Rt-1979-1139

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-10-03
Publisert:	Rt-1979-1139
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 129B/1979
Parter:	Nils Arne Jørundland (høyesterettsadvokat Helge Tofte) mot Nils E. Jørundland (advokat Ove Andersen - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Løchen, Christiansen, Røstad, Mellbye
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §14, §21, §73, Tvistemålsloven (1915) §180, §375, Skjønnsprosessloven (1917) §4, §66, §71, §2

Dommer Endresen: Ingrid Jørundland, som fra 1930 satt i uskiftet bo etter Nils E. Jørundland, disponerte fire eiendommer i Åmli: gnr. 17 bnr. 1 «Jørundland», gnr. 25 bnr. 1 «Homdrom», gnr. 25 bnr. 29 «Tiljone» og gnr. 39 bnr. 1 «Høgvold» odelsjord, mens «Homdrom» og «Tiljone» var odlingsjord.

Ingrid og Nils hadde følgende barn nevnt i aldersrekkefølge: Eivind, Aslak, Olav, Karl, Einar, Margit, Kari, Knut og Thorvald.

I 1933 overdrog hun eiendommen «Høgvold» til sin sønn Aslak. I 1942 overdro hun eiendommen «Homdrom» til sønnen Olav.

Ingrid Jørundland døde den 5. juli 1943, og på skiftet etter henne fikk eldste sønn Eivind skjøte på gnr. 17 bnr. 1 «Jørundland» som han tidligere hadde overtatt, og sønnen Einar overtok og fikk skjøte på eiendommen «Tiljone».

Denne siste eiendom solgte Einar en tid etter til fremmede, og den nye eier fraskilte og solgte unna to parseller av eiendommen på til sammen ca. 150 dekar. Noen år senere kjøpte imidlertid Einar eiendommen tilbake, men da uten disse parsellene.

Olav, som var barnløs, døde i 1968. Han hadde ved testament innsatt Einars to sønner Nils E. og dennes yngre bror Sveinung som sine enearvinger. Ved skiftet ble eiendommen «Homdrom» skjøtet til Sveinung.

Eivind Jørundland skjøtet den 2. januar 1975 eiendommen «Jørundland» til Nils Arne Jørundland, som var sønn av hans yngste bror Thorvald. Kjøpesummen var 140.000 kroner, og i skjøtet forbeholdt han seg for sine to søsken, Karl og Kari, bruks- og borett i våningshuset og visse kårytelser. Han forbeholdt seg også disposisjonsretten til et stykke på syv dekar på Flatelandsmoen, hvor det er et bosted fra folkevandringstiden, og også retten til kjøpesummen i tilfelle salg av dette areal. Ved testament av 9. desember 1974 innsatte han Nils Arne som enearving.

Nils E. Jørundland, sønn av Einar, reiste innen fristen odelssak med krav om å løse eiendommen «Jørundland» fra Nils Arne. Ved odelstaksten ble eiendommens verdi satt til kr. 550.000, hvorav for skogen kr. 350.000. Verdien av føderådet ble satt til kr. 40.000.

Nils E. tilbød samtidig Nils Arne å overta eiendommen «Tiljone» etter takst i henhold til odelslovens §14 tredje ledd. Samtykke til slik overtakelse forelå forut for forliksklagen fra eieren, mor til Nils E., Anne Jørundland, som satt i uskiftet bo etter Einar.

Tilbudet ble ikke godtatt, og den 31. mars 1977 avsa Nedenes herredsrett dom i løsningssaken med slik domsslutning:

« I. Nils Arne Jørdundland dømmes til å gi Nils E.Jørundland skjøte på eiendommen «Jørundland» gnr. 17 br.nr. 1 av skyld mark 11,51 i Åmli mot betaling av takstsummen kr. 550.000,- med fradrag av de på eiendommen hvilende heftelser i samsvar med skjønnslovens §71 og til å fravike eiendommen innen 14. april 1978.

II. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Den 20. desember 1977 døde Eivind Jørundland.

Nils Arne Jørundland påanket dommen til Agder lagmannsrett som den 11. mars 1978 avsa dom i saken med slik domsslutning:

Side:1141

«1. Nedenes herredsretts dom av 31. mars 1977 stadfestes, dog slik at eiendommen blir å fravike innen 14. april 1979.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Etter lagmannsrettens dom er av de kårberettigede også Karl avgått ved døden.

Lagmannsrettens dom er av Nils Arne Jørundland påanket til Høyesterett.

Under prosedyren for Høyesterett har den ankende part frafalt et tidligere omtvistet spørsmål om hvorvidt den form tilbudet om å overta «Tiljone» ble gitt i, tilfredsstillet lovens krav. Det samme gjelder det som tidligere har vært innvendt mot den måte ankemotparten fremskaffet løsningssummen på.

Den ankende part har vist til at ankemotpartens linje fra før ved en skiftelignende ordning har overtatt eiendommen «Tiljone», og til at ankemotparten senere fra sin farbror arvet en halvdel av eiendommen «Homdrom», som er et gårdsbruk på 37 dekar dyrket mark og 5000 dekar skog. At han senere har overlatt sin halvdel av denne eiendommen til broren Sveinung, endrer ikke det forhold at Einars linje nå sitter med to eiendommer. Ved odelsløsning av «Jørundland» vil denne linje sitte med tre av besteforeldrenes tidligere eiendommer. Dette må være i strid med prinsippet i odelslovens §14 om at hver linje bare kan ta en eiendom hver. Det forhold at «Homdrom» først gikk til Olav som drev den sammen med ankemotpartens far, og deretter til ankemotpartens linje, kan ikke endre dette forhold, da ankemotpartens linje ved overtakelsen av «Homdrom» har fått en eiendom som stammer fra rett oppadstigende linje. Annerledes ville det vært om denne eiendom av onkelen var ervervet fra fremmede.

Odelslovens §14 avskjærer således etter den ankende parts mening direkte ankemotparten fra å løse «Jørundland» da han ikke har tilbudt den ankende part eiendommen «Homdrom».

Denne anførsel er ny under prosedyren for Høyesterett, idet den ankende part tidligere. kun har vist til disse momenter i relasjon til urimelighetsvurderingen i odelslovens §21 annet ledd.

Den ankende part anfører videre at eiendommen «Tiljone» i den tid den har vært i ankemotpartens linje, er blitt vesentlig redusert ved at den for en tid ble solgt ut av slekten til en kjøper som ved salg av to parseller reduserte verdien, i henhold til de for Høyesterett oppnevnte sakkyndige, med 25 prosent. Den utgjør derfor nå ikke et tilfedsstillende tilbud etter odelslovens §14 tredje ledd. Den ankende part er enig i at ikke enhver fraselgelse vil ha denne virkning, men salgene må ikke være betydelige og ikke angripe produksjonsmulighetene. En eier kan ikke først «skumme fløten» av en eiendom og så overta en ny og overlate restene til den han løser fra som bytte. Det er ikke nok at det er tilbake odlingsjord i henhold til odelslovens §2. Det må skje en skjønnsmessig vurdering, men her er reduksjonen betydelig og overstiger hva som kan aksepteres. Den verdireduksjon de sakkyndige er kommet til, overstiger hva herreds- og lagmannsretten forutsatte.

Side:1142

Selv om de hensyn som her er anført ikke i seg selv skulle stille seg hindrende i veien for odelsløsning, må de hver for seg og til sammen ha vesentlig og avgjørende vekt ved spørsmålet om det etter odelslovens §21 annet ledd vil være «klårt urimeleg» at ankemotparten får løse «Jørundland».

Den ankende part har vist til en rekke forhold som, om de ikke i seg selv er avgjørende, understøtter at odelsløsning vil virke urimelig. Han har blant annet vist til sin tilknytning til eiendommen, sitt arbeid der og til ønsket fra Eivind og fra den gjenlevende av de kårberettigede.

I det skjøte Eivind utferdiget ved overdragelsen til den ankende part, er det en passus vedrørende det museum han opprettet på gården. Denne passus må forstås som et ønske om at disse gjenstander som nå tilhører den ankende part skulle forbli på «Jørundland». Også dette må tas med i rimelighetsvurderingen.

Endelig har den ankende part vist til at av de kårberettigede er nå bare Kari tilbake, og at dette må føre med seg at det ved odelstaksten stipulerte fradrag i løsningssummen for denne heftelse må falle bort eller vesentlig reduseres.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Nils Arne Jørundland frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til herreds- og lagmannsrettens dommer som han hevder er riktig i så vel bevisbedømmelse som rettsanvendelse.

Den anførsel som den ankende part har fremsatt under prosedyren som går ut på at odelslovens §14 direkte stenger for odelsløsning uten at også «Homdrom» blir tilbudt, er ny for Høyesterett. Ankemotparten hevder derfor prinsipalt at denne anførsel må settes til side etter tvistemålslovens §375 annet ledd. Den er først fremsatt etter utløpet av fristen for nye anførsler og bevistilbud. §14 tredje ledd setter ingen frist for fremsettelse av tilbud, og dette spørsmål måtte vært reist under saksforberedelsen. Det hevdes ellers at etter ordlyden i §14 annet ledd faller «Homdrom» Klart utenfor. Annet ledds annet punktum ville ellers være uten mening. Eiendommen må komme fra rett oppadstigende linje. «Homdrom» har vært ute i en sidelinje, og ankemotparten og broren Sveinung har ikke odel til denne eiendom. Eiendommen ble først odelsjord mens onkelen Olav eide den, og han døde barnløs.

Det salg av parseller fra eiendommen «Tiljone» som fant sted i 1946-47, er ikke betydelig, og eiendommen har ikke endret karakter. Det dreier seg om 13 prosent av arealet. De sakkyndige har etter ankemotpartens syn overvurdert verdien av disse parseller, noe ankemotparten mener Klart fremgår av en fremlagt driftsplan fra 1957.

Men selv om man legger til grunn en verdireduksjon på 25 prosent, er dette ikke avgjørende. Eiendommen er fortsatt odlingsjord. Loven sier intet om hvilke endringer som kan aksepteres. Reduksjonen

Side:1143

er for øvrig et forhold som ville komme den ankende part til gode ved det skjønn som måtte avholdes. Eiendommen «Tiljone» er et skogstykke som selv før disse parseller ble frasolgt, var for lite til å livberge en familie. Den er ved det som er frasolgt redusert fra 1150 til 1000 dekar.

Ankemotparten har videre vist til de strenge krav rettspraksis har stilt for at odelslovens §21 skal kunne komme til anvendelse. Bestemmelsen kan etter denne praksis bare brukes til å hindre åpenbare urimeligheter. Det er her ikke tale om å drive eieren bort fra eiendommen, da den ankende part ikke har flyttet til «Jørundland», men har sin bolig annet steds. Han har heller ikke drevet gården etter at han overtok den. Den hjelp han har ytet onkelen under onnene, er ikke betydelig, og ankemotparten har gjennom utdannelse skaffet seg bedre forutsetninger for å drive gården. Onkelens ønske om at den ankende part burde få gården, kan ikke tillegges særlig vekt. Det er en ordinær odelsløsning og ingen slik situasjon som §21 tar sikte på. Den ankende part kunne verken før eller etter den nye lov føre seg noen forhåpning om å beholde eiendommen da det er bedre odelsberettigede foran ham. Avveiningen av rimeligheten må skje mellom partene i saken og da falle ut til fordel for ankemotparten.

Når det gjelder de museumsgjenstander som er nevnt i skjøtet, er ankemotparten, dersom den ankende part lar gjenstandene forbli på gården, villig til å etterleve skjøtets bestemmelser.

Den rett som Eivind forbeholdt seg til området rundt folkevandringsbostedet, er en personlig rett som falt bort ved hans død.

Den omstendighet at to av de tre kårberettigede er avgått ved døden, burde etter ankemotpartens syn ikke tilsi noen endring i fradraget, da det ved fastsettelsen av dette er tatt hensyn til de kårberettigedes alder. Om noen faller fra, må reduksjonen i ytelse være ankemotpartens fordel.

Han har subsidiært erklært seg villig til å betale løsingssummen uten fradrag.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Nils Arne Jørundland dømmes til å gi Nils E. Jørundland skjøte på eiendommen «Jørundland», gnr. 17 bnr. 1 av skyld mark 11,51 i Åmli mot betaling av takstsummen kr. 550.000,00 med fradrag av det på eiendommen hvilende føderåd for inntil kr. 40.000,00 og forøvrig i samsvar med de nå opphevede regler i skjønnslovens §71 og til å fravike eiendommen innen 14. april 1980.

2. Nils Arne Jørundland dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herreds- og lagmannsrettens dommer. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak for Nedenes hertedsrett hvor partene har avgitt forklaring, og det er avhørt 6 vitner, hvorav 5 er nye for Høyesterett. For Høyesterett har som sakkyndige til å taksere den relative verdi mellom de fra «Tiljone» fraskilte parseller og resten av denne eiendom vært oppnevnt gårdbruker Kristen Dybesland, Songdalen, og

Side:1144

skogbruker Torius Vierli, Vegårdshei. De sakkyndige har avgitt erklæring den 13. august 1979 og en tilleggsuttalelse den 6. september 1979. Det er som nytt for Høyesterett fremlagt en driftsplan fra 1957 som berører de frasolgte parseller, og to erklæringer om veirett for «Tiljone».

Når man ser bort fra de endringer i den ankende parts anførsler som har funnet sted under behandlingen for Høyesterett, foreligger saken i det vesentlige som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og behandlar først spørsmålet om odelslovens §14 og forholdet til eiendommen «Homdrom».

§14 er en bestemmelse som regulerer odelsrekkefølgen i forholdet mellom søsken og deres linjer, det vil si deres direkte nedstigende etterkommere. Den bestemmer betydningen av at en av søsknene erverver fast eiendom, og begrenser denne betydning til erverv av odlingsjord fra foreldrene og slektninger i rett oppstigende linje, og erverv av odelsjord fra egne eller foreldres søsken. Erverv av fast eiendom ellers er uten betydning. Ankemotpartens erverv av en andel av «Homdrom»» er således uten betydning for odelsrekkefølgen i den foregående generasjon. Det er imidlertid nettopp denne odelsrekkefølgen, nemlig mellom partenes fedre, henholdsvis Einar og Thorvald, som i denne sak er avgjørende. Hva eiendommen «Homdrom» angår så er den dessuten ikke odelsjord. Også av den grunn faller den utenom §14, se bestemmelsens annet ledd annet punktum.

Det blir etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til den prosessuelle innsigelse som ankemotparten har fremsatt på dette punkt.

De eiendomsoverdragelser som utgikk fra Ingrid Jørundland og hennes bo, kommer inn under §14. Ved at Einar overtok «Tiljone», har han og hans linje fått en eiendom og taper dermed prioritet overfor sine yngre søsken, deriblant Thorvalds linje. Hvis Einar i sin tid ikke hadde kjøpt igjen eiendommen «Tiljone», ville således ankemotparten ha måttet stå tilbake for den ankende part. Men her kommer §14 tredje ledd i den nye odelslov ham til hjelp, idet han som skjedd har kunnet tilby denne eiendom i bytte, slik at prioritetsrekkefølgen restitueres.

Spørsmålet blir om det tilbudte bytte tilfredsstiller lovens krav. Den ankende part bestrider dette under henvisning til den omstendighet at det fra eiendommen er frasolgt to parseller. Verdien av det gjenværende er blitt så redusert at det ikke lenger er identitet mellom eiendommen slik den er idag, og slik den var da Einar overtok den.

Jeg kan ikke dele den ankende parts forståelse av §14 tredje ledd.

Bestemmelsens ordlyd løser i og for seg ikke det foreliggende spørsmål. Hensikten med bestemmelsen er imidlertid å unngå å sette en odelsrettshaver i den stilling at han for en gang i fremtiden å ha bevart sin odelsprioritet til en eiendom han er særlig interessert i å erverve, må gi definitivt avkall på å overta en annen eiendom han i nåtid kan erverve. Loven løser dette ved å pålegge ham når det blir aktuelt, å tilby å gi fra seg den eiendom han i mellomtiden har sittet

Side:1145

med. Men loven sier intet om betydningen av at denne eiendom i denne mellomliggende tid har undergått forandring, det være seg med hensyn til areal, utnyttelse, endring av grunnverdier og annet. Jeg finner det klart at det ikke kan kreves at eiendommen skal foreligge minst i samme stand som ved odelsløserens ervervelse av den. På den annen side synes det også klart at innbytteeiendommen kan være undergått slike endringer at kravet om restitusjon av odelsprioriteten ved ombytte ikke kan tas til følge. Hvor grensen skal trekkes, vil i atskillig utstrekning være knyttet til jordbrukslovgivningens bestemmelser om deling og bruksendring vedrørende jordbrukseiendommer. Grensetrekkingen vil også kunne bero på eiendommens karakter, dens mest fremtredende utnyttelsesform, jordbruk, hagebruk, skogbruk og annet. Også årsaken til endringen vil kunne komme inn i vurderingen, herunder om endringen for eieren har medført betydelige verdioverføringer. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne grensetrekking i nærværende sak. Som de sakkyndige legger jeg til grunn at eiendommens verdi er redusert med 25 prosent ved atskillelsen i 1946-17 av de to parseller. Jeg finner det klart at for den rene skogeiendom det her er tale om, er disse 25 prosents verdireduksjon som fant- sted ved fraskillelsen av de to parseller i 1946/47, ikke så betydningsfull at ikke tilbakeføring av resteiendommen restituerer odelsrekkefølgen. Foruten eiendommens uforandrede karakter og dens nårværende størrelse, legger jeg også atskillig vekt på den betydelige forskjell det er og var mellom «Tiljone» og løsningseiendommen «Jørundland», så vel i verdi som i brukskarakter. Eiendommene var meget langt fra likeverdige da de fire brødre overtok dem etter foreldrene. Jeg kan da ikke se at det vil være i samsvar med formålet i odelslovens §14 om Einars linje med henblikk på odelsløsning av «Jørundland» varig skal stå tilbake for de yngre linjer fordi Einars linje er kommet i besittelse av den relativt beskjedne skogeiendom «Tiljone». Men da kan det heller ikke være så betydningsfullt om «Tiljone» nå er ytterligere noe beskåret.

Jeg finner således å måtte legge til grunn at ankemotparten er bedre odelsberettiget enn den ankende part.

Spørsmålet blir så om det i denne sak foreligger omstendigheter som skulle bevirke at det etter odelslovens §21 annet ledd ville være «klårt urimeleg» om ankemotparten får løse «Jørundland».

Når det gjelder forholdet til den omtalte verdireduksjon, har lagmannsretten lagt til grunn at når det først er på det rene at tilbudet samsvarer med odelslovens §14 tredje ledd, kan denne eiendoms tilstand idag ikke brukes som argument i forbindelse med en påberopelse av odelslovens §21 annet ledd. Jeg vil for min del ikke utelukke at forholdene kan ligge slik an at også et slikt forhold kan komme i betraktning. I denne sak kan jeg imidlertid ikke se at det kan tillegges særligvekt.

Heller ikke den omstendighet at ankemotparten i sin tid arvet en andel av «Homdrom», bør tillegges vekt i denne forbindelse. Det er på det rene at ankemotparten idag ikke besitter noen eiendom idet hans bror har denne eiendom. Dersom tilbudet om å overta «Tiljone»

Side:1146

var blitt akseptert, ville han heller ikke kunne komme i besittelse av den eiendom. Jeg behøver da ikke gå nærmere inn på om og under hvilke vilkår partenes besittelse av fast eiendom utenom den løsningssaken gjelder, kan være av betydning for avgjørelsen etter odelslovens §21.

Jeg kan heller ikke se at de øvrige momenter som den ankende part har anført til støtte for urimelighetssynspunktet, kan ha gjennomslagskraft. Hans tilknytning til eiendommen, hans arbeidsinnsats der, hans forutsetninger for å drive den og ønsket fra onkelen og tanten Kari er etter min mening verken alene eller sett i sammenheng med de nettopp omtalte forhold av den styrke at de hindrer odelsløsning i dette tilfelle. Skal §21 annet ledd komme til anvendelse, kreves «ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing». Slik overvekt kan jeg som nevnt ikke se er til stede i denne sak. Rettspraksis stiller her strenge krav, og jeg viser til Høyesteretts dom av 22. september 1979 i sak l.nr. 107/1979, Rt-1979-1047 og dom i Rt-1978-268.

Det gjenstår da å ta standpunkt til hvorledes det skal forholdes med det fradrag for kårytelser som ble fastsatt ved odelstaksten etter at to av de tre kårberettigede er avgått ved døden. Ved Høyesteretts dommer i Rt-1892-370 og Rt-1926-638 er det fastslått at fradraget skal vurderes etter forholdene på oppgjørstidspunktet. Det må derfor nå på grunn av de endrede forhold skje en omvurdering av det fastsatte fradrag. Spørsmålet blir så på hvilken måte det skal skje. I den nye odelsprosesslovs §73 annet ledd er det gitt anvisning på at dette skal løses ved en tilleggstakst. Denne bestemmelse får imidlertid ikke anvendelse på denne sak, da bestemmelsen først trådte i kraft 1. januar 1976. Partene må derfor, dersom de ikke kan ordne spørsmålet i minnelighet eller blir enige om å henvise spørsmålet til avtaleskjønn etter skjønnslovens §4, søke spørsmålet løst gjennom vanlig rettergang. Den omvurdering som må foretas, må skje innen rammen av det beløp som ble fastsatt i odelstaksten.

Den ankende part har ikke hatt innvendinger mot det påståtte fravikelsestidspunkt.

Anken har ikke ført frem, og jeg finner at den ankende part overensstemmende med tvistemålslovens §180 bør erstatte ankemotparten sakens omkostninger for Høyesterett. Omkostningsavgjørelsene ved de tidligere retter finner jeg ikke grunn til å endre. Saksomkostningene fastsettes til kr. 15.300, hvorav for utlegg kr. 1.850.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom

1. Nils Arne Jørundland dømmes til å gi Nils E. Jørundland skjøte på eiendommen «Jørundland» gnr. 17 bnr. 1 av skyld mark 11,51 i Åmli mot betaling av takstsummen kr. 550.000 med fradrag av det på eiendommen hvilende føderåd for inntil kr. 40.000 og for øvrig i samsvar med de tidligere regler i skjønnslovens §71, og til å fravike eiendommen innen 14. april 1980.

Side:1147

2. Som følge av at de kårberettigede Eivind og Karl Jørundland er avgått ved døden, skal det ved oppgiørstidspunktet skje en omvurdering av fradraget innen rammen av de kr. 40.000 som ble fastsatt ved odelstaksten.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Nils Arne Jørundland til Nils E. Jørundland 15.300 - femtentusentrehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Røstad og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Reidar Borge med domsmenn):

Nils Arne Jørundland er eier av eiendommen Jørundland gr. nr. 17 br. nr. 1 i Åmli. Han fikk skjøte på eiendommen fra sin onkel Eivind N. Jørundland den 2. januar 1975. Skjøtet er tinglyst 15. januar 1975.

Den 5. juni 1975 begjærte h.r.advokat Odd Vinje som prosessfullmektig for Nils E. Jørundland odelstakst holdt over eiendommen. Odelstaksten ble avhjemlet den 17. september 1975.

Den 17. oktober 1975 ble løsningssak påstevnt. Rettsmøte til behandling av de i Skjønnslovens §66 omhandlede spørsmål ble avholdt 15. desember 1975.

I dette møte foreviste og tilbød h.r.advokat Vinje løsningssummen på saksøkerens vegne.

Tilbudet ble avslått, dog slik at saksøkte erklærte at det ikke var noen mangler ved selve løsningstilbudet.

Det er i og for seg på det rene mellom partene at Nils E. Jørundland har bedre odelsrett enn Nils Arne Jørundland.

Forholdet er at så vel Nils E. Jørundland som Nils Arne Jørundland utleder sin odelsrett gjennom de felles besteforeldre Ingrid og Nils E. Jørundland. Saksøkerens far og saksøktes far var altså brødre, men far til Nils E. Jørundland var eldre enn far til Nils Arne Jørundland.

Dermed skulle Nils E. Jørundland gå foran Nils Arne Jørundland, Odelslovens §14, lste ledd.

De felles besteforeldre døde slik: Nils E. Jørundland 14. november 1930, Ingrid Jørundland 5. juli 1943. Etter sin manns død satt hustruen Ingrid i uskiftet bo frem til hun døde.

Nu er forholdet det at partenes besteforeldre hadde i alt 4 eiendommer. Blandt disse eiendommene var også gr. nr. 25 br. nr. 1 i Åmli. Fra denne eiendom ble det i 1943 skilt ut et skog- og utmarksstykke, kalt Tiljone, på ca. 1000 dekar. Stykket som fikk betegnelsen gr. nr. 25 br. nr. 29 av skyld 2 mark, ble i 1942 overdratt til saksøkerens far. Skjøte ble utstedt i 1944 på offentlig skifte av besteforeldrenes fellesbo. Saksøkerens far, Einar Jørundland, er nu død, hans hustru Anne sitter med eiendommen i uskifte.

Odelsgodset, gr. nr. 17 br. nr. 1, ble i 1944 tilskjøtet besteforeldrenes eldste sønn, Eivind Jørundland, som et ledd i skiftet etter dem.

De to andre eiendommene, Homdrom gr. ni,. 25 br. nr. 1, og Høgevold

Side:1148

gr. nr. 39 br. nr. 1, begge Åmli, ble i 1942 og i 1933 tilskjøtet besteforeldrenes sønner, henholdsvis Olav Jørundland og Aslak Jørundland.

Dermed hadde 4 sønner etter besteforeldrene fått hver sin eiendom. Gr. nr. 25 br. nr. 1 Homdrom er senere tilskjøtet Sveinung Jørundland - saksøkerens bror - av Olav Jørundlands dødsbo.

Nu hevder saksøkte med h.r.advokat Jørgen øslebø som prosessfullmektig at fordelingen og overtagelsen av disse eiendommer må ses i sammenheng og at de er skjedd som et ledd i skifte eller ved skiftelignende transaksjoner. - - -

Retten skal bemerke:

Partene er enige om at saksøkeren har bedre odelsrett enn saksøkte til eiendommen gr. nr. 17 br. nr. 1 Jørundland i Åmli.

Til avgjørelse for retten foreligger spørsmålet om saksøkeren i forhold til saksøkte likevel har løsningsrett til eiendommen, jfr. Odelslovens §14. Det er på det rene at saksøkerens linje, d.v.s. hans far Einar Jørundland, tidligere har overtatt eiendommen Tiljone som er odelsgods fra de felles besteforeldre som så vel saksøkeren som saksøkte utleder sin odelsrett fra. Saksøkte hevder at hans linje - som ingen eiendom har fått - da må gå foran saksøkeren, idet det bestrides at saksøkeren i denne forbindelse har forholdt seg overensstemmende med Odelslovens §14 tredje ledd.

Saksøkte bestrider altså at det foreligger noe relevant tilbud til ham om overtagelse av Tiljone.

Retten er imidlertid enig med saksøkeren i at lovlig tilbud etter Odelslovens §14 tredje ledd er gitt.

Man viser i denne forbindelse til de dokumenter som er fremlagt av h.r.advokat Vinje som bilag til hans prosesskrift av 27. februar 1976. Det bemerkes at tilbud er fremsatt både før forliksklage ble behandlet og under selve behandlingen i forliksrådet. Videre ble tilbudet til saksøkte om å overta Tiljone etter takst, også fremsatt under saksforberedelsen for herredsretten, jfr. h.r.advokat Vinjes prosesskrifter av 26. mars og 4. mai 1976.

Saksøktes standpunkt til tilbudet fremgår av h.r.advokat øslebøs brev av 10. mai 1976 til h.r.advokat Vinje. Det heter her at saksøkte «ikke er interessert i noen frivillig overdragelse av eiendommen Jørundland, hverken til Nils E. Jørundland eller til andre. Tilbudet om overtagelse av eiendommen Tiljone har ikke noen interesse».

Ved behandlingén i forliksrådet 4. juni 1976 ble følgende protokollert:

«Nils Arne Jørundland vil ikke godta tilbudet frå Nils E. Jørundland om å overta «Tiljone» gr. nr. 25 br. nr. 29 dersom Nils E. Jørundland blir eigar av Jørundland gr. nr. 17 br. nr. li Åmli.»

Man viser også til h.r.advokat Øslebøs prosessskrifter 13. mars og 12. april 1976.

Retten forstår saksøkte slik at han ikke ville ha Tiljone selv om odelsløsning skulle føre frem for saksøkerens vedk.

Man er enig med saksøkte i at han ikke pliktet å svare på det fremsatte tilbud. Hadde han ikke svart, måtte saksøkeren ha forlangt takst.

Men når saksøkte klart gir uttrykk for at han under ingen omstendigheter vil overta Tiljone, kan retten ikke se at det er noen som helst grunn til å kreve takst holdt for at lovlig tilbud skal foreligge. Taksten er jo helt overflødig.

Det bemerkes videre at det etter de foreliggende brev, prosesskrifter m.v.

Side:1149

må være helt klart at det her dreier seg om et tilbud etter Odelslovens §14, 3. ledd. At denne paragraf i loven ikke er uttrykkelig nevnt i tilbudet, tillegges ingen betydning.

Heller ikke tillegges det noen betydning her at Tiljone i dag ikke er nøyaktig slik som eiendommen var i 1942. Det er i mellomtiden solgt et par parseller og også foretatt betydelig hugst på eiendommen.

Retten antar - dog under noe tvil - at det må være tilstrekkelig at den eiendom som tilbys, altså Tiljone - ikke i vesentlig grad skiller seg fra hva den var i 1942. Retten kommer til dette resultat også fordi loven ikke sier noe om et slikt forhold. De fraskillelser som er foretatt fra Tiljone anses for øvrig som uvesentlige. Det dreier seg om to fraskillelser som dreier seg om 8-10% av det opprinnelige areal. Når det gjelder den hugst som er foretatt, ser man dette mere som en måte å drive eiendommen på.

Skulle løsningskravet bli tatt til følge, hva retten mener det må, har saksøkte påstått Odelslovens §21 annet ledd bragt til anvendelse. Det vil være «klårt urimeleg» om saksøkeren skulle få adgang til å løse eiendommen.

Det er enighet mellom partene om at «klårt urimeleg» betyr en kvalifisert urimelighet.

Retten er av samme oppfatning.

Derimot har retten vært i tvil om hvilke forhold og omstendigheter skal tillegges betydning ved den vurdering som skal foretas. Skal det bare tas hensyn til slikt som direkte berører partene eller skal det også tas hensyn til andre forhold. Skal det f.eks. tas hensyn til de interesser som Eivind Jørundland - som solgte eiendommen til saksøkte - og og hans to søsken måtte ha. Disse har i henhold til skjøtet føderåd på eiendommen. Det er klart at det har meget å si for dem hvem som sitter som eier av eiendommen.

Retten har som sagt vært i tvil her. Men etter de drøftelser som har funnet sted innen retten, har man funnet det unødvendig å ta direkte standpunkt til spørsmålet. Man har funnet at saksøktes krav om anvendelse av Odelslovens §21 annet ledd ikke kan føre frem uansett hvilke grunnlag man bygger vurderingen på.

Man vil nærmere omtale noen av de forhold som har vært påberopt fra den ene eller annen side.

Spørsmålet om hvem av partene må anses best skikket til å overta og drive eiendommen, må etter rettens mening løses til fordel for saksøkeren. Han har atskillig mere praktisk erfaring i jord- og skogbruk enn saksøkte, som i alt vesentlig har vært ansatt i televerket siden sitt 17. år. Saksøkeren har i større utstrekning hatt sitt yrke innen jord- og skogbruk, saksøkte har bare rent leilighetsvis deltatt i slikt arbeid.

Det tillegges ingen vesentlig betydning til fordel for saksøkte at eiendommene Tiljone og Homdrom i dag tilhører saksøkerens linje. Det bemerkes for det første at Homdrom ikke var odelsgods ved overdragelsen til Olav Jørundland i 1942. Når det gjelder Tiljone synes det heller ikke riktig å tillegge eierforholdet til denne eiendom noen særlig vekt i denne forbindelse. Dette på bakgrunn av at denne eiendom jo er tilbudt saksøkte som har avslått å motta den.

Det hevdes fra saksøktes side i denne forbindelse at saksøkeren skaffet seg løsningssummen på en måte som må tillegges atskillig betydning. Hadde saksøkeren ikke fått hjelp av Nidarå Tømmersalgslag, ville han ikke ha klart å skaffe til veie løsningssummen og ville som følge herav ha tapt odelsretten.

Side:1150

Dette må etter saksøktes mening trekke sterkt i hans favør når rimeligheten skal vurderes.

Retten er ikke enig i det.

Nidarå Tømmersalgslag har etter rettens mening ikke gjort annet enn å hjelpe saksøkeren til å overta eiendommen under forutsetning av at han hadde best odelsrett. Hadde han ikke det, ville assistansen fra Nidarå Tømmersalgslag falle bort.

Hvorvidt Nidarå Tømmersalgslag i denne forbindelse har holdt seg innen sine egne lover eller vedtekter, er et forhold som det ikke tilligger retten å vurdere. Saksøkeren har - etter rettens mening - skaffet løsningssummen til veie på en fullt ut lovlig måte.

Forholdet til selgeren Eivind Jørundland og hans to søsken, alle tre har jo føderåd på eiendommen, må vurderes i favør av saksøkte. Når eiendommen ble overdratt til ham, må det forutsettes at selgeren har ment seg best tjent med ham som eier. Dette må gjelde selv om han tidligere kan ha gitt uttrykk for en annen oppfatning.

Man har her i alt vesentlig nevnt de forhold som har vært påberopt av partene. Man kan ikke se at løsningsadgang for saksøkeren under disse forhold fremtrer som «klårt urimeleg».

Man vil også tilføye at saksøkeren tross alt er den best odelsberettigede av partene.

Saksøkerens påstand punkt 1 vil etter dette bli tatt til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Holfeldt Roscher, ekstraordinær lagdommer, sorenskriver W. Wahr Fareth og sorenskriver Håvard Nesheim): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Som for herredsretten er partene også for lagmannsretten enige om at ankemotparten har bedre odelsrett enn den ankende part til eiendommen gnr. 17, bnr. 1, Jørundland i Åmli.

Det blir da spørsmål om ankemotparten i forhold til den ankende part allikevel ikke har løsningsrett til eiendommen, jfr. odelslovens §14. Det er nemlig på det rene mellom partene at ankemotpartens linje ved ankemotpartens far, Einar Jørundland, tidligere har overtatt eiendommen gnr. 25, bnr. 29, Tiljone i Åmli, som er odelsgods fra de felles besteforeldre som såvel den ankende part som ankemotparten utleder sin odelsrett fra. Den ankende part hevder at hans linje - som ingen eiendom har fått - da må gå foran ankemotparten, idet det bestrides at denne i denne forbindelse har forholdt seg overensstemmende med odelslovens §14 tredje ledd.

Den ankende part bestrider således at det foreligger noe relevant tilbud til ham om overtagelse av eiendommen «Tiljone».

Lagmannsretten er, dog under en viss tvil, kommet til at ankemotparten har rettet tilbud overensstemmende med odelslovens §14 tredje ledd til den ankende part vedrørende eiendommen «Tiljone» slik at han kan gjøre sin odelsrett til eiendommen «Jørundland» gjeldende. I denne forbindelse bemerkes:

Etter odelslovens §14 tredje ledd kan «rettshavaren»: den best odelsberettigede, tilby de yngre søskenlinjer å overta den eiendom hans linje tidligere har overtatt for en pris som blir fastsatt ved skjønn. Han har videre rett til

Side:1151

å gå fra dette tilbudet etter at prisen for begge eiendommer er endelig fastsatt.

Det synes av rådsegn 10 fra Sivillovbokutvalet (NOU 1972: 22 Om odelsretten og åsetesretten side 66 spalte 2 til side 68 spalte 2, jfr. særlig side 68, spalte 1) å gå frem at man ved denne bestemmelse direkte har tatt sikte på å favorisere en odelspretendent i den stilling bestemmelsen nevner, med en ubetinget valgrett som man på den annen side ikke har tillagt eieren av den eiendom som søkes løst på odel. Sistnevnte må avfinne seg med et tilbud på en eiendom som han ikke kjenner prisen på, mot å gi fra seg en eiendom som det heller ikke foreligger noen prisfastsettelse for. Førstnevnte får derimot adgang til å fragå et fremsatt tilbud når han ser «hva som er i kortene», - han får så å si en meget favorabel «angrefrist». Benytter han denne til å trekke tilbudet tilbake er konsekvensen riktignok at han må oppgi den påtenkte odelsløsning.

Ot. prp. nr. 59 (1972-73) om lov om odelsretten og åsetesretten synes ikke å inneholde uttalelser i avvikende retning.

Lagmannsretten finner at lovens regel nok kan sies å være en temmelig ensidig favorisering av den potentielle odelsløser. Meget kunne tale for at begge parter burde stilles likt slik at også eieren av den eiendom som aktes løst på odel kunne forlange å vente med å ta endelig standpunkt til han kunne vurdere en endelig prisfastsettelse på begge eiendommer. Slik loven nå engang er, finner lagmannsretten imidlertid, i likhet med herredsretten, at lovlig tilbud etter odelslovens §14 tredje ledd er gitt av ankemotparten og avslått av den ankende part. Konsekvensen av dette må bli den herredsretten tar, nemlig at ankemotparten da ikke behøver kreve takst over «Tiljone». Om han hadde behøvd det hvis den ankende part hadde unnlatt å besvare tilbudet med en akseptnektelse er et spørsmål lagmannsretten i nærværende tilfelle finner det unødvendig å ta nærmere standpunkt til.

Som herredsretten finner lagmannsretten det uten betydning at odelslovens §14 tredje ledd ikke uttrykkelig er nevnt i skriftvekslingen mellom partene. Det ansees på det rene at begge har vært klar over betydningen av såvel tilbud som nektelse av aksept av dette.

I likhet med herredsretten finner lagmannsretten det uten betydning at eiendommen «Tiljone» idag ikke er nøyaktig slik som den var i 1942. Man anser det på det rene at eiendommen i de mellomliggende år er utnyttet på en naturlig måte hensett til dens art. Et område er benyttet til avløsning av beiterettigheter som hvilte på eiendommen, to parseller er i tillegg frasolgt og der er foretatt betydelig hugst på eiendommen. Etter de foreliggende opplysninger synes disse disposisjoner imidlertid å ha vært av den art som eieren til enhver tid fant nyttig og nødvendig for å utnytte eiendommen best mulig. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten - også under noe tvil - at det må være tilstrekkelig at eiendommen ikke i vesentlig grad skiller seg ut fra hva den var i 1942. Selv om man bruker de tall den ankende part har lagt til grunn for arealreduksjonen finner lagmannsretten at denne ikke er så vesentlig at den har endret eiendommens karakter, og den foretatte hugst finner lagmannsretten å kunne karakteriseres som en relativ ordinær bruk av eiendommen. Forøvrig viser lagmannsretten til herredsrettens anførsler på dette punkt.

Den ankende part har gjort gjeldende at det vil være «klårt urimeleg» om ankemotparten skulle få adgang til å løse eiendommen på odel. Han har i den

Side:1152

anledning vist til bl.a. at denne adgang vil han i så fall få på basis av et tilbud om overtagelse av den sterkt reduserte eiendom «Tiljone».

Lagmannsretten skal til dette bemerke at når man først har funnet at tilbudet om overtagelse av «Tiljone» samsvarer med odelslovens §14, 3. ledd, så kan denne eiendoms tilstand idag ikke brukes som argument i forbindelse med en påberopelse av odelslovens §21 annet ledd. Eiendommens tilstand er da allerede vurdert og ny vurdering i relasjon til odelslovens §21 synes det da ikke å være adgang til.

Etter lagmannsrettens oppfatning har den ankende part ikke påberopt seg noen omstendighet som gjør det «klårt urimeleg» - åpenbart urimelig - at ankemotparten får anledning til å løse eiendommen «Jørundland» på odel. Det er etter lagmannsrettens oppfatning formentlig på det rene at man ved denne vurdering må ha adgang til å ta hensyn også til forhold som ikke direkte berører partene, men det er også etter en nærmere vurdering på det rene at der i saken ikke foreligger slike forhold som ville gjøre en odelsløsning åpenbart urimelig. Det bemerkes i denne forbindelse at de bruks- og boberettigede - partenes farbror og faster - synes å kunne nyte disse sine rettigheter sammen med rettigheten til opphugget ved og poteter til husbehov like godt uavhengig med hvem som er aktuell eier av eiendommen. De har da heller ikke for lagmannsretten hevdet noe annet. Forholdene omkring gårdsmuseet og Flatelandsmoen er ikke påberopt i saken.

Det er også etter lagmannsrettens vurdering på det rene at Nidarå Tømmersalgslag har intervenert i saken ved å hjelpe ankemotparten med den påtenkte odelsløsning ved å stille garanti for en del av løsningssummen. Lagets motiv for å gjøre dette er søkt belyst ved vitneprov av styreformannen. Motivet forekommer lagmannsretten noe uklart selv etter dette vitneprov. Man tillegger imidlertid ikke dette noen betydning relevant for nærværende sak. Det må være irrelevant hvorledes løsningssummen skaffes til veie når det ikke indiserer at det foreligger odelssvik, og dette finnes ikke å være tilfelle. Forholdet får da forbli et internt organisatorisk anliggende for tømmersalgslaget.

De to parter synes etter lagmannsrettens oppfatning å kunne vurderes temmelig likt som fremtidige brukere av den omstridte eiendom. Begge synes å ha adskillig praktisk erfaring som jordbrukere, begge har nu annet hovedyrke, men begge antaes å inneha de egenskaper som man vanligvis forutsetter at en bruker av en slik eiendom som den det gjelder her. Ankemotparten har bedre odelsrett enn den ankende part. At eiendommens tidligere eier åpenbart har foretrukket den ankende part som fremtidig eier, synes under de forhold som foreligger i saken å være uten betydning i relasjon til odelsløsningen. Å tillegge tidligere eiers ønske slik gjennomslagskraft, ville være noe i nær ensbetydende med å eliminere rettsinstituttet odel.

Forøvrig viser lagmannsretten til herredsrettens anførsler idet man konkluderer med at det ikke kan ansees åpenbart urimelig at odelsløsning i nærværende tilfelle tillates. - - -