HR-1993-59-B - Rt-1993-537

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1993-05-05
Publisert:	HR-1993-00059-B - Rt-1993-537 (205-93)
Stikkord:	(Bratholm-kjennelsen), Strafferett, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet, Lovanvendelse
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om mortifikasjon for ærekrenkende utsagn. Bakgrunnen for saken var at to tidligere ledere i Norsk Politiforbund og Bergen Politilag hadde fremsatt ærekrenkende utsagn i debatt om politivold, etter at professor Anders Bratholm hadde gjort publisert rapport som var kritisk til Bergen politikammers voldsbruk. Høyesterett kom til at 2 utsagn ikke var ærekrenkende, men at 5 utsagn ga grunnlag for mortifikasjon. Dissens: 4-1 (sakskostnader)
Saksgang:	Oslo byrett 07.10.1992 - Høyesterett HR-1993-00059B, snr 244/1992
Parter:	1. Arnold Nilsen, 2. Jan Gerhard Johnsen (advokat Johan Hjort) mot Anders Bratholm (advokat Ole Jakob Bae)
Forfatter:	Schei, Gussgard, Skåre, Holmøy, Dissens: Bugge
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, §250, §253, Grunnloven (1814) §100, Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180, Straffeprosessloven (1981) §434, §440, EMKN A10

Dommer Schei: I privat mortifikasjonssøksmål, med professor Anders Bratholm som saksøker og politiinspektør Arnold Nilsen og politibetjent Jan Gerhard Johnsen - tidligere formenn i henholdsvis Norsk Politiforbund og Bergen Politilag - som saksøkte, avsa Oslo byrett den 7 oktober 1992 dom med slik domsslutning:

"I. Følgende utsagn fra Jan G. Johnsen mortifiseres:

"Han karakteriserer professor Bratholms nye rapport om politivold ved Bergen politikammer for regelrett desinformasjon for å skade politiet."

"Inntil det motsatte er bevist, vil jeg karakterisere dette som bevisst løgn."

"Det må ligge andre motiver bak. Det virker som hensikten har vært å svekke tilliten til politiet."

II. Følgende utsagn fra Arnold Nilsen mortifiseres:

"Etter min mening er man nå over på en form for piratvirksomhet og privat etterforskning, hvor man med god grunn kan spørre etter hederligheten i motivene."

"Norsk Politiforbund vil ikke akseptere ... privat etterforskning i stor stil av dilettanter for å fabrikkere politivoldspåstander som så offentliggjøres."

III. Arnold Nilsen frifinnes for Anders Bratholms krav om mortifikasjon av følgende utsagn:

"Jeg leter etter motivene bak slike beskyldninger. Det kan i hvert fall ikke være i rettssikkerhetens og borgernes interesse å skape slike problemer for en helt etat.

"Han karakteriserte verbal vold mot politiet som et forsøk på å undergrave politiets verdighet og autoritet."

IV. Jan G. Johnsen frifinnes for Anders Bratholms oppreisningskrav.

V. Arnold Nilsen dømmes til å betale kr 25.000,- i oppreisning til Anders Bratholm.

VI. Jan G. Johnsen dømmes til å betale kr 168.541,91 i saksomkostninger til Anders Bratholm.

VII. Arnold Nilsen dømmes til å betale kr 112.365,83 i saksomkostninger til Anders Bratholm.

VIII. Oppfyllelsesfristen for postene V-VII er to uker fra forkynnelsen av dommen."

På ett punkt er dommen avsagt under dissens. En av meddommerne stemte for frifinnelse for så vidt gjelder det første utsagnet fra Arnold Nilsen som er mortifisert.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom.

Jeg nevner at kravene fra Bratholm mot Johnsen og Nilsen, var fremmet i to selvstendige søksmål, henholdsvis ved Bergen og Oslo byrett. Etter overføring ble sakene i 1991 forenet til felles behandling ved Oslo byrett. Videre nevner jeg at det før Bratholm anla søksmål mot Johnsen og Nilsen, var reist sak mot ham fra Norsk Politiforbund og Bergen Politilag. Dette søksmålet - av partene til dels betegnet som "hovedsaken" - ble reist ved stevning av 11 juli 1988. Det gjaldt krav om mortifikasjon av utsagn Bratholm hadde kommet med i en stensilbok utgitt i november 1986. Saksøkerne frafalt senere hovedsaken, og den ble hevet ved kjennelse av 20 august 1992.

Arnold Nilsen og Jan Gerhard Johnsen har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt lovanvendelsen og saksbehandlingen - uklare og ufullstendige domsgrunner. Anders Bratholm har erklært motanke for så vidt gjelder de to utsagn byretten ikke fant grunnlag for å mortifisere. Motanken gjelder rettsanvendelsen. Ved beslutning av 19 november 1992 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble anken over saksbehandlingen nektet fremmet. Anken over lovanvendelsen og motanken ble henvist til behandling i Høyesterett.

Saken har sin bakgrunn i undersøkelser, publikasjoner og debatt omkring påstått politivold ved Bergen politikammer. Byretten har i sin dom redegjort for dette. Jeg vil peke på enkelte elementer i det bakenforliggende hendelsesforløp. For øvrig viser jeg her til byrettens redegjørelse.

Daværende stud.jur. Gunnar Nordhus og førstelektor Edvard Vogt foretok i 1970-årene en voldsundersøkelse i Bergen. I 1980 og 1981 utga de et stort antall delrapporter om denne undersøkelsen. Undersøkelsen og delrapportene var grunnlaget for den boka de utga i 1981 - "Volden og dens ofre. En empirisk undersøkelse.". Ett av kapitlene i boka omhandlet politivold. Undersøkelsen og analysen av den baserte seg på opplysninger fra 58 personer. Nordhus og Vogt kom til at det ved Bergen politikammer var et betydelig innslag av politivold. De anslo det til 360 tilfeller pr år.

Nordhus og Vogts arbeide utløste en opphetet offentlig debatt. Dels var det en debatt med deltakelse av forskere omkring metodevalg og det vitenskapelige grunnlag for konklusjonene. Dels var det en mer alminnelig debatt om politivold, med deltakelse blant andre av polititjenestemenn og representanter for påtalemyndigheten.

Blant annet Vogts og Nordhus' undersøkelse førte til at Justisdepartementet i oktober 1981 nedsatte et utvalg som hadde til oppgave å undersøke forekomsten og arten av politivold. Utvalget besto av professor Anders Bratholm og advokat Hans Stenberg-Nilsen. Utvalget avga sin rapport - "Politivoldrapporten" - i februar 1982. I det alt vesentlige støttet "Politivoldrapporten" konklusjonene i Vogts og Nordhus's undersøkelse, blant annet med hensyn til omfanget av politivold ved Bergen politikammer.

"Poltivoldrapporten" vakte betydelig oppsikt og utløste debatt, blant annet om kvaliteten og påliteligheten av utvalgets arbeid. Deltakere i debatten var også nå blant andre forskere og sentrale polititjenestemenn og tillitsmenn. Det ble fra flere utvist et sterkt engasjement i debatten.

En ny og meget opphetet debatt ble det i 1986 da Bratholm utga boka "Politivold" med undertittel: "Omfang - årsak - forebyggelse. En studie i desinformasjon". Dels er det i boka en gjennomgang blant annet av det arbeid som førte frem til "Politivoldrapporten" og av selve rapporten. Kritikken mot utvalgets arbeid og mot rapporten er kommentert - til dels med betydelig engasjement. Det var også nytt materiale om politivold.

Jeg nevner at i "Politivold" kommenteres ganske utførlig og meget kritisk dommen i en injuriesak mellom Nordhus og Morgenavisen i Bergen, der Nordhus hadde krevet mortifisert utsagn om at han hadde løyet for politiet. Morgenavisen ble frifunnet for mortifikasjonskravet, og dommen var rettskraftig. Fornyet behandling og subsidiær anke over saksbehandlingen var nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

De utsagn fra Johnsen som Bratholm krevet mortifisert, kom umiddelbart etter utgivelsen av "Politivold" i 1986. Utsagnene sto i Dagbladet 15 mai 1986, på et tidspunkt da media i betydelig grad var opptatt av Bratholms bok, og "politivolddebatten" i det hele var i fokus. Også et av de utsagnene fra Nilsens side som er krevet mortifisert, det gjelder det første av de to utsagn hvor han er frifunnet for mortifikasjonskravet, kom på dette tidspunktet. Det sto i Bergens Tidende 16 mai 1986. Jeg skal senere redegjøre for disse utsagnene og de sammenhenger de fremkom i.

I november 1986 utga Bratholm sammen med Gunnar Nordhus en stensilbok om politivold. Den ble kalt "Dokumentasjon av politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet". I boka var "sladdet" navnene på dem som hadde gitt opplysninger til Bratholm og Nordhus om politivold, men en "usladdet" versjon ble oversendt Riksadvokaten. Riksadvokaten besluttet nokså umiddelbart å igangsette etterforskning. Etterforskningen ble ledet av daværende statsadvokat Lyngtveit ved Eidsivating statsadvokatembeter, og etterforskningen ble utført av politiembetsmenn og polititjenestemenn fra Oslo politikammer. Resultatet av etterforskningen ble offentliggjort i juni 1987. I det alt vesentlige var konklusjonen at det ikke var grunnlag for de påstander om politivold som var fremkommet. Også offentliggjøringen av resultatet av etterforskningen fikk betydelig mediadekning og ga støtet til en ny - til dels følelsesladet - debattrunde om forekomsten av politivold og ikke minst om kvaliteten på den etterforskning politiet hadde utført.

Etter avslutningen av etterforskningen ble det mot personer som hadde avgitt forklaring til politiet, tatt ut tiltale mot 17 og utferdiget ett forelegg for blant annet falsk forklaring. Fjorten ble domfelt for dette. Disse sakene er i den offentlige debatt gjerne kalt "boomerangsakene". Jeg tilføyer at det i den offentlige debatt har vært argumentert for at sakene bør gjenopptas og at Riksadvokaten bør begjære gjenopptakelse. Førstelagmann Karl Solberg har, som setteriksadvokat, konkludert med at det ikke er grunn til å fremsette noen begjæring om gjenopptakelse fra påtalemyndighetens side.

Jeg nevner at omkring tidspunktet for offentliggjøringen av resultatet fra politietterforskningen, forsommeren 1987, utga Bratholm sin bok "Politiovergrep og personforfølgelse. 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet".

Våren 1988 utga Lov og Rett et temahefte om politivold og debatten omkring dette. Heftet inneholdt en rekke artikler av personer som stilte seg kritiske til den etterforskning som var utført av Oslo politikammer, og som statsadvokat Lyngtveit hadde ledet. Blant annet Bratholm hadde en lengre artikkel i heftet med krasse angrep på etterforskningen. På samme tid var det offentlig kjent at Amnesty International ville foreta undersøkelser om politivold ved Bergen politikammer.

Et av de utsagn fra Nilsen som kreves mortifisert, ble fremsatt nokså umiddelbart etter utgivelsen av temaheftet i Lov og Rett. Utsagnet fremkom i Annonseavisen i Bergen 2 mars 1988. Jeg skal senere referere utsagnet og redegjøre for den sammenheng det fremkom i.

I juni 1988 hadde Norsk Politiforbund årsmøte. Det var da på det rene at politiforbundet ville gå til injuriesøksmål mot Bratholm. To av de utsagnene fra Nilsens side som er krevet mortifisert, ble fremsatt i hans redegjørelse til landsmøtet. Utsagnene ble referert i Bergens Tidende den 7 juni 1988. Det ene av disse utsagnene ble mortifisert. For det andre utsagnet ble Nilsen frifunnet for mortifikasjonskravet. Jeg skal senere referere utsagnene og angi sammenhengen de fremkom i.

Som nevnt anla Norsk Politiforbund og Bergen Politilag i juli 1988 sak mot Bratholm med krav om mortifikasjon av utsagn han hadde fremkommet med i stensilboka som ble utgitt i november 1986. De krav som nærværende sak gjelder, ble, som jeg har redegjort for, reist ved to søksmål i mai 1989.

De ankende parter, Arnold Nilsen og Jan Gerhard Johnsen, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Byrettens rettsanvendelse er uholdbar.

Retten har lagt til grunn en uriktig fortolkning av de utsagn som er mortifisert. Den har, uten grunnlag i en språklig forståelse av utsagnene, eller i den sammenheng utsagnene fremkommer i, forstått dem slik at Bratholms hederlighet og motiver trekkes i tvil. Det har fra Johnsens eller Nilsens side aldri vært meningen å stille spørsmål ved Bratholms hederlighet.

De påklagede utsagn tar, til dels i skarpe ordelag, avstand fra det syn på forekomsten av politivold ved Bergen politikammer som bl.a. Bratholm har forfektet. Men selv om formuleringene er skarpe, overskrides ikke grensen for det tillatte. Utsagnene er ikke beskyldninger i straffeloven forstand, de er subjektive vurderinger og er derfor ikke mortifiserbare.

Uansett den språklige forståelsen av utsagnene, er de ikke rettsstridige. Ved rettsstridsvurderingen må det legges vesentlig vekt på at utsagnene er svar på debattinnlegg fra Bratholm. Bratholm har vist stor dyktighet til å bruke media for å få formidlet sine synspunkter. Selv har han ikke veket tilbake for å bruke belastende karakteristikker om dem som har vært uenige med ham, og kanskje særlig om Bergen politikammer og tjenestemennene der. Bratholm har vært uimottagelig for korrektiver. Han har ikke villet akseptere resultatet av den store etterforskningen som ble utført under ledelse av statsadvokat Lyngtveit, og som klarla at det ikke var grunnlag for de alvorlige anklagene om overgrep ved Bergen politikammer. Han har ikke villet akseptere rettsavgjørelser, verken i saken mellom Nordhus og Morgenavisen eller i sakene om falsk forklaring for poltitet mot dem som hadde gitt uriktige opplysninger om politivold. I stedet har han fremsatt nye anklager om "kollegaetterforskning", anklager om dommere som ikke holder mål m.v.

Hensynet til ytringsfriheten kommer med tyngde inn i rettsstridsvurderingen. Det er viktig at også politiets tillitsmenn kan delta i den offentlige debatt om deres egen etat. Vektleggingen av ytringsfriheten er gitt en stadig større tyngde i rettspraksis, jf særlig Rt-1990-257. Også Menneskerettighetsdomstolen har i flere nyere avgjørelser tillagt hensynet til ytringsfriheten avgjørende vekt, bl.a. hvor ytringene har fremkommet i den offentlige samfunnsdebatt.

Straffeloven §250 gir anvisning på at straff kan falle bort hvis det foreligger provokasjon eller retorsjon. Straffeloven §250 må kunne anvendes tilsvarende for krav på mortifikasjon. Både provokasjon og retorsjon foreligger i nærværende sak, jf Bratholms gjentatte angrep på de organisasjoner Nilsen og Johnsen representerer. Under enhver omstendighet må den foreliggende provokasjon og retorsjon komme sentralt inn i rettsstridsvurderingen.

Ved frifinnelse av Nilsen for mortifikasjonskravene, vil grunnlaget for oppreisning falle bort. Nilsen må da frifinnes også for dette.

Bratholm er tilkjent betydelige saksomkostninger for eget arbeid med saken. Slike omkostninger kan bare unntaksvis kreves dekket, og uansett utfallet av anken må byrettens avgjørelse på dette punkt endres.

De ankende parter har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett."

Ankemotparten, Anders Bratholm, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens forståelse av de utsagn som er krevet mortifisert, er korrekt. Utsagnene stiller spørsmål ved Bratholms hederlighet og ved hans integritet som vitenskapsmann. De er ærekrenkende. Det er ikke ført sannhetsbevis for dem, og de kan og må mortifiseres. Dette gjelder såvel for de to utsagnene hvor byretten frifant for mortifikasjonskravet, som for de fem utsagn som ble mortifisert.

De ankende parters anførsler om at utsagnene ikke er rettsstridige og derfor ikke kan mortifiseres, er uholdbare. Iallfall ved usanne utsagn som går på hederlighet og integritet, er det - i forhold til krav om mortifikasjon - ikke plass for noen rettsstridsbegrensning. Men også dersom det skulle kunne være av betydning å vurdere rettsstriden, kan det ikke få betydning for de utsagn som er krevet mortifisert.

Utgangspunktet for Bratholms engasjement, var det granskningsoppdrag han, sammen med advokat Stenberg-Nilsen, i 1982 fikk av Justisdepartementet. Hans videre engasjement har vært foranlediget av de forsøk på bortforklaringer og desinformasjon som ble satt i verk, i forhold til den dokumenterte politivold ved Bergen politikammer. Bratholm har hatt saklig og faglig dekning for de utsagn han har kommet med. Han har fått støtte fra kompetente forskerkolleger. Byretten har på bakgrunn av bevisførsel, lagt til grunn at det har forekommet politivold ved Bergen politikammer, riktignok fra noen svært få tjenestemenn, men fra disse i et problematisk omfang. Byretten har videre lagt til grunn at Nordhus ble vist en spesiell oppmerksomhet fra politiet som han måtte oppleve som trakassering og sjikane. Bevisvurderingen om dette er Høyesterett bundet av. I denne forbindelse må det for øvrig tilføyes at i og med at hovedsaken ble frafalt, mistet Bratholm muligheten til bevisførsel om det virkelige omfang av politivold ved Bergens-politiet.

Bratholm har ikke i sine uttalelser trukket i tvil hederligheten til de ankende parter eller til andre tjenestemenn. Hans egen kritikk har vært en systemkritikk, noe som for øvrig nyter en særlig beskyttelse, jf Grunnloven §100.

Utsagnene fra Nilsen og Johnsen vil, om de ikke kan mortifiseres, faktisk tjene til å beskytte politiet mot nødvendig kritikk, m.a.o. stå i direkte strid med formålet bak grunnlovsbestemmelsen. Blant annet av samme grunn må det være irrelevant at de opptrer som tillitsvalgte representanter for polititjenestemennene.

De ankende parters bruk av rettspraksis er uholdbar, både for så vidt gjelder påberopte dommer av Høyesterett som dommer av Menneskerettighetsdomstolen. Det er en vesensforskjell mellom hva sentrale politikere må finne seg i av utsagn som tar utgangspunkt i deres politiske virksomhet, og den beskyttelse Bratholm har krav på når han ut fra sitt faglige ståsted engasjerer seg i viktige samfunnsspørsmål.

Anførselen om at straffeloven §250 må anvendes analogisk for mortfikasjonskrav, er uholdbar.

Byrettens avgjørelse av oppreisningskravet er riktig.

Bratholms eget arbeid med saken har vært av stor betydning og til avlastning for prosessfullmektigen. Han må tilkjennes full godtgjørelse for dette arbeidet.

Ankemotparten, Anders Bratholm, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1. Anken forkastes.

2. I byrettens dom gjøres den endring at følgende utsagn av Arnold Nilsen kjennes døde og maktesløse.

"Jeg leter etter motivene bak slike beskyldninger. Det kan i hvert fall ikke være i rettssikkerhetens og borgernes interesse å skape slike problemer for en hel etat."

"Han karakteriserte verbal vold mot politiet som et forsøk på å undergrave politiets verdighet og autoritet."

3. Anders Bratholm tilkjennes fulle saksomkostninger for begge retter."

Jeg er kommet til at anken og motanken må forkastes.

Innledningsvis finner jeg grunn til å si litt om de rettslige utgangspunkter for mortifikasjon.

Etter straffeloven §253 er det "beskyldninger" som kan være gjenstand for mortifikasjon. Utsagnet må være av den karakter som er angitt i straffeloven §247. Etter sikker rettspraksis må det imidlertid i denne bestemmelsen innfortolkes en rettsstridsreservasjon, jf bl.a. Rt-1990-636. Avgjørende for mortifikasjonskravet blir derfor dels om utsagnet, ut fra en naturlig språklig forståelse av det sett i lys av den sammenheng utsagnet fremkommer i, innebærer en krenkelse som angitt i straffeloven §247, og dels om utsagnet er rettsstridig.

Flere forhold er relevante i rettsstridsvurderingen. I nærværende sak kommer hensynet til ytringsfriheten inn med stor tyngde. De utsagn som er krevet mortifisert, er fremsatt i en offentlig debatt omkring politivold. Politivold - og med det mener jeg uhjemlet fysisk maktbruk fra politiets side overfor enkeltpersoner - er et viktig samfunnsanliggende. Det er av sentral betydning for et demokrati at en debatt om slike samfunnsspørsmål i størst mulig grad kan foregå uten noen risiko for sanksjoner mot dem som deltar. Særlig viktig er at det gis vidt spillerom for samfunnskritikk, jf i denne forbindelse Grunnloven §100. Men også de som opptrer som forsvarere mot kritikken, blant andre Bergens-politiets tillitsmenn, må - selvfølgelig - nyte godt av denne ytringsfriheten.

Hensynet til ytringsfriheten i faglig-, politisk- og allmenn samfunnsdebatt er fremhevet i en rekke avgjørelser av Høyesterett. Jeg viser som eksempler til Rt-1979-727 (Grosaken), Rt-1990-257 (Hagen-saken) og Rt-1991-1069 (MS-bladet). Dette hensynet er også tillagt avgjørende vekt av Menneskerettighetsdomstolen i flere av dens nyere avgjørelser vedrørende art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Jeg viser her til dommene i Lingens-saken (1986) (EMD=REF00000108), Oberschlick-saken (1991) (EMD=REF00000301) og Thorgeirson-saken (1992) (EMD=REF00000380). Dommen i Lingens-saken er omtalt i Rt-1990-257 (265). Dommen i Oberschlick-saken er på de relevante punkter temmelig parallell. Thorgeirson-dommen er for nærværende sak kanskje særlig interessant. Den gjaldt en person som hadde fremsatt alvorlige beskyldninger om politivold i Reykjavik-politiet. Domstolen uttalte at det med hensyn til ytringsfrihetens grenser ikke er grunnlag for å sondre mellom politisk debatt og annen samfunnsdebatt. I samtlige av disse dommene fant Menneskerettighetsdomstolen at de aktuelle inngrep i ytringsfriheten ikke var nødvendige i et demokratisk samfunn til beskyttelse av andres rykte eller rettigheter, jf Menneskerettighetskonvensjonens art. 10 annet ledd.

Men ytringsfriheten kan ikke strekkes så langt at enhver ytring i en debatt - selv om debatten gjelder viktige samfunnsspørsmål - går klar av krav om mortifikasjon. Ytringsfriheten må veies opp mot hensynet til den som krenkes. Grensen mellom de utsagn som kan "passere" og de utsagn det er grunnlag for å mortifisere, må normalt trekkes ved uttalelser som går på den annens personlige hederlighet eller motiver. Jeg viser her til Rt-1990-257 (Hagen-saken) og Rt-1991-1069 (MS-bladet) hvor det fremheves at man "må ... således være på vakt overfor utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel" (Rt-1990-264) og "angrep på den personlige hederlighet" (Rt-1991-1078).

Beskyldninger om løgn, belastende motiver, uhederlighet o.l. tjener for øvrig heller ikke til å fremme ytringsfriheten, men kanskje til å kvele eller hindre en debatt som burde fått utvikle seg videre.

Jeg tilføyer at en slik avgrensning av ytringsfriheten jeg her har skissert, ikke kan være i strid med de nevnte avgjørelser fra Menneskerettighetsdomstolen. Lingens- og Oberschlick avgjørelsene gjaldt sterkt vurderingspregete utsagn knyttet til fornærmedes politiske virksomhet. I Thorgeirson-saken ble det bl.a. pekt på at utsagnet ikke rammet spesielt utpekte politifolk. Det var en systemkritikk man sto overfor.

Anførselen om at de aktuelle utsagn ikke kan mortifiseres fordi de inneholder subjektive vurderinger som ikke kan være gjenstand for sannhetsbevis, finner jeg uholdbar. Utsagnene gjelder blant annet beskyldninger om bevisst løgn, motiver som er lite beskyttelsesverdige, og skadehensikt overfor politiet. Denne type utsagn kan det i prinsippet føres sannhetsbevis for. En annen sak er at det fra de saksøkte ikke er forsøkt ført sannhetsbevis.

Inn i rettsstridsvurderingen kan også komme fornærmedes eget forhold. Den som selv bruker sterke uttrykk, kan måtte tåle mer enn andre. Jeg kommer tilbake til Bratholms forhold. Jeg nøyer meg her med å peke på at jeg ikke kan se at hans sterke engasjement kan være avgjørende overfor de utsagn som klart stiller spørsmål ved om han lyver eller har akseptable motiver.

De ankende parter har anført at uten hensyn til om utsagnene er rettsstridige, må mortifikasjon nektes ut fra en analogisk anvendelse av straffeloven §250. Her bemerker jeg først at bestemmelsen - iallfall for provokasjon - neppe lenger har noen selvstendig betydning. Rettspraksis har trukket fornærmedes eget forhold sentralt inn ved fastleggelsen av om det foreligger rettsstrid og derved overtredelse av straffeloven §247. Jeg kan da ikke se at det kan bli plass for fritakelse for straff dersom utsagnet først er rettsstridig. Betraktningen måtte ha blitt den samme om straffeloven §250 også hadde fått anvendelse på mortifikasjon. Noe grunnlag for analogisk anvendelse som påstått av de ankende parter, er det allerede av den grunn ikke.

Jeg vil tro at det resonnement jeg har gjort rede for, også er riktig i forhold til retorsjon. Under enhver omstendighet foreligger det ikke slik retorsjon som ville vært nødvendig. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette.

Jeg går så over til å behandle de enkelte utsagn.

Bratholm krever mortifisert tre utsagn fremsatt av Johnsen. Johsens uttalelser sto i en artikkel i Dagbladet for 15 mai 1986. Alle utsagnene ble mortifisert av byretten. Jeg skal referere utsagnene og gir dem samme nummerering som det byretten har gjort. Utsagnene er:

1.1 "Han karakteriserer professor Bratholms nye rapport om politivold ved Bergen politikammer for "regelrett desinformasjon for å skade politiet."

1.2 "- Inntil det motsatte er bevist, vil jeg karakterisere dette som bevisst løgn."

1.3 "Det må ligge andre motiver bak. Det virker som hensikten har vært å svekke tilliten til politiet."

Før jeg går inn på hvorledes disse utsagnene må forstås, finner jeg det riktig å referere den artikkelen der utsagnene fremkom.

Artikkelen hadde overskriften:

- Bratholm vil skade politiet

I teksten heter det:

"- Stemningen blant tjenestemennene på politikammeret varierer mellom fortvilelse og forbannelse. Her blir en hel etat hengt ut av anonyme personer. Mange av tjenestemennene kvier seg for å gå ut på byen fordi det alltid vil være noen som tror det må være noe i disse påstandene.

Dette sier formannen i Bergen Politilag, Jan Gerhard Johnsen, til Dagbladet. Han karakteriserer professor Bratholms nye rapport om politivold ved Bergen politikammer for "regelrett desinformasjon for å skade politiet".

- Inntil det motsatte er bevist, vil jeg karakterisere dette som bevisst løgn. Påstandene stammer fra anonyme kilder og er klart injurierende mot etaten.

- Trekker du Bratholms motiv om å avdekke politivold i tvil?

- Det må ligge andre motiver bak. Det virker som hensikten har vært å svekke tilliten til politiet.

- Vil dere gå inn for å granske opplysningene internt?

- Hvis dette medfører riktighet, vil vi medvirke til å rette opp forholdene. Vi er ikke tjent med slike tilstander og er ikke interessert i å ha slike folk i tjenesten.

- Så du utelukker ikke at overgrep har forekommet?

- Jeg ser bort fra at noen tjenestemenn har begått slike uhyrligheter som blir beskrevet. Men jeg kan ikke se bort fra at ansatte i enkelte tilfeller har brukt sin makt og gått over streken."

Jeg er enig med byretten i at alle de tre utsagnene har et innhold som gjør at de rammes av straffeloven §247. Ut fra sammenhengen retter de seg mot Bratholm. I utsagn 1.2 beskyldes han for bevisst løgn. En løgnbeskyldning ligger også i 1.1 gjennom "desinformasjon". 1.3 impliserer lite beskyttelsesverdige motiver og antyder skadehensikt i forhold til politiet. Det siste ligger for øvrig også i utsagn 1.1. Det krenkende i utsagnene blir klarere og derved forsterket om utsagnene sees i sammenheng.

Hensynet til ytringsfriheten kan ikke gjøre disse utsagnene rettmessige. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om utsagn som direkte går på den personlige hederlighet og integritet.

Det har, som jeg har vært inne på, vært anført at Bratholms eget forhold må være sentralt i rettsstridsvurderingen. Han har, hevdes det, kommet med harde og belastende utsagn mot sine motstandere i debatten og må finne seg i å få et ubehagelig søkelys rettet mot seg selv.

Jeg er enig i at Bratholm i sin bok "Politivold" kommer med krass kritikk. Mye av dette er systemkritikk, men mye er også rettet mot personer.

Bratholm bruker til dels belastende uttrykk. Desinformasjon er trukket frem som ett av flere. Jeg kan ikke se at f.eks. bruken av dette uttrykket er tungtveiende i forhold til rettmessigheten av de utsagn vi her diskuterer. Bratholms poeng med uttrykket har bl.a. vært å få frem at det skjer en bevisst eller uaktsom benektelse av forekomsten av politivold. Slik benektelse er en forutsetning for at politivold skal kunne forekomme i noen utstrekning.

Ordet despoti er videre trukket frem. Slik ordet er brukt i forordet til boka er det ikke knyttet til Bergens-politiet. Det heter her bl.a.: "Det er på tide å sette en stopper for overgrepene. Også de som har seg selv å takke for at politiet tar hånd om dem, har krav på at rettsstatens spilleregler følges. Bl.a. dette skiller oss fra despotiet." Bruken av ord som "despoti" var nok med på å øke temperaturen i debatten, og debattens mer generelle støynivå kan få betydning i rettsstridsvurderingen. Men jeg kan i det hele ikke se at Bratholms ordvalg og presentasjon av synspunkter i "Politivold" og i tilknytning til lanseringen av boka, kan gjøre det berettiget å stille slike spørsmål ved hans integritet som ble gjort ved de utsagn jeg her behandler.

Jeg nevner at de ankende parter med styrke har anført at de har kommet med sine utsagn som tillitsmenn for politiet, og at de som tillitsmenn må nyte en særskilt beskyttelse mot mortifikasjon. Jeg er enig i at det var naturlig at Johnsen og Nilsen som tillitsmenn ivaretok polititjenestemennenes interesser i debatten. Som jeg har vært inne på, må disse - i samme grad som de som setter søkelyset på mulige klanderverdige forhold i politiet - være beskyttet av ytringsfriheten. Men som påpekt har denne - også for dem - en grense. Den er her overskredet.

Jeg er etter dette, som byretten, kommet til at utsagnene 1.1, 1.2 og 1.3 må mortifiseres.

Jeg går derved over til å behandle Nilsens utsagn. Det første sto i Bergens Tidende 16 mai 1986. Det lyder:

2.1 "- Jeg leter etter motivene bak slike beskyldninger. Det kan i hvert fall ikke være i rettssikkerhetens og borgernes interesse å skape slike problemer for en hel etat."

Utsagnet sto i et intervju med Nilsen som da var formann i Norsk Politiforbund. Han hadde for øvrig tidligere vært formann i Bergen Politilag. Intervjuet hadde overskriften:

"Lite verdig en jusprofessor"

Teksten lød:

"Det må være en jusprofessor lite verdig å presentere noe slikt som dette. Påstandene mangler fullstendig seriøsitet der de bygger på anonyme kilder. De savner enhver tilknytning til virkeligheten.

Formannen I Norsk Politiforbund, Arnold Nilsen, sier dette til Bergens Tidende i forbindelse med de påstander professor Anders Bratholm kommer med i sin bok om politivold.

- Jeg har hele mitt yrkesaktive liv arbeidet ved Bergen politikammer, og kan trygt si at påstandene om omfattende politivold savner enhver rot i virkeligheten. Dette er historier som hadde passet bedre i et ukeblad med stoffmangel enn i en såkalt seriøs studie, sier Nilsen.

Fullt på høyde

- Jeg leter etter motivene bak slike beskyldninger, sier Politiforbundsformannen. Det kan i hvert fall ikke være i rettssikkerhetens og borgernes interesse å skape slike problemer for en hel etat. Jeg vil påstå at kvaliteten i menneskemateriellet i politiet ligger fullt på høyde med professorers. Vi kunne ikke bygge anklager mot en person på et like spinkelt grunnlag som det professor Bratholm gjør. Da hadde det i hvert fall ikke vært rettssikkerhet her i landet, sier Arnold Nilsen, som mener at påstandene karakterisererer professoren mer enn politietaten.

Ville ikke bli tålt

- Men du benekter ikke at det forekommer politivold?

- Selvsagt ikke, men det er et annet spørsmål. Her er det snakk om systematisk voldsbruk og regelrette tyverier. Slikt ville ikke bli tålt innen et politikammer.

Arnold Nilsen presiserer at han ikke har fått satt seg nærmere inn i boken, men at det som hittil er kommet fram ikke kan bli stående uimotsagt. Problemet er at det er vanskelig å angripe påstandene fordi det ikke er enkeltpersoner, men en hel etat som mener seg injuriert. Han er imidlertid enig med politimester Oskar Hordnes, som uttalte til Bergens Tidende i går at det må være god grunn for riksadvokaten å se nærmere på saken. Politiforbundet vil også overveie å få en juridisk vurdering av boken."

Et bilde på samme side i avisen hadde første setning i utsagnet som billedtekst.

Forståelsen av utsagn 2.1 er ikke så entydig som forståelsen av de tre utsagnene fra Johnsen. Utsagnet går mer generelt på denne type beskyldninger - jf "slike beskyldninger". Videre påpekes det at det ikke tjener borgernes interesse å skape problemer for etaten. Sammenhengen i intervjuet knytter imidlertid utsagnet til Bratholm. Man kan si at det i noen grad impliserer spørsmål i tilknytning til hans motiver, men uten den kobling til andre grove utsagn som gjelder for utsagn 1.3.

Utsagnet fremkom dagen etter at Johnsens utsagn sto i Dagbladet. Foranledningen var også for Nilsen utgivelsen av "Politivold" og pressekonferansen i forbindelse med denne utgivelsen.

Ut fra en helhetsvurdering, dels ut fra ordlyden og den sammenheng den fremkommer i, og dels ut fra rettsstridsbetraktninger hvor jeg blant annet vektlegger debattemperaturen, finner jeg imidlertid at dette utsagnet ikke bør betraktes som rettsstridig. Jeg er derfor enig med byretten i frifinnelse av kravet for mortifikasjon av utsagn 2.1.

Det neste utsagn sto i Annonseavisen i Bergen 2 mars 1988. Utsagnet lød:

2.2 "- Etter min mening er man nå over på en form for piratvirksomhet og privat etterforskning, hvor man med god grunn kan spørre etter hederligheten i motivene."

Jeg finner også her grunn til å gjengi avisartikkelen i sin helhet. Den lød:

Overskriftene:

"Oppsiktsvekkende ny vri i voldsdebatten"

"Amnesty kobles inn

Politiforbundet forbereder søksmål"

Ingress:

"Ikke bare har professor Anders Bratholm nå slått til med et forlangende om at det bør utnevnes en regjeringsoppnevnt granskingskommisjon, som skal overprøve den som forlengst er avsluttet fra riksadvokatens side. Nå er også Bergenspolitiet innrapportert til Amnesty International for brudd på menneskerettighetene! En delegasjon fra det internasjonale sekretariat i London, har allerede vært i Bergen. Deres rapport vil ventelig foreligge nå ut på vårparten."

Teksten:

"- Jeg må si jeg ble noe forbauset da jeg nylig ble informert om dette. Det virker som om herrene Nordhus/Vogt og Bratholm ser at når det ene ikke nytter, så prøver de noe nytt, sier formann i Norsk Politiforbund, Arnold Nilsen, i en kommentar.

Nilsen synes nå det er begynt å gå for vidt. Han karakteriserer Amnesty-rapporteringen som en fornærmelse, og mener at med den senere tids kraftige angrep fra blant annet professor Bratholm sin side, så er grensene for hva man kan kalle en nøytral forskning, forlengst overskredet.

- Etter min mening er man nå over på en form for piratvirksomhet og privat etterforskning, hvor man med god grunn kan spørre etter hederligheten i motivene, sier han til Annonse Avisen.

Like før helgen var politiforbundsformannen i Bergen, hvor han hadde samtaler med det nyutnevnte styret i Bergen Politilag, med formann Arne Rønnestad i spissen. Nilsen sier det var naturlig at de senere tids heftige utfall fra Nordhus/Vogt/Bratholm, var et av temaene som ble diskutert.

- Allerede tidlig denne uke, akter jeg å ta kontakt med vår advokat, høyesterettsadvokat Johan Hjort. Han har forlengst sendt brev til Bratholm hvor vi krever beklagelse over utsagn han har kommet med. Jeg tror nok man skal påregne at det kommer injuriesøksmål fra vår side i denne saken. Vi kan ikke leve med at de samme beskyldninger slynges mot Bergens-politiet, på tross for at kammeret er renvasket etter tidenes største etterforskning.

Anklagene utvidet

- Men Bratholm fester jo ikke lit til Lyngtveits habilitet og sannhetssøken i denne sak?

- Dette at professor Bratholm nå sår tvil om at det arbeide som ble utført av Lyngtveit og iverksatt av regjeringsadvokaten, er i seg selv alvorlig og oppsiktsvekkende. Nå har man altså utvidet anklagene til også å gjelde overordnede politimyndigheter.

Etter hva Annonse Avisen erfarer, kommer Arnold Nilsen i nærmeste fremtid til å ta kontakt med riksadvokaten for å få rede på hva denne akter å foreta seg på bakgrunn av denne utvidede mistenkeliggjøringen.

Når det gjelder innkoblingen av Amnesty International i politivold-saken, sier førstelektor Edvard Vogt, at dette er et resultat av at organisasjonen ønsker å skaffe seg full oversikt over forholdene ved Bergen Politikammer."

Avisen hadde også et bilde av Nilsen med billedteksten:

"Jeg må si jeg ble noe forbauset over at en har gått så langt som å koble inn Amnesty International sier leder av Norsk Politiforbund Arnold Nilsen."

Videre var det et bilde av Gunnar Nordhus og Edvard Vogt med billedteksten:

"Amnesty International koblet seg inn for å få full oversikt over hva som skjer og har skjedd ved Bergen Politikammer, forteller Edvard Vogt (t.v.) Både han og Gunnar Nordhus fortsetter nå utspillet mot Bergens-politiet, ved god hjelp av professor Anders Bratholm."

Utsagnet som kreves mortifisert, går direkte på hederligheten i motivene. At det er dette det stilles spørsmål ved, forsterkes når man ser utsagnet i sammenheng med artikkelen som helhet.

Artikkelen sto altså i Annonseavisen 2 mars 1988. Det var umiddelbart etter at Lov og Rett var kommet ut med sitt temahefte om politivold i tilknytning til Bergen politikammer. Etter "Politivold", men før temaheftet, hadde for øvrig Bratholm utgitt to nye publikasjoner omkring politivold. I juni året før var politietterforskningen ved Bergen politikammer avsluttet. Bratholm hadde kommet med meget sterk kritikk av denne etterforskningen, blant annet om kvaliteten på den. Det var brukt uttrykk som kollegaetterforskning. Politiet og dets tillitsmenn var åpenbart forarget over at Bratholm ikke ville akseptere det de betraktet som "frifinnelsen av Bergen politikammer". Jeg kan imidlertid ikke se at dette kunne berettige den type utfall mot Bratholm det her er tale om.

Jeg er derfor enig med byretten i at utsagn 2.2 må mortifiseres.

Utsagnene 2.3 og 2.4. sto i Bergens Tidende 7 juni 1988. Utsagnene lød:

2.3 "Norsk Politiforbund vil ikke akseptere ... privat etterforskning i stor stil av dilettanter for å fabrikkere politivoldspåstander som så offentliggjøres."

2.4 "Han karakteriserte verbal vold mot politiet som et forsøk på å undergrave politiets verdighet og autoritet."

Jeg skal gjengi oppslaget i Bergens Tidende i sin helhet.

Overskriften lød:

Bratholm stevnes for injurier

Teksten var:

"Geilo: Norsk Politiforbund gjør alvor av trusselen om å gå til injuriesak mot professor Anders Bratholm. Forbundsformann Arnold Nilsen opplyser at det i disse dager er tatt ut stevning mot jusprofessoren med krav om mortifikasjon av to konkrete skriftlige påstander han har satt fram i forbindelse med politvoldssaken i Bergen.

Stevningen er utformet av høyesterettsadvokat Johan Hjort som har vurdert spørsmålet om injuriesak på vegne av Politiforbundet.

Avslått

Professor Bratholm har fått mulighet til å komme med en beklagelse for de to konkrete punktene som vi finner ærekrenkende overfor politiet som yrkesgruppe, men det har han avslått. Derfor går vi til sak. Det vil ikke bli krevd erstatning eller straff, bare at utsagnene blir kjent døde og maktesløse, sier Nilsen.

Kritiske øyne

Arnold Nilsen kom inn på denne saken også i sin åpningstale til landsmøtet og sa blant annet at samfunnets maktapparat må tåle å ha kritiske øyne rettet mot seg. Men det forutsetter ansvarlighet og vederheftighet i kritikken. Han gikk hardt ut mot usaklig politivoldsdebatt båret fram av sterke krefter med høy samfunnsrang.

Dilettanter

- Det har skadet politiets anseelse og tillit at Anders Bratholms professorale verdighet har gitt politivoldspåstandene troverdighet, sa Nilsen. Norsk Politiforbund vil ikke akseptere noen ny kommisjon for å undersøke politivoldspåstander og heller ikke privat etterforskning i stor stil av dilettanter for å fabrikkere politivoldspåstander som så offentliggjøres, sa Arnold Nilsen.

Verbal vold

Han karakteriserte verbal vold mot politiet som et forsøk på å undergrave politiets verdighet og autoritet."

Utsagn 2.3 innebærer en påstand om at politivoldspåstander fabrikkeres for så å offentliggjøres. I dette ligger klart et utsagn om at det jukses med det materialet som legges frem. Utsagnet fremkommer i nær tilknytning til Bratholm og må oppfattes slik at det iallfall også gjelder ham.

Utsagn 2.4 er mer generelt formet. Det kan gå på Bratholm, men behøver ikke gjøre det.

Utsagnene 2.3 og 2.4 ble altså fremsatt i juni 1988. Som jeg var inne på i forbindelse med utsagn 2.2, var dette etter bl.a. avslutningen av politietterforskningen og utgivelsen av temaheftet i Lov og Rett. Jeg kan imidlertid ikke se at det kunne berettige et utsagn som det i 2.3. Utsagn 2.4 er som påpekt mer ubestemt, og selv om det ut fra sammenhengen ikke er unaturlig å knytte det til Bratholm, finner jeg ut fra en helhetsvurdering hvor jeg også trekker inn rettsstridsbetraktninger, at det ikke er grunnlag for å mortifisere det.

Her tilføyer jeg at Nilsen sterkt har fremhevet at disse uttalelsene kom han med under sin formannstale på politiforbundets landsmøte. Det må, hevder han, være en særlig rommelig ramme for ytringsfriheten i et slikt tilfelle. Også organisasjonenes betydning i samfunnet tilsier dette.

Jeg har tidligere påpekt at Nilsen som tillitsmann måtte ha en vid ytringsfrihet på vegne av dem han representerte. Det sto Nilsen fritt, gjerne i skarpe ordelag og gjennom spissformuleringer, å ta avstand fra det Bratholm gjorde gjeldende om forekomsten av politivold ved Bergen politikammer, om "kollegaetterforskning" m.v. Men Bratholms integritet nyter det vern jeg tidligere har gjort rede for. At Nilsens uttalelser kom i hans formannstale på landsmøtet, endrer ikke dette.

Som byretten finner jeg altså at utsagn 2.3, men ikke utsagn 2.4, må mortifiseres.

Det er fra Nilsens side også anket over oppreisningsavgjørelsen. Når anken over mortifikasjonsavgjørelsen må forkastes, følger det av straffeprosessloven §434 annet ledd at oppreisningsavgjørelsen ikke kan prøves.

Anken har vært forgjeves. Jeg finner at Bratholm må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett for behandlingen av anken, jf straffeprosessloven §440 første ledd og tvistemålsloven §180 første ledd. Også motanken har vært forgjeves. Jeg har for denne funnet avgjørelsen så vidt tvilsom at jeg finner det riktig at saksomkostninger her ikke tilkjennes. Jeg bemerker at partene ikke har spesifisert sine omkostninger på anke og motanke. Ved utmålingen av omkostningene for Bratholm har jeg gjort et skjønnsmessig fradrag for motanken.

Bratholm har også for Høyesterett krevet godtgjørelse for eget arbeid. Jeg har funnet at dette arbeidet kan kreves dekket så langt det har avlastet prosessfullmektigen. Bratholm har fremlagt en spesifisert timeoppgave. Jeg utmåler denne godtgjørelsen skjønnsmessig. Samlet fastsettes saksomkostningene for Høyesterett til kr 90.000. Beløpet skal dekke såvel utgifter, salær til prosessfullmektig som godtgjørelse for eget arbeid. Det er som nevnt gjort et skjønnsmessig fradrag for de utgifter m.v. som gjelder motanken.

Jeg finner det riktig å fordele omkostningene med en halvpart på hver av de ankende parter, jf tvistemålsloven §178.

Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen for byretten, finner jeg ikke grunn til å endre denne - heller ikke utmålingen.

Jeg stemmer etter dette for denne

kjennelse:

1. Anken og motanken forkastes.

2. I saksomkostninger for hovedanken betaler Arnold Nilsen til Anders Bratholm 45.000 - førtifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

3. I saksomkostninger for hovedanken betaler Jan Gerhard Johnsen til Anders Bratholm 45.000 - førtifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

4. Saksomkostninger for motanken tilkjennes ikke.

5. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

Dommer Bugge: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og er på vesentlige punkter enig med ham i begrunnelsen. Men for min del er jeg kommet til avgjørelsen under sterk tvil, knyttet til spørsmålet om de ankende parters utsagn var rettsstridige i den situasjon de falt. Grunnlaget for min tvil er følgende:

Førstvoterende har pekt på at i den offentlige debatt om samfunnsspørsmål - det som Strasbourg-domstolen har betegnet som "matters of public concern" - må terskelen for hva aktørene kan si uten at det skal dømmes som rettsstridig ærekrenkelse, ligge høyt. Selv om dette legges til grunn, er jeg enig i at det ikke bør kunne legitimere angrep som retter seg mot motstanderens personlige redelighet, eller som underkjenner eller mistenkeliggjør hans motiver for å opptre i debatten.

Dette har flere ganger vært fremhevet av Høyesterett, eksempelvis i saken som var anlagt av stortingsrepresentant Carl I Hagen mot Rogalands Avis, Rt-1990-257. Det heter der at domstolene må være på vakt "overfor utilbørlige angrep på hederlighet, lovlydighet og personlig vandel".

Det må sies at Høyesterett i Hagen-saken la listen for det rettsstridige meget høyt. Det dreide seg om et tilspisset utsagn fra avisens side, og Hagen gjorde nettopp gjeldende at det innebar et utilbørlig angrep på ham som person. Høyesterett fant imidlertid at utsagnet selv om det var skarpt i formen, ikke siktet mot Hagen som privatperson, men mot hans opptreden som politiker og deltager i valgkampen.

For min del har jeg ikke helt lett for å se at de uttalelser som byretten i vår sak har tillatt mortifisert, i noen høyere grad kan sies å rette seg mot professor Bratholm som privatperson. Men jeg skal la dette ligge, fordi jeg også mener at det vanligvis må ansees rettsstridig selv i en opphetet samfunnsdebatt å rette angrepet mot en annen deltagers redelighet og motiver, i stedet for mot det han har uttalt.

Det som særlig står for meg som et problem, er at det - slik jeg ser det - var professor Bratholm selv som da politivolddebatten startet opp igjen i 1986, hadde bragt redeligheten hos politiet og da særlig hos politikorpset i Bergen, inn i diskusjonen. Hans bok "Politivold - omfang, årsaker, forebyggelse" hadde undertittelen: "En studie i desinformasjon". I bokens kapittel 15 "Politivolddebatten og desinformasjon" skrev han følgende om den bruk han ville gjøre av begrepet desinformasjon:

"Desinformasjon" kan defineres på forskjellige måter. En mulig definisjon er uriktig (usann) informasjon, uansett om den fremsettes i god tro. Det kan f.eks. i ettertid konstateres at forskningen på et bestemt område har tatt feil.

Det er neppe grunn til å ta begrepet desinformasjon i en så vid betydning. Det er mer praktisk å forstå med begrepet den bevisste eller uaktsomme spredning av gal informasjon. Desinformasjon i denne betydning er et problem man lettere kan gjøre noe med enn med det forhold at vår erkjennelse bare gradvis utvides.

...

Hvis jeg skal bygge på mange spredte opplysninger og inntrykk, må konklusjonen bli at desinformasjonen har vært ganske vellykket. Politiet, dets organisasjoner og forsvarere synes å ha fått gjennomslag hos ganske store deler av opinionen - noe som neppe er overraskende. Det er nærliggende å minne om hvor vellykket desinformasjonen var i årtier om forholdene på gamle Grønland politistasjon. På tross av de ekstremt dårlige forhold der - uttrykket terrorregime er neppe noen overdrivelse - og at iallfall enkelte Oslo-aviser fra tid til annen rettet søkelyset på forholdene gjennom - synes det - solid dokumentasjon, var det likevel desinformasjonen som dominerte. De mange i politiet som kjente til voldspraksis gjorde ikke noe for å få forholdene frem i lyset."

Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at Bratholm her nettopp selv anklager sine motstandere i selve debatten - "politiet, dets organisasjoner og forsvarere" - for uredelighet, for bevisst å legge skjul på faktiske forhold, og for å opptre under angivelse av uriktige motiver.

Det er etter min oppfatning på denne bakgrunn at de ankende parters uttalelser - og da særlig de som falt etter utgivelsen av "Politivold" i 1986 - må vurderes. Det er ikke uten videre grunnløst når de ankende parter gjør gjeldende at de, som naturligvis må ha følt seg krenket på politiets vegne, måtte være berettiget til å svare med samme mynt.

Det har i denne sammenheng også betydning, mener jeg, at de ankende parter uttalte seg på vegne av politiets egne yrkesorganisasjoner hhv i Bergen og på landsbasis. De opptrådte som valgte tillitsmenn og talsmenn for medlemmene. De har rimeligvis, og med rette, følt det som en organisasjonsmessig plikt for seg til å ta til gjenmæle mot angrepene som ble rettet mot politiets arbeidsmetoder. Det er ikke uvanlig å se, når en yrkesgruppe angripes offentlig i vårt samfunn, at dens tillitsmenn tar til orde på en måte som kanskje kan være mindre overveiet, og mindre treffende. De ankende parter var heller ikke sakkyndige på injurielovgivningens område.

Professor Bratholm har gjort gjeldende for Høyesterett at det må være en vesensforskjell mellom hva sentrale politikere må finne seg i av utsagn knyttet til deres politiske virksomhet, og den beskyttelse han selv har krav på "når han ut fra sitt faglige ståsted engasjerer seg i viktige samfunnsspørsmål". Denne anførsel er jeg ikke enig i, og jeg forstår heller ikke hvorledes den kan begrunnes. Etter min oppfatning kan ikke en vitenskapsmann - f.eks. i rettsvitenskap - prinsipielt ha krav på en videregående beskyttelse etter injurielovgivningen når han begir seg ut i offentlig debatt om samfunnsspørsmål, enn en politiker som gjør det.

Når jeg likevel er blitt stående ved å ville stemme for førstvoterendes resultat, er det fordi jeg er enig i at hensynet til at debatten om "matters of public concern" skal ha de beste vilkår, vil kunne bli skadelidende om slike utsagn som denne saken gjelder ikke blir mortifisert - selv om man tar bakgrunnen for dem i betraktning.

Etter mitt syn på saken vil jeg stemme for at det ikke tilkjennes saksomkostninger hverken for byretten eller for Høyesterett. Jeg viser til tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 første ledd, jf straffeprosessloven §440.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Schei.

Dommer Skåre: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. Anken og motanken forkastes.

2. I saksomkostninger for hovedanken betaler Arnold Nilsen til Anders Bratholm 45.000 - førtifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

3. I saksomkostninger for hovedanken betaler Jan Gerhard Johnsen til Anders Bratholm 45.000 - førtifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

4. Saksomkostninger for motanken tilkjennes ikke.

5. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.