Rt-1974-1307

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-12-06
Publisert:	Rt-1974-1307
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 177/1974
Parter:	A (høyesterettsadvokat Håkon Helle) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland).
Forfatter:	Christiansen, Elstad, Roll-Matthiesen, Mellbye, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1

Dommer Christiansen: Datamedarbeider Egil Ragnar Astad, født xx.xx.1941, avtjente første gangs militærtjeneste i 1961- 62 og deltok i en repetisjonsøvelse i 1965. Den 15. juni 1971 søkte han om fritaking for fremtidig militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Justisdepartementet avslo søknaden i brev av 27. august 1971.

Da Astad fastholdt sin vegring, reiste politimesteren i Stavanger den 3. desember 1971 sak mot ham.

Ryfylke herredsrett avsa 21. desember 1972 dom med denne domsslutning:

«Vilkårene for at Egil Ragnar Astad, født xx.xx.41, kan fritas for militærtjeneste etter §1 i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunn av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.»

Egil Ragnar Astad anket, og Gulating lagmannsrett avsa 17. desember 1973 dom med denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.»

Saksforholdet går fram av domsgrunnene.

Egil Ragnar Astad har anket over lagmannsrettens dom på grunn av feil ved rettsanvendelsen. Han gjør gjeldende at det standpunkt han ved selvstendig tenkning er kommet fram til, er nær opptil og dels sammenfallende med en rent pasifistisk holdning. Han er motstander av vold fordi den ikke kan lede til noe godt (vold «avler vold»). Hans synspunkt er generelt og ikke knyttet til bestemte forutsetninger av politisk eller samfunnsmessig art, og det er forankret i et humanistisk livssyn. Men han må ta forbehold om at han i visse situasjoner ikke på forhånd kan utelukke bruk av vold som nødvendig for å hindre en større vold. Astad har vist til «kapteinsoppstanden» i Portugal som et eksempel, men han kan ikke nå tenke seg noen tilsvarende situasjon for vårt land. Dette forbehold rekker imidlertid etter hans mening ikke lenger enn det som rettspraksis har akseptert som nødverge, selv om den mulige voldsbruk ikke bare tar sikte På å verge seg selv og sine nærmeste. Han anerkjenner etter sitt syn ikke et militært forsvar, og vil i ekstreme tilfelle som nevnt selv vurdere nødvendigheten av å bruke vold. Astads prosessfullmektig har for Høyesterett særlig påberopt seg dommene i Rt-1971-769 og Rt-1973-1044.

Egil Ragnar Astad har nedlagt slik påstand:

«Egil Ragnar Astad fritas for militærtjeneste.»

Side:1308

Staten ved Justisdepartementet har vist til herredsrettens og lagmannsrettens dommer som riktige. Det erkjennes at Astad har en alvorlig overbevisning, men det bestrides at denne er av den absolutte art som kreves etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1. De reservasjoner som Astad tar med hensyn til mulig våpenbruk, hevdes å gå utover det som rettspraksis har funnet er forenlig med nevnte bestemmelse. Astad sier seg i dag villig til selv å delta i våpenbruk i visse situasjoner, og denne våpenbruk har etter statens mening karakter av militærtjeneste i lovens forstand.

Staten har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Til bruk for Høyesterett har Astad ved bevisopptak av 18. juni 1974 gitt en ny redegjørelse for sitt standpunkt.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse de har gitt. Jeg innskyter at jeg ikke kan se at Astads oppfatning har gjennomgått noen endring under sakens gang. I sin forklaring til bruk for Høyesterett har han også bekreftet at gjengivelsen av hans synspunkter i herredsrettens og lagmannsrettens dommer i hovedsak gir et riktig uttrykk for hans oppfatning.

I sistnevnte bevisopptak har Astad blant annet uttalt:

«Han kan ikke ta standpunkt til dette spørsmål nå (dvs. situasjonen i Norge 9. april 1940), men utelukker ikke voldsanvendelse hvis han derved vil kunne hindre vold. Han kan ikke nærmere presisere i hvilke situasjoner han kan tenke seg å gripe til voldsbruk, men hans utgangspunkt er at han bare vil gjøre dette hvis han derved kan bidra til å redusere voldsnivået. Som alminnelig regel mener han at bruk av vold høyner voldsnivået: vold avler vold. På spørsmål om han også kunne tenke seg å delta i organisert militær våpenbruk, svarer han at han alltid selv vil avgjøre om han skal bruke våpen, men at han ikke utelukker at han kan gjøre dette sammen med andre.»

Videre heter det:

«Han bemerket imidlertid at selv om han finner det uhensiktsmessig å benytte militærmotstand mot et despotisk styre generelt, kan det tenkes situasjoner hvor dette vil være hensiktsmessig og riktig, hvis voldsnivået derved ble redusert. Et eksempel på dette er maktskiftet i Portugal.»

Det fremgår etter min mening av det siterte og referatene i de tidligere instansers dommer at Astad ikke bare tar en reservasjon mot å kunne komme til å endre sitt standpunkt mot bruk av vold i en hypotetisk fremtid. Han er i dag villig til å akseptere våpenbruk i visse situasjoner som klart går utover ren nødrett. At han for disse - om enn ekstreme - situasjoner forbeholder seg selv å vurdere om og På hvilken måte våpenbruk skal skje, er ikke tilstrekkelig til å bringe ham inn under kravet i militærnekterlovens §1 om ikke å kunne gjøre militærtjeneste av noen art.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Side:1309

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Kirsten Clausen): - - -

Hans to brev til FR3 og forklaring til politiet som vedlå stevningen ble referert.

Brevet av 15.6.71 lyder i sin helhet slik:

«FR3

Kr.sand.

Etter lengre tid tenking har eg kome fram til at eg ikkje lenger kan delta i det norske militære vernepliktsarbeidet.

Eg finne det rett bare å utføra fredsbyggande vernepliktsarbeid og vil be om at eg ved eventuell framtidig plikttjeneste blir sett til konstruktivt fredsfremjande arbeid.

Så legg eg ved vernepliktsboka mi og vil eventuelt be om å få ei sivil utgåve.

Egil Astad.»

I sitt svar på skjemaet vedr. søknad om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner opplyser Astad at han anser seg selv som hedning, og forklarer i sitt svar videre:

«Jeg finner bruken av og trening i voldsmidler som fredsfremmende, paradoksal. Jeg kan derfor ikke godta militær tjeneste med begrunnelse i at det skal sikre freden i landet. Ber om å få utføre et positivt fredsfremmende arbeid i min tj.plikt.»

Til politiet har Astad den 9/7-71 forklart følgende:

«Han har utført sin verneplikttjeneste som det går fram av hans skriv av 21/6-71. Han viser til sin begrunnelse for overføring til sivil tjenesteplikt i sine skriv av 15/6 og 21/6-71. Han har i tiden etter at han avtjente verneplikten gradvis kommet til den overbevisning at han ikke kan gjøre militærtjeneste av humanistiske grunner. Han er ikke i mot forsvar i sin helhet. Han er for konstruktivt forsvar. Han ønsker at det militære forsvaret skal bygges ned. Han mener at det er galt av andre personer å gjøre militærtjeneste, men han mener at enhver bør kunne gjøre som han vil med hensyn til militærtjeneste.

Dersom landet blir angrepet, vil han gjøre militærtjeneste og forsvare landet med våpen. Hvis han sjøl eller hans nærmeste blir angrepet av fiendtlige soldater og det gjelder hans eller hans nærmestes liv, vil han forsvare seg og sine med våpen.

Han ser ikke noe formål med å skaffe til veie attester eller bevitnelser for sitt syn. Han mener at myndighetene bør tro ham på hans ord.

Han mener at det er hans alvorlige overbevisning at han ikke kan gjøre militærtjeneste i fremtiden. Han ber derfor om å bli overført til sivil tjenesteplikt.»

Side:1310

Ved justisdepartementets avgjørelse av 27. aug. 1971 under henvisning til hans søknad er anført bl.a.

«Etter det således anførte er mannskapets søknad om fritaking for militærtjeneste ikke begrunnet i at han er ute av stand til å gjøre militærtjeneste av enhver art og under alle forhold, men som det synes i ønsket om ved å nekte militærtjeneste i fred å fremme Norges deltagelse i internasjonalt fredsarbeid.

Justisdepartementet antar at en slik betinget innstilling til militærtjenesten ikke kan begrunne fritaking etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner og avslår derfor søknaden.

Man viser for så vidt til forarbeidene til loven (Ot. prp. nr. 42-1962/ 63, 8 og 9) og til rettspraksis (bl.a. Høyesteretts dom av 29. november 1969, Rt-1969-1285 ff).»

Astad har i retten forklart at han har kommet frem til sitt standpunkt gjennom lengre tids overveielse og tenking.

Han regner seg ikke som pasifist, da han i det legger en innstilling som bl.a. kom til uttrykk hos Ghandi. Han vil selv karakterisere seg som humanist. Han er ikke tilsluttet noe politisk parti eller gruppering, men mener at hans standpunkt er politisk, da det tar utgangspunkt i situasjonen i Norge og verden i dag.

Dersom Norge skulle bli angrepet av et fiendtligsinnet land, vil han selv vurdere situasjonen, og hva han på bakgrunn av den skal foreta seg. Han er i og for seg ikke uvillig til å stille seg under militær kommando i en krisesituasjon, men vil selv vurdere de ordre som blir gitt, og eventuelt forholde seg og trekke seg ut dersom det ble gitt ordre til handlinger som han utifra sitt humanistiske syn ikke kunne foreta seg.

Det er nødvendig å kunne forsvare seg for å bevare freden, men forsvaret i Norge i dag er altfor stort og bør bygges ned. Han mener det er paradoksalt å læres opp til å slå folk ihjel for å bygge ut freden.

Dette blir det i dag lagt altfor stor og ensidig vekt på, og andre fredsfremmende alternativer må tas i bruk og utbygges ved siden av forsvaret som bør trappes tilsvarende ned.

Astad hevder at han kan godta at det må være et visst forsvar, og han kan eventuelt tenke seg å delta og slåss ved siden av en soldat dersom situasjonen skulle tilsi det.

Han erkjenner også at det må være landets demokratiske organer som må organisere forsvaret. - - -

Retten legger til grunn at det må være oppfylt to vilkår for at Astad skal kunne fritas for militærtjeneste.

Disse to vilkår er at det må stride mot Astads 1) alvorlige overbevisning å gjøre 2) militærtjeneste av noen art.

Retten finner ikke grunn til å tvile på at Astads standpunkt er fremkommet gjennom lengre og alvorlig vurdering av forholdene, og fastslår derved at det hos Astad er en alvorlig overbevisning til stede når han ber seg fritatt fra videre militærtjeneste.

Har da denne overbevisning det innhold som loven og rettspraksis krever?

Astad har selv forklart at han ikke er pasifist, men anser seg som

Side:1311

humanist. Hans overbevisning er videre ikke av religiøs art, men politisk

Retten finner at det etter gjeldende rett hverken kreves absolutt pasifistisk eller religiøs holdning for å kunne innrømmes fritakelse fra militærtjeneste. Det som imidlertid kreves, er at overbevisningen er absolutt og ikke knyttet til forutsetninger av noen art.

Det er for retten kommet frem når det gjelder Astads standpunkt, bl.a. at han mener at forsvaret idag, slik det er blitt, ikke tjener fredens sak. Han mener at forsvaret bør bygges ned, og at fredsfremmende arbeid bør bygges tilsvarende ut. Astad er blitt stilt en rekke hypotetiske spørsmål, for at retten skal få et inntrykk av hva hans standpunkt innebærer. Det er da kommet frem at Astad kan tenke seg å delta aktivt med våpen i hånd for å forsvare landet i en krisesituasjon. Han sier imidlertid at han til enhver tid vil måtte forbeholde seg å vurdere de ordre som blir gitt.

Retten finner på bakgrunn av dette at Astads standpunkt ikke har det innhold som etter loven kreves. Hans syn er ikke bare situasjonsmotivert men også situasjonsbetinget, og et slikt nektelsesgrunnlag faller, etter rettens mening, utenfor de tilfelle som etter gjeldende rett i dag kan godtas. - - -

Av lagmannsretten dom (lagdommerne Lars Sollesnes, E. Melander og C. H. Endresen): - - -

Etter den forklaring som Astad har gitt for lagmannsretten er hans oppfatning om spørsmålet om militærtjeneste den samme som han har gitt uttrykk for overfor politiet og herredsretten. Med forklaringen for lagmannsretten er oppfatningen søkt nærmere utdypet og presisert.

Astads oppfatning synes å kunne sammenfattes slik at han ikke ser bort fra at han i visse situasjoner vil kunne delta i forsvar av landet med bruk av våpen, dersom Norge skulle bli utsatt for et uprovosert angrep fra en fiendtlig makt. Men han forbeholder seg selv å vurdere om situasjonen tilsier anvendelse av våpen mot fienden, eventuelt i hvilken utstrekning og på hvilken måte. Han vil ikke stille seg under noen kommando og anser våpenbruk som siste utvei. Slike situasjoner, hvori han etter en selvstendig vurdering ville kunne kjempe med våpen mot en fiende, mener han er ikke bare usannsynlige, men helt hypotetiske og virkelighetsfjerne. Men det vesentlige for ham er ved ikke-voldelig fredsfremmende arbeid å hindre at det oppstår situasjoner som kan gjøre det nødvendig med militær innsats. Han mener derfor at det logiske er å unnlate å delta i militær oppøving med sikte på å forberede seg på de nevnte situasjoner. Slik militær oppøving innebærer at man forbereder seg på bruk av vold. Militærtjeneste er således utslag av voldsmentalitet. Vold og voldsmentalitet bidrar til å fremkalle de ekstreme situasjoner hvor forsvar med våpenbruk kan fremstille seg som nødvendig.

Etter den forklaring Astad har gitt, bygger hans standpunkt på motstand mot voldsbruk. Denne motstand er diktert av moralske betenkeligheter ved å ta liv. Grunnlaget for hans oppfatning er derfor

Side:1312

humanistisk. Oppfatningen er uavhengig av politisk syn og grupperinger, men bygger på de eksisterende forhold i verden og kan derfor sies å være av generell politisk art, mener Astad. Den oppfatning han har om utførelse av militærtjeneste har han arbeidet seg frem til ved tenkning gjennom lang tid, og han er villig til å ta den fulle konsekvens av oppfatningen.

Astads prosessfullmektig har bl.a. fremholdt at Astad har et absolutt standpunkt i den forstand at han ikke vil kunne delta i noen form for militære øvelser, idet han under ingen omstendighet vil dyktiggjøre seg for mulig militær innsats i de situasjoner hvor han kunne tenkes å ville finne våpenbruk hensiktsmessig. Disse situasjoner fremstiller seg for Astad som så fjerntliggende og urealistiske at hans manglende avstandtaken fra våpenbruk i disse ikke kan diskvalifisere ham. Den militære innsats som han ikke har tatt avstand fra innebærer utelukkende våpenbruk ut fra egen vurdering, uten underordning under militær kommando, og kan derfor ikke karakteriseres som militærtjeneste. - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse.

Det er ikke bestridt av Statens prosessfullmektig, og lagmannsretten finner det lite tvilsomt, at den oppfatning som Astad har om spørsmålet om å utføre militærtjeneste har karakter av en alvorlig overbevisning.

Den overbevisnig som Astad har går ut På at han vanskelig vil kunne tenke seg å anvende våpen mot en fiende i en konflikt hvor hans eget land blir angrepet. Men det kan tenkes situasjoner hvor han i en slik konflikt vil bruke våpen. Dette innebærer, etter lagmannsrettens syn, at hans oppfatning ikke har ledet frem til et absolutt standpunkt. Denne aksept av våpenbruk i visse situasjoner er uforenlig med den pasifistiske grunninnstilling som kreves av den som skal kunne fritas for militærtjeneste som følge av sin overbevisning. Denne manglende avstandtaken fra våpenbruk i visse situasjoner kan ikke oppveies av at Astad under ingen omstendighet kan delta i militære øvelser i fredstid, og heller ikke av at han forbeholder seg å avgjøre ut fra sin egen samvittighet hvorvidt situasjonen er slik at han vil delta i forsvaret av landet med våpen. Foranlediget av prosedyren bemerkes at den kamp med militære våpen i visse situasjoner som Astad ikke har avvist, må anses som militærtjeneste, jfr. Rt-1973-170, særlig side 173. Til begrunnelse for det resultat som lagmannsretten er kommet til vises også til dommene i Rt-1968-843 og Rt-1969-1285. - - -

Side:1313