HR-1991-121-B - Rt-1991-990
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-18 |
| Publisert: | HR-1991-00121-B - Rt-1991-990 (356-91) |
| Stikkord: | Narkotika |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1991-00121 B, L.nr. 121B/1991, snr. 163/1991. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Gunnar S. Andreassen mot A (Forsvarer: advokat Kjell Myrland - til prøve). |
| Forfatter: | Gjølstad, Skåre, Aasland, Lund, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §297, EMK (1999), EMK (1999), Straffeloven (1902) §162, Aksjeskatteloven (1969) §297, Lov om nordisk vitneplikt (1975), §115, §123 |
Dommer Gjølstad: Agder lagmannsrett avsa 14. juni 1991 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1955, vert dømd for eit brotsverk mot straffeloven §162 andre leden, jf. fyrste og femte leden, til ei straff av fengsel i 1 - eitt - år og 3 - månader. I straffa går det frå 200 - tohundre - dagar for den tid han har sete i varetektsfengsel.
2. Sakskostnader vert ikke pålagde."
Når det gjelder det nærmere saksforhold, viser jeg til dommen.
Domfelte har anket over saksbehandlingen. Anken omfattet opprinnelig også straffutmålingen, men denne del av anken er trukket tilbake i forbindelse med at domfelte nå har utholdt henimot 2/3 av straffen i varetekt.
Saksbehandlingsanken gjelder det forhold at lagmannsretten - riktignok under dissens - mot domfeltes protest tillot opp- lesning av politiforklaringer og rettslige forklaringer fra ett etter domfeltes syn svært sentralt vitne, B. Det dreier seg om forklaringer avgitt i Danmark i forbindelse med strafforfølgning mot B for medvirkning til den narkotikaforbrytelse denne saken gjelder. Avhørene er foretatt uten at domfelte eller hans forsvarer har vært til stede og hatt anledning til å stille spørsmål. Domfelte har påberopt seg bestemmelsene i straffeprosessloven §297 og spesielt art 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950.
Anken kan ikke føre frem.
Domfelte er funnet skyldig i medvirkning til innførsel av ca 2 kg hasj fra Danmark til Norge.
Domfelte som er født i Chile, har vært bosatt i Danmark siden 1978 og har arbeidet i Norge i perioder. Han har erkjent å ha formidlet kontakt om kjøp av hasj mellom Chile, bosatt i Y, og en dansk leverandør, B. Domfelte har i den forbindelse henvendt seg til B og hatt flere møter med ham, og han har hatt flere telefonsamtaler med C. Det har ikke vært direkte kontakt mellom B og C.
Hasjpartiet ble fraktet til Norge av Bs søster med ferge til Y 28. november 1990. Partiet ble beslaglagt ved ankomsten. Domfelte og B var kommet til Y med ferge dagen før - angivelig uten å være i følge. Da fergen la til land i Y denne dag, var C sammen med en yngre bror i området ved fergeterminalen. Disse ble visitert av tollvesenet. Sistnevnte hadde på seg USD 17.800,-. På C ble det funnet en lapp med en rekke tall med omregninger av amerikansk valuta til norske penger. På lappen så det ut til å ha stått "3 kg=", men dette var forsøkt strøket ut. Et nummer, som viste seg å være domfeltes telefonnummer i Danmark, sto også der.
Lagmannsretten har i forbindelse med straffutmålingen gjort utførlig rede for saksforholdet. Retten har lagt til grunn at B hadde lovet at det skulle komme hasj med fergen 27. november 1990 og at domfelte formidlet dette videre til C. Dette er også i samsvar med hva domfelte forklarte for politiet etter pågripelsen, men som han senere har fragått.
Domfelte gjør gjeldende at han på bakgrunn av uttalelser B skal ha kommet med til ham, ikke trodde det ville bli noe av narkotikatransaksjonen. Dette hevder han kunne ha blitt belyst og utdypet om han var gitt anledning til å stille spørsmål ved avhør av B.
B var stevnet som vitne av lagmannsretten etter forsvarerens anmodning og i henhold til bestemmelsene i lov om nordisk vitneplikt. Under første dag av rettsforhandlingene ble det imidlertid opplyst at vitnet ikke ville møte.
Etter at den øvrige bevisførsel for lagmannsretten var avsluttet, krevde statsadvokaten under henvisning til straffeprosessloven §297 å få lese opp to politiforklaringer og tre rettslige forklaringer avgitt av B. Som jeg allerede har nevnt, motsatte domfeltes forsvarer seg opplesning under henvisning til bestemmelsene i Menneskerettighetskonvensjonen. Lagmannsrettens flertall påpekte at Bs forklaringer måtte holdes sammen med det tiltalte og andre vitner hadde forklart, og at det da ikke ville innebære brudd på konvensjonen å tillate opplesning. Mindretallet viste til at forklaringene var avgitt i forbindelse med strafforfølgning mot B selv, og at det da ikke kunne være i overensstemmelse med tiltaltes krav etter konvensjonen om disse ble benyttet som bevis i saken.
Jeg peker på at B som ikke hadde fått sitt forhold pådømt, ikke hadde plikt til å forklare seg i straffesaken mot domfelte jf straffeprosessloven §123. For øvrig nevnes at regelen i straffeprosessloven §115 om avhenting av vitner ikke gjelder overfor vitner som oppholder seg utenfor Norge, jf. §4 annet ledd i loven om nordisk vitneplikt. Jeg finner det ikke tvilsomt at betingelsene i straffeprosessloven §297 for opplesning av Bs forklaringer var oppfylt. Jeg kan heller ikke se at saksbehandlingen var i strid med Menneskerettighetskonvensjonen.
Når det gjelder innholdet i og rekkevidden av de påberopte konvensjonsbestemmelser, viser jeg til Rt-1990-312 og Rt-1990-319 og særlig til det som er uttalt i kjennelse i Rt-1990-1221 på 1225:
"Når man skal avgjøre spørsmålet om avskjæring av bevis, må det foretas en totalvurdering på grunnlag av bestemmelsene i Menneskerettighetskonvensjonen art. 6 nr. 3 bokstav d forstått i lys av hovedbestemmelsen i art. 6 nr. 1. I vurderingen av om det bevis som kreves avskåret må antas å være av vesentlig betydning, står samspillet med de øvrige bevis i saken sentralt."
I foreliggende sak hadde tiltalte selv forklart seg og det var foretatt en omfattende bevisførsel forut for dokumentasjonen av Bs forklaringer. Både C og hans bror forklarte seg for lagmannsretten. Videre ble ført som vitner to tollbetjenter som hadde observert brødrene C og D og domfelte i havneområdet i Y 27. november 1990 og en politibetjent som hadde foretatt politiavhør av domfelte. Den beslaglagte lapp ble dokumentert. Forsvareren dokumenterte dessuten deler av forklaring avgitt av Bs søster. I lys av det som forelå kunne Bs forklaring bare tjene til å utfylle bildet av hendelsesforløpet. Etter min mening må det være klart at domfellelsen her ikke hovedsaklig kan være bygget på Bs forklaring.
I tilknytning til anførslene vedrørende straffeprosessloven §297 og Menneskerettighetskonvensjonen har forsvareren også trukket frem enkelte andre lovbestemmelser og omstendigheter. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Jeg kan ikke se at grunnleggende krav til prosessordningen, i Menneskerettighetskonvensjonen uttrykt som et krav om "fair trial", er blitt krenket i denne saken.
Domfelte har etter lagmannsrettens dom sittet 96 dager i varetekt og tilkommer varetektsfradrag med 296 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 296 - tohundreognittiseks - dager for varetektsfengsel.