HR-2000-40-B - Rt-2000-1325

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-08-18
Publisert:	HR-2000-00040-B - Rt-2000-1325 (315-2000)
Stikkord:	Tingsrett, Eiendomsgrense
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål en kommunes erverv av eiendom gjennom forkjøpsrett omfattet strandkanten og elvegrunnen utenfor parsellen. Oddrun Røher solgte i 1983 en parsell av sin eiendom Sundet i Eidsvoll til Eidsiva Brannkasse. Den eiendom parsellen ble utskilt fra, støter i vest mot Vorma. Eidsvoll kommune gjorde forkjøpsrett gjeldende og trådte inn i kjøperens rettigheter og plikter etter kontrakten. I målebrevet var grensene for parsellen angitt ved 11 koordinatpunkter som var inntegnet på et kartutsnitt. Langs Vorma var det i målebrevet trukket en rett linje på 71,01 meter fra punkt A til punkt N. Slik strandlinjen var angitt på målebrevskartet, lå punkt N ca. 3 meter fra strandkanten, mens punkt A lå ca. 6 meter fra strandkanten. Høyesterett fremholdt at spørsmålet om hva som var omfattet av kommunens erverv, som utgangspunkt måtte avgjøres på grunnlag av en tolking av den avtale som var inngått mellom Røher og Brannkassen. Ved tolkingen av denne avtalen hadde grenseangivelsene i målebrevet stor bevisverdi. Etter bevisførselen la Høyesterett til grunn at kotehøyden for koordinatpunktene A og N tilnærmet tilsvarte nivået for alminnelig sommervannstand, og at den strandlinje som var angitt i målebrevskartet, lå lavere. I tillegg kom at selgeren under prismyndighetenes taksering av eiendommen hadde argumentert med at eiendommen hadde "en lang og verdifull strandlinje til Vorma", og at også konsesjonsmyndighetene hadde lagt til grunn at eiendommen grenset til Vorma. Høyesterett kom til at eiendommen omfattet alt landareal frem til elven. Høyesterett kom også til at den tilstøtende elvegrunn, til tross for at linjen A-N i målebrevet fremtrådte som en eiendomsgrense, fulgte med ved salget. Det forelå ikke holdepunkter for at det var inngått noen avtale som fravek hovedregelen i Vassdragsloven (1940) § 7 nr. 2.
Saksgang:	Eidsvoll herredsrett nr. 1998-330 - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-474 A - Høyesterett HR-2000-00040B, nr. 382/1999
Parter:	Oddrun Røher (advokat Kjell Torkildsen - til prøve) mot Eidsvoll kommune (advokat Steinar Mageli)
Forfatter:	Skoghøy, Flock, Lund, Tjomsland, Holmøy
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §7, Tvistemålsloven (1915) §180, Konsesjonsloven (1974) §11, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Delingsloven (1978) §1-1, §1-5, §2-5

Dommer Skoghøy: I 1983 solgte Oddrun Røher en parsell av sin eiendom Sundet i Eidsvoll kommune til Eidsiva Brannkasse. Den eiendom parsellen ble utskilt fra, støter i vest mot elven Vorma. Eidsvoll kommune gjorde forkjøpsrett gjeldende og trådte inn i kjøperens rettigheter og plikter etter kontrakten. Spørsmålet i saken er om kommunens erverv omfatter strandkanten og elvegrunnen utenfor parsellen.

Sakens bakgrunn er i korte trekk følgende:

Oddrun Røher eier eiendommen Sundet i Eidsvoll kommune. Den har tidligere bestått av tre grunnboksenheter (gnr. 16 bnr. 8, 24 og 45), men ble i desember 1983 slått sammen til en grunnboksenhet - gnr. 16 bnr. 8. I reguleringsplan fra 1953 var det området hvor eiendommen ligger (Sundtoppen), i det vesentlige regulert til sentrumsbebyggelse og parkering, mens et smalt belte langs Vorma var regulert til «lekeplass, friareal, ubebyggelig». I 1989 ble området omregulert. Mesteparten av området er i dag regulert til byggeområde (forretning/bolig). Deler av området er regulert til spesialområde, friområde, fellesområde og parkering.

Den 19. april 1983 inngikk Røher kontrakt med Eidsiva Brannkasse om salg av en parsell på ca 9 dekar av eiendommen Sundet. Omsetning av grunnarealer var den gang undergitt prisregulering, og ved vedtak av 21. mars 1983 hadde Statens pristilsyn fastsatt høyeste lovlige overdragelsespris for parsellen til kr 50 pr. kvadratmeter. I kjøpekontrakten er parsellen beskrevet slik:

«Jeg Oddrun Signe Røher selger til Eidsiva Brannkasse ca 9 dekar av min eiendom Sundet ... gnr. 16 bnr. 8, 24 og 45 i Edsvoll herred ... for omforenet kjøpesum stor kr 450.000,oo, som er pristakst.

...

Kart og oppmålingsforretning begjæres snarest mulig. Oppmålingen og skylddelingen skal skje etter de grenser som er opptrukket på det kart som foreligger i saken.»

Samme dag som kjøpekontrakten ble inngått, begjærte Røher kart- og delingsforretning. I begjæringen ble det bedt om at deling skulle gjennomføres i henhold til «forslag fra søkeren, vist på vedlagte kartbilag».

Verken det kart som er omtalt i kjøpekontrakten, eller det kartbilag som fulgte delingsbegjæringen, har det lykkes partene å fremskaffe.

Fradelingen ble godkjent av bygningsrådet 31. mai 1983, og 20. juni 1983 ble kart- og delingsforretning avholdt. Målebrev ble utstedt 8. desember 1983. Den fraskilte parsell fikk bruksnummer 122 og bruksnavnet Sundhaugen.

I målebrevet er grensene for parsellen angitt ved 11 koordinatpunkter som er inntegnet på et kartutsnitt. Langs Vorma er det i målebrevet trukket en rett linje på 71,01 meter fra punkt A til punkt N. Slik strandlinjen er angitt på kartet, ligger punkt N ca 3 meter fra strandkanten, mens avstanden fra punkt A til strandkanten er ca 6 meter. Midt mellom A og N er avstanden fra linjen A-N til det som er angitt som strandkant, nede i ca én meter. I målebrevet er eiendommens areal oppgitt til 9 021 kvadratmeter.

Ifølge målebrevet er punktene A og N avmerket i terrenget med offentlig godkjente grensemerker. Det området hvor disse merkene ble nedsatt, er imidlertid senere blitt oppfylt til parkeringsplass, slik at det i dag ikke er mulig å påvise grensemerkene i terrenget.

Umiddelbart etter at kjøpekontrakt var inngått, søkte Eidsiva Brannkasse om konsesjon for ervervet. I møtebok for møte i Eidsvoll landbruksnemnd 28. april 1983 er eiendommen beskrevet slik:

«Omsøkte parsell på ca 9 dekar av eiendommen Sundet, gnr. 16, bnr. 8, 24 og 45; også kalt «Sundtoppen», ligger i Eidsvoll sentrum og grenser inn til Vorma. Den består av betydelige leirmasser, og arealet ellers må regnes som forretningstomt (næringstomt).»

Ved vedtak av kommunestyret 27. juni 1983 gjorde Eidsvoll kommune på grunnlag av konsesjonsloven §11 forkjøpsrett gjeldende. Etter dette transporterte Eidsiva Brannkasse ved erklæring 7. september 1983 sine rettigheter og plikter etter kjøpekontrakten med Røher til Eidsvoll kommune. Ved påtegning av 9. samme måned ble transporterklæringen tiltrådt av Røher. Den 24. oktober 1983 utstedte Røher skjøte til kommunen. Dette lyder slik:

«Undertegnede, Oddrun Signe Røher, født xx.xx.1934, erkjenner å ha solgt, likesom jeg herved overdrar og skjøter til Eidsvoll Kommune en parsell på ca 9 dekar av Sundtoppen i Eidsvoll, som har fått gnr. 16, bnr. 122.

Kjøpesummen, kr 450.000,00 - firehundreogfemtitusen kroner - er avgjort på omforenet måte.»

Etter at kommunen hadde fylt opp strandkanten og elvegrunnen til parkeringsplass, tok Røher i 1997 kontakt med kommunen og gjorde gjeldende at linjen A-N i målebrevet av 8. desember 1983 dannet vestgrensen for Sundhaugen, og at kommunens erverv ikke hadde omfattet strandkanten og elvegrunnen. Hun krevde derfor betaling for det areal vest for linjen A-N som var beslaglagt av oppfyllingen. Kommunen avslo kravet og gjorde gjeldende at linjen A-N bare var en hjelpelinje for å fastsatt størrelsen av den fraskilte parsellen, og at strandkanten og elvegrunnen fulgte med ved salget.

Den 31. august 1998 tok Røher ut stevning mot kommunen for Eidsvoll herredsrett med krav om fastsettelsesdom for at hun er eier av grunnen langs og i Vorma vest for gnr. 16 bnr. 122. Kommunen reiste motsøksmål mot Røher og la ned påstand om at kommunen er eier av elvegrunnen under gnr. 16 bnr. 122.

Ved dom av Eidsvoll herredsrett av 15. april 1999 fikk Røher medhold. Herredsrettens dom har denne domsslutning:

«I hovedsøksmål:

1. Oddrun Røher er eier av grunnen langs og i Vorma vest for gnr 16 bnr 122.

I motsøksmål:

1. Oddrun Røher frifinnes.

I begge søksmål:

2. Eidsvoll kommune dømmes til å erstatte Oddrun Røher hennes saksomkostninger, i hovedsøksmål og motsøksmål, med til sammen kr 29 726,- med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Forpliktelsen i nr 2 forfaller til betaling 14 dager etter dommens forkynnelse.»

Eidsvoll kommune påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ved dom av lagmannsretten 14. september 1999 fikk kommunen medhold. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

«1. I hovedsøksmålet:

Eidsvoll kommune v/ordføreren frifinnes.

2. I motsøksmålet:

Eidsvoll kommune v/ordføreren er eier av elvegrunnen under gnr. 16 bnr. 122 i Eidsvoll.

3. I saksomkostninger for herredsretten betaler Oddrun Røher til Eidsvoll kommune 29 139 -niogtyvetusenetthundreogtredve- kroner og i saksomkostninger for lagmannsretten 33 828 - treogtredvetusenåttehundreogåtteogtyve - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de lavere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Oddrun Røher har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er angitt primært å rette seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse, men på enkelte punkter er også bevisbedømmelsen angrepet.

Det er for Høyesterett avgitt skriftlige forklaringer av den ankende part og av tre vitner. To av vitnene er nye for Høyesterett. Det er også fremlagt flere nye dokumenter. Som følge av de nye bevisene som er påberopt, fremstår saken som bedre opplyst for Høyesterett enn for de tidligere instanser.

Den ankende part - Oddrun Røher - har i korte trekk anført:

Eidsvoll kommune har trådt inn i Eidsiva Brannkasses rettigheter og plikter etter kjøpekontrakten med Røher. Siden kjøpekontrakten ikke gir holdepunkter for hvordan grensen for Sundhaugen skal trekkes mot Vorma, må målebrevet være avgjørende. I målebrevet er grensen mot Vorma angitt ved linjen A-N, og dette må forutsettes å være i samsvar med det partene har avtalt. Linjen A-N følger ikke elvebredden, men er i sin helhet trukket inne på land. Som følge av dette kan Sundhaugen ikke sies å støte mot vassdrag, og presumsjonsregelen i vassdragsloven §7 nr. 2 kommer da ikke til anvendelse. Spørsmålet om hvor langt eiendommen strekker seg mot Vorma, må etter dette avgjøres på grunnlag av vanlige bevisregler, dvs. at retten må legge til grunn det som finnes mest sannsynlig.

Etter den ankende parts oppfatning finnes det ikke holdepunkter for kommunens anførsel om at linjen A-N i målebrevet bare er ment som en hjelpelinje for å beregne eiendommens areal. Slik linjen er angitt i målebrevet, fremstår den som eiendomsgrense. Målebrevet sier intet om at eiendommen strekker seg til Vorma. Formålet med kartforretninger er at grensene for grunneiendom blir entydig og klart angitt, se delingsloven §1-1, jf. §2-5. Ved fastleggelsen av eiendomsgrenser må derfor målebrevet tillegges stor bevisverdi. Den ankende part har i denne forbindelse blant annet vist til Rt-1965-1272. Den som hevder at grensen går annerledes enn det målebrevet angir, må ha bevisbyrden for dette.

Etter delingsloven §1-5 skal det føres protokoll over kart- og delingsforretninger, og etter forskrift 19. oktober 1979 til delingsloven punkt 6 skal protokollen arkiveres. I kommunens arkiver finnes det ikke noen protokoll for den avholdte kart- og delingsforretning. Etter den ankende parts syn må den uklarhet dette skaper, gå ut over kommunen.

Den ankende part erkjenner at spørsmålet om hvorvidt elvegrunnen skulle følge med, ikke var noe tema under kontraktsforhandlingene med Eidsiva Brannkasse. Bakgrunnen for dette var imidlertid at beltet langs Vorma i reguleringsplanen fra 1953 var regulert til lekeplass, friareal m.v. Det Eidsiva Brannkasse var interessert i, var byggegrunn og parkeringsplasser. For Eidsiva Brannkasse var strandkanten og elvegrunnen uten interesse. Selv om Røher ikke hadde noen spesiell interesse i å holde strandkanten og elvegrunnen tilbake, må det legges til grunn at eiendommen har fått den utforming som er angitt i målebrevet.

Den ankende part har også anført at det hun har fått betalt for, bare er det areal som ligger innenfor de grenselinjer som er angitt i målebrevet. Det landareal som ifølge målebrevet ligger mellom linjen A-N og elvebredden, utgjør anslagsvis mellom 250 og 300 kvadratmeter. Det har formodningen mot seg at kommunen skulle få dette gratis.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at den fraskilte parsell støter mot Vorma, har den ankende part subsidiært gjort gjeldende at det foreligger tilstrekkelig klare bevis for at parsellen ikke omfatter den tilstøtende elvegrunn. Dersom det hadde vært meningen at eiendommen skulle omfatte elvegrunnen, skulle dette ha vært angitt i målebrevet - enten verbalt eller ved at det i forlengelsen av eiendomsgrensene på land var blitt trukket en stiplet linje ut i elven. Siden målebrevet avgrenser eiendommen mot vest ved linjen A-N, må dette legges til grunn.

Oddrun Røher har nedlagt slik påstand:

«1. I hovedsøksmålet:

Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.

2. I motsøksmålet:

Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.

3. I begge søksmål:

a) I saksomkostninger for herredsretten betaler Eidsvoll kommune til Oddrun Røher kr 32.816,-, med tillegg av 12 % årlig rente av kr 29.726,- fra 6. mai 1999 til betaling skjer, og 12 % årlig rente av kr 3.090,- fra utløpet av oppfyllelsesfristen for Høyesteretts dom til betaling skjer.

b) I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eidsvoll kommune til Oddrun Røher kr 18.450,-, med tillegg av 12 % årlig rente fra 1. oktober 1999 til betaling skjer.

c) I saksomkostninger for Høyesterett betaler Eidsvoll kommune til Oddrun Røher kr 57.387,- med tillegg av 12 % årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»

Ankemotparten - Eidsvoll kommune - har i korte trekk anført:

Saken reiser to hovedspørsmål. Det første spørsmål som det må tas stilling til, er om kommunens erverv omfattet alt landareal frem til Vorma, eller om det er blitt liggende igjen en landstripe langs elven som kommunen ikke har overtatt. Dersom kommunens erverv omfattet alt landareal frem til Vorma, må det tas stilling til om den tilstøtende elvegrunn fulgte med ved overdragelsen.

Det finnes etter kommunens syn ingen holdepunkter for at den ankende part ved salget tok sikte på å holde igjen en landstripe langs Vorma. Tvert imot peker de opplysninger som foreligger i saken, i retning av at salget omfattet alt landareal frem til Vorma. Kommunen har i denne forbindelse blant annet vist til at konsesjonsmyndighetene ved behandlingen av konsesjonssøknaden la til grunn at den fraskilte parsell grenset til Vorma, og at den ankende part overfor prismyndighetene argumenterte med at eiendommen hadde en verdifull strandlinje. Dette må bety at partene har forutsatt at eiendommen skulle støte til Vorma.

Etter kommunens oppfatning beror den ankende parts påstand om at det finnes landareal mellom linjen A-N i målebrevet og elvebredden, på en misforståelse av det foreliggende kartmateriale. De eiendomsgrenser som er angitt i målebrevet, er tegnet på et kart som er utarbeidet på grunnlag av flyfoto som er tatt 16. mai 1975. Mjøsa er regulert, og vannstanden øker utover sommeren. Alminnelig sommervannstand i Vorma ved Sundhaugen ligger på i underkant av kote 123. Koordinatpunktene A og N ligger tilnærmet på denne kotehøyde. Det finnes derfor ikke noe landareal vest for linjen A-N. Det areal som befinner seg vest for denne grensen, er elvegrunnsareal.

Etter dette må det etter kommunens syn legges til grunn at kommunens erverv omfatter alt landareal frem til Vorma.

Siden kommunens erverv omfatter alt landareal frem til Vorma, må spørsmålet om elvegrunnen fulgte med ved salget, løses på grunnlag av vassdragsloven §7 nr. 2. Etter denne bestemmelse følger den tilstøtende elvegrunn med dersom ikke annet er avtalt. For at noe annet skal kunne anses avtalt, er det i rettspraksis blitt stilt strenge beviskrav, jf. blant annet Rt-1979-1099.

Etter kommunens oppfatning foreligger det ikke tilstrekkelige holdepunkter for at elvegrunnen ikke fulgte med ved salget i 1983. På dette tidspunkt hadde elvegrunn i Eidsvoll ingen spesiell verdi. Den ankende part har også erkjent at spørsmålet om salget skulle omfatte elvegrunnen, ikke var noe tema under forhandlingene med Eidsiva Brannkasse. Kommunen kan vanskelig se at Røher skulle ha noen interesse i å holde igjen elvegrunnsareal ved salget.

Før 1990 var det ved utforming av målebrev ikke vanlig å tegne eiendomsgrenser ut i vassdrag. Det som ble oppmålt, var bare fast mark. På denne bakgrunn må linjen A-N i målebrevet etter kommunens syn oppfattes som en hjelpelinje for å beregne eiendommens landareal. Etter 1990 har man ved oppmåling av eiendom som støter mot vassdrag, pleid å angi ved en stiplet linje at eiendommen strekker seg ut i vassdraget.

Eidsvoll kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Eidsvoll kommune v/ordføreren tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Jeg behandler først spørsmålet om kommunens erverv av eiendommen Sundhaugen omfatter alt landareal frem til Vorma.

Siden Eidsvoll kommune har ervervet eiendommen ved bruk av kommunens forkjøpsrett etter konsesjonsloven, må spørsmålet om hva som omfattes av kommunens erverv, som utgangspunkt avgjøres på grunnlag av den avtale som i 1983 ble inngått mellom Oddrun Røher og Eidsiva Brannkasse. Ved fastleggelsen av grensene for eiendommen vil målebrevet ha stor bevisverdi, se Ot.prp.nr.50 (1977-1978), side 16. Det er imidlertid i prinsippet avtalen, og ikke målebrevet, som er det rettsstiftende faktum.

Den kjøpekontrakt som ble inngått mellom Røher og Eidsiva Brannkasse, sier bare at den fraskilte parsell skal ha et areal på ca 9 dekar, og at oppmåling skal skje «etter de grenser som er opptrukket på det kart som foreligger i saken». Som nevnt har det ikke lykkes for partene å fremskaffe dette kartet. Spørsmålet om hvordan grensene for eiendommen ble trukket, må da løses på annet grunnlag.

Etter mitt syn kan den ankende part ikke få medhold i at det ved salget av Sundhaugen ble liggende igjen en stripe landareal langs Vorma som ikke ble solgt.

Under prismyndighetenes taksering av eiendommen oppnevnte Statens pristilsyn et sakkyndig utvalg som foretok befaring av eiendommen 14. mars 1983. Det fremgår av innstillingen fra dette utvalget at Røher møtte under befaringen og argumenterte med at eiendommen hadde «en lang og verdifull strandlinje til Vorma». Dette viser at hun må ha forutsatt at salget omfattet alt landareal frem til elven. At Sundhaugen grenser til Vorma, ble også lagt til grunn av konsesjonsmyndighetene ved behandlingen av konsesjonssøknaden. Jeg viser her til den beskrivelse av eiendommen som er gitt i møteboken for møtet 28. april 1983 i Eidsvoll landbruksnemnd. Denne opplysning må konsesjonsmyndighetene antas å ha fått fra konsesjonssøkeren - Eidsiva Brannkasse. Etter min mening synes det etter dette å ha vært både selgers og kjøpers forutsetning at salget av Sundhaugen omfattet alt landareal frem til Vorma, og at det ikke ble holdt igjen noen stripe langs strandkanten.

Som begrunnelse for sitt standpunkt har den ankende part lagt hovedvekten på den utforming eiendommen har fått i målebrevet. Etter bevisførslen for Høyesterett finner jeg imidlertid å måtte legge til grunn at den strandlinje som er angitt i målebrevskartet, ikke samsvarer med alminnelig sommervannstand. Tvert imot synes jeg målebrevet gir støtte for kommunens syn om at alt landareal ble avstått. Det er for Høyesterett opplyst at alminnelig sommervannstand ved Sundhaugen ligger på noe i underkant av kote 123. Koordinatpunktene A og N er plassert tilnærmet på denne kote. Når den strandlinje som er angitt i målebrevskartet, ligger lavere, skyldes det at eiendomsgrensene i målebrevet er tegnet på et kart som er utarbeidet på grunnlag av flyfoto som er tatt 16. mai 1975. Mjøsa er regulert, og normalt øker vannstanden utover sommeren. Jeg viser til det kommunen har anført om dette.

Siden kotehøyden for koordinatpunktene A og N tilnærmet tilsvarer alminnelig sommervannstand, må det legges til grunn at eiendommen Sundhaugen omfatter alt landareal frem til Vorma, og at det ved salget av eiendommen i 1983 ikke ble holdt igjen noen stripe landareal langs strandkanten.

Det neste spørsmål blir om kommunens erverv også omfatter den tilstøtende elvegrunn.

Etter vassdragsloven §7 nr. 2 følger «den tilliggende del av vassdraget» med ved avhendelse av grunn som støter til vassdrag, «om ikke annet er avtalt». For at det skal kunne legges til grunn at noe annet er avtalt, er det i rettspraksis blitt stilt strenge beviskrav, se for eksempel Rt-1971-596 og Rt-1979-1099.

I målebrevet er det langs Vorma trukket en rett linje mellom punktene A og N, og slik denne er angitt i målebrevet, fremtrer den som en eiendomsgrense. Det må imidlertid ha sterk formodning mot seg at Røher ved salget i 1983 skulle ha holdt elvegrunnen tilbake. På dette tidspunkt ble elvegrunn i Eidsvoll ikke ansett å ha noen spesiell verdi, og det kan ikke ses at Røher skulle ha noen interesse av å beholde elvegrunnen utenfor den fraskilte parsell.

Etter min oppfatning kan det ikke ses å være holdepunkter for at det foreligger noen avtale som fraviker hovedregelen i vassdragsloven §7 nr. 2. Røher har forklart at spørsmålet om elvegrunnen fulgte med, ikke var noe tema under forhandlingene med Eidsiva Brannkasse. Spørsmålet om hvorvidt elvegrunnen skulle følge med, ble heller ikke tatt opp under kart- og delingsforretningen. På denne bakgrunn kan det at det i målebrevet er tegnet en linje langs strandkanten fra A til N som fremtrer som en eiendomsgrense, ikke tas som uttrykk for noen avtale om at elvegrunnen ikke skulle følge med ved salget.

Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes.

Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten påla Røher å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Røher også pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Saksomkostningene for Høyesterett fastsettes i samsvar med omkostningsoppgave fra kommunens prosessfullmektig til kr 86.150. Av dette utgjør kr 70.000 salær og kr 16.150 utlegg.

Kommunen har nedlagt påstand om morarenter av saksomkostningene for Høyesterett fra forfall til betaling skjer. Kravet tas til følge, jf. forsinkelsesrenteloven §2, jf. §3 første ledd første punktum.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oddrun Røher til Eidsvoll kommune 86.150 - åttisekstusenetthundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Lund: Likeså.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oddrun Røher til Eidsvoll kommune 86.150 - åttisekstusenetthundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.