HR-2000-26 - Rt-2000-679

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-04-27
Publisert:	HR-2000-26 - Rt-2000-679
Stikkord:	(Ideal-dommen, DnB-dommen), Kontraktsrett, Bankrett, Rådgivningsansvar, Erstatning, Foreldelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en banks erstatningsansvar ved finansiell rådgivning. Trygve Nordby inngikk i 1987 en muntlig avtale med DnC, senere DnB, avdelingskontor Hamar, om rådgivning og kortsiktig plassering av et betydelig pengebeløp, som dels han og dels Ideal Eiendom hadde på konto med særvilkår i banken. Pengene skulle plasseres med fullt betryggende sikkerhet og noe bedre avkastning enn han oppnådde i banken. Høyesterett mente DnB var erstatningsansvarlig for Nordbys og Ideal Eiendoms tap, idet banken ikke hadde oppfylt kravene til en aktsom rådgivningstjeneste. Når det er inngått avtale om finansiell rådgivning mellom en bank og en bankkunde, må kunden som alminnelig regel kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning. Særlig ble det lagt vekt på at den institusjon, DnB Fonds, som var ansvarlig for å utforme og oppdatere rådene til DnB's kunder, ikke selv hadde foretatt analyser av Investa. Når banken hevdet at en slik analyse ikke ville ha frembragt noe ufordelaktig før det var for sent, måtte den ha bevisbyrden for dette. Det var ikke ført slikt bevis. Banken hevdet videre at Nordbys egen kunnskap om verdipapirer måtte innvirke på bankens rådgivningsplikt. En slik relativisering av bankens plikter ble ikke akseptert, når først en rådgivningsavtale var inngått. DnBs ansvar var ikke foreldet. Kravet måtte i dette tilfellet regnes som sprunget ut av kontrakt, og derfor følge Foreldelsesloven (1979) § 3. I dette tilfellet begynte foreldelsesfristen først å løpe da virkningen av misligholdet inntraff, idet det var fra dette tidspunkt fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse for sin fordring, jf. Foreldelsesloven (1979) § 3 nr. 1.
Saksgang:	Hedmarken herredsrett nr. 1996-01028 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-72 A/03 - Høyesterett HR-2000-00026 (sak nr. 64/1999)
Parter:	Den norske Bank ASA (advokat Gunnar Sørlie) mot 1. Ideal Eiendom AS, 2. Trygve E. Nordby (advokat Anders W. Færden - til prøve)
Forfatter:	Oftedal Broch, Bugge, Stang Lund, Skoghøy, Smith
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §3, §9, Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §180

Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder spørsmålet om en banks erstatningsansvar ved finansiell rådgivning.

I 1987 hadde Ideal Eiendom AS som følge av eiendomssalg, et betydelig kontantbeløp til disposisjon. Pengene var innsatt på konto med særvilkår hos firmaets mangeårige bankforbindelse DnCs avdelingskontor på Hamar. Også firmaets daglige leder Trygve Nordby hadde betydelige kontantbeløp plassert slik etter salg av aksjer i Ideal AS, tidligere Flatbrødfabrikken Ideal AS.

Daværende banksjef i banken på Hamar, Kai Nyland, foreslo høsten 1987 for Nordby at pengene burde plasseres til en høyere avkastning. Han introduserte derfor Nordby for bankens plasseringsrådgiver Knut Sandvold. Resultatet av dette var at Sandvold over de neste tre år foreslo en rekke plasseringer og gjennomførte plasseringer på vegne av Ideal Eiendom og Trygve Nordby i det korte pengemarked, det vil si i ulike gjeldsbrev med kort løpetid. Den første plasseringen ble foretatt i januar 1988. Fra først av dreide det seg om pantesikrede obligasjoner og gjeldsbrev med garanti fra bank eller fra forsikringsselskap. Fra 1990 ble det også delvis plassert i usikrede omsetningsgjeldsbrev, stort sett var disse utstedt av AS Investa.

I desember 1989 etablerte DnC et finanssenter for Hamarregionen. Et sirkulærbrev blant annet til Ideal Eiendom beskrev hensikten med senteret å være:

«totalt sett å yte en kvalitativt bedre service og betjening av våre prioriterte kunder. ... Vi vil derfor betjene deg på alle områder som gjelder finansiering og rådgivning.»

Etter sammenslåing med Bergen Bank i april 1990 endret DnC navn til Den norske Bank AS, heretter kalt DnB.

Den første plasseringen i omsetningsgjeldsbrev utstedt av Investa ble foretatt av Ideal Eiendom 23. august 1990 med 5 millioner kroner. Plasseringen fortsatte med vekslende beløp over de neste to år. Den 20. mars 1992 plasserte Trygve Nordby personlig 1 million kroner i Investa-gjeldsbrev, og fornyet plasseringen 22. juni 1992. Investa begjærte gjeldsforhandlinger ved Bergen skifterett 31. august 1992. Da hadde Ideal Eiendom 5 millioner kroner og Trygve Nordby 1 million kroner plassert i usikrede omsetningsgjeldsbrev i selskapet. Det ble åpnet gjeldsforhandlinger som endte i tvangsakkord med dividende på 25 % til de usikrede kreditorene.

Ideal Eiendom og Trygve Nordby krevde at DnB dekket deres tap, idet de hevdet at DnB hadde utvist uaktsomhet ved å tilrå plasseringene i Investa. Dessuten, hevdet de, var risikoen ved plassering i disse papirene større enn det som var forutsatt i deres plasseringsavtale med banken. DnB nektet ansvar. Ideal Eiendom tok ut forliksklage 24. juli 1995 og Trygve Nordby 4. august 1995. Felles stevning ble tatt ut 12. september 1996.

Hedmarken herredsrett avsa 29. august 1997 dom med slik domsslutning:

«I saken mellom Den norske Bank ASA og Ideal Eiendom AS:

1. Den norske Bank ASA frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I saken mellom Den norske Bank ASA og Trygve E. Nordby:

1. Den norske Bank ASA frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ideal Eiendom og Trygve Nordby påanket dommen. Saken ble overført til Borgarting lagmannsrett, jf. domstolloven §38, fordi Eidsivating lagmannsrett leiet lokaler av Ideal Eiendom. Borgarting lagmannsrett avsa dom 2. november 1998 med slik domsslutning:

«I forholdet mellom Den norske Bank ASA og Ideal Eiendom AS:

1. Den norske Bank ASA dømmes til å betale til Ideal Eiendom AS 4 848.000 - firemillioneråttehundreogførtiåttetusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent morarente p a fra 4 september 1995 til betaling finner sted.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.

I forholdet mellom Den norske Bank ASA og Trygve Nordby:

1. Den norske Bank ASA dømmes til å betale til Trygve Nordby 979.200 - nihundreogsyttinitusentohundre - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent morarente p a fra 4 september 1995 til betaling finner sted.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Lagmannsretten fant at banken var erstatningsansvarlig for det tap Ideal Eiendom og Trygve Nordby ble påført, idet rådgivningsoppdraget som banken hadde påtatt seg, ikke var utført etter en forsvarlig yrkes- og bransjenorm, og banken hadde opptrådt uaktsomt ved sin plasseringsrådgivning.

DnB har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Saken er noe utvidet for Høyesterett. Banken fastholder at ansvarsgrunnlag ikke finnes. Men dertil hevdes som nye anførsler for Høyesterett at tapet som oppsto ikke var en påregnelig følge av bankens eventuelle feil, og endelig at et eventuelt krav på erstatning er foreldet. Ankemotpartene har på sin side frafalt anførselen for de tidligere retter om at banken er ansvarlig på objektivt grunnlag fordi risikoen ved å investere i Investa-gjeldsbrevene var større enn avtalen mellom partene forutsatte.

Det er for Høyesterett fremlagt atskillig nytt bevismateriale, og det er avhørt flere vitner ved bevisopptak, hvorav syv er nye for Høyesterett.

Den ankende part - Den norske Bank ASA - gjør i det vesentlige gjeldende:

Prinsipalt anføres at det ikke var inngått noen generell rådgivningsavtale, og at bankens oppdrag for ankemotpartene besto i konkrete plasseringer som ble avtalt fra gang til gang. Det er ikke fra ankemotpartene hevdet at banken har utvist uaktsomhet ved utføringen av det enkelte plasseringsoppdrag. Dersom det må legges til grunn at det opprinnelig forelå en generell rådgivnings- og plasseringsavtale, gjøres gjeldende at rådgivningen etter en tid falt bort, slik at det fra januar 1992, da Anne Merethe Kleven overtok for Knut Sandvold som plasseringsrådgiver, aldri var tale om å yte råd i forbindelse med plasseringene.

Under enhver omstendighet har banken ikke utvist uaktsomhet med hensyn til de råd og anbefalinger som ble gitt. Lagmannsrettens vurdering på dette punkt er uriktig, og det er dels bygd på galt faktum. Det er uriktig at investeringene i Investa-gjeldsbrevene sto i en særstilling som eneste usikrede plassering ankemotpartene foretok. Det er også uriktig at Nordby ikke ble gjort oppmerksom på at plasseringen i Investa manglet sikkerhet. Nordby var erfaren med ulike typer obligasjoner og aksjer, og måtte selv forstå den risiko usikrede papirer medførte. Han måtte også ha vært innforstått med at når han fikk høyere renter enn ved bankinnskudd, ville det innebære mindre sikkerhet. Banken hadde ikke påtatt seg noe garantiansvar, og ankemotpartene må selv bære risikoen for det oppståtte tap.

Videre er det en ren misforståelse når lagmannsretten hevder at det fremgikk av Investas årsmelding for 1991 at selskapets egenkapital var tapt. Dette refererte seg til beskattet egenkapital. For Investas soliditet var imidlertid særlig den verdijusterte egenkapital avgjørende. Denne var betryggende helt frem til august 1992. Investas fall kom plutselig - forårsaket av sammenbruddet i det korte pengemarked. Dette hang igjen sammen med at Storebrand innstilte sine betalinger 25. august 1992, likeledes plutselig og uventet, etter at selskapet fikk et akutt behov for kapitaltilførsel i forbindelse med et forsøk på å vinne kontroll over det svenske forsikringsselskapet Skandia. Storebrand lyktes ikke med å oppnå kapital i markedet. Én uke etter Storebrands kollaps måtte Investa gå til skifteretten.

DnB er ikke å bebreide for å ha anbefalt Investa-gjeldsbrevene som et mulig investeringsobjekt. Anbefalingene skjedde på et profesjonelt forsvarlig grunnlag. Bankens interne retningslinjer fastsatte at Finanssenteret på Hamar, der Sandvold arbeidet, ikke utarbeidet egne investeringsråd, men skulle videreformidle de vurderinger som kom fra DnB Fonds, som var en separat del av DnB-konsernet. DnB Fonds' anbefalinger av Investa-gjeldsbrevene skjedde ut fra innhentede informasjoner. Riktignok foretok ikke DnB Fonds egne analyser av Investa, men anbefalingene bygget på at DnB som en av Investas hovedbankforbindelser, helt frem til sommeren 1992 ga Investa åpne kredittlinjer, det vil si at banken vurderte Investa som kredittverdig. Videre hadde DnB Fonds daglig bred kontakt med markedet, og ville kunne registrere eventuelle usikkerheter i markedet i forhold til Investa-papirene. Ytterligere fulgte DnB Fonds de informasjoner Investa selv sendte ut om sin virksomhet. I den saken som 104 investorer anla mot Investas tre eiere og selskapets revisorer, som investorene tapte, fastslår den rettskraftige lagmannsrettsdommen av 22. april 1998 at Investas regnskaper, spesielt årsregnskapet 1991, ikke inneholdt uriktig eller villedende informasjon av betydning for investorene.

Ytterligere hevdes at DnB Fonds fra sommeren 1992 ikke kunne advart mot Investa-papirene, noe som i så fall måtte gjøres overfor alle kundene i DnB Fonds, uten at det ville satt i gang slike ringvirkninger i markedet at investorene ikke ville fått solgt sine papirer. Dette omtales som den såkalte «klistereffekt».

DnB har som konsern ikke satt seg i noen inhabilitetskonflikt ved både å være en av Investas hovedbankforbindelser og å anbefale Investa-gjeldsbrev overfor egne kunder, samt formidle slike gjeldsbrev.

Subsidiært anføres at enkelte av de påberopte ansvarsgrunnlag ikke står i årsakssammenheng med skaden, idet ankemotpartene ville lidt tap uavhengig av de handlinger og unnlatelser som bebreides DnB. Dette gjelder for det forhold at DnB Fonds ikke iverksatte egne analyser av Investa som bakgrunn for rådgivningen til egne kunder. Analyser foretatt inntil august 1992 ville ikke ha frembragt noe negativt, idet Investa fremsto som solid helt frem til slutten av august. Heller ikke manglende advarsel i de siste månedene før sammenbruddet står i årsakssammenheng med skaden, idet den omtalte «klistereffekten» ville ført til at krisen i Investa hadde kommet tidligere, og ingen av investorene ville fått oppgjør.

Ytterligere subsidiært hevdes at erstatningskravene er foreldet. Forliksklage ble tatt ut av Ideal Eiendom 24. juli 1995 og av Trygve Nordby 4. august 1995. Det anføres at foreldelse inntrer tre år etter at det påståtte misligholdet ble begått, jf. foreldelsesloven §3 nr. 2. Krav grunnet på mislighold begått i forhold til Ideal Eiendom før 24. juli 1992 og i forhold til Nordby før 4. august 1992, vil derfor være foreldet.

Den norske Bank ASA har nedlagt følgende påstand:

«I saken mellom Den norske Bank ASA og Ideal Eiendom AS:

1. Den norske Bank ASA frifinnes.

2. Ideal Eiendom AS dømmes til å erstatte Den norske Bank ASAs saksomkostninger for alle instanser med tillegg av 12% årlig rente fra oppfyllelsestidspunktet for Høyesteretts dom til betaling skjer.

I saken mellom Den norske Bank ASA og Trygve E Nordby:

1. Den norske Bank ASA frifinnes.

2. Trygve E Nordby dømmes til å erstatte Den norske Bank ASAs saksomkostninger for alle instanser med tillegg av 12% årlig rente fra oppfyllelsestidspunktet for Høyesteretts dom til betaling skjer.»

Ankemotpartene - Ideal Eiendom AS og Trygve E. Nordby - gjør i det vesentlige gjeldende:

Daværende DnC, nå DnB, og Trygve Nordby inngikk en ikke-formalisert rådgivnings- og plasseringsavtale som omfattet begge ankemotparter. Fordi ingen formell avtale forelå, blir det imidlertid en glidende overgang mellom tolkning av avtalen og vurderingen av bankens opptreden som plasseringsrådgiver mer generelt. Formålet med avtalen var at de betydelige beløp både Ideal Eiendom og Trygve Nordby hadde innestående på særvilkår i banken, skulle plasseres til noe høyere rente, men kortsiktig og med fullt betryggende sikkerhet. DnBs rådgivningsplikt startet fra den første plassering ble foretatt i det kortsiktige pengemarked, og vedvarte uten avbrudd til Investas sammenbrudd 31. august 1992. I den tid penger var plassert i Investa-gjeldsbrev, ga DnB ankemotpartene villedende og utilstrekkelige opplysninger om risikoen ved dette.

Nordby tok imot bankens tilbud om plasseringsbistand i tillit til bankens ekspertise på pengeanbringelser i det korte pengemarked. Han ønsket sikre pengeanbringelser, og dette ble forstått av banken, som i begynnelsen også sørget for plasseringer i pantesikrede obligasjoner eller obligasjoner med bankgaranti. Nordby ble ikke på noe tidspunkt forklart det lavere sikkerhetsnivå til de usikrede Investa-gjeldsbrevene. Dette representerte et brudd på plikter som fulgte av rådgivningsavtalen og det strenge profesjonsansvar som banken var underlagt i sin rådgivningsvirksomhet.

Videre opptrådte DnB Fonds i strid med god bankpraksis ved ikke å foreta egne analyser av Investa med sikte på å kunne rådgi sine investeringskunder. En slik analyse ville vist at Investa, som var tungt eksponert i markeder med betydelig risiko, og avhengig av fortløpende å låne inn penger fra det kortsiktige pengemarked, etter hvert kom i en utsatt situasjon. At disse faktorene innebar risiko, ble tydeligere ut over i 1991 og ytterligere forsterket i 1992. Det dreide seg altså om et stadig mer markert mislighold av bankens plikter i forhold til ankemotpartene.

Det følger ytterligere en spesiell plikt til aktsomhet av bankens dobbeltrolle som bankforbindelse for Investa og samtidig formidler av Investas lånesertifikater og gjeldsbrev. Ved Investas sammenbrudd hadde DnB et samlet krav mot selskapet på ca 1,4 milliarder kroner. Her ligger en mulig habilitetskonflikt som må medføre en skjerpelse av bankens aktsomhetsplikt i forhold til å anbefale Investa-gjeldsbrevene som investeringsobjekt.

Rådgivningsavtalen var inngått med DnCs Hamar-filial - senere DnBs finanssenter for Nord-Hedmark. Men DnC/DnB må anses ansvarlig for feil som begås av alle enheter i banken. Finanssenteret kan ikke påberope til sitt forsvar at det var DnB Fonds som var ansvarlig for innholdet i de råd som skulle gis. Dette følger også av at DnB Fonds må ses som kontraktshjelper for Finanssenteret.

At både Nordby selv og Ideal Eiendom hadde plassert deler av sin formue i aksjer og eierandeler, kan ikke ses som uttrykk for risikovillighet ved investeringer på andre områder. Nordbys uttrykte ønske om høy sikkerhet i pengemarkedet var tvert om begrunnet i å ville spre investeringene og verne deler av dem mot risiko. DnB kunne heller ikke regne med at Nordby var spesielt kyndig i forhold til de plasseringer banken skulle foreta. På dette området var banken ekspert, og Nordby fulgte alltid de forslag banken kom med.

Årsakssammenhengen mellom de ansvarsbetingende investeringsrådene og tapet er ikke tvilsom. Flere uavhengige finansanalytikere i 1991 og 1992 konkluderte med at Investa kunne være et risikofylt selskap. Hadde DnB Fonds foretatt tilsvarende analyse, er det sannsynlig at de hadde kommet til lignende resultat. Det bestrides at «klistereffekten» uansett ville ført til tap.

Erstatningskravene er ikke foreldet. Etter foreldelsesloven §3, som regulerer foreldelse av krav etter kontrakt, begynner fristen i dette tilfellet å løpe først når misligholdet har manifestert seg. Det inntraff ved Investas sammenbrudd 31. august 1992. Dernest dreier det seg om et løpende mislighold av bankens plikter under rådgivningsavtalen helt frem til nevnte dato. Alternativt kan foreldelsesloven §9 påberopes, idet kravet også må ses som et krav på erstatning utenfor kontraktsforhold. Da begynner fristen å løpe først når skadelidte har fått kjennskap til skaden, med andre ord 31. august 1992.

Ideal Eiendom AS og Trygve E. Nordby har nedlagt slik påstand:

«I saken mellom Den norske Bank ASA og Ideal Eiendom AS:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Den norske Bank ASA dømmes til å erstatte Ideal Eiendom AS saksomkostninger for alle instanser.

I saken mellom Den norske Bank ASA og Trygve E. Nordby:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Den norske Bank ASA dømmes til å erstatte Trygve E. Nordbys saksomkostninger for alle instanser.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan også langt på vei slutte meg til lagmannsrettens bedømmelse av ansvarsspørmålet.

Vurderingen av hvorvidt banken har ansvar for ankemotpartenes mislykkede pengeplasseringer, må i utgangspunktet baseres på det oppdrag banken påtok seg, og jeg finner å måtte gå inn på dette oppdraget i en viss detalj.

Banksjefen i DnCs bankfilial på Hamar henvendte seg høsten 1987 til Trygve Nordby og foreslo at Nordby vurderte en plassering av de pengene Ideal Eiendom og han selv hadde i banken, som kunne gi en høyere avkastning. Banksjefen introduserte ham for bankens plasseringsrådgiver, Knut Sandvold, som så de neste tre årene bisto Nordby med plasseringer i det korte pengemarked. Om den innledende kontakten med Nordby har Sandvold forklart følgende i bevisopptak for Høyesterett:

«Vitnet og Nordby hadde flere samtaler om alternative plasseringer av Ideal Eiendoms likvider og samtalene dreide seg mest om omsetningsgjeldsbrev med garanti. Omsetningsgjeldsbrevene skulle være et alternativ til å la pengene stå i banken på konto. Vitnet kan huske at det var et ønske fra Nordbys side om at banken skulle komme opp med alternativer som ga bedre avkastning enn innskudd på konto, men uten at det skulle gå utover sikkerheten.

Vitnet forstod Trygve Nordbys forutsetninger med henhold til plassering av pengene på følgende måte: Det skulle for det første være bedre avkastning enn særvilkårskonto. Plasseringen skulle for det andre være sikker kredittrisikomessig. For det tredje skulle ikke investeringene være bundet opp i langsiktige forpliktelser. Nordby var ved alle investeringer opptatt av alle disse tre forhold. Hvilken rekkefølge Nordby spurte vitnet om disse tingene, kunne variere fra investering til investering.

Vitnet oppfattet Nordby dithen at han hadde bred kunnskap om det register av tjenester banken kunne tilby, men at Nordby ikke hadde detaljkunnskap om verdipapirmarkedet. Vitnet forstod sin og bankens rolle dithen at den var å bistå Nordby i denne sammenheng. Det var banken som i forhold til Nordby kunne mest og som var den profesjonelle på rentebærende papirer.

Rammen for rådgivningen fra banken til Nordby var de rentebærende papirer.»

Nordby uttaler på sin side i sin skriftlige partsforklaring for Høyesterett:

«I årene 1988 - 1991 var det Knut Sandvold som var min kontaktperson i banken når det gjaldt pengeplasseringer. Sandvold og jeg møttes en del ganger - det kan ha vært ca 2 ganger i året. Den klart største delen av vår kontakt foregikk på telefon.

Telefonsamtalene med Sandvold hadde tilknytning til fornyelser av plasseringene. De fleste av samtalene fant sted før en plassering forfalt. Det var normalt Sandvold som ringte for å få greie på om plasseringen skulle fornyes. Noen ganger ble plasseringene fornyet uten at vi først hadde snakket sammen. I de tilfellene snakket vi noen ganger sammen etter fornyelsen. Andre ganger fikk jeg bare brev om at fornyelsen var foretatt.

Samtalene med Sandvold var ganske grundige til å begynne med. Etter hvert ble kontakten mer rutinepreget. Da Anne Kleven overtok som plasseringsrådgiver etter Sandvold i 1992, fortsatte samtalene om fornyelsene å være rutinepreget.

Mine samtaler med Sandvold om plasseringene gikk på flere ting. Ett tema var rentene. Det var for meg et selvsagt poeng at plasseringene skulle gi en bedre avkastning enn innskudd på særvilkår hos DnC/DnB. ...

Et annet tema som var veldig viktig for meg, og som jeg kom inn på en rekke ganger i samtalene med Sandvold, var at plasseringene måtte være helt sikre. Sandvold forsikret meg ved disse anledningene alltid om at jeg kunne være helt trygg. Han begrunnet det blant annet med at de han forholdt seg til i banken hadde sagt til ham at det var helt sikre papirer. Sandvold sa ikke ved noen anledning at jeg måtte være oppmerksom på, eller ta i betraktning, noen risiko for å tape pengene. Ofte var det tvert imot slik at Sandvold begrunnet sin anbefaling om en plassering med at dette var helt trygt. Det gjaldt blant annet for Investa.

...

Det var alltid banken som kom med forslag til hvor pengene kunne plasseres. Jeg hadde ikke noen forutsetning for å komme med forslag om dette. Jeg mener å huske at Sandvold ved noen anledninger nevnte alternative plasseringer i pengemarkedet. Det papiret som ble valgt, var imidlertid alltid det han pekte ut. Det ble heller ikke ved slike anledninger gitt uttrykk for at det var noen forskjell i risikoen.»

Jeg finner stor grad av samsvar mellom disse forklaringene fra de to personene som står nærmest til å klargjøre forholdet mellom banken og Nordby. Og jeg legger til grunn at DnC/DnB påtok seg et løpende oppdrag for Nordby og Ideal Eiendom, der banken skulle gi konkrete råd og deretter plassere pengene i det korte pengemarked. Det var en forutsetning at plasseringen skulle «være sikker kredittrisikomessig», slik Sandvold uttrykker det. Det kan videre ikke være tvilsomt at avtalen omfattet rådgivning innenfor de rentebærende papirer. Det er for øvrig erkjent av banken at Finanssenteret tilbød slik rådgivning, men banken hevder at Nordby ikke tok imot dette tilbud. Jeg finner ikke noe grunnlag i avtaleforholdets tilblivelse for denne anførsel.

Derimot kan det reises spørsmål om avtalen om rådgivning ble amputert eller endog bortfalt da Sandvold i desember 1991 sluttet i banken og plasseringsrådgiver Anne Merethe Kleven tok over hans portefølje. Nordby uttaler at samtalene da «fortsatte ... å være rutinepreget». Kleven uttaler derimot i sin forklaring for Høyesterett:

«Vitnet forklarte på spørsmål fra advokat Sørlie at hun aldri noen gang oppfattet det slik at Nordby benyttet seg av henne som rådgiver med henhold til pengeplasseringsspørsmål. Vitnet forklarte at hun hadde inntrykk av at Nordby kunne vel så meget som henne vedrørende disse spørsmål. Hun tror ikke at det var mye hun i kraft av egen kompetanse kunne bidra med utover praktiske forhold som f.eks hvor man kunne henvende seg for å få videre informasjon.»

Jeg forstår dette dithen at Kleven langt på vei ikke oppfattet det slik at hun hadde noen plikt til å gi Nordby råd, ei heller at han hadde spesielle krav til risikoprofilen ved sine plasseringer. Men så lenge dette ikke har kommet klart til uttrykk overfor Nordby, må det etter min mening legges til grunn at bankens plikter overfor Nordby ikke ble endret ved skifte i bankens personale. Etter bankens retningslinjer var det for øvrig ikke de ansatte ved Finanssenteret som selv skulle gi egne råd. De skulle videreformidle anbefalinger og råd som de fikk fra DnB Fonds. Dette følger uttrykkelig av bankens interne bestemmelser, hvoretter rådgivningen skulle «finne sted i henhold til ajourførte anbefalinger fra DnB Fonds AS».

Jeg finner på bakgrunn av det jeg nå har trukket frem, ikke holdepunkter for at bankens plikter etter plasseringsavtalen er blitt avsvekket i løpet av den perioden plasseringene ble foretatt. Det var tvert om momenter som var egnet til å styrke Nordbys oppfatning om at bankens profesjonelle serviceapparat fullt ut sto bak hans plasseringer. I desember 1989 utbygget som jeg tidligere har nevnt, DnC sin plasseringsveiledning ved å etablere et finanssenter for Hamarregionen, og uttalte da at Finanssenteret skulle «yte en kvalitativt bedre service». Som presentasjon av den nye, sammenslåtte banken DnB ble det i et tilsvarende sirkulærbrev i januar 1990 opplyst at «Den norske Bank får sterke finanssentra i alle landsdeler», og i mars 1990 omtalte DnB seg med «Utvidet servicetilbud, kombinert med høy kompetanse og kvalitet». - Isolert kan det ikke legges så meget i slike markedsføringsutsagn, men når man skal klarlegge hva banken har påtatt seg, kan den ikke motsette seg å bli identifisert med sin markedsføring.

Jeg går etter dette over til å se konkret på Ideal Eiendoms og Nordbys plasseringer i Investa-gjeldsbrev, herunder hvilke råd og anbefalinger som ble gitt.

Den første plasseringen i Investa-gjeldsbrev var på 5 millioner kroner og ble gjort 23. august 1990 av Ideal Eiendom. Deretter ble ytterligere 3 millioner kroner plassert 20. februar 1991. Dette gjeldsbrevet ble senere innløst, mens gjeldsbrevet på 5 millioner kroner, sist fornyet 28. februar 1991 for to måneder og deretter med syv dagers gjensidig oppsigelse, ble stående til akkord ble åpnet. Trygve Nordby foretok på sin side den første plasseringen i Investa-gjeldsbrev 20. mars 1992 med 1 million kroner. Gjeldsbrevet ble fornyet 22. juni 1992 med innfrielse 22. september 1992. Innen da var akkord åpnet i Investa.

Når det gjelder den første plasseringen som ble foretatt 23. august 1990, har plasseringsrådgiver Sandvold ved bevisopptaket forklart følgende:

«Vitnet forklarte at han kunne huske at AS Investa kom opp som et investeringsalternativ etter anbefalinger fra både DnB Fonds sentralt og fra Kapitalformidling. ... Vitnet kan huske at AS Investa ble beskrevet på en slik måte at de på Hamar kontoret vurderte det dithen at AS Investa passet godt til den profil banken ønsket å tilby Nordby. Det var tale om høy sikkerhet, god avkastning og en investering som ikke var bundet opp for lenge. Vitnet kan også huske at det ble nevnt at AS Investa ble anbefalt fremfor Industri og Skipsbanken hvilket vitnet har forklart seg om tidligere, jf over i rettsboken.

...

Når det gjaldt AS Investa spesifikt så var disse gjeldsbrevene helt uten garanti. Vitnet kan likevel huske at det fra DnB Fonds og fra Kapitalformidling ble brukt en rekke argumenter som skulle underbygge at dette likevel var minst like sikkert, herunder at selskapets egenkapitaldekning var på over 50 prosent samt at selskapet ble anbefalt fremfor Industri og Skipsbanken.»

Om bankens fortsatte rådgivning med hensyn til investeringer og fornyinger, har Sandvold forklart:

«Så lenge vitnet satt i stillingen i Finanssenteret ble det verken fra DnB Fonds eller fra andre steder, overfor Hamar kontoret, gitt uttrykk for at risikoen i forbindelse med Investa investeringen endret seg. Vitnet kan da heller ikke se noen grunn til at han overfor Nordby skal ha gitt uttrykk for en slik risikoendring.

Vitnet forklarte at han den gang ikke forventet at Nordby selv ville undersøke noe om Investas virksomhet eller økonomi som sådan. Vitnet viser dels til at det over tid utviklet seg et tillitsforhold mellom han, banken og Nordby, og dels viser vitnet til at han ikke forventet at Nordby selv skulle analysere regnskaper og foreta en profesjonell analyse av selskapet ut over det som følger av folkelig nysgjerrighet med henhold til å følge med i aviser m.m.

Vitnet tror ikke at det noen gang, verken fra sentralt hold eller fra ham, overfor Nordby ble gitt uttrykk for risikomomenter ved Investa, bortsett fra den manglende garanti. Vitnet anså det aldri som en reell fare den gang at Nordby skulle tape pengene sine i Investa.»

Hvorvidt den anbefalingen Sandvold ga var korrekt i august 1990, er det unødvendig for meg å vurdere. Det avgjørende vil være om de råd som lå i bankens fortsatte anbefalinger - som bygde på den første anbefalingen - om investeringer og fornyelser frem til den siste som ble foretatt 22. juni 1992, var aktsomme. Dette må avgjøres ut fra den forutsetning Nordby hadde meddelt banken, som ifølge Sandvolds forklaring var «at banken skulle komme opp med alternativer som ga bedre avkastning enn innskudd på konto, men uten at det skulle gå ut over sikkerheten». Selv om dette ikke tas bokstavelig, betyr det klarligvis at de plasseringsalternativer som banken foreslo, skulle ha en høy sikkerhet.

Etter det som er kommet frem for Høyesterett, er det på det rene at DnB Fonds - som skulle utforme Finanssenterets råd og anbefalinger - ikke kom med noen negative indikasjoner i forhold til Investa. Det må tvert om legges til grunn at Finanssenterets anbefalinger lå bak hver gang Ideal Eiendoms og Nordbys midler ble plassert i Investa-gjeldsbrev. Den siste anbefalingen har etter dette funnet sted ved Nordbys fornyelse 22. juni 1992.

Vurderingen av hvilke krav som må stilles til aktsomheten ved DnBs rådgivning, må ta sitt utgangspunkt i at norsk rett bygger på et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, jf. Rt-1995-1350 og Lødrup: «Lærebok i erstatningsrett» 4. utgave, 1999 side 281-282.

Generelt antar jeg at når det inngås avtale om finansiell rådgivning mellom en bank og en bankkunde, må kunden som alminnelig regel kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning. Ut fra dette fremstår det for meg som lite tvilsomt at Nordby hadde en berettiget forventning om å motta oppdaterte og faglig baserte råd som grunnlag for Finanssenterets plasseringsanbefalinger. Banken må for dette formål ha en organisasjon som fremskaffer nødvendig informasjon til å oppfylle slike krav, som analyserer disse opplysninger ut fra kundens behov, og som bringer resultatene frem til de bankansatte som skal gjennomføre avtalene om rådgivning. De bankansatte som skal gi kundene råd, må utvise en slik aktivitet overfor den enkelte kunde at kunden på sin side er klar over hvilken risiko som til enhver tid er knyttet til hans disposisjon. Også stillingsbeskrivelsen for plasseringsrådgivere i DnB støtter dette. Ett av kravene er: «- at rådgivningstjenesten alltid ytes slik at det er helt klart for kunden hvilken risiko som er knyttet til et produkt ...». Riktignok er denne stillingsbeskrivelsen datert 1. juli 1992, men det er ikke hevdet at rådgivningstjenesten hadde et annet innhold før dette tidspunkt.

Det er opplyst at DnB Fonds baserte sine anbefalinger av Investa på at DnB som långiver og bankforbindelse for Investa fortsatt holdt kredittlinjer åpne, noe som innebar at banken i sin utlånsvirksomhet måtte vurdere Investas soliditet som tilfredsstillende. Dessuten ville DnB Fonds med sin utstrakte kontaktflate overfor markedet raskt fange opp negative signaler fra investorer. DnB Fonds foretok derimot ingen selvstendig analyse av Investa som bakgrunn for sine investeringsanbefalinger overfor kundene.

Spørsmålet er om dette er tilfredsstillende som bakgrunn for de anbefalinger Finanssenteret på Hamar skulle gi.

Her peker jeg først på at DnB Fonds ut fra regler som krevde utskillelse av bankenes fondsmeglervirksomhet, ikke hadde tilgang til DnBs kredittvurderinger av Investa. De vurderinger som lå bak DnBs beslutning om fortsatt å yte kreditt til Investa, var ikke nødvendigvis sammenfallende med de vurderinger en utenforstående investor ville gjøre med hensyn til å plassere penger i Investa. DnB hadde allerede et omfattende engasjement med Investa - på akkordtidspunktet var DnBs fordring på ca 1,4 milliarder kroner. Det er vanskelig å forstå at DnB Fonds kunne se bort fra at DnBs eget engasjement i Investa kunne være et vesentlig element i bankens konklusjoner. Det må også tillegges vekt at DnB Fonds representerte meglervirksomheten til en meget stor forretningsbank, som dertil var en av de største kanalene for formidling av lånepapirer utstedt av Investa. Dette understreker DnB Fonds' egen handleplikt i forhold til sine kunder.

DnB Fonds hadde en omfattende daglig kontakt med markedet, og fikk derved kunnskap om hvordan investorer vurderte selskapets soliditet. Alene vil imidlertid dette ikke kunne være grunnlag for tilstrekkelig kvalifisert rådgivning om slik sikkerhet som Nordby forutsatte. DnB Fonds deltok også på enkelte presentasjoner Investa avholdt. Uten en nærmere påvisning av at DnB Fonds analyserte Investas egeninformasjon, kan heller ikke dette tillegges utslagsgivende vekt. Når det gjelder selskapets egne informasjoner, bemerkes for øvrig at jeg legger til grunn den vurdering som fremgår av Borgarting lagmannsretts dom 22. april 1998 [LB-1995-03002] i saken som de 104 investorene anla, og som DnB påberoper seg i vår sak, nemlig at Investas årsregnskap 1991 ikke inneholdt informasjon som i forhold til investorene var uriktig eller villedende. Men dette blir for meg et helt underordnet element i vurderingen av DnBs rådgiveransvar.

DnB har også påberopt seg at Nordby var erfaren med hensyn til verdipapirer, og måtte forstå at høyere rente innebar mindre sikkerhet. Jeg finner ikke på denne måten å kunne relativisere bankens plikter ved utføring av rådgivningstjenesten. Med mindre det er kommet til uttrykk ved avtaleinngåelsen eller senere at kunden på grunn av egne kunnskaper ikke kommer til å legge vesentlig vekt på bankens råd, er det mitt syn at kravet til bankens aktsomhet i prinsippet må gjelde uavhengig av den enkelte kundes kunnskapsnivå.

Jeg mener etter dette at banken ikke opptrådte tilstrekkelig aktsomt i sin rådgivning overfor Nordby og Ideal Eiendom. Særlig fremhever jeg den manglende aktivitet DnB Fonds utviste for å ha et selvstendig grunnlag for sine plasseringsråd om Investa overfor sine kunder. Så langt finner jeg altså at det foreligger et ansvarsgrunnlag mot DnB i saken.

Det spørsmål gjenstår imidlertid om det hadde påvirket utviklingen dersom DnB Fonds hadde foretatt egne analyser av Investa. DnB hevder at en slik analyse ikke ville ha frembragt noe som kunne skape tvil om Investas kredittverdighet. Vi står her overfor den type hypotetiske begivenhetsforløp der banken må bære bevisbyrden for den usikkerhet som knytter seg til det alternative forløpet, jf. Rt-1996-1718. Jeg kan ikke se at banken har oppfylt en slik bevisbyrde. Jeg nevner at flere analyser av Investa - den eldste fra 10. mars 1991 og foretatt av DnBs kredittavdeling - er gjort kjent for Høyesterett. Disse indikerer, om enn i varierende grad, at Investa innebar en høyere risiko enn det Nordby hadde satt som ramme for sin investering i det korte pengemarked.

I DnBs rapport fra 10. mars 1991 pekes på at Investa var sårbar overfor endringer i de sektorer selskapet hadde investert i, og at Investa var relativt avhengig av det korte pengemarked. Investas største investeringsområder var skip og eiendom. Eiendom hadde lenge hatt en negativ utvikling. Fra høsten 1991 falt skipsindeksen på Oslo Børs brått de neste 12 måneder. I en rapport fra revisjonsfirmaet Price Waterhouse fra høsten 1991 foretas en kraftig nedjustering av Investas beregnede verdijusterte egenkapital - et nøkkeltall i vurderingen av selskapets soliditet. Som kredittgivende bank foretok Christiania Bank og Kreditkasse (heretter CBK) også en slik nedvurdering, men ikke så betydelig, i et kredittnotat fra januar 1992. Bankens administrerende direktør kommenterte ved tildelingen av kredittramme på dette tidspunkt at engasjementet kunne synes noe risikobetont, men samtidig at det var meget attraktivt. Da Investas årsregnskap 1991 ble kjent for CBK i mai 1992, nedgraderte banken Investas kredittrating fra B til D, ifølge opplysninger gitt av tidligere banksjef ter Jung i CBK i hans forklaring for Høyesterett.

Det kan etter dette ikke anses motbevist at en faglig høyt kvalifisert analyse fra DnB Fonds' side også ville ha konkludert med at utlån til Investa innebar en risiko som var markert høyere enn innskudd i bank, iallfall om analysen var foretatt etter at Investas årsmelding fra 1991 var offentliggjort 6. mai 1992.

Jeg finner på denne bakgrunn at det er årsakssammenheng mellom de påpekte svikt og ankemotpartenes tap, idet det legges til grunn at dersom DnB Fonds hadde fremskaffet og analysert opplysninger om Investa og holdt slike analyser ajour og tilgjengelig for bankens plasseringsrådgivere, ville Finanssenteret i god tid før Nordbys siste fornyelse 22. juni 1992 blitt fortalt at Investa ikke lenger tilfredsstilte de krav til sikkerhet som han hadde satt for sine plasseringer. Da disse kravene var de samme for Nordbys personlige plassering som for Ideal Eiendom, må jeg også legge til grunn at Nordby i et slikt tilfelle hadde sagt opp Ideal Eiendoms fordring til betaling syv dager deretter. Jeg tilføyer at dersom plasseringsrådgiver Anne Merethe Kleven ikke hadde bragt de negative opplysningene videre til Nordby forut for hans replassering av penger i Investa, måtte banken være erstatningsansvarlig for den uriktige forståelse Kleven måtte ha av plasseringsavtalen.

Banken har anført at negative råd fra DnB Fonds med hensyn til plassering i Investa-papirer ville ha hatt en såkalt «klistereffekt» som i alle tilfelle ville ha medført tap for ankemotpartene. Dette finner jeg ikke å kunne legge vekt på. Jeg minner om at Nordby hadde satt spesielt høye krav til sikkerhet for sine plasseringer. Det er ikke godtgjort at en påpekning overfor Nordby av at disse krav ikke lenger var oppfylt, ville ha medført at kursen på Investas gjeldsbrev kom til å synke ekstraordinært fort. Jeg tilføyer for øvrig at jeg har vansker med å se i hvilken situasjon en finansiell rådgiver vil kunne anses berettiget til å holde tilbake vital informasjon fra dem som han plikter å rådgi.

Det gjenstår å ta stilling til DnBs siste anførsel, at ansvaret er foreldet. Foreldelsesloven skiller mellom foreldelse av erstatningskrav som oppstår i og utenfor kontrakt. Bygger kravet på mislighold av en kontrakt, foreldes det etter lovens §3 nr. 2 etter tre år regnet fra den dag misligholdet inntrådte. Erstatningskrav utenfor kontraktsforhold foreldes etter lovens §9 også etter tre år, men regnet fra den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige. Etter sin ordlyd omfatter §9 nr. 1 riktignok skadeserstatningskrav generelt, men grensen mot §3 fremgår av §9 nr. 3, hvoretter «krav som springer ut av kontrakt» ikke reguleres av §9, med unntak for krav på eventuell personskade, som er vår sak uvedkommende.

I dette tilfellet anser jeg at ankemotpartenes krav «springer ut av kontrakt» og således etter den uttrykkelige bestemmelsen i §9 nr. 3, reguleres av §3. Slik jeg vurderer nærværende sak, er det avtaleforholdet med banken som er grunnlaget for kravene. Riktignok må denne avtalen suppleres med bakgrunnsstoff om hva som er god og forsvarlig bankpraksis. Men dette har mest karakter av en utfylling av den inngåtte avtalen, jf. i denne retning også Simonsen: Prekontraktuelt ansvar (1997) side 431. Forholdet kan stille seg annerledes dersom vurderingen av medkontrahentens erstatningsbetingende atferd mer har karakter av å stå på egne ben - uavhengig av den inngåtte kontrakt. Avgjørelsen i Rt-1998-740 der foreldelse av et erstatningskrav mot en advokat på grunn av hans uaktsomme forhold ble bedømt etter §9, kan være et eksempel på dette.

Hovedregelen er at foreldelsesfristen i kontraktsforhold løper «fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse», jf. foreldelsesloven §3 nr. 1. Etter lovens forarbeider, Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 53, er regelen i §3 nr. 2 hvoretter foreldelsesfristen ved mislighold regnes «fra den dag da misligholdet inntrer», å anse som en praktisk presisering av hovedregelen i §3 nr. 1. Jeg antar etter dette at §3 nr. 2 må tolkes i lys av hovedregelen i §3 nr. 1, og at misligholdet i vår sak først kan sies å være «inntrådt» når tap på pengeplasseringen er lidt. Selv om banken har brutt sin plikt til aktsom rådgivning på et tidligere tidspunkt, medfører verken rådet eller den investering rådet fører til noen virkning, før et tap oppstår som følge av investeringen. Det er på tapstidspunktet den fordring som ankemotpartene gjør gjeldende, oppstod. Før dette tidspunkt kan fordringen ikke gjøres gjeldende, og fordringshaveren har ingen rett på oppfyllelse, jf. §3 nr. 1. Dette innebærer at foreldelsen begynte sitt løp 31. august 1992 da Investa stanset sine betalinger og søkte akkord. Fordringene er etter dette ikke foreldet.

DnB har ikke fått medhold i sin anke, og må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte sakens omkostninger. Ankemotpartene har inngitt omkostningsoppgave, der omkostningene for Høyesterett utgjør for Ideal Eiendom kr 463.250, hvorav kr 450.000 er salær og for Trygve Nordby kr 92.650, hvorav kr 90.000 er salær. For herredsretten utgjør omkostningene kr 162.728 for Ideal Eiendom og kr 32 867 for Trygve Nordby. For lagmannsretten er omkostningene henholdsvis kr 210.104 og kr 42 021. Endelig er det krevet en viss avsavnsgodtgjørelse basert på 5 % rente for omkostningene i de tidligere instanser på grunn av tiden frem til Høyesteretts dom. Omkostningsoppgaven legges til grunn. Samlet skal etter dette DnB betale i saksomkostninger til Ideal Eiendom kr 872.000 og til Trygve Nordby kr 175.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. I forholdet mellom Den norske Bank ASA og Ideal Eiendom AS stadfestes lagmannsrettens dom punkt 1.

2. I forholdet mellom Den norske Bank ASA og Trygve E. Nordby stadfestes lagmannsrettens dom punkt 1.

3. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Den norske Bank ASA 872.000 - åttehundreogsyttitotusen - kroner til Ideal Eiendom AS og 175.000 - etthundreogsyttifemtusen - kroner til Trygve E. Nordby.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. I forholdet mellom Den norske Bank ASA og Ideal Eiendom AS stadfestes lagmannsrettens dom punkt 1.

2. I forholdet mellom Den norske Bank ASA og Trygve E. Nordby stadfestes lagmannsrettens dom punkt 1.

3. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Den norske Bank ASA 872.000 - åttehundreogsyttitotusen - kroner til Ideal Eiendom AS og 175.000 - etthundreogsyttifemtusen - kroner til Trygve E. Nordby.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.