HR-1990-125 - Rt-1990-1094

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1990-11-16
Publisert:	HR-1990-00125 - Rt-1990-1094 (381-90)
Stikkord:	Familierett, Skifte, Ektepakt
Sammendrag:	Saken gjaldt gyldighet og eventuelt delvis tilsidesettelse av ektepakt.
Saksgang:	Høyesterett HR-1990-00125, L.nr 125/1990, nr 84/1990
Parter:	B (advokat Dyre Østby) mot A (advokat Svein Kr. Haanes - til prøve)
Forfatter:	Holmøy, Lund, Langvand, Hellesylt, Røstad
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, §33, Ekteskapsloven (1918) §59

Dommer Holmøy: B og A inngikk ekteskap i 1972. De ble separert sommeren 1985 og skilt i 1987. Det var i ekteskapet to barn som ved separasjonen var 11 og 8 år.

I januar 1985 opprettet partene en ektepakt som hadde følgende ordlyd:

"Eiendommen X i Y med alt innbo og løsøre som befinner seg der, skal være hustruens særeie.

Denne ektepakt endrer intet i ektemannens personlige ansvar for den påhvilende pantegjeld og han er i forholdet mellom partene fremdeles forpliktet til å betale renter og avdrag på den."

Den eiendom som etter ektepakten skulle være hustruens særeie, var ektefellenes felles bolig og utgjorde den alt vesentlige del av deres formue.

Høsten 1985 ble partene enige om en endring når det gjaldt As avsvar for pantegjelden etter ektepakten. Etter endringsavtalen skulle Schou overta ansvaret for pantegjelden på 367.000 kroner, mens A skulle betale henne et beløp som skulle dekke den del av låneopptaket han hadde brukt til sine spesielle formål. Av dette beløp, som ved uteblivelsesdom er satt til ca 56.000 kroner, har A betalt 25.000 kroner.

Ved stevning 1. desember 1987 reiste A sak mot sin tidligere ektefelle ved Nord-Hedmark herredsrett. Hans krav var at ektepakten skulle kjennes ugyldig. Herredsretten avsa 30. august 1988 dom med slik domsslutning:

"1. Ektepakt av 24. januar 1985 mellom B og A settes til side.

2. Saksomkostninger idømmes ikke."

B påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 1. desember 1989 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler B 17.975 - syttentusennihundreogsyttifem - kroner til A. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til domsgrunnene.

B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har begge parter og tre vitner forklart seg ved bevisopptak. To av vitnene er nye for Høyesterett. Det er videre fremlagt noen nye dokumenter. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Den ankende part, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Man kan ikke - slik lagmannsretten har gjort - bygge på As forklaring om at han ved opprettelsen av ektepakten ikke forsto hvilke konsekvenser den ville få ved en separasjon eller skilsmisse. Iallfall burde han forstått dette. Som lagmannsretten har lagt til grunn, deltok også A i begge de to møter som ble holdt hos advokaten før ektepakten ble opprettet. Advokaten ga også en orientering om hva ektepakten innebar. Begge disse punkter er bekreftet ved bevisopptaket.

Lagmannsrettens uttalelser i domsgrunnene om partenes intensjoner med ektepakten er motstridende. Her uttales først at partene var opptatt av å finne en ordning som kunne sikre den ankende part og barna. I den nærmere begrunnelse for å kjenne ektepakten ugyldig uttales imidlertid at det partene var opptatt av og primært tok sikte på, var å finne en ordning som fratok A rådigheten over boligeiendommen.

Lagmannsretten har heller ikke trukket de riktige konsekvenser av As etterfølgende opptreden. Det riktige må være at A ved passivitet i tillegg til konkludent atferd har tapt retten til å bestride ektepaktens gyldighet.

Det kan ikke være grunnlag for å sette ektepakten til side fordi den er urimelig. Det må legges til grunn at lempningsregelen i avtaleloven §36 ikke får anvendelse på ektepakter, se uttalelse i Høyesteretts dom i Rt-1985-1291. Ektepakten kan heller ikke rammes av ulovfestede ugyldighetsregler. I tillegg til det som tidligere er anført om forholdene ved opprettelsen av ektepakten, fremheves at på grunn av problemer i ekteskapet som følge av mannens alkoholbruk og store pengeforbruk og hans uberettigede belåning av eiendommen, var det naturlig å finne frem til en ordning som sikret hustruen og barna. A hadde selv vært inne på å overføre sin del av eiendommen til barna. En slik ordning ville ikke satt ham i en sterkere stilling enn han fikk etter ektepakten.

Det er ikke riktig at A ble utsatt for noe press. Et press må for øvrig forutsette at han forstod hva ektepakten innebar.

Ved vurderingen av om ektepakten var urimelig, må det videre legges vekt på at den gjaldt en bolig av vanlig standard med en relativ høy pantegjeld, og et vanlig innbo og løsøre.

A må ha den fulle bevisbyrde for at det foreligger forhold som kan begrunne at ektepakten er ugyldig. Denne bevisbyrde har han ikke oppfylt.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. B frifinnes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter."

Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ektepakten må kjennes ugyldig, prinsipalt på grunnlag av en analogisk anvendelse av avtaleloven §36, subsidiært på grunnlag av ulovfestede ugyldighetsregler.

Avtaleloven §36 må få analogisk anvendelse på ektepakter. Dette har støtte i lovforarbeidene. Uttalelsen i Høyesteretts dom i Rt-1985-1291 som den ankende part har påberopt, kan ikke stenge for en analogi. Dommen gjaldt et spesielt tilfelle som ikke kan sammenlignes med den foreliggende sak. En analogisk anvendelse av avtaleloven §36 på ektepakter hevdes også å være i samsvar med dansk og svensk rett.

Ektepakten i denne sak må anses ugyldig etter en samlet vurdering av dens innhold, omstendighetene ved opprettelsen og forholdene for øvrig.

Et særeie for den ankende part til bolig og innbo m.v. innebærer at hun vil få nærmest alt det ektefellene har lagt seg opp i løpet av et 13 års ekteskap. Det er ikke noe som tilsier at man her fraviker likedelingen.

Ankemotparten bekrefter at det var vanskeligheter i ekteskapet, men mener at dette ikke bare skyldtes ham. Han innrømmer også at den umiddelbare foranledning til ektepakten, var at han uten ektefellens samtykke hadde tatt opp et pantelån og i den forbindelse skrevet hennes navn falsk på samtykkeerklæringen. Dette forhold bragte ham i en tvangssituasjon; han følte seg presset til å gå med på ektepakten. Han hadde på den tiden alvorlige psykiske problemer. Initiativet ble tatt av ektefellen og hennes far. Det var også svigerfarens advokat som ble engasjert til å bistå ved opprettelsen.

Formålet med ektepakten var fra begge parters side å oppnå større sikkerhet mot at han foretok ytterligere låneopptak. Ektepakten ble ikke inngått med sikte på en separasjonseller skilsmissesituasjon. A fastholder at han ikke forsto at ektepakten ville få noen betydning i en slik situasjon. Det er heller ikke riktig at han fikk noen særlig tid til overveielse, eller at han fikk noen orientering av betydning av den advokat som bisto ved opprettelsen. Ankemotparten bestrider også at han før ektepakten ble opprettet, ga uttrykk for at han ville overføre sin del av eiendommen til barna.

At han ikke tidligere gjorde gjeldende sine innsigelser mot ektepaktens gyldighet, skyldes blant annet hans psykiske problemer.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom, domslutningens punkt 1, stadfestes.

2. A tilkjennes sakens omkmostninger for alle retter."

Jeg finner at anken må føre frem.

Spørsmålet i saken er om denne ektepakt, som er formelt gyldig opprettet, og som etter sin ordlyd har et klart innhold, skal settes til side når partenes ekteskap er oppløst. Dette vil i tilfelle frata ektepakten en helt sentral rettsvirkning.

Jeg er enig med ankemotparten i at spørsmålet om ektepakten i dette tilfelle skal settes til side, må kunne prøves på grunnlag av en analogisk anvendelse av avtaleloven §36. Det vil si at ektepakten kan settes helt eller delvis til side hvis det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende. En analogisk anvendelse av avtaleloven §36 på ektepakter har støtte i bestemmelsens forarbeider, se NOU 1979:32 side 4243, Ot.prp. nr 5 for 1982-83, særlig side 18, og Innst. O nr 31 for 1982-83 side 3 der det riktignok gis uttrykk for at det bør vises forsiktighet med å anvende §36 utenfor formuerettens område, herunder innen familieretten. Også der gis det imidlertid en åpning for en analogisk anvendelse.

Den ankende part har til støtte for sitt syn påberopt Høyesteretts dom i Rt-1985-1291 der førstvoterende uttaler at avtaleloven §36 vanskelig kan ramme en slik ren familierettslig avtaleordning som ektepakten innebærer.

Jeg tar ikke her standpunkt til det generelle spørsmål om avtaleloven §36 må få analogisk anvendelse på ektepakter. Spørsmålet er omtvistet, og er tatt opp under den revisjon av ekteskapslovgivningen som pågår, se NOU 1987:30 side 146 og side 175. Jeg innskrenker meg til å gi uttrykk for at den ektepakt denne sak gjelder, etter min mening må kunne prøves på grunnlag av en analogisk anvendelse av avtaleloven §36. Jeg legger vekt på at ektepakten gjelder bestemte verdier, at den ble opprettet på et tidspunkt da det var problemer i ekteskapet, og at ektefellene også kort tid etter ble separert. Dersom ektefellene med sikte på den forestående separasjon hadde inngått en skifteavtale med reelt samme innhold, ville gyldigheten av denne kunne vært prøvet etter ekteskapsloven §59 annet ledd. Det ville gi en dårlig sammenheng i regelsystemet hvis det ikke også skulle være adgang til en rimelighetsprøving av den foreliggende ektepakt. Det naturlige er at en slik prøving skjer på grunnlag av en analogisk anvendelse av avtaleloven §36.

Et sentralt moment ved en slik vurdering må være hvilke virkninger ektepakten har for partene. Det er antatt at den boligeiendom som er omfattet av ektepakten, i 1985 hadde en salgsverdi på 675.000 kroner. Pantegjelden utgjorde 367.000 kroner. Herav skal A ifølge en uteblivelsesdom betale vel 56.000 kroner, og han har betalt 25.000 kroner. Ektepakten omfatter dessuten innbo og løsøre. Felleseiet omfatter en bil med en oppgitt verdi på 12.000 kroner og bankinnskudd på 38.000 kroner. Bilen og bankinnskudd for 23.000 kroner er overtatt av A.

Etter min mening kan en slik skjevdeling som ektepakten innebar til fordel for hustruen, ikke i seg selv medføre at den må settes helt eller delvis til side. Dette må gjelde selv om midlene er innbragt av ektefellene i fellesskap. Avtalen har sin meget forklarlige bakgrunn. Det hustruen fikk som sitt særeie, var det felles hjem - en bolig med innbo og løsøre innenfor en relativt alminnelig standard. Det var hun som overtok omsorgen for ektefellenes to barn. Hun har hatt relativt beskjedne inntekter, og hun ville vanskelig kunne klare å utløse mannen når hun også fikk ansvaret for den betydelige pantegjeld som hvilte på eiendommen. Det må utvilsomt virke hardt for den ektefelle som ved oppløsningen av et ekteskap ikke får noen vesentlig del av de midler som ektefellene har lagt seg opp. Etter forholdene finner jeg imidlertid ikke resultatet så urimelig at det i seg selv gir grunnlag for å sette ektepakten helt eller delvis til side.

Jeg finner heller ikke at forholdene ved opprettelsen av ektepakten, partenes formål og deres forutsetninger med hensyn til rettsvirkningene, kan gi grunnlag for å sette ektepakten til side. At hustruen, med bistand av sin far, tok initiativet til en ordning som ville gi henne en større økonomisk trygghet, var naturlig etter at mannen hadde belånt eiendommen slik han hadde gjort. Jeg finner det også forståelig at han følte at han burde gå med på en ordning.

Jeg legger etter det opplyste til grunn at formålet for begge parter, iallfall opprinnelig, var å komme frem til en ordning som ville vanskeliggjøre låneopptak fra As side. Om særeie ut fra et slikt formål var en naturlig ordning, går jeg ikke inn på. Særeie ble opprettet, og selv om dette var en ordning som gikk utover hva partenes opprinnelige formål tilsa, kan det ikke være grunnlag for å tolke ektepakten innskrenkende eller sette dens rettsvirkninger helt eller delvis til side.

Ankemotparten gjør gjeldende at han heller ikke oppfattet at ektepakten ville få noen betydning ved separasjon og skilsmisse. Hensett til hans bakgrunn kan dette være noe vanskelig å forstå. Det foreligger imidlertid opplysninger i saken som gir støtte for hans anførsel. Jeg viser særlig til at han ikke opplyste til sin advokat under separasjonssaken at det var opprettet særeie, og at advokaten - trolig i samråd med ankemotparten - foreslo en ordning vedrørende bolig og innbo som forutsatte at dette var omfattet av felleseie.

Selv om ankemotparten ikke visste hva særeie innebar, eller ikke oppfattet at det var opprettet særeie, og at dette ville få betydning ved en oppløsning av ekteskapet, må dette etter min mening være noe han selv må bære risikoen for. Dette må gjelde uavhengig av om han deltok i ett eller to møter hos advokaten før ektepakten ble opprettet, og også av om advokaten ga en nærmere redegjørelse for betydningen av særeie.

Jeg finner ikke grunn til å tvile på den ankende parts forklaring om at hun på møtene hos advokaten forsto "hva særeie var", og heller ikke på hennes forklaring om at hun hadde inntrykk av at også ankemotparten forsto dette. Jeg er derfor ikke enig i lagmannsrettens forutsetning om at den ankende part måtte forstå at mannen ikke var tilstrekkelig orientert om dette.

Dersom forholdene omkring opprettelsen av ektepakten og ankemotpartens manglende forståelse av hva den innebar skulle gi grunnlag for å sette den helt eller delvis til side, må forutsetningen etter min mening være at den ankende part har opptrådt på en illojal måte, jfr. prinsippet i avtaleloven §33. Dette finner jeg ikke noe holdepunkt for.

Jeg er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å sette ektepakten helt eller delvis til side på grunnlag av en analogisk anvendelse av avtaleloven §36.

Det ligger i det jeg allerede har sagt at det heller ikke kan være grunnlag for å anse ektepakten ugyldig etter ulovfestede avtalerettslige regler.

Jeg tilføyer at ankemotpartens langvarige passivitet etter min mening er et sterkt argument for at hans eventuelle innsigelser mot ektepakten er gått tapt. Spesielt etter at partene høsten 1985 ble enige om en ordning av gjeldsansvaret, hadde han en sterk oppfordring til å ta opp sine innsigelser mot ektepakten. Dette gjorde han imidlertid først ved saksanlegget i desember 1987.

Anken har ført frem. Saken har reist spørsmål av prinsipiell betydning, og jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

1. B frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Imidlertid finner jeg det klart at ektepakter må kunne undergis rimelighetssensur tilsvarende den som etter avtaleloven §36 gjelder for formuerettslige avtaler, med vekt på de særlige hensyn som gjør seg gjeldende på familierettens område. Høyesterett har endog før vedtakelsen av den någjeldende §36 i avtaleloven i flere rettsavgjørelser forutsatt at nettopp ektepakter er undergitt rimelighetssensur, jfr. Rt-1969-901 og Rt-1970-561. Høyesteretts uttalelse i motsatt retning i dommen i Rt-1985-1291 må ses på bakgrunn av at saken gjaldt et svært spesielt tilfelle hvor en arving gjorde ugyldighetsinnsigelsen gjeldende etter at en av ektefellene var død.

Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy.

Dommer Hellesylt: Likeså

Dommer Røstad: Likeså

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. B frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.