Rt-1971-1217

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-11-17
Publisert:	Rt-1971-1217
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 178B/1971
Parter:	Ankesak nr. 212 I/1970. Endre Vange m.fl. (høyesterettsadvokat Stig B. Harris) mot Fellesskapet Vikfalli - L/L Sognekraft og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen). Ankesak nr. 212 II/1970. Fellesskapet Vikfalli - L/L Sognekraft og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Arnfinn Fosse m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve)
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Eckhoff, Bendiksby, Mellbye, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §4

Dommer Roll-Matthiesen: Fellesskapet Vikfalli - L/L Sognekraft og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen - har fått den nødvendige hjemmel til erverv av fallrettigheter m.m i Vikja, Gravbotnelv, Huglaelv og Seljedalselv med sideelver, beliggende i Vik i Sogn. Hjemmelen er dels avtale av 15. november-19. desember 1962 hvorved et stort antall grunneiere selger sine «vassrettar» til Fellesskapet Vikfalli på nærmere angitte betingelser, blant annet at vederlaget skal fastsettes ved skjønn, dels tillatelse meddelt ved kongelig resolusjon. Underskjønn, som således dels er avtaleskjønn etter skjønnslovens §4, dels et vanlig ekspropriasjonsskjønn, ble avhjemlet ved Ytre Sogn herredsrett den 12. mars 1969. Samtlige parter forlangte overskjønn, som ble avhjemlet ved samme rett den 30. april 1970. Dette overskjønn er påanket dels av noen grunneiere, dels av Fellesskapet Vikfalli. Ankene knytter seg til følgende spørsmål:

Underskjønnsrettens flertall - tre skjønnsmenn - kom til at det såkalte både-og prinsipp måtte legges til grunn ved fastsettelsen av erstatningene. Etter flertallets standpunkt måtte først skader og ulemper erstattes, og summen av disse erstatninger måtte trekkes fra elvens brutto omsetningsverdi. Den rene fallverdi som derved fremkommer, blir så å fordele på de enkelte falleiere i forhold til de fallmetre de avgir. Mindretallet - formannen og en skjønnsmann - mente at det såkalte enten-eller prinsipp måtte legges til grunn, det vil si at erstatning skal betales enten for fallverdien eller for bruksverdien, alt etter som den ene eller den andre av disse verdier er størst.

Side:1218

Overskjønnsretten kom enstemmig til samme resultat som underskjønnsrettens mindretall. Overskjønnsretten sluttet seg til mindretallets begrunnelse med en del tilføyelser. Det skal her innskytes at det var dannet et Viksvassdragets grunneigarlag, som på møte den 24. april 1968 hadde fattet et enstemmig vedtak, sålydende: «Vederlaget for Vikja med sideelvar vert å fordela både på fall og skade og ulemper». Grunneierlaget og dets standpunkt kommer også inn ved vurderingen av det foreliggende tvistespørsmål. Herom henvises til premissene for de to skjønnsretters standpunkter.

Høyesterettsadvokat Stig B. Harris, som representerte de fleste grunneiere og rettighetshavere under begge skjønn, har på vegne av 24 parter - Endre Vange m.fl. - i alt 26 takstnummer - påanket overskjønnet til Høyesterett, hvor han har nedlagt slik påstand:

«Overskjønn avhjemlet av Ytre Sogn herredsrett i sak nr. 8/1969 B oppheves.

De ankende tilkjennes saksomkostninger.»

Fellesskapet Vikfalli har også erklært anke over overskjønnet med følgende begrunnelse: Hvis anken fra Endre Vange m.fl. fører frem uten at skjønnet også oppheves for de parter hvor fallerstatningene etter overskjønnets erstatningsfastsettelser er høyere enn ulempeerstatningene, vil resultatet bli at ekspropriasjonen av fallrettighetene blir vesentlig fordyret for eksproprianten. Skal fallverdien settes lavt fordi det tas hensyn til erstatning for skader og ulemper, må dette også gjelde for de grunneiere som bare får fallerstatning. Vikfallis anke gjelder derfor 33 parter - 42 takstnummer - hvor fallerstatningen er høyest, parter som ikke omfattes av den av høyesterettsadvokat Harris erklærte anke.

Vikfallis anke - ankesak 212 II/1970 - blir således subsidiær i den forstand at den bare blir aktuell hvis Høyesterett kommer til at den annen anke - ankesak nr. 212 I/1970 - må tas til følge. Fellesskapet Vikfalli har nedlagt denne påstand:

«I sak nr. 212 I/1970:

Overskjønnet stadfestes. Fellesskapet Vikfalli tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett i sak nr. 212 I/1970 og i sak nr. 212 II/1970 for Vikfallis egne omkostninger samt eventuelle omkostninger som Vikfalli måtte bli pålagt å betale til det offentlige.

I sak nr. 212 II/1970:

Hvis anken i sak 212 I/1970 fører til opphevelse av Ytre Sogn herredsretts overskjønn av 30. april 1970 og hjemvisning til ny behandling ved overskjønnsretten, blir dette overskjønn også å oppheve og hjemvise til ny behandling ved overskjønnsretten for følgende takstnummer:

2, 3, 3 a, 3 b, 3 c, 4, 6, 12, 17, 18, 27, 29, 33, 35, 36, 37, 45, 55, 56, 59, 59 a, 59 b, 60, 61, 63, 64, 65, 65 a, 66, 68, 69, 70, 71, 73, 78, 83, 84, 86,89 a, 96, 99 og 100.»

4 av de grunneiere som omfattes av Vikfallis anke - Jon J. Åse m.fl. - har inngitt anketilsvar til Høyesterett ved advokat

Side:1219

Knut Helgeland, som representerte dem under overskjønnet. I tilsvaret er nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes med tilkjennelse av saksomkostninger. Disse grunneiere har ikke møtt under ankeforhandlingene i Høyesterett.

8 andre av de grunneiere som omfattes av Vikfallis anke - Arnfinn Fosse m.fl. med i alt 14 takstnummer - har for Høyesterett vært representert ved høyesterettsadvokat Anders Rekve. De var for overskjønnet representert ved advokat O. Rekve. Disse ankemotparter - som har fått fri sakførsel - har nedlagt sådan påstand:

«Ytre Sogn herredsretts skjønn av 30. april 1970 stadfestes, dog slik at fellesskapet Vikfalli - L/L Sognekraft og Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.»

De øvrige som omfattes av Vikfallis anke - Otto Fosse m.fl., i alt 21 parter - har ikke inngitt tilsvar, og de har ikke møtt under ankeforhandlingene for Høyesterett.

Etter de anker som foreligger, er det en del grunneiere og rettighetshavere med tilsammen ca. 40 takstnummer som står utenfor ankesakene, og for hvem overskjønnet derfor er blitt rettskraftig. Dette gjelder for det meste parter for hvem skader og ulemper er vurdert å være høyest, uten at disse parter har ønsket å være med i den av høyesterettsadvokat Harris erklærte anke. Dessuten er det en del takstnummer nedenfor kote 18, 7, hvor det i henhold til skjønnsforutsetningene skal fastsettes alternative takster, et spørsmål som ikke berøres av nærværende ankesaker.

Høyesterettsadvokat Harris hadde i sin ankeerklæring også medtatt et spesielt ankepunkt vedkommende takstnummer 8, Anders E. Følid m.fl. Vikfalli erklærte motanke for dette punkts vedkommende. Under ankeforhandlingene er denne anke og motanken frafalt.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Ytre Sogn herredsrett til avhør av 5 vitner, blant annet høyesterettsadvokat Stig B. Harris. Det er fremlagt endel nye dokumenter.

Grunneierne har gjort gjeldende disse ankegrunner:

1. Det er utslag av uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten legger til grunn at det generelt sett ikke er rettslig adgang til å utmåle erstatningene etter både-og prinsippet.

2. Det må under enhver omstendighet være utslag av uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten avviser erstatningsberegning etter både-og prinsippet i den foreliggende situasjon, der Vik grunneigarlag har fattet enstemmig vedtak om erstatning etter både-og prinsippet.

3. Overskjønnsretten synes å ha gått utenfor sin kompetanse når den har avgjort at man måtte se bort fra grunneierlagets vedtak som uforpliktende for medlemmene. Overskjønnsretten skulle ikke ha tatt standpunkt til dette spørsmål, og det skulle eventuelt ha vært gitt alternative takster. Dette punkt er subsidiært i forhold til punkt 2.

Om de ankende grunneieres anførsler henvises til det som er

Side:1220

gjengitt i underskjønnet og overskjønnet. I tillegg hertil refererer jeg følgende:

Dommen i Rt-1967-389 - Tokkedommen - er ikke noe prejudikat for enten-eller, slik som overskjønnsretten går ut fra. Den fastslår bare at grunneiere ikke som generelt prinsipp kan kreve omsetningsverdien fastsatt på basis av erstatning for skade og ulempe samt andel av innvunnet energi. Det er uriktig som overskjønnsretten legger til grunn at dette er ensbetydende med at erstatningsutmåling etter nevnte prinsipp generelt er utilstedelig. Som overskjønnsretten riktig legger til grunn i forbindelse med behandlingen av spørsmålet «Vannkraftens verdi», skal verdien av fallene fastsettes til den omsetningsverdi de har som salgsobjekt på ekspropriantenes hånd før utbyggingen, den verdi fallene må antas å ha i handel og vandel som et resultat av frie forhandlinger mellom jevnbyrdige og kyndige parter. Her kommer markedssituasjonen inn. Det er en sikker erfaring at det i markedet under frie forhandlinger er avtalt erstatning for skader og ulemper i tillegg til fallerstatninger. Hvis den enkelte falleier ved frie forhandlinger i markedet kan få omsetningsverdien av sitt fall fastsatt slik at erstatning for skader og ulemper inngår som faktorer ved den totale bestemmelse av fallverdien, er det intet rettslig prinsipp til hinder for at denne fremgangsmåte blir benyttet. Det er utslag av uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har løst spørsmålet på prinsipielt grunnlag og som utslag av et generelt juridisk prinsipp, uten å foreta en konkret vurdering av om ikke markedssituasjonen i Vikja med sideelver, sammenholdt med konkurransen om gjenværende fall på Vestlandet, var slik at grunneierne ved forhandlinger kunne oppnå erstatning for skader og ulemper i tillegg til erstatning for fallrettighetene. Markedssituasjonen blir da en tenkt situasjon, og det er ikke i markedssituasjonen noen fast pris på fall før avtale er inngått. Hva som skal legges til grunn, må avgjøres ved en skjønnsmessig vurdering som retten plikter å foreta. Dette gjelder også for eiere av bratte fall, hvor det ikke oppstår skader og ulemper av betydning. Det er markedssituasjonen som likeledes avgjør verdien av disse fall. Hvis de får en redusert fallerstatning fordi utbetaling av skade- og ulempeerstatninger innebærer fordyrelse av anleggskostnadene, må dette ses som utslag av at eierne av de bratte fall overhodet ikke ville kunne oppnådd salg, hvis ikke de andre falleiere med skader og ulemper er villige til å selge. Når overskjønnsretten i sin begrunnelse legger vekt på at både-og systemet ikke gjør det mulig å sikre den enkelte falleier full erstatning for sitt inividuelle tap, bygger dette på uriktig grunnlag. Eierne av bratte fall får etter både-og systemet det de har krav på etter markedssituasjonen, og det er dermed full erstatning. Både-og systemet innebærer at først skal skader og ulemper erstattes, og deretter skal fallerstatningene fastsettes under hensyntagen til de fastsatte erstatninger for skader og ulemper, hvoretter fordeling på de enkelte falleiere skal skje. Høyesterettsadvokat Harris har påpekt at det er en forskjell på den

Side:1221

påstand han nedla under underskjønnet og den han nedla under overskjønnet. Påstanden for underskjønnet var at «Fallenes totale omsetningsverdi med fradrag av de samlede erstatninger for skader og ulemper, fordeles mellom de saksøkte i forhold til hver eiendoms andel i innvunnet kraft», mens påstanden under overskjønnet blant annet lød slik: «De saksøkte tilkjennes erstatning for avstått fall basert på fallenes omsetningsverdi, fordelt efter fallhøyden på hver eiendom. Omsetningsverdien fastsettes under hensyn til utbygningsomkostningene, herunder de totale utlegg til erstatning for skade og ulempe (jfr. I foran), innvunnet kraftmengde og den omstendighet at fallene er gjenstand for umiddelbar utbygging...» Det er den fremgangsmåte som er beskrevet i den siste påstand de ankende grunneiere mener er den riktige, altså at de fastsatte erstatninger for skader og ulemper går inn som et skjønnsmessig ledd ved siden av utbygningsomkostningene ved vurderingen av fallenes omsetningsverdi, dette i motsetning til påstanden for underskjønnet som innebar at erstatningene for skader og ulemper skulle trekkes fra en på forhånd fastsatt brutto omsetningsverdi for fallene.

Med hensyn til ankegrunn 2 og 3 har de ankende parter fremholdt at det var dannet et grunneierlag, som hadde behandlet spørsmålet om prinsippene for utmåling av erstatning til falleiere. Og laget hadde enstemmig besluttet å gå inn for utmåling av den enkelte falleiers erstatning basert på faktorene skade - ulempe og andel innvunnet energi. Av et totalt antall grunneiere på 83 var det under 10 som ikke var medlem av laget, mens det var 12 grunneiere som under overskjønnet gikk inn for enten-eller og sluttet seg til Vikfallis standpunkt. De øvrige 71 grunneiere fastholdt for overskjønnet sitt standpunkt, slik det var kommet til uttrykk i lagets vedtak. Overskjønnsretten skulle derfor ha vurdert betydningen av at så mange grunneiere gav uttrykk for at både-og skulle nyttes. Overskjønnsretten har ikke gjort dette, men har gitt seg inn på en direkte vurdering av om grunneierlagets vedtak var forpliktende for medlemmene. Dette var retten ikke kompetent til å ta standpunkt til, spørsmålet skulle eventuelt ha vært henskutt til avgjørelse ved ordinær domstolbehandling. Det ble for overskjønnsretten prosedert på hvilken betydning grunneierlagets vedtak skulle få, men spørsmålet om hvorvidt vedtaket var bindende for medlemmene ble ikke behandlet, og noe samtykke til at overskjønnsretten tok standpunkt til denne side av saken har de ankede parter ikke gitt.

Overskjønnsretten tillegger det avgjørende betydning at ikke alle elveeiere var medlemmer av grunneierlaget. Dette standpunkt er uriktig, og det var en feil uten videre å sette vedtaket til side, selv om oppslutningen ikke var 100 %, dette i lys av den avgjørelse av Høyesterett som er inntatt i Rt-1967-501, Uvdaldommen. Og i betraktning av at det var et så stort antall grunneiere som under overskjønnet fastholdt vedtaket, skulle betydningen herav ha vært drøftet også på bakgrunn av Høyesteretts avgjørelse i Rt-1969-1390 - Vefsna-dommen, hvor både-og

Side:1222

som fordelingsprinsipp er godkjent når alle falleiere ønsker prinsippet anvendt.

Om Fellesskapet Vikfallis anførsler henviser jeg til underskjønnets og overskjønnets premisser. I tillegg hertil refererer jeg følgende:

Vikfalli har fremhevet at overskjønnsretten har tolket de inngåtte kontrakter derhen at kontraktspartene bare skal ha erstatning for fallverdi, med det forbehold at erstatning for bruksverdi likevel skal gis dersom den er høyere. Overskjønnsrettens kontraktstolkning er ikke angrepet, og de grunneiere som har kontrakt, kan derfor ikke under noen omstendighet ha krav på høyere erstatning enn den de er tilkjent.

For øvrig var det verken for underskjønnsretten eller overskjønnsretten enighet mellom grunneierne om at det skulle gis erstatning både for fall og for skader og ulemper. Noen enighet om både-og erstatning forelå således ikke, slik som dommen i Rt-1969-1390 forutsetter. Ved Tokke-dommen, sammenholdt med Vefsna-dommen, er det fastslått at det er en betingelse for anvendelse av både-og at det foreligger enighet mellom grunneierne om dette.

Det er hevet over tvil at alle grunneiere i det frie marked kunne omsette sine fall til en pris som var upåvirket av skader og ulemper andre falleiere måtte bli utsatt for. I medhold av Grunnlovens §105 har de da krav på at skjønnsretten vurderer verdien av fallene på tilsvarende måte. Det må være på det rene at hensyntagen til skader og ulemper forutsetter en fordeling eller overføring grunneierne imellom. Underskjønnsrettens flertall har i prinsippet sett det slik, og denne oppfatning kom også klart frem i den påstand høyesterettsadvokat Harris nedla for underskjønnsretten. Påstanden for overskjønnsretten gikk ut på noe annet - nå er fordelingssynspunktet forlatt, og det satses på det man kan kalle produksjonsomkostningssynspunktet.

For grunneiere med små eller ingen skader og ulemper, særlig dem med bratte fall, er det en økonomisk realitet hvis deres fallerstatninger skal reduseres etter det nevnte synspunkt. Og dette behøver de ikke finne seg i, de har krav på full erstatning for det de avgir.

Høyesterettsadvokat Anders Rekve har blant annet anført at de 8 parter han representerer var enige i Vikfallis standpunkt for overskjønnsretten, nemlig at erstatningene skulle utmåles etter enten-eller prinsippet. De inntar nå for Høyesterett samme standpunkt. Det skulle derfor ikke være noen ankegrunn overfor Rekves parter, dog således at hvis overskjønnsrettens rettsanvendelse finnes å være uriktig, kan man eventuelt si at Høyesterett heller ikke i relasjon til Rekves parter er bundet av denne rettsanvendelse.

Jeg er kommet til at grunneiernes anke ikke kan føre frem. Jeg slutter meg til overskjønnsrettens begrunnelse, sammenholdt med det som er anført av underskjønnsrettens mindretall. I tillegg hertil skal jeg bemerke:

Side:1223

Underskjønnsrettens mindretall, som overskjønnsretten enstemmig har sluttet seg til, tar sitt utgangspunkt i at de vanlige regler som gjelder ved ekspropriasjon, må følges også ved ekspropriasjon av vannfall. Hvis det er tale om to utnyttelsesmuligheter som gjensidig utelukker hverandre, skal bare den høyeste verdi av de to utnyttelsesmuligheter erstattes. Dette er etter min mening en sikker rettsregel i ekspropriasjonsretten, og jeg kan slutte meg til det som annenvoterende dommer Anker har uttalt om spørsmålet i Tokke-dommen se Rt-1967-389 på side 400.

De ankende grunneiere har som før referert gjort gjeldende at for dem er den høyeste økonomiske verdi det de kunne tenkes å oppnå ved frie forhandlinger, og at de ut fra markedssituasjonen hadde muligheter for å få både for ulemper og for fallrettigheter. Overskjønnsretten har etter de ankende parters mening ikke tatt hensyn til dette, og dermed blir resultatet uriktig, idet de ikke får full erstatning for det de avstår.

Jeg skal hertil bemerke at vurderingen av hva som er høyeste økonomiske verdi ved to utnyttelsesmåter som utelukker hverandre, i prinsippet er skjønnsmessig, men spørsmålet om denne vurdering bygger på riktig grunnlag vil kunne være av rettslig art. Jeg kan imidlertid ikke se at det her er begått noen slik feil som hevdet av de ankende grunneiere, og jeg skal herom bemerke:

Overskjønnsretten har i avsnittet om «Vannkraftens verdi» sluttet seg til følgende uttalelse fra underskjønnet:

«Verdien av fallene må fastsettes til den omsetningsverdi de har som salgsobjekt på ekspropriatenes hånd før utbyggingen. Den verdi fallene har for eksproprianten, kommer ikke i betraktning på annen måte enn som et moment i en kjøpers vurdering av hva han kan gi. Den verdi som skapes gjennom utbyggingen, har ekspropriatene ikke krav på å få noen del av bortsett fra det tillegg på 25 % som de tilkommer etter loven. Det man skal finne frem til, er den verdi fallene må antas å ha i handel og vandel som et resultat av frie forhandlinger mellom jevnbyrdige og kyndige parter. Det må herunder tas hensyn til den alminnelige verdistigning som er skapt ved selve forventningen om den kommende utbygging, uten at dog ekspropriatene skal kunne utnytte utbyggingsplanene til å skru prisen opp over det forretningsmessig forsvarlige. På den annen side må ekspropriatene kunne kreve en pris som svarer til den gunstigste utnyttelse av deres fall, enten dette er i eget felt eller overført som ledd i en større utbygging. Man viser til HRD. i Rt-1956-493 på side 499 og Rt-1966-88. Retten har lagt dette til grunn.»

Videre har overskjønnsretten deretter kommet med en del tilleggsbemerkninger, blant annet om at fallene det her gjelder har sin største verdi i den samlede utbygging som nå foretas, at det må fastsettes differensierte priser for de enkelte deler av vassdragene, og at overskjønnsretten finner det utvilsomt riktig å basere erstatningene på den utbygging som faktisk blir foretatt. Deretter anfører overskjønnsretten: «Som grunnlag for

Side:1224

prisfastsettelsen har overskjønnet hatt et omfattende materiale fra skjønn og avtaler både i Sogn og Fjordane, Hordaland og landet for øvrig. Det er fremlagt ajourførte oppgaver som viser at anleggets utbyggingspris ikke er av de billigste.» - Overskjønnsretten fastsetter så prisen pr. naturhestekraft for de enkelte deler av vassdraget, og dermed kan fallenes bruttoomsetningsverdi beregnes, og man kan komme frem til den pris eksproprianten skal betale med den korreksjon som ligger i at der hvor erstatningen for skader og ulemper er større enn erstatningen for fallrettene, skal det største beløp betales.

Jeg kan ikke forstå overskjønnsretten på annen måte enn at den fastslår at alle grunneiere har en fallverdi som hensiktsmessig kan fastsettes som en pris pr. naturhestekraft. Videre må jeg bygge på at overskjønnsretten legger til grunn at denne pris kunne oppnås av alle - også av falleiere med bratte fall med små eller ingen skader og ulemper. Overskjønnsretten har uttrykkelig uttalt at i den foreliggende sak «er imidlertid situasjonen at erstatningsutmåling basert på «både-og» systemet ikke gjør det mulig alltid å sikre den enkelte falleier full erstatning for sitt individuelle tap, noe han etter norsk rett har krav på». Under disse omstendigheter kan det forhold at enkelte falleiere på grunn av store skader og ulemper får lite eller intet av fallerstatningene, ikke tillegges betydning ved fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningene til de enkelte grunneiere. Alle grunneiere er tilkjent det overskjønnsretten har funnet å være høyeste verdi, og det er det de har krav på etter gjeldende ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger.

Jeg tilføyer at de ankende grunneieres anførsel om at markedssituasjonen i et tenkt tilfelle kan føre til at den enkelte grunneier kan få avtale om fallerstatninger med tillegg av hel eller delvis erstatning for ulemper, etter min mening ikke er holdbar som argument ved vurderingen. Selv om det skulle foreligge enkelte avtaler om både-og i et vassdrag, sier ikke disse avtaler noe annet og mer enn at erververen av fallrettighetene i avtaletilfellene hadde vært interessert i en slik form for oppgjør. Også når det blir enighet om denne oppgjørsmåte, vil erververen gjennom avtalen få fastsatt størrelsen av de beløp han i alt skal betale for fallrettighetene, eventuelt ved at det settes en ren fallpris med tillegg av et mer ubestemt vederlag for skader og ulemper. Den omstendighet at slik oppgjørsmåte blir avtalt, innebærer ikke at erververen påtar seg å betale både høyeste omsetningsverdi og dessuten erstatning for tap ved at annen utnytting av vassdraget faller bort. Og når enighet ikke oppnås og det kommer til ekspropriasjon, må den samlede erstatning fastsettes ut fra ekspropriasjonsrettens regel om at ved to utnyttelsesmuligheter som gjensidig utelukker hverandre, skal bare den høyeste verdi av de to utnyttelsesmuligheter erstattes.

Jeg er ikke enig med de ankende grunneiere i at Uvdal-saken i Rt-1967-501 kan påberopes i motsatt retning. I nevnte sak ble det lagt til grunn at håndgivelser fra det alt overveiende

Side:1225

antall grunneiere, visstnok minst 90 %, måtte forstås derhen at det skulle betales både for fallrettigheter og for bruk som falt bort ved utbyggingen av fallene. På bakgrunn av «avtalen om denne oppgjørsmåte» fant Høyesterett at det også for de andre grunneiere synes «riktig og forsvarlig som overskjønnsretten har gjort å trekke forholdet inn ved vurdering av omsetningsverdien, slik at alle grunneiere som berøres av utbyggingen blir behandlet likt».

Noen slik situasjon som i Uvdal-saken har vi ikke i vår sak. Som før nevnt ble det i 1962 inngått en kontrakt mellom Vikfalli og et stort antall grunneiere om kjøp av «vassrettar». Kontrakten er sitert i overskjønnet, og overskjønnsretten kom i sin kontraktsfortolkning til at den ikke hjemler noe både-og. Etter punkt 2 a er det bare fallverdien som skal erstattes med det forbehold at der fallverdien er mindre enn bruksverdien, skal oppgjør skje etter gunstigste alternativ. Ved verdsettingen etter punkt 2 b må etter overskjønnsrettens standpunkt følges samme regler som ved verdsettingen for dem som ikke har kontrakt.

Min konklusjon på det jeg hittil har sagt, blir etter dette at det ikke foreligger feil rettsanvendelse fra overskjønnsrettens side ved fastsettelsen av det grunnlag overskjønnsretten har bygd på ved sine vurderinger. Markedssituasjonen for verdien av fallrettigheter - og det er fallrettighetene vannkraftutbyggeren er interessert i å erverve - er i tilstrekkelig grad kommet inn i vurderingsgrunnlaget gjennom det overskjønnsretten har lagt vekt på i forbindelse med vurderingen av «vannkraftens verdi» som jeg før har referert.

Etter dette er det ikke grunn for meg til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt de grunneiere som har inngått kontrakten av 1962 og har fastholdt kontrakten, står i noen annen stilling enn de som ikke har kontrakt.

Jeg går så over til spørsmålet om betydningen av det vedtak som er fattet av Viksvassdragets grunneigarlag i møte 24. april 1968: «Vederlaget for Vikja med sideelvar vert å fordela både på fall og skade og ulemper.» Dette spørsmål er hittil holdt utenfor. Overskjønnsretten har som underskjønnsrettens mindretall lagt til grunn at ikke alle elveeiere var medlemmer av laget den gang vedtaket ble truffet, og at heller ikke alle medlemmene var til stede. Overskjønnsretten har funnet dette «tilstrekkelig til at vedtaket i grunneierlaget ikke kan tillegges noen rettslig betydning med hensyn til om det skal svares erstatning etter «både-og» eller etter «enten-eller» prinsippet.

Det overskjønnsretten i faktisk henseende har lagt til grunn for denne vurdering, har ikke vært bestridt, og jeg innskrenker meg derfor bare til å peke på at 12 grunneiere krevde for overskjønnsretten erstatning for sine fallrettigheter etter enten-eller prinsippet, og at de samme grunneiere har inntatt samme standpunkt som ankemotparter i den sak hvor Vikfalli er den ankende part.

Jeg er enig med overskjønnsretten i at grunneierlagets vedtak ikke kan tillegges noen rettslig betydning av den nevnte

Side:1226

grunn. Det foreligger derfor ikke noen feil rettsanvendelse i og med at overskjønnsretten ikke tilla vedtaket betydning ved erstatningsfastsettelsene. Et vedtak som ikke omfattet alle grunneiere, kunne ikke på noen måte binde overskjønnsretten. Det var derfor ikke noen grunn for overskjønnsretten til å drøfte det forhold at et stort antall av grunneiere, 71 av 83 grunneiere, møtte for overskjønnet og fastholdt vedtaket. Betydningen av dette må bli et internt forhold mellom disse grunneiere. Til de ankende grunneieres påberopelse av Uvdal-dommen i Rt-1967-501 henviser jeg til det jeg før har sagt om denne sak, og hvorav det fremgår at den etter min mening lå annerledes an enn nærværende sak. Og til henvisningen til Vefsna-dommen i Rt-1969-1390 bemerkes at jeg forstår denne avgjørelse derhen at den bygger på to forutsetninger: 1. at samtlige grunneiere var enige i og hadde inngått avtale om erstatningsutmåling etter både-og prinsippet, og 2. at det er «gitt tilstrekkelig tydelig uttrykk for at overskjønnsretten har fastsatt en samlet erstatning som i forhold til eksproprianten ikke inneholder noen uberettiget kumulasjon». Denne dom gir således heller ikke noen støtte for de ankende grunneieres standpunkt i vår sak.

Det er etter det jeg her har sagt i og for seg ikke noen grunn for meg til å komme inn på de ankende grunneieres anførsel om at overskjønnsretten har gått utenfor sin kompetanse ved å uttale seg om og ta standpunkt til i hvilken utstrekning grunneierlagets vedtak var bindende for dem som er medlemmer av laget. Jeg finner imidlertid å burde bemerke at det er på det rene at det for overskjønnsretten ble prosedert på betydningen av grunneierlagets vedtak på bakgrunn av at det var en rekke ekspropriater som gjorde gjeldende et motsatt syn og mente at vedtaket var dem uvedkommende. Det fremkom ikke noen innsigelser mot overskjønnsrettens kompetanse i relasjon til behandlingen av vedtaket, og jeg antar derfor at kompetanseforholdet må være i orden, jfr. Kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1967-1401.

Mitt resultat blir etter dette at overskjønnet må stadfestes i den utstrekning det er påanket av grunneierne. Og konsekvensen herav blir da at det også må stadfestes i den utstrekning det er påanket av Fellesselskapet Vikfalli.

Jeg finner etter omstendighetene, blant annet fordi saken har dreiet seg om uklare og vanskelige spørsmål, at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes i noen av ankesakene.

Jeg stemmer for denne

dom:

I begge ankesaker:

1. Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Side:1227

Av underskjønnet (byrettsdommer Johan Fl. Meyer med skjønnsmenn): - - -

VII. Rettens bemerkninger.

Ad kontrakten av 15/11-19/12-1962.

Det er tvist mellom partene om hvordan kontrakten skal forståes. - - -

Retten har i dette spørsmål delt seg i et flertall bestående av skjønnsmennene Myklathun, Reiseter og Sælthun, og et mindretall bestående av formann og skjønnsmann Bjerke. Etter flertallets mening har også kontraktspartene krav på å få sine skader og ulemper erstattet. Bare på denne måten vil de få full pris for det de har solgt. Flertallet peker dessuten på at kontrakten bruker uttrykket «vassretter» som ikke bare omfatter fallretter, men også f.eks. fiskerett og elvens selvgjerdende evne.

Mindretallet finner at kontraktspartene bare skal ha erstattet fallverdien av den elv de avgir, dog med et forbehold som nevnes nedenfor. Det er på det rene at kjøperen skal utbygge elven til kraftproduksjon. Ved slik utnytting faller annen bruksmåte bort. Det er fallene kjøperen er interessert i, og det er dem han ville kjøpe. I kontraktens post 1 står det: «Underskrivne grunneigarar sel med dette sine vassrettar.» I den tilsvarende kontrakt som ble brukt i Jostedalsvassdraget står det: «Selgerne overdrar til Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen sine fallrettigheter.»

De to kontrakter er ment å skulle gi uttrykk for det samme, slik at vassrettar betyr det samme som fallrettigheter. Kontrakten sier intet om at det skal betales for noe annet enn vassretten, således intet om fiske eller om erstatning for økt gjerdehold. Det er heller ikke opplyst noe fra salgsforhandlingene som skulle gi grunnlag for den tolking av kontrakten at det skal betales for skader og ulemper i tillegg til prisen for vannkraften. To av selgerne har ved underskriften av kontrakten tatt forbehold m.h.t. erstatning for tapt vannforsyning. Det gjelder eieren av gnr. 6 bnr. 28 og gnr. 15 bnr. 10, Endre B. Holstad, og eieren av gnr. 4 bnr. 2, 3 og 10, Jon T. Tenold. Dette viser at selgerne ikke uten et slikt forbehold mente de hadde krav på ulempeserstatning.

Mindretallet antar dog at dette ikke overalt fører til at prisen skal fastsettes til fallverdien. Hvis en elvestrekning renner forholdsvis slakt, slik at fallverdien blir liten, mens bruksverdien blir stor, f.eks. på grunn av fiske, og/eller fordi elven gjerder over en lengre strekning, må prisen settes lik bruksverdien. Det kan nemlig vanskelig tenkes at en elveeier ville selge sin elv uten i alle fall å få betaling for den bruksverdi elven har for ham. Dette må også ha vært klart for kjøperen. - - -

Ad omsetningsverdi - bruksverdi.

De saksøkte har krevet erstatning såvel for fall som for skader og ulemper. De har hevdet at dette gir den beste og rettferdigste fordeling av den samlede erstatning som eksproprianten må betale. De har dessuten vist til at samtlige medlemmer av grunneigarlaget er enige om en slik fordeling, og at den da må gjennomføres fordi det er likegyldig for eksproprianten hvordan den erstatning han i alle fall må betale, blir fordelt mellom ekspropriatene.

Saksøkeren har anført at den enkelte ekspropriat skal få erstatning

Side:1228

for den høyeste verdi elven kan ha for ham. Utbygging av elven til kraftproduksjon utelukker dens anvendelse på annen måte, og det blir derfor bare den største verdi av de alternative utnyttelsesmåter som skal erstattes.

Også i dette spørsmål har retten delt seg i det samme flertall og mindretall, som nevnt foran.

Etter flertallets mening skal den enkelte ekspropriat først få erstattet de skader og ulemper han påføres ved at elven tørrlegges. Dette er tap som han i alle fall påføres. Men hvis han ikke også får erstatning for verdien av det fall han gir fra seg, får han ikke full erstatning. Derfor må skade- og ulempeserstatningen først fastsettes og trekkes fra elvens brutto omsetningsverdi, og den rene fallverdi som derved fremkommer, skal så fordeles på de enkelte falleierne i forhold til de fallmetre de avgir. Flertallet viser til at det i Fellesskapet Vikafallis utbyggingsområde foreligger en hel del kontrakter som gir grunneieren erstatning for skade og ulemper i tillegg til fallverdien. Dertil viser flertallet til Vik grunneigarlags sitt einstemmige vedtak i møte den 24/4-1968: «Vederlaget for Vikja med sideelver vert å fordela både for fall og for skade og ulemper.» Denne fremgangsmåten mener flertallet er i samsvar med HRD i Rt-1967-501.

Etter mindretallets mening må man ved ekspropriasjon av vannfall følge de samme regler som ellers gjelder ved ekspropriasjon. Hvis det er tale om to utnyttelsesmuligheter som gjensidig utelukker hinannen, skal bare den høyeste verdi av de to utnyttelsesmuligheter erstattes. Når elven utbygges til kraftproduksjon, vil den ikke lenger kunne utnyttes som fiskeelv, selvgjerde m.v. Erstatning skal derfor betales enten for fallverdi eller for bruksverdi, ettersom hvilken av disse verdier som er størst. Prinsippet må ansees fastslått ved HRD i Rt-1967-389. Hvis erstatning utmåles riktig etter de to prinsipper, skulle man teoretisk komme frem til den samme samlede erstatning etter dem begge. For eksproprianten skulle det derfor ikke spille noen rolle hvilken fremgangsmåte man velger. Men rettens oppgave er å påse at den enkelte ekspropriat får full erstatning, men heller ikke mer. Ved å gi erstatning både for fall og for skader og ulemper, vil en del av erstatningen til eiere av bratte fall bli overført til eierne av slake fall. Noen ekspropriater vil få mindre enn full erstatning, andre mer. Hvis elveeierne seg imellom var enige om en slik fordeling, ville eksproprianten neppe kunne motsette seg det. Men det forutsetter at samtlige elveeiere er enige. Det er ikke tilfelle her. Grunneigarlaget har riktignok fattet et enstemmig vedtak i denne retning. Men ikke alle elveeiere er medlemmer i grunneigarlaget, og det er heller ikke opplyst om samtlige medlemmer var til stede på møtet den 24/4-1968. Mindretallet stemmer derfor for at erstatningen fastsettes til den høyeste verdi elven kan ha for ekspropriaten, enten omsetningsverdien, eller bruksverdien. - - -

Av overskjønnet (sorenskriver Råmund Stuhaug med skjønnsmenn): - - -

Grunnlaget for skjønnet.

Skjønnet er dels et avtaleskjønn etter skjønnslovens §4, dels et vanlig ekspropriasjonsskjønn. En gjør nedenfor nærmere rede for kontraktsforhold m.v.

Side:1229

Ved kontrakt av 15. november - 19. desember 1962 har en rekke elveeiere i Vikja med sideelver solgt sine vassretter til Fellesskapet Vikfalli. Kontrakten lyder:

«Kontrakt mellom underskrivne grunneigarar og Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen

(NVE) og L/L Sognekraft, nedenfor kalt Fellesskapet.

Fellesskapet sin utbyggingsplan går mellom anna ut på å nytta fallet mellom Refsdal og sjøen.

I samband med dette vil ein ta med vatnet også frå dei sideelvane som no renn til Vikja. Vatnet frå desse vert teke inn i overføringstunnelen i høgd med undervatnet frå Refsdal Kraftverk, ca. kote 340 m.o.h.

1. Underskrivne grunneigarar sel med dette sine vassrettar som ligg i Vikja, Kyrelvi, Naustgroi, Stadheimselvi, Seljedalselvi, Huglaelvi og Risløvelvi med tilstøytande sideelvar, til Fellesskapet.

2. a. Prisen vert å fastsetja av ein rett med medlemmer oppnemnt av Industridepartementet. Handsaminga elles skal fylgja dei rettargangsreglar som gjeld ved oreigning av vassfall. Skjøn skal stemmast av Fellesskapet seinast 1. januar 1964. Kjøpesummen skal betalast straks skjønet er rettskraftig. Renter med 4 % p.a. skal reknast frå den dagen seljaren har skreve under denne avtale.

2. b. Seljaren har rett til å krevja skjøn når utbyggingsarbeidet vert sett i gang. Mogeleg tidlegare skjønsavgjerd i samband med pkt. a fell i såfall burt og det som måtte vera betalt, skal betalast attende med tillegg av 4 % p.a. I tillegg til den kontantsummen som vert fastsett etter regelen i dette punkt, vert å leggja 25 %.

3. Seljaren har rett til å krevja inntil 5 kW elektrisk kraft levert til den eigedomen fallrettane vert selt frå. Dersom han vil nytta denne retten, må han gje endeleg melding om dette til Fellesskapet seinast innan skjøn vert teke opp til avheimling. Fellesskapet ordnar med kraftleveringa ved avtale med kraftlaget på staden om overføring, transformering og framføring av krafta til seljaren sin bustad (husvegg). Verde av den elektriske krafta i samsvar med denne avtala vert å rekna ut på grunnlag av medels kWh-pris etter den normalkontrakten staten nyttar for kraftlevering til vanleg bruk på den tida skjønet vert teke opp til avheimling - med tillegg for kostnader med overføring m.v. (jfr. avsnittet ovanfor) - og kapitalisert etter 4 % p.a.

Ved fastsetjing av verdet av fallrettar skal det takast omsyn til at det ligg føre avtale om kraftlevering.

Kraftleveringa tek til når den fallretten det gjeld er bygd ut. I mellomtida vert å betale 4 % renter av verdet av kraftleveringa.

Kraftleveringa etter denne avtala kan berre krevjast dersom det bruket fallretten vert selt frå var skilt ut og særskilt skyldsett før 1. januar 1963.

Ved sal eller avhending på annan måte går retten til kraftlevering over til den nye eigaren av bruket.

4. Utloger seljaren har til naudsynt juridisk hjelp vert å refundera av fellesskapet etter avgjerd av skjønsretten.

5. Fellesskapet har rett til å krevja dei selde fallrettane skilt frå den

Side:1230

eigedomen dei har høyrt til, og serskilt skyldsett. Fellesskapet kan straks krevja skøyte på dei fallrettane som er kjøpt.

6. Fellesskapet kan avhenda rettane og pliktene sine etter denne avtale, men skal i såfall likevel ordna med skjøn og ha ansvaret for at seljaren får rett oppgjerd av kontantsummen.» - - -

Rettens bemerkninger.

a) Kontrakten av 15/1 1-1 9/12-1962.

Når det gjelder de foreliggende tvister om kontraktsforståelsen, viser en til det som er nevnt foran under avsnittet om prinsipielle partsanførsler, og det som er nevnt på side 20 og delvis på side 21 i underskjønnet.

Det foreligger for overskjønnet de samme tvister som for underskjønnet. I tillegg har en for overskjønnet tvisten om forståelsen av kontraktens punkt 2b. Retten behandler det sistnevnte spørsmålet først.

Tvisten når det gjelder kontraktens punkt 2b, refererer seg - som det går fram av det som er nevnt tidligere i skjønnet - til at saksøkeren mener det etter denne bestemmelse skal utmåles erstatning for fall (omsetningsverdi) eller for skader og ulemper, alt etter hva som gir det gunstigste resultat for den enkelte kontraktspartner, mens de fleste av de saksøkte, som har holdt seg til kontrakten, hevder at det skal utmåles erstatning til hver enkelt for skader og ulemper og dertil ytes en fallerstatning, jfr. foran. Vedkommende saksøkte har for sitt syn hevdet at den fremgangsmåte de påstår, følger av andre forhold enn av kontrakten. Retten tar standpunkt til det såkalte «enten eller» eller det såkalte «både og» prinsipp senere under avsnittet om omsetningsverdi - bruksverdi for fall, og viser til det som der er nevnt.

Når det gjelder de øvrige tvistene om kontraktsforståelsen, har ikke overskjønnet i noe tilfelle funnet grunnlag for andre løsninger enn de underskjønnet har lagt til grunn, bortsett fra at når det gjelder forståelsen av kontraktens punkt 2a, slutter overskjønnet seg til underskjønnets mindretall. En viser etter dette til underskjønnet såvel når det gjelder løsninger om begrunnelser bortsett fra når det gjelder forståelsen av kontraktens punkt 2a, der overskjønnsretten slutter seg til mindretallet i underskjønnet både når det gjelder løsning og begrunnelse. - - -

For så vidt gjelder tvisten om fremgangsmåten som skal nyttes ved fastsettelsen av erstatningen etter kontraktens punkt 2a, bygger overskjønnsretten på at kontraktspartene bare skal ha erstattet fallverdien av den elv de avgir, med det forbehold at der fallverdien er mindre enn bruksverdien for vedkommende grunneier, må han ha krav på å få oppgjør etter det gunstigste alternativet. Overskjønnsretten er for øvrig av den mening at dette resultat er naturlig etter kontraktsordlyden og den situasjon som forelå ved inngåelsen av kontrakten, slik underskjønnets mindretall nevner. Dels i motsetning til dette mindretallet, er imidlertid overskjønnsretten av den oppfatning at dette resultatet kommer en fram til uten at det er nødvendig å vise til kontrakten som ble nyttet i Jostedalsvassdraget. I den situasjonen som forelå ved inngåelsen av kontrakten av 15/11-19/12-1962 måtte det for selgerne være klart at det Vassdragsvesenet ønsket å kjøpe, bare var vannkraft eller fall, ikke andre rettigheter. - - -

Side:1231

Før retten kan avslutte drøftingene vedrørende kontrakten, peker den på at en foran har lagt til grunn at erstatning etter kontraktens punkt 2a må bli det beløp som er høyest, enten for fallverdien (omsetningsverdien) eller for påførte skader og ulemper (bruksverdien).

Av neste avsnitt i skjønnet vil det gå fram at retten legger til grunn at erstatning til dem som ikke har kontrakt i det foreliggende skjønn, også må utmåles etter det såkalte «enten eller» prinsipp, eller det samme prinsipp som en foran har lagt til grunn når det gjelder erstatning etter kontraktens punkt 2a. Det vil også av det som senere er nevnt gå fram at overskjønnsretten legger til grunn at verdsettingen etter kontraktens punkt 2b må følge de samme regler som verdsettingen for dem som ikke har kontrakt. Etter dette er forholdet når det gjelder de saksøkte som har kontrakt, at verdsettingen såvel etter punkt 2a som 2b skal skje etter de samme prinsipper. Det er i begge tilfeller den høyeste erstatning for enten fall eller for skader og ulemper som skal utmåles. Grunnbeløpene etter 2a og 2b blir således for så vidt de samme. - - -

b) Omsetningsverdi - bruksverdi for fall.

Som nevnt foran krever de fleste av de saksøkte erstatning for såvel fall som for skader og ulemper, mens saksøkeren hevder at det må ytes erstatning for enten fall eller for skader og ulemper.

Retten slutter seg i dette spørsmålet til underskjønnets mindretall. En viser til det som er nevnt som begrunnelse for mindretallets standpunkt på side 27-28 i underskjønnet. Ytterligere bemerkes at en i prinsippet ikke finner det nødvendig å ta stilling til om det ene eller det annet prinsipp i sin alminnelighet har fordeler fram for det annet. I den foreliggende sak er imidlertid situasjonen at erstatningsutmåling basert på «både og» systemet ikke gjør det mulig alltid å sikre den enkelte falleier full erstatning for sitt individuelle tap, noe han etter norsk rett har krav på. Noen vil få mindre, andre mer enn full erstatning. Erstatningsutmåling med slike konsekvenser kan etter rettens mening ikke komme på tale med mindre de berørte saksøkte er enig herom. Her kommer så spørsmålet om vedtaket i Vikvassdragets grunneigarlag har noen betydning. Til dette er å bemerke at ikke alle elveeierne var medlemmer av laget den gang vedtaket ble truffet, og at heller ikke alle medlemmene var til stede. Dette er etter rettens mening tilstrekkelig til at vedtaket i grunneierlaget ikke kan tillegges noen rettslig betydning med hensyn til om det skal svares erstatning etter «både og» eller etter «enten eller» prinsippet. En nevner imidlertid at det også er uklart om de som stemte for vedtaket i laget, virkelig forsto hva vedtaket innebar. Dette er også tilstrekkelig grunn til at lagets vedtak for så vidt ikke kan tillegges betydning. Det er også grunn til å reise spørsmål om et flertallsvedtak i et grunneierlag kan ta fra den enkelte elveier hans grunnlovsfestede rett til full erstatning for sine fallretter. Retten mener at dette ikke kan være tilfelle.

Til slutt nevner en at ved vurderingen av om omsetningsverdien eller bruksverdien av fallene er høyest, vil eventuelle tiltak kunne spille en rolle. En viser herom til det som er nevnt under de enkelte takstnummer. - - -

i) Vann kraften og erstatningen for denne. - - -

Side:1232

2. Vannkraftens verdi.

Når det gjelder verdien av den eksproprierte vannkraften, har underskjønnet innledningsvis bemerket: - - -

Overskjønnet er enig i underskjønnets vurdering av de faktorer som påvirker prisfastsettelsen for de forskjellige elvestrekninger, og er enig med underskjønnet i at fallene det her gjelder har sin største verdi i den samlede utbygging som nå foretas, og likeså i at det må fastsettes differensierte priser for de enkelte deler av vassdragene. Overskjønnet er også enig i at fallverdien må erstattes helt opp til inntaket i de elvestrekninger som overføres, selv om de ikke i sin helhet anvendes i kraftproduksjonen.

En har vurdert om fallene gir mulighet for lønnsom utnyttelse til kraftproduksjon, mulighetene for regulering og utbygging i eget felt, samt omkostningene ved regulering og overføring til utnyttelse i det etablerte anlegget og til den kraften fallene skaper i saksøkerens kraftverk. Det er endelig tatt hensyn til at fremdriften av anleggene gjør rentebelastningen forholdsvis moderat.

Som nevnt tidligere, har det fra de saksøkte dels vært hevdet at fallenes verdi må vurderes etter utbygging i Framfjord, noe som i tilfelle vil betinge en høyere erstatning pr. naturhestekraft enn den utbyggingen som blir foretatt vil kunne betinge. Til dette bemerker retten at det ikke er fremlagt tilstrekkelig materiale til at en generelt kan fastslå at det ene utbyggingsalternativ er gunstigere enn det annet. Retten finner da at det utvilsomt er riktig å basere erstatningene på den utbyggingen som faktisk blir foretatt. Når det gjelder fallene i nærværende skjønn, er retten ellers av den oppfatning at de får sin største verdi ved den utbygging som nå blir foretatt.

Som grunnlag for prisfastsettelsen har overskjønnet hatt et omfattende materiale - - -