Rt-1979-727

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-06-23
Publisert:	Rt-1979-727
Stikkord:	(Grodommen), Strafferett, Medierett, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om mortifikasjon for ærekrenkende utsagn i en avisomtale og omtale på en parlamentarikerkonferanse. Bakgrunnen for saken var at universitetslektor [C] og magistergradstudent i psykologi [D] iverksatte et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg for en 11 år gammel pike (Gro) ved et pleiehjem. [C] og [D] publiserte artikkel om studiet i tidsskriftet Nordisk Psykologi. I en avisartikkel ble behandlingsopplegget karakterisert som «tortur», «torturmetoder», «torturperioder» og «vitenskapelig svindel». I premissene hadde Dagbladet opplyst at Gro var blitt utsatt for remmer og isolasjon i et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg. Høyesterett kom til at behandlingen var i strid med gjeldende regler, men fant de to første uttrykkene «uforholdsmessig», ordets «generelle betydning» ble ikke «avdempet» av premissene. Dissens: 3-2
Saksgang:	Oslo byrett 10.06.1978 - Høyesterett HR-1979-71, L.nr. 71/1979, privat straffesak
Parter:	1. A, 2. A/S Dagbladet, 3. B (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) mot C (høyesterettsadvokat Ole Chr. Wærenskjold)
Forfatter:	Skåre, Aasland, Bølviken, Mindretall: Holmøy, Stabel
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §384, §448, §449, §456, Straffeloven (1902) §135a, §228, §247, §253, §390, Tvistemålsloven (1915)

Dommer Skåre: I private mortifikasjonssaker anlagt av C mot 1) redaktør A og A/S Dagbladet ved styrets formann og 2) daværende

Side:728

stortingsrepresentant B avsa Oslo byrett 10. juni 1978 dom med slik domsslutning:

«I sak nr. 647/76: C mot redaktør A og A/S Dagbladet v/styrets formann.

I. Følgende utsagn kjennes døde og maktesløse:

1. Torturmetoder i norsk vitenskap, inntatt i overskrift i en artikkel i Dagbladet 19. februar 1974.

2. «Tortur i norsk vitenskap, inntatt i overskrift i en artikkel i Dagbladet, 19. februar 1974 7.

3. «Når de beskriver den 9 måneder lange torturperioden, forlater de oss som sosiale individer», inntatt i den under pkt. 2 nevnte artikkel.

4. Dette tilfelle viser hvor man kan havne når eksperthjerner får utfolde seg i fri dressur, løsrevet fra elementær menneskelighet, inntatt i en artikkel i Dagbladet 22. februar 1974.

5. «Vitenskapelig svindel straffeloven ikke rammer», inntatt i Dagbladet 4. oktober 1975.

6. «Det forekom tortur ved et av våre pleiehjem, og i vitenskapens navn», inntatt i Dagbladet 9. oktober 1974.

7. «Vitenskapens innflytelse på det moderne fagmenneske kan bli så enorm, nær sagt så abnorm, at det slutter å være menneske og begynner å bli ekspert, samme sted som nr. 6.

II. De saksøkte A og A/S Dagbladet v/styrets formann dømmes til in solidum å betale kr. 30.000,- - kronertredvetusen 0/100 - i erstatning til C.

III. De saksøkte A og A/S Dagbladet v/styrets formann dømmes til in solidum å betale kr. 30.000,- - kronertredvetusen 0/100 - i oppreisning til C. IV. A og A/S Dagbladet v/styrets formann dømmes til in solidum å betale kr. 6.000,- - kronersekstusen 0/100 - i saksomkostninger til C og kr. 30.208,- - kronertredvetusentohundreogåtte 0/100 - i saksomkostninger til det offentlige.

V. Oppfyllelsesfristen for de beløp som er nevnt under postene II, III og IV er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I sak nr. 710/76: C mot B:

I. Følgende uttalelser avgitt på en interparlamentarisk konferanse i Tokio i oktober 1974 kjennes døde og maktesløse:

1. In my country, however, we were much astonished this summer when one of our leading newspapers revealed that torture was going on in our country, in one of our hospitals and in the name of psykological science. The story was. in brief, that a student of psychology - sponsored by one of his university teachers - was carrying out an experiment with a little girl suffering from some mental disease. The experiment involved torture instruments being used within a programme of punishment and reward.

I oversettelse til norsk:

I mitt land ble vi imidlertid meget forbauset i sommer da en av våre ledende aviser avslørte at det foregikk tortur i vårt land, i et av våre sykehus og i psykologisk vitenskaps navn. Historien var i korthet at en psykologistudent - med støtte av (sponsored by) en av sine

Side:729

universitetslærere - utførte et eksperiment med en liten pike som led av en mental sykdom. Eksperimentet omfattet bruk av torturinstrumenter i et program med straff og belønning.

2. Why, then, do people commit torture against each other without being antagonists, even as a sort of doctor trying to help his patient? I have found only one explanation. The student and even his teacher believed in a near-religious manner, in certain theories of their profession. The impact of science on modern professional man can be 50 immense that he simply ceases to be a human being and is converted into being an expert. At the same time, his fellow beings are reduced to cases.

I oversettelse til norsk:

Hvorfor begår så folk tortur mot hverandre uten å være antagonister, selv for som en slags doktor å forsøke å hjelpe sin pasient? Jeg har bare funnet en løsning. Studenten, og selv hans lærer, trodde på en nærmest religiøs måte på visse yrkesteorier. Vitenskapens virkning på en moderne vitenskapsmann kan være så stor at han ganske enkelt opphører å være en menneskelig skapning og blir omdannet til å være en ekspert. Samtidig blir hans medmennesker redusert til forskningsobjekter.

3. It is not so with the torture which is committed by the modern professional man. His torture has no reason at all: it cannot be understood. It still exists, however, and it exists in the very middle of our prospering society.

I oversettelse til norsk:

Slik er det imidlertid ikke med den tortur som utøves av den moderne faglige utdannede yrkesutøver. Hans tortur har ingen begrunnelser i det hele tatt. Den kan ikke forstås. Den eksisterer imidlertid allikevel, og den eksisterer midt i vårt velstandssamfunn.

4. I am afraid that some experts are about to forget something which is basic, as are the laws of humanity. They forget that human dignity also belongs to the sick members of our society, to those who are a little different and to those who are not so efficient in modern production.

I oversettelse til norsk:

Jeg frykter at noen eksperter er i ferd med å glemme noe som er av grunnleggende betydning, hvilket også lovene for menneskelighet er. De glemmer at menneskeverd også er noe som de syke medlemmer av vårt samfunn har krav på. Det samme gjelder dem som er litt annerledes og de som ikke er så effektive i moderne produksjon.

II. B dømmes til å betale kr. 6.000,- - kronersekstusen 0/100 - i oppreisning til C.

III. B dømmes til å betale kr. 8.000,- - kroneråttetusen 0/100 - i saksomkostninger til C.

IV. Oppfyllelsesfristen for de beløp som er nevnt under postene II og III er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.

Dommen er påanket av A, A/S Dagbladet og B. Anken gjaldt opprinnelig også spørsmålet om erstatning og oppreisning, men er

Side:730

senere rettet til å gjelde bare spørsmålet om mortifikasjon. Det er erklært særskilt anke til lagmannsretten over byrettens dom i spørsmålet om erstatning og oppreisning, jfr. straffeprosesslovens §449.

Anken ble erklært i tide av den daværende prosessfullmektig for de ankende parter, men anken manglet medunderskrift fra de ankende, og i anketilsvaret ble det nedlagt påstand om at ankene skulle avvises. Medunderskrifter ble deretter skaffet til veie, og avvisningspåstanden er frafalt. Jeg finner at vilkårene for å behandle anken nå foreligger, jfr. straffeprosesslovens §384.

Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Når det gjelder rettsanvendelsen, er anført at de mortifiserte utsagn ikke er beskyldninger som rammes av straffelovens §247. Under enhver omstendighet bygges det på uriktig rettsanvendelse når byretten har funnet at de ankende parter ikke har ført sannhetsbevis. Anken over saksbehandlingen retter seg mot domsgrunnene, som for enkelte punkters vedkommende hevdes å være mangelfulle.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

A, A/S Dagbladet v/styrets formann og sorenskriver B frifinnes.

Subsidiært:

Byrettens dom m/hovedforhandling oppheves.

I begge tilfelle:

C dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og Høyesterett til A, A/S Dagbladet v/styrets formann og sorenskriver B.

Ankemotparten - C - hevder at byrettens dom er riktig så langt den er påanket til Høyesterett. Samtlige utsagn er beskyldninger som rammes av straffelovens §247, og det foreligger ingen særlige omstendigheter som tilsier at utsagnene ikke kan være gjenstand for mortifikasjon. Byretten har ikke tatt feil med hensyn til de krav som stilles til sannhetsbeviset, og byrettsdommen er riktig også når det gjelder den konkrete vurdering. Byrettens domsgrunner er etter C's mening fullt tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen.

C har nedlagt påstand om at anken forkastes og at de ankende parter dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for Høyesterett.

Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge.

Før jeg behandler mortifikasjonsspørsmålet i forhold til de enkelte utsagn, finner jeg grunn til å redegjøre kort for sakens bakgrunn og for enkelte spørsmål av generell karakter som danner grunnlaget for den konkrete vurdering.

I 1971/72 ble det ved et pleiehjem i Sør-Trøndelag iverksatt et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg for en pike, som senere er blitt kalt Gro. Hun kom til pleiehjemmet da hun var fem år gammel med diagnosen «oligofrenic, retardatio mentalis». Da behandlingen begynte, var hun 11 år gammel.

Initiativet til behandlingsopplegget ble tatt av D, som da var magistergradstudent i psykologi, og som under studiet hadde deltatt i utarbeidelsen av atferdsterapeutiske programmer. Opplegget ble godtatt av institusjonens overlege, som imidlertid stilte visse vilkår,

Side:731

blant annet at universitetslektor C, som var faglig veileder for D under studiet og som hadde atferdsterapi som særlig interessefelt, skulle være faglig veileder også for behandlingsopplegget. Dette ble godtatt av C.

I tidsskriftet Nordisk Psykologi nr. 5 for 1973 publiserte C og D en artikkel med tittel: «Et atferdsteoretisk behandlingsopplegg for en 12 år gammel pike med sterkt avvikende sosial atferd.» Og det som her beskrives, er det behandlingsopplegg som var iverksatt for Gro.

I artikkelens innledning gis blant annet en beskrivelse av Gro slik hun var da behandlingsopplegget begynte. Hun beskrives her som sky, aggressiv og destruktiv. I de siste to år før behandlingen begynte hadde hun store deler av døgnet vært fastspent til sengen med fotrem.

I behandlingstiden hadde to pleiere et spesielt ansvar for Gro. Det ble først iverksatt en systematisk observasjon av hennes atferd med sikte på å definere den atferd som skulle betegnes som avvikende. Etter at dette var gjort, ble fastsatt visse «ekstinksjonsprosedyrer» som skulle anvendes i forhold til denne atferd. Så vidt jeg forstår, skulle den avvikende atferd umiddelbart møtes med sanksjoner - i artikkelen nevnes bruk av rem og isolasjon. Når hun opptrådte på «akseptabel måte», ble anvendt «forsterkere» i form av små påskjønnelser. De to pleiere som hadde ansvaret for Gro, førte dagbøker som inneholdt detaljerte rapporter «og nøyaktige målinger av frekvensen av forskjellige typer atferd».

Til slutt i artikkelen er resultatet av behandlingen beskrevet som positivt.

Etter de opplysninger som foreligger, er artikkelen i det vesentligeskrevetav C.

Artikkelen ble referert og vurdert i en artikkel av Arne Skouen som ble inntatt i Dagbladet 19. februar 1974. Artikkelen er sterkt kritisk. Kritikken synes dels å rette seg mot de atferdsterapeutiske behandlingsmetoder i sin alminnelighet, men de største deler av artikkelen knytter seg til den beskrivelse som C og D har gitt om behandlingen av Gro.

Skouens artikkel ble introdusert på avisens første side under tittelen «Torturmetoder i norsk vitenskap». I den tilknyttede tekst vises til Skouens artikkel, som er inntatt inne i avisen under overskriften «Tortur i norsk vitenskap». I artikkelen har Skouen selv beskrevet behandlingsperioden som en «torturperiode». De her nevnte utsagn er mortifisert under punkt 1-3 i dommen mot Dagbladet.

Skouens artikkel dannet grunnlag for en meget omfattende og langvarig debatt i Dagbladet. Det utsagn som er mortifisert under punkt 4, framkom i et intervju med B, som da var formann i justiskomitéen, og de utsagn som er mortifisert under punkt 6 og 7 i dommen mot Dagbladet, er referat fra B's innlegg på en parlamentarikerkonferanse i Tokyo i oktober 1974. De utsagn som er mortifisert i saken mot B, er alle hentet fra hans innlegg på denne konferanse. Det utsagn som er mortifisert under punkt 5 i dommen mot Dagbladet, finnes i overskriften til en artikkel skrevet av Gerd Benneche i

Side:732

oktober 1975.

Skouens artikkel førte til at blant annet Helsedirektoratet iverksatte undersøkelser av behandlingsopplegget. Etter å ha mottatt en rapport fra institusjonens overlege, sendte Helsedirektoratet saken til riksadvokaten, og det ble iverksatt etterforskning.

Etterforskningen avdekket at det ved behandlingen av Gro var brukt sanksjoner som ikke var blitt beskrevet i artikkelen, blant annet hadde Gro ved en rekke anledninger ikke fått mat som følge av at hun hadde vært «slem». Dessuten ble avdekket enkelte tilfeller hvor hun var blitt slått eller sparket eller utsatt for annen til dels grov legemsfornærmelse. Om dette viser jeg til byrettens dom.

En av pleierne vedtok forelegg for overtredelse av straffelovens §228 første ledd. Mot D og fire pleiere ble utferdiget tiltale for overtredelse av samme bestemmelse. For en pleier ble saken henlagt etter straffelovens §228 tredje ledd, og for ytterligere to pleiere ble saken henlagt etter bevisets stilling.

De fem tiltalte ble dømt i herredsretten. En av pleierne godtok dommen. De fire andre domfelte forlangte fornyet behandling, og ble frifunnet ved Frostating lagmannsrett. At de handlinger tiltalen gjaldt faktisk hadde forekommet, synes imidlertid på det rene.

Etter denne beskrivelse av sakens hele omfang, er det imidlertid grunn til å presisere at den mortifikasjonssaken som nå behandles, gjelder utsagn som må anses rettet mot C, og at spørsmålet om berettigelsen av å benytte de uttrykk som søkes mortifisert må vurderes på bakgrunn av den rolle C har hatt og det ansvar den måtte innebære.

Dette spørsmål har byretten ikke drøftet i de deler av dommen som gjelder mortifikasjon, men det er behandlet i de avsnitt som gjelder erstatning og oppreisning. Den bevisbedømmelse byretten i denne forbindelse har foretatt, må Høyesterett være bundet av også i mortifikasjonsspørsmålet.

Byretten legger til grunn at C som faglig veileder hadde som oppgave «å veilede D i generelle spørsmål vedrørende atferdsteori og atferdsterapi». Byretten peker på at kontrollen med gjennomføringen av prosjektet sviktet på en rekke plan, men finner imidlertid at «den sterke kritikk som de saksøkte har rettet mot saksøkeren ikke står i forhold til den beskjedne plass som C etter rettens mening har i det totale bilde av Gro-saken». Etter å ha vurdert de «juridiske og fagetiske, moralske sider av Gro-saken, finner retten at det ikke er ført bevis for at C kan holdes ansvarlig for bruk av tortur og for vitenskapelig svindel i forbindelse med behandlingen av Gro».

De ankende parter har anført at byrettens premisser i ansvarsspørsmålet er mangelfulle og at dommen derfor må oppheves.

Slik jeg forstår byrettsdommen, bygger den på at C i den tiden behandlingen pågikk, ikke leste de dagbøker som ble ført av pleierne - dette er lagt til grunn i en annen del av dommen. Byretten synes også å bygge på at C heller ikke gjennom samtalene med D fikk opplysninger om sanksjonsopplegget som gav særlig grunn til initiativ. Det ville ha vært ønskelig om dette var blitt presisert, men jeg tror ikke det kan være tvil om byrettens mening på dette punkt.

Side:733

Byretten gir for øvrig ingen beskrivelse av hva som må anses å ligge i at C stilte seg som faglig veileder for prosjektet. Selv om han skulle være veileder bare i generelle spørsmål, kan enkelte forhold tale for at han burde ha spilt en mer aktiv rolle. Jeg sikter her til det forhold at behandlingsopplegget forutsatte anvendelse av sanksjoner (straff) og at det skulle administreres av en student og to ufaglærte pleiere. Ved anvendelse av sanksjoner ved et behandlingsopplegg som dette må det utvilsomt oppstå en rekke spørsmål vedrørende sanksjonenes art og styrke, og det kan være grunn til å spørre hvorfor C ikke medvirket til å fastsette grenser for hva som kunne gjøres.

Jeg finner imidlertid ikke at det er grunnlag for å oppheve dommen for å få disse spørsmål utdypet. Slik jeg vurderer de mortifikasjonsspørsmål som konkret reiser seg, får spørsmålet om C burde ha opptrådt mer aktivt i behandlingsperioden bare betydning i forhold til torturbeskyldningen. Og i denne forbindelse kan eventuell passivitet fra hans side ikke spille noen nevneverdig rolle.

Jeg tilføyer at det som er behandlet foran, gjelder C's ansvar for den konkrete behandling. Hans ansvar for artikkelen er ubestridt. Som jeg skal komme tilbake til, burde dagbøkene etter min mening vært lest i hvert fall før artikkelen ble skrevet.

Forutsetningen for at et utsagn kan mortifiseres, er at utsagnet kan karakteriseres som en beskyldning i forhold til straffelovens §247, at det har vært adgang til å føre sannhetsbevis, og at sannhetsbevis ikke er ført. De ankende parter har gjort gjeldende enkelte generelle synspunkter om anvendelsesområdet for §247 og kravet til sannhetsbevis. Disse synspunkter får ifølge de ankende parter anvendelse i forhold til alle de utsagn som søkes mortifisert, og må føre til frifinnelse. På denne bakgrunn finner jeg grunn til å behandle disse anførsler før jeg vurderer mortifikasjonsspørsmålet i forhold til de enkelte utsagn eller grupper av utsagn.

De ankende parter har således vist til at selv om straffelovens §247 ikke inneholder noen rettsstridsreservasjon, må en slik reservasjon innfortolkes. Med utgangspunkt i dette er anført at det i spørsmålet om et utsagn kan mortifiseres må foretas en interesseavveining hvor det legges vekt på å unngå urimelige innskrenkninger i ytringsfriheten. Som konkrete vurderingsmomenter i denne forbindelse er vist til Dagbladets generelle engasjement i saker som gjelder de handicappede og behovet for å informere allmennheten om forholdene ved institusjonene - noe som illustreres av de tiltak for å bedre forholdene som Gro-saken var foranledning til. Det er dessuten vist til at utsagnene ikke bare gjelder Gro-saken, men at de må ses i sammenheng med bruken av atferdsterapi generelt og spørsmålet om vitenskapsmannens ansvar. Tålegrensen for fagfolk som kommer i søkelyset må trekkes rommelig for å gi plass for en debatt hvor det også kan brukes sterke og følelsesladede uttrykk.

Enkelte av de dommer de ankende parter viser til i denne forbindelse gjelder ikke anvendelse av §247, men blant annet straffelovens §135a om rasediskriminering (Rt-1977-114 og Rt-1978-1072) og straffelovens §390 om krenkelse av privatlivets fred

Side:734

(Rt-1960-1147). Disse dommer har imidlertid etter mitt skjønn ingen konkret interesse. De gjelder straffebestemmelser som i utpreget grad gir grunnlag for anvendelse av skjønn og som har et slikt innhold at hensynet til ytringsfriheten utvilsomt må være en viktig avgrensingsfaktor ved lovanvendelsen.

Men også i enkelte mortifikasjonssaker er interesseavveiningssynspunktet nevnt - under prosedyren er henvist til Rt-1978-590 og Rt-1978-725. Se også Rt-1978-1454. I ingen av disse saker fikk imidlertid interesseavveiningen betydning, og det kan diskuteres i hvilken utstrekning et slikt generelt formet prinsipp vil kunne gi noen konkret veiledning i mortifikasjonssaker.

Uansett hva man mener om den generelle problemstilling, er det imidlertid grunn til å legge vekt på enkelte av de momenter som de ankende parter har trukket inn i den konkrete interesseavveining. I en debatt om generelle samfunns- og fagspørsmål er det av hensyn til ytringsfriheten særlig viktig at det settes en forholdsvis rommelig ramme for hva de som foranlediger eller deltar i debatten bør kunne tåle uten at de kan påberope seg §247. At det kan anvendes slike synspunkter, finner jeg støtte for hos Bratholm: Streiftog i injurielovgivningen, Lov og Rett 1969 1 flg., særlig side 3-6. Jeg viser også til Andenæs: Spesiell strafferett (forelesningsreferat ved Mads Andenæs) som berører problemstillingen side 113, men under en noe annen synsvinkel og uten å ta standpunkt. Ved behandlingen av de enkelte utsagn kommer jeg tilbake til hvordan slike synspunkter kan anvendes her.

De ankende parter har dessuten påberopt seg at samtlige utsagn er «karakteristikker» som fremkommer i sammenheng med en fullstendig og riktig faktisk beskrivelse, og som derfor ikke kan mortifiseres selv om karakteristikken isolert sett går inn under straffelovens §247. I denne forbindelse er vist til Rt-1939-507 samt til Skeie: Strafferett II (1946) side 163 og til Andenæs: Spesiell strafferett side 130-131. Jeg mener det må være plass for anvendelse av et slikt prinsipp, men det må anvendes med betydelig varsomhet, sml. Andenæs 1.c. hvor særlig påpekes de problemer som oppstår hvor karakteristikken forekommer i en overskrift. Spørsmålet om den konkrete anvendelse av prinsippet kommer jeg tilbake til.

Endelig har de ankende parter anført at det generelt er tilstrekkelig å føre bevis for at beskyldningen er riktig i det vesentlige. Dette må være et prinsipielt riktig utgangspunkt, som vil bli lagt til grunn i den konkrete vurdering.

Som jeg nå allerede har antydet, har jeg funnet det praktisk at de utsagn som kreves mortifisert deles i tre grupper. En gruppe omfatter de tilfeller hvor ordet «tortur» er benyttet. Den annen omfatter utsagn som utelukkende gjelder forskerens holdning til forskningsobjektet. Den tredje gruppe omfatter bare uttrykket «vitenskapelig svindel».

Utsagn som anvender ordet «tortur»

Denne gruppe omfatter utsagn 1,2,3 og 6 i dommen mot Dagbladet og utsagn 1,2 og 3 i dommen mot B. Selv om ordet fremkommer på forskjellig måte i disse utsagn, og mortifikasjonsspørsmålet for så

Side:735

vidt kan stille seg noe forskjellig, har jeg funnet det praktisk å samle disse uttrykk for en vurdering som i hvert fall et stykke på vei er felles.

Ordet «tortur» omfatter etter byrettens mening enhver handling «hvorved alvorlig smerte eller lidelse, fysisk eller psykisk, forsettlig påføres en person - - -med sikte på å få opplysninger eller en tilståelse fra vedkommende person - - -eller for å straffe ham for en handling han har begått eller er mistenkt for å ha begått, eller for å skremme ham eller andre personer». Jeg har ikke noe å bemerke til et slikt utgangspunkt, men finner grunn til å tilføye at uttrykket må anses å være sterkt infamerende. I en mortifikasjonssak må imidlertid spørsmålet om hvilket inntrykk som formidles gjennom ordet «tortur» også vurderes ut fra den sammenheng ordet forekommer i.

Byretten har vurdert bruken av ordet «tortur» sett i forhold til alt det vi nå vet om behandlingen, og er kommet til at bruken av ordet var uberettiget det vil si at det ikke er ført sannhetsbevis. Byrettens vurdering på dette punkt var imidlertid ikke nødvendig for resultatet, og jeg lar det stå åpent om vurderingen var holdbar. Som nevnt tidligere må det ut fra byrettens beskrivelse av C's rolle legges til grunn at han ikke kjente til de overgrep i forhold til behandlingsopplegget som faktisk fant sted. Spørsmålet om hans ansvar må bedømmes på grunnlag av artikkelen i Nordisk Psykologi og den holdning og viten artikkelen gir uttrykk for.

Det ligger i artikkelen at C gikk god for et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg som forutsatte anvendelse av sanksjoner og at han billiget de sanksjoner som konkret beskrives - bruk av rem og isolasjon.

Etter min mening er det ikke berettiget å bruke karakteristikken «tortur» verken om metoden eller om den konkret beskrevne anvendelse av sanksjoner. Bruken av rem (låsing) var riktignok i strid med Sosialdepartementets regler av 25. april 1967, som bare tillot dette middel brukt for å hindre at pasienten skadet seg selv eller andre. Behandlingsopplegget innebar imidlertid at bruken av rem kunne reduseres vesentlig i forhold til tiden før behandlingen, og blant annet på denne bakgrunn synes karakteristikken «tortur» i utgangspunktet å være uforholdsmessig sterk.

Et annet regelbrudd var at Gro tidvis ble holdt isolert, det vil si innestengt alene på rommet. Også dette middel kunne etter Sosialdepartementets forskrifter bare brukes for å hindre at pasienten skadet seg eller andre, og når pasienten var under 14 år, skulle en pleier være til stede. Artikkelen viste at også disse regler var satt til side som ledd i behandlingsopplegget. Men også når dette tas i betraktning, synes karakteristikken «tortur» uforholdsmessig. Som jeg skal komme tilbake til, finner jeg - med reservasjon for utsagn 3 i Dagblad-saken - at ordet ikke er benyttet i en slik sammenheng at ordets generelle betydning blir avdempet.

Jeg har tidligere i mitt votum reist spørsmål om C burde ha ført kontroll med behandlingsopplegget og behandlingen, og har påpekt at byretten ikke tar opp dette spørsmål. Denne mangel ved domsgrunnene kan imidlertid ikke få betydning for spørsmålet om mortifikasjon

Side:736

av «tortur»-utsagnene. Karakteristikken virker uforholdsmessig selv om man skulle mene at C burde ha fulgt bedre med.

De ankende parter har som nevnt påberopt seg, at selv om karakteristikken «tortur» (torturmetoder, torturperioden) er uberettiget, må Dagbladet frifinnes fordi det er gitt en riktig og fullstendig beskrivelse av faktum.

Dette synspunkt må etter mitt skjønn anvendes ved ett av de utsagn som er plassert i denne gruppe, nemlig utsagn 3 i saken mot Dagbladet, hvor det refereres til den «torturperiode» Gro hadde vært gjennom. Setningen forekommer i selve artikkelen, og det er etter beskrivelsen klart at det dreier seg om den behandlingsperiode som er beskrevet. Dette forhold avdemper torturbeskyldningen.

De øvrige utsagn hvor ordet forekommer har et noe annet preg. Dette gjelder i første rekke de to overskrifter som ble benyttet 19. februar 1974: «Torturmetoder i norsk vitenskap» og «Tortur i norsk vitenskap». Den første av overskriftene var riktignok ledsaget av to andre overskrifter med mindre fete typer: «Straffes med tjoring - belønnes med sjokolade» og «11-åring fastspent i lærreim - utforskes av Psykologisk Institutt». Men heller ikke disse undertitler var egnet til å fortelle at saken gjaldt et behandlingsopplegg. Det er vel ikke urealistisk å regne med at en overflatisk leser bare har festet seg ved overskriften, og ved den angivelse av C's og D's navn som også fantes på side 1 med forholdsvis fete typer. Under disse omstendigheter kan det ikke være frifinnelsesgrunn at Skouens artikkel gav et mer fullstendig bilde.

Heller ikke synes det berettiget å anvende det foran nevnte synspunkt på de utsagn hvor ordet «tortur» ellers forekom: utsagn 6 i saken mot Dagbladet (referat fra B,5 innlegg på Tokyo-konferansen) samt utsagn 1-3 i saken mot B (innlegg på nevnte konferanse). Den fremstilling av saksforholdet som forekom i denne forbindelse, var meget summarisk. Når det gjelder de utsagn som framkom i forbindelse med Tokyo-konferansen, er det dessuten grunn til å peke på at det på dette tidspunkt var brakt på det rene at det var gjort alvorlige overgrep mot Gro. Etter byrettens bevisvurdering må imidlertid legges til grunn at C ikke kjente til de kritikkverdige forhold som ikke var omhandlet i artikkelen. Men for leserne kunne det være vanskelig å holde dette klart.

I forhold til de utsagn som vurderes i denne gruppe, finner jeg heller ikke plass for de synspunkter de ankende parter har brakt inn i vurderingen under stikkordet interesseavveining. Selv med det utgangspunkt at det i en diskusjon om vitenskapelige holdninger må kunne brukes skarpe uttrykk, mener jeg at ordet «tortur» ikke bør aksepteres. Jeg mener som nevnt at det er et meget sterkt uttrykk, og det kan antagelig i betydelig grad være egnet til å stigmatisere de enkeltpersoner som blir karakterisert gjennom uttrykket. Men også med utgangspunkt i disse synspunkter står utsagn 3 i Dagblad-saken i en særstilling.

Utsagn som gielder forskerens holdning til forskningsobjektet

Under denne gruppe vil jeg behandle utsagn 3,4 og 7 i saken mot Dagbladet og utsagn 4 i saken mot B. Utsagn 3 i Dagblad-saken er

Side:737

for øvrig behandlet også foran, men jeg behandler her den del av utsagnet hvor det sies at når forskerne beskriver torturperioden «forlater de oss som sosiale individer».

Felles for disse utsagn er, så vidt jeg kan bedømme det, at de gjelder forskerens holdning til de personer hvis atferd er i søkelyset. Denne sammenheng er for øvrig klar i Skouens artikkel. Den bakenforliggende innvending er at det atferdsterapeutiske behandlingsopplegg representerte et forsøk på å få Gro til å underkaste seg, og at forskerne ikke hadde erkjent de betenkeligheter som knyttet seg til opplegget.

Slik forstått inneholder utsagnene en vurdering av de etiske sider ved atferdsterapien og det behandlingsopplegg som var anvendt for Gro. Selv om også vurderingspregede utsagn etter forholdene vil kunne anses som ærekrenkende utsagn som kan mortifiseres, tilsier hensynet til ytringsfriheten at man innen et problemområde som dette tillater at vurderingen gis en tilspisset og følelsesladet form uten at utsagnets sannhetsverdi kan gjøres til gjenstand for domstolsprøvelse. For øvrig vil det være vanskelig å karakterisere de her omhandlede utsagn som sanne eller usanne.

Ved vurderingen har jeg lagt vekt på at den kritikk som fremkom i Dagbladet er beslektet med den kritikk av atferdsterapien som også er kjent fra fagkretser. Hos en forfatter heter det at atferdsterapiens forkjempere har «gitt uttrykk for et rent ut sagt uhyggelig teknokratisk-manipulerende syn på samfunnet» (Haugsgjerd: Nytt perspektiv på psykiatrien, Oslo 1971). Som jeg har påpekt foran i mitt votum, er det grunn til å anvende §247 med forsiktighet i en debatt med generell fagkritisk bakgrunn.

Jeg tilføyer at det etter min mening er betydelig forskjell mellom de utsagn som er samlet i denne gruppe og utsagnene om «tortur», som har en helt annen karakter av konkret beskyldning, og som også derfor må virke mer belastende for den som rammes. Og mens jeg betrakter bruken av ordet «tortur» som unødvendig i debatten, synes de utsagn som behandles i denne gruppe å gjelde en vesentlig problemstilling.

Jeg finner på grunnlag av disse synspunkter at de her behandlede utsagn ikke kan mortifiseres og at de saksøkte derfor må frifinnes.

Utsagn som gielder «vitenskapelig svindel»

Det er her spørsmål om utsagn 5 i saken mot Dagbladet: «Vitenskapelig svindel straffeloven ikke rammer».

Om uttrykket «vitenskapelig svindel» uttaler byretten:

«Med uttrykket «vitenskapelig svindel» forstår retten at noen mot bedre vitende meddeler andre uholdbare resultater og konklusjoner i forbindelse med forskning eller annen virksomhet på vitenskapelige områder. Uttrykket innbefatter også bruk (eller medvirkning til bruk) av metoder som brukeren vet ikke har grunnlag i holdbar vitenskap idet han uriktig foregir at metodene har et sant grunnlag. Uttrykket innebærer med andre ord at noen bevisst søker å føre andre bak lyset i tilknytning til vitenskap.»

Etter mitt skjønn kan man ikke i denne sammenheng legge i ordet

Side:738

«svindel» at vedkommende må ha handlet mot bedre vitende. Det som ligger i ordet, slik det her er brukt, er vel ikke mer enn at det hevdes å foreligge meget vesentlige mangler ved artikkelen når den vurderes ut fra en vitenskapelig synsvinkel, og at opphavsmannen kan bebreides for disse mangler.

Spørsmålet er så om utsagnet er en beskyldning som går inn under straffelovens §247, og om det er ført sannhetsbevis.

Det utsagn det her dreier seg om er ikke framkommet som en konklusjon etter en beskrivelse av konkrete mangler. De synspunkter Dagbladet har påberopt under henvisning til Rt-1939-507 har derfor ingen betydning her. Av interesse er derimot de interesseavveiningsmomenter som er nevnt foran. Karakteristikken er av fagkritisk karakter. Ved karakteristikk av vitenskapelige arbeider må det være adgang til å bruke sterke ord uten at §247 kommer til anvendelse.

Jeg lar det imidlertid stå åpent om Dagbladet kan frifinnes utelukkende ut fra en slik synsvinkel. Hvis man, som byretten, velger å anse uttrykket for å innebære en ærekrenkelse som kan mortifiseres, må kravet til sannhetsbevis ikke stilles særlig høyt. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om «vitenskapelig svindel», dessuten til det som er sagt i den generelle del av mitt votum om at det er tilstrekkelig å bevise det vesentlige i beskyldningen.

Byretten har gjennomgått de enkelte innsigelser som fra Dagbladets side er gjort mot artikkelens kvalitet. Byretten har kritisert enkelte sider ved artikkelen, blant annet anføres at C burde ha lest dagbøkene før artikkelen ble skrevet, at matnektingsreaksjonen ikke er nevnt og at det ikke er gitt opplysning om de medisiner Gro fikk til forskjellige tider.

For mitt vedkommende finner jeg manglene ved artikkelen langt mer alvorlige enn det byretten gir uttrykk for, særlig synes det påfallende at dagbøkene ikke ble benyttet som grunnlagsmateriale. I artikkelen beskrives betydningen av en nøye registrering av atferden i behandlingsperioden, og man kunne ha ventet seg større nøyaktighet i resultatvurderingen.

Byretten bemerker at artikkelen ikke må vurderes som en vitenskapelig avhandling, men som en rapport om et behandlingsopplegg. Dette har jeg i og for seg ikke noe å bemerke til. På den annen side fremstiller opplegget seg som et forsøk på å høste praktiske erfaringer ut fra visse generelle prinsipper, og behovet for nøyaktig registrering av atferd og atferdsendringer er framhevet som viktig. Det foreligger da ikke grunn til å hevde at forskningens krav til nøyaktighet ikke skulle få anvendelse.

På grunnlag av disse synspunkter mener jeg at det må anses ført sannhetsbevis for utsagnets riktighet. Det ligger ikke i dette at «vitenskapelig svindel» er en objektivt riktig karakteristikk. Det følger av det jeg har anført at det på et område som dette foreligger et visst spillerom for subjektive vurderinger og individuell språkbruk.

Det framgår av det jeg her har anført at Dagbladet etter min mening må frifinnes for så vidt gjelder utsagn nr. 3,4,5 og 7 og at B må frifinnes for så vidt gjelder utsagn 4 i saken mot ham.

Side:739

Da byrettens mortifikasjonsdom vil bli stående for noen utsagns vedkommende, vil mitt standpunkt ikke umiddelbart lede til noen endring i de deler av byrettens dom som gjelder erstatning og oppreisning, jfr. straffeprosesslovens §448. Som nevnt før har de ankende parter erklært særskilt anke over byrettens avgjørelse av de sivile krav, og denne anke vil bli behandlet etter tvistemålslovens regler.

Når det gjelder saksomkostninger, finner jeg etter en samlet vurdering ut fra reglene i straffeprosesslovens §456 nr. 2, jfr. §455 nr. 3, at partene hver for seg må bære sine omkostninger.

Jeg stemmer for denne

D O M :

I. Følgende utsagn kjennes døde og maktesløse:

1. «Torturmetoder i norsk vitenskap», inntatt i en overskrift i Dagbladet 19. februar 1974 .

2. «Tortur i norsk vitenskap», inntatt i en overskrijt i en artikkel i Dagbladet 19. februar 1974 7.

3. «Det forekom tortur ved et av våre pleiehjem, og i vitenskapens navn», inntatt i Dagbladet 9. oktober 1974.

4. «In my countrv, however, we were much astonished this summer when one of our leading newspapers revealed that torture was going on in our country, in one of our hospitals and in the name of psychological science. The story was, in brief, that a student of psychology - sponsored by one of his university teachers - was carrying out an experiment with a little girl sufferitig from some mental disease. The experiment involved torture instruments being used within a programme of punishment and reward.»

Uttalt av B på parlamentarikerkonferanse i Tokyo i oktober 1974.

I oversettelse til norsk:

«I mitt land ble vi imidlertid meget forbauset i sommer da en av våre ledende aviser avslørte at det foregikk tortur i vårt land, i et av våre sykehus og i psykologisk vitenskaps navn. Historien var i korthet at en psykologistudent - med støtte av (sponsored by) en av sine universitetslærere - utførte et eksperiment med en liten pike som led av en mental sykdom. Eksperimentet omfattet bruk av torturinstrumenter i et program med straff og belønning.»

5. «Why, then, do people commit torture against each other without being antagonists, even as a sort of doctor trying to help his patient? I have found only one explanation. The student and even his teacher believed in a near-religious manner, in certain theories of their profession. The impact of science on modern professional man can be so immense that he simply ceases to be a human being and is converted into being an expert. At the same time, his fellow beings are reduced to «cases.»

Side:740

Uttalt av B på parlamentarikerkonferanse i Tokyo i oktober 1974.

I oversettelse til norsk:

«Hvorfor begår så folk tortur mot hverandre uten å være antagonister, selv for som en slags doktor å forsøke å hjelpe sin pasient? Jeg har bare funnet én løsning. Studenten, og selv hans lærer, trodde på en nærnmest religiøs måte på visse yrkesteorier. Vitenskapens virkning på en moderne vitenskapsmann kan være så stor at han ganske enkelt opphører å være en menneskelig skapning og blir omdannet til å være en ekspert. Samtidig blir hans medmennesker redusert til forskningsobjekter.».»

6. «It is not so with the torture which is committed by the modern professional man. His torture has no reason at all: it cannot be understood. It still exists, however, and it exists in the very middle of our prospering society. Uttalt av B på parlamentarikerkonferanse i Tokyo i oktober 1974.

I oversettelse til norsk:

«Slik er det imidlertid ikke med den tortur som utøves av den moderne faglig utdannede yrkesutøver. Hans tortur har ingen begrunnelser i det hele tatt. Den kan ikke forstås. Den eksisterer imidlertid allikevel, og den eksisterer midt i vårt velstandssamfunn.»

II. For øvrig friflnnes A, A/S Dagbladet og B.

III. Saksomkostninger for byretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende når det gjelder vurderingen av utsagnet om «vitenskapelig svindel» - utsagn 5 i saken mot Dagbladet. Jeg har vært i noen tvil om forståelsen av begrepet «svindel», som isolert sett synes å måtte innebære en beskyldning om at leserne forsettlig er ført bak lyset. Jeg er imidlertid blitt stående ved at uttrykket i sammenhengen «vitenskapelig svindel straffeloven ikke rammer» må forstås slik førstvoterende har gitt uttrykk for.

Jeg er videre enig med førstvoterende når det gjelder vurderingen av de utsagn som har referanse til menneskeverdet og de menneskelige sider ved atferdsterapien, det førstvoterende sammenfatter som forskerens holdning til de personer hvis atferd er i søkelyset. Utsagn av denne type er utsagn 3,4 og 7 i saken mot Dagbladet og utsagn 4 i saken mot B. De utsagn det gjelder, er til dels krasse i sin form. Men det dreier seg om generelle betraktninger vedrørende vitenskap, eksperter og effektivitet på den ene side, ivaretagelse av de rent menneskelige hensyn på den annen. Selv om utsagnene er fremmet i tilknytning til et bestemt behandlingsopplegg og gjennomføringen av det, oppfatter jeg ikke disse utsagn som konkrete beskyldninger som kan være gjenstand for mortifikasjon etter straffelovens §253, jfr. §247. Ellers kan jeg også for så vidt angår denne utsagns-gruppe 1 det vesentlige slutte meg til den begrunnelse førstvoterende har gitt.

Når det gjelder de utsagn som anvender begrepet «tortur», er jeg

Side:741

kommet til et annet resultat enn førstvoterende for så vidt angår utsagn 1 og 2 i saken mot Dagbladet. Jeg finner ikke at disse utsagn kan kreves mortifisert.

Utsagn 1 og 2, samt utsagn 3 som heller ikke førstvoterende vil mortifisere, skriver seg fra Dagbladet for 19. februar 1974.

Før jeg går nærmere inn på disse utsagn, finner jeg grunn til å understreke at det her dreier seg om en debatt om en sterkt omstridt behandlingsform - atferdsterapien, som, etter det som er opplyst, har delt psykologene i to leirer, de som er for, og de som er imot terapien.

Jeg finner videre grunn til å understreke at direkte foranledning til debatten i Dagbladet var den artikkel som C, sammen med D, sommeren 1973 offentliggjorde i fagtidsskriftet Nordisk Psykologi. De gjorde i artikkelen rede for adferdsterapeutiske behandlingsteknikker, og for anvendelsen av disse på tilfellet Gro. Artikkelen ble skrevet med sikte på informasjon om dette behandlingstilfelle, men også med sikte på debatt.

Slik debatt tok Dagbladets Arne Skouen opp da han i Dagbladet for 19. februar 1974 gikk til kraftig angrep på den atferdsterapi som de to artikkelforfatterne i Nordisk Psykologi hadde gjort seg til talsmenn for, og på den anvendelse av terapien i tilfellet Gro som de hadde beskrevet i sin artikkel. Skouen gir uttrykk for dyp indignasjon over anvendelsen av de av C og D beskrevne teknikker på en 11 år gammel tilbakestående pike i en institusjon for evneveike, og han bruker sterke ord.

Av de tre Utsagn som skriver seg fra Dagbladet for 19. februar 1974, er det bare ett utsagn som er hentet fra selve den artikkel som Arne Skouen skrev. Det er utsagn 3, som omtaler «den 9 måneder lange torturperioden». Når heller ikke førstvoterende har funnet grunnlag for mortifikasjon av dette utsagn, er det fordi utsagnet forekommer i selve artikkelen og der som en karakteristikk av den behandlingsperiode som artikkelen utførlig beskriver. For så vidt er jeg enig med førstvoterende. Men jeg er kommet til at også utsagn I og 2 må vurderes ut fra denne synsvinkel.

Utsagn 1 - «torturmetoder i norsk vitenskap» - er overskrift på avisens side 1, hvor Skouens artikkel på side 17 introduseres. Det er her metodene som blir karakterisert. Overskriften må videre ses i sammenheng med de to andre overskrifter på side l. Over hovedoverskriften står med noe mindre, men fremdeles store typer: «Straffes med tjoring - belønnes med sjokolade». Under hoved-overskriften står, også med mindre, men fremdeles store typer: «11-åring fastspent i lærreim - utforskes av Psykologisk Institutt». Både direkte og i sammenhengen fremtrer - etter min mening - «tortur» -utsagnet her som en karakteristikk av behandlingsmetoder, som psykologer går inn for, og som innebærer at en 11 år gammel pike vekselvis straffes med fastlåsing i lærreim og belønnes med sjokolade. Dette utdypes så i Skouens artikkel.

Utsagn 2 - «tortur i norsk vitenskap» - er overskrift til Skouens artikkel på side 17 i avisen. I tilknytning til denne overskrift, foran selve artikkelen, står med uthevede typer:

Side:742

«Filosofi er til for å brukes, og synspunktene fra positivismedebatten her i bladet er vel egnet til å prøves på et aktuelt forskningsprosjekt som omtales av Arne Skouen i denne artikkelen. Har vi gående i Norge forskning der etiske og sosiale verdier er skjøvet til side»?»

Utsagn 2 knytter seg ikke så direkte som utsagn 1 til de metoder som anvendes i atferdsterapien. Men sett i sammenheng med introduksjonen på side 1, det jeg har sitert fra side 17 og Skouens artikkel umiddelbart etter det siterte mener jeg at utsagn 2 må vurderes på samme måte som utsagn 1, og begge disse utsagn på samme måte som utsagn 3 i selve artikkelen.

Det er forståelig at atferdsterapiens tilhengere har reagert på de sterke ord som er brukt. Betegnelsen «tortur» er imidlertid, slik jeg ser det, både i utsagn l, 2 og 3 brukt som uttrykk for kritikk av selve metodene, slik disse er beskrevet i C og D's egen artikkel i Nordisk Psykologi, og slik de etter artikkelforfatternes egen beskrivelse er anvendt på tilfellet Gro. Etter min mening dreier det seg for alle tre utsagn om karakteristikker som ikke kan kreves mortifisert.

Det er i norsk rett iallfall som utgangspunkt akseptert at en personlig karakteristikk knyttet til en riktig og fullstendig beskrivelse av fornærmedes faktiske forhold ikke kan mortifiseres. Jeg viser til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1939-507 og 1963 430. Det dreiet seg i disse tilfelle om bestemte faktiske begivenheter. Den foreliggende sak gjelder et kompleks av begivenheter som vanskelig kan gis samme fullstendige og korrekte beskrivelse. På den annen side dreier den foreliggende sak seg også om forskningspolitiske spørsmål - om behandlingsformer og behandlingsteknikker. Karakteren av meningsytring, og tilknytningen til ytringsfriheten, kommer derfor sterkere frem enn når det gjelder karakteristikk av bestemte faktiske begivenheter.

Dersom Skouen/Dagbladet i det foreliggende tilfelle, etter å ha beskrevet metodene og behandlingen av Gro, hadde uttalt sin kritikk i denne form: Slike metoder fortjener etter min/vår mening betegnelsen torturmetoder, finner jeg det klart at utsagnet måtte ha vært ansett som en meningsytring som ikke kunne kreves mortifisert. Nå er utsagnene ikke gitt denne mer forsiktige subjektive formulering; Men utsagn 1 og 2, lest i sammenheng med det som fremheves i forbindelse med disse overskrifter, og med utsagn 3 i artikkelen, må etter min mening oppfattes som en slik personlig dom over de omstridte terapiteknikker anvendt på tilfellet Gro. De må, slik jeg leser utsagnene, oppfattes som en fordømmelse av terapien og metodene, ikke som konkrete beskyldninger om utøvelse av tortur.

Til slutt i denne forbindelse minner jeg om at Skouens artikkel i Dagbladet den 19. februar 1974 ble skrevet som reaksjon på C og Ds egen artikkel, ikke på grunnlag av de overgrep under behandlingen av Gro som senere ble avdekket, og som C etter byrettens bevisvurdering ikke kan gjøres ansvarlig for.

Når det gjelder B's utsagn om «tortur» - utsagn 1,2 og 3 i saken mot ham - er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende. Det

Side:743

samme gjelder det utsagn 6 i saken mot Dagbladet som gjengir fra B's utsagn I.

B' s utsagn 1 fremkom som et innlegg på en interparlamentarisk konferanse i Tokyo i oktober 1974, hvor emnet var den tiltagende bruk av tortur i verden. Her uttalte han at det i et sykehus i hans land foregikk tortur i den psykologiske vitenskaps navn, idet en psykologistudent, «sponsored by» en universitetslærer, hadde utført et eksperiment med en mentalt syk småpike, et eksperiment som omfattet bruk av torturinstrumenter.

Uttalelsen fremkom løsrevet fra sin sammenheng, uten forankring i en nærmere redegjørelse for den behandlingsterapi og de behandlingsteknikker som var anvendt, og uten noen nærmere beskrivelse av behandlingen av Gro. Særlig var uttalelsen om «torturinstrumenter» egnet til å gi et meget fortegnet bilde av det som hadde foregått. Jeg er når det gjelder dette utsagn, enig med førstvoterende, idet jeg ikke finner anvendelse for det karakteristikk-synspunkt som jeg har anvendt på utsagnene i eller i forbindelse med Skouens artikkel. Jeg tiltrer for dette utsagns vedkommende i det vesentlige det som er uttalt av førstvoterende.

B's utsagn 2 og 3 kommer i en noe annen stilling enn utsagn 1, for så vidt som utsagn 2 og 3 bruker uttrykket «tortur» som utgangspunkt for slike refleksjoner over forskerens stilling som jeg - som førstvoterende - ellers har funnet ikke kan kreves mortifisert. Jeg antar imidlertid at utsagn 2 og 3 på grunn av bruken av uttrykket «tortur» og sammenhengen med utsagn 1 må mortifiseres sammen med dette.

Likeledes antar jeg at Dagbladets utsagn 6 må mortifiseres, selv om Dagbladet i sin gjengivelse har utelatt B's uttalelse om «torturinstrumenter».

Jeg stemmer etter dette for at Dagbladet må frifinnes også for så vidt angår utsagn l og 2 i saken mot avisen. For øvrig stemmer jeg for samme resultat som førstvoterende.

Jeg er også enig med førstvoterende når det gjelder saksomkostningsspørsmålet.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende, unntatt når det gjelder utsagn 3, 4 og 7 i saken mot Dagbladet og utsagn 4 i saken mot B. Det er disse utsagn førstvoterende sammenfatter under synspunktet «forskerens holdning til forskningsobjektet». Jeg er enig i at det i en debatt om sentrale forskningspolitiske spørsmål kan være grunn til å tøye grensene for ytringsfriheten, og også i at spørsmålet om mortifikasjon vil måtte vurderes annerledes i forhold til generelle vurderingspregede utsagn enn i forhold til utsagn som inneholder mer konkrete beskyldninger. Jeg kan derfor også godt tenke meg at de utsagn som det her er spørsmål om, brukt i en annen sammenheng, ikke ville kunne mortifiseres, selv om de etter sitt innhold er sterkt fordømmende. I dette tilfelle er imidlertid utsagnene brukt med klar referanse til en konkret sak og har en sterk personlig brodd. Dertil kommer at de er brukt i sammenheng med utsagn om tortur. Etter min mening er det nærliggende å oppfatte også de utsagn som det her er spørsmål om, slik at de

Side:744

inneholder beskyldninger av omtrent samme innhold som beskyldningene om tortur. Jeg mener videre at det er grunnlag for mortifikasjon av alle de utsagn det her er spørsmål om.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skåre.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med tredjevoterende, dommer Holmøy.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Per Foseid Nielsen med domsmenn):

Sommeren 1973 skrev universitetslektor C og stud.mag.art. D en artikkel om et behandlingsopplegg for en pike med sterkt avvikende sosial atferd. Piken ble i artikkelen kalt Gro. Hennes riktige navn er nevnt foran.

Den nevnte artikkel ble trykt i tidsskriftet Nordisk Psykologi nr. 5 for 1973. - - -

Den 19.2.1974 hadde Dagbladet følgende oppslag over 5 spalter på side 1:

«Straffes med tjoring - belønnes med sjokolade: Torturmetoder i norsk vitenskap.» Den siste setning var skrevet med ca. 1,2-2,5 cm. høye, fete typer.

I teksten under heter det på samme side over ca. 3 spalter:

«I en artikkel han kaller «Tortur i norsk vitenskap», skriver Arne Skouen i dag om en 11-årig jentunge som fastspent i lærreim er utforsket av Psykologisk Institutt. Hun ble straffet med tjoring og belønnet med sjokolade når hun var snill eller slem. Barnet kapitulerte etter ni måneders rystende behandling. En triumf for vitenskapen? spør Arne Skouen. Han gir her selv en introduksjon til artikkelen som står på side 17 i dag:

Dagbladets lesere har de siste par ukene kunnet følge med i en debatt om vitenskapens plass i samfunnet vi lever i, konsentrert omkring positivismen. Det dreier seg om vitenskapens forhold til verdier. Skal den stå sosialt og etisk isolert?

Filosofi er til for å brukes, nå mer enn noensinne. Jeg tar utgangspunkt i den løpende debatt, og prøver den på et forskningsprosjekt som nylig er gjennomført av universitetslektor C og stud.mag.art. D ved Psykologisk Institutt på Blindern. De har atferdsterapi som fag, og har i løpet av 1973 valgt en 11-årig jentunge på en åndssvakeinstitusjon som objekt for forskningsmetoder man ikke skulle tro kunne finne sted i Norge i dag. De siste par årene har Gro vært holdt fastspent til sengen med en lærreim - sannsynligvis også offer for en feildiagnose - og lærreimen tas i bruk av forskerne gjennom et opplegg som varte i 9 - ni - måneder i fjor.

Dagbladet finner forholdet så graverende at vi har sendt forskerrapporten - og gjenpart av dagens artikkel på side 17 - til Sivilombudsmannen med anmodning om etterforskning.»

Ved siden av denne tekst var over to spalter skrevet: «11-åring fastspent i lærrem - utforskes av Psykologisk Institutt.»

På side 17 i samme nummer er trykt journalist Arne Skouens artikkel med overskriften «Tortur i norsk vitenskap» over vel 6 spalter i ca. 1,8 cm. høye typer. - - -

Artikkelen i Dagbladet førte til en omfattende debatt i pressen og - som

Side:745

nevnt - til et diskusjonsprogram i fjernsynet den 20.2.1974. Grosaken ble også omtalt i aviser i andre skandinaviske land. Av avisartikler som har særlig betydning for denne sak nevnes:

I Dagbladet for 22. februar 1974 ble trykt en artikkel med følgende overskrift over ca. 5 spalter:

«Tilfellet Gro ryster Stortinget.

Sivilombudsmannen - en passiv vokter.» - - -

I Dagbladet for 4. oktober 1975 ble trykt en artikkel av journalist Gerd Benneche. Artikkelen har overskriften «Vitenskapelig svindel straffeloven ikke rammer» over 5 spalter i ca. 1,2-1,9 cm. høye typer. «I ingressen heter det: Men ansvar må flyttes høyere enn til de domfelte.» - - -

I Dagbladet for 9. oktober 1974 ble det trykt følgende artikkel:

«Gro-saken opp på Tokyo-konferansen.»

Den interparlamentariske union holder i disse dager sin 61. konferanse i Tokyo. I et innlegg i generaldebatten kom formannen i Stortingets justiskomite, B, som er en av de fem norske delegatene, inn på Gro-saken. På konferansens dagsorden stod en resolusjon om de tiltagende tendenser til tortur i verden.

- Når vi snakker om tortur tenker vi oftest helt ureflektert på en eller annen form for forhør eller forfølgelse. Men i mitt land er vi i sommer blitt skremt opp av en sak som en av våre ledende aviser avslørte. Det forekom tortur ved et av våre pleiehjem, og i vitenskapens navn. - - -

Saksøkte B's innlegg på Tokyokonferansen i oktober 1974 er (referatets side 291-293): - - -

øverst på referatets side 292 er det trykt:

«Le probleme de la torture dans le monde.»

Referatet er av statsautorisert translatør William D. Shepherd oversatt til norsk. Oversettelsen lyder slik:

Hr. B (Norge). - Hr. President, kjære kolleger. Jeg vil gjerne for et øyeblikk rette de distingverte delegaters oppmerksomhet mot en side av torturproblemet, et aspekt som jeg frykter at ikke mange er oppmerksomme på.

Når vi snakker om tortur tenker vi i alminnelighet på forfølgelse av kriminelle eller av politiske fiender eller av soldater, alltid motstandere av et eller annet slag. Selv i sin glimrende rapport om temaet, slik som vi finner det på side 139 i de innledende dokumenter for konferansen, definerer hr. Chaumont tortur som et middel til å få noen «til å innrømme eller gi opplysninger om en handling som ansees for å være forkastelig». I mitt land ble vi imidlertid meget forbauset i sommer da en av våre ledende aviser avslørte at det foregikk tortur i vårt land, i et av våre sykehus og i psykologisk vitenskaps navn. Historien var i korthet at en psykologistudent - med støtte av (Sponsored by) en av sine universitetslærere - utførte et eksperiment med en liten pike som led av en mental sykdom. Eksperimentet omfattet bruk av torturinstrvmenter i et program med straff og belønning. Efterat avisen hadde avslørt historien, ble hele saken overlatt til politiet til efterforskning, og den er ennå ikke ferdigbehåndlet. - - -

Dagbladets artikkel av 19/2-1974 førte også til tiltak fra offentlige organersside. - - -

Etterforskning ble hurtig satt i gang under ledelse av politimesteren i Trondheim. - - -

Side:746

Ved beslutningen av 23.12.74 satte statsadvokaten i Trondheim etter Riksadvokatens ordre, student D og fire av de pleiere som hadde behandlet Gro under tiltale ved Midt-Trøndelag herredsrett til fellelse etter strl. §228, 1. ledd for å ha øvet vold mot en annen person eller på annen måte å ha fornærmet ham på legeme, eller å ha medvirket hertil. - - -

Student D, som tok examen artium i 1968, begynte sitt studium i 1969 og fattet sterk interesse for moderne adferdsteori. Han gjennomgikk kurser hos universitetslektor C og andre ved Psykologisk institutt, og tok arbeide som pleier og nattvakt.

I studiets 2. avdeling, etter grunnfageksamen, ville D gjerne hospitere ved et pleiehjem. Gjennom en psykolog ved instituttet kom han i forbindelse med - - -Pleiehjem, og søkte arbeid der. Han fikk sin søknad innvilget og tiltrådte i juni 1971. - - -

D ønsket å legge fram forslag til en behandling etter adferdsterapeutiske prinsipper. Pleiehjemmets ledelse tok med glede imot tilbudet og det ble nærmere drøftet på faglig-administrativt møte, som ble ledet av pleiehjemmets administrerende overlege. - - -

Overlegen satte overfor student D tre vilkår for at et adferdsterapeutisk opplegg skulle settes ut i livet:

1. Sosialdepartementets forskrifter om begrenset adgang til bruk av tvangsmidler og om forbud mot korporlig refselse innen åndssvakeomsorgen og epileptikeromsorgen skulle overholdes.

2. D's lærer ved Psykologisk institutt, universitetslektor C, skulle være faglig veileder.

3. En av pleiehjemmets faste psykologer skulle være faglig veileder på stedet og på det lokale plan føre kontroll med behandlingen.

Gro's mor ble gjort kjent med det adferdsterapeutiske opplegg, og ga sitt samtykke til å sette det i gang overfor Gro.

De nevnte forskrifter, som er datert 25.4.1967, lyder slik: - - -

D's opphold ved - - -pleiehjem sommeren 1971 medgikk til observasjon av Gro (og av den andre piken) for å fremskaffe nærmere grunnlag til utarbeidelse av behandlingsopplegget. De spesielle pleiere som fikk som oppgave å ta seg av Gro, fikk orientering i adferdsteori og også annet personale ved pleiehjemmet fikk innføring i grunnprinsippene av C og D. Som ledd i dette ga D en skriftlig fremstilling.

Da D såvel muntlig som skriftlig gjorde bruk av ordet straff og også ellers uttrykte seg slik at en del av pleiepersonalet og andre ansatte fikk den oppfatning at ørefik og annen form for slag inngikk i behandlingen, ble henvendelse gjort til overlegen. Han kalte D til seg, innskjerpet overfor ham overholdelsen av departementets forskrifter og tilintetgjorde den skriftlige veiledning Gro's pleiere hadde fått.

Behandlingen kom etter hvert i gang. Det var bestemt at det skulle være to spesielt uttatte pleiere, en på hver vakt, for Gro. De skulle nedtegne i dagbøker og notisbøker alt om hennes adferd som de antok var av interesse. Hver måned skulle de på grunnlag av dette materiale utarbeide månedsrapport, som sendtes D. Han kom en gang hver måned fra Oslo til pleiehjemmet og oppholdt seg der da to dager. Umiddelbart før besøket hadde han fått rapport for den foregående måned, og under besøket ble det videre arbeide drøftet og lagt opp. Gros pleiere hadde dessuten adgang til etter behov å rådføre seg med D over telefon til ham i Oslo.

Side:747

- - - Pleiehjem ble 1.6.1971 overdratt fra Staten til Sør-Trøndelag fylke og det ble etablert en administrasjonsordning med en økonomisjef og en overlege. Som medisinsk ansvarlig skulle overlegen bistås av et såkalt fagteam. I dette var med de ansatte psykologer og annet overordnet fagpersonell.

Overlegen, som hadde hatt sin stilling ved pleiehjemmet siden 1961, fratrådte 10. november 1971 og flyttet til Molde idet han var blitt ansatt som områdeoverlege ved Helsevernet for psykisk utviklingshemmede i Møre og Romsdal fylke. Det lyktes ikke å få noen ettermann. Pleiehjemmets styre vedtok derfor, før overlegens avreise, en midlertidig ordning som gikk ut på at det medisinske ansvar ble overført til distriktslegen i - - -i henhold til egen avtale mellom distriktslegen og - - -pleiehjem, at overlegens resterende funksjoner overførtes til formannen i et team av fagfolk, bestående av lege, psykolog, sosionom og pedagog, og at dette teamet holdt seg i kontakt i nødvendig utstrekning med overlegen i dennes egenskap av engasjert spesiallegekonsulent for pleiehjemmet. Han skulle avlegge pleiehjemmet månedlige besøk. Leger i vernepliktig sivilarbeide som gjorde tjeneste ved pleiehjemmet førte medisinsk tilsyn og kontroll med bruk av tvangsmidler.

Ordningen viste seg å by på uforutsette problemer. - - -

Før sin avreise fra pleiehjemmet i midten av august utarbeidet D en skriftlig rapport vedrørende Gro for tidsrommet 20.6.-13.8.1971 samt skriftlige retningslinjer for behandlingsopplegg i tidsrommet 15. august-15. september 1971. Til slutt i disse retningslinjer er anført:

«Fysisk avstraffelse bør under de rådende omstendigheter ikke forekomme». - Ordet «ikke» er understreket.

I brev til pleiehjemmets styre, skrevet under besøk på - - -25.5.72, anmodet D om å få oppholde seg på hjemmet sommeren 1972 slik han hadde gjort den foregående sommer. - - -

Etter D' s arbeide ved pleiehjemmet denne sommeren leverte han i begynnelsen av august 1972 en redegjørelse vedrørende Gro, benevnt Behandlingsrapport, Sluttrapport. - - -

Etterhvert fikk D mindre tid til å følge med i hva som skjedde på pleiehjemmet. Våren 1973 var eksamenssemester for ham, idet han avla eksamen i støttefaget fysiologi, og etter eksamen var han 8 uker i juli-august i militærtjeneste på Gimlemoen ved Kristiansand S.

Hans faglige veileder, C, som han i den forløpne tid hadde hatt kontinuerlige drøftelser med, fikk et års permisjon fra sin stilling ved Universitetet fra mai 1973 og fulgte etter denne tid ikke med i behandlingsopplegget.

De månedlige besøk på pleiehjemmet ble ikke gjennomført konsekvent, og pleiernes månedsrapporter opphørte.

D's behandlingsopplegg tok nærmest slutt av seg selv i løpet av høsten 1973. D var på pleiehjemmet siste gang i september 1973. - - -

Tiltalebeslutningen mot de fire pleiere gjadt:

Pleier R: at han i - - -Pleiehjem i - - -som pleier for Gro

a) 26.2.1973 flere ganger tok tak over håndleddet på Gros ene arm og vred armen bak på ryggen slik at vridningen forårsaket smerter,

b) 24.6.1973 en eller flere ganger sparket henne på låret,

c) 8.7.1973 sparket henne på låret eller benet,

d) 9.7.1973 sparket henne på låret eller benet, Pleier W: at han i - - -Pleiehjem i - - -som pleier for Gro

Side:748

a) 24.2.1973 med knyttneven slo henne over ene håndflaten,

b) 29.2.1973 tok hennes ene hånd og vred den bak på ryggen,

c) 16.5.1973 med flat hånd slo henne på kinnet,

d) 20.5.1973 med flat hånd slo henne på øret,

e) 3.7.1973 flere ganger sparket henne på utsiden av ene låret,

Pleier M: at han den 15.7.1973 i - - -Pleiehjem i - - -som pleier for Gro, da hun hadde tisset på gulvet, sammen med pleier O trykket henne med ansiktet ned i den flytende urinen på gulvet, hvoretter han etter å ha tørket opp urinen, tørket Gro over ansiktet med den samme tuen, og deretter tømte en bøtte med blanding av vann og urin over hodet på Gro, eller medvirket hertil,

Pleier O: at hun 15.7.1973 i - - -Pleiehjem som pleier for Gro, da hun hadde tisset på gulvet, sammen med pleier M trykket henne med ansiktet ned i den flytende urinen på gulvet, hvoretter hun etter å ha tørket opp urinen, tørket Gro over ansiktet med den samme tuen, og deretter tømte en bøtte med blanding av vann og urin over hodet på Gro eller medvirket hertil.

Pleier R: ble uttatt som pleier for Gro før jul 1972 og hadde dette oppdrag til slutten av juli 1973. Pleier W var pleier for Gro fra begynnelsen av september 1972. Disse to pleiere skiftet om vaktene i tiden for de påklagede handlinger, dog slik at pleier M vikarierte for pleier W 2-3 uker i juli 1973. Pleier O gjorde tjeneste ved avd. Pernille, men arbeidet vesentlig med andre pasienter enn Gro.

Gro hoppet to ganger ut av vinduet fra sitt rom, siste gang med benbrudd til følge. Hun fikk gips på benet helt opp til skrittet, og for å hindre at hun rev gipsen løs, hadde det vært nødvendig å legge henne i tvangstrøye. Periodevis ble det forsøkt å la henne være uten tvangstrøyen, men dette var forbundet med vanskeligheter idet man ikke fikk henne til å holde fingrene vekk fra gipsen. Det var i en slik situasjon at pleier W 24.2.1973 slo henne over den ene håndflaten med knyttneven, og pleier R 26.2.1973 flere ganger tok tak over håndleddet på hennes ene arm og vred armen bak på ryggen slik at vridningen forårsaket smerter.

Under et arbeide med begrepstrening 29.3.1973 ville Gro ikke samarbeide og prøvde gjentatte ganger å rive i stykker den boken pleier W brukte. For å hindre henne i dette, tok han hennes ene hånd og vred den bak på ryggen.

Om morgenen 16.5.1973 var Gro oppsatt på å rive i stykker buksen sin. Hun ble låst inne på sitt rom, og da pleier W straks deretter på nytt gikk inn til henne, skulle hun nettopp til å rive i stykker buksen. Han slo henne på kinnet med flat hånd, og hun ble da stille.

Om aftenen den 20.5.1973 ga pleier W henne en ørefik, i dagrapporten benevnt «ørtæv», for å hindre henne i å rive i stykker nattkjolen.

For å hindre Gro 24.6.1973 i å rive ned og velte gjenstander i stuen på avdelingen, tilfelte pleier R henne et eller flere spark.

Under Gros gjentatte forsøk 3.7.1973 på å rive i stykker den genser hun hadde på seg, ble hun hindret i sitt forehavende ved at pleier W flere ganger sparket henne på utsiden av det ene låret.

I begynnelsen av juli 1973 var Gro bandasjert for et sår på høyre lår hvor det hadde vært verk. Da såret skulle stelles, rev hun av bandasjen. Pleier R tiffelte henne et kraftig spark med treskoen og hun ble da fort rolig. Dette skjedde 8.7. 1973.

Neste dag, 9.7.1973 kunne bandasjen fjernes. Gro forsøkte imidlertid å

Side:749

rive i stykker den genseren hun hadde og var masete. Pleier R låste henne med fotremmen til sengen og løsnet igjen et par ganger. Til slutt sparket han henne på låret eller benet.

Pleier M hadde vakt som pleier for Gro 15/7 1973. De 7 andre barna på Pernille ble passet av pleier O. Ifølge M's dagrapport var Gro meget urolig, med utvikling fram til det som er omhandlet i tiltalen.

Herredsretten fant bevist:

Gro satt på gulvet i stuen, ved en dør og med front ut mot rommet, uten klær på underkroppen. Hun var ustyrlig, truet med å rive ned gjenstander etc. Hun ble advart, men svarte med å si at hun ville tisse på gulvet. Det oppsto en lengre ordveksling mellom pleier M og Gro. Han brettet unna gulvteppet for at det ikke skulle bli tilgriset. Gro lot vannet. M ba henne om å hente bøtte og tue for å gjøre rent etter seg. Da hun nektet, gikk han selv ut etter bøtte med vann og tue. Pleier O, som befant seg i stuen, ble engstelig for hva Gro ville foreta seg i hans fravær. Det var glassrute i den døren hun satt like ved. Gro sparket og slo rundt seg. O gikk bort og tok tak i henne.

Da M kom tilbake, påla han Gro å tørke opp. Da hun ikke ville trykket M Gros hode ned i gulvet, som var vått av urin. Derpå tørket han opp på gulvet med tuen og tørket så Gro i ansiktet med den samme tue. Gro veltet bøtten. M tok den opp og tømte det som var igjen av vann og urin over hodet på Gro.

Som nevnt ble M og de fire pleiere frifunnet av lagmannsretten. Derved ga lagmannsretten uttrykk for at vilkårene for straff for legemsfornærmelse etter strl. §228 første ledd, ikke er til stede. Lagretten begrunner ikke sin kjennelse, og det kan derfor ikke av lagmannsrettsdommen utledes hvilke straffbarhetsbetingelser som ikke var til stede da kjennelsen ble avsagt.

Byretten finner imidlertid å burde legge til grunn at pleierne R, W og M objektivt sett (d.v.s. bortsett fra de subjektive vilkår for straff) har handlet som beskrevet i tiltalebeslutningen (dog slik at pleier W ga Gro en «ørefik» ved den anledning som er nevnt i tiltalens punkt d for hans vedkommende).

Gro har således etter byrettens oppfatning objektivt sett i det vesentlige vært gjenstand for slike overgrep som tiltalen mot de nevnte tre pleiere gjelder. Disse hendelser er etter byrettens mening de groveste av de overgrep overfor Gro som er påvist i nærværende sak. - - -

Retten finner at den behandling av Gro som her er beskrevet - og som bekreftes av dagbøkene - må ansees som isolasjon etter §2a i forskriftene av 1967, hvoretter «anbringelse bak avlåst dør i godkjent isolat, i ensengs rom eller i annet rom som er egnet», regnes som isolasjon. Retten finner at viktige deler av behandlingsopplegget for Gro var i strid med de nevnte forskrifters forbud mot anvendelse av tvangsmidler i oppdragelsesøyemed. I en del tilfelle hvor tvangsmidler ble benyttet, har bruken muligens vært «absolutt nødvendig for å beskytte pasienten selv eller andre,» jfr. forskriftenes §3, som på visse betingelser gir hjemmel for bruk av tvangsmidler med slikt formål. Retten finner imidlertid at isolasjon og fotrem er brukt ut over dette. Som eksempler fra dagbøkene kan nevnes: 26/2 1972 p.g.a. vrangvilje, 29/3 1973 p.g.a. ødeleggelse av læremidler og 16/5 1973 p.g.a. surhet. I tilfelle av denne art ble tvangsmidler nyttet i oppdragelsesøyemed i strid med forskriftene.

Retten anser det på det rene at Gro, i den tid hun var under atferdterapeutisk behandling, ved atskillige anledninger ikke fikk mat. I en rekke av

Side:750

disse tilfeller synes det imidlertid å være vanskelig å sondre mellom matnekting som reaksjon på uønsket atferd fra Gros side og tilfelle av matvegring fra Gros side, og tilfelle hvor Gros atferd av ulike grunner gjorde det praktisk umulig å få gitt henne mat (uten bruk av tvang). I de tilfelle hvor Gro ikke fikk mat, dreide det seg oftest om forholdsvis korte tidsrom, og ved lengre opphold ble det søkt legebistand, og i de vanskeligste tilfelle ble Gro tilført legemidler for å dempe skadevirkningene av manglende ernæring.

Ordet «tortur» er i Gyldendals fremmedordbok (trettende utgave 3. opplag) definert som pinsler som tar sikte på å avtvinge en person tilståelse eller opplysninger.

I Riksmålsordboken (1977) er tortur definert som mishandling i den hensikt å fremtvinge en tilståelse e.l.

Retten finner at disse definisjoner er for snevre når det gjelder angivelse av formål.

I Aschehougs konversasjonsleksikon (4. utgave) er tortur definert som legemlig eller åndelig mishandling, særlig når den utøves som tvangsmiddel av politi, domstoler eller andre myndigheter.

I Norsk Riksmålsordbok (1957) er tortur definert som:

1.

a) Tilføyelse av sterk legemlig pine, brukt som rettslig middel til å fremtvinge tilståelse ell. opplysning.

b) Sterk legemlig mishandling, pinsler.

2. Sterk åndelig pine, plage.

I Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab for 1977 er på side 107 flg. inntatt en redegjørelse av professor Nils Christie om kriminalpolitikk i F.N. Det fremgår bl.a. at F.N's hovedforsamling den 9/12 1975 vedtok et forslag på 12 punkter (artikler) med sikte på å verne mennesker mot tortur og annen grusom, inhuman eller nedverdigende behandling eller straff. Erklæringen er gjengitt på side 111 flg. Artikkel 1 gir følgende definisjon av ordet tortur:

Oversatt til norsk lyder denne artikkel slik:

1. I denne Erklæring betyr tortur enhver handling hvorved alvorlig smerte eller lidelse, fysisk eller psykisk, forsettlig påføres en person av en offentlig tjenestemann eller på dennes foranledning med sikte på å få opplysninger eller en tilståelse fra vedkommende person eller en tredjemann, eller for å straffe ham for en handling han har begått eller er mistenkt for å ha begått, eller for å skremme ham eller andre personer. Begrepet omfatter ikke smerte eller lidelse som bare skriver seg fra eller tilligger eller oppstår ved lovlige sanksjoner innenfor rammen av de fastsatte Standard Minimumskrav for behandling av fanger.

2. Tortur utgjør en forsterket og bevisst form for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Det fremgår av Christies meddelelse at skandinaviske representanter tok meget aktiv del i de drøftelser som førte fram til erklæringen.

Retten antar at denne F.N.-definisjon (bortsett fra annen setning i punkt l) i det vesentlige svarer til de forestillinger som norske avislesere og de som er gjort kjent med B's innlegg i Tokyo, vil danne seg når ordet tortur blir brukt, og retten finner at definisjonen bør legges til grunn ved vurderingen av denne sak.

Det er på det rene at de tilfelle av overgrep overfor Gro som ble avgjort ved forelegg og vedtatt dom i herredsretten er rammet av straffelovens

Side:751

§228 første ledd om legemsfornærmelse. Videre anser retten det på det rene at de overgrep overfor Gro som ble tatt med i tiltalen mot pleierne R. W. og S. objektivt sett i det alt vesentlige fyller gjerningsinnholdet i samme lovbestemmelse (se det unntak vedr. pleier W som er nevnt foran).

Det er vanskelig å trekke den nedre grense for torturbegrepet. Byretten har imidlertid funnet at de overgrep overfor Gro som er nevnt i det foregående avsnitt, hverken enkeltvis eller samlet, og vurdert i sammenheng med de forhold som de forekom under, kan anses som så alvorlige at de kan betegnes som tortur etter den definisjon av dette ord som retten legger til grunn.

Retten finner å burde nevne at de overgrep som ble forfulgt strafferettslig i det vesentlige skjedde på en tid da det faglige ansvarsforhold på pleiehjemmet var særlig uklar, da den lokale kontroll med behandlingsopplegget var minimal og da pleierne fikk så liten faglig støtte lokalt at pleierne kom i en særdeles vanskelig stilling i sitt krevende arbeid med Gro. I samme periode ble både D og C sterkt engasjert på sine hovedarbeidssteder, D med eksamensforberedelser og C ved arbeid som psykolog i Sem kommune med permisjon fra Psykologisk Institutt, Oslo.

Under hovedforhandlingen er det i den private straffesak særlig fra dagbøkene referert en rekke tilfelle hvor isolasjon, fastspenning i fotrem samt matnekting ble brukt i forbindelse med den atferdsterapeutiske behandlingen av Gro. Retten finner at heller ikke disse handlinger, vurdert enkeltvis eller samlet, har vært så alvorlige at de kan sies å være tortur etter den definisjon av dette ord som retten legger til grunn.

Når det gjelder isolasjon og bruk av fotrem må saken vurderes på bakgrunn av at disse midler i ca. 1+ år hadde vært nyttet omtrent sammenhengende overfor Gro, og at hun var blitt så vant til disse midler at personalet hadde en vanskelig oppgave i å få henne til å gi avkall på dem.

Retten nevner i denne forbindelse at de nye forskrifter om begrenset adgang til bruk av tvangsmidler og forbud mot korporlig refselse innen psykisk helsevern, helsevernet for psykisk utviklingshemmede og helsevernet for epileptikere, gitt ved kgl. res. av 3.6.1977, åpner en viss adgang til kortvarig isolering i tilknytning til behandling, idet nevnte forskrifters §2 lyder slik:

«Tvangsmidler som angitt i §3, jfr. §4, tillates ikke brukt innen psykisk helsevern, helsevernet for psykisk utviklingshemmede eller helsevernet for epileptikere, med mindre forholdene gjør det uomgjengelig nødvendig for å hindre pasient/klient i å skade seg selv eller andre, og kun når lempeligere midler har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Dog kan kortvarig isolering nyttes når det anses nødvendig for at ikke muligheter for behandling skal forspilles. Isoleringen skal i så fall vanligvis ikke vare mer enn 2 timer, og kan maksimalt vare i inntil 4 timer dersom det er personale til stede inne i rommet.»

Retten har således ikke funnet at det er ført bevis for at det har vært øvet tortur overfor Gro. Retten har følgelig heller ikke funnet at det er ført bevis for at saksøkeren C er ansvarlig for tortur.

Da saken imidlertid også gjelder krav om erstatning og oppreisning, finner retten likevel å burde komme noe nærmere inn på ansvarsforholdene vedrørende behandlingen av Gro, herunder saksøkeren C's tilknytning til det atferdsterapeutiske behandlingsopplegg vedrørende Gro.

Side:752

For fullstendighets skyld vil retten innskyte at det ikke er ført bevis for byretten for at D har gitt pleierne beskjed om at det i forbindelse med behandlingen av Gro var gitt dispensasjon fra forskriftene av 1967. Retten finner at C for sitt vedkommende har kunnet bygge på at D i sin skriftlige veiledning til pleierne på - - -ga uttrykk for at fysisk avstraffelse bør under de rådende omstendigheter ikke forekomme, se foran på side 36. - - -

Retten har funnet å burde legge til grunn at C's oppgave som faglig veileder besto i å veilede D i generelle spørsmål vedr. atferdsteori og atferdsterapi. Veiledningen av D var således todelt, konkret på - - -, og generelt ved C's bistand - på avstand.

Retten finner videre å burde bygge på at avtalen var en avtale mellom D og C, hvor hverken - - -pleiehjem eller psykologisk institutt i Oslo var parter. En annen sak er at det faktum at D var student ved nevnte institutt og at C var en av instituttets ansatte ga det atferdsterapeutisk behandlingsopplegg en slik prestisje at dette tilknytningsforhold til instituttet kan ha vært en medvirkende årsak til at den lokale kontroll og faglige veiledning sviktet, slik at D fikk langt friere hender enn forutsatt av både pleiehjemmets ledelse og av C da veiledningsavtalen med C ble inngått, og større innflytelse på behandlingen av Gro enn D's manglende erfaring i direkte pasientbehandling burde tilsi.

Byretten anser det på det rene at kontrollen med behandlingen av Gro har sviktet på en rekke plan. - - -

Retten finner at den sterke kritikk som de saksøkte har rettet mot saksøkeren ikke står i forhold til den beskjedne plass som C etter rettens mening har i det totale bilde av Gro-saken.

Etter å ha vurdert både de juridiske og fagetiske, moralske sider av Gro-saken finner retten at det ikke er ført bevis for at C kan holdes ansvarlig for bruk av tortur og for vitenskapelig svindel i forbindelse med behandlingen av Gro. Retten kan heller ikke se at det er grunnlag for påstanden om at C har vært så sterkt opptatt av sin ekspertise at han har glemt den menneskelige side av saken i forbindelse med sin veiledningsoppgave. - - -

Retten har funnet at samtlige elleve utsagn er uttalelser som fyller gjerningsinnholdet i strl. §247 og således er ærekrenkende overfor saksøkeren C. Retten har funnet at det ikke er ført sannhetsbevis for noen av de elleve uttalelser.

Til de enkelte utsagn skal retten bemerke:

1. «Torturmetoder i norsk vitenskap» er benyttet som overskrift i en artikkel i Dagbladet 19.2.1974, over 5 spalter. Det fremgår av den følgende tekst - på samme side - at overskriften refererer seg til et behandlingsopplegg som bl.a. C har vært knyttet til. Artikkelen er gjengitt foran.

Retten finner at avisoverskriften med den følgende tekst som knytter C til torturmetoder er egnet til å skade C's gode navn og rykte og til å utsette ham for hat, ringeakt og tap av den tillit som er nødvendig for hans stilling som psykolog og lærer.

Etter rettens mening er avisoverskriften sett i sammenheng med den følgende tekst en beskyldning som fyller gjerningsinnholdet i strl. §247. Retten finner at det ikke er ført bevis for beskyldningens sannhet og uttalelsen erklæres død og maktesløs (mortifiseres) i medhold av strl. §253 nr. 1.

2. «Tortur i norsk vitenskap» er benyttet som overskrift på en artikkel av Arne Skouen på side 17 i samme nummer av Dagbladet, hvor samme

Side:753

behandlingsopplegg omtales.

Også på denne avisside blir C knyttet til bruk av tortur, med samme virkning som beskrevet under post 1. Rettens premisser under post l gjelder også for dette punkt og uttalelsen mortifiseres.

3. «Når de beskriver den 9 måneder lange tortur-perioden, forlater de oss som sosiale individer» er tatt inn i den nevnte artikkel av 19.2.1974 som beskrivelse på behandlingsperioden.

Denne tekst er i artikkelen knyttet til C og hans medforfatters beskrivelse av behandlingsopplegget vedrørende Gro. Retten finner at avisens karakterisering av behandlingsperioden og avisens påstand om at C i forbindelse med behandlingsopplegget for Gro ikke lenger var noe sosialt individ er en beskyldning mot C.

Beskyldningen fylles av gjerningsinnholdet i straffelovens §247 da den er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte og til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling fornødne tillit. Retten finner at, det ikke er ført bevis for uttalelsens sannhet og den mortifiseres i medhold av strl. §253 nr. 1.

4. «Dette tilfelle viser hvor man kan havne når eksperthjerner får utfolde seg i fri dressur, løsrevet fra elementær menneskelighet», er en uttalelse sitert fra formannen i Stortingets justiskomité, B, i en artikkel i Dagbladet 22.2.1974, hvor tilfellet Gro - og dermed behandlingsopplegget for Gro - omtales. Artikkelen er gjengitt foran. Den innledes både i overskrift og tekst med en meddelelse om at tilfellet Gro ryster Stortinget.

Retten anser det på det rene at både Dagbladet og B har ment å referere til C når «eksperthjerner» ble nevnt. Etter den brede omtale som Gro-saken fikk i presse og fjernsyn de foregående dager finner retten at en stor del av Dagbladets lesere har forbundet bl.a. C med «eksperthjerner» når de leste Dagbladartikkelen av 22.2.1974. Retten finner at det innebærer en beskyldning mot C når det i avisen hevdes at han har utfoldet seg i fri dressur, løsrevet fra elementær menneskelighet.

Beskyldningen fylles av gjerningsinnholdet i straffelovens §247 da den er egnet til å skade C's gode navn og rykte og til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling fornødne tillit. Retten finner at det ikke er ført bevis for uttalelses sannhet og den erklæres død og maktesløs i medhold av strl. §253 nr. 1.

5. «Vitenskapelig svindel straffeloven ikke rammer» er benyttet som en overskrift i Dagbladet 4.10.1975 2.

I den følgende artikkels innledning heter det at ansvaret i Gro-saken må flyttes høyere opp (enn D og pleiere), i første rekke til Universitetet og universitetslektor C. Det heter videre «At hans artikkel i Nordisk Psykologi er vitenskapelig svindel fortalte han selv i retten...»

C har under hovedforhandlingen i nærværende sak benektet å ha sagt dette i herredsretten og retten finner å burde bygge på hans forklaring.

Retten finner at overskriften sett i sammenheng med den etterfølgende tekst er en beskyldning mot C for å ha vært med på vitenskaplig svindel. Beskyldningen fylles av gjerningsinnholdet i straffelovens §247 da den er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling fornødne tillit.

Retten vil i det følgende drøfte spørsmålet om det er ført sannhetsbevis for påstanden om at C er ansvarlig for vitenskaplig svindel.

Side:754

Retten vil for fullstendighets skyld bemerke at det ikke er grunnlag for å betegne atferdsterapi generelt som vitenskaplig svindel. Det er heller ikke påstått av de saksøkte.

Metoden er etter det som er kommet fram under hovedforhandlingen omstridt, men den synes å ha basis i en omfattende forskning og må oppfattes som et seriøst behandlingsalternativ. Etter det opplyste har atferdsterapi hatt en gunstig betydning for en del utviklingshemmede mennesker. Denne behandlingsform som fortsatt er i bruk i Norge. synes imidlertid å kreve særlig stor aktsomhet fra behandlernes side, særlig ved nøye å beskrive og kontrollere hvilke negative reaksjoner som kan nyttes mot uønsket atferd fra pasientens side, slik at de negative reaksjoner kan holdes innenfor rammen av de regler som er gitt for pasienters rettsvern, herunder vern mot fysiske og psykiske overgrep.

Det er den atferdsterapeutiske behandling i Gros tilfelle som er sakens hovedgjenstand.

De saksøkte har anført at C og hans medforfatters artikkel i Nordisk Psykologi både med hensyn til form og utstyr framtrer som en vitenskaplig framstilling, og at den må vurderes med tilsvarende strenge mål. Den lider etter saksøktes mening av så mange svakheter at det er dekning for å betegne den som vitenskaplig svindel. De saksøkte har særlig framhevet:

a) Det er ikke foretatt noen nærmere analyse av årsakene til Gros tilstand da atferdsterapien tok til. Gros væremåte var sterkt preget av angst, og det ble ikke søkt nærmere etter årsaken til denne angst.

b) C har ikke brukt de dagbøker som ble ført av pleierne vedrørende Gro da han skrev artikkelen. D hadde heller ikke lest dagbøkene utover en tilfeldig blading angående enkelte dager. Artikkelen ble derfor skrevet uten det grunnlagsmateriale som var aller viktigst for kontrollen med behandlingsopplegget og den konklusjon som skulle trekkes om resultatet av behandlingen.

c) Det ble ikke ført tilstrekkelig kontroll med nøyaktigheten av det øvrige materiale som lå til grunn for artikkelen.

d) Noen kontrollgruppe av pasienter er ikke anvendt for å underbygge artikkelens konklusjon.

e) Det savnes en nærmere beskrivelse av endringer i Gros miljø i den tid atferdsterapien ble nyttet.

f) Valg av artikkelens sluttid for behandlingsperioden er preget av at ønske om å gi en flatterende framstilling av den atferdsterapeutiske behandling. Gros situasjon var ikke så god som artikkelen gir uttrykk for, særlig sommeren 1973.

g) Kriteriene for og konsekvensene av uønsket atferd ble ikke godt nok spesifisert og kriteriene og konsekvensene endret seg i løpet av den tid atferdsterapien vedrørende Gro fant sted, særlig på den måte at man ble mere liberal i slutten av 9-månedersperioden enn i periodens første del.

h) Artikkelen mangler beskrivelse av den medisinering som ble Gro til del før, under og etter den atferdsterapeutiske behandling.

i) Bruk av sult som ble brukt som straff overfor Gro er ikke beskrevet i artikkelen.

j) Det er ikke dekning for artikkelens konklusjon, hverken i det som er framstilt i artikkelen eller i det som er kommet fram etter at artikkelen ble skrevet.

Side:755

Retten kan ikke se at det er påvist slik svakhet som nevnt under punkt a. Gro hadde vært mange år på - - - og D kunne bygge på den faglige ledelses og de daværende psykologers diagnoser og erfaringer, i tilknytning til sine egne observasjoner som fant sted den første tid D var på - -

Etter det opplyste laget pleierne dagsrapporter - dagbøker - vedrørende Gro. Saksøkeren har anført at disse hadde til formål å gi informasjon fra avtroppende pleier til påtroppende pleier. Videre hadde pleierne notisbøker hvor de gjorde detaljerte notater om hva Gro gjorde og hvor lang tid hun brukte på de ulike gjøremål. Dataene fra notisbøkene ble for hver dag overført til grafiske kurver, som da viste atferd av spesiell interesse. Disse notisbøkene er etter det opplyste nå tilintetgjort. Videre ble det på institusjonen utarbeidet månedsrapporter som ble sendt til D.

Tidsskriftartikkelen ble vesentlig bygget på de nevnte kurver og månedsrapporter. Dagbøkene ble ikke gjennomgått av D og C. Retten antar at dagbøkene må ha hatt et videre formål enn å gi informasjon fra avtroppende til påtroppende pleier i forbindelse med vaktskiftet. Bøkene måtte også anses som et middel for øvrige personale, herunder leger og psykologer som skulle føre kontroll med behandlingen. Retten finner at det må betegnes som en svakhet at dagbøkene ikke ble gjennomgått av artikkelforfatterne. Bruk av dagbøkene kunne ha gitt et mer nyansert bilde av Gros utvikling. Retten finner imidlertid at de grafiske kurver og månedsrapporter som ble utarbeidet samt de erfaringer som D gjorde under sine opphold på - - -har dannet et så bredt materiale at det etter rettens mening var brukbart som arbeidsgrunnlag for artikkelen og dens konklusjon.

Saksøkeren har anført at behandlingen av Gro ikke var noe eksperiment eller forskningprosiekt, men et behandlingsopplegg som var basert på vel funderte atferdsteoretiske prinsipper og en utprøvet metode. Både av denne grunn, fordi Gro var en så spesiell pasient, og fordi det ikke forelå andre akseptable behandlingsalternativer for Gro var det ikke aktuelt med noen kontrollgruppe. Retten er enig i at ikkebruk av kontrollgruppe ikke kan ansees som noen svakhet i dette tilfelle.

Da det etter C's mening dreide seg om et behandlingsopplegg basert på utprøvede metoder, og ikke et eksperiment eller et forskningsprosjekt, mener han at det er de faglig-etiske regler for behandling som var aktuelle, ikke de faglig-etiske regler for forskning og eksperiment. Retten finner at det er vanskelig å trekke grenser mellom behandling, forskning og eksperiment, men finner etter omstendighetene å burde bygge på at det her dreide seg om behandling.

Ved vurdering av resultatene av behandling av mennesker vil det i de mange tilfelle være vanskelig å komme til eksakte konklusjoner fordi det i praksis ikke er mulig - og ofte ikke ønskelig - å holde konstant alle de faktorer som innvirker på menneskenes atferd over noen tid. Usikkerhetsforhold vil i de fleste tilfelle gjøre seg gjeldende, og også i tilfellet Gro må det kunne godtas en usikkerhetsmargin.

Retten finner det ikke godtgjort at observasjonstidens lengde er valgt med sikte på å nå fram til en uriktig - forsvarlig konklusjon. Derimot synes det å foreligge en unøyaktighet når det i artikkelen er skrevet at Gro fungerte bra sommeren 1973. Saksøkeren har erkjent at det her burde ha stått våren eller forsommeren 1973.

Etter det opplyste ble kriteriene for uønsket atferd og konsekvensene av

Side:756

slik atferd noe endret i løpet av den beskrevne behandlingsperiode. Retten finner imidlertid at endringene skjedde som en naturlig følge av at Gro etter hvert fikk friere forhold. Endringene synes ikke å ha vært store og de antas ikke å ha hatt vesentlig betydning for artikkelens konklusjon.

Til medisineringsspørsmålet har saksøkeren bemerket at det ble gjort så små forandringer i denne siden av behandlingen av Gro at det ikke var grunn til å belyse det i tidsskriftartikkelen. Han har også vist til den begrensede spalteplass. - - -

Etter det som er kommet fram under hovedforhandlingen kan man ikke utelukke at de nevnte endringer i medisineringen kan ha innvirket på Gros atferd i den aktuelle tid. Retten finner at det er en svakhet ved artikkelen at medisinspørsmålet ikke er nevnt.

Det er etter rettens mening også en svakhet ved artikkelen at det ikke er særskilt nevnt at matnekting i en del tilfelle ble nyttet som negativ reaksjon overfor uønsket atferd fra Gros side. Denne svakheten avdempes imidlertid ved at matnektingen tildels skjedde og ble registrert i samband med bruk av isolasjon og fotrem og ved at det - som nevnt foran - i en del tilfelle var vanskelig å sondre mellom matnekting og matvegring fra Gros side eller situasjoner hvor Gros atferd av ulike grunner gjorde det praktisk umulig å gi henne mat.

I tidsskriftartikkelen heter det bl.a.:

«Enhver avvikende atferd fra Gros side mens hun var ute av avdelingen, medførte at hun øyeblikkelig ble brakt tilbake til sitt rom, spent fast i lærremmen, og rommet ryddet for leker. Deretter forlot terapeutene rommet og lukket døren etter seg. For at ingen skulle gå inn til henne under denne perioden, ble en rød lapp satt opp utenfor døren til hennes rom som et tegn på at ingen hadde adgang. Selv lege på visitt på avdelingen ble avvist i slike situasjoner.»

Saksøkeren har under hovedforhandlingen erkjent at betydningen av den røde lapp er unøyaktig beskrevet. Meningen med den røde lapp var å meddele personalet på pleiehjemmet at det av hensyn til behandlingen ikke var ønskelig at noen gikk inn på Gros rom, men den røde lapp innebar ikke noen beslutning om at legene skulle nektes adgang selv om den røde lapp også var et signal til dem.

Artikkelen, som i det vesentlige er ført i pennen av C, må etter rettens mening oppfattes som en kort melding eller rapport om et behandlingsopplegg for en pasient med store atferdsvanskeligheter, særlig beregnet på psykologer og andre som har faglig tilknytning til eller særlig interesse for dette fag. Av redaksjonelle grunner måtte artikkelen gjøres forholdsvis kort, og den kan derfor ikke vurderes som en vitenskapelig avhandling, med de krav til fullstendighet og presisjon som en slik form krever.

De saksøkte har hevdet at saksøkerens motiv for å skrive artikkelen var å øke sin faglige prestisje og at han for å nå dette mål har gitt en uriktig framstilling. Saksøkeren har forklart at artikkelen ble laget for å meddele fagfolk resultatet av et behandlingsopplegg for en pasient av en særlig vanskelig kategori med sikte på å bistå andre fagfolk i deres arbeid for å bedre forholdene for en gruppe utviklingshemmede som man hittil i Norge har kunnet yte liten hjelp. Videre tok forfatterne sikte på å få debatt om et vanskelig emne, både for å få motforestillinger og konstruktiv kritikk. Retten finner å burde godta saksøkerens motiver. Selv om saksøkeren også skulle

Side:757

ønske å øke sin faglige posisjon gjennom en tidsskriftartikkel ligger det i og for seg ikke noe faglig-etisk kritikkverdig i det.

Retten antar at det ved vurderingen av artikkelen bør tas hensyn til at det i Norge hittil er skrevet lite om resultater av ulike behandlingsmetoder innen psykologien. Den manglende tradisjon i Norge bør tilsi en viss romslighet i bedømmelsen.

Retten finner også å burde legge til grunn at C hadde hederlige motiver for å være faglig veileder for D, særlig ved å veilede i generelle spørsmål å bidra til at en behandlingsmetode som han mente var verdifull kunne bli bragt videre til hjelp for vanskelige pasienter hvor andre behandlingsmetoder ikke kunne gjennomføres eller var virkningsløse.

Målet var å føre pasienten gradvis til en bedre sosial tilværelse. 1 artikkelen uttales det uttrykkelig at det ennå står mye igjen av arbeid med Gro. Artikkelens fig. 2 viser at det også i 9-måneders perioden gikk opp og ned med Gros atferd.

Tidsskriftsartikkelen har følgende konklusjon:

«Erfaringene fra dette kan tyde på at et atferdsterapeutisk opplegg av denne art er vel egnet for de problemer en her har stått overfor.»

Retten finner som nevnt at artikkelen i Nordisk Psykologi har en del svakheter. Retten finner det imidlertid ikke bevist at disse svakheter er så store at artikkelens forholdsvis forsiktig formede konklusjon er åpenbart uholdbar. Det synes å ha vært en rekke positive trekk i Gros utvikling i den aktuelle behandlingsperiode, særlig de 9 måneder som er nærmere beskrevet. Etter det som er kommet fram kan det ikke utelukkes at et atferdsterapeutisk behandlingsopplegg - med en fastere faglig ledelse og større bemanning i lederskjiktet enn tilfelle var på Klæbu og med nødvendige justeringer og bedre kontroll for å sikre pasientene det rettsvern som ligger i gjeldende forskrifter, kan være egnet til å hjelpe utviklingshemmede pasienter med ekstremt vanskelig atferd.

Med svindel forstås bedrageri, gjerne i stor stil.

Med uttrykket «vitenskaplig svindel» forstår retten at noen mot bedre vitende meddeler andre uholdbare resultater og konklusjoner i forbindelse med forskning eller annen virksomhet på vitenskaplige områder. Uttrykket innbefatter også bruk (eller medvirkning til bruk) av metoder som brukeren vet ikke har grunnlag i holdbar vitenskap idet han uriktig foregir at metodene har et sant grunnlag. Uttrykket innebærer med andre ord at noen bevisst søker å føre andre bak lyset i tilknytning til vitenskap.

Retten finner etter det som er nevnt foran at det ikke er ført bevis for at C er ansvarlig for vitenskaplig svindel.

Retten finner således at det ikke er ført bevis for uttalelsens sannhet og den erklæres død og maktesløs i medhold av strl. §253 nr. 1.

6. «Det forekom tortur ved et av våre pleiehjem, og i vitenskapens navn» heter det i en artikkel i Dagbladet 9.10.1974 hvor det refereres et innlegg i generaldebatten for den sekstiførste interparlamentariske unions konferanse i Tokyo, hvor formannen i Stortingets justiskomité B, kom inn på «Gro-saken». Artikkelen er gjengitt foran på side 24.

Retten anser det på det rene at det med «læreren» i artikkelen er ment universitetslektor C. Saksøkeren ble dermed satt i forbindelse med og gitt ansvar for tortur ved et pleiehjem og i vitenskapens navn. Etter den brede omtale som Gro-saken hadde vært gjenstand for i pressen, særlig i Dagbladet,

Side:758

finner retten at en stor del av dem som leste artikkelen måtte forstå at det med «læreren» var ment universitetslektor C.

Uttalelsen under punkt 6 er etter rettens oppfatning en beskyldning mot C. Beskyldningen fylles av gjerningsinnholdet i straffelovens §247 da den er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling fornødne tillit. Retten finner at det ikke er ført bevis for uttalelsens sannhet og den erklæres død og maktesløs i medhold av str. §253 nr. 1.

7. «Vitenskapens innflytelse på det moderne fagmenneske kan bli så enorm, nær sagt så abnorm, at det slutter å være menneske og begynner å bli ekspert», heter det også i den artikkel som er nevnt under punkt 6.

Retten finner som nevnt under punkt 6 at Dagbladet med «læreren» har ment C og at en stor del av avisens lesere måtte forstå at det med «læreren» var ment saksøkeren. Retten finner at C på denne måte ble knyttet til det utsagn som er sitert ovenfor i lesernes bevissthet.

Uttalelsen under punkt 7 er etter rettens oppfatning en beskyldning mot C. Beskyldningen fylles av gjerningsinnholdet i straffelovens §247 da den er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den tillit som er nødvendig for ham som psykolog. Retten finner at det ikke er ført bevis for uttalelsens sannhet og den mortifiseres i medhold av strl. §253 nr. 1.

Retten vil deretter behandle de utsagn som B ga på den nevnte konferanse i Tokyo i oktober 1974, se foran på side 24.

8. (1) «I mitt land ble vi imidlertid meget forbauset i sommer da en av våre ledende aviser avslørte at det foregikk tortur i vårt land, i et av våre sykehus og i psykologisk vitenskaps navn. Historien var i korthet at en psykologistudent - med støtte av (sponsored by) en av sine universitetslærere - utførte et eksperiment med en liten pike som led av en mental sykdom. Eksperimentet omfattet bruk av torturinstrumenter i et program med straff og belønning.» Retten anser det på det rene at B med denne uttalelse viste til Gro-saken og at han med å nevne en universitetslærer mente universitetslektor C. Retten viser for så vidt til Dagbladets forannevnte artikkel av 9.10. 1974, en artikkel som B ved direkte kontakt med avisen var med på å bringe i stand. På Tokyo-konferansen var tilstede bl.a. 4 andre norske parlamentarikere og parlamentarikere fra andre skandinaviske land. Med den brede omtale som Gro-saken tidligere på året hadde fått i Norge og den omtale den hadde fått i Danmark og Sverige, finner retten at en rekke politikere måtte forstå at B med universitetslæreren mente universitetslektor C. Gjennom det referat som ble trykket etter forhandlingene i Tokyo ble de samme fakta kjent i enda større kretser. Retten finner at uttalelsen om at universitetslæreren - C - var medansvarlig for tortur og at «eksperimentet omfattet bruk av torturinstrumenter i et program med straff og belønning» innebærer en alvorlig beskyldning mot C.

Beskyldningen fylles av gjerningsinnholdet i straffelovens §247 da den er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling fornøde tillit. Retten finner at det ikke er ført bevis for uttalelsens sannhet og den erklæres død og maktesløs i medhold av strl. §253 nr. 1.

9. (2) «Hvorfor begår så folk tortur mot hverandre uten å være antagonister, selv for som en slags doktor å forsøke å hjelpe sin pasient? Jeg har bare

Side:759

funnet en løsning. Studenten, og selv hans lærer, trodde på en nærmest religiøs måte på visse yrkesteorier. Vitenskapens virkning på en moderne vitenskapsmann kan være så stor at han ganske enkelt opphører å være en menneskelig skapning og blir omdannet til å være en ekspert. Samtidig blir hans medmennesker redusert til «forskningsobjekter».»

Retten anser det på det rene at det med «lærer» her er ment universitetslektor C og at en rekke deltakere på Tokyo-konferansen og en del lesere av det offisielle referat fra konferansen har forstått at det med «lærer» i denne forbindelse er ment saksøkeren. Retten finner at uttalelsen innebærer en beskyldning mot C og viser for så vidt til rettens premisser vedrørende utsagn nr. 6 og 7 foran, som også gjelder nærværende uttalelse. Beskyldningen er forøvrig videre enn utsagn nr. 6 og 7 idet det under punkt 9 (2) også er gitt uttrykk for at C har trodd på visse yrkesteorier på en nærmest religiøs måte, hvilket innebærer en påstand om at C ikke har evnet å knytte sine teorier til forskning på vitenskaplig grunnlag. Uttalelsen innebærer også en påstand om at C ikke har sett pasienter som mennesker, men som objekter, hvilket må ansees å være en alvorlig påstand overfor en psykolog.

Beskyldningen under punkt 9(2) fylles av gjerningsinnholdet i straffelovens §247 da den er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling fornødne tillit. Retten finner at det ikke er ført bevis for uttalelsens sannhet og den mortifiseres i medhold av strl. §253 nr. 1.

10. (3) «Slik er det imidlertid ikke med den tortur som utøves av den moderne, faglig utdannede yrkesutøver. Hans tortur har ingen begrunnelser i det hele tatt. Den kan ikke forstås. Den eksisterer imidlertid allikevel, og den eksisterer midt i vårt velstandssamfunn.»

Retten finner at denne uttalelse, sett i sammenheng med de øvrige deler av B's innlegg på Tokyo-konferansen, er en beskyldning mot universitetslektor C. En del parlamentarikere på konferansen, og senere lesere av referatet fra denne, må ha fått den forestilling at det med «den moderne, faglig utdannede yrkesutøver» er ment universitetslektor C og at det er C som har utøvet tortur. Retten viser for så vidt til premissene foran, særlig bemerkningene under punkt 8 (1) og 9 (2).

Uttalelsen under punkt 10 (3) er etter rettens oppfatning en beskyldning mot saksøkeren C. Beskyldningen fylles av gjerningsinnholdet i straffelovens §247 da den er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den tillit som er nødvendig i hans stilling. Retten finner at det ikke er ført bevis for uttalelsens sannhet og den (mortifiseres) erklæres død og maktesløs i medhold av strl. §253 nr. 1.

11. (4) «Jeg frykter at noen eksperter er i ferd med å glemme noe som er av grunnleggende betydning, hvilket også lovene for menneskelighet er. De glemmer at menneskeverd også er noe som de syke medlemmer av vårt samfunn har krav på. Det samme gjelder dem som er litt annerledes og de som ikke er så effektive i moderne produksjon.»

Dette utsagn er formet som et subjektivt uttrykk for frykt for en uheldig utvikling på et viktig område. I relasjon til den norske lovgivning om mortifikasjon må utsagnet imidlertid vurderes ut fra de forestillinger som utsagnet danner hos dem som hører eller leser utsagnet. Retten finner at uttalelsen, når den blir satt i sammenheng med de øvrige deler av B's innlegg i Tokyo, gjorde det naturlig å knytte C til uttalelsen, slik at de som hører eller leser

Side:760

utsagnet måtte oppfatte det som en påstand om at også C glemmer at også syke mennesker - og de som er litt annerledes - har krav på menneskeverd. Etter rettens mening innebærer det en alvorlig beskyldning, særlig overfor en psykolog.

Uttalelsen under punkt 11 (4) fylles av gjerningsinnholdet i strl. §247. Den er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling fornødne tillit. Retten finner at det ikke er ført bevis for uttalelsens sannhet og den erklæres død og maktesløs i medhold av strl. §253 nr. 1. - - -