HR-1988-405-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-29 |
| Publisert: | HR-1988-00405k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 405 K/1988, jnr 162/1988 |
| Parter: | Høyanger kommune (advokat Eilert Stang Lund) mot Statkraft (advokat Stig Tufte-Johnsen). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §177, §181, §375, §384, Eigedomsskattelova (1975) |
Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (nå Statkraft) reiste i 1984 søksmål mot Høyanger kommune med påstand om at eiendomsskattetakst avsagt av overtakstnemnda for Høyanger kommune 14. desember 1983 vedkommende statens andel av Høyangerverkene skulle kjennes ugyldig. Årdal og Sunndal Verk A/S reiste tilsvarende søksmål og påstod eiendomsoverskattetaksten opphevet for den delen av anlegget som tilhørte ÅSV. Ytre Sogn herredsrett avsa 7. mars 1986 dom i begge søksmål med slik slutning:
"1. Eiendomsskattetakst, avsagt av overtakstnemnda for Høyanger 14. desember 1983 over Statkrafts og Årdal og Sunndal Verks kraftanlegg og linjer i Høyanger, oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Høyanger kommune anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken i forhold til Årdal og Sunndal Verk A/S falt senere bort, og lagmannsretten avsa 2. mai 1988 dom i ankesaken mellom kommmunen og Statkraft. Dommen har slik slutning:
"1. Høyanger kommune vert frifunnen.
2. Sakskostnader vert ikkje tilkjende."
Om saksomkostningsspørsmålet heter det i dommen:
"Når det gjeld spørsmålet om sakskostnader, har lagmannsretten delt seg i eit fleirtal og eit mindretal. Fleirtalet, lagdommar Eftestøl og ekstraordinær lagdommar Lassen, finn ikkje grunn til at Statkraft skal betala sakskostnader. Etter tvistemålslova §180, andre leden jfr. §172, andre leden, gjer fleirtalet unntak frå hovudregelen, avdi det kunne vera tvil om kor langt Høgsterettsavgjerda i Rt-1987-129 rekk når det gjeld påbod fra Stortinget, og det var difor, meiner fleirtalet, fyllestgjerande grunn for Statkraft til å få prøva saka for lagmannsretten og. - Mindretalet, lagdommar Bruland, finn at det ikkje er tilstrekkeleg grunn til å fråvike hovudregelen i tvistemålslova §172 første ledd, og at kommunen bør tilkjennast sakskostnader for lagmannsretten. Etter resultatet går mindretalet likevel ikkje nærare inn på dette. - Med omsyn til sakskostnadene for heradsretten finn lagmannsretten ikkje grunn til å fastsetja noko anna enn det heradsretten har gjort."
Saksforholdet for øvrig går frem av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Høyanger kommune har påkjært saksomkostningsavgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at avgjørelsen er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd, og at domsgrunnene er ufullstendige.
Høyanger kommune gjorde for lagmannsretten særskilt gjeldende at honorar vedrørende Statkrafts krav om å utvide saken, 12.800 kroner, skulle dekkes uansett utfallet av ankesaken og omkostningsavgjørelsen. Statkraft tok forbehold om å gjøre gjeldende at lov om eiendomsskatt av 6. juni 1975 ble innført i strid med loven bestemmelser i Høyanger kommune. Dette omkostningskrav ble tatt opp i kommunens innledningsforedrag, og gjentatt i omkostningsoppgaven. Kommunen bygde på at forbeholdet ikke var aktuelt når kommunen ikke hadde hørt noe om det innen utløpet av den fristen som var satt etter tvistemålsloven §375. Det var derfor overraskende og medførte ekstra arbeid for kommunen da forbeholdet ble gjort gjeldende fredag 15. april 1988 umiddelbart før hovedforhandlingen tok til 19. april 1988. Flertallet i lagmannsretten nevner ikke dette særskilte kravet om honorar i forbindelse med utvidelse av saken, og kjæremålet gjelder her feil i saksbehandlingen ved at domsgrunnene er mangelfulle. Det går ikke frem av dommen at dette kravet er vurdert av flertallet.
Kommunen anfører videre at lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet er i strid med tvistemålsloven §172 jf §180 annet ledd. Kommunen mener det ikke er tvil om rekkevidden av Høyesteretts dom i Rt-1987-129 i forhold til denne saken. Det vises til lagmannsrettens dom side 3-5. Kommunen skulle vært tilkjent saksomkostninger etter §172 første ledd jf §180 annet ledd, jf eksempelvis Rt-1987-1142. Kommunen har oppfattet Høyesteretts dom som avgjørende for saken. Det vises til førstvoterendes uttalelser om at eiendommen eller anlegget skal verdsettes etter en objektiv bedømmelse, og særlig uttalelsene om historiske kraftpriser, jf Rt-1987-129 på side 132-133. Den "hjemfallspris" Statkraft ønsker lagt til grunn i saken, er usedvanlig (den gjelder bare 4 kraftanlegg med foregrepne hjemfall) og historisk (avtalene er inngått i 60-årene).
Subsidiært gjør kommunen gjeldende at domsgrunnene vedrørende saksomkostningene er ufullstendige, jf tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5, idet de er så kortfattet at kjæremålsutvalget ikke kan prøve lovanvendelsen.
Høyanger kommune har lagt ned slik påstand:
"1. Høyanger kommune tilkjennes sakskostnader kr. 125.610,-.
2. Subsidiært: Gulating lagmannsretts dom oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt angår domsslutningens punkt 2 om sakskostnader.
3. Høyanger kommune tilkjennes kr. 1.800,- i sakskostnader for Kjæremålsutvalget."
Statkraft gjør i tilsvar gjeldende at Høyesteretts dom Rt-1987-129 ikke er avgjørende for saken. Høyesterett avgjør i dommen blant annet at det ved fastsettelsen av salgsverdien av et privat eiet kraftanlegg skal sees bort fra kraftselskapets kraftleieavtaler med industrien. Ved fastsettelse av salgsverdien for kraftverk hjemfalt til staten, mener Statkraft at det må tas hensyn til kraftpriser fastsatt av Stortinget ut fra industripolitiske og samfunnsmessige hensyn. Det er således med hensyn på spørsmålet om eiendomsskattetaksering en avgjørende forskjell mellom denne saken og Høyesteretts avgjørelse. Det har for øvrig fra Statkraft ikke vært bestridt at eiendom eller anlegg skal verdsettes etter en objektiv bedømmelse og at det skal sees bort fra private avtaler om å levere kraft til lav pris. Etter kjæremålsmotpartens syn innebar ikke Høyesteretts avgjørelse noe nytt.
Selv om Statkraft ikke er enig i lagmannsrettens avgjørelse i saken, kan det ikke sees at saksomkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, og domsgrunnene må anses tilstrekkelige til at kjæremålsutvalget kan prøve lovanvendelsen.
Med den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt for sin avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet, hadde den ikke grunn til særskilt å behandle eller nevne at også beløpet på 12.800 kroner ble vurdert som omkostningskravet for øvrig. En avgjørelse etter §172 annet ledd vil bero på om retten finner at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten. Det må følge av dette at avgjørelsen av omkostningsspørsmålet følger en vurdering av saken som sådan, og ikke åpner for en fordeling av kostnadene på anførsler som har ført frem, ikke ført frem eller som eventuelt ikke er opprettholdt, slik den kjærende part synes å forutsette. Kjæremålsmotparten viser som støtte for dette til tvistemålsloven §177, som åpner for en særskilt vurdering av utgifter i visse tilfeller. Bestemmelsen er ikke påberopt, og vil i alle fall åpenbart ikke kunne føre frem.
Foranlediget av den kjærende parts anførsler viser motparten til at det allerede i prosesskriv 6. oktober 1986 ble tatt forbehold om å gjøre gjeldende at lov om eiendomsskatt av 6. juni 1975 ble innført i Høyanger kommune i strid med loven og at dette måtte medføre at eiendomsskatt til Høyanger kommune ikke lovlig kunne skrives ut. Anførslene har etter Statkraft syn atskillig tyngde. Kommunen reiste under den videre saksforberedelsen ikke innvendinger verken vedrørende realiteten i anførselen eller på prosessuelt grunnlag.
I samtale med kommunens prosessfullmektig 15. april 1988 fant kjæremålsmotparten grunn til å nevne at anførselen ble opprettholdt, og det er derfor noe ukorrekt når den kjærende part hevder at anførslene ble "gjort gjeldende" på dette tidspunkt. Ettersom kommunen ikke tidligere hadde reist innvendinger mot å gjøre anførselen gjeldende, kom det som en overraskelse at det først på dette tidspunktet ble reist prosessuelle innsigelser mot anførselen. Innvendingen foranlediget at det ble nødvendig å gå inn på dette spørsmål. Etter nærmere overveielse og vurdering fant Statkraft at det var tvilsomt om anførselen på et rent prosessuelt grunnlag kunne gjøres gjeldende, og dette ble straks meddelt den kjærende part 18. april 1988.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom for så vidt angår domsslutningens pkt 2 stadfestes.
2. Statkraftverkene tilkjennes kr. 1.800,- i saksomkostninger for kjæremålsutvalget."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er enstemmig når det gjelder nektelse av saksomkostninger for herredsretten, mens det er dissens hva angår saksomkostningene for lagmannsretten. Kjæremålet må oppfattes slik at begge avgjørelser angripes, jf bl a at påstanden om tilkjennelse av 125.610 kroner også omfatter 35.133 kroner for herredsretten.
Det er i saken ingen tvil om faktum slik at det i tilfelle er lagmannsrettens tvil om lovanvendelsen som kan begrunne en nektelse av å tilkjenne saksomkostninger i de to instanser, jf tvistemålsloven §180 annet ledd med henvisning til §172 annet ledd.
Lagmannsrettens begrunnelse for ikke å tilkjenne saksomkostninger for herredsretten er kortfattet og mindre treffende på bakgrunn av at Statkraft vant saken der. Men lagmannsretten må forstås slik at når flertallet fant saken rettslig tvilsom for lagmannsretten, var den enn mer tvilsom for herredsretten. Jf at høyesterettsdommen om eiendomsskatten for A/S Tyssefallene ble avsagt 11. februar 1987, mens herredsretten her avsa dom 7. mars 1986. På bakgrunn av den klargjøring som fant sted ved Høyesteretts dom, kan utvalget ikke se at lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet for herredsretten er i strid med loven.
Spørsmålet blir så om lagmannsretten, som avgjorde saken etter at Høyesteretts dom var falt, med rette fant at rettstilstanden fremdeles var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Statkraft til å fastholde søksmålet.
Som presisert i lagmannsrettens dom, stod det for lagmannsretten i virkeligheten bare igjen ett tvistepunkt. Det var spørsmålet om hvilken vekt en skulle legge på at Stortinget hadde fastsatt at Statkraft måtte nytte en særlig lav kraftpris når det leide ut kraftverket til NACO etter avtalen om hjemfall. I saken om Tyssefallene så Høyesterett bort fra private avtaler om å levere kraft til lav pris. Statkraft prosederte på at dette var en avgjørende forskjell. Lagmannsretten var ikke enig i dette. I sin drøftelse - som er enstemmig - kan det ikke ses at lagmannsretten etter Tyssefallsdommen har funnet spørsmålet tvilsomt. Men under saksomkostningsfastsettelsen begrunner flertallet opphevelsen av saksomkostningene slik: "avdi det kunne vara tvil om kor langt Høgsterettsavgjerda i Rt-1987-129 rekk når det gjeld påbod frå Stortinget, og det var difor, meiner fleirtalet, fyllestgjerande grunn for Statkraft til å få prøva saka for lagmannsretten og".
Kjæremålsutvalget bemerker at den omstendighet at Stortinget som statsmakt ut fra industripolitiske hensyn fastsatte en lav kraftpris i dette tilfelle, innebar at saken reiste rettslige spørsmål som ikke var direkte løst i Tyssefalldommen. Selv om sistnevnte dom likevel måtte bli utslagsgivende, kunne de rettslige spørsmål neppe på forhånd uten videre karakteriseres som utvilsomme. Når den tvil som her var til stede sammenholdes med de betydelige verdier saken gjaldt for Statkraft, kan utvalget ikke se at det skjønn lagmannsrettens flertall har utøvet ved bruken av tvistemålsloven §172 annet ledd, er i strid med loven.
Når det gjelder kommunens subsidiære anførsel om tilkjennelse av 12.800 kroner, bemerker utvalget at det etter tvistemålsloven §172 annet ledd ikke antas å være adgang til en delvis tilkjennelse av saksomkostninger, jf Rt-1975-793.
Kjæremålet har ikke ført frem, og Statkraft må i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes saksomkostninger for utvalget. Disse settes til 1.800 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.