våpen sammen med andre, selv om han oppstiller snevre grenser. Nøyaktig hvilke grenser han regner med, er ikke klart. Han er blitt forelagt konkrete situasjoner, først og fremst 9. april-situasjonen. De svar han har gitt, tyder ikke på en konsekvent og klar pasifistisk holdning. Man må forlange at en konsekvent pasifist har tenkt igjennom slike situasjoner, og at han kan gi mer bestemte svar. Det vil være rimelig å legge vekt på lagmannsrettens gjengivelse av hans standpunkt og ikke uten videre bygge på de reservasjoner som er tatt i ankeerklæringen og i bevisopptak for Høyesterett. Hvis man bare ser hen til det han har sagt under bevisopptaket, befinner man seg i grenseområdet for det som kan godtas, jfr. Såheimsaken, Rt-1971-769 og Finstad-saken, Rt-1976-1157. Det må imidlertid foretas en helhetsvurdering hvor også glidningen i hans standpunkt og den derav følgende tvil om dettes konsekvent pasifistiske innhold må telle med. Som også erkjent av den ankende part, kan det ikke legges noen avgjørende vekt på hans reservasjon om at han vil vurdere ordrer selv, slik den dissenterende dommer i lagmannsretten har gjort, jfr. blant annet Dahl-saken, Rt-1973-170 og Astad-saken, Rt-1974-1307, særlig side 1308.

Side:53

Staten ved Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Leif Oscar Olsen har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett og har der presisert enkelte av sine standpunkter og korrigert lagmannsrettens gjengivelse av hans syn på 9. april-situasjonen. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Etter lov av 19. mars 1965 (nr. 3) §1 skal en vernepliktig fritas for militærtjeneste dersom det er grunn til å anta at han ikke kan gjøre slik tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Det er ikke tilstrekkelig at den vernepliktige føler seg overbevist om at det er berettighet å nekte militærtjeneste. Lovens vilkår er bare oppfylt dersom overbevisningen har et slikt innhold at han ikke under noen omstendighet kan gjøre «militærtjeneste av noen art» uten å komme i konflikt med den.

Olsens søknad av 24. mai 1973 var uttrykkelig begrunnet ut fra «de konkrete forhold det norske militærvesen i dag befinner seg i», og det var vist til Norges NATO-tilknytning og den situasjon denne førte med seg. Det var ikke sagt noe om at han kom i en samvittighetskonflikt ved å måtte ta liv eller om en pasifistisk grunnholdning ellers. Han trakk heller ikke videre konsekvenser i denne retning fra henvisningen til det kristne imperativ om å elske sin neste. Søknaden kan ikke, slik Olsen hevder, forstås som en eksemplifikasjon av hans generelle holdning mot voldsanvendelse i enhver form.

Politiavhøret brakte ikke noe vesentlig nytt inn når det gjaldt våpenbruk utenfor den dagsaktuelle situasjon. Olsen fant det ikke mulig å gi noe entydig svar på spørsmålet om han ville gjøre militærtjeneste om landet ble angrepet, og spørsmålet om hvorledes han ville forholde seg om han ble angrepet av fiendtlige soldater, fant han oppkonstruert og hypotetisk. Disse avvisende svar ble gitt uten at det samtidig ble gitt uttrykk for noe pasifistisk grunnsyn. Som anført av ankemotparten, gir dette i alle fall grunn til tvil om Olsen på dette tidspunkt bygde sin søknad på en avvising av militærtjenste av enhver art og under enhver omstendighet. Hans nektelsesgrunnlag den gang er ikke avgjørende dersom det må legges til grunn at han nå bygger på en alvorlig overbevisning av det innhold loven krever, men det grunnlag han anførte i søknaden, har betydning ved vurderingen av hans senere argumentasjon. Jeg viser her til at han ikke har tatt avstand fra det grunnlag som er anført i søknaden, men så sent som i bevisopptaket til bruk for Høyesterett holdt fast ved «kjernepunktet i fremstillingen».

Jeg anser det på det rene at Olsen har en fast overbevisning om at han ikke bør gjøre tjeneste i det norske forsvar slik situasjonen er i dag. Som han også har anført for Høyesterett, er det dette som er det naturlige utgangspunkt for hans vurdering. Når det gjelder spørsmålet om hvorledes han ville stille seg til deltakelse i organisert motstand mot angrep i andre situasjoner, er hans standpunkt også etter de presiseringer han har foretatt etter at sak ble reist, mer uklart, og det kan virke som han ikke helt ut vil eller kan forestille seg slike

Side:54

situasjoner. Han har gitt uttrykk for at spørsmål om hvorledes han vil stille seg under andre forutsetninger enn dagens, er oppkonstruerte og hypotetiske. Hans standpunkt til 9. april-situasjonen har i alle fall vært uklart, jfr. at han overfor lagmannsretten har funnet grunn til å korrigere byrettens gjengivelse, og at han korrigerte lagmannsretten i bevisopptaket.

Det er likevel på det rene at han er villig til å delta i organisert forsvar, «kollektivt nødverge», mot angrep som setter liv - hans eget eller andres - i fare. Under slike omstendigheter kan han også tenke seg å delta i organiserte nødvergehandlinger som strekker seg over en viss tid og være med på å benytte den mest effektive motstandsform, idet grensen bare settes ved deltakelse i ABC-krigføring og annen masseutryddelse, f.eks. terrorbombing. At han forbeholder seg å vurdere og ta standpunkt til de enkelte ordrer han måtte få, er ikke avgjørende, jfr. det partene har anført om dette. Heller ikke anser jeg det avgjørende at han bare kan tenke seg å delta i kollektivt nødverge «etter en spontan beslutning», når han regner med at denne spontane beslutning kan etterfølges av en organisert motstandsvirksomhet av lengre varighet. Jeg er enig med lagmannsretten i at den virksomhet han under visse forutsetninger kan tenke seg å delta i, må likestilles med militærtjeneste, og at vilkårene for fritakelse derfor ikke er til stede.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av bvrettens dom (byrettsdommer Knut Mehl med domsmenn):

I.

- - -

I brev av 24. mai 1973 til Justisdepartementet søkte han om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner og anførte:

«Grunnlaget for min nektelse av videre tjeneste bygger på en etisk og moralsk drøftelse av de konkrete forhold det norske militærvesen i dag befinner seg i. Vurderingene er basert på et kristent livssyn, hvor det kristne imperativ om «å elske sin neste» er det grunnleggende. Som sosialt individ, medlem av et samfunn, er jeg underlagt forbud og påbud som må følges. Likevel finnes det en grense for hvor langt jeg mener lojaliteten overfor landets lover går. Når lovene regulerer et forhold i en retning som jeg ikke kan følge uten å komme i alvorlig konflikt med min overbevisning, velger jeg å gå utenom det regelverk som foreligger.

Med den bakgrunn finner jeg ikke å kunne tjenestegjøre i det norske Nato-forsvar, fordi jeg ser det som en del av, og som en legalisering av undertrykkelse og urettferdighet. Flere Natoland er diktaturstyrte (Portugal, Hellas, Tyrkia). I disse land virker Nato som en opprettholder av status quo,

Side:55

det vil si en legalisering av mer eller mindre ekstrem form for institusjonalisert vold. De sosiale skiller opprettholdes, og de borgerligdemokratiske rettigheter blir fratatt folket ved bruk av, og under trussel av vold og frihetsberøvelse.

Natoland er også deltakere i åpne voldskonflikter; Portugals kolonikriger i Afrika og USA's krigføring i Indo-China. Her er økonomisk og politisk maktbegjær den drivende kraft. Menneskeverdet blir underlagt maktprestisje. Om Norges militære styrker ikke selv direkte deltar i kampene, så er likevel Norges rolle i Nato sammenheng delaktig og ansvarlig for det som skjer, bl.a. ved våpen til Nato styrker i andre land.

Dessuten virker medlemsskapet i Nato handlingslammende for en konstruktiv Norsk fredspolitikk. For ikke-Natoland vil Norges militærvesen alltid oppfattes som en del av et større krigsapparat. Riktignok har det skjedd en viss tilnærming mellom Warzawa-pakt-landene og Nato, med Sovjet og USA som hovedaktører. Men det gjelder disse landene selv, for konflikter mellom dem har utspilt seg i tredjeland (eks. Midt-Østenkonflikten). Resultatet av tilnærmingen har også vært en styrking av blokkenes stilling overfor den fattige og ufrie del av verden.

Natolandene har hatt fravær av krig siden alliansepakten ble opprettet, men om det er på grunn av eller på tross av Nato er ingen gitt å svare på. Men om det har vært fravær av krig i disse landene, så fortrenger ikke det den kjennsgjerning at et eller annet Natoland har vært krigførende utenfor egne landegrenser helt siden Nato ble opprettet.

Også på det diplomatiske plan har Norge vært bundet i situasjoner hvor vi kunne ha bidratt med positive utspill. Norges aktivitet i å fatte vedtak og støtte resolusjoner som kunne vært en del av en større sammenheng for å hindre vold og undertrykkelse, har vært svak bl.a. på grunn av vårt forhold til Nato. Eksempelvis unnlot Norge i 1970 å stemme for en FN-resolusjon om å innstille leveransen av militært utstyr og hjelp til Portugal p.g.a. kolonikrigene.

Ved å bli stående i det norske forsvar blir jeg en del av det system som opprettholder undertrykkelse ved vold overfor forskjellige grupper av mennesker som krever sosial, økonomisk og politisk frihet og uavhengighet. Jeg vil med andre ord kjempe mot rettferdige og grunnleggende menneskelige rettigheter. Det er i så sterk grad i strid med min alvorlige overbevisning at det eneste jeg finner etisk forsvarlig er å be om overføring til sivil tjeneste.»

Den 21. juni 1973 møtte han på Kristiansand politikammer og ga forklaring, hvor det heter:

«Avh. har ikke mere å tilføie til sin søknad av 24. mai d.å. og mener med denne å ha gitt uttrykk for sin alvorlige overbevisning.

Ved sin søknad av 24. mai d.å. var han ikke klar over at der skulle legges ved bevitnelser og attester for sine standpunkter. Dette vil nå bli etterkommet i løpet av noen dager.

På spørsmål om landet bør nedlegge sitt forsvar i sin helhet svarer han bekreftende, når det gjelder forsvaret slik som det er etablert i dag.

På spørsmål om det er galt av andre personer å gjøre militærtjeneste svarer han at slik som det norske forsvar fungerer i dag, så finner avh. det ikke etisk forsvarlig å gjøre militærtjeneste.

Om landet vårt skulle bli angrepet har han dette svar: Det er umulig å gi

Side:56

et entydig svar om å gjøre militærtjeneste å forsvare landet da den konkrete situasjon må legges til grunn.

På spørsmål om ingen bør forsvare landet, svarer han som anført.

Hvis han skulle bli angrepet av fiendtlige soldater og det gjaldt hans liv, svarer han at spørsmålet er så oppkonstruert at det er umulig å ta noe standpunkt til det.

Skulle det gjelde hans foreldre, søsken eller slektninger, ville hans standpunkt være det samme som foran nevnt. - - -

Han betrakter seg ikke som pasifist hvis en med pasifist mener det å ikke benytte vold under noe forhold eller situasjon. På spørsmål om han har en overbevisning av et absolutt innhold hvoretter det for ham fremstiller seg som umulig under noe forhold å kunne delta i organisert våpenbruk mot medmennesker på den måte som det militære forsvar i sin ytterste konsekvens forutsetter, svarer han at vold i forbindelse med å fremme egne interesser ikke er forenlig med avh.'s etikk, men ser ikke bort i fra at der kan være situasjoner hvor voldsbruk vil være det eneste middel for kollektivt nødverge.

Når det gjelder spørsmålet om hans standpunkt til NATO-alliansen kan han bare vise til hva som fremgår av hans søknad av 24.5.73. På spørsmål om han kunne tenke seg å gjøre tjeneste og bruke våpen i militære styrker under FN's ledelse, svarer han at han ikke kan gi noe entydig svar som vil være almengyldig til tid og sted.» - - -

II.

Saksøkte har i sin forklaring for retten fastholdt de synspunkter som han har gitt uttrykk for i sin søknad av 24. mai 1973, men har pekt på at den politiske situasjon senere har endret seg i flere av de land han har nevnt. Politiforklaringen av 21. juni 1973 mener han gir et ufullstendig og unyansert bilde av hans syn.

Saksøkte har i retten forklart at hans standpunkt bygger på en etisk holdning som er forankret i et kristent livssyn. Han har vært aktiv i kristelig arbeid. Han er medlem av statskirken, men ikke i andre kristelige organisasjoner.

Ut fra hans kristne livssyn er hensynet til medmennesker avgjørende. Ut fra det etiske verdimål han bygger på, kan han ikke uten å komme i alvorlig konflikt med sin samvittighet underkaste seg kommando i en organisasjon som kan innebære en forpliktelse til å anvende vold mot medmennesker. Det gjelder det militære forsvar og også andre grupper som er organisert med sikte på voldsbruk, f.eks. en gerillja-organisasjon.

Dette standpunkt førte til søknaden av 24. mai 1973 om fritak for verneplikt. På dette tidspunkt var han ferdig med sin førstegangstjeneste i det militære. Det forelå heller ingen innkalling til repetisjonsøvelse. Han ønsket å ta opp spørsmålet om fritak uavhengig av en aktuell fremmøteplikt, idet han antok at hans holdning da ville virke mer troverdig. Fritak vil ikke gi ham noen personlige fordeler. Tvert i mot regner han med at fritak for militærtjenesten vil innebære at han kan bli innkalt til 4 måneders ekstra tjeneste som sivilarbeider.

På spørsmål om han i enhver situasjon vil avstå fra voldsbruk, har saksøkte uttalt at selv om han anser det lite sannsynlig, kan det oppstå

Side:57

nødvergesituasjoner som ut fra hans verdimål gjør det nødvendig å gripe inn med voldelige midler.

Om et medmenneskes liv står i fare, vil han føle seg ansvarlig om det går tapt på grunn av hans passivitet. I en slik situasjon kan det være nødvendig å sette seg til motverge, selv om konsekvensen blir at angriperens liv går tapt. For saksøkte vil det være avgjørende at det er et medmenneskes liv som står i fare. Hvorvidt det er et familiemedlem, en annen nærstående person eller en fremmed, vil ikke være av avgjørende betydning for hans holdning, og heller ikke om det gjelder ett eller flere menneskeliv som står i fare.

Han vil heller ikke utelukke at det kan være nødvendig å delta i en organisert kamp for å redde menneskeliv i ekstreme tilfeller. Han nevner som eksempel at noen stilles for en eksekusjonspelletong eller blir holdt i fengsel og går en langsom død i møte på grunn av mangel på mat og pleie. Men heller ikke i en slik situasjon kan han tenke seg å underkaste seg en kommando som fratar ham retten til selv å vurdere om det er grunn til å gripe inn, og hvilke midler som er forsvarlige i den aktuelle situasjon. En ordre må vurderes ut fra hans etiske verdimål, og han vil stå personlig ansvarlig for sine handlinger. Han vil ikke kunne underkaste seg en ubetinget lydighetsplikt i noen situasjon.

På spørsmål om hvordan han ville forholde seg 9. april 1940, sier saksøkte at det for ham er et helt hypotetisk spørsmål, og at han ikke kan sette seg inn i en situasjon som han ikke har erfart. Ut fra det syn han har i dag, mener han at han ville ha holdt på sin passifisme. Historien hadde imidlertid vist at personer som i 1930-årene hadde vært passifister, den 9. april 1940 hadde lagt passifismen fra seg og hadde grepet til våpen. Saksøktes holdning er bestemt ut fra den erkjennelse han har i dag. Han kan ikke utelukke at en eller annen «9. april» kan bli aktuell også for ham.

På spørsmål om vårt forsvar bør legges ned, svarer saksøkte at forsvaret i sin nåværende form bør legges ned. Man bør utrede spørsmålet om et ikke-voldsforsvar. Ut over dette har han ikke forutsetninger for å gjøre seg opp en mening om et alternativt forsvar. - - -

III.

Rettens merknader.

Saksøkeren har ikke bestridt at saksøktes søknad om fritak for militærtjeneste bygger på en alvorlig overbevisning, men bestrider at overbevisningens innhold er av den. art at den etter gjeldende rettspraksis kan begrunne et fritak.

Den alvorlige overbevisning må gå på det vilkår som loven setter, nemlig at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art av overbevisningsgrunner.

Retten er enig med saksøkeren i at de grunner som saksøkte har anført i sin søknad og i sin politiforklaring bærer preg av en situasjonsbetinget militærnekting av den art som etter rettspraksis ikke gir grunnlag for fritak.

I retten har saksøkte utdypet sine synsmåter. Selv om han anser det lite sannsynlig, ser han ikke bort fra at det kan oppstå situasjoner der han ut fra sitt livssyn må gripe til voldelige midler for å forsvare et medmenneske fra et angrep mot dets liv eller helbred, og selv om konsekvensen blir at angriperens liv blir tatt. Han ser heller ikke bort fra at han kan bli nødt til å være

Side:58

med på organisert motstand for å verne andres liv og helbred. Men andre interesser finner han ikke å kunne forsvare med voldsbruk mot medmennesker. Han vil heller ikke gå inn under noen kommando som fratar ham retten til selv å avgjøre om voldelig forsvar er riktig og hvilke midler som skal tas i bruk. Han vil handle på eget ansvar.

Retten antar at de voldelige forsvarshandlinger som saksøkte etter sin forklaring i retten kan tenke seg å være med på, er nødvergelignende aksjoner, som ikke kan anses som militærtjeneste. Retten antar også at det er forsvarshandlinger som ikke kan anses uforenlige med en slik passifistisk livsholdning som er et grunnvilkår for fritak fra militærtjenesten, jfr. dom inntatt i Rt-1971-769 flg. Spørsmålet blir da om disse grunner som han påberopte seg i retten, gir uttrykk for hans alvorlige overbevisning. I så fall kan det ikke få noen avgjørende betydning at han i tillegg også har andre grunner for å søke seg fritatt.

Retten finner ikke grunnlag for å sette saksøktes forklaring under hovedforhandlingen til side. Saksøkte har vært inne til førstegangstjeneste. Siden han er blitt funnet verdig til å forfremmes til korporal, må det antas at han har skikket seg vel, og at militærlivet ikke har bydd på spesielle personlige problemer for ham. Noen personlige fordeler for ham ved å unndra seg militærtjeneste er ikke påvist. Retten hadde også inntrykk av at han ærlig forsøkte å belyse de situasjoner der han ut fra sitt syn på menneskeverdet fant å måtte bruke vold for å verne medmenneskers liv og helbred. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Brøymer, Håvard Byrkjeland og tilkalt dommer herredsrettsdommer Øystein Flack med domsmenn):

- - -

Lagmannsretten - alle dommere unntatt tilkalt dommer, herredsrettsdommer Flack - er kommet til et annet resultat enn byretten, og bemerker:

Leif Oscar Olsen avtjente første gangs militærtjeneste fra 5. oktober 1970 til 1. oktober 1971. Etter 3 måneders rekruttskole tjenestegjorde han den gjenstående tid ved S. Gardekompani og var de siste 3 måneder korporal. Han er juridisk student og holder nå på med 3. avdeling.

Søknaden av 24. mai 1973 om fritakelse for militærtjeneste hadde ikke tilknytning til noen aktuell tjenesteinnkalling, men han har senere, under sakens gang, mottatt innkalling til repetisjonsøvelser.

Ifølge søknaden baserer han sine vurderinger av den militære tjenesteplikt på et kristent livssyn. 1 politiforklaringen av 21. juni 1973 har han opplyst at han ikke betrakter seg som pasifist «hvis en med pasifist mener det å ikke benytte vold under noe forhold eller situasjon», men han har i sitt brev av 20. mai 1973 til Oslo byrett, der han utdypet sitt syn, anført at han har en pasifistisk grunnholdning.

Lagmannsretten finner som byretten å kunne legge til grunn at Olsen har en slik alvorlig overbevisning som militærnekterlovens §1 krever. At han begrunnet sin opprinnelige søknad om fritakelse med norsk NATO-medlemskap kan neppe forstås slik at dette var hans eneste begrunnelse på den tid. Lagmannsretten kan derfor ikke bygge på at det har skjedd en endring i hans syn på de relevante forhold som kan gi grunnlag for fritakelse. Når det gjelder de spørsmål som er stillet ham for å klargjøre om hans nektelse av å gjøre militærtjeneste gjelder enhver form og enhver situasjon, er det til dels

Side:59

gitt noe unnvikende svar, men hans holdning er likevel blitt klarlagt, og den synes etter lagmannsrettens inntrykk ikke gi grunnlag for tvil om at han har en slik alvorlig overbevisning som lovbestemmelsen krever.

Lagmannsrettens flertall ser imidlertid annerledes enn byretten på de voldelige forsvarshandlinger Olsen ikke har utelukket at han kan være med på og som han har gjort nærmere rede for i sitt brev av 20. mai 1975, og fastholdt i sin forklaring for lagmannsretten. Olsen avviser her i sin forklaring ikke bruk av vold eller av våpen, eller det å ta liv, og heller ikke organisert motstand. Den ytterste grense for hva han kan være med på, setter han mot «deltagelse i ABC-krigføring og annen masseutryddelse som f.eks. terrorbombing». Når det gjelder spørsmål om delaktighet i forsvar av vårt eget land, har han ikke kunnet utelukke at han vil kjempe med militære midler om det skulle inntre en lignende situasjon som 9. april 1940, eller en ny okkupasjonstid. Etter lagmannsrettens syn holder Olsen således åpen muligheten for å delta i forsvarshandlinger som går ut over rammen av spontane nødvergehandlinger. De kollektive, organiserte «nødvergehandlinger», som han under bestemte forutsetninger kan være med på, må i realiteten anses som en form for militær innsats som er militærtjeneste i lovens forstand.

Det er imidlertid et vesentlig trekk ved hans holdning at han selv vil vurdere hvorvidt han under deltakelse i organisert motstand kan adlyde ordrer ut fra de etiske normer han føler seg bundet av. Lagmannsretten har forstått hans syn slik at ABC-krigføring og annen masseutryddelse som f.eks. terrorbombing også danner grensen for hvilke handlinger han kan tenke seg å utføre etter ordre. Hvilke konsekvenser hans syn på ordreutførelse måtte kunne få, synes det ikke grunn til å gå inn på, idet hans reservasjoner når det gjelder lydighetsplikten i seg selv ikke kan antas å være fritakelsesgrunn etter gjeldende rett, jfr. Rt-1973-170 på side 174. Olsen har således etter flertallets syn ikke avvist å delta i militær innsats under alle forhold, og fyller derfor ikke vilkårene for fritakelse for militærtjeneste.

Mindretallet - tilkalt dommer, herredsrettsdommer Flack bemerker:

Ankemotparten bygger sin vegring på en tankemodell som han føler som bindende for seg i enhver situasjon. I samsvar med denne tankemodellen må han selv vurdere enhver handling religiøst og etisk, og intet kan frata ham ansvaret for de handlinger han utfører. Av den grunn kan han ikke underkaste seg lydighetsplikt i noen situasjon (jfr. side 7 i by-rettens dom). En konsekvens av dette er at ankemotparten - om han skulle slutte seg til en militær avdeling - ville måtte forbeholde seg rett til fritt å vurdere enhver kommando.

Dette er ankemotpartens overbevisning, og det er intet som tyder på at den ikke er alvorlig ment og ville bli gjennomført konsekvent i en krigssituasjon. At han med en slik overbevisning har vanskelig for å svare på hypotetiske spørsmål er forståelig.

Mindretallet finner ankemotpartens standpunkt fullstendig uforenlig med enhver form for militærtjeneste, og de voldelige handlinger som ankemotparten ut fra sin tankemodell ville kunne forsvare, kan neppe få karakteren av annet enn enkeltstående, nødvergelignende handlinger.

Mindretallet er således enig med byretten og stemmer for at dens dom stadfestes. - - -