RG-1961-202

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1960-06-23
Publisert:	RG-1961-202
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 23. juni 1960 i ankesak nr. 10/1960
Parter:	A (overrettssakfører Einar Bakke) mot B (overrettssakfører Andr. Hodnefjeld).
Forfatter:	Lagdommerne Helge Refsum, hjelpedommer Dagfinn Breistein. Mindretall: Lagdommer Jonas Madsø
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915), Uektebarnloven (1915) §13, §20, Tvistemålsloven (1915) §180, LOV-1923-07-06-1, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§41, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0

I nedstamnings- og bidragssak A, Wilhelmshaven, Tyskland, mot B, f. t. Hordaland, avsa Sunnfjord herredsrett den 15. august 1959 dom med denne domsslutning:

«1. Saksøkte B vert frikjend.

2. Sakskosnader er ikkje tilkjend.

3. Salæret til overrettssakfører Einar Bakke, Florø som oppnemd prosessfullmektig for saksøkjaren er set til kr. 2 000.»

Om saksforholdet vises til herredsrettens dom.

A har ved sin oppnevnte prosessfullmektig, overrettssakfører Einar Bakke i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett.

Den ankende fremholder at B burde vært dømt både til farskap og til bidragsplikt. Han gjør i ankeerklæringen gjeldende:

«Herredsretten slår i domspremissene fast at ankemotparten er identisk med den B som 1. september 1944 avga rettslig forklaring for Geschwaderichter Ule, og der innrømmet samleie med barnemoren i den kritiske tid. Retten slår videre fast at det ikke er noe til hinder for at barnet kan være frukten av det samleie som ankemotparten hadde med barnemoren i september 1943. Etter blodprøvene er intet til hinder for at ankemotparten er barnets far. Endelig uttaler herredsretten i domspremissene at den ikke kan legge noen vekt på opplysningene i protokollen fra 1944 om at det var benyttet preventiver.

Ankemotparten har for herredsretten ikke påstått at barnemoren i den kritiske tid har vært sammen med andre menn. Heller ikke er det prosedert på at dom på farskap må utelukkes på grunn av andre omstendigheter. Ankemotparten har kun for herredsretten anført at han ikke er identisk med den B som i 1944 avga forklaring for dr. Ule, en påstand som herredsretten ikke har tatt til følge.

Under de ovennevnte omstendigheter mener en at det er uriktig lovanvendelse som ligger til grunn for herredsrettens domskonklusjon. Dommen burde gå ut på å fastslå så vel farskap som bidragsplikt.

Den ankende part mener det er riktig når herredsretten i saken anvender norske rettsregler. Derimot antas det å være

Side:203

uriktig når dommen bygger på loven av 21. desember 1956 nr. 10. En mener at lov av 10. april 1915 nr. 3 må finne anvendelse på det forhold saken gjelder.

Den vurdering som kommer til uttrykk i siste avsnitt av herredsrettens domspremisser (før omtalen av saksomkostningene), mener den ankende part er uriktig.»

Under ankeforhandlingen har han nedlagt denne påstand:

«1. B kjennes å være far til A født xx.xx.1944.

2. B dømmes å betale A v/Jugendamt Wilhelmshaven, bidrag etter rettens skjønn beregnet for tida 9. september 1952 til dommens kunngjøring.

3. B dømmes å svare oppholdsbidrag til A for tida etter dommens kunngjøring etter rettens nærmere fastsettelse.

4. Den oppnevnte prosessfullmektigs salær fastsettes av retten.

5. Ankemotparten ilegges saksomkostninger som om saken ikke var benefisert.»

B har tatt til gjenmæle. Han hevder at han etter både norsk og tysk lov hverken er far eller pliktig til å betale noe bidrag. Han er ikke identisk med den B som har gitt rettslig forklaring den 1. september 1944 for eskadredommer dr. Ule. Han har aldri hatt samleie med C, barnemoren, og han har aldri innrømmet det heller.

Subsidiært fremholdes at barnemorens vandel og kjønnsmoral endog etter hennes egen forklaring om deres møte og kjennskap har vært slik, at han ikke kan dømmes til farskap eller bidragsplikt hverken etter norsk eller tysk rett. Etter den tilknytning han har til Norge ved sitt ekteskap og sitt yrke, må reglene i «lov om born utanom ekteskap av 21. desember 1956» bli å bruke i saken. For så vidt holder han seg til herredsrettens dom. Han mener at han under ingen omstendighet er tysk statsborger. Han har ingen tilknytning til Øst-Tyskland eller Forbundsrepublikken Tyskland. Han var borger av fristaten Danzig. Det kan da heller ikke bli tale om at han er polsk eller russisk statsborger. Han er for tiden statsløs, men ønsker å bo i Norge og bli norsk statsborger med tiden. I Norge bor han fast, og han føler seg knyttet til landet gjennom sitt ekteskap, arbeid og av andre grunner. Han taler og skriver norsk. Hans reisebevis av 6. juli 1954 gikk tapt ved totalbrannskade da ... Turistheim i Sogn brente. Den 17. april 1957 fikk han av politimesteren i Sogn «Identitets og reisebevis for alle land i utenriks fart for ikke norsk borger» som gjaldt til 17. april 1958. Politimesteren i Hordaland har gitt ham fremmedpass den 26. november 1957. Dette pass er forlenget til den 26. november 1962.

Ifølge påtegning på passet av lensmannen i Fana har han fått oppholdstillatelse til 1. november 1960 i henhold til arbeidstillatelse som er generell.

Om han mot formodning skulle bli dømt bidragspliktig, må bidraget i tilfelle settes meget lavt av hensyn til den forsørgelsesplikt han har til hustru og 3 barn. Dessuten mener han at i en nedstamningssak følger fastsettelsen av størrelsen av bidragene

Side:204

reglene i vanlige familierettssaker, og ikke reglene i lovene om barn utenom ekteskap. Han har under ankeforhandlingen nedlagt denne påstand:

«B frifinnes for såvel farskap som bidragsplikt.

B tilkjennes saksomkostninger for begge retter hos motparten.»

Begge parter har for lagmannsretten gjort gjeldende det samme som for herredsretten i det store og hele.

For lagmannsretten har B gitt forklaring. Ankeparten møtte ikke. Det er fremlagt 2 dokumenter som det finnes unødvendig å spesifisere. Dokumentene i saken om hans statsborgerforhold og fremmedpass haddes til stede under ankeforhandlingen.

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn herredsretten, skal bemerke:

I skrivelse av 11. april 1957 har Det kgl. Justis- og politidepartement om statsborgerforholdet til B med hustru og 3 barn uttalt:

«Det er ikke etter de foreliggende faktiske opplysninger sammenholdt med det kjennskap man har til tysk og polsk statsborgerlovgivning mulig å uttale seg med sikkerhet om B's statsborgerforhold.

Man antar imidlertid at B bør registreres som tysk statsborger inntil han eventuelt ved erklæring fra tyske myndigheter godtgjør at dette ikke er tilfelle.

Hans hustru og tre barn blir likeledes å registrere som tyske statsborgere.»

Etter dette finner lagmannsretten at det ikke er på det rene at B er statsløs, enda om de norske myndigheter, når det gjelder pass, behandler ham som statsløs.

Derimot er han ved sitt yrke og sitt ekteskap knyttet til Norge. Han bor på X med sin norskfødte hustru og barna: 1) D født xx.xx.1946 i Bergen, 2) E født xx.xx.1947 og 3) F født xx.xx.1950 i Y i Sogn.

Lagmannsretten antar at B enda om han ikke skulle være statsløs, gjennom sitt ekteskap den 14. september 1945 med en norsk kvinne G fra Y i Sogn, sine barn og sitt hjem og sitt arbeid, er sterkt knyttet til Norge. Han har nå oppholdt seg her i landet siden 25. februar 1949. Han kom hit uten pass og legitimasjonspapirer om statsborgerforholdet.

Når det gjelder spørsmålet om norsk domstol kan dømme i nedstamnings- og bidragssaken, er lagmannsretten enig med herredsretten og kan for så vidt i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. Lagmannsretten finner at tendensen i høyesterettsdommene i Rt-1953-1132, Rt-1957-215, Rt-1959-612 og Rt-1959-1363 og Kristiansand byretts dom av 19. juni 1959 i RG-1960-7-20, viser at det vern for barn utenom ekteskap som barnelovgivningen vil fremme, også omfatter barn i andre land. Norsk domstol er i disse sakene antatt å være rette forum selv om barnet og moren bor i utlandet. Lignende synspunkt om vernetinget og domsførheten er det gitt uttrykk for i domsavgjørelser i andre familierettssaker, jfr. dom i RG-1959-714.

Side:205

Uten at lagmannsretten vil legge avgjørende vekt på det, finner den dog å burde nevne at begge parter ifølge prosessfullmektigene ønsker saken behandlet av norsk domstol og etter norsk rett.

Hensett til den tilknytning motparten B i flere år har hatt og har til Norge, og til det som ellers er opplyst om hans forhold i saken, antar lagmannsretten at norske domstoler er domføre i saken. I spørsmålet om norsk eller tysk materiell rett blir å legge til grunn for dommen, mener lagdommer Refsum og hjelpedommer Breistein, liksom herredsretten, at saken må avgjøres etter norsk lov og rettspraksis. Ved dette tilgodesees den sosiale tankegang og de rettslige formål som domstollandets indre rettsregler på området søker å fremme.

De nevnte dommere finner det betenkelig å avgjøre saken etter de materielle rettsregler i tysk rett, dvs. etter «Bürgeiliches Gesetzbuch». Det vil vanligvis være vanskelig å vite noe visst om både gjeldende lovgivning, rettspraksis, lovfortolkning og administrative avgjørelser i et fremmed land. De opplysninger som foreligger om tysk rett fra partene, er neppe helt fullstendige i nærværende sak. Dessuten kommer det til i denne sak, at det tør være meget tvilsomt hvilket land B er statsborger av, og hvilket fremmed lands lov saken i tilfelle måtte avgjøres etter, om man valgte å avgjøre saken etter utenlandsk lov.

I motsetning til herredsretten antar lagmannsretten at det i nærværende sak blir rettsreglene i lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre av 10. april 1915 som kommer til anvendelse, ikke barnelovene av 1956 som herredsretten går ut fra. Loven av 1915 gjaldt da A ble født og da saken ble reist for norsk domstol. Lagmannsretten mener videre at Høyesteretts dom i Rt-1959-1365 støtter dette syn på lovanvendelsen.

Når det gjelder spørsmålet om B kan kjennes å være far til A, kommer lagdommer Refsum til samme resultat som herredsretten, og kan for så vidt i det vesentlige slutte seg til dens bevisvurdering. Han antar dog at B etter naturens orden kan være far til A. Men de opplysninger som barnemoren selv gir om samleiene, som skjedde praktisk talt spontant og uten at partene kjente hverandre, viser at barnemorens seksuelle vandel gjør det i høy grad tvilsomt om den oppgitte far er far til barnet. Slike løse og tilfeldige kjønnsforbindelser kaller frem en sterk mistanke om at barnemoren har hatt samleie med andre menn, som hun har hatt like lite kjennskap til og tilfeldig og kortvarig vennskap med.

Etter det syn lagdommer Refsum og dommer Breistein har på lovvalget mellom norsk og tysk rett, finner de det overflødig å drøfte om reglene exceptio plurium concumbentium i «Bürgerliches Gesetzbuch» §1717 kan gjøres gjeldende i saken slik som påstått av motparten.

Hjelpedommer Breistein er kommet til at B må kjennes å være far til A.

Som herredsretten - og lagmannsrettens øvrige medlemmer

Side:206

- finner jeg det godtgjort at det foreligger identitet mellom ankemotparten og den B som den 1. september 1944 avga forklaring for Geschwaderrichter Dr. Ule. Det foreligger således en uriktig forklaring fra ankemotpartens side når han fremholder, at han intet samleie har hatt med C. Jeg finner det videre godtgjort at ankemotparten og C hadde samleier på det tidspunkt som av henne er oppgitt, og at hun av ham er blitt besvangret. Mellom samleiedagen den 16. september 1943 og fødselen den 21. juni 1944 er det 278 dager, hvilket kan stemme godt med lengden av et normalt svangerskap. Jeg finner det ikke godtgjort at C har hatt samleie med noen annen mann i det kritiske tidsrom. At hun må sies å ha vært lettsindig ved å innlate seg med B første kvelden de var sammen, kan ikke ansees tvilsomt. På den annen side bør det også nevnes, at hun på dette tidspunkt var en pike på 18 år og formentlig lett lot seg lede av ankemotparten, som da var en 22 år gammel soldat. Samleiene fant sted i krigstidens Tyskland.

Resultatet av blodtypeundersøkelsen er imidlertid for meg en omstendighet som gjør det lite tvilsomt at B er barnets far. Etter blodtypeundersøkelsene er partenes og C's blod testet etter A, A2 BO-, MH-, RH-, Kell- og P-systemet. Etter denne undersøkelse er det intet i veien for at B er barnets far. Mulighetene for at en annen mann også kan være far til barnet, er visstnok etter dette til stede. Men jeg oppfatter det slik at disse muligheter er temmelig små. Da jeg anser B's farskap vesentlig mer sannsynlig enn en annen - og ukjent - manns, som barnemoren måtte ha innlatt seg med i det kritiske tidsrom, finner jeg det ubetenkelig å dømme ham som far. Da B etter min mening må ansees å være far i biologisk henseende, mener jeg at det vil være i samsvar med norsk rettsfølelse - og lovgivning siden 1915- å dømme B som far og ikke bare som bidragspliktig. Etter det syn norsk lovgivning har lagt til grunn, er det særlig barnets tarv man må ha for øye i disse sakene, og barnets interesse ligger i første rekke i å få en far, ikke bare en bidragspliktig.

I konklusjonen slutter jeg med til rettens øvrige medlemmer, som er blitt stående ved å ilegge B bidragsplikt. Når det gjelder størrelsen av bidraget, tiltrer jeg de øvrige dommeres fastsettelse.

B vil etter §13 annet ledd i lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre av 10. april 1915 nr. 3, bli kjent å være bidragspliktig til barnet A. Bidraget bør under henvisning til §20 nr. 4 i barneloven av 1915, jfr. lov av 6. juli 1923 nr. 1 settes til kr. 45 for måneden. Lagmannsretten antar at den ikke i nærværende sak er bundet av de satser for bidrag til barn utenom ekteskap som er fastsatt av administrasjonsmyndighetene. Videre mener lagmannsretten at det etter de opplysninger som foreligger ikke er grunn til å tilkjenne bidrag etter 21. juni 1960. Da fyller A 16 år. B har hustru og 3 barn å forsørge. Han har ingen formue og er lignet for 1954-55 etter en inntekt på kr. 10 775, 1955-56 kr. 9 500, for inntektsåret 1958 er inntekten kr. 11 500. Om inntekten for 1959 forklarer B at den var ca. kr. 9 000. Sosialdepartementets minstesatser var fra 12. mars 1951 til 1. oktober 1955

Side:207

kr.40 for måneden på landet, og i byene kr. 45 for måneden til barnet fylte 14 år, fra 14 til 16 år var de tilsvarende minstesatser kr. 35 og kr. 40 for måneden. Minstesatsene var fra 1. oktober 1955 til 21. desember 1956 kr. 50 og kr. 55 for måneden til barnet hadde fylt 14 år, og fra 14 til 16 år kr.45 og kr. 50. Fra 21. desember 1956 er minstesatsene forhøyet slik at oppfostringsbidraget til barnet i de 9 første månedene etter fødselen er kr. 120 for måneden, og fra barnet har fylt 9 måneder til det fyller 18 år kr. 60 for måneden, jfr. rundskriv fra Det kgl. Sosialdepartement av 25. august 1955 og 26. juli 1957. Bidraget vil som påstått bli tilkjent fra 9. september 1952.

Lagdommer Madsø er for så vidt angår bidragsplikten kommet til samme resultat som de andre medlemmer av lagmannsretten, og er for så vidt angår farskap kommet til samme resultat som lagdommer Refsum. Men han er kommet til resultatene etter anvendelsen av tysk rett og bemerker i den anledning:

Ved norsk rettspraksis må det ansees fastslått at nedstamningssaker kan behandles av norske domstoler og etter norsk rett selv om barnet og moren ikke har vært bosatt i Norge, og selv om besvangrelsen og fødselen har funnet sted i et annet land. Begrunnelsen for denne rettspraksis fremgår av høyesteretts dommer inntatt i Rt-1953-1132 flg., 1953 1159 flg., 1957 215 flg. og 1959 1363 flg. Denne rettspraksis må også ansees for å være overensstemmende med det syn på forholdet mellom barn utenfor ekteskap og faren, som det er gitt uttrykk for av den danske jurist O. A. Borum i hans doktoravhandling av 1927 om «Personalstatutet efter dansk og fremmed Ret», side 505 hvorfra siteres:

«Naar Forholdet mellem Faderen og de uægte Barn saaledes maa opfattes ikke som et ensidigt, rent obligatorisk Forpligtelsesforhold fra Faderens Side, men som et virkelig Familieretlig Forhold med Rettiglieder og Pligter paa begge Sider, et Forhold, der har utviklet sig med det mellem Faderen og hans ægte Barn bestaaende Retsforhold som Forbillede, omend dets Retsvirkninger endnu er svagere, kan der i Nutiden ikke være Tvivl om, at Forholdet mellem Faderen og hans uægte Barn maa bestemmes efter Faderens Personalstatut, hvilket for dansk Rets vedkommende vil sige hans Domicillov.»

I nærværende sak er imidlertid forholdet at det ikke bare er barnet og moren som ikke har vært norske statsborgere, men den oppgitte far har heller ikke vært norsk statsborger, og han har ikke bodd fast i Norge før lang tid etterat barnet ble født. Inntil tyskerne okkuperte Danzig, var han statsborger av fristaten Danzig. Etterpå bodde han i tysk område når han ikke var ute og reiste. Hvordan hans statsborgerforhold har vært senere er noe uklart, men det er i ethvert fall på det rene at han ikke er eller har vært norsk statsborger. Omkring tiden da barnet ble født eller senere ble han beordret i tjeneste til Norge for den tyske marine. Her rømte han fra båten han tjenstgjorde ombord i, men ble grepet og ble sittende i fangenskap i Norge til krigen sluttet. Han

Side:208

giftet seg med en norsk dame, men fikk ikke oppholdstillatelse i Norge, og han, hans hustru og barn måtte derfor reise til Tyskland i 1946. Senere fikk han oppholdstillatelse i Norge og flyttet hertil i januar-februar 1949. Han fikk ikke oppholdstillatelse her før 5. april 1951. Senere har han bodd her. Noen varig tilknytning til Norge fikk han således først i 1949, og hans tilknytning til landet tidligere har vært så løs og tilfeldig, at den ikke kan ansees for å ha noen betydning ved avgjørelsen av om norsk domstol kan behandle saken eller om norsk rett kan anvendes i den. Det er tvilsomt om saken kunne vært reist ved norsk domstol noen gang før 1949, og det synes å være utvilsomt at saken før 1949 ikke kunne avgjøres etter norsk rett.

Spørsmålet er da om den omstendighet at ankemotparten flyttet til Norge i 1949 og nå må ansees for å ha fast bopel her, gjør at nedstamningssaken kan behandles ved norsk domstol og avgjøres etter norsk rett. I de saker som ble avgjort ved de tidligere nevnte høyesterettsdommer, var de som var oppgitt som far, norske statsborgere og hadde sine faste bopeler i Norge, også da besvangrelsen fant sted. Og det er sannsynlig at det kan ha hatt betydning for avgjørelsene, da sakene derved hadde større tilknytning til Norge. Det var dissens i dommene av 1953 og 1957, og av dissensene fremgår det vesentlige hensyn som talte imot anvendelsen av norsk rett selv i saker hvor tilknytningen til Norge var større enn i nærværende sak, og det kan ikke utledes av dommene at Høyesterett ville kommet til samme resultat med hensyn til norske domstolers kompetanse og lovvalget i saker, hvor den oppgitte barnefar ikke var norsk statsborger og ikke hadde hatt fast bopel i Norge før lang tid etter barnets fødsel, slik som i nærværende sak.

Lagdommer Madsø finner likevel som herredsretten og som de andre medlemmer av lagmannsretten, at nedstamningssaken kan behandles ved norsk domstol etterat ankemotparten har tatt fast bopel her i landet, og han finner det tilstrekkelig i den forbindelsen å vise til tilsvarende sak behandlet i Høyesterett, Rt-1959-618.

I dommen i Rt. side 618 tok imidlertid Høyesterett ikke standpunkt til lovvalget, men underretten var i samme sak kommet til at det skulle anvendes tysk rett. Tilsvarende resultat kom Kristiansand byrett til i en dom inntatt i RG-1960-7 flg. Men det kan ikke antas å være riktig i nærværende sak, at den omstendighet at ankemotparten tok fast opphold i Norge lenge etter barnets fødsel, skal tillegges den betydning at spørsmålet om farskap og bidragsplikt, som før 1949 ikke kunne avgjøres etter norsk rett, nå skal kunne avgjøres etter sådan rett. Borum, som ut fra sin tidligere siterte uttalelse om forholdet mellom barn utenfor ekteskap og faren, går sterkt inn for anvendelsen av retten i det land hvor faren har sitt domicil, uttaler i avhandlingen «Personalstatutet» side 510 om tilfelle som svarer til det som forekommer i nærværende sak:

«Naar Barnet derimod er forblevet i det fremmede Land, efter

Side:209

hvis Lovgivningen der ikke gøres noget Krav gældende mod Faderen, synes der dog ikke at være tilstrækkelig Grund til, at Moderen eller Barnets Værge skulde kunne benytte sig af den i Forhold til den ganske tilfældige Omstendighed, at Faderen har taget Opphold her i Landet, til at gennomføre et Krav mod ham, som ikke er begrundet efter den Lov, der var Faderens Personalstatut ved Barnets Fødsel og stadig er den Lov, under hvis Herredømme Barnet lever.»

Det som her er uttalt om dansk rett synes også å være noe som passer tilsvarende i norsk rett. Som det fremgår av det som er nevnt foran, består tilknytningen til Tyskland i nærværende sak ikke bare i at besvangrelsen har funnet sted der og at barnet og moren hører hjemme der, men også i at ankemotparten ved sitt tidligere opphold i Tyskland, sin tjeneste for den tyske marine og sitt arbeid har hatt sterk tilknytning til Tyskland både i tiden for besvangrelsen og etterpå. Tysk rett bør derfor anvendes i nærværende sak ved avgjørelsen om farskap og bidragsplikt til barnet. Det kunne også være spørsmal om å anvende norsk rett så langt den fører til samme resultat som tysk rett, men denne fremgangsmåte synes å være kunstig og lite tilfredsstillende.

På grunnlag av det som her er sagt, er lagdommer Madsø kommet til at saken må avgjøres etter tysk rett. Men tysk rett bør «ikke anvendes uten ethvert hensyn til innenlandske rettsregler, når faren bor her i landet», jfr. uttalelse i høyesterettsdom inntatt i Rt-1933-651, og ved avgjørelsen må det derfor sammenlignes med norsk rett slik at en ikke kommer til resultater som vil virke støtende etter norsk rettsoppfatning.

Overensstemmende med det som herredsretten og det som de andre dommere i lagmannsretten er kommet til, finnes det bevist at ankemotparten har hatt samleie med moren til den tid som hun har oppgitt, og at ankemotparten etter naturens orden kan være far til barnet, og herredsrettens begrunnelse om dette kan i det vesentlige tiltres.

Så vidt kan sees, er den tyske rett som nå gjelder i Vest-Tyskland på det aktuelle område, den samme som har vært gjeldende i Tyskland fra tiden før krigen. Farskap er det ikke adgang til å gi dom for i en sak som denne, selv om det skulle kunne sies at det var ført bevis for faktisk farskap, jfr. B.G.B. §1589, siste ledd hvori det heter at «Ein uneheliches Kind und dessen Vater gelten als nicht Verwandt». Ankemotparten må derfor frifinnes for farskap.

Etter B.G.B. §1717 jfr. §1708 er den mann som har hatt samleie med moren innen et fastlagt tidsrom før barnets fødsel, - mellom 180 og 302 dager -, forpliktet til å betale bidrag, med mindre også en annen har hatt samleie med henne i denne tiden. For avgjørelsen av om også andre har hatt samleie med moren («Mehrverkehr») kreves et strengt bevis, men det er ikke nødvendig å angi navn eller tid for «Mehrverkehr», (Soergel: Bürgerliches Gesetzbuch, nebst Einführungsgesetz, anmerkninger til §1717). Det er fra ankemotpartens side hevdet at det at den ankende etter

Side:210

sin egen forklaring innlot seg med ham første gang hun traff ham, og uten at det på forhånd var noe kjærlighetsforhold mellom dem, gjør at en må gå ut fra at hun også har hatt samleie med andre i den kritiske tid. Det finnes imidlertid ikke at det som fremgår av morens forklaring tilfredsstiller det krav som etter B.G.B. §1717 må stilles til beviset for å kunne legge til grunn, at moren har hatt samleie med andre menn i den kritiske tid, idet det i forklaringen ikke foreligger antydning til noen spesielle forhold med andre menn. I B's forklaring av 1. september 1944 til Geschwaderrichter dr. Ule har han uttalt at barnets mor har hatt samleie med andre soldater, men det er ikke gjort noe forsøk på å bevise dette.

Det resultat som en således er kommet til etter tysk rett, harmonerer også med norsk rett. Ved sammenligningen må det sammenlignes med de resultater som en ville ha kommet til etter loven av 10. april 1915 om barn utenfor ekteskap, idet det er denne lov som måtte anvendes for så vidt angår fastsettelse av farskap og bidrag om saken skulle ha vært pådømt etter norsk rett. Når det i den nye lov av 21. desember 1956 §41 er nevnt overgangsbestemmelser om «korleis farskap eller tilskotsskyldnad vert fastsett», fremgår det av uttrykksmåten at det ikke bare er tale om den administrative og prosessuelle fremgangsmåte, men også om i hvilke tilfelle det skal avgjøres om det foreligger farskap eller bare bidragsplikt etter den gamle lov, og i hvilke tilfelle det skal avgjøres om det foreligger farskap etter den nye lov.

Dette fremgår også av det som er nevnt i bemerkningene til §39 (som svarer til lovens §41) i Sosialdepartementets lovutkast, inntatt i Ot.prp. nr. 56 for 1956 39-40. Det er naturlig at ordningen skal være tilsvarende i nedstamningssaker, som i saker hvor det brukes den spesielle administrative og prosessuelle fremgangsmåte som gjelder etter loven om barn utenfor ekteskap, og at den gamle lovs bestemmelser om farskap og bidragsplikt får anvendelse i nedstamningssaker som er reist før den nye lov trådte i kraft 1. oktober 1957. Høyesterett har da også i de saker som er med i Rt-1959-618 flg. og side 1363 flg. anvendt den gamle lov på saker i nedstamningssaker reist før den nye lov trådte i kraft, og Frostating lagmannsrett hadde i sistnevnte sak gjort det samme, men ingen av underrettsdommene var avsagt etterat den nye lov trådte i kraft. Kristiansand byrett har i den tidligere nevnte dom, inntatt i RG-1960-7 flg. anvendt den nye lovs bestemmelser på forhold fra før loven trådte i kraft, men saken var ikke reist før etter ikrafttredelsen.

Selv om det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger til å fastslå at barnets mor har hatt samleie med andre i den kritiske tid, slik at unntaksbestemmelsen i B.G.B. §1717 kan komme til anvendelse, finnes det likevel at det i relasjon til loven av 1915 §13 foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om ankemotparten er barnets far. Det antas ikke å kunne kreves så meget for frifinnelse for farskap etter bestemmelsen i loven av 1915 §13 første ledd i.f. som for frifinnelse for bidragsplikt etter den tyske

Side:211

bestemmelse, jfr. det som foran er sagt om det som kreves etter tysk rett for anvendelser av exeptio plurium concumbentium. Etter morens egen forklaring hadde hun 2 samleier med ankemotparten første gang hun traff ham, et på en benk i en park og det andre ute ved et batteri, og det fremgår ikke noe av hennes forklaring om at det var oppstått noe kjærlighetsforhold eller var andre spesielle forhold som gjorde at hun innlot seg med ankemotparten så snart og under slike forhold. Det foreligger da den mulighet at hun innlot seg med andre også på denne måten, og at hun kan ha hatt samleier med flere andre i den kritiske tid, og det antas å foreligge omstendigheter som gjør det såpass tvilsomt om ankemotparten er barnets far, at det selv om de foretatte blodtypeundersøkelser ikke utelukker at han er far, ikke kan gis dom for farskap etter loven av 1915 §14. Det vises i denne forbindelse til høyesterettsdom i Rt-1923-547. Da det imidlertid er funnet bevis for at partene har hatt samleie med hverandre i den kritiske tid, vil det også etter loven av 1915 måtte gis dom for bidragsplikt. En kommer således til bidragsplikt, men ikke til farskap, hva enten saken pådømmes etter tysk rett eller etter norsk rett.

For så vidt angår bidragets størrelse og omfang vises det til det som er uttalt av Gaarder i T.f.R. for 1936 98 om, at hovedregelen må være at det er barnets hjemlandslov som er avgjørende. Borum uttaler derimot (side 510): «Naar Faderen er bosat her i Landet, vil Størrelsen af det Bidrag, som han er pliktig at erlægge til Barnets Underhold saaledes være at bestemme efter Danske Regler...». Den vanlige tyske bestemmelse om bidragspliktens omfang er i B.G.B. §1708 beskrevet således:

«Der Vater des unehelichen Kindes ist verpflichtet, dem Kinde bis zur Vollendung des sechszenten Lebensjahrs den der Lebenstellung der Mutter entsprechenden Unterhalt zu gewären. Der Unterhalt umfasst den gesamten Lebensbedarf, sowie die Kosten der Erziehung und der Vorbildung zu einem Berufe.»

Det kan også forlanges bidrag for tiden som er gått når det gjelder barn utenfor ekteskap, B.G.B. §197. Det foreligger ingen nærmere opplysninger om morens stilling i samfundet eller om spesielle behov for barnet. Det antas å måtte regnes med at moren og faren har noenlunde tilsvarende stilling i samfunnet. Hva enten tysk eller norsk rett legges til grunn for fastsettelsen av bidraget, må det ved fastsettelse her i landet av bidraget være adgang til ikke å sette det høyere enn det som ankemotparten har muligheter for å betale.

Det finnes tvilsomt om bestemmelsen i loven av 1915 om bidragsplikt til barnet er fylt 16 år kan legges til grunn når saken pådømmes etter norsk rett, og etter ikrafttredelsen av loven av 1956 som fastsetter bidragsplikt til barnet er fylt 18 år. Men når bidragsplikten avgjøres etter tysk rett, finnes det riktig også å anvende den tyske bestemmelse om hvor lenge bidragsplikten varer, vanligvis til barnet er fylt 16 år. Under hensyn til det som her er sagt og til at det ikke er påstått bidrag for lengre tid

Side:212

tilbake enn fra 3 år før stevningen ble innsendt, tiltres for øvrig det som er uttalt av de andre medlemmer av lagmannsretten om bidragets størrelse og omfang.

Lagmannsretten er således enstemmig kommet til at saken kan behandles ved norsk domstol, og at det skal betales bidrag til A. Det er likeledes enighet om størrelsen av bidraget. Lagdommer Helge Refsum og lagdommer Jonas Madsø er på forskjellig grunnlag kommet til at B ikke kan dømmes til farskap. Dommer Breistein voterer for at han dømmes til å være far.

Lagmannsretten finner enstemmig ikke tilstrekkelig grunn til å omgjøre herredsrettens avgjørelse av saksomkostningene. På grunn av de tvil saken har voldt både når det gjelder bevisene og rettsanvendelsen og sakens særlige omstendigheter, finner lagmannsretten heller ikke å burde tilkjenne ankeparten saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Dissensen fremgår av domsgrunnene. - - -

Domsslutning:

1. B frifinnes for farskap, men kjennes bidragspliktig til A født xx.xx.1944.

2. B betaler i underholdsbidrag for tiden 9. september 1952 til 21. juni 1960 kr. 4 300 - firetusentrehundrekroner - til A ved Jugendamt Wilhelmshaven, Tyskland.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.