Rt-1988-1252
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-18 |
| Publisert: | Rt-1988-1252 (404-88) |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 135B/1988, nr 57/1987 |
| Parter: | Staten v/Landbruksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Bård Tønder) mot 1. Einar Broen 2. Per Arnulf Bakken 3. Kåre og Atle Øyan 4. Inger Gullaksen 5. Gunnar Broen 6. John Broen 7. Per Magne Storbekk 8. Torleif Enlid 9. Einar Bjerkenås (Advokat Steinar O Anderssen - til prøve). |
| Forfatter: | Bugge, Backer, Langvand, Røstad, Sandene |
| Lovhenvisninger: | LOV-1818-08-17, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Dommer Bugge: Ved kongeskjøter i 1844 og 1846 ble to særskilt matrikulerte engesletter, Nybuslettet og Flåttslåtten eller Fløtslåtten, i Budal statsalmenning i Sør-Trøndelag, solgt til gårdbrukere i Budal, som fra tidligere hadde hatt bygsel på dem. Saken gjelder spørsmålet om salget innebar at grunneiendomsretten til engeslettene ble overført til kjøperne, eller om det bare ble overdradd en stedsevarig bruksrett, en slåtterett.
Slike salg av bygslede setre,havnestrekninger og slåttestrekninger i Budal statsalmenning var i første halvdel av 1800tallet blitt foretatt i en rekke tilfelle. I 1983 reiste staten ved Landbruksdepartementet fastsettelsessøksmål ved Gauldal herredsrett mot ialt 26 rettighetshavere for å få avgjort rettsforholdene. For herredsretten ble saken for de fleste av de saksøkte hevet på grunnlag av forlik. Staten aksepterte at selve setervollene - når setrene hadde eksistert på skjøtningstidspunktet - var privat eiendom. De saksøkte på sin side erkjente å ha bare bruksrett - havne- og slåtterett - i områder utenfor setervollene. For fire områder kom forlik ikke i stand. Det gjaldt gnr 210 Budalsvollen, gnr 211 Nybuslettet, gnr 212 Flåttslåtten og gnr 202 Bjerklivollen, alle i Midtre Gauldal kommune. Tvisten om sistnevnte eiendom ble imidlertid partene under saksforberedelsen enige om å bringe inn for Sør-Trøndelag jordskifterett, hvoretter den ble hevet for herredsretten.
Av de gjenværende eiendommer er gnr 211 Nybuslettet og gnr 212 Flåttslåtten "rene" slåtteområder - engesletter. Arealet er oppgitt til henholdsvis ca 400 dekar og ca 550 dekar. De var begge blitt særskilt matrikulert i 1820. Nybuslettet var allerede da delt på to bruksnumre, mens Flåttslåtten ble delt på to bruksnumre ved en skylddeling i 1860, sammen med hovedbruket. Gnr 210 Budalsvollen er en seter med omliggende slåtte- og havnestrekninger, oppgitt til ca 3.000 dekar. Vedrørende disse tre eiendommer avsa Gauldal herredsrett 12. august 1985 dom med denne domsslutning:
"1. Et område matrikulert under "Budalsvolden", gnr. 210 bnr. 1 i Midtre Gauldal, er statens eiendom som del av Budal statsalmenning med unntak av selve setervollen under samme bruk.
2. Et område matrikulert under "Nybuslettet", gnr. 211 bnr. 1 - 4 i Midtre Gauldal, er statens eiendom som del av Budal statsalmenning med unntak av det opprinnelige engeslette Nybuslettet.
3. Et område matrikulert under "Flåttslåtten", gnr. 212 bnr. 1 og 2 i Midtre Gauldal, er statens eiendom som del av Budal statsalmenning med unntak av det opprinnelige engeslette Flåttslåtten.
4. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke."
Herredsrettens dom ble av staten v/Landbruksdepartementet påanket til Frostating lagmannsrett for så vidt deler av Nybuslettet og Flåttslåtten var blitt anerkjent som privat eiendom. De private rettighetshavere motanket med påstand om at de to engesletter i sin helhet er deres eiendom. Også av rettighetshaverne til Budalsvollen ble herredsrettens dom påanket, med påstand om grunneiendomsrett til arealet i sin helhet. For lagmannsretten ble de to ankesaker - nr 13/86 og nr 14/86 - forenet til felles behandling og pådømmelse. Lagmannsretten, som ble satt med fire meddommere med særlig kyndighet i landbruksforhold, avsa 17 november 1986 dom med slik domsslutning:
"Ankesak nr. 14/86.
1. Herredsrettens dom om gnr. 210 Budalsvollen stadfestes så langt den er påanket.
2. Partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten."
Ankesak nr. 13/86.
1. Nybuslettet gnr 211 i Midtre Gauldal med grenser som inntegnet på forstørret flybilde Q5-1396 (bilag til kartutdraget for lagmannsretten) med rød strek, er i sin helhet privat eiendom med grunneiendomsrett. Mot sørvest avgrenses eiendommen av elva Bua.
2. Fløtslåtten gnr. 212 i Midtre Gauldal med grenser som inntegnet på forstørret flybilde Q5-1396 (bilag til kartutdraget for lagmannsretten) med rød strek, er i sin helhet privat eiendom med grunneiendomsrett. Mot sørvest avgrenses eiendommen av elva Bua og i mot nordøst går grensa etter skogbandet.
3. Staten v/Landbruksdepartementet betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen til Einar Broen m.fl. v/advokat Steinar O. Anderssen saksomkostninger for herredsretten med kr 29.200 - tjuenitusentohundre - og for lagmannsretten med kr. 38.440,- trettiåttetusenfirehundreogførti - kroner."
Lagmannsrettens dom var enstemmig for så vidt angår Budalsvollen, og denne del av dommen er rettskraftig. Når det gjelder Nybuslettet og Flåttslåtten var det dissens, idet en av fagdommerne og to av meddommerne stemte for at de to engesletter i sin helhet skulle kjennes å være statens eiendom.
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten viser jeg ellers til de avsagte dommer.
Lagmannsrettens dom i ankesak nr 13/86 - vedrørende Nybuslettet og Flåttslåtten - er av staten v/Landbruksdepartementet påanket til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Om ankemotpartene for Høyesterett og deres tilknytning til de omtvistede engesletter nevner jeg:
Nr 1 Einar Broen - Nybuslettet gnr 211/1 - hovedbruk Lillebudalsbro gnr 172/3 Nr 2 Per Arnulf Bakken - Nybuslettet gnr 211/2 - hovedbruk Bjørkåsen gnr 176/1 Nr 3 Kåre og Atle Øyan og nr 9 Einar Bjerkenås - Nybuslettet gnr 211/3 og 4 - hyttetomter Nr 4 Inger Gullaksen, nr 5 Gunnar Broen og nr 6 John Broen - umatrikulerte hyttetomter under Nybuslettet gnr 211/1 Nr 7 Per Magne Storbekk - Flåttslåtten gnr 212/1 - hovedbruk Storbekken gnr 169/2 Nr 8 Torleif Enlid - Flåttslåtten gnr 212/2 - hovedbruk Storbudal gnr 173/3
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Gauldal herredsrett, hvor tre av ankemotpartene og ett vitne har forklart seg. Alle disse ble også avhørt for lagmannsretten.
Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, som jeg skal komme tilbake til i den utstrekning de får betydning for avgjørelsen.
Anførslene fra staten v/Landbruksdepartementet kan sammenfattes slik:
Det rettslige utgangspunkt er at staten er eier av all grunn i statsalmenningene, og at bruksberettigede som påstår å være blitt eier av noe område innenfor almenningens grenser, har bevisbyrden for dette. Det er videre sikker rett at kongeskjøtene fra den tidsperiode det her gjelder, uansett deres ordlyd, som regel ikke kan forståes slik at det var partenes mening å overdra eiendomsrett til grunn i statens almenninger til den private bruker eller bygsler. Dette ble antatt allerede av Røroskommisjonen av 1875, jf dens innberetning side 76-77. Regelen er senere fastslått i en rekke høyesterettsdommer, således i Rt-1956-1085, Rt-1958-1076, Rt-1959-912 og Rt-1973-1295.
Lagmannsretten - flertallet - har tatt feil, hevder staten, når det er antatt at grunnen på Nybuslettet og Flåttslåtten ved skjøtningene i 1844 og 1846 gikk over til privat eie, og når det er trukket sammenligninger med avgjørelsen i Rt-1956-1085 om engeslettene i Kjurudalen i Hessdalen statsalmenning. Både Nybuslettet og Flåttslåtten hadde forut for skjøtningene vært bygslet bare som slåtteområder. Lensmannens og fogdens beskrivelser og innstillinger om salgene viser at det var bygselen som ble solgt. Alle de tre brukere som opptrådte som kjøpere, hadde fra før av bruksrettssetre i almenningen, i nærheten av engeslettene, og det må ha vært slåtteretten de ville sikre seg for seg og sine rettsetterfølgere. Ingen av de to engesletter var etter statens mening sammenhengende slåtteområder eller områder hvor høyslåtten var den eneste aktuelle bruksutøvelse; bl a var der også skog, og hugsten var etter bruksreglene for almenningen forbeholdt setrene og strengt regulert. Det foreligger også opplysninger om at *n av rettighetshaverne i Flåttslåtten i 1898 søkte almenningsbestyrelsen om utvisning av bjerk, og om at en annen i 1908 klaget til almenningsbestyrelsen over at andre foretok hugst i området. Det viser at rettighetshaverne selv ikke kan ha ansett seg som grunneiere.
Staten anfører videre at både engeslettenes størrelse, beliggenhet i seterdalen og uklare avgrensning mot almenningen taler mot at de ble solgt til eiendom. Hva spesielt Nybuslettet angår, pekes det på at de "smaae Engeslætter" som ifølge bygselsedlene var omfattet av den tidligere bygsel, ikke kan antas å ha vært noen del av Nybuslettet, slik lagmannsretten synes å ha ment. De må ha ligget lenger nord i Budalen, og de lar seg idag overhodet ikke påvise i terrenget.
Også når det gjelder utstrekningen av Flåttslåtten er det etter statens mening uklarheter ved lagmannsrettens avgjørelse. Denne anførsel skal jeg senere komme tilbake til.
Staten bestrider at noen av de to engesletter kan antas å ha vært inngjerdet på skjøtningstidspunktene. Statens syn er at det er lagmannsrettens mindretall som har trukket de riktige slutninger av de faktiske og rettslige forhold som lagmannsretten ellers bygger på.
Staten bestrider at Landbruksdepartementets brev av 10 juli 1956 til Gauldal skogforvaltning angående Nybuslettet, omtalt både av herredsretten og lagmannsretten, innebærer noen bindende erkjennelse på statens vegne av privat eiendomsrett. Det bestrides også at ankemotpartene for noen del av Flåttslåtten kan påberope seg hevdserhverv.
Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Områdene matrikulert under gnr. 211 Nybuslettet og gnr. 212 Flåttslåtten, begge i Midtre-Gauldal, er i sin helhet statens eiendom som deler av Budal statsalmenning.
2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotpartene, Einar Broen m.fl., har i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for de tidligere retter og til lagmannsrettens avgjørelsesgrunner, som de på en rekke punkter har supplert og utdypet. Det er således blitt redegjort for de foreliggende opplysninger om tvisteområdenes karakter og avgrensning i terrenget, og om bruksutøvelsen og formålet med skjøtningene. Etter ankemotpartenes oppfatning må det ansees godtgjort at både Nybuslettet og Flåttslåtten var inngjerdet på skjøtningstidspunktene, trolig allerede før år 1800. Det bestrides at det den gang var skog i området, og at det ellers har vært utøvet noen konkurrerende bruk på engeslettene fra de almenningsberettigedes side. Den omstendighet at bygselen på de to engeslettene var blitt særskilt matrikulert på grunnlag av matrikkelloven av 1818, gir støtte for at det var grunneiendomsrett som ble overført ved de senere salg til brukerne.
Ankemotpartene bestrider ikke at den såkalte almenningspresumpsjon - at staten ansees som eier av grunnen i statsalmenning - får anvendelse i saken, og at kongeskjøtene fra 1844 og 1846 må gjøres til gjenstand for en konkret tolkning. Lagmannsretten har imidlertid med rette funnet at de faktiske og rettslige forhold i dette tilfelle ligger slik an at det må være grunneiendomsretten som ble overdratt. Etter ankemotpartenes oppfatning står de engesletter denne sak gjelder, i alt vesentlig i samme stilling som engeslettene i Kjurudalen i Hessdalen statsalmenning, jf høyesterettsdom i Rt-1956-1085. Under ankeforhandlingen er dokumentert også enkelte av de kongeskjøter og forutgående dokumenter som avgjørelsen om Kjurudalsslettene bygget på. Det kan påvises at kongeskjøtet for en av disse sletter, Riisslåtten, ble utferdiget og av Finansdepartementet oversendt til amtmannen i Søndre Trondhjems amt på samme dag - henholdsvis 2 og 22. september 1844 - som kongeskjøtet på Nybuslettet. Dette må i seg selv tale sterkt mot at innholdet av dem skulle være forskjellig.
Subsidiært anfører ankemotpartene, som for de tidligere retter, at Landbruksdepartementets brev av 10. juli 1956 innebærer et for staten bindende tilsagn om ikke å gjøre eiendomsrett gjeldende, iallfall for Nybuslettets vedkommende. Ankemotpartene påberoper seg ikke for Høyesterett alders tids bruk som et subsidiært grunnlag for eiendomserhverv. Det gjøres gjeldende at dersom Høyesterett skulle være enig med staten i at et område av Flåttslåtten ikke kan ansees solgt ved kongeskjøtet fordi det går ut over bygselsbeskrivelsen, må dette område ansees hevdet til eiendom.
Einar Broen m fl har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom av 17. november 1986 i ankesak 13/86 stadfestes.
2. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å erstatte ankemotpartene sakens omkostninger."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det alt vesentlige slutte meg til dens - flertallets - syn på saken.
Den samlede lagmannsrett har tatt sitt utgangspunkt i den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1956-1085 om Hessdalen statsalmenning, jf også Rt-1958-1076 om Storvollen i Singsås. Retten har således lagt til grunn at spørsmålet om hvorvidt kongeskjøtene fra 1800-tallet angående bygselsgrunn i statsalmenning medførte overdragelse av grunneiendomsrett, må løses ved en konkret tolkning, ut fra en samlet vurdering av alle opplysninger om den utvikling som ledet frem til salgene, og under hensyn til det som må antas å ha vært formålet med overdragelsen. Hver overdragelse må vurderes for seg, og de ord og uttrykk som er benyttet i det enkelte kongeskjøte er ikke avgjørende.
Lagmannsretten har foretatt en utførlig gjennomgåelse av forhistorien til de skjøtninger denne sak gjelder, og de faktiske og rettslige forhold som må være bestemmende for tolkningsresultatet. Retten gir både for Nybuslettet og Flåttslåtten uttrykk for at det ut fra disse forhold er vanskelig å ta stilling til om overdragelsene skjedde til eiendom. Flertallets syn er likevel at saken har mange likhetstrekk med det som var situasjonen for engeslettene i Kjurudalen i Hessdalen statsalmenning, som av Høyesterett i 1956 ble funnet å være gått over til privat eiendom, jf særlig bemerkningene i Rt-1956-1085 på side 1095-1096. Lagmannsrettens flertall peker således på at både Nybuslettet og Flåttslåtten har hatt karakteren av ensartede, sammenhengende slåtteområder, hvor det ikke kan antas å ha vært blandingsbruk eller konkurrerende bruksinteresser fra de almenningsberettigedes side. Det pekes videre på at overdragelsene i begge tilfelle gjaldt forholdsvis begrensede arealer, som nevnt for Nybuslettet ca 400 og for Flåttslåtten ca 550 dekar. Når det gjelder Flåttslåtten anfører flertallet at avgrensningen av arealet hadde vært nokså nøyaktig angitt i bygselsedlene og for så vidt ikke voldte noen uklarhet, mens derimot grensene for Nybuslettet hadde vært mer usikkert beskrevet. Flertallet legger imidlertid til grunn at yttergrensene for Nybuslettet i marken synes å ha vært klare og uomtvistet. På dette grunnlag er flertallet kommet til at overdragelsene av begge engesletter må antas å være skjedd til eie. Jeg forstår for øvrig lagmannsrettens flertall slik at det har ment at resultatet ikke godt kunne bli forskjellig for Nybuslettet og Flåttslåtten, all den stund de faktiske omstendigheter knyttet til overdragelsene er såvidt like, og siden de fant sted på omtrent samme tid og til kjøpere i det samme bygdelag.
Jeg er enig i de vurderinger lagmannsrettens flertall her har foretatt. Etter bevisførselen for Høyesterett vil jeg gjøre noen tilføyelser om enkelte av de forhold avgjørelsen må bero på.
Etter min mening kan det ikke, slik staten har anført, bygges på at det på engeslettene fantes skog av betydning for almenningsbruken på den tid da salgene fant sted. I en beskrivelse av Budalsalmenningen fra 1820 er således anført:
"Skoven i den Deel av Almindingen som støder til Bjørbekken og Storbekken indeholder nogen Furu og Birkeskov dog intet tienligt til Tømmerhugst, i øvrigt kun Birkekradt og bestaar for en stor Deel Almindingen af øde Bjergstrækninger."
Områdene ved Bjørbekken og Storbekken som her nevnes, ligger ved almenningens nordgrense, 7-8 km fra tvisteområdene. I lensmannens påtegning på bygslerens ansøkning om kjøp av en halvdel i Nybuslettet i 1844 opplyses det også: "Herligheder saasom Fiskerie, Vandfald eller andet, kjendes ikke at være". Tilsvarende opplysning ble gitt samme år for Flåttslåtten.
Lagmannsretten har gitt uttrykk for en viss tvil om hvorvidt engeslettene var vernet ved gjerde så tidlig som i 1840-årene. Jeg må legge til grunn at både Nybuslettet og Flåttslåtten var inngjerdet på dette tidspunkt, antagelig tidligere, og stort sett etter de grenselinjer som ankemotpartene idag gjør gjeldende. Opplysninger om dette er gitt flere steder i bygdeboken, "Gard og grendeliv i Budalen", side 40, side 161 og side 185. Av det fotomateriale som er fremlagt for Høyesterett fremgår at gjerdelinjen - jordutgarden - fremdeles kan påvises tydelig langs store deler av grensene for Nybuslettet. For Flåttslåttens vedkommende er en "gjerdesgård" langs yttergrensene også omtalt i skylddelingsforretningen i 1860.
Bygselsedlene for Nybuslettet fra 1791 og 1816 angir det bygslede område som "en deel smaae Engeslætter fra Bjørsbech og til en Bæk ved Budahls sæterøje, tilligemed et Slætte, Nyebyeslettet kaldet". Det er uenighet mellom partene om hvor disse "smaae Engeslætter" befant seg, og om de lå i tilknytning til selve Nybuslettet. Dette finner jeg det for min del unødvendig å ta standpunkt til. Det må være tilstrekkelig å fastslå at skjøtningene i 1844 og 1846 iallfall omfattet det område som den gang og idag regnes som Nybuslettet, og som har vært avgrenset og inngjerdet i marken slik jeg har nevnt.
Staten har endelig mot lagmannsrettens avgjørelse vedrørende Flåttslåtten reist følgende innvending: I bygselsedlene for
Flåttslåtten var området angitt å være "beliggende imellem Nordre og Søndre Fløtte-Bæk". Ved skylddelingen i 1860 ble imidlertid yttergrensen mot nord trukket et stykke nord for nordre Fløtbekk, og det er denne grense ankemotpartene påstår lagt til grunn. Dette var også klart for lagmannsretten, som bygger på at Flåttslåtten derved var blitt utvidet mot nord i forhold til det areal som bygselen og dermed også kongeskjøtet gjaldt, samtidig som retten uttaler at det ikke er tvil om at overdragelsen refererte seg til det tidligere bygselsområde. Til tross for dette, fremholder staten, har lagmannsrettens flertall gitt dom for privat eiendomsrett i samsvar med ankemotpartenes påstandslinje. Dette finnes det ikke rettslig grunnlag for.
Jeg er enig i at det her synes å være en uoverensstemmelse mellom det areal som bygselen angir, og det areal som lagmannsretten har anerkjent som privat eiendom. Jeg peker imidlertid på at lensmannen, da han i januar 1844 gav innberetning til fogden om at Flåttslåtten var bygselledig, anførte at han ved sin undersøkelse hadde fått opplysning om at "bemeldte Eiendom ikke er forholdsviis saameget i Værd eller Godhet som andre Statens Eiendomme af samme Pris og Jordskyld, hvilket formeentlig afstedkommes formedelst at Leilændingen havde Saatter (trolig feilskrift for "Slaatter") til Eiendom, der tilgrændser hin Byxel og Byxellinie, saa at Værdsættelsen er taget over saavel Byxellen som den private Eiendom under et, hvorfor Prisen synes at burde nedsættes."
Det som her sies, kan bety at statens representanter den gang var klar over og anerkjente at brukeren av Flåttslåtten, i tillegg til det bygslede areal som det senere auksjonssalg og kongeskjøtet omfattet, også var eier av de nevnte tilgrensende slåtter som han selv mente å ha "til Eiendom". Dette kan være forklaringen på at yttergrensen ved skylddelingen i 1860 ble trukket lenger nord enn bygselseddelen angav. Forholdet er ikke nærmere klarlagt. Jeg finner da ikke grunn til å fravike lagmannsrettens resultat på dette punkt, som for øvrig bygger på det retten har iakttatt på stedet.
Etter mitt syn på salgene i 1844 og 1846 behøver jeg ikke gå inn på spørsmålet om Landbruksdepartementets brev av 10 juli 1956 vedrørende Nybuslettet innebærer et bindende avkall på adgangen til å gjøre statens eiendomsrett gjeldende. Jeg finner det imidlertid bemerkelsesverdig at Landbruksdepartementet, som gjentatte ganger tidligere hadde uttalt seg i saken fra 1920-årene og utover slik det er redegjort for i lagmannsrettens dom, nå i 1956 tilkjennegav det standpunkt at Nybuslettet måtte antas å være privat eiendom.
Statens anke fører etter dette ikke frem. Jeg mener at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bør bli stående, og at ankemotpartene må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningsoppgave er fremlagt. I samsvar med den settes omkostningene for Høyesterett til kr 64.510, hvorav kr 19.510 er utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom i ankesak nr 13/86 stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Landbruksdepartementet til Einar Broen, Per Arnulf Bakken, Kåre og Atle Øyan, Inger Gullaksen, Gunnar Broen, John Broen, Per Magne Storbekk, Torleif Enlid og Einar Bjerkenås i fellesskap 64.510 - sekstifiretusenfemhundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.