HR-1988-442-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-20 |
| Publisert: | HR-1988-00442k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 442 K/1988, jnr 227/1988 |
| Parter: | Voss kommune (advokat Rune Olav Horstad) mot Knut H Hernes (advokat Sjur Vinje). |
| Forfatter: | Christiansen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §197, §402, §30 |
Knut H. Hernes ble ved brev av 1. juli 1987 sagt opp fra sin stilling som bedriftslege hos Voss kommune. Oppsigelsen ble begrunnet med at det var kommet pålegg fra Arbeidstilsynet om innføring av bedriftshelsetjeneste for en del av de kommunale arbeidsplassene. Når kommunen da ble tilknyttet Voss Fellesbedriftshelsetjeneste, ville det ikke lenger være behov for Hernes' deltidsarbeid på sju timer pr uke.
Hernes gikk til søksmål mot kommunen for å få kjent oppsigelsen ugyldig, subsidiært la han ned påstand om erstatning. Ved dom av Bergen byrett 20. april 1988 ble Voss kommune enstemmig frifunnet.
Hernes påanket byrettens dom. I anketilsvaret ba Voss kommune om at det ble avsagt kjennelse i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd om at Hernes skulle fratre sin stilling som bedriftslege i Voss kommune under sakens gang.
Gulating lagmannsrett avsa 29. juli 1988 kjennelse med slik slutning:
Begjæringen om at Knut H Hernes skal fratre sin stilling som bedriftslege for ansatte i Voss kommune under sakens gang, tas ikke tilfølge.
Lagmannsretten tar ved sin rimelighetsvurdering utgangspunkt i avgjørelsene i Rt-1984-400 og Rt-1987-117 og Rt-1987-692, og legger til grunn at oppsigelsen her alene er begrunnet i arbeidsgiverens forhold. Retten finner ut fra sakens dokumenter at Voss kommune ikke har villet gå inn i noen nærmere diskusjon med Hernes om stillingen som tilsynslege ved Hagahaugen rekonvalesentheim, som han ble tilbudt som erstatning for stillingen som bedriftslege i kommunen. Lagmannsretten bemerker videre at "forholdet mellom den nye fellesbedriftshelsetjeneste og Hernes sin stilling som bedriftslege for ansatte i Voss kommune fremstår som uklart, herunder særlig hvorfor Hernes ikke ble kontaktet som mulig kandidat til stilling i den nye ordning. Endelig viser lagmannsretten til opplysningene om at på langt nær alle ansatte i Voss kommune er innmeldt i den nye bedriftshelsetjenesten.
Lagmannsretten kan på dette grunnlag ikke se at hensynene som taler for at Hernes skal fratre sin stilling under sakens gang, er så sterke at de kan forsvare en slik kjennelse i medhold av arbeidsmiljøloven §61, nr. 4 annet ledd. I så måte vises til de ovennevnte høyesterettsavgjørelser om skjønn efter denne bestemmelse".
Voss kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kommunen hevder at lagmannsretten har lagt feil lovanvendelse til grunn når den er kommet til at arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd tredje punktum ikke gir hjemmel for kjennelse om fratreden i dette tilfelle. Hernes mottar driftstilskudd fra kommunen for 37 1/2 t pr uke som allmenpraktiserende lege, har legevakttjeneste som utgjør 12 t pr uke og er av kommunen tilbudt 5 t pr uke med samme lønn pr time som han hadde som bedriftslege. Han vil derfor - enten han mottar det siste tilbud eller ikke - ha arbeid ut over ordinær arbeidsuke.
Kommunen har ved overgangen til Voss Fellesbedriftshelsetjeneste ikke lenger behov for å ha Hernes ansatt som bedriftslege. Den finner det urimelig at Hernes skal få betaling uten at han yter en gjentjeneste som Voss kommune har behov for. Ved å avstå en alternativ stilling på 5 t pr uke, har han langt på vei selv bidratt til å komme i den situasjon som er oppstått. Voss kommune har begrenset økonomi og ekstra bruk av midler vil kunne få konsekvenser for kommunens service forøvrig.
Det pekes på at Voss Fellesbedriftshelsetjeneste er en egen juridisk person hvor Voss kommune ikke har noen innvirkning på ansettelsesforholdene. Voss kommune har således ingen mulighet til å tilby Hernes en stilling innen denne tjenesten.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
Knut H. Hernes, Voss, må fratre sin stilling som bedriftslege i Voss kommune fra den tid retten bestemmer.
Når det gjelder saksomkostninger for kjæremålsutvalget bemerker kommunen at dette spørsmål kan utstå til endelig behandling av saken i Gulating lagmannsrett.
Kjæremotparten, Knut H Hernes, hevder at den kjærende parts fremstilling gir et skjevt bilde av saken. Det er etter Hernes' oppfatning fremdeles behov for hans tjenester i kommunen da Fellesbedriftshelsetjenesten har manglet leger. Det er også bare en del av de ansatte i kommunen som er tilknyttet denne tjenesten.
Hernes har etter dommen i Bergen byrett kontaktet kommunen og gjort oppmerksom på at han fortsatt står til disposisjon.
Han opplyser at hans legevakttjeneste er hjemmevakt ca 12 timer pr uke, og det betales bare for 3 timer. Det bestrides at det ved rimelighetsvurderingen kan tas hensyn til det såkalte tilbud om 5 timer ved Hagahaugen rekonvalesentheim. Han kan ikke være forpliktet til å ta denne stilling, som han heller ikke har fått tiltrekkelige opplysninger om.
Kjæremotparten legger ned slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse av 29. juli 1988 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 1.800,-.
I et senere prosesskriv fremlegger Voss kommune brev av 10. september 1988 fra Voss Fellesbedriftshelsetjeneste hvor denne redgjør for sin målsetting og virksomhet i kommunen. I selve prosesskriftet understreker kommunen at bedriftshelsetjenesten er et arbeidsmiljørettet tiltak med utgangspunkt særlig i arbeidsmiljøloven §30 og bestemmelsene om verne- og miljøarbeid i virksomheten. Dette er noe annet enn ordningen med personallege, men er et rent velferdstiltak for kommunens ansatte og ingen lovbestemt plikt.
Ifølge kommunen har Hernes aldri konkretisert hva han ønsket å forhandle om når det gjaldt stillinger ved rekonvalesentheimen. Kommunen oppfattet ham derhen at han ønsket å forhandle om stillingens størrelse og betalingsbetingelser. Det siste følger imidlertid av tariffavtaler, og det er kommunestyret - og ikke administrasjonen - som fastsetter stillingens størrelse. Stillingen er for øvrig nå besatt.
Kjæremotparten har deretter gjort oppmerksom på at han ikke samtykker i at brevet fra Voss Fellesbedriftshelsetjenste blir fremlagt i saken. Det anføres ellers at det er uriktig at det ikke lenger vil være behov for Hernes ved siden av bedriftshelsetjenesten, og at kommunens anførsler om tilsynslegestillingen snur forholdet på hodet. Saksomkostningspåstanden er endelig økt med 650 kroner.
Voss kommune har i prosesskrift av 7. oktober 1988 bedt om at bedriftslege Ole Miltzow Thorseth og styreformannen Magne J Kalstad, begge ved Voss Fellesbedriftshelsetjeneste, blir avhørt ved bevisopptak til bruk for utvalget, jf tvistemålsloven §402 i f. De bes forklare seg med utgangspunkt i forannevnte brev av 10 september 1988.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kommunen har som nevnt som vedlegg til et prosesskrift oversendt et notat fra Voss Fellesbedriftshelsetjeneste, som er utarbeidet i anledning av saken. Da kjæremotparten ikke har samtykket i at erklæringen kan brukes av utvalget, er den tatt ut av saken og sendt tilbake til kommunens advokat, jf tvistemålsloven §197.
Kommunen har senere anmodet om at det holdes bevisopptak for innhentelse av opplysninger som finnes i erklæringen. Utvalget har etter sitt syn på saken ikke funnet grunn til å etterkomme denne begjæring, jf tvistemålsloven §402.
Vilkåret for at kommunen skal få medhold i sitt krav om at Hernes skal fratre sin stilling under saken om oppsigelsens gyldighet, er etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledds tredje punktum at «retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling». Det er ubestridt at oppsigelsen i dette tilfelle alene er begrunnet i kommunens forholdt, og at rimelighetsvurderingen i slike tilfelle etter lovforarbeidene som regel må føre til at arbeidsgiverens krav ikke kan tas til følge, jf bl a Rt-1984-400. Som understreket i samme avgjørelse, innebærer imidlertid ikke dette at retten helt vil være avskåret fra å foreta den rimelighetsvurdering som følger av loven ordlyd. Videre kan det vises til avgjørelse i Rt-1987-117, hvor det heter at det er klart at konsekvensene for arbeidstakeren og bedriften av at arbeidstakeren henholdsvis får stå i stillingen eller må fratre denne, må være helt sentralt i rimelighetsvurderingen. Utvalget er i motsetning til lagmannsretten kommet til at det i dette tilfelle vil være urimelig å opprettholde arbeidsforholdet under behandlingen av oppsigelsessaken.
Det er her tale om en deltidsstilling på 7 timer pr uke for en arbeidstaker som ellers er i full privat legevirksomhet med tilskudd fra kommunen for 37 1/2 time pr uke og med betalt legevaktstjeneste (hjemmevakt ca 12 timer pr uke, og med betaling for 3 timer). Utvalget legger videre til grunn at deltidsstillingen som kontrollege i kommunen er blitt overflødig pga et offentlig påbud om innføring av bedriftshelsetjeneste, og at kommunen ikke hadde noen mulighet for å la Hernes inngå i denne tjenesten. Endelig finner utvalget i motsetning til lagmannsretten at Hernes ville hatt mulighet for å kompensere 5 av de nevnte 7 timer ved en annen legestilling i kommunen, dersom han hadde vært interessert i en slik løsning. Konsekvensene for Hernes av en fratreden under oppsigelsessaken er da etter utvalgets mening ikke av en slik tyngde at det er rimelig at kommunen fortsatt skal betale ham lønn, mens oppsigelsessaken er under behandling. I medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledds siste punktum fastsettes fratredelsestidspunktet til 15. november 1988.
I samsvar med kommunens ønske utstår spørsmålet om saksomkostninger til den avgjørelse som avslutter oppsigelsessaken, jf tvistemålsloven §179 første ledd i f.
Kjennelsen er enstemmig.