HR-1991-69-A - Rt-1991-557
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-23 |
| Publisert: | Rt-1991-557 (188-91) |
| Stikkord: | Familierett, Barnevern, Adopsjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 69/1991, nr 104/1990 |
| Parter: | 1. X 2. Y (advokat Bent Endresen - til prøve) mot Staten v/Barne- og familiedepartementet (fung. regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs). |
| Forfatter: | Tjomsland, Gjølstad, Langvand, Dolva, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §20, Tvistemålsloven (1915) §101, §482, §485, Tvistemålsloven (1915), §11, §16, §17, §19, §48, Adopsjonsloven (1986) §7 |
Dommer Tjomsland: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak som fylkesmannen i Rogaland traffødt xx.xx.1989, med stadfestelse av Stavanger barnevernsnemnds vedtak 5. september 1988 om å opprettholde nemndsomsorgen for D født xx.xx.1986, og å frata hennes foreldre - X og Y - foreldreansvaret for D. Vedtaket ble truffet i medhold av barnevernsloven §48 annet ledd og §20.
Etter at det ved fødselen hadde blitt påvist amfetamin og cannabis i urinen til D, ble hun - etter vedtak 16. juni 1986 av formannen i Stavanger barnevernsnemnd - midlertidig plassert i godkjent spebarnsfosterhjem hos A og B, jfr barnevernsloven §11. D har siden vært i dette fosterhjemmet. Stavanger barnevernsnemnd stadfestet 18. august 1986 formannens midlertidige vedtak og overtok omsorgen for D i medhold av barnevernsloven §19 jfr §16a. Spebarnsfosterhjemmet som D var plassert i, ble godkjent som fosterhjem 14. desember 1987.
Vedtaket om fratakelse av foreldreansvaret ble gjort for å bane veien for at fosterforeldrene kunne adoptere D; idet adopsjon krever samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet, jfr lov om adopsjon 28. februar 1986 nr 8 §7 første ledd. Det er opplyst at fosterforeldrene har innlevert søknad om å adoptere D.
Foreldrene reiste 18. april 1989 søksmål mot staten med påstand om at fylkesmannens vedtak 10 april 1989 skulle oppheves. Stavanger byrett - med to psykologer som fagkyndige meddommere - avsa 22. desember 1989 dom med slik domsslutning:
"Staten v/Sosialdepartementet frifinnes."
Dommen ble avsagt under dissens fra rettens formann, som mente at det ikke var grunnlag for å frata foreldrene foreldreansvaret for D.
Saksforholdet frem til byrettens dom og partenes anførsler for byretten fremgår av dommen.
Foreldrene påanket byrettens dom til Høyesterett, jfr tvistemålsloven §485. Y døde 28. juli 1990 og X har etter dette fortsatt ankesaken alene. Anken gjaldt opprinnelig både nektelsen av tilbakeføring av omsorgen og fratakelsen av foreldreansvaret. I prosesskrift 7. januar 1991 ble imidlertid anken trukket tilbake for så vidt gjaldt nektelsen av å tilbakeføre omsorgen for D. Ankeforhandlingene for Høyesterett har derfor bare gjeldt spørsmålet om fratakelse av foreldreansvaret. Det er anket over rettsanvendelsen, herunder den konkrete skjønnsmessige vurdering av om foreldreansvaret bør fratas den ankende part.
Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det avholdt bevisopptak ved Stavanger byrett, hvor begge de ankende parter og ti vitner avga forklaring. Samtlige hadde også forklart seg for byretten.
Det har for Høyesterett vært oppnevnt til sammen fire sakkyndige. Klinisk psykolog Dag Starrfelt og psykiater Kirsten Westlye har vært oppnevnt som sakkyndige for å vurdere den konkrete saken. De har avgitt en felles sakkyndig erklæring som de begge har utdypet og supplert i sine muntlige forklaringer for Høyesterett. I prosesskrift 15. april 1991 anmodet regjeringsadvokaten - foranlediget av dommen i Rt-1990-1274 - om at det ble oppnevnt ytterligere en sakkyndig med som oppdrag å gi en generell redegjørelse for faglige betraktninger og forskningsresultater når det gjelder valget mellom enten å overta foreldreansvaret med henblikk på adopsjon eller et varig fosterhjemsforhold uten adopsjon. Etter regjeringsadvokatens forslag ble psykolog Karen Hassel oppnevnt som slik sakkyndig; og etter forslag fra den ankende part ble også psykiater Jofrid Nygaard oppnevnt som sakkyndig med samme mandat. Hassel og Nygaard har avgitt hver sin sakkyndige erklæring som de har utdypet og supplert i sine muntlige forklaringer for Høyesterett.
Det er fremlagt enkelte nye dokumenter for Høyesterett.
Den utførlige redegjørelse for sakens faktiske bakgrunn som byretten har gitt, må nå suppleres på et par punkter. Barnets far - Y - er som jeg tidligere har nevnt, død etter at byrettens dom ble avsagt. Byretten la i sin dom til grunn at X og Y fra sommeren 1987 ikke hadde brukt narkotiske stoffer og at alkoholforbruket ikke hadde vært av et slikt omfang at det har vært grunn til å reagere. For Høyesterett er det imidlertid dokumentert at X i løpet av vinteren 1991 har hatt en alvorlig "sprekk", og hun har i dette tidsrom blitt arrestert en rekke ganger for beruselse og hun var iallfall ved en av disse anledninger i besittelse av hasjisj.
Den ankende parts anførsler for Høyesterett kan oppsummeres slik:
Fratakelse av foreldreansvaret etter barnevernsloven §20 med sikte på etterfølgende adopsjon er et ekstraordinært tiltak og det må foreligge sterke grunner for at et slikt vedtak skal kunne treffes. Dette er særlig sterkt understreket av Høyesterett i dommen i Rt-1990-1274, men det bestrides at denne dommen innebar en prinsipiell endring i forhold til den tidligere rettspraksis. Bakgrunnen for at det i disse tilfeller må stilles strenge krav, er særlig vedtakets irreversible karakter. Vedtaket innebærer at det skjer et definitivt brudd i barnets rettslige tilknytning til sine biologiske foreldre og sin øvrige slekt.
Den ankende part erkjenner at D vil bli boende i fosterhjemmet til hun er voksen og at omsorgsovertakelsen derfor vil bli av varig karakter. Dette gir imidlertid ikke i seg selv grunnlag for et §20 -vedtak. En langvarig fosterhjemsplassering med besøksordning for biologisk mor, fremtrer i dette tilfellet som en god ordning; og ordningen vil - sett fra D's side - ha atskillig til felles med ordninger som ofte etableres i forbindelse med skilsmisser. Det bestrides at det dokumenterte forskningsmaterialet kan gi veiledning for løsningen av denne saken. Begge de generelle sakkyndige har understreket at valget mellom adopsjon og langvarig fosterhjemsplassering alltid må treffes etter en konkret vurdering.
Anbefalingen om adopsjon fra de sakkyndige som har vurdert denne saken, bygger i hovedsak på generelle hypoteser og betraktninger og har liten forankring i de konkrete forhold i saken. Det er ikke noe som tyder på at ikke den ankende part og fosterforeldrene fortsatt vil samarbeide på en god måte med hensyn til besøk m v. Det vil være av stor verdi for D å kunne opprettholde kontakten med sin biologiske mor og senere også utvide kontakten til å omfatte sine øvrige slektninger. Den ankende part aksepterer omsorgsovertakelsen og vil ikke ta skritt for å oppnå en tilbakeføring etter barnevernsloven §48, noe som ellers kunne skape usikkerhet - og dermed også utrygghet - om hvor D skulle være. Det vil her være tale om en såkalt åpen adopsjon; biologisk mor og barnet vil - uansett hvilket vedtak som treffes - ha kjennskap til hverandre. Det bestrides at man her vil oppnå mer med en adopsjon enn med fortsatt fosterhjemsplassering.
Den ankende part har endelig anført at det fremstår som nokså tilfeldig - og med betydelige lokale variasjoner - i hvilke tilfeller barnevernsmyndighetene satser på en adopsjon og når de nøyer seg med en langvarig fosterhjemsplassering. Også en likhetsbetraktning tilsier derfor at det vises forsiktighet med å velge adopsjon i annet enn ekstraordinære tilfeller.
Siden Y er død, må saken for hans vedkommende heves, jfr tvistemålsloven §101. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Saken heves for Y.
2. Fylkesmannen i Rogalands vedtak av 10. april 1989 oppheves forsåvidt gjelder frataking av foreldreansvaret."
Staten v/Barne- og familiedepartementet - som har overtatt saksområdet - har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig både i resultatet og i begrunnelsen.
I prinsippdommen i Rt-1982-1687 ble det slått fast at barnevernsloven §20 hjemler adgang til fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon når vilkårene i barnevernsloven §19 er oppfylt. Om det vil være riktig å treffe et slikt vedtak, beror på en konkret vurdering hvor den grunnleggende problemstilling vil være hvilken ordning som - alle forhold tatt i betraktning - vil være den beste for barnet, jfr barnevernsloven §17 annet ledd. På denne måten har dette spørsmålet vært behandlet i en rekke høyesterettsdommer fra 1982 og frem til 1990; og disse prinsipper er naturlig nok fulgt opp i en omfattende forvaltningspraksis.
Slik ankemotparten leser dommen i Rt-1990-1274, bryter den i flere henseende med de vurderingsnormer som tidligere har vært anvendt. Det fremheves spesielt at hensynet til barnets beste er blitt tillagt for liten vekt. Ankemotparten har meget utførlig gjort rede for statens innvendinger mot drøftelsen i dommen, og det anføres at den foretatte kursendring har svak rettskildemessig forankring. Kursendringen har heller ikke støtte i den foreliggende forskning. Selv om begge de generelle sakkyndige - med rette - understreket at valget mellom adopsjon og langvarig fosterhjemsplassering må skje etter en konkret vurdering, er det en kjennsgjerning at det foreliggende forskningsmaterialet, som også fremhevet av psykolog Hassel, tyder på at adopsjonsalternativet statistisk sett fører til de beste resultater. - Ankemotparten mener at Høyesterett ikke kan være bundet av de restriktive uttalelser i dommen i Rt-1990-1274.
Staten har for øvrig påpekt at utkast til ny barnevernslov er under arbeid og at lovproposisjon kan ventes fremsatt til høsten.
I denne saken må byrettens dom opprettholdes også etter premissene i dommen i Rt-1990-1274.
Alle de sakkyndige som har vurdert denne saken, har - i likhet med de fagkyndige meddommere i byretten - anbefalt adopsjon. Det er på det rene at det i dette tilfellet vil bli tale om en varig omsorgsovertakelse. På bakgrunn av den alvorlige "sprekken" den ankende part nettopp har hatt, må det - etter ankemotpartens mening - kunne legges til grunn at hun i meget lang tid vil mangle evne til å ha omsorg for D. Det er viktig for D som er et barn med stort omsorgsbehov, å oppnå den trygghet i forhold til fosterfamilien som en adopsjon vil innebære. Det vises til at hun helt siden fødselen har vært i dette meget gode fosterhjem. Også betydningen av en rettslig likestilling med fosterforeldrenes egne barn må her tas i betraktning. For den ankende part synes den viktigste faktiske interesse i saken å være ønsket om å opprettholde kontakten med D. Dette vil imidlertid her kunne skje i en viss utstrekning også etter en eventuell adopsjon.
Etter ankemotpartens mening kan det ikke være tvilsomt at adopsjon i dette tilfellet vil være det beste resultat for D.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Innledningsvis bemerker jeg at anken bare opprettholdes for vedtaket om å overta foreldreansvaret for D, og at saken på grunn av Y's død må heves for hans vedkommende. Foranlediget av prosedyren finner jeg - ut over det som er nødvendig for avgjørelsen av denne saken - å måtte knytte enkelte mer generelle betraktninger til forståelsen og praktiseringen av barnevernsloven §20.
Retten som etter tvistemålsloven §482 prøver alle sider av saken, må ta stilling til både om barnevernsloven §20 gir hjemmel for vedtaket og om de hensyn av generell og konkret karakter som foreligger, etter en samlet vurdering tilsier at et slikt vedtak bør treffes.
I dommen i Rt-1982-1687 ble det - etter en omfattende drøftelse - slått fast at vedtak om fratakelse av foreldreansvaret etter barnevernsloven §20 kan treffes for å gjennomføre en adopsjon, og at det ikke gjelder andre rettslige skranker for et slikt vedtak enn at vilkårene i barnevernsloven §19 er oppfylt. Denne prinsippdom er senere fulgt opp i en rekke avgjørelser av Høyesterett. Det må imidlertid understrekes at den omstendighet at vilkårene i barnevernsloven §19 er oppfylt, ikke i seg selv er tilstrekkelig til at det - etter den skjønnsmessige vurdering som skal foretas - er grunnlag for fratakelse av foreldreansvaret. For at et slikt vedtak skal kunne treffes, må det legges til grunn at dette konkret vil være til barnets beste, jfr barnevernsloven §17 annet ledd. Et vedtak om fratakelse av foreldreansvaret med sikte på adopsjon innebærer, som særlig understreket i dommen i Rt-1990-1274, et inngrep av mer definitiv karakter enn andre vedtak etter barnevernsloven; idet det skjer et varig brudd i rettsforholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre og øvrige slekt. Dette er bakgrunnen for at Høyesterett også i flere andre avgjørelser har understreket at det må foreligge sterke grunner for å treffe et slikt vedtak, jfr Rt-1985-344 og Rt-1987-52. Jeg vil understreke at et vedtak om fratakelse av foreldreansvaret ikke må treffes uten at konsekvensene av de alternative ordninger på lengre sikt er skikkelig utredet og vurdert ut fra de konkrete forhold i den enkelte sak.
Regjeringsadvokaten har reist spørsmål om Høyesterett i dommen i Rt-1990-1274 har innfortolket begrensninger i barnevernsloven §20 som hjemmelsbestemmelse utover det som ble lagt til grunn i dommen i Rt-1982-1687. Når jeg leser dommen i Rt-1990-1274 - som i premissene ikke fremtrer som et fravik fra tidligere rettspraksis - i sammenheng, forstår jeg det imidlertid slik at drøftelsen der gjelder retningslinjer for den skjønnsmessige vurdering som må foretas i disse saker. - Dommen har vært oppfattet slik at Høyesterett her fremhever hensynet til de biologiske foreldre sterkere enn det har vært gjort i tidligere dommer. Til dette vil jeg bemerke at Høyesterett allerede i dommen i Rt-1982-1687 uttalte at "Hensynet til båndene mellom barnet og dets biologiske foreldre må klarligvis tillegges stor vekt ved den skjønnsmessige helhetsvurdering som barnevernsmyndighetene alltid må foreta". Dette vil særlig gjelde dersom det - etter en vurdering av de aktuelle alternativer - ikke kan fastslås med særlig grad av sikkerhet hvilken ordning som alle forhold tatt i betraktning vil være den beste for barnet. Jeg minner om at barnevernsloven bygger på at det gjennomgående vil være i barnets interesse at foreldrene har omsorgen for det og videre at foreldrene, selv om omsorgen må fratas dem, i alminnelighet har kontakt med barnet og foreldreansvaret for det. Vurderingen av hva som i det enkelte tilfelle er barnets beste, må i disse saker skje i lys av dette. Men dersom det likevel med relativ stor sikkerhet kan sies at det vil være best for barnet å bli adoptert, må dette være avgjørende; slik det er lagt til grunn i dommen i Rt-1982-1687 og Rt-1987-52.
Jeg legger til grunn - i samsvar med det syn begge parter har gjort gjeldende for Høyesterett - at det i vår sak er tale om en varig omsorgsovertakelse. Den ankende parts prosessfullmektig har da også fremhevet at den ankende parts ønske nå er at D skal bli i sitt nåværende fosterhjem til hun blir voksen. Dette innebærer at de betraktninger som var grunnlaget for rettsformannens dissens i byretten, ikke lenger har gyldighet.
I saken i Rt-1990-1274 synes Høyesterett å ha stilt opp som et vilkår - som riktignok ikke er absolutt - for fratakelse av foreldreansvaret at de biologiske foreldre varig mangler evnen til å ha omsorgen for barnet. Vurderingstemaet blir i så fall ikke den forventede varighet av omsorgsovertakelsen, men den forventede varighet av foreldrenes manglende omsorgsevne. I vårt tilfelle må det kunne legges til grunn at den ankende parts manglende evne til å ha omsorgen for D under enhver omstendighet vil være meget langvarig. Dette fremgår også av erklæringen fra de spesielle sakkyndige for Høyesterett. Den ankende parts alvorlige tilbakefall, har dessverre bekreftet riktigheten av de sakkyndiges relativt pessimistiske prognose. For avgjørelsen av denne saken blir det derfor ikke nødvendig å ta stilling til uttalelsene i dommen i Rt-1990-1274. - Om den problemstilling som jeg her har nevnt, vil jeg likevel bemerke: Prognoser om foreldrenes fremtidige omsorgsevne vil utvilsomt kunne ha betydning for om foreldreansvaret bør fratas dem. Foreldrenes fremtidige omsorgsevne vil for det første kunne ha betydning for varigheten av omsorgsovertakelsen, men den vil også ha betydning for hvordan foreldrene kan forventes å utøve sitt foreldreansvar og for de verdier foreldrene gjennom sin kontakt med barnet kan tilføre dette. Men jeg kan på den annen side ikke se at Høyesteretts praksis før dommen i Rt-1990-1274 eller andre rettskilder gir et tilstrekkelig belegg for å oppstille foreldrenes fremtidige omsorgsevne som et avgjørende rettslig kriterium i disse saker. Jeg tilføyer at heller ikke dommen i Rt-1990-1274 oppstiller varig manglende omsorgsevne hos foreldrene som et absolutt vilkår for fratakelse av foreldreansvaret, jfr uttrykket "i sin alminnelighet", og det tas også forbehold for tilfeller hvor "sterke reelle hensyn" taler for adopsjon.
At det må legges til grunn at den ankende part i lang tid fremover vil mangle evnen til å ha omsorgen for D, innebærer - som understreket i dommen i Rt-1990-1274 - i seg selv ikke at foreldreansvaret for barnet må fratas henne. Avgjørelsen av dette spørsmålet må bero på en samlet og konkret vurdering av de kryssende hensyn. Noen av disse hensyn er av generell karakter; det vil si hensyn som vanligvis - men med varierende styrke - gjør seg gjeldende i slike saker, mens andre hensyn er spesielle for denne saken. Etter mitt syn kan det bare i begrenset utstrekning oppstilles generelle prinsipper om hvordan disse hensyn skal avveies mot hverandre.
D, som nå er fylt 5 år, har siden hun var spebarn vært hos sine nåværende fosterforeldre. Hun kjenner den ankende part fra besøk og kaller henne for mor, men hun har naturlig nok ikke etablert noen dypere kontakt med henne. Etter min mening taler sterke grunner for at D gis den økte trygghet i forhold til fosterforeldrene og den rettslige likestilling med deres barn som en adopsjon vil medføre. Dette standpunkt er også i samsvar med anbefalingene fra samtlige sakkyndige som har uttalt seg om spørsmålet. Selv om samarbeidet mellom den ankende part og fosterforeldrene - også på grunn av utvist fleksibilitet fra fosterforeldrenes side - hittil har fungert bra, mener jeg at den beslutningsmyndighet over barnet som foreldreansvaret innebærer, i dette tilfellet bør overføres til fosterforeldrene som barnet skal vokse opp hos. Jeg nevner i den forbindelse at de sakkyndige for Høyesterett har uttalt at det på lengre sikt kan være noe usikkert hvordan den ankende part vil forholde seg til eventuelle pubertetsproblemer for D. Jeg tilføyer også at de sakkyndige har understreket at selv om D må betraktes som en normal og frisk 5-åring, er hun likevel et barn med et ganske sterkt omsorgsbehov, og at dette er en omstendighet som har styrket de sakkyndige i deres konklusjon.
Jeg innser fullt ut at en adopsjon for den ankende part - med de store påkjenninger hun har hatt - vil måtte føles som et meget hardt inngrep. Det kan imidlertid synes som om det er ønsket om fortsatt å ha kontakt med D, som er det viktigste for den ankende part. Jeg vil derfor tilføye at jeg på bakgrunn av bevisførselen for Høyesterett, legger til grunn at den ankende part også etter en adopsjon i en viss utstrekning ved besøk og på annen måte vil kunne opprettholde kontakten med D. Dette er også anbefalt av de sakkyndige. Under enhver omstendighet må de sterke hensyn som taler for adopsjon, her være avgjørende.
Jeg stemmer for denne dom og kjennelse:
1. Staten v/Barne- og familiedepartementet frifinnes i forhold til X.
2. Saken heves for Y.