Hopp til innhold

HR-2000-301 - Rt-2001-213

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 2001-02-09
Publisert: HR-2000-00301 - Rt-2001-213 (48-2001)
Stikkord: (Gran-dommen), Tingsrett, Allmenningsrett, Bortfall av bruksrett
Sammendrag: Saken gjaldt bortfall av bruksrett i bygdeallmenning.

Gran Almenning utarbeidet etter Bygdeallmeningslovens ikrafttreden et bruksrettsregister jf. lovens § 2-5, og vurderte på dette grunnlag om de mindre eiendommene fremdeles hadde allmenningsretten i behold. I 1997 ble 101 eiendommer vurdert. Styret vedtok at allmenningsretten var falt bort for 59 eiendommer. Eierne av 29 av disse reiste søksmål for å få bekreftet sin bruksrett.

Herredsretten kom under dissens til at 7 av eiendommene fremdeles hadde allmenningsrett, mens de øvrige hadde mistet sin karakter av jordbruk ved omdisponering. Rettens formann stemte for at samtlige eiendommer hadde mistet sin allmenningsrett. Lagmannsretten kom til at 20 eiendommer var allmenningsberettiget, mens bruksretten var bortfalt for 7. Gran Almenning anket til Høyesterett over lagmannsrettens rettsanvendelse.

Høyesterett tok anken til følge. I premissene understrekes at det er en nær sammenheng mellom det legislative grunnlaget for allmenningsretten, vilkårene for allmenningsrett og bortfall av retten. Lovreglene om dette var i det alt vesentlige en kodifikasjon av rettspraksis, og bestemmelsene om bortfall i § 2-6 første ledd må derfor tolkes i lys av de prinsipper som er trukket opp i rettspraksis. Høyesterett kom på dette grunnlag til at en vurdering av om eiendommen har vært gjenstand for omdisponering etter § 2-6 første ledd nr. 2, må gå ut på om eiendommen etter en samlet vurdering av beliggenhet, dyrket areal, bebyggelse og bruk fremdeles har karakter av jordbruk. Totalinntrykket av eiendommens karakter vil her være vesentlig. Videre uttalt at vurderingen av om en eiendom tilhører jordbruket - i samsvar med rettspraksis - må skje ut fra forholdene i dag. Dersom en eiendom som har tilhørt jordbruket, nå i det alt vesentlige fremstår som en bolig- eller fritidseiendom, er den omdisponert. En slik fortolkning er en videreføring av tidligere rettspraksis, sist i Rt. 1985 side 62. I tilfeller hvor det er tvil om bruksretten er bortfalt, kan være grunn til å legge vekt på det forhold at eiendommen har hatt allmenningsrett i lang tid. Ettersom allmenningsrett følger direkte av loven, kan et allmenningsstyre verken gi tilsagn om eller treffe beslutning om bruksrett ut fra noen hensiktsmessighetsvurdering. Det til enhver tid sittende styret må avgjøre om eiendommene fyller vilkårene for bruksrett. Avgjørelsen kan overprøves av domstolene.

Saksgang: Hadeland og Land herredsrett Nr: 98-00119 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-89 A og LE-1999-91 A - Høyesterett HR-2000-00301 sivil sak, anke
Parter: Gran Almenning v/styrets formann (advokat Johs. Thallaug) Norsk Allmenningsforbund v/styret (hjelpeintervenient) (advokat Johs. Thallaug) mot Terje Brænden, Hans G. Heier, Elin Mathisen, Inge Prestkvern, Inge Tangen, Bodil Engely, Hans Bjørn Hansen, Ingrid Skoglund, Svein Vidar Knutsen, Per Granlund, Evy Granlund, Svanhild Hanstad, Hans Gunnar S. Leirvik, Gudrun Sletta, Peder Sletta, Per Vestland, Knut Thurlid, Henning Nysveen, Olav Myrdahl, Jan E. Hermansen, Gunvor Evensen, Torgeir Hystad (advokat Håkon Ø. Schiong - til prøve)
Forfatter: Bruzelius, Flock, Gussgard, Coward, Gjølstad
Lovhenvisninger: Bygdeallmenningsloven (1992) §2-6, §2-1, §2-2, §2-5, §2-6, §2-7, §5-1, Norske Lov (1687), Fjelloven (1975) §2


Dommer Bruzelius: Saken gjelder bortfall av bruksrett i bygdeallmenning, jf. bygdeallmenningsloven §2-6.

Gran Almenning ble opprettet i 1905/1906 i forbindelse med delingen av den felles allmenningen på Hadeland i Gran, Brandbu, Tingelstad, Jevnaker, Lunner og Eina allmenninger. Gran Almenning har et areal på ca 181.000 daa og ligger på begge sider av Randsfjorden. Eiendomsretten ligger til de bruksberettigede. I 1997 var det ca 690 eiendommer som hadde bruksrett. Tallet på bruksberettigede ble dette året redusert til 623.

Bruksrett i en bygdeallmenning betyr i første rekke rett for eiendommen til trevirke fra allmenningen «til dekning av eiendommens jordbruksmessige behov», jf. bygdeallmenningsloven §5-1. I Gran Almenning innebærer dette en rett for eierne av de allmenningsberettigede eiendommene til å kjøpe trevirke eller virkesbesparende materialer fra allmenningens utsalg til rimelig pris. Bruksretten gir også beiterett, men den er for tiden uten praktisk betydning for sakens parter. Videre medfører bruksretten enkelte såkalte personlige rettigheter.

Lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger trådte i kraft 1. januar 1993. I samsvar med lovens §2-5 utarbeidet Gran Almenning i 1993 et bruksrettsregister. På grunnlag av opplysningene i registeret om eiendommenes størrelse besluttet allmenningsstyret å gjennomgå de bruksberettigede eiendommer, især de med oppgitt samlet areal på 5 daa eller mindre, jf. lovens §2-6 tredje ledd 2. punktum. Styret foretok befaring og behandling av 26 eiendommer og traff vedtak om bortfall av bruksretten for 12 eiendommer. Det ble for noen eiendommer satt som vilkår for bibehold av bruksretten at jordbruksdriften ble tatt opp i løpet av 5 år. Gjennomgåelsen stoppet imidlertid opp bl.a på grunn av uenighet i styret om hvilke retningslinjer som skulle legges til grunn.

Saken ble tatt opp i igjen i 1997. Eierne av 101 eiendommer som var registrert med et areal på mindre enn 5 daa, ble varslet om at styret ville foreta befaring for å undersøke om vilkårene for bruksrett fortsatt var til stede. Etter befaringene ble eierne i brev av 30. oktober 1997 orientert om styrets vedtak. For 61 eiendommer fant styret at allmenningsretten hadde falt bort. To av disse vedtakene er senere omgjort, slik at resultatet ble bortfall for 59 eiendommer. I 5 tilfeller fikk eierne beholde allmenningsretten for sin levetid. I 33 tilfeller ble det lagt til grunn at eiendommene fremdeles hadde allmenningsrett. For to eiendommer ble avgjørelsen utsatt, men det er senere truffet vedtak om at retten er falt bort for den ene. Det er opplyst at 22 av vedtakene om bortfall av allmenningsretten ble truffet under dissens. Tilsvarende var det dissens i 21 av vedtakene om at retten var i behold.

Eierne av 28 av de eiendommene som mistet sin allmenningsrett i 1997, tok 7. mars 1998 ut stevning ved Hadeland og Land herredsrett mot Gran Almenning med påstand om bruksrett i allmenningen. Ytterligere en grunneier anla 22. mai 1998 søksmål mot allmenningen. Sakene ble forent til felles behandling. Herredsretten, som var satt med to fagkyndige meddommere, avsa 4. november 1998 dom med slik domsslutning:

«1.1 Eiendommen gnr 262 bnr 50 i Gran kommune tilhørende Terje Brænden har bruks- og eiendomsrett i Gran almenning.

1.2 Gran almenning dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å erstatte Terje Brænden sakens omkostninger med 8 000 - åttetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av beløpet fra forfall til betaling skjer.

2.1 Eiendommen gnr 214 bnr 15 i Gran kommune tilhørende Hans G Heier har bruks- og eiendomsrett i Gran almenning.

2.2 Gran almenning dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å erstatte Hans G Heier sakens omkostninger med 8 000 - åttetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av beløpet fra forfall til betaling skjer.

3.1 Eiendommen gnr 167 bnr 22 i Gran kommune tilhørende Elin Mathisen har bruks- og eiendomsrett i Gran almenning.

3.2 Gran almenning dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å erstatte Elin Mathisen sakens omkostninger med 8 000 - åttetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av beløpet fra forfall til betaling skjer.

4.1 Eiendommen gnr 270 bnr 19 i Gran kommune tilhørende Inge Prestkvern har bruks- og eiendomsrett i Gran almenning.

4.2 Gran almenning dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å erstatte Inge Prestkvern sakens omkostninger med 8 000 - åttetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av beløpet fra forfall til betaling skjer.

5.1 Eiendommen gnr 249 bnr 7 i Gran kommune tilhørende Inge Tangen har bruks- og eiendomsrett i Gran almenning.

5.2 Gran almenning dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å erstatte Inge Tangen sakens omkostninger med 8 000 - åttetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av beløpet fra forfall til betaling skjer.

6.1 Eiendommen gnr 157 bnr 13 i Gran kommune tilhørende Bodil Engely har bruks- og eiendomsrett i Gran almenning.

6.2 Gran almenning dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen til å erstatte Bodil Engely sakens omkostninger med 8 000 - åttetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av beløpet fra forfall til betaling skjer.

7.1 Eiendommen gnr 282 bnr 18 i Gran kommune tilhørende Hans Bjørn Hansen har bruks- og eiendomsrett i Gran almenning.

7.2 Gran almenning dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å erstatte Hans Bjørn Hansen sakens omkostninger med 8 000 - åttetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente av beløpet fra forfall til betaling skjer.

8.1 For øvrig frifinnes Gran almenning.

8.2 For øvrig tilkjennes saksomkostninger ikke.»

Herredsretten fant at syv av eiendommene fremdeles hadde allmenningsrett, mens de øvrige 22 eiendommene hadde mistet sin karakter av jordbruk ved omdisponering, jf. bygdeallmenningsloven §2-6 første ledd nr. 2. Dommen ble avsagt under dissens. Rettens formann stemte for at Gran Almenning ble frifunnet for kravet fra samtlige 29 saksøkere.

Gran Almenning anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett for så vidt gjaldt de syv eiendommene som herredsretten mente hadde allmenningsretten i behold. Eierne av 20 av de eiendommer som hadde tapt i herredsretten, anket også til lagmannsretten. Ankene ble behandlet samlet, og lagmannsretten avsa 2. desember 1999 dom med slik domsslutning:

«Sak 99-00089 A:

1. Herredsrettens dom, pkt. 1 1, 2 1, 3 1, 4 1, 5 1, 6 1 og 7 1, stadfestes.

2. Gran almenning betaler saksomkostninger for herredsretten til Terje Brænden, Hans G. Heier, Elin Mathisen, Inge Prestkvern, Inge Tangen, Bodil Engely og Hans Bjørn Hansen med kr 8620 - åttetusensekshundreogtjue - til hver og for lagmannsretten med kr 9129 - nitusenetthundreogtjueni - til hver. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen og det påløper 12 -tolv- % rente fra forfall til betaling skjer.

Sak 99-00091 A:

1. Følgende har eiendoms- og bruksrett i Gran almenning:

Part nr. 1 Ingrid Skoglund for eiendommen gnr. 262 bnr. 30 i Gran.

Part nr. 3 Svein Vidar Knutsen for eiendommen gnr. 265 bnr. 30 i Gran.

Part nr. 4 Per og Evy Granlund for eiendommen gnr. 270 bnr. 1 i Gran.

Part nr. 5 Svanhild Hanstad for eiendommen gnr. 262 bnr. 46 i Gran.

Part nr. 6, Hans Gunnar Svindland Leirvik for eiendommen gnr. 279 bnr. 10 i Gran.

Part nr. 7 Gudrun og Peder Sletta for eiendommen gnr. 279 bnr. 9 i Gran.

Part nr. 8 Per Vestland for eiendommen gnr . 172 bnr. 8 i Jevnaker.

Part nr. 9 Knut Thurlid for eiendommen gnr. 268 bnr. 12 i Gran.

Part nr. 10 Henning Nysveen for eiendommen gnr. 277 bnr. 3 i Gran.

Part nr. 12 Olav Myrdahl for eiendommen gnr. 280 bnr. 12 i Gran.

Part nr. 13 Jan-Erik Hermansen for eiendommen gnr. 265 bnr. 24 i Gran.

Part nr. 14 Gunvor Evensen for eiendommen gnr. 262 bnr. 18 i Gran.

Part nr. 16 Torgeir Hystad for eiendommen gnr. 262 bnr. 37 i Gran.

2. Gran almenning frifinnes for krav fra følgende:

Part nr. 2 Tore Nordberg for eiendommen gnr. 156 bnr. 25 i Gran.

Part nr. 11 Kjell Vidar Nordberg for eiendommen gnr. 156 bnr. 20 i Gran.

Part nr. 15 Knut Lund for eiendommen gnr. 156 bnr. 23 i Gran.

Part nr. 17 Alf Johnny Næsset for eiendommen gnr. 156 bnr. 22 i Gran.

Part nr. 18 Ståle Ødegård for eiendommen gnr. 265 bnr. 26 i Gran.

Part nr. 19 Ole A. Melbostad for eiendommen gnr. 191 bnr. 2 i Gran.

Part nr. 20 Bengt Børseth for eiendommen gnr. 276 bnr. 7 i Gran.

3. Gran almenning betaler i saksomkostninger for herredsretten kr 8620 - åttetusensekshundreogtjue - og for lagmannsretten kr 9129 - nitusenetthundreogtjueni - til hver av de 12 parter som er angitt under pkt. 1. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen og det påløper 12 - tolv - % rente fra forfall til betaling skjer.

4. I forhold til partene som er nevnt under pkt. 2 ilegges ikke saksomkostninger.»

Lagmannsretten kom til at 20 eiendommer var allmenningsberettiget, mens retten var bortfalt for 7. Retten bygget på bygdeallmenningsloven §2-6 første ledd nr. 2, og la til grunn at «omdisponering» i nr. 2 forutsetter konkrete endringer på eiendommen. Avgjørende for lagmannsrettens vurdering av den enkelte eiendom var i hovedsak om dens dyrkede areal var holdt i hevd. Lagmannsretten la også vekt på at eiendommene hadde hatt bruksrett meget lenge, og at det tradisjonelt var blitt stilt små krav for erverv av allmenningsrett på Hadeland.

Gran Almenning har påanket lagmannsrettens dom for så vidt gjelder de 20 eiendommene som lagmannsretten kom til hadde bruksretten i behold. Ankegrunnen er feil i rettsanvendelsen.

Norsk Allmenningsforbund har erklært hjelpeintervensjon til fordel for Gran Almenning.

Saken står for øvrig i det alt vesentlige for Høyesterett som for de tidligere instanser. Når det gjelder det nærmere saksforhold, viser jeg til dommene fra herredsretten og lagmannsretten.

Den ankende part, Gran Almenning, har med tilslutning fra hjelpeintervenienten, Norsk Allmenningsforbund, i korte trekk anført:

Lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av bortfallsbestemmelsen i bygdeallmenningsloven §2-6 første ledd. Retten har feilaktig vurdert den enkelte eiendoms dyrkede areal og utnyttelsen av det, i stedet for å vurdere om eiendommen har karakter av jordbrukseiendom. Bruksrett forutsetter jordbruksvirksomhet på eiendommen. Det er ikke grunnlag for å si at det er slik virksomhet på noen av de 20 eiendommene.

Lagmannsretten har feilaktig lagt avgjørende vekt på om det dyrkede arealet har samme størrelse nå som da eiendommen fikk allmenningsrett. En slik statisk vurdering er uttrykk for uriktig lovforståelse. Samfunnsutviklingen har medført at ingen av eiendommene lenger «tilhører jordbruket» eller «har karakter av jordbruk».

Det fremgår av forarbeidene til bygdeallmenningsloven at bestemmelsene om vilkår for bruksrett, bruksrettens innhold og bortfall av bruksrett, §2-1, §2-2 og §2-6, i hovedsak er en kodifikasjon av gjeldende rett slik den var blitt utviklet av domstolene på grunnlag av NL 3-12-6. Rettspraksis står derfor sentralt ved tolkningen av bestemmelsene. Hovedprinsippene for erverv og tap av allmenningsrett ble trukket opp i de 18 Hadelandsdommene, Rt-1914-35 flg. Prinsippene er bekreftet av Høyesterett i senere avgjørelser, senest i Rt-1985-62 (Eidsvolldommen). I så vel Hadelandsdommene som Eidsvolldommen foretok Høyesterett en totalvurdering av den enkelte eiendoms karakter av jordbrukseiendom. Det rettslige grunnlaget for allmenningsretten og formålet med denne retten - å støtte jordbruket - er de vesentligste tolkningsmomenter når vilkårene for allmenningsrett og for bortfall av denne skal fastlegges.

Jordbruksdriften er nedlagt på samtlige eiendommer, og det har skjedd en omdisponering, slik at eiendommene har mistet karakteren av jordbruk. Selv om det ikke gjelder noe arealkrav, er eiendommene så små at det i seg selv indikerer at de ikke lenger tilhører jordbruket. Virksomheten som skapte behovet for ytelser fra allmenningen, er opphørt faktisk og økonomisk. De 20 eiendommene saken gjelder, fremstår nå i det alt vesentlige som bolig- eller fritidseiendommer med romslige tomter.

Det er ikke støtte i rettspraksis for at det er sedvane på Hadeland at små eiendommer, som ikke tilhører jordbruket, likevel har allmenningsrett. Den omstendighet at en eiendom har hatt slik rett i lang tid, gir heller ikke grunnlag for fortsatt allmenningsrett når eiendommen ikke lenger tilhører jordbruket. Det forhold at en eiendom tidligere har hatt bruksrett, er i rettspraksis bare blitt tillagt vekt der hvor det har vært tvil.

Vedtak truffet av et allmenningsstyre binder ikke senere styrer.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«Gran Almenning frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene, Terje Brænden m.fl., har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens dom bygger på en riktig lovanvendelse.

Hadelandsdommene er en sentral rettskilde for forståelsen av grunnlaget for allmenningsretten og for hvordan denne erverves og tapes. Sakene gjaldt også meget små bruk. Verken jordbruksarealets eller avkastningens størrelse ble der ansett å ha betydning for allmenningsretten. Hadelandsdommene ga små bruk et sterkt vern. Den etterfølgende rettspraksis og forarbeidene til bygdeallmenningsloven tilsier ingen svekkelse av vernet. Det forhold at departementet ikke fremmet utredningsutvalgets framlegg om arealkrav som vilkår for bruksrett og for bortfall av retten, understreker at vernet av små bruks allmenningsrett fremdeles står sterkt.

Det kan ikke på grunnlag av rettspraksis stilles krav til den jordbruksdrift som gir allmenningsrett, verken når det gjelder omfang eller intensitet. Det kan ikke kreves husdyrhold, som det ikke er grunnlag for på disse eiendommene i dag. Rettspraksis støtter heller ikke krav om at bebyggelsen på en eiendom skal ha «karakter av jordbruk», eller om at eiendommen ikke må ligge i område regulert til bolig- eller forretningsformål.

Mange små bruk har tradisjonelt hatt allmenningsrett på Hadeland. Det vil innebære en landreform av et meget stort omfang dersom det nå blir åpnet for at allmenningsstyrene skal kunne frata mindre bruk allmenningsretten. Det er ikke holdepunkter i lovforarbeidene for å begrense retten til bare å omfatte de som driver egentlig gårdsbruk. At eierne ikke driver landbruk i tradisjonell forstand, men lar gårdbrukere i nærheten bruke den dyrkede marken, kan ikke ha betydning. Det fremgår av lovforarbeidene at det ikke kan stilles noe vilkår om at eieren selv står for driften.

Ankemotpartene utnytter sine dyrkede arealer optimalt ut fra dagens forhold, og det er tilstrekkelig for at de skal ha bruksretten i behold. I samsvar med rettspraksis må det tillegges vesentlig vekt at eiendommene har hatt allmenningsrett lenge.

Bygdeallmenningsloven §2-6 første ledd angir klart vilkårene for bortfall av bruksrett. Vilkårene er ikke oppfylt for noen av ankemotpartenes eiendommer. Nr. 1 får etter sin ordlyd ikke anvendelse. Ankemotpartene er enig i lagmannsrettens fortolkning av begrepet omdisponering i nr. 2 som bare å gjelde de situasjoner hvor det er foretatt fysisk inngrep på eiendommen. Det har ikke i nyere tid skjedd slikt inngrep på noen av de aktuelle eiendommene.

Det kan ikke nå tillegges vekt at to av eiendommene benyttes som feriested. Det dyrkede areal på disse eiendommene holdes i hevd.

De vedtak allmenningsstyret traff i 1993, binder allmenningen så lenge det ikke har inntruffet noen endring. Allmenningen er også bundet i forhold til ankemotpart nr. 3 Mathisen, som - etter pålegg fra styret om å gjenoppta driften innen 5 år - har plantet bringebær på eiendommens ca 1,3 daa dyrkede areal.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 2. desember 1999 i sak nr. 99-00089 A og sak nr. 99-00091 A punkt 1 og 3 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Jeg behandler innledningsvis rettsreglene om allmenningsrett i bygdeallmenning. Det er nær sammenheng mellom det legislative grunnlaget for allmenningsretten, vilkårene for allmenningsrett, og bortfall av retten.

En allmenning er et område hvor jordbrukseiendommene i ett eller flere bygdelag i kraft av loven har bruksrett. I den første av de 18 såkalte Hadelandssakene, Rt-1914-35, uttales på side 37 at «almenningsretten efter den historiske utvikling er at betragte som et landboøkonomisk institut, der tilsigter at støtte jordbruket ved at tilstaa dette adgang til at skaffe sig visse for gaardsdriften nødvendige forsyninger fra almenningen». Den enkelte eiendoms bruksrett i allmenningen følger likeledes av loven, jf. Rt-1931-110 på side 111. Bygdeallmenningsloven §2-1, som er en kodifikasjon av gjeldende rettspraksis, angir vilkåret for bruksrett slik:

«Bruksrett i bygdeallmenning ligger til jordbrukseiendommer innen det bygdelag som fra gammel tid har utøvd bruksrett i allmenningen.

Med jordbrukseiendommer forstås eiendommer som etter dyrket areal, beliggenhet, bebyggelse og bruk har karakter av jordbruk. For bureisingsbruk ....»

Bruksretten omfatter bare eiendommens behov som jordbruk, jf. bygdeallmenningsloven §2-2 første ledd 1. punktum, som lyder:

«Eier av eiendom med tilliggende bruksrett kan bare utøve retten til dekning av eiendommens behov ved jordbruksmessig drift.»

Spørsmålet om en eiendoms allmenningsrett er bortfalt, har vært behandlet av domstolene ved flere anledninger. Hadelandssakene gjaldt også spørsmål om bortfall. I den første saken, Rt-1914-35 på side 46, er slått fast at en eiendom i bygdelaget har allmenningsrett:

«forsaavidt og saa længe den efter sin beskaffenhet og benyttelse maa ansees som tilhørende jordbruket, ... selv om eiendommen ikke ved sin avkastning av jordbruksprodukter helt eller i det væsentlige avgir tilstrækkelig til en families underhold, - mens saadan bruksret ikke tilkommer den eiendom - stor eller liten, - som efter sin naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller anden anvendelse ikke kan henregnes til de landeiendomme, hvorpaa drives jordbruk».

Erverv og bortfall er her knyttet til allmenningsrettens innhold - å dekke eiendommens behov ved jordbruksmessig drift. En eiendom som tilhører jordbruket, har allmenningsrett, og retten opphører når eiendommen ikke lenger kan anses å være en jordbrukseiendom. Vurderingen av om en eiendom tilhører jordbruket, skal skje for eiendommen som helhet.

Jeg har allerede sitert noe fra Hadelandsdommene. Avgjørelsene bygger på det syn på allmenningsretten som jeg har redegjort for. Den første, Stensrud mot Jevnaker almenningsstyre, gjaldt en eiendom på ca 8,5 daa som i sin helhet var oppdyrket, og som ble antatt tilstrekkelig til å fø to kyr. Høyesterett kom til at eiendommen hadde allmenningsrett. Saken Vestland mot Gran almenningsstyre, Rt-1914-63, gjaldt en eiendom på 2 daa hvorav halvdelen ble benyttet til hagebruk. Til tross for at eiendommen nærmest måtte karakteriseres som et boligbruk, og derfor lå under grensen mellom de egentlige jordbruk og tomtebrukene, ble eiendommen ansett å ha allmenningsrett. Saken ble funnet tvilsom, og det forhold at eiendommen i en årrekke hadde vært anerkjent som allmenningsberettiget, ble tillagt vekt. I saken Lunde mot Tingelstads almenningsstyre, Rt-1914-67, ble på den annen side en eiendom på vel 2 daa, med et ganske underordnet jordbruk, betegnet som tomtebruk og ansett ikke å ha bruksrett. At tomtebruk ikke hadde allmenningsrett, var blitt slått fast allerede i Rt-1891-313.

Høyesterett har i senere dommer bekreftet prinsippene fra Hadelandsdommene, se for eksempel Rt-1923-298. I Rt-1938-100 ble et ca 5 daa stort småbruk under dissens ansett å ha bruksrett i Furnes Almenning. Det ble lagt vekt på at eiendommen hadde en beskaffenhet og ble drevet på en slik måte og i et slikt omfang at den ble ansett å tilhøre jordbruket. Men det dreiet seg om et grensetilfelle. Høyesterett uttalte at avgjørelsen «må bli å treffe efter et konkret skjønn, hvorunder en rekke faktorer kommer i betraktning og hvorav eiendommens størrelse og produktive evne eller dyrkningsverdi må sies å være de viktigste», side 102. I Rt-1960-213 kom Høyesterett under dissens til at en eiendom på ca 4,8 daa innenfor et område regulert til bolig- og industristrøk hadde allmenningsrett. Det var oppført en villa på eiendommen. Det dyrkede og dyrkbare areal utgjorde ca 4,5 daa. Avgjørende vekt ble lagt på at eieren «tilfredsstiller det vesentligste krav etter rettspraksis vedrørende denne almenning, at han ved å drive bruket vil og kan skaffe seg en inntekt i penger eller i naturalier, som ikke kan sies å være ubetydelig», se side 216.

I Rt-1985-62 kom Høyesterett til at tre eiendommer ikke lenger hadde bruksrett i Eidsvoll allmenning. Eiendommene hadde hatt slik rett i lang tid. Eiendommenes areal var blitt noe redusert på grunn av vegutvidelser. En eiendom var på vel 4 daa, hvorav 3,3 daa dyrket mark, en annen hadde et areal på 16 daa, med 2 daa dyrket mark pluss en plen, og den tredje var på 11 daa, hvorav 1 daa dyrket og ytterligere 4 daa egnet til oppdyrking, pluss hage. Førstvoterende uttaler på side 65:

«Etter min oppfatning synes det ikke lenger naturlig å legge til grunn at noen av de eiendommer saken gjelder, etter sin beskaffenhet og benyttelse kan anses å tilhøre jordbruket. Eiendommene er små, og allerede før avståelsen av veggrunn var deres dyrkede arealer så beskjedne at eiendommene må ha ligget i grenseområdet for hva som kunne anses almenningsberettiget. Da almeningsstyret traff sitt vedtak om å anse dem ikke almenningsberettiget, ble det heller ikke drevet jordbruk på dem. Senere er det skjedd oppdyrking i en viss utstrekning, men selv om det nå drives en viss jordbruksvirksomhet, kan eiendommene etter sin beskaffenhet og bruk ikke anses som tilhørende jordbruket. De har nærmest karakter av store tomter.»

Det er denne rettspraksis som lovforslaget i NOU 1985:32 Revisjon av almenningslovgivningen, bygger på. Forslaget i utredningen om en arealgrense på 10 daa dyrket mark for erverv og en arealregel i bortfallsbestemmelsen ble ikke fulgt opp i lovproposisjonen. Det fremgår for øvrig av utredningen at utvalget tok utgangspunkt i reglene om bortfall av allmenningsrett i lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova), jf. §2 annet ledd 3. og 4. punktum, som lyder:

«Vert gardsdrifta nedlagd og jorda teken i bruk til føremål utanom jordbruksnæringa, fell retten bort. Det same gjeld om ein eigedom ved sal eller oreigning misser så mykje av jorda at den ikkje lenger er å rekna som ei jordbruksmessig eining, eller vert delt på ein slik måte at ingen av jordpartane etter delinga er å rekna som jordbruk.»

Fjelloven gjelder bruk av beite, seter og tilleggsjord samt jakt, fangst og fiske i statsallmenning. I Ot.prp.nr.55 (1972-1973) om fjelloven uttales i merknadene til bestemmelsen, side 36-37 at «(s)å lenge det vert drive jordbruksdrift på eiegedomen - om enn i redusert målestokk - har bruket krav på å kunne nytte bruksretten, så langt bruken har tilknyting til den jordbruksdrifta som er «.

I NOU 1985:32 ble regler om bortfall av bruksrett foreslått som §2-7 første ledd. Bestemmelsen er bygget opp på en annen måte enn bestemmelsene i fjelloven. I den vedtatte lov er bestemmelsen tatt inn som §2-6 første ledd. Bestemmelsen svarer til forslaget i Ot.prp.nr.37 (1991-1992) Om Lov om bygdeallmenninger m.m. Departementet utformet nr. 2 noe annerledes enn utvalget ved at man ikke fremmet et forslag om bortfall dersom endringer medførte at det dyrkede areal ble 5 daa eller mindre. Den vedtatte bestemmelsen lyder:

«Bruksretten faller bort:

1. Hvis jordbruksdriften på eiendommen blir lagt ned, og

a) jorden tas i bruk til annet formål, eller

b) blir liggende nede i et sammenhengende tidsrom av fem år.

2. Hvis eiendommen ved frasalg, annen frivillig avståelse, ekspropriasjon eller omdisponering mister sin karakter av jordbruk etter §2-1 annet ledd.»

Lovteksten er utformet slik at den angir alternative vilkår for bortfall. For bortfall etter nr. 1 kreves at jordbruksdriften legges ned, og i tillegg at vilkåret etter bokstav a eller b er oppfylt. Nr. 2 angir ulike former for fysiske inngrep i arealet som fører til at eiendommen mister sin karakter av jordbruk. Dessuten angir bestemmelsen at dette også kan inntre ved omdisponering av eiendommen.

I NOU 1985:32 pekte utvalget på at utkastet til nr. 1 bokstav a svarte til fjelloven §2 annet ledd 3. punktum, og at bestemmelsen ble ansett som nokså uproblematisk. Nr. 1 bokstav b har ikke noe motstykke i fjelloven, og det ble uttalt at den var en nyskapning, jf. NOU 1985:32 side 44:

«...Også etter gjeldende rett er det slik at bruksrett bare kan utøves til dekning av det jordbruksmessige behov..., og når jordbruksdriften er nedlagt kan det jo sies at det ikke lenger er noe jordbruksmessig behov slik at bruksretten for så vidt er «falt bort». Men det har vært en flytende og uklar rettstilstand på dette området hittil, både med hensyn til kriterier for når driften kan anses nedlagt og med hensyn til virkningen av driftsnedleggelse for adgangen til å utøve bruksrett.»

I utredningen reiste utvalget spørsmål om hva som kreves for at jordbruksdriften skal anses «nedlagt» og «blir liggende nede». Utvalget uttalte at det «bør kreves mer i retning av aktiv jordbruksmessig drift ved praktiseringen av kriteriene «nedlagt» og «liggende nede» i utkastets §2-7 enn angitt i Ot.prp.nr.32 (1973-1974) for bruksrettigheter etter fjelloven», jf. side 45 spalte 2. - Slik jeg forstår dette, må utvalget ha ment at bruksrett etter lovforslaget skulle falle bort tidligere enn etter fjelloven, og at det ikke skulle kunne kreves at jordbruksdriften hadde opphørt fullstendig. En slik forståelse av bestemmelsen antar jeg også er i samsvar med rettspraksis, jf. Rt-1985-62. Departementet kommer ikke inn på uttalelsen i Ot.prp.nr.37 (1991-1992). Her heter det bare at bestemmelsen i bokstav a svarer til fjelloven §2 annet ledd 3. punktum. Til bokstav b uttaler departementet, på side 42:

«...Varig nedleggelse må for så vidt kunne likestilles med at jorden blir tatt i bruk til andre formål. Begge deler er uttrykk for at bruksrettens grunnlag - det jordbruksmessige behov ved drift av eiendommen - er bortfalt. Regelen har ikke noe motstykke i fjelloven, men bortfall ved nedleggelse av jordbruksdriften følger forutsetningsvis av regelen om at bruksretten bare kan utøves til dekning av eiendommens jordbruksmessige behov.»

Departementet viser dessuten til utvalgets uttalelse om at rent høstingsbruk ikke burde være tilstrekkelig til at en eiendom anses å være i jordbruksmessig drift, og gjengir på side 43 fra NOU 1985:32:

«...Skal det søkes gitt generelle kriterier, bør prinsippet etter utvalgets mening være at det for mindre eiendommer bør kreves at mesteparten av den dyrkede jorda er i ordinær jordbruksmessig drift, for større eiendommer (familiebruk og derover) at driften klart har karakter av erverv og ikke begrenser seg til hobbydyrking av produkter til familiens eget behov.»

Som nr. 2 bokstav a foreslo utvalget en bestemmelse som skulle svare til fjelloven §2 annet ledd siste punktum, dog slik at man ikke tok med alternativet «eller vert delt på ein slik måte at ...», da dette var omfattet av utkastet for øvrig. Utvalgets utkast avviker imidlertid også fra fjelloven ved at omdisponering ble føyd til etter «ved frasalg, annen frivillig avståelse, ekspropriasjon». Denne endring er verken kommentert i NOU 1985:32 eller i Ot.prp.nr.37.

I innledningen til merknadene til kapittel 2 understreker departementet at forslaget bygger på gjeldende rett slik den er fastslått ved rettsavgjørelser, jf. Ot.prp.nr.37 side 39. Jeg legger dette til grunn ved tolkningen av §2-6 første ledd.

Som jeg har nevnt, hadde utvalget foreslått innført arealgrenser for erverv og bortfall av bruksrett. I merknadene til §2-1 uttaler departementet i Ot.prp.nr.37 side 40 om praksis:

«...Noen entydig konklusjon med hensyn til brukets størrelse kan neppe trekkes, men det er ihvertfall klart at bruk på langt mindre enn 10 da. har fått beholde bruksretten når bare den faktiske bruk av arealene har hatt tilstrekkelig karakter av jordbruksmessig drift.»

Jeg legger etter dette til grunn at det ikke kan stilles krav om noe bestemt minsteareal når det skal avgjøres om en eiendom har allmenningsrett eller ikke.

Ankemotpartene har gjort gjeldende at det forhold at forslaget om arealgrenser ikke ble videreført, bekrefter at selv meget små eiendommer kan ha allmenningsrett. Jeg er enig i dette, men peker på at også for små eiendommer gjelder kravet om tilstrekkelig karakter av jordbruksmessig drift. Jeg er på den annen side ikke enig i ankemotpartenes anførsel om at små eiendommer sedvanerettslig skulle ha et sterkere vern for sin bruksrett på Hadeland enn i andre allmenninger. Etter min mening er det ikke støtte for en slik sedvane. Jeg viser til Rt-1914-35 på side 42, hvor det understrekes at bruksretten i Hadelandsallmenningen, som i andre allmenninger, har ligget til de eiendommer som har tilhørt jordbruket, og bare så lenge dette vilkåret har vært oppfylt.

Ankemotpartene har videre gjort gjeldende at det ikke etter rettspraksis er grunnlag for å stille opp krav om at den jordbruksmessige driften av eiendommen skal bidra til eierens inntekt. Jeg viser her til Rt-1938-100 og Rt-1960-213, som jeg tidligere har nevnt. Slik jeg ser det, kan det ikke anses tvilsomt at bruksrett i allmenning i utgangspunktet krever at den jordbruksmessige driften av eiendommen gir eller vil kunne gi en viss inntekt - i penger eller i naturalier.

Lagmannsretten har bygget på at bygdeallmenningsloven §2-6 første ledd nr. 1 og 2 gjelder ulike situasjoner, og at nr. 1 ikke får anvendelse, fordi jordbruksdriften ikke kan sies å være nedlagt på noen av de 20 eiendommene, og fordi jorden heller ikke er tatt i bruk til annet formål. Etter rettens syn var det bare nr. 2 som eventuelt kunne få anvendelse. Det hadde imidlertid ikke skjedd endringer i nyere tid av eiendommenes arealer og heller ikke av størrelsen av den dyrkede marken. Det eneste alternativet var da bestemmelsen om omdisponering av eiendommen. Lagmannsretten så det imidlertid slik at det forutsatte konkrete endringer, og at det så lenge den dyrkede jord ble holdt i hevd, ikke var skjedd noen slik omdisponering.

Etter min mening er dette uriktig rettsanvendelse. Som jeg allerede har nevnt, må bygdeallmenningsloven §2-6 første ledd tolkes i lys av de prinsipper for erverv, innhold og bortfall av allmenningsrett som er trukket opp i rettspraksis, og som jeg har gjort rede for. På denne bakgrunn er jeg uenig med lagmannsretten i at omdisponering i §2-6 første ledd nr. 2 bare omfatter tilfeller hvor det har funnet sted fysiske endringer av eiendommen, og at det er tilstrekkelig for å beholde bruksrett at dyrkede arealer holdes i hevd. Slik jeg ser det, må en vurdering etter denne bestemmelsen gå ut på om eiendommen etter en samlet vurdering av beliggenhet, dyrket areal, bebyggelse og bruk fremdeles har karakter av jordbruk. Totalinntrykket av eiendommens karakter vil her være vesentlig. Vurderingen av om en eiendom tilhører jordbruket må - i samsvar med rettspraksis - skje ut fra forholdene i dag. Dersom en eiendom som har tilhørt jordbruket, nå i det alt vesentlige fremstår som en bolig- eller fritidseiendom, mener jeg at den er omdisponert. Jeg mener således at omdisponering må fortolkes i lys av rettspraksis. Denne tolkningen etablerer ingen ny rettstilstand, men er en videreføring av tidligere rettspraksis, sist avgjørelsen i Rt-1985-62.

Jeg nevner også at forskjellene mellom nr. 1 og nr. 2 i §2-6 første ledd for meg ikke fremstår som helt klar, og peker på utvalgets uttalelse om at det ved praktiseringen av kriteriene «nedlagt» og «liggende nede» burde kreves mer i retning av aktiv jordbruksmessig drift enn etter fjelloven §2 annet ledd. Et slik forståelse har, slik jeg ser det, støtte i rettspraksis. Dersom bokstav b forstås slik, blir imidlertid forskjellen mellom denne bestemmelsen og omdisponeringsalternativet i nr. 2 ikke nødvendigvis stor, selv om nr. 1 bokstav b i tillegg inneholder et krav om at jordbruksdriften skal ha ligget nede sammenhengende i fem år.

Når det gjelder de enkelte eiendommene og hvorledes de benyttes, viser jeg til lagmannsrettens dom. Følgende nevnes imidlertid:

Eiendommene er små. Den største har et totalareal på 6,8 daa (nr. 2 Heier), og den minste på ca 1,8 daa (nr. 9 Knutsen). Det dyrkede areal på eiendommene varierer mellom 3,9 daa (nr. 5 Tangen) og ca 0,5 daa (nr. 9 Knutsen, nr. 10 Granlund og nr. 16 Nysveen). På en del av eiendommene er det også hagebruk. 12 av eiendommene ligger i områder som er regulert til bolig- eller forretningsformål, mens de øvrige 8 ligger i områder avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål. Det dyrkede arealet på 11 av eiendommene utnyttes av nabo/gårdbruker i området. Det er opplyst at det ikke betales noe for denne bruken. På eiendommen til nr. 3 Mathisen blir det produsert bringebær på ca 1,3 daa. Det er opplyst at den dyrkede marken -1,8 daa - på eiendommen til nr. 11 Hanstad, nå ligger brakk. På de resterende 7 eiendommene driver eierne selv den dyrkede mark, stort sett med poteter eller gras. Det er ikke opplyst noe om de inntekter som denne produksjonen gir eierne, men jeg legger til grunn at inntektene er uvesentlige. To av eiendommene er fritidseiendommer: nr. 2 Heier og nr. 12 Leirvik. På to av eiendommene er bolighusene bortleid: nr. 5 Tangen og nr. 19 Evensen. Husene på eiendommene har lite preg av jordbruk. I noen tilfeller er uthus til bruk i landbruket ominnredet/revet til fordel for bolighus.

De fleste av eiendommene har hatt allmenningsrett i lang tid. Eiendommene tilhørende nr. 9 Knutsen og nr. 18 Hermansen fikk således bekreftet sin rett ved voldgift etter avgjørelsene i Rt-1914-35 flg. Hvis det er tvil om allmenningsretten er bortfalt for en eiendom, kan det være grunn til å legge vekt på den etablerte situasjon. Etter min mening er imidlertid ingen av eiendommene her slike tvilstilfeller.

Samtlige 20 eiendommer har etter min vurdering i dag klart preg av å være rommelige villa- eller ferieeiendommer. Den driften som finner sted på eiendommenes dyrkede arealer, er heller ikke slik at eiendommene kan sies å tilhøre jordbruket lenger. Jeg er således kommet til at allmenningsretten i Gran Almenning er falt bort for alle 20 eiendommene.

Ankemotpartenes prosessfullmektig har særskilt vist til at eiendommen til ankemotpart nr. 20 Hystad fikk allmenningsrett så sent som i 1972. Han har også vist til at ankemotpart nr. 10 Granlund i 1993 ble orientert av allmenningsstyret om at eiendommen ble ansett fremdeles å ha bruksrett, og til at ankemotpart nr. 3 Mathisen etter pålegg fra allmenningsstyret i 1993 om å gjenoppta jordbruksdriften innen fem år, har startet bringebærproduksjon. Det er anført at allmenningen må være bundet av disse vedtakene, slik at eiendommene har bruksrett så lenge det ikke er skjedd noen endringer. For så vidt gjelder ankemotpart nr. 3 Mathisen er gjort gjeldende at det foreligger et betinget tilsagn.

Jeg er ikke enig i disse anførsler. Jeg understreker at allmenningsrett følger direkte av loven, og at et allmenningsstyre, slik jeg ser det, verken kan gi tilsagn om eller treffe beslutning om bruksrett ut fra noen vurdering av om dette er hensiktsmessig. Det til enhver tid sittende styret må avgjøre om eiendommene fyller vilkårene for bruksrett ut fra de opplysninger som foreligger om eiendommen når beslutningen treffes. Jeg nevner videre at en eiendom vil ha allmenningsrett dersom jordbruksdriften gjenopptas på en slik måte at vilkårene etter §2-1 annet ledd på ny blir oppfylt. Dette må også gjelde, slik jeg ser det, hvor bruksretten er falt bort ved omdisponering etter §2-6 første ledd nr. 2, selv om dette ikke fremgår av §2-6 annet ledd.

Anken har ført frem. Gran Almenning har påstått seg tilkjent saksomkostninger for alle instanser. Det spørsmål saken reiser, har betydning utover den aktuelle sak og er ikke drøftet i rettspraksis etter at bygdeallmenningsloven ble vedtatt. På denne bakgrunn bør hver av partene bære sine saksomkostninger for alle instanser.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Gran Almenning frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne


D O M :

1. Gran Almenning frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Hentet fra «https://rettspraksis.no/w/index.php?title=HR-2000-301_-_Rt-2001-213&oldid=218780»