Rt-1977-1092

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-11-05
Publisert:	Rt-1977-1092
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 167/1977
Parter:	Helge Kristiansen (advokat G. Mack - til prøve) mot Brekke og Holt A/S (høyesterettsadvokat Odd Seim-Haugen).
Forfatter:	Holmøy, Stabel, Mellbye, Løchen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Arbeidervernloven (1956) §15, Straffeloven (1902) §237, §339, §17

Dommer Holmøy: Saken gjelder krav om erstatning for tapt arbeidsinntekt etter en arbeidsulykke. Den ankende part, Helge Kristiansen, skulle som underentreprenør utføre blikkenslagerarbeidet på et nybygg etter oppdrag av ankemotparten, Brekke og Holt A/S, som var hovedentreprenør for bygget. Under arbeidet falt han den 8. oktober 1968 ned fra et stillas. Han har senere vært arbeidsufør. Forliksklage i erstatningssaken ble uttatt 16. oktober 1974. De spørsmål som foreligger for Høyesterett gjelder foreldelse av erstatningskravet.

Oslo byrett avsa dom i saken den 17. oktober 1975. Byrettens dom har denne domsslutning:

«Brekke og Holt A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Helge Kristiansen med kr. 70.000,- - syttitusen - kroner - med 5 - fem - % rente fra 1/ 11.1974 til betaling skjer og kr. 8.300,- - åttetusentrehundrekroner - i saksomkostninger.»

Brekke og Holt A/S anket til Eidsivating lagmannsrett, som den 23. desember 1976 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Brekke og Holt A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten.»

Denne dom har Helge Kristiansen anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av domsgrunnene. For Høyesterett foreligger noen nye dokumenter, som ikke har brakt saken i noen annen stilling.

Den ene ankegrunn gjelder utgangspunktet for foreldelsesfristen etter straffelovens ikrafttredelseslovs §28. Den ankende part hevder at lagmannsretten har bygd på en uriktig lovtolking når den har lagt til grunn at foreldelsesfristen må regnes senest fra desember 1970, slik at foreldelse etter lovens 3-årsfrist var løpt ut da forliksklage ble uttatt. Kristiansen fikk først på et vesentlig senere tidspunkt en slik kunnskap om årsaksforholdet som må kreves for at det skal løpe en foreldelsesfrist. De to legeerklæringer fra dr. Holmsen og dr. Lossius av henholdsvis 20. august 1970 og 14. desember 1970 er så vidt ubestemte med hensyn til årsaksforholdet at de ikke kan tillegges

Side:1093

avgjørende betydning. I denne forbindelse vises til en senere erklæring av 9. februar 1971 fra overlege Lønnum. Det er heller ikke riktig å legge vesentlig vekt på Kristiansens egen oppfatning om årsakssammenhengen, da han naturlig nok ikke kunne ha en begrunnet oppfatning av et så komplisert spørsmål. En tilstrekkelig sikkerhet om årsaksforholdet fikk Kristiansen først i mars 1974 ved de sakkyndige erklæringer som ble gitt under hovedforhandlingen i hans sak mot forsikringsselskapet Storebrand om ulykkesforsikring.

Etter den ankende parts syn vil det være i strid med lovgrunnen å anse erstatningskravet foreldet i dette tilfelle. Rimeligheten av en 3 års foreldelsesfrist, regnet fra skadelidtes kunnskap om skaden og den ansvarlige, er tvilsom, og det kan iallfall ikke kreves at skadelidte i et komplisert tilfelle som dette skal gå til rettssak før han er temmelig sikker på årsaksforholdet. De hensyn som taler for foreldelsesregler gjør seg ikke gjeldende i dette tilfelle. Skadelidte har hele tiden arbeidet for å få årsaksforholdet avklaret. Ankemotparten har vært orientert om dette. Han har derfor også hatt oppfordring til å ta vare på bevis.

Verken rettspraksis eller teori gir etter den ankende parts mening støtte for at kravet er foreldet. Den teori og rettspraksis som er påberopt, gir liten veiledning i en sak som denne.

Den annen ankegrunn gjelder lagmannsrettens vurdering av spørsmålet om det er begått en straffbar handling slik at erstatningskravet kommer inn under lovens regel om 10 års foreldelsesfrist. Den ankende part mener at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet det tvilsomt om arbeidervernloven får anvendelse i dette tilfelle. I forhold til arbeidervernlovens straffebestemmelse gjelder det mindre strenge krav til bevisbedømmelsen i skyldspørsmålet enn hva som må legges til grunn i forhold til den alminnelige straffelov. Det vises i denne forbindelse også til de forskrifter om bygningsstillaser som er gitt i medhold av bygningslovgivningen. Lagmannsretten har ikke foretatt en vurdering av skyldspørsmålet i relasjon til de aktuelle straffebestemmelser.

De feil ved rettsanvendelsen som er påberopt, bør etter den ankende parts mening føre til at lagmannsrettens dom oppheves og at saken hjemvises til lagmannsretten.

Den ankende part, som for Høyesterett har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:

«A. Lagmannsrettens dom oppheves så langt den er påanket og saken hjemvises til ny behandling ved Lagmannsrett.

B. Ankemotparten betaler sakens omkostninger ved Høyesterett til det offentlige ved Justisdepartementet.»

Ankemotparten hevder at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig.

Med hensyn til utgangspunktet for foreldelsesfristen pekes det på at forliksklagen kom inn til forliksrådet 17. oktober 1974. I relasjon til lovens 3-årsfrist er det derfor avgjørende om Kristiansen før 17. oktober 1971 hadde en slik kunnskap at fristen begynte å løpe. Etter ankemotpartens mening må det legges til grunn at Kristiansen før dette tidspunkt hadde en slik kunnskap. Han har vært arbeidsufør

Side:1094

hele tiden etter ulykken, og har selv helt siden 1969 ment at ulykken var årsaken til hans arbeidsuførhet. Legeattestene fra august og desember 1970 underbygger Kristiansens oppfatning. Konklusjonene disse legeattester er så klare med hensyn til årsaksforholdet at de gav grunnlag for å reise et erstatningssøksmål. Ankemotparten fikk for sitt vedkommende ikke kjennskap til disse erklæringer før umiddelbart før hovedforhandlingen for byretten. De saker man har hatt i rettspraksis hvor utgangspunktet for foreldelsesfristen er blitt utskutt på grunn av usikkerhet om skaden, gir ikke støtte for den ankende parts oppfatning i denne sak.

Ankemotparten viser videre til at de foreliggende legeerklæringer ble funnet tilstrekkelige til å fremme krav om ulykkesforsikring overfor Storebrand. Overlege Lønnums erklæring av 9. februar 1971 - som etter ankemotpartens syn ble avgitt i anledning av saken mot Storebrand om ulykkesforsikring - avsvekker ikke betydningen av de tidligere legeerklæringer når det gjelder å fastsette utgangspunktet for foreldelsesfristen. De komparente opplysninger som overlege Lønnum mente burde innhentes, forelå i god tid før oktober 1971.

Etter ankemotpartens syn er det ikke holdepunkter t lagmannsrettens dom for at retten ikke har vurdert skyldspørsmålet i relasjon til de aktuelle straffebestemmelser, herunder også arbeidervernlovens regler.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes sålangt den er påanket.

2. Brekke og Holt A/S tilkjennes hos Helge Kristiansen saksomkostninger på sakens behandling i byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan tas til følge. Til de enkelte ankepunkter skal jeg bemerke:

Når det gjelder utgangspunktet for foreldelsesfristen, er jeg enig med lagmannsretten i at fristen må regnes senest fra midten av desember 1970. Jeg kan i det vesentlige også slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Erklæringene fra dr. Holmsen av 20. august og fra dr. Lossius av 14. desember 1970 gir etter min mening klart uttrykk for at den hodeskade som Kristiansen pådrog seg ved ulykken, var den sannsynlige årsak til hans uførhet. De gir videre uttrykk for at uførheten må anses å være varig. Når det gjelder uførhetsgraden, er de to erklæringer ikke sammenlignbare, idet dr. Holmsen uttaler seg om den medisinske uførhetsgrad og dr. Lossius om den ervervsmessige uførhet. Jeg finner det ikke tvilsomt at Kristiansen ved disse erklæringer fikk en slik kunnskap at foreldelsesfristen for et erstatningskrav begynte å løpe. Kristiansen hadde ved disse erklæringer et naturlig grunnlag for å fremme et erstatningskrav. Muligheten av at andre faktorer enn ulykken også kunne ha spilt inn som ledd i årsakssammenhengen, kunne under de foreliggende omstendigheter ikke føre til at utgangspunktet for foreldelsesfristen ble utskutt. Den uklarhet som måtte være til stede, måtte eventuelt avklares under fristens løp, eventuelt i en rettssak. Jeg kan etter dette ikke se at overlege Lønnums erklæring av 9. februar 1971

Side:1095

avsvekker den betydning som må tillegges de to tidligere nevnte legeerklæringer i denne forbindelse. Overlege Lønnum anbefaler innhentet ytterligere komparente opplysninger om Kristiansens arbeidsevne før og etter ulykken. De komparente opplysninger som deretter ble innhentet, forelå alle i første halvår 1971 og i god tid før 17. oktober 1971, som er det aktuelle skjæringstidspunkt for foreldelsesfristens utgangspunkt.

Jeg kan ikke se at den domspraksis som foreligger om foreldelse av erstatningskrav som følge av medisinsk invaliditet, gir støtte for at fristen skulle regnes fra et senere tidspunkt enn det jeg foran har lagt til grunn. I de saker hvor det har vært lagt til grunn at foreldelsesfristen løper fra et vesentlig senere tidspunkt enn da ulykken inntraff, har det vært spørsmål om manglende kunnskap om skadens karakter eller virkninger, om utviklingen av et sykdomsbilde, se Rt-1952-74, Rt-1956-365, Rt-1967-1182, Rt-1972-965 og Rt-1975-82. I slike tilfelle har skadelidte ikke det nødvendige grunnlag for å fremme et erstatningskrav før det har skjedd en avklaring. I det foreliggende tilfelle var imidlertid skaden, den varige uførhet, på det rene, og muligheten av at også andre faktorer enn ulykken kunne ha innvirket på skaden ville kunne avklares under en rettssak. Det skjedde da også under den rettssak som Kristiansen anla for å få utbetalt ulykkesforsikring.

Jeg går så over til den ankende parts anførsel om at lagmannsretten har bygd på en feil rettsoppfatning når det gjelder straffansvar på grunnlag av arbeidervernlovens §15. Lagmannsretten er - på grunnlag av en umiddelbar bevisføring - kommet til at det nå ikke lenger er mulig å ta stilling til om det ble begått noen straffbar handling i forbindelse med ulykken. Denne vurdering gjelder åpenbart alle de straffebestemmelser som har vært påberopt eller som lagmannsretten fant kunne vært aktuelle i dette tilfelle. Anken er begrenset til rettsanvendelsen. Høyesterett må derfor prøve lovanvendelsen på grunnlag av det faktiske saksforhold som lagmannsretten har funnet bevist. På dette grunnlag kan jeg ikke se at lagmannsretten har bygd på en uriktig rettsoppfatning. Heller ikke denne ankegrunn kan derfor føre fram. Slik denne sak foreligger for Høyesterett, er det for øvrig ikke grunn til å vurdere om arbeidervernlovens §15 gjelder i forholdet mellom hovedentreprenør og underentreprenør. Heller ikke finner jeg grunn til å gå inn på spørsmålet om foreldelsesfristen på 10 år også gjelder overfor den som ikke selv har utført den straffbare, skadevoldende handling.

Anken har ikke ført fram. Jeg finner imidlertid at det foreligger slike særlige grunner at Kristiansen bør fritas for å betale saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:1096

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Mellbye, Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Astrid Will Monsen): - - -

Ulykkesdagen skulle Kristiansen sette beslag langs en teglstenskant på bygget. Beslaget var laget i stand på hans verksted og sønnen Oddvar, som også arbeidet i Kristiansens blikkenslagerfirma, hjalp faren å bære beslaget ned til stillaset. Det omhandlede stillas var satt opp av Brekke og Holt. Det ble brukt både av firmaets egne folk og av underentreprenører. Stillaset var beregnet til å kunne brukes både til å gå på og til å trille på. Stillaset var bygget opp med forskalingslemmer som stort sett lå på tvers. Det var satt opp av firmaets forskalingsbas Fjelly som samtidig var verneombud på byggeplassen. Der stillasets bensett (boksene) var, lå det en lem på langs med et bord på hver side. Disse lemmer var løse i motsetning til hva som angivelig gjaldt lemmene forøvrig, men bordene på siden skulle være spikret og banen helt utfylt. Fordi bygget var nesten ferdig var deler av stillaset fjernet på ulykkesdagen. Stillaset var revet ned til nederste Iøpegang. Under denne løpebanen skrånet terrenget slik at banens høyde over bakken var ubetydelig i den ene enden, men steg til bortimot 4 meter i den andre enden. Den kant som Kristiansen skulle feste beslaget på lå ca. 2.20 meter over stillasbanen. Saksøktes formann på byggeplassen, J.A. Årstad, fulgte Kristiansen ut på stillaset for å se på det arbeidet som skulle utføres. Imidlertid kom det en telefon til Årstad og han forlot stillaset. Kristiansen gikk og så på om den kanten han skulle beslå var jevn og pen, og regnet samtidig på hvor høy bukk han måtte bruke til å stå på under arbeidet. mens han gikk slik tro han gjennom stillaset og falt ned mellom stillasbenene. En lem falt samtidig ned. Under fallet brakk han et ribord på stillaset og slo samtidig ryggen og dessuten slo han hodet mot en sten. Kristiansen mener han var bevisstløs en liten stund etter fallet. En arbeider kom til og hjalp ham inn på kontoret der Årstad fremdeles satt i telefonen. Kristiansen hadde vondt i ryggen og hadde et kutt i hodet. Selv mente han at han kunne sitte og hvile litt, og så fortsette arbeidet. Årstad vasket såret og satte på et plaster. Han merket at Kristiansen hadde pustevansker og fikk overtalt ham til å la seg kjøre ned på legevakten. Derfra ble Kristiansen innlagt på sykehus hvor han lå 3 dager.

Den første legeerklæring i sakens anledning som er fremlagt er av 20/ 8.1970, og skrevet av dr. Robert Holmsen, spesialist i neurologi, Ullevål Sykehus, XIII avdeling. Fra denne siteres: - - -

Vurdering:

Ved neurologisk undersøkelse og vurdering av skadede står man overfor de subjektive plager og besvær som foran nevnt, spesielt hodepine, nakkesmerter, svimmelhetsepisoder, nedsatt hukommelse og redusert tiltakslyst samt psykisk labilitet. Slike plager kan man også vel se ved nervøse psykiske forstyrrelser, men de positive undersøkelser vi har med henblikk på organisk hjerneskade tyder på at det i skadedes tilfelle synes å foreligge et organisk grunnlag for plagene. De positive organikerfunn er spesielt det forhøyede spinalvæskeprotein og de luftencephalografiske funn.

Etter skadedes egne opplysninger var han frisk og i fullt arbeid inntil aktuelle symptomer meldte seg etter skaden. Skaden har så øyensynlig

Side:1097

forandret skadedes situasjon helt. På den annen side har man ikke kunnet påvise noen annen sikker årsak til skadedes plager. De degenerative forandringer som er påvist ved røntgenbilde av nakken, behøver ikke å være mer enn relativt vanlig for alderen, og klinisk var nakkebevegeligheten, alderen tatt i betraktning, ikke påfallende pathologisk.

Siden man mener at skadede har en åreforkalkrtng, artherosclerose, i underekstremitetene, må man overveie om det kan foreligge symptomer på cerebral atherosclerose. Symptomatologien ved denne tilstand ville kunne gi mange likhetspunkter med skadedes, men som tidligere nevnt, har karsymptomene i underekstremitetene vist meget liten tendens til forverrelse i de siste 30 år. Dertil ville en cerebral atherosclerose neppe ha meldt seg så brått og i så nær tilslutning til skaden uten at det ville ha vært neurologiske utfallssymptomer som tegn på en focal hjerneskade.

Objektivt vet man at skadede falt ned fra et stillas for snart 2 år siden, og at han da var bevisstløs en tid (man vet dog ikke hvor lenge), og at han pådro seg hodeskade og brystkasseskade. Hodeskaden ble oppfattet som en vanlig hjernerystelse uten særlige symptomer de 3 dager skadede var hospitalisert. Imidlertid meldte symptomene seg snart etter utskrivningen og har vedvart nærmest stasjonært siden.

Skadedes leger har på en naturlig måte prøvet å friskmelde skadede, men skadede har reagert sterkt negativt på dette. Skadede har formodentlig oppfattet friskmeldingen som en desavuering av hans plager og som et forsøk på å bortforklare dem. Dette sammen med de symptomer skadede har hatt siden ulykken, må man regne med har disponert til utvikling av en såkalt post-traumatisk neurose hos skadede.

Konklusion:

Ved neurologisk undersøkelse av skadede taler det for at han har en moderat organisk hjerneskade. Symptomene på denne skade melder seg etter skaden, og det er derfor rimelig å regne med at hodeskaden 8/10.68 har hatt en avgjørende betydning for utvikling av symptomene og de neurologiske funn. Symptomene synes relativt stabilisert, og jeg regner grovt skjønnsmessig med at det foreligger en varig medisinsk invaliditet på ca. 25%. Dertil foreligger symptomer på en post-traumatisk neurose som også grovt skjønnsmessig vil gi en tilleggsinvaliditet medisinsk sett på 10-15%. Denne siste komponent av invaliditeten skulle ha mulighet for bedring, og bl.a. tror jeg at et raskt skadesakoppgjør vil virke gunstig i så måte.

Det er på det rene at dr. Ingvar Lossius søkte trygd for Helge Kristiansen allerede 21/11.1970. Noen kopi av denne søknad foreligger ikke. Originalen er for tiden ikke å finne idet trygdesakens dokumenter er kommet bort for Rikstrygdeverket. Neste legeerklæring er av 24/12.1970 og skriver seg fra dr. Lossius.

Fra denne siteres: - - -

Vurdering.

Helge Kristiansen har vært min pasient i anledning av skaden fra 2/6-1970 men før det har han vært her til kontrollundersøkelse, sendt av Oslo Trygdekasse. Han har gått her hver 14. dag. Det har i denne tid ikke vært noen tendens til bedring. Han har fremdeles ikke kunne prestere noe arbeide i sin bedrift, ikke manuelt og heller ikke i form av å befatte seg med regnskapet. Nu er det bare sønnen på verkstedet.

Konklusjon:

Side:1098

Det er nu gått vel 2 år siden skaden. Det er ikke inntrådt noen bedring. Skadede går i sitt 66. år. Jeg mener at han må etter all sannsynlighet anses varig ufør til lønnet arbeide, og derfor har jeg altså vært ham behjelpelig med å søke uførhetstrygd. Jeg er enig med Nevrologisk avd. Ullevål i at der ikke er funnet annen årsak til hans plager enn skaden 8/10-1968.

Den 18/1.1971 underskrev Kristiansen en skademelding til forsikringsselskapet Storebrand. Kristiansen hadde nemlig en ulykkesforsikring på kr. 51.000,- i dette selskap. I skademeldingen anføres følgende om ulykken og skaden:

«Hvor skjedde ulykkestilfellet?

På stillas på bygg Vossegt. 28

Hvilken kroppsdel er skadet?

Hodet, nakken og ryggen.

Hva består skaden i?

Brudd og støt (hjernerystelse).

Gi en nøyaktig beskrivelse av hvordan skaden inntraff.

Gikk på stillaset og inspiserte et bånd langs fasaden. Gikk rett igjennom stillaset sammen med en lem som jeg tro på. Lemmen var ikke festet, antagelig blitt forskjøvet på underlaget på grunn av andre arbeider. Falt ca. 3 m. ned i en grop, og besvimte.»

Den 28/1.1971 utferdiget Rikstrygdeverket to stønadsbrev for Kristiansen. Begge bygget på en uføregrad på 100%. Det første brev gjaldt 1970 og opplyste at stønad ville bli utbetalt fra og med 1/6.1970 med kr. 1.041,- pr. måned. Det andre brevet opplyste at stønaden fra 1/1.1971 ville bli utbetalt med kr. 1.099,- pr. måned. Den neste legeuttalelse i saken er av 9/2.1971, og avgitt av ass. overlege ved Rikshospitalets Neurologiske poliklinikk, dr. Arve Lønnum. Han skriver til advokat Mack:

«Jeg har lest igjennom de foreliggende lege-erklæringer.

Jeg har vanskelig for å tro at det kan komme noe større ut av ytterligere legeundersøkelser i dette tilfelle. Både dr. Lossius og dr. Holmsen er jo enige om at det foreligger en post-traumatisk følgetilstand. Riktignok sier dr. Holmsen at en del av invaliditeten skyldes sannsynlige organiske hjerneskader (25%), og endel post-traumatisk nevrose (10-15%). Uttrykket posttraumatisk må vel, hvis det i det hele tatt har noen berettigelse, bety at nevrosen er en følgetilstand etter traumet. Det er med andre ord ikke noe pre-traumatisk som har fremkalt den. Hvis uttrykket skal ha noen mening, må det bety at det ikke var noen nevrosetegn tilstede før ulykken, men at symptømene på nevrose har kommet til senere. Om da nevrosesymptomene er en direkte følge av de organiske hjernelesjoner, eller om de er en mer indirekte følge av visse hjerneforandringer, kan man jo diskutere i det uendelige uten å komme frem til noe sikkert svar på dette.

I Helge Kristiansens tilfelle har man ved undersøkelsene i Ullevål sykehus objektive funn som taler for organiske hjerneforandringer ved luftencephalografi. Dertil viste spinalvæskeundersøkelsene forhøyet protein-innhold.

Når det foreligger slike objektive tegn til organiske hjerneforandringer. forklarer vel dette fullt ut pasientens nervøse plager.

Problemet i denne sak er vel egentlig om de organiske hjerneforandringer som er blitt påvist, skyldes ulykken i 1968, eller om de har vært tilstede allerede på forhånd. Det siste kan jo godt tenkes hos en mann som er 63 år, og som dessuten har hatt en arteriesykdom. Man må vel i et tilfelle som dette

Side:1099

regne med at det har foreligget en økt vulnerabilitet i hjernen. Men dette må en jo regne med hos alle forsikringstagere over 60 år. Sannsynligvis har pasienten allerede før ulykken i 1968 hatt degenerative forandringer i cervicalcolumna, og dette kan også ha medvirket til at pasienten har fått sterkere besvær enn om det hadde dreiet seg om en yngre person. I hvor stor utstrekning det er selve ulykken i 1968 som har ført til pasientens nåværende symptomer og nedsatte ervervsevne, og hvor meget tidligere skropeligheter har spilt en rolle, tør jeg ikke uttale noe spesielt om, men jeg nevner dette for at det skal være helt klart at det er her vanskelighetene ligger.

Hvorom allting er, vil det i en sak som dette, spille en stor rolle hva slags komparente opplysninger man får. Man må her prøve å få så fyldige opplysninger som mulig fra personer som har kjent Helge Kristiansen gjennom flere år. En tenker her på hans nærmeste pårørende, hans nærmeste venner og hans nærmeste omgang i arbeidslivet. I Thorvaldsen-saken var det jo nettopp de komparente opplysninger som gjorde utslaget. Man hadde sikre opplysninger om at Thorvaldsen før ulykken hadde vært i fullt arbeid og frisk, mens han derimot etter ulykken var falt helt sammen og hadde vært ute av stand til å arbeide som tidligere.

Idet jeg viser til ovenstående, ville jeg tro at det beste i Helge Kristiansens sak ville være å få så fyldige komparente opplysninger som mulig fra troverdige personer, såvel om hans tidligere adferd og ervervsevne, som om hans tilstand etter ulykken i 1968.»

Etterat Kristiansen henvendte seg til advokat Mack, visstnok ca. 2 år etter ulykken, har det vært en oinfattende korrespondanse mellom advokaten og Brekke og Holt A/S, samt sistnevnte firmas forsikringsselskap Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S. Samtidig var advokaten i kontakt med Storebrand som ikke var villig til å betale ut den fulle ulykkespolise. Til slutt ble det anlagt sak om dette spørsmål.

Advokat Mack skrev 11/9.1972 til Brekke og Holt A/S: «...Det ser imidlertid ut som om han (Kristiansen) er blitt varig hundre prosent ufør, og at dette kan tilbakeføres til skaden.

Den prosess som pågår med «Storebrand»om kontraktserstatning vil til en viss grad avklare dette.

Siden fallet i følge de opplysninger vi har skyldes en dårlig lem i stillaset på bygget, må man forbeholde å komme tilbake til Deres firma/forsikringsselskap når denne sak er ferdig. - - -

Retten skal bemerke:

Retten behandler først foreldelsesspørsmålet.

Straffelovens ikrafttredelseslov §28 lyder:

«Adgangen til at indtale Skadeserstatningskrav forældes i 3 Aar, men ifald Kravet er udsprunget af en straffbar Handling i 10 Aar fra den Dag, den skadelidende er bleven vidende om Skaden og om den for samme ansvarlige.»

Det er enighet om at foreldelsesfristens lengde i dette tilfelle er 3 år. Fristen avbrytes etter Lov om Forældelse af Fordringer av 27/7.1896 nr. 7, §12, jfr. § l, ved påtale, nemlig her ved at forliksklage er sendt til forliksrådet. Klagen er datert 16/10.1974 og antagelig innsendt samme dag. I hvert fall er den stemplet inn i forliksrådet 17/10.1974 slik at eventuelt løpende foreldelsesfrist i hvert fall ble avbrudt denne dag. Spørsmålet blir da om foreldelsesfristen var begynt å løpe forut for datoen 17/10.1971. i så fall er

Side:1100

kravet foreldet. Ulykken inntraff 8/10.1968, men til å begynne med ble den betraktet som lite alvorlig og alle, ikke minst Kristiansen selv, regnet med forbigående virkninger. Kristiansen selv hevder at han lenge før 17/10.1971 var sikker på at han var blitt ufør på grunn av skaden. Kristiansen er blikkenslager. Han vurderer ikke sitt ordvalg spesielt nøye. Når han sier han er sikker på noe slikt behøver dette ikke å bety mer enn at han tror det. Det betyr ikke han er vitende om skaden og den for samme ansvarlige. Dertil kommer at Kristiansen hadde en hodeskade og at det da er spesielt urimelig å legge for stor vekt på hans uttalelser. Hodeskader er ofte komplekse, vanskelige både å konstatere og forklare og ikke minst ofte ledsaget av nevroser. Det Kristiansen visste var at han hadde hodeplager som hindret ham i å arbeide, og at han hadde falt og slått hodet 8/10.1968. Han visste også at han ikke lenger var noen ung mann, og at han helt fra tredveårene hadde hatt plager med blodsirkulasjonsforstyrrelser, Bürgers sykdom. Om Kristiansens plager skyldes aldersplager, den nevnte sykdom eller skaden kunne han selv ikke vite. 20/8.1970 fikk han den første legeerklæring. Dr. Holmsen på Ullevål Sykehus er heller ikke sikker på hva Kristiansens plager skyldes.

«De degenerative forandringer som er påvist ved røntgenbilde av nakken behøver ikke å være mer enn relativt vanlig for alderen. - - - Siden man mener at skadede har en åreforkalkning, atherosclerose, i underkstremitetene, må man overveie om det kan foreligge symptomer på cerebral atherosclerose. Symptomatologien ved denne tilstand ville kunne gi mange likhetspunkter med skadedes,- - -. Skadedes leger har på en naturlig måte prøvet å friskmelde skadede. - -

Konklusjonen er at det er rimelig å regne med at hodeskaden har hatt en avgjørende betydning for utviklingen av symptomene og de neurologiske funn.

Denne forsiktig formulerte legeerklæring var ikke skikket til å gi Kristiansen sikker viten om skaden. Til tross for at erklæringen til slutt uttalte at et raskt skadeoppgjør ville virke gunstig på en antatt post-traumatisk nevrose ville forsikringsselskapene da de så erklæringen, heller ikke anerkjenne at det forelå en skade forårsaket ved ulykken 8/10.1965. Etter rettens mening kunne denne legeerklæring ikke danne utgangspunkt for foreldelsesfristen.

3. november samme år søkte dr. Lossius uføretrygd for Kristiansen og oppga at han var 100% ufør. Men dr. Lossius behøvde den gang ikke bekymre seg over uførhetens årsak. Enten den var forårsaket av skaden, aldersforandringer eller en følge av Bürgers sykdom kvalifiserte den likevel til trygd når den var 100%. Det samme gjelder Rikstrygdeverkets stønadsbrev. Heller ikke det beskjeftiger seg med uførhetens årsak.

Dr. Lossius har også skrevet en legeerklæring datert 14/12.1970. Den støtter seg i det vesentlige til erklæringen fra Ullevål Sykehus, men sier også: «Jeg er enig med Nevrologisk adv. Ullevål i at der ikke er funnet annen årsak til hans plager enn skaden 8/10-68.» Heller ikke denne erklæring er tilstrekkelig sikker til å gi Kristiansen viten om skaden.

Det er riktig at Kristiansen selv i melding om ulykkesskade til Storebrand datert 18/1.1971 sier at ulykken førte til skade på hodet, nakke og rygg. Men at Kristiansen fremmer krav overfor Storebrand på et slikt grunnlag er ikke ensbetydende med at han hadde viten om skaden.

Så kommer brevet fra dr. Lønnum datert 9/2.1971. Der sies det bl.a.:

«Problemet i denne sak er vel egentlig om de organiske hjerneforandringer

Side:1101

som er blitt påvist, skyldes ulykken i 1968, eller om de har vært til stede allerede på forhånd. Det siste kan jo godt tenkes hos en mann som er 63 år, og som dessuten har hatt en arteriesykdom. - - - I hvor stor utstrekning det er selve ulykken i 1968 som har ført til pasientens nåværende symptomer og nedsatte arbeidsevne, og hvor meget tidligere skrøpeligheter har spilt en rolle, tør jeg ikke uttale noe spesielt om - - -.»

Her sier nevrologen at han etter å ha lest legeerklæringene ikke kan si om Kristiansens uførhet skyldes skaden i 1968 eller andre årsaker. Det er da etter rettens mening ikke grunnlag for å si at blikkenslagermester Kristiansen på dette tidspunkt hadde viten om skaden, altså om den skade som var forårsaket av ulykken i 1968. Om Kristiansen senere ervervet slik viten gjennom erklæringen fra de oppnevnte sakkyndige i Storebrand-saken eller under hovedforhandlingen i denne, spiller ingen rolle idet tidspunktet for foreldelsesfristens begynnelse i så fall faller såvidt sent at foreldelsen er avbrudt i tide.

Retten er således kommet til at det i denne sak ikke foreligger foreldelse av kravet. Denne konklusjon støttes også av lovens ordvalg. «Vidende» er et ord som etter rettens mening krever en temmelig høy grad av sikker kunnskap. Retten viser også til en uttalelse i F. Stang: Erstatningsansvar (1927), 402 der det uttales at kravet er at den skadelidende må ha såpass opplysninger, at han kan anlegge sak med rimelig utsikt til å få fullbyrdelsesdom. Forholdet er jo ellers i denne sak ikke det at det er skadens størrelse som har vært usikker, men om skaden hovedsakelig skyldtes ulykken eller aldersforandringer og sykdom. Rettens resultat støttes også av det faktum at saksøkte og saksøktes forsikringsselskap i denne sak ble orientert om et mulig erstatningskrav lenge før det var gått 3 år etter ulykken og firmaet var hele tiden klar over at skadelidte arbeidet med saken og forbeholdt seg å gjøre ansvar gjeldende. Det ville derfor være urimelig om kravet var falt bort ved foreldelse. Retten kan heller ikke finne at Kristiansen kan bebreides at han ikke tidligere enn skjedd fikk kunnskap om skadeårsaken. Noen manglende aktsomhet når det gjaldt å skaffe seg slik kunnskap kan ikke sees å føreligge. Fordi det dreiet seg om en hodeskade var det spesielt vanskelig å skaffe seg slik kunnskap. Rettens resultat antas ikke å være i strid med det som er uttalt i den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1967-1182. - - -

Av lagmansrettens dom (lagdommerne Finn Midtskaug, Bjørn Skreiberg og kst. lagdommer K. Høvde): - - -

Lagmansretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Retten er enig med den ankende part i at byretten har vurdert de faktiske opplysninger i saken feil når den kom til at de legeerklæringer som forelå forut for de sakkyndiges erklæring av 30/3 1973 i Storebrand-saken, ikke ga ankemotparten Kristiansen slik viten som nevnt i strl.ikrl. §28.

Allerede i doktor Holmsens erklæring av 20/8 1970, som ble sendt advokat Mack, sies det klart ifra i konklusjonen at det er rimelig å regne med at hodeskaden av 8/10 1968 har hatt avgjørende betydning for utviklingen av symptomene og de nevrologiske funn. Videre regnet doktor Holmsen «grovt skjønnsmessig» med at det forelå en varig medisinsk invaliditet på 25%. På det daværende tidspunkt hadde man altså ikke full oversikt over graden av invaliditet, men dette er etter loven neppe heller nødvendig for at foreldelsesfristen

Side:1102

skal begynne å løpe når det først er fastslått at skaden ville medføre varig uførhet, jfr. i denne sammenheng dom i Rt-1952-74 (75-76) og Stub Holmboe: «Foreldelse av erstatnings- og forsikringskrav« i Norsk Forsikringsjuridisk Forenings publikasjoner nr. 44, side 15 f.f. samt henvisningene til rettspraksis og teori under den ankende parts anførsler.

Uansett om doktor Holmsens erklæring for så vidt kan ansees avgjørende eller ikke, finner lagmannsretten at doktor Lossius' erklæring av 14/12 1970 ga Kristiansen tilstrekkelige opplysninger til å fastslå som sannsynlig at det var inntrådt varig skade etter fallet fra stillaset. Etter den oppfatning han selv hadde om hendelsesforløpet, måtte han da videre ha rimelig grunn til å anse firmaet Brekke og Holt A/S som ansvarlig for skaden.

Under sin «vurdering» opplyser doktor Lossius at Kristiansen hadde vært hans pasient i anledning av skaden fra 2/6 1970, (visstnok feilskrift for 2/6 1969), men at han også forut for dette tidspunkt hadde hatt Kristiansen til kontroll på vegne av Oslo trygdekasse. Doktor Lossius konkluderer med at Kristiansen etter all sannsynlighet må ansees varig ufør til lønnet arbeid, og at han er enig med «Nevrologisk avd. Ullevål i at der ikke er funnet annen årsak til hans plager enn skaden 8/10 1968».

Ankemotparten Kristiansen har under henvisning til brev (erklæring) av 9/2 1971 fra doktor Arve Lønnum ved Rikshospitalet til advokat Mack sterkt fremholdt at de foran nevnte legeerklæringer ikke ga tilstrekkelige holdepunkter for å konstatere årsakssammenheng mellom fallet og Kristiansens hodelidelse og at Kristiansen derfor ikke hadde den nødvendige viten om skaden og den for samme ansvarlige. Doktor Lønnum, som hadde hatt legeerklæringene til gjennomsyn, men som ikke selv hadde hatt Kristiansen til undersøkelse, uttaler bl.a. følgende i sitt brev:

«I hvor stor utstrekning det er selve ulykken i 1968 som har ført til pasientens nåværende symptomer og nedsatte ervervsevne, og hvor meget tidligere skrøpeligheter har spilt en rolle, tør jeg ikke uttale noe spesielt om, men jeg nevner dette for at det skal være helt klart at det er her vanskelighetene ligger.»

Doktor Lønnum konkluderte med å anbefale innhentet «så fyldige komparente opplysninger som mulig fra troverdige personer, såvel om hans (d.v.s. Kristiansens) tidligere atferd og ervervsevne, som hans tilstand etter ulykken i 1968.»

Når ankemotparten deretter forholdt seg i samsvar med anbefalingen uten samtidig å ta rettslige skritt overfor Brekke og Holt, synes grunnen å ha vært at ankemotparten ønsket full sikkerhet for at det forelå årsakssammenheng mellom fallet og lidelsen før beslutning om saksanlegg ble tatt. For at foreldelsesfristen skulle begynne å løpe må det imidlertid antas at det var tilstrekkelig at det forelå en nærliggende mulighet for årsakssammenheng som nevnt, jfr. Stub Holmboe, Foreldelse av fordringer, side 50 og Øvergaard, Norsk erstatningsrett, side 369. At årsakssammenheng måtte fortone seg som nærliggende etter de erklæringer som forelå fra doktor Holmsen ved Nevrologisk avdeling ved Ullevål sykehus og fra doktor Lossius, som begge i likhet med doktor Lønnum er spesialister i nevrologi, synes etter rettens oppfatning lite tvilsomt. Det bemerkes i den forbindelse at både doktor Holmsen og doktor Lossius så likt på årsaksspørsmålet og at det bare var med hensyn til graden av varig uførhet at de hadde avvikende oppfatninger,

Side:1103

noe som muligens skyldtes at det i tid er ca. 4 måneder mellom de to erklæringer.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at utgangspunktet for foreldelsesfristens løp i nærværende sak må regnes senest fra omkring medio desember 1970. For ordens skyld bemerkes at det ikke avbrøt foreldelsesfristens løp at advokat Mack i brev av 11.9.1972 til Brekke og Holt tok forbehold om å komme tilbake til erstatningsspørsmålet så snart den sak som pågikk med Storebrand om Kristiansens krav etter en ulykkespolise, var avklart.

Da forliksklage først ble uttalt 16.10.1974, vil Kristiansens krav være foreldet med mindre 10 års-fristen i straffelovens ikrafttredelseslovs §28 kommer til anvendelse. Vilkåret for en foreldelsesfrist av denne lengde er at kravet er «udsprunget af en strafbar Handling».

Som det vil fremgå av anførslene, mener ankemotparten at Brekke og Holt har overtrådt §15 i arbeidervernloven samt de forskrifter som gjaldt for bygging av stillaser og at firmaet derved gjorde seg skyldig i et straffbart forhold. Lagmannsretten finner det tvilsomt om de påberopte bestemmelser overhodet kommer til anvendelse overfor en underentreprenør som nytter et stillas som er ført opp av en hovedentreprenør. Andre bestemmelser som synes mer aktuelle, men som ikke er direkte påberopt, er strl. §237 og §339 nr. 2. Slik saken er opplyst, er det imidlertid for retten ikke mulig å fastslå om de subjektive og objektive vilkår for straff har vært til stede, da man på grunn av den lange tid som er gått siden ulykken står overfor bevisvanskeligheter. Etter bevisførselen for lagmannsretten kan det således ikke med noen grad av sikkerhet sies om stillaset opprinnelig var forskriftsmessig eller ikke. Heller ikke kan det sies noe sikkert om hvilke endringer som senere måtte være skjedd med dette, blant annet hvordan stillaset var etter rivningen av de øvre løpebanene. Bare en granskning umiddelbart etter ulykken og avhør av vitner i den forbindelse kunne bidratt til å avklare hvordan stillaset var, herunder om det forekom løse langsgående lemmer ved bensettene. Noen slik granskning fant imidlertid ikke sted, hvilket må ha sammenheng med at alle impliserte anså Kristiansens uhell for bagatellmessig. Av denne grunn hadde heller ikke Brekke og Holt oppfordring eller plikt til å melde arbeidsulykken til arbeidstilsynet, jfr. arbeidervernlovens §17, annet ledd.

Det var først ved en telefonhenvendelse fra advokat Mack i desember 1970 - altså over 2 år etter ulykken - at Brekke og Holt ble gjort kjent med at Kristiansen angivelig hadde pådratt seg en skade ved fallet fra stillaset. Stillaset var imidlertid da for lengst Fjernet, idet arbeidene på nybygget i Vossegt. 24 ble avsluttet kort tid etter ulykken. At Kristiansens fall skyldtes en «dårlig lem» synes første gang å være nevnt i advokat Macks brev av 11.9.1972 til Brekke og Holt. Det fulgte deretter et opphold i korrespondansen mellom partene helt til 9.5.1974. da advokat Mack i brev til Brekke og Holt blant annet hevdet at «ansvaret for dette stillas må være hos entreprenøren». På anmodning av Brekke og Holts forsikringsselskap, Pallas, presiserte advokat Mack i brev av 12.7.1974 sitt syn på ansvarsspørsmålet nærmere. I den forbindelse anførte han bl.a.:

«Med hensyn til ansvarsspørsmålet er det bygget på det forhold at stillaset ikke var i foreskreven orden, idet lemmene ikke var spikret fast. En lem

Side:1104

vippet og skadelidte falt ned gjennom stillaset. Dette fremgår for så vidt av rapport av 7.1.1971 fra firmaets formann Jon Årstad, en rapport som er utdypet under konferanse på mitt kontor 26.1.1971. Utskrift av notat fra dette møte vedligger.»

Hverken Årstads rapport av 7.1.1971, som var avgitt til advokat Mack, eller referatet fra konferansen 26.1 .s.å. inneholder etter lagmannsrettens oppfatning opplysninger som kan kaste lys over stillasets tilstand. Når det gjelder selve ulykken gjengir bare Årstad Kristiansens egen forklaring og fremholder ellers om stillaset generelt at dette var av vanlig type og at det også kunne nyttes av murere. Det fremgår ellers av referatet av 26.1.1971 at han ikke kunne si noe sikkert om hvorvidt alle lemmene var spikret fast. Som allerede nevnt har heller ikke bevisførselen for lagmannsretten kunnet avklare dette spørsmål. Det bemerkes i den forbindelse at den ankende parts prosessfullmektig har fremholdt at hans anførsler for byretten på dette punkt ikke er korrekt gjengitt når det i dommen er anført at stillaset var lagt opp slik at det var langsgående løse lemmer ved hvert bensett. Hva han anførte var i samsvar med formann Årstads vitneforklaring og gikk ut på at de langsgående lemmene var spikret, men at det ikke kunne ses bort fra at enkelte lemmer kan ha vært løse.

Ankemotparten, Kristiansen, kan etter dette ikke gis medhold i at foreldelsesfristen for hans krav er 10 år. Brekke og Holt må derfor bli å frifinne, da forliksklage først ble uttatte mer enn 3 år etterat Kristiansen ble vitende om skaden og den for samme ansvarlige, jfr. ovenfor. Kravet er derfor foreldet. - - -