RG-1986-385

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1983-05-24
Publisert:	RG-1986-385
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 24. mai 1983 i sak nr. 168/1981 A. - Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett og henvist til behandling i Høyesterett, men anken ble av Forsvarsdepartementet trukket tilbake før ankeforhandlingen.
Parter:	Staten v/Forsvarsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Hans Bendiksby) mot Stordalen reinbeitedistrikt (advokat Geir Haugen).
Forfatter:	Rettens medlemmmer: Lagdommerne Kjell H. Jakobsen, Bård Gaarder, sorenskriver Knut Sandvik
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, §98, Reindriftsloven (1933) §2, §74, §85, Oreigningsloven (1959) §2, Reindriftsloven (1978) §32

Staten v/Forsvarsdepartementet ble ved Kgl. res. av 11. mai 1979 og 9. mai 1980 gitt tillatelse til - i medhold av oreigningslovens §2 nr. 15 - å ekspropriere rettigheter til utvidelse av Setermoen skyte- og øvelsesfelt i Bardu.

Skjønn til fastsettelse av erstatninger ble avhjemlet av Senja herredsrett 27. mars 1981.

Om saksforholdet og de tilkjente erstatninger, samt partenes påstander og anførsler for herredsretten vises til skjønnet. Staten har i rett tid anket skjønnet til lagmannsretten med Regjeringsadvokaten v/hr. advokat Hans Bendiksby som prosessfullmektig. Statens ankegrunner retter seg delvis mot samtlige takstnummer - renteberegningen for at erstatningen utbetales etter tiltredelsen - dels mot en flerhet av takstnumrene - kapitaliseringsrentefot for erstatningsfastsettelse vedrørende jordbruk, skogsdrift og reindrift - samt også enkeltstående takstnummer, herunder Stordalen reinbeitedistrikt, takstnr. 42.

Når det gjelder sistnevnte, har lagmannsretten behandlet og avgjort statens anke så langt den gjelder takstnr. 26. Det vises til

Side:386

lagmannsrettens dom av 9. oktober 1982. I samme sak ble også behandlet og avgjort anke fra en av de berørte grunneiere, takstnr. 26 a. Videre er ankesaken vedrørende takstnr. 25 hevet ved lagmannsrettens kjennelse av 30. april 1982.

Stordalen reinbeitedistrikt har tatt til gjenmæle for lagmannsretten med advokat Geir Haugen som prosessfullmektig. Samtidig har distriktet erklært aksessorisk motanke. Stordalen reinbeitedistrikt er meddelt fri sakførsel, og advokat Haugen er oppnevnt som prosessfullmektig for distriktet.

Ankesaken mellom Staten og Stordalen reinbeitedistrikt er gitt sak nr. 168-a/81 A. Ankeforhandling i saken ble avholdt i Tromsø 11., 12. og 13. april 1983, jfr. tvml. §98 annet ledd. Det var enighet mellom partene om at den del av statens anke som gjelder renteberegningen, pkt. 2 i statens ankeerklæring, skulle henstå og behandles i tilknytning til anken mot de øvrige gjenstående takstnummer. Videre har staten med samtykke fra Stordalen reinbeitedistrikt under ankeforhandlingen frafalt anken vedrørende kapitaliseringen av reindriftserstatning - dette ut fra prosessøkonomiske hensyn.

Under ankeforhandlingen møtte begge prosessfullmektigene. Videre møtte formannen i reinbeitedistriktet, Johan Anders Eira, og avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt dokumentasjon som protokollert i rettsboken.

Staten har i det vesentlige gjort gjeldende: - - -

Staten har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Senja herredsretts skjønn oppheves for takstnr. 42, Stordalen reinbeitedistrikt.

Subsidiært:

2. Senja herredsretts skjønn oppheves og hjemvises til ny behandling for takstnr. 42, Stordalen reinbeitedistrikt.

I begge tilfeller:

3. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Stordalen reinbeitedistrikt har i det vesentlige gjort gjeldende: - - -

Stordalen reinbeitedistrikt har nedlagt slik påstand:

«I hovedanken:

Senja herredsretts skjønn vedr. takstnr. 42 stadfestes.

I motanken:

Senja herredsretts skjønn vedr. takstnr. 42 oppheves og hjemvises til ny behandling.

I hovedanken og motanken:

Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Setermoen skytefelt ligger innenfor det gamle Liveltskaret reinbeitedistrikt. Det er ingen uenighet om at dette distriktet fra gammelt av har vært benyttet som beite for rein. I eldre tid - før lappekodisillen av 1751 - synes området utelukkende å ha vært utnyttet av samer som betalte skatt til Sverige. Fra 1860 og utover har området tildels også vært benyttet av norske samer innflyttet fra Kautokeino.

Side:387

Lagmannsretten nevner også at det på 1700- og 1800-tallet synes å ha vært en del - opprinnelig svenske samer - som har vært bosatt mer fast i Norge, og som derfor er blitt oppfattet som norske samer. Også disse har i en viss utstrekning drevet reindrift i området.

Ved endringskonvensjonen av 14. desember 1949 ble ialt 8 reinbeitedistrikt i Troms, heriblant Liveltskaret, nedlagt. Norsk reindrift i Liveltskaret var opphørt i midten av 30-årene, mens svensk rein har beitet i området til ut i 60-årene.

1. juli 1963 fattet Landbruksdepartementet vedtak om «revisjon av reinbeitedistriktenes grenser, beitetider og reintall i Troms Lappefogddistrikt». Ved dette vedtak ble tidligere nedlagte reinbeitedistrikt gjenopprettet, og - for Liveltskarets vedkommende - ble deler av dette innlemmet i distrikt 30, Stordalen, mens skytefeltområdet forble utenfor distriktets grenser. Lagmannsretten peker innledningsvis på at Landbruksdepartementets vedtak av 1963 implisitt innebærer at reindriftsretten ikke ble ansett bortfalt ved konvensjon av 1949. Ut fra en rent tingsrettslig betraktning kan lagmannsretten heller ikke se at skytefeltområdet i 1963 sto i en annen stilling enn de områder som falt innenfor reinbeitedistriktet. Det pekes på at det har vært tale om en kortvarig bruksstans, og at forsvarets drift på dette tidspunkt i hvert fall ikke har hatt karakter av en motbruk. Stordalen reinbeitedistrikt lå ubenyttet inntil Eirafamilien tok opp reindrift der rundt 1965. Fra 1968 til 1979 har de beiteberettigede også drevet reindrift i skytefeltet.

Spørsmålet er så om det erstatningsrettslige vern for ekspropriasjonsinngrep følger distriktsgrensene slik som disse til en hver tid er fastsatt. I utgangspunktet er det klart at reindriftsloven av 1933, dens §2, gav hjemmel for regulering av grensene slik som fastsatt i 1963. Om vedtaket av 1963 kunne ha utløst erstatningsplikt til samene, er ikke tvistetema i saken. Det vises forøvrig til Rt-1979-1283, særlig side 1291.

Ordningen med reinbeitedistrikt ble innført ved Felleslappeloven av 1883. Den hadde som viktigste øyemed å etablere et ordnet ansvarsforhold mellom samer og fastboende jordbrukere. Det vises i denne forbindelse til Landbruksdepartementets uttalelse av 21. mai 1904, utdragets side 67.

Så vel ordlyden i enkelte av bestemmelsene i Reindriftsloven av 1933, dens §2, §74 og §85, som uttalelser i Kjerschows lovutkast tyder på at det i 1933 ble foretatt en endring med hensyn til betydningen av distriktsinndelingen. Det vises særlig til lovutkastets side 44 hvor det uttales at lovforslaget påbyr «sådan inndeling først og fremst i øiemed såvidt gjørlig å opptrekke grensene mellem trakt, hvor gammel sedvansmessig beiting er påviselig, og trakt, hvor så ikke er tilfellet, eller med andre ord forsåvidt mellem lovlig og ulovlig beiting». Kjerschow forutsatte imidlertid at distriktsgrensene så vidt mulig skulle falle sammen med områder hvor det fra gammel tid påviselig var drevet reindrift. I Ot.prp. nr. 28 for 1932, særlig side 14, har departementet reist en rekke innvendinger mot Kjerschows lovforslag på dette punkt, samt at §2, etter departementets forslag, fikk en noe annen utforming enn den Kjerschow hadde foreslått.

Spørsmålet om erstatningsrettslig vern for reindriften er ikke

Side:388

utredet ved lovforarbeidene i 1933. Det vises forsåvidt til lovutkastet, side 42, om at man fant det heller ikke nødvendig å foreta noen vurdering av rettsgrunnlaget for reindriften, «aldenstund der ikke reises krav på forholdets ophør, og aldenstund nødvendigheten og berettigelsen av dets regulering i overensstemmelse med det hele samfunds tarv ikke bestrides». Forarbeidene til loven av 1933 gir i det hele inntrykk av at det var en tradisjonell konflikt mellom jordbruk og reindrift og de særlige behov for regulering av reindriften ut fra denne konfliktstype, som ble utredet. En rekke forhold vedrørende retten til reindrift, herunder dens erstatningsrettslige vern ved inngrep i forbindelse med vår tids samfunnsutbygging, er ikke berørt, og er således overlatt til domstolene å løse. Ved Altevanndommen (1968 429) ble det endelig fastslått at reindriftsretten har erstatningsrettslig vern, men denne dommen er ikke prejudikat for så vidt gjelder områder utenfor reinbeitedistrikt.

Lagmannsretten antar at spørsmålet må løses ut fra en konkret vurdering med hensyn til om området på tidspunktet for inngrepet er aktuelt som reindriftsland, og at distriktsgrensene i denne relasjon ikke har annen betydning enn det rent bevismessige for slik aktuell bruk.

Ved denne vurderingen legger lagmannsretten vekt på at Landbruksdepartementet åpenbart har vært klar over at skytefeltområdet ble benyttet av de beiteberettigede i Stordalen distrikt. Det vises til opplysningene om at det årlig sendes inn oppgaver som blant annet angir beiteområder som har vært i bruk. Videre har Landbruksdepartementet gitt tilskudd til slakteplass i området. Lappefogden i Troms har ansett området for i praksis å høre til Stordalen. I forbindelse med reinbeitekonvensjonen av 1972, lov av 9. juni 1972, er området medtatt i de beiteberegninger som ble foretatt i forbindelse med forhandlingene. Videre har reineierne forevist kart over Stordalen reinbeitedistrikt, datert 1. desember 1978, som viser at skytefeltet ligger innen de på kartet angitte distriktsgrenser. På kartet er dessuten deler av skytefeitet anmerket som kalvingsland. Sluttelig er det verken fra reindriftsmyndighetene, forsvaret eller private grunneiere protestert mot reindrift i skytefeltområdet.

Sett på bakgrunn av at det ikke fins noen begrunnelse for den aktuelle grensefastsettelse i 1963, er det også nærliggende å oppfatte reindriftsmyndighetenes opptreden som en anerkjennelse av samenes rett til fortsatt reindrift i dette området. At slik anerkjennelse ikke er besluttet på formelt riktig måte, kan ha sammenheng med at det ikke innløp noen protester mot bruken av beitene, samt at det - etter reindriftsmyndighetenes opptreden - nærmest lå «i kortene» at grensene ville bli regulert ved neste korsvei. Særlig beitegranskningene forut for konvensjonen av 1972 tyder på dette.

Eirafamiliens bruk av skytefeltområdet kan på denne bakgrunn ikke karakteriseres som en tålt bruk. Området synes å ha inngått i reindriftsmyndighetenes mer langsiktige mål for næringen, og det har da en både nærliggende og aktuell verdi for dets utøvere. Lagmannsretten finner etter dette at reindriftsnæringen har i behold det erstatningsrettslige vern mot inngrep i området.

Slik lagmannsretten vurderer den rettslige betydningen av

Side:389

distriktsgrensefastsettelsen av 1963, ville den i dette tilfellet ikke avskjære retten til å kreve erstatning for forsvarets inngrep i reindriftsretten, og selv om dette spørsmålet ikke ble prosedert for herredsretten, vil dette ikke influere på den erstatningsutmåling som herredsretten har foretatt.

Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at det ikke kan tillegges noen betydning at reindriften idag drives av en familie som tok distriktet i bruk i slutten av 60-årene. Et av særpregene ved reindrift er at rettighetsutøvelsen fra gammelt av ikke har vært eksklusiv. Det vises for så vidt til Altevanns-dommen, Rt-1968-429 særlig side 438 og 439. At reindriften i dag har fått et mer velordnet preg i så måte, skyldes i ikke liten utstrekning statens reguleringer av driften, herunder oppdelingen i - og tildelingen av - reinbeitedistrikt.

I Rt-1975-1029 har førstvoterende, side 1033, med tilslutning av mindretallet, side 1035, uttalt at det er «reindriften som næring» som er rettsbeskyttet. Man kan derfor ikke - som hevdet av staten - sette som ytterligere vilkår at bruken innenfor bestemte grupper eller familier av samer har vært kontinuerlig i et bestemt område. Det er samene som etnisk gruppe som er bærere av reindriftsretten, og inngrep av en type som næringen her er utsatt for, rammer den eller de reineiere som til enhver tid måtte ha rett til å drive i Stordalen reinbeitedistrikt. Det vises til reindriftslovens §32 (1978) hvoretter slik erstatning inngår i reindriftsfond som forvaltes etter nærmere bestemmelser. Den enkelte reineier kan således ikke nyttiggjøre seg erstatningen etter eget forgodtbefinnende.

Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at erstatningen må utmåles ut fra at det har vært drevet sammenhengende reindrift i området. Det er således ikke relevant å ta hensyn til at familien Eira først startet sin drift etter at skytefeltet var etablert, og det er heller ikke relevant å ta hensyn til - eller i hvilken utstrekning - Eirafamilien kjente til forsvarets virksomhet da de ble tildelt distriktet, og hvilke forestillinger Eirafamilien måtte ha gjort seg om muligheten av å drive reindrift i området. Tapet av beite er vurdert av herredsretten, og denne vurderingen kan ikke overprøves av lagmannsretten.

I motanken gjenstår to tvistepunkt. Lagmannsretten kan her i det vesentligste tiltre statens anførsler. Herredsrettens premisser, side 63/utdragets side 255, er riktignok upresise når det tales om at «området syd for Liveltskaret kan benyttes til beiting». Dette kan oppfattes som at beitet i Liveltskaret anses ubrukelig. Herredsretten har imidlertid basert sin erstatningsberegning på «den sakkyndiges mening», og sammenhengen i premissene viser da at herredsretten med uttrykket «syd for Liveltskaret» har inkludert Liveltskaret.

Når det gjelder innsigelsen om slaktevekt, har denne i første rekke et rettslig aspekt. I konsekvens av at det er distriktet som er erstatningsberettiget, må erstatningsutmålingen baseres på gjennomsnittlig slaktevekt i distriktet. Bortfallet av beitet i skytefeltområdet rammer hele distriktet. Det er ikke den enkelte reineiers tap etter en intern bruksordning som gis erstatningsrettslig vern. At det i hovedsak var en av reineierne i Eiragruppen som inntil 1979 benyttet skytefeltet, og at han

Side:390

- i følge egne oppgaver - hadde høyere slaktevekt enn gjennomsnittet, er uten betydning, og kan dessuten skyldes forhold som ikke vedrører ekspropriasjonsinngrepet eller beiteforholdene i skytefeltområdet sammenholdt med beitene i distriktet forøvrig.

Når det gjelder saksomkostninger, finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å tilkjenne det offentlige (Justisdepartementet) saksomkostninger forsåvidt gjelder statens anke. Det vises til Rt-1953-761 som fortsatt antas å ha gyldighet også i forhold til den nye loven om rettshjelp. Når det gjelder motanken viser lagmannsretten til at herredsrettens premisser, særlig forsåvidt gjelder størrelsen av det bortfalte beiteområdet, er noe uklar, og at avgjørelsen forsåvidt har budt på atskillig tvil. Det vises til unntaksbestemmelsen i tvml. §180, 1. ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens skjønn stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.