HR-1992-70-B - Rt-1992-615
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-13 |
| Publisert: | HR-1992-00070-B - Rt-1992-615 (183-92) |
| Stikkord: | Dyrevern, Rettighetstap, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00070 B, Lnr 70B/1992, snr 172/1991. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Vidar Helgheim mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Skåre, Gussgard, Dolva, Holmøy, Dissens: Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §64, Dyrevernloven (1974) §2, §31, §32, §4, §5, §61, Dyrevernloven (1935) §16, Veitrafikkloven (1965) §33 |
Dommer Skåre: Bergen byrett avsa 21 august 1991 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av dyrevernloven, lov nr. 73 av 20. desember 1974, §2, §4, §5, jfr. §31, jfr. §32. Hun fradømmes retten til å ha hund i 3 - tre - år fra oktober 1989. Dommen er fellesdom med Bergen forhørsretts dom av 10. oktober 1990, jfr. straffeloven §64."
Om saksforholdet og den domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner. Jeg bemerker at Bergen forhørsretts dom av 10 oktober 1990 lød på fengsel i 7 måneder hvorav 120 dager ble gjort betinget. Byrettens dom av 21 august 1991 gjør ingen endring i den straff som her er fastsatt, men rettighetstapet blir et tillegg til forhørsrettens dom.
Domfelte har begjært fornyet behandling for så vidt gjelder rettighetstapet, subsidiært har hun anket. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet å samtykke til fornyet behandling, men henviste anken til Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Rettighetstapet har sin bakgrunn i domfeltes vanrøkt av to hunder. Ved inspeksjon fra dyrevernnemnda i juli 1989 ble funnet at hun hadde to hunder i et loftsrom. Det lå store mengder ekskrementer og urin på gulvet. Forholdet ble anmeldt og domfelte ble tilskrevet av dyrevernnemnda. I brevet er det sagt at det ville bli foretatt nye inspeksjoner, og domfelte ble gjort oppmerksom på at ved gjentatte overtredelser av dyrevernloven var det anledning til å reise sak om rettighetstap etter §32.
Det ble foretatt ny inspeksjon i oktober. Også denne gang var det urin og ekskrementer over hele gulvet. Det er lagt til grunn av byretten at vanrøkten av hundene har sammenheng med hennes misbruk av narkotika.
Etter dyrevernloven §32 kan den som "på serleg grov måte eller meir enn ein gong (har) brote føresegn gjeven i eller med heimel i denne lova" fradømmes retten til å eie eller ha dyr. Byretten har bygget på det sistnevnte av de to alternativer. I anken hevdes det at det ikke er adgang til dette når vedkommende ikke tidligere er straffedømt for overtredelse av dyrevernloven.
Jeg kan ikke se at ordlyden gir holdepunkter for denne tolking og jeg kan heller ikke se at den har tilstrekkelig støtte i praksis og lovforarbeidene.
I dyrevernloven av 1935, slik den opprinnelig ble vedtatt, gjaldt §16 første ledd straff. Etter annet ledd kunne den dømte "i sers grove tilfelle" eller "når det tek seg uppatt", fradømmes retten til å holde dyr. Det er mulig at gjentakelsesalternativet måtte anses knyttet til en forutsetning om at vedkommende tidligere var straffet for overtredelse av dyrevernloven. Forarbeidene gir støtte for at dette var meningen.
De endringer i dyrevernloven som ble foretatt ved lov 29 juni 1951 hadde imidlertid som formål å løsrive rettighetstapet fra forutsetningen om at vedkommende kunne straffes. Bestemmelsen om rettighetstap ble skilt ut som egen paragraf - §16a - og i §16a første ledd i.f. ble bestemt at retten til å holde dyr kan fradømmes selv om de subjektive vilkår for straff ikke var til stede. Når det på denne måten ble åpnet adgang til særskilt sak om rettighetstap selv om vilkårene for straff ikke var til stede, kan det ikke ha vært noen forutsetning for bruk av gjentakelsesalternativet at tidligere overtredelser var slått fast i straffedom. §32 i den gjeldende lov stemmer i hovedsak med §16a i den tidligere lov.
Det er imidlertid ikke gitt at alternativet "meir enn ein gong" har større selvstendig betydning. Det må alltid vurderes om det er rimelig grunn til å anvende rettighetstap, og det vil ikke være avgjørende at vedkommende tidligere har overtrådt dyrevernloven: I en samlet vurdering må legges vekt på hva det tidligere lovbrudd besto i og om det ligger langt tilbake i tid. På denne måte kan det som er konstatert ved tidligere befaringer, og advarsler som er gitt, få betydning for vurderingen av hvor alvorlig man skal anse forholdet totalt sett.
Jeg mener at de opplysninger som er gitt i byrettens dom om hundeholdet, dyrevernnemndas advarsel og om domfeltes personlige forhold gir grunnlag for å fastsette rettighetstap for 3 år, slik det er gjort i byrettens dom.
Saken er reist som en sak om rettighetstap alene, og rettighetstapet bør derfor fastsettes som en tilleggsdom til Bergen forhørsretts dom av 10 oktober 1990.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1965, fradømmes i medhold av lov 20 desember 1974 nr 73 om dyrevern §32, for et tidsrom av 3 - tre - år retten til å ha hund.
Dommen er et tillegg til Bergen forhørsretts dom av 10 oktober 1990, jfr straffeloven §64.
Dommer Bugge: Jeg vil ta domfeltes anke over lovanvendelsen til følge. Etter min mening må dyrevernloven §32, når den gir adgang til å fradømme retten til å holde dyr i tilfelle hvor den tiltalte har forbrutt seg mot loven "meir enn ein gong", forståes slik at han eller hun tidligere må være straffedømt - eller iallfall dømt - for slikt lovbrudd.
Dyrevernloven §32 går tilbake til §16 annet ledd i den tidligere lov av 7 juni 1935 om dyrevern. Her het det at
"I sers grove tilfelle, og når det tek seg uppatt" kunne den dømte fradømmes retten til bl.a. å ha eller stelle med husdyr for en viss tid eller for alltid. Etter forarbeidene var det ingen tvil om at bestemmelsen forutsatte at det forelå en tidligere straffedom. I Ot prp nr 3 for 1935, på side 19 første spalte, uttales det således om den foreslåtte §16:
"Hvad angår den foreslåtte bestemmelse om forbud mot husdyrhold, så har man fått erfaring for at en slik bestemmelse vil være høist påkrevet. Det er nemlig personer som gjentagne ganger er straffet for mishandling av husdyr, og i slike tilfeller, da det har vist sig at straff ikke nytter, er forbud mot å holde dyr den eneste effektive utvei, hvis man vil komme dyrplageriet til livs."
Etter min oppfatning måtte også lovteksten forståes på denne måten.
I 1951 ble §16 endret og annet ledd erstattet med en ny §16a. Nå var vilkåret formulert slik at det var den som hadde forbrutt seg "på sers grov måte eller meir enn ein gong" som kunne fradømmes retten til å holde husdyr. Ordlyden var altså så godt som identisk med den man finner i den nåværende §32. Av forarbeidene til lovendringen fremgår det at formålet var å åpne adgang til å fradømme eier eller besitter av husdyr retten selv om han, av en eller annen grunn, ikke kunne straffes for brudd på loven. Det er ikke under forberedelsen av endringsloven uttalt noe som tyder på at man mente å endre vilkåret om at det - utover de særlig grove tilfelle - måtte foreligge en tidligere straffedom eller iallfall være fastslått ved en tidligere dom, at den tiltalte hadde brutt loven. Spørsmålet om å endre dette materielle vilkår for rettighetsfradømmelse er i det hele ikke nevnt i lovforarbeidene fra 1951.
Spørsmålet er heller ikke tatt opp i forarbeidene til vår nåværende dyrevernlov av 1974. Slik §32 her er utformet, må man gå ut fra at den for så vidt skal ha samme rekkevidde som §16a i den tidligere lov. Dette forstår jeg at førstvoterende, i og for seg, er enig i.
Lovgivningshistorien taler således etter min oppfatning mot å tolke §32 slik at rettighetstap kan idømmes selv om det ikke er overgått dyreeieren noen tidligere dom. Jeg ser naturligvis at ordlyden ikke er til hinder for å gi bestemmelsen en slik anvendelse. Jeg mener imidlertid at det er enkelte andre betraktninger som taler mot dette:
For det første: Den vanlige ordning etter vår lovgivning er at når det etableres en særskilt, skjerpet reaksjon ved gjentatt lovbrudd, kreves det at den skyldige tidligere er dømt - straffedømt - for lovbruddet. Dette gjelder etter den alminnelige bestemmelse i straffeloven §61, og eksempelvis etter vegtrafikkloven §33 nr 4 om inndragning av førerkort for alltid ved gjentatt promillekjøring. Tanken er at den domfelte skal ha fått en påminnelse fra rettsapparatet om å holde seg på rett vei, før man lar den skjerpede reaksjon ramme ham eller henne.
Dernest: Selv om det ikke tidligere har vært tatt direkte standpunkt til det lovanvendelsesspørsmål vi har for oss, er det etter min mening av interesse at i alle tidligere tilfelle hvor Høyesterett etter lovendringen i 1951 har gjort bruk av adgangen til å fradømme retten til å holde dyr i gjentagelsestilfelle, har det faktisk alltid foreligget en tidligere dom mot tiltalte for brudd på dyrevernloven. Jeg viser til avgjørelsene i Rt-1958-95, Rt-1972-1265, Rt-1974-1106 og Rt-1990-974.
For det tredje: Når flere suksessive brudd mot dyrevernloven skal pådømmes, må retten ta standpunkt til om det foreligger flere selvstendige overtredelser, eller et fortsatt, sammenhengende forhold. Med førstvoterendes lovtolkning vil retten til å holde dyr i medhold av §32 - om ikke forholdet samlet kan betegnes som "sers grovt" - kunne fradømmes i det første tilfellet, men ikke i det annet. Jeg synes ikke dette gir god sammenheng.
Jeg innser nok at den praktiske betydning av om lovtolkningsspørsmålet løses i den ene eller den annen retning, kanskje ikke er så stor; - har den domfelte forbrutt seg mot loven "meir enn ein gong", vil lovbruddet lettere bli ansett som "sers grovt", slik at retten til å holde dyr kan fradømmes selv om det ikke foreligger noen tidligere dom. I vår sak har imidlertid byretten ikke funnet å kunne anse domfeltes forhold som "sers grovt", og heller ikke jeg finner grunnlag for dette.
Jeg stemmer etter dette for at domfelte ikke fradømmes retten til å ha hund.
Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Skåre.
Dommer Dolva: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
A, født xx.xx.1965, fradømmes i medhold av lov 20 desember 1974 nr 73 om dyrevern §32, for et tidsrom av 3 - tre - år retten til å ha hund.
Dommen er et tillegg til Bergen forhørsretts dom av 10 oktober 1990, jfr straffeloven §64.