Rt-1983-316
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-03-04 |
| Publisert: | Rt-1983-316 (50-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 4. mars 1983 i l.nr. 33 B/1983 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Røstad, Bugge, Elstad, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §182, §183, §185, §255, §256, Straffeprosessloven (1887) §21, §342, §62 |
Dommer Sinding-Larsen: Oslo byrett avsa den 20. oktober 1982 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1929, dømmes for forbrytelser etter straffeloven §256, jfr. §255, straffeloven §183, første og annet ledd, straffeloven §182 første ledd, 2. straffe-alternativ, straffeloven §182 første ledd, første straffalternativ og straffeloven §185 annet ledd - til en straff av fengsel i 7 - syv - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 575 - femhundreogsyttifem - dager for utholdt varetektsfengsel.»
Saken var innbrakt for byretten i medhold av straffeprosessloven §21.
Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og domfeltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen. Domfelte har ikke anket, men har, foranlediget av påtalemyndighetens anke, anført at den utmålte straff er vesentlig for streng, og at når anke likevel ble unnlatt, var grunnen at domfelte gjerne ville ha en avslutning på saken.
Jeg er kommet til at anken bør forkastes.
Domfelte, som ble ansatt i - - - A/S som økonomisjef i 1970, har fra 1972 til han sluttet etter egen oppsigelse i 1980, underslått i alt kr. 20.624.736. Det dreier seg om i alt 597 enkeltbeløp som i tiltalebeslutningen er delt i fem grupper etter fremgangsmåten ved underslagene. I tilknytning til en rekke av enkeltunderslagene foreligger det dokumentfalsk.
Underslagene gjelder således et særdeles stort beløp og er begått gjennom et langt tidsrom. Størrelsen av de underslåtte beløp er øket etter hvert. I de siste måneder før domfeltes fratreden lå de på omkring en million pr. måned. Domfelte har ikke handlet ut fra noe økonomisk behov. Han har heller ikke vært i den situasjon at de senere underslag ble foretatt for å dekke over de tidligere. En betydelig del av midlene er investert i en meget kostbar bolig, et kostbart feriehus på Lanzarote og i smykker og verdipapirer. Mer enn tre millioner forelå i kontanter og utenlandsk valuta.
Domfelte, som er en dyktig regnskapsmann, har bevisst og målrettet utnyttet sin innsikt i firmaets rutiner og de foreliggende kontrollmessige mangler og har gjennomført sine underslag med besluttsomhet. Han har misbrukt den tillit som er vist ham i hans stilling som økonomisjef.
En viss, men ikke særlig stor vekt må det legges på at firmaets tap er blitt redusert ved at domfeltes aktiva har innbrakt ca kr. 12.000.000. Jeg finner, slik denne sak ligger an, at det ikke bør legges særlig vekt på mulig svikt i revisjonen av firmaets regnskaper eller manglende kontrollrutiner.
Jeg er enig med påtalemyndigheten i at det er nødvendig med en meget streng reaksjon i en sak som den foreliggende, men finner at byretten i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til dette.
Domfelte hadde da byrettens dom ble avsagt, sittet 575 dager i varetekt. Til dette kommer 135 dager frem til Høyesteretts avgjørelse, i alt 710 dager. Jeg finner grunn til å nevne at den meget langvarige varetektsfengsling har sammenheng med sakens omfang og kompliserte karakter, og at det også er etter eget ønske domfelte har sittet sammenhengende i varetekt fra 25. mars 1981.
Det skulle i byrettens domsslutning ha vært vist til straffeloven §62. Jeg finner likevel ikke grunn til å utforme noen ny konklusjon.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 710 - sju hundre og ti - dager for varetektsfengsel.
Dommer Røstad: Anken må etter min mening tas til følge.
Domfelte har gjennom et tidsrom på mer enn 8 år på systematisk måte utnyttet sin betrodde stilling i firmaet. Han har «med stor kløkt, besluttsomhet og utholdenhet» - til dels gjennom forfalskninger og raderinger - tilegnet seg beløp av formidabel størrelse. Underslagene - med tilhørende dokumentforbrytelser - er begått uten noen bakgrunn i økonomiske problemer. Domfelte har med de underslåtte midler bygd seg opp en luksustilværelse, med plassering av midler i luksuriøse eiendommer, i valutabeholdninger, smykker m.m.
Som fremholdt av byretten har domfeltes underslag nådd opp i et beløp som markerer en rekord i norsk rettshistorie.
Straffeloven ordinære strafferammer for formuesforbrytelser er i liten grad tilpasset en så omfattende og graverende kriminalitet, hvor det vinnesyke motiv har hatt en helt dominerende plass.
Jeg anser det berettiget at man i et tilfelle som dette utmåler en straff som ligger nær maksimumsgrensen for grove underslag. Jeg stemmer for at straffen skjerpes til fengsel i 8 år og 6 måneder.
Dommer Bugge: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Røstad.
Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.
Dommer Blom: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (dommer Anders Melteig med domsmenn): - - -
Retten - som ikke har funnet det nødvendig nærmere å undersøke og redegjøre for de mange tall, oppstillinger og regnestykker som partene synes enige om - finner bevist at tiltalte har begått underslag og dokumentfalsk, ikke bare i den utstrekning tiltalte har erkjent seg straffskyldig under hovedforhandlingen, men i den utstrekning og på den måte som er beskrevet i tiltalebeslutningen, slik den etter mindre rettelser omtalt i rettsboken foran nå lyder, og altså at tiltalte har underslått midler til en samlet verdi av kr. 20.624.736,23 (20.637.615,23 minus 12.879). - - -
Retten finner for øvrig følgende nærmere omstendigheter av betydning for avgjørelsen på det rene eller bevist:
Tiltalte var en usedvanlig dyktig og innsiktsfull regnskapsmann og hadde en ledende stilling i forretningen med vidtgående fullmakter når det gjaldt disponeringen av selskapets pengemidler og stor myndighet når det gjaldt tilretteleggelse og føringen av regnskapet overfor det underordnede personale. Han mottok selskapets forskjellige innbetalinger i form av utbetalingskort, gireringskort, sjekker, bankremisser, bankgiroer for viderebehandling uten at de var stemplet eller registrert på det postmøte hvor all post ble åpnet, men hvor han selv ikke var til stede.
Han valgte å underslå midler, som ikke skrev seg fra selskapets vanlige inntektskilder, og som oftes ikke fantes i selskapets regnskaper før de innløp, som f.eks. drosjerefusjoner, skadeoppgjør og provisjoner fra forsikringsselskap. Han unngikk derfor oppmerksomhet fra revisjonen, som i et selskap som dette - med ca 170.000 regnskapsbilag i året - ikke foretar kontroll av alle enkeltbilag. Han unngikk derfor også oppmerksomhet ved de forskjellige regnskapsavslutninger, som - med en årsomsetning på bortimot en milliard kroner - ikke uten videre vil kunne røpe denslags inntektssvikt, så meget mer som tiltalte benyttet konto for merverdiavgift til å dekke sine underslag med den følge at selskapet i tidsrommet 1972 til 1980 har fått etterberegnet merverdiavgift med ialt kr. 9.458.441.
Han gjennomførte sine underslag med stor utførlighet fra begynnelsen i 1972, da han underslo ialt kr. 170.293,02 i løpet av året, til han sluttet i 1980 med et månedlig underslått beløp på ca 1 million kroner.
Tiltaltes dyktighet, hans stilling, hans fremgangsmåte og påpasselighet forklarer således at han over en årrekke kunne foreta over 500 underslag før han begikk en «glipp» og ble oppdaget.
Ved oppdagelsen hadde tiltalte plassert de underslåtte midler i et bolighus, som han og familien bodde i og som han utbød til salgs for kr. 4.900.000, et fritidshus på Lanzarote, som med innbo skal være solgt for kr. 725.000 av hans konkursbo, norsk og utenlandsk valuta tilsvarende norske kr. 3.217.694, gjeldsbrev eller andre verdipapirer til en verdi av kr. 2.550.000 og smykker, edelstener, gull og sølv som skal være solgt på auksjon for kr. 1.819.125 av hans konkursbo, samt biler, innbo og annet løsøre.
Tiltalte blir etter dette å dømme for forholdene beskrevet i tiltalebeslutningens post I for 597 tilfelle av underslag, som imidlertid også har preg av et sammenhengende fortsatt straffbart forhold, jfr. Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett (2. rev. utg.) side 337 ff., og som anses som grove særlig fordi verdien av det underslåtte er betydelig og fordi de er begått ved brudd på særlig tillit, som fulgte med tiltaltes stilling, etter straffeloven §256, jfr. §255, for forholdene beskrevet i tiltalebeslutningens post II for 16 tilfelle av dokumentfalsk etter straffeloven §183, første og annet ledd, for forholdene beskrevet i tiltalebeslutningens post III a) og b) for 34 tilfelle av dokumentfalsk etter straffeloven §182 første ledd, annet straffalternativ, for forholdene beskrevet i tiltalebeslutningens post III c) og d) for 3 tilfelle av dokumentfalsk etter straffeloven §182 første ledd, første straffalternativ, som er anvendt etter strpl. §342 annet ledd overensstemmende med aktors og forsvarers anførsler, og for forholdene beskrevet i tiltalebeslutningens post IV for 2 tilfelle av dokumentfalsk etter straffeloven §185 annet ledd.
Straffen settes til fengsel i 7 år og 6 måneder med fradrag av 575 dager for utholdt varetektsfengsel fra 25. mars 1981 til i dag.
Ved straffutmålingen er anvendt straffeloven §62 og er iakttatt den påberopte rettspraksis i Rt-1964-773 ff., Rt-1975-79 ff., Rt-1976-660 ff. og Rt-1980-1004.
Ved straffutmålingen er lagt vekt på i skjerpende retning at underslagene med til dels tilhørende dokumentfalsk har pågått i årevis, at underslagene har nådd opp i et nesten ufattelig beløp, som ikke bare må betegnes som det største i norsk rettshistorie, men som et menneske uansett inntekt undergitt beskatning hadde måttet leve i hundrevis av år for å kunne skaffe seg, at underslagene er utført med stor kløkt, besluttsomhet og utholdenhet, at tiltalte ikke har vært i noen pengeknipe, og at det ikke finnes annen forklaring på underslagene enn ren berikelseshensikt.
Ved straffutmålingen er lagt noen vekt på i formildende retning at underslagene etter hvert synes å ha blitt en besettelse hos tiltalte og at de ikke egentlig gikk ut over enkeltpersoner.
Ved straffutmålingen er ikke funnet å kunne legges noen særlig vekt på, verken i den ene eller annen retning, at en vesentlig del av det underslåtte beløp, foreløpig anslått til ca 12 millioner kroner var i behold og har kunnet anvendes til det fornærmede selskaps skadesløsholdelse, idet det ikke finnes å kunne fastslåes hvor vidt det finnes en forklarlig eller uforklarlig forskjell mellom det underslåtte beløp og verdien av de beholdne midler, særlig fordi konkursbehandlingen av tiltaltes bo ennå ikke er avsluttet.
Ved straffutmålingen er heller ikke funnet å kunne legges noen særlig vekt på tiltaltes anførsler utover det som allerede er anført, og således verken på tiltaltes anførsler om revisjonen i selskapet eller på hans opplysninger om regnskapsføringen og tollberegningen i selskapet, som det altså derfor ikke er tatt noe nærmere standpunkt til. - - -