HR-2000-723 - Rt-2000-1136
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-09 |
| Publisert: | HR-2000-00723 - Rt-2000-1136 (251-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling i åtte uker. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00723, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Bjørn Lillebergen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Gjølstad, Gussgard, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §170a, §172, §185, §388, Straffeloven (1902) §233 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om fortsatt varetektsfengsling i åtte uker etter straffeprosessloven §172.
A, født xx.xx.1976, ble varetektsfengslet ved Voss forhørsretts kjennelse 27. mars 2000, siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Fengslingen er senere forlenget flere ganger.
Bergen forhørsrett avsa 26. mai 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1976 løslates.»
Kjæremål fra påtalemyndigheten ble gitt oppsettende virkning. Gulating lagmannsrett avsa 30. mai 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1976 kan holdes i varetekt frem til torsdag 20 juli kl 1500 om ikke retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 uriktig, og at det foreligger saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Det anføres at lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at alle overtredelser som omfattes av straffeprosessloven §172 er av en slik karakter at løslatelse vil virke støtende overfor allmennheten. Dette er uriktig forståelse av bestemmelsen.
Det synes videre som om lagmannsretten har lagt vekt på at det vil vekke reaksjoner hos allmennheten dersom gjerningspersonen ikke holdes fengslet frem til hovedforhandling. Det er tvil om lagmannsretten her har lagt en korrekt forståelse av straffeprosessloven §172 til grunn. I denne forbindelse vises til kjæremålsutvalgets kjennelse lnr. 1259/1995 der det ble lagt til grunn at forhørsrettens lovtolking ikke var uriktig når forhørsretten uttalte at fengsling etter §172 «først og fremst må begrunnes ut fra hensynet til almenhetens reaksjoner når alvorlige forbrytelser begås uten at det skjer noe umiddelbart».
Denne saken er av meget spesiell karakter. A får meget gode skussmål av familien og i lokalsamfunnet, og møter sympati til tross for den handling han har begått. Varetekten innebærer en stor psykisk belastning, og det er ikke usannsynlig at hans psykiske situasjon endrer seg i negativ retning i løpet av sommermånedene.
Lagmannsrettens uttalelse om at varetektsfengsling må påregnes frem til hovedforhandling hindrer forhørsretten i en fri og selvstendig prøving av fengslingsspørsmålet etter fengslingsperiodens utløp, slik Nilsen har krav på etter straffeprosessloven §185. Dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse.
Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse for å fravike lovens hovedregel om fire ukers fengslingperiode ikke er tilstrekkelig. Lagmannsretten har ikke angitt hvilke særlige omstendigheter som tilsier fengsling ut over fire uker. Dette er en feil som må føre til opphevelse, i alle fall for den del av fengslingsperioden som overstiger fire uker, jf. Rt-1991-838.
Det er lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves forsåvidt gjelder fengsling ut over fire uker.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, og har i oversendelsesskriv uttalt at man ikke har mer å tilføye ut over fengslingsbegjæringen av 25. mai 2000 samt lagmannsrettens begrunnelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget har i flere nyere avgjørelser drøftet hvilke hensyn som har vekt ved praktiseringen av straffeprosessloven §172. Det vises særlig til Rt-1999-2102, Rt-1998-674 og Rt-1996-1032.
Det er etter rettspraksis ikke tvilsomt at det skal skje en nærmere vurdering av om bestemmelsen skal anvendes, også i de tilfeller der grunnvilkårene er oppfylt. Lagmannsretten drøfter ikke omstendighetene i en slik nærmere vurdering i forhold til §172. Derimot gjennomfører lagmannsretten en bred drøftelse av vilkåret om uforholdsmessig inngrep etter straffeprosessloven §170a. De momentene som da er trukket fram i forhold til §170a er lagt bredt opp, og de framstår også som relevante etter §172. Den konkrete vurderingen som er gjort av lagmannsretten, viser også at lagmannsretten har bygget på at det ikke uten videre er slik at fortsatt fengsling skal skje i de tilfeller vilkårene etter §172 er oppfylt. Den konkrete vurderingen her kan utvalget ikke prøve.
Lagmannsretten har uttalt at det er påregnelig at saken kommer opp for pådømmelse tidlig høsten 2000 og at det vil være nødvendig med fortsatt varetektsfengsling. Forsvareren har i sitt kjæremål her i særlig grad vist til kjæremålsutvalgets kjennelse i lnr. 1259/1995. Men der ble et videre kjæremål forkastet, og kjæremålsutvalgets premisser er knappe. I kjennelsen i Rt-1999-2102 på side 2103 er det uttalt: «Ved vurderingen av om fengsling skal benyttes, må samfunnets behov for beskyttelse og rettshåndhevelse avveies mot siktedes interesser. Ved vurderingen må også lengden av den samlede varetektstid tillegges vekt, se Rt-1998-674 med henvisninger til tidligere rettspraksis.»
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten her har bygget på en uriktig lovtolking. Den konkrete vurderingen kan utvalget heller ikke her prøve.
Lagmannsretten har vist til tidsperspektivet i sin vurdering av videre fengsling og i vurderingen av forholdsmessigheten av inngrepet. Dette er et relevant moment i disse vurderingene. Utvalget kan ikke se at dette representerer noen saksbehandlingsfeil, eller at lagmannsretten på dette viset har bundet opp forhørsretten ved senere bedømmelse. Forhørsretten står således fritt til å prøve vilkårene for fengsling ved en ny begjæring.
Etter straffeprosessloven §185 er hovedregelen at fengsling skal skje for en fire ukers fengslingsperiode. Det må foreligge «særlige omstendigheter» for at det skal kunne settes en lengre frist. Lagmannsretten har satt fristen til 8 uker under henvisning til at fornyet prøving etter 4 uker «vil være uten betydning slik denne saken ligger an». Det ligger i dette at retten her mener at det foreligger særlige omstendigheter, og at disse er de samme som retten allerede har drøftet.
Det foreligger etter dette heller ingen saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.