Rt-1989-520

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1989-05-09
Publisert:	Rt-1989-520 (151-89)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 53/1989, nr 283/1988
Parter:	A (advokat Odd Hugo Palmer - til prøve) mot Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Bård Tønder).
Forfatter:	Gjølstad, Backer, Skåre, Bugge, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §48, Tvistemålsloven (1915), Barnevernloven (1953), Barneloven (1981) §31

Dommer Gjølstad: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak truffet 10. mars 1988 av fylkesmannen i Sør-Trøndelag i barnevernssak. Vedtaket gikk ut på ikke å oppheve barnevernsnemndas omsorg for A's barn med B, C født xx.xx.1976, D født xx.xx.1977 og E født xx.xx.1980, jf barnevernsloven §48 annet ledd.

Midtre Gauldal sosialutvalg hadde 26. oktober 1982 besluttet å overta omsorgen for de tre barna og å plassere dem i fosterhjem hos F og G på X. Omsorgsovertagelsen skjedde med samtykke fra barnas foreldre.

A er født xx.xx.1960. Hun hadde således 20 år gammel omsorgen for tre barn. Ektefellen, B, var i lange perioder fraværende på arbeid, og morens og barnas livssituasjon var svært vanskelig i tiden forut for omsorgsovertagelsen.

Foreldrene fremsatte allerede høsten 1983 begjæring om å få opphevet omsorgen for barna. Barnevernsnemnda innhentet i den forbindelse sakkyndig uttalelse fra psykolog Jan Fjeldsæter. Den 27. juni 1985 ble det avholdt et møte hvor blant andre A og fosterforeldrene deltok. Det ble her inngått en avtale om nærmere regulering av samvær mellom de biologiske foreldre og barna. Slike samvær hadde til da bare funnet sted i meget begrenset omfang. A trakk samtidig tilbake begjæringen om opphevelse av omsorgsovertagelsen.

Foreldrene ble separert våren 1983 og senere skilt. Fra høsten 1983 har moren bodd sammen med H på Y. Hun er nå gift med ham, og de har en sønn, J, født xx.xx.1984.

Den 25. februar 1987 fremsatte A krav om opphevelse av barnevernsnemndas omsorg for barna slik at de kunne flytte hjem til henne på Y. Nemnda innhentet ny sakkyndig uttalelse fra psykolog Per Hattrem.

Ø barnevernsnemnd besluttet 8. september 1987 i medhold av barnevernsloven §48 annet ledd å oppheve nemndsomsorgen. Fosterforeldrene påklaget vedtaket til fylkesmannen. Klagen ble tatt til følge ved fylkesmannens vedtak av 10. mars 1988 som i formen var en opphevelse av barnevernsnemndas vedtak.

Saken ble deretter av A bragt inn for retten.

Gauldal herredsrett satt med fagkyndige meddommere, avsa 12. august 1988 dom i saken med slik slutning:

"Staten v/Sosialdepartementet frifinnes."

Dommen er avsagt under dissens idet rettens formann fant at nemndsomsorgen burde oppheves.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dommen.

A har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Å herredsrett hvor A og 9 vitner har avgitt forklaring. Samtlige forklarte seg også for herredsretten.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt psykiater Agneta Nilsson og psykolog Knut Rønbeck. De har avgitt hver sin skriftlige uttalelse og har begge møtt under ankeforhandlingen og utdypet sine standpunkter. De sakkyndige har kommet til forskjellig konklusjon. Jeg kommer nærmere tilbake til deres uttalelser.

For Høyesterett foreligger mer utførlige opplysninger om barna enn for herredsretten. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling.

A har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens flertall har anvendt en for streng norm ved vurderingen av om omsorgen for barna skal oppheves. Flertallet har bedømt hennes omsorgsevne uriktig og har ikke lagt vekt på skadevirkningen for barna av den konflikt som eksisterer mellom henne og fosterforeldrene. Som herredsrettens mindretall er inne på, må man vokte seg for å stille ideelle krav til foreldrenes omsorgsevne i en slik sak.

Hennes nåværende situasjon er en helt annen enn hva som var tilfelle ved omsorgsovertagelsen i 1982. Hun er i dag fullt ut i stand til å ha omsorg for barn. Tidligere uttalelser om at hun er kontaktfattig, er tilbakevist i den sakkyndige Agneta Nilssons uttalelse til Høyesterett. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at hun er passiv overfor barn.

A har ved sin oppdragelse av sønnen J vist at hun evner både å stimulere barn og å sette grenser for dem. Det må legges til grunn at hun i rimelig grad vil greie å være grensesettende for alle fire barna og å stimulere dem. Hennes ektefelle vil være en positiv støttespiller. Hun vil også kunne få veiledning og støtte fra det sosiale hjelpeapparat, og er innstilt på å ta imot hjelp. Hun har en rimelig innsikt i hvilke problemer en tilbakeføring vil medføre, selv om hun har følt det vanskelig å svare på generelle, hypotetiske spørsmål. Når hun tidligere har betrodd seg til hjelpeapparatet om sine vanskeligheter, har dette i neste omgang blitt brukt mot henne. Hennes erfaringer i så henseende gjør at hun er skeptisk til å gi uttrykk for problemer.

Særlig jentene, men også E, er nær knyttet til moren, og de har funnet seg godt til rette i miljøet på Y ved besøk der. En flytting til henne vil derfor ikke innebære noen omveltning av deres liv. A er innstilt på at barna skal få beholde kontakten med fosterforeldrene dersom barna ønsker det.

Det er konflikt mellom fosterforeldrene og henne. Fosterforeldrene har ønsket å begrense barnas kontakt med de biologiske foreldre for å få ro om barna, og den samarbeidsordning som ble avtalt i 1985 har ikke fungert. Konflikten er for øvrig av dypere karakter, og det er ikke realistisk å regne med at den lar seg løse. Den har ført til at barna har kommet i en lojalitetskonflikt mellom fosterforeldrene og biologisk mor. Det skaper usikkerhet for dem og er en belastning som bare kan fjernes ved at barna får flytte til sin mor.

A erkjenner at barna har utviklet seg positivt i fosterhjemmet, men viser til at Agneta Nilsson også har kritiske bemerkninger om fosterforeldrene.

Døtrene har overfor psykolog Fjeldsæter og senest overfor herredsrettens formann i 1988, gitt uttrykk for ønske om å flytte til moren. På bakgrunn av deres tilknytning til henne er det grunn til å tro at dette er deres overveide standpunkt. I analogi med barneloven §31 må det på bakgrunn av jentenes alder legges stor vekt på hva de mener.

De tre barna har identitet som en søskenflokk. Samholdet dem imellom har vært det stabile under de store endringene i deres tilværelse. Også fordi en løsning ved at døtrene flytter til mor, mens E blir boende hos fosterforeldrene, vil bidra til å opprettholde konflikten mellom fosterforeldrene og moren, bør barna ikke skilles.

Eventuell tvil om hva som er best for barna bør løses i favør av moren, jf Lucy Smith, Foreldremyndighet og barnerett, 311.

Med bakgrunn i barnevernsloven grunnsyn om at barn bør bo hos sine foreldre, tilsier en samlet vurdering at det ikke lenger er tilstrekkelig grunn til å opprettholde omsorgsovertagelsen. Det kan ikke antas at en flytting i seg selv vil medføre alvorlig skade for barna.

Den ankende part har vist til dommer i Rt-1984-77 og Rt-1984-289.

A har nedlagt denne påstand:

"Ø barnevernsnemnds omsorg for C, født xx.xx.76, D, født xx.xx.1977 og E, født xx.xx.1980 oppheves."

Staten v/Sosialdepartementet har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Saken gjelder tre barn som alle har betydelige problemer. Dette stiller særlige krav til deres omsorgspersoner. Barna trenger støtte og aktiv stimulering både i forhold til skolen og det sosiale miljø. Ut fra deres særlige problemer har de behov for klare grenser og en stram struktur i hverdagen.

Barna er etablert på X. Ved flytting til moren må de rives løs fra det miljøet som møysommelig er bygd opp rundt dem og må tilpasse seg et nytt. Barn med slike spesielle problemer som i dette tilfellet, vil ha mye større vanskeligheter enn normalt fungerende barn med å komme inn i et nytt miljø. Jentene er dessuten i en begynnende pubertet. Med de problemer de har, kan man ikke se bort fra risikoen for negativ påvirkning i ungdomsmiljø. Dette må omsorgspersonene kunne takle.

Det er klare indikasjoner på at A ikke har de egenskaper som kreves for å greie merbelastningen som omsorgsarbeidet for disse tre barna vil medføre. Selv om Agneta Nilsson har et annet syn på A's kontaktevne enn hva andre fagfolk tidligere har ment å ha observert, foreligger det iallfall en usikkerhet om moren har den evne til kontakt og nærhet som er nødvendig i omsorgssituasjonen for disse barna. Videre er hennes evne til innsikt i barnas problemer begrenset. Hennes ressurser på andre felt vil ikke kunne oppveie hennes manglende innsikt. Hun vil nok stille mindre krav til barna enn fosterforeldrene og lettere akseptere at de fungerer dårlig. Dette er imidlertid ikke til beste for barna som må læres opp til å klare seg utenfor hjemmet. Ved flytting til moren er det fare for at de vil falle ut i skolesammenheng.

Verken H eller det sosiale hjelpeapparat kan veie opp A's manglende omsorgsevne. Det kan også reises spørsmål ved hennes holdning til hjelpeapparatet, om den er slik at det vil kunne bli et nært samarbeid.

Det er vanskelig å si hva jentenes reelle ønske er. At de har hatt en tendens til å uttale seg i favør av moren, kan neppe tillegges noen vekt.

Deling av barna må antas å føre til en psykisk merbelastning for dem og kan ikke tilrås.

Barnas positive utvikling mens de har bodd på X må tilskrives den innsiktsfulle omsorg fosterforeldrene har gitt dem, og det er grunn til å anta at denne positive utvikling vil fortsette om de får bli hos fosterforeldrene. Selv om Agneta Nilsson har hatt enkelte kritiske bemerkninger om fosterforeldrene, har hun i hovedsak sluttet seg til den positive vurdering alle de andre sakkyndige har gitt av fosterforeldrenes arbeid med barna.

Med hensyn til samværsordningen har fosterforeldrene fulgt de råd de har fått av fagfolk. De har underveis endret holdning til samværsspørsmålet, men det erkjennes at samarbeidsklimaet ikke er slik det burde være. En endelig avgjørelse i saken vil sannsynligvis bidra til å dempe konflikten.

Ved tvil om løsningen må man vurdere hvilket alternativ som medfører minst risiko for barna og legge avgjørende vekt på at barna har hatt en positiv utvikling i fosterhjemmet.

Det er vist til dommene i Rt-1984-77, Rt-1985-344 og Rt-1987-805.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes."

Jeg har funnet avgjørelsen vanskelig, men er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall.

Vurderingstemaet etter barnevernsloven §48 annet ledd er avklaret gjennom rettspraksis. Jeg viser til Rt-1984-77 og Rt-1984-289 og til oppsummeringen av de rettslige utgangspunkter i Rt-1987-805 på side 811. I foreliggende sak er de grunner som i sin tid førte til at barnevernsnemnda overtok omsorgen for barna, i dag ikke lenger til stede. Barna skal da tilbakeføres til sin mor med mindre dette vil medføre reell fare for skadevirkninger av betydning.

Jeg finner grunn til først å redegjøre kort for barnas utvikling etter omsorgsovertagelsen og deres situasjon i dag, og for morens situasjon og generelle egenskaper som omsorgsperson.

Ut fra de noe sparsomme opplysninger som foreligger om barnas situasjon da de kom til fosterhjemmet, må det legges til grunn at de var understimulerte og forsinket i sin utvikling både språklig og motorisk. Av de sakkyndige uttalelser som har vært avgitt opp gjennom årene og senest for Høyesterett, fremgår at barna har hatt en meget positiv utvikling den tiden de har vært i fosterhjemmet. De har imidlertid alle tre problemer om enn av noe forskjellig karakter og styrke, særlig er dette uttalt for jentene. Det dreier seg dels om psykiske problemer, blant annet i form av angst, dels om utviklingsmessige problemer i form av tilbakeholdenhet og hjelpeløshet, og dels om sosiale problemer ved å tilpasse seg og knytte seg til andre. Jentene har dessuten meget store problemer i skolesammenheng. Dette forhold synes å ha vært lite fremme for herredsretten, men er sterkt fremhevet av Knut Rønbeck på grunnlag av de evnetester han selv har foretatt. Den eldste av jentene er dessuten hørselshemmet.

A's situasjon er i dag en helt annen enn i 1982. Hun lever i et stabilt familieforhold med trygg bosituasjon og økonomi. Jeg finner grunn til å nevne at hun viste ansvarsfølelse ved i sin tid å be om hjelp til barna. Hun har rettet seg etter de begrensninger som har vært satt for hennes samvær med dem og har fulgt opp kontakten med barna. Den sakkyndige Agneta Nilsson har fremhevet at hun er utholdende, klar, enkel og forutsigbar og mener at hun har en alminnelig god kontaktevne. Etter de opplysninger som foreligger, og også i samsvar med begge de sakkyndiges uttalelser for Høyesterett, legger jeg til grunn at hun i dag er fullt ut i stand til å ha omsorg for barn i sin alminnelighet.

Problemet i denne saken er at vi ikke har med helt vanlige, velfungerende barn å gjøre. Spørsmålet er om en flytting tilbake til moren av disse barna, med de utviklingsmessige problemer jeg har nevnt, vil utløse en risiko for skadevirkninger av betydning på lengre sikt. Vurderingen av dette blir ikke helt den samme når det gjelder E på den ene side, og de to jentene på den annen.

Når det gjelder E, har begge de sakkyndige for Høyesterett gitt uttrykk for at han fortsatt bør være hos fosterforeldrene. Ingen av dem har vært i tvil på dette punkt. E har vært hos fosterforeldrene siden han var 2 år og har ingen erindring fra sine første år hos moren. Han har utviklet et nært og godt forhold til fosterforeldrene, særlig er hans tilknytning til fosterfaren fremhevet. For ham er fosterforeldrene i psykologisk forstand mor og far. Jeg må etter de sakkyndiges uttalelser og de øvrige opplysninger i saken legge til grunn at en flytting fra fosterforeldrene vil påføre ham en stor psykisk belastning som innebærer en alvorlig trusel mot hans videre utvikling. Det er derfor ikke grunnlag for å oppheve nemndsomsorgen for ham.

Ved vurderingen av forholdet for jentene, har de sakkyndige for Høyesterett vært uenige. Mens Agneta Nilsson mener at de bør tilbakeføres til moren, er Knut Rønbecks standpunkt at de bør bli hos fosterforeldrene.

Jentenes tilknytning til moren er utvilsomt en ganske annen enn E's. Moren var etablert som den primære omsorgsperson for dem ved omsorgsovertagelsen, og hun har opprettholdt kontakten ved samvær mens barna har vært hos fosterforeldrene. Jeg skyter imidlertid i denne forbindelse inn at jentene også er blitt knyttet til fosterforeldrene og at det etter de sakkyndiges forklaringer for Høyesterett ikke kan legges til grunn at de har noe entydig og fundert standpunkt om hvor de vil være. Etter de beskrivelser som er gitt, ligner jentene i væremåte og ellers på moren. Videre har Agneta Nilsson pekt på at moren, blant annet når det gjelder skolegang, vil se barna i lys av sin egen bakgrunn og akseptere dem som de er, noe barna vil kunne oppleve som roligere og mindre stressende enn omsorgssituasjonen hos fosterforeldrene. Jeg vil også trekke frem den konflikt som eksisterer mellom moren og fosterforeldrene og som etter de opplysninger som foreligger, belaster barna. Jeg finner imidlertid holdepunkter for at betydningen for barna av konflikten vil kunne bli noe redusert når tvisten om hvor barna skal være er avgjort av Høyesterett og ved bedre hjelp og rådgivning til begge sider. Ser man de forhold jeg her har gjort rede for i sammenheng med loven utgangspunkt om at barn bør få vokse opp hos sine biologiske foreldre, er det omstendigheter som taler for en tilbakeføring av jentene til moren.

Når jeg likevel er kommet til at også jentene bør bli i fosterhjemmet, har det i første rekke sammenheng med de særlige problemer de har intellektuelt og sosialt og som, slik jeg ser det, gjør disse jentene meget sårbare. Den sakkyndige Knut Rønbeck har blant annet fremholdt at for disse barna er den stimulering som fosterhjemmet kan gi, nødvendig for deres videre utvikling. Jeg peker også på at jentene står overfor en begynnende pubertert med de ekstra problemer dette medfører. På X har jentene et etablert opplegg som sikrer tett og kyndig oppfølging av dem innenfor faste rammer både i skolesituasjonen og i det sosiale miljø. Jeg anser det viktig for jentene at forholdene legges til rette slik at de kan få fortsette den positive utvikling de har hatt og fungere best mulig i skolesammenheng og ellers.

Med grunnlag i de sakkyndiges, særlig Knut Rønbecks, uttalelser om jentene og deres spesielle sårbarhet, ser jeg det slik at en flytting av dem nå i seg selv vil medføre en betydelig risiko for skadevirkninger av et helt annet omfang enn de overgangsproblemer man må regne med for barn flest ved en slik flytting. At jentene har funnet seg til rette på Y i ferier og lignende, sier ikke så mye om hvorledes hverdagene ville bli.

Videre vil det ved flytting til Y måtte bygges opp et nytt støtteapparat rundt jentene. Hjelpeapparatet på Y har ikke de erfaringer med jentene som støtteapparatet på X har. Et skifte i så henseende vil være uheldig midt i jentenes skolegang.

Flytter jentene til Y, vil moren bli den sentrale person i den daglige omsorg og oppfølging av dem. Dette gjelder selv om hennes ektefelle vil være en støtte og hun kan påregne hjelp fra det lokale hjelpeapparat. Moren har ikke hatt omsorgen for barna i en skolesituasjon, og det er ikke urimelig at det da kan være vanskelig for henne å forholde seg til de problemer dette medfører. Begge de sakkyndige for Høyesterett har antatt at hun vil ha begrenset innsikt i jentenes problemer, selv om de har vært uenige om hvilken virkning dette bør tillegges. Jeg bedømmer forholdet som en alvorlig risikofaktor forbundet med en tilbakeføring. At moren må antas å ville rette seg etter råd fra hjelpeapparatet, kan etter min mening ikke eliminere denne risiko.

Også hensynet til at de tre barna ikke bør splittes, taler for at jentene bør bli i fosterhjemmet hensett til at løsningen synes klar for E's vedkommende. Særlig for E vil det trolig være et tap å bli skilt fra søsknene, men jeg antar at en atskillelse også vil være uheldig for jentene med den bakgrunn denne søskenflokken har.

Etter mitt syn på risikoen for skadevirkninger ved en flytting fra fosterforeldrene til moren nå, må min konklusjon også for jentenes vedkommende bli at omsorgsovertagelsen opprettholdes.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadfestes.