HR-1994-139-B - Rt-1994-1274
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-14 |
| Publisert: | HR-1994-00139-B - Rt-1994-1274 (417-94) |
| Stikkord: | Dyrevern, Straffutmåling, Rettighetstap, Underslag |
| Sammendrag: | Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-00139 B, snr 148/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Vidar Helgheim) mot A (Forsvarer: advokat Eilert Stang Lund). |
| Forfatter: | Schei, Backer, Aasland, Mindretall: Gussgard, Coward |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §255, Dyrevernloven (1974) §2, §31, §32, §5, Viltloven (1981) §48, §393, §42, §57, §62, Straffeprosessloven (1981) §359 |
Kragerø herredsrett avsa 20 mai 1994 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av a) straffeloven §255, b) dyrevernloven §31, jfr. §2, jfr. §5 nr. 1-4 - sammenholdt med straffeloven §62 første ledd - til en straff av fengsel i 30 -tredve- dager.
2. Tiltalte fradømmes i medhold av dyrevernloven §32 for alltid retten til å eie, ha, bruke, handle med, slakte og stelle med husdyr.
3. Tiltalte fradømmes i medhold av dyrevernloven §32, retten til å drive jakt og fangst for et tidsrom av 2 - to- år regnet fra 20. mai 1994.
4. Til fordel for Viltfondet inndras: a) 1 hønsehauk. b) 1 vipe. c) 1 svartspett. d) 1 utstoppet grønnspett. e) 1 utstoppet spurvehauk.
5. Tiltalte dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 5000,- -kronerfemtusen-."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har anket over straffutmålingen. Han gjør gjeldende at fengselsstraffen bør gjøres betinget, at rettighetstapet for så vidt gjelder retten til å eie, ha m.v. husdyr bør begrenses i tid og at han ikke bør fradømmes retten til jakt og fangst.
Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget, men at rettighetstapet bør begrenses. Før jeg går inn på dette, finner jeg imidlertid å burde ta opp domfellelsen etter straffeloven §255.
Domfelte er dømt etter straffeloven §255 for å ha tilegnet seg i alt 5 ville fugler som var fredet. Tre av fuglene hadde han skutt, de to øvrige var fallvilt. Det er på det rene at de døde fuglene tilhører Viltfondet, jf viltloven §48. To av fuglene fikk domfelte stoppet ut. De øvrige tre oppbevarte han i fryseren, med henblikk på senere å utnytte dem til egne formål, f eks ved utstopping.
Domfelte ble ikke tiltalt for ulovlig jakt for de fuglene han hadde skutt. Straffansvaret var her foreldet. Men han ble altså tiltalt og domfelt for underslag. For herredsretten hevdet domfelte at han ikke visste at fuglene tilhørte Viltfondet. Retten tok ikke stilling til riktigheten av dette, men la til grunn at det i så fall forelå en rettsvillfarelse som ikke var unnskyldelig, jf straffeloven §57. Den la videre til grunn at han hadde tilegnet seg fuglene i vinnings hensikt. Retten drøfter ikke om villfarelse om eierforholdet kunne ha betydning for kravet om vinnings hensikt.
For domfellelse etter straffeloven §255 er det et vilkår at den gjenstand som gjerningsmannen tilegner seg, tilhører en annen. I teorien er det - langt på vei med støtte i rettspraksis - hevdet at villfarelse om de rettigheter eller rettsforhold straffebudet skal beskytte, skal bedømmes som en situasjonsvillfarelse etter straffeloven §42, og ikke som en rettsvillfarelse etter straffeloven §57, jf Andenæs: Alminnelig Strafferett, 3 utg 1989 46 - 247. Dersom det bygges på dette her, måtte det kreves forsett fra domfeltes side m h t at han krenket en annens eiendomsrett ved tilegnelsen.
Det er imidlertid i rettspraksis lagt til grunn i forhold til straffeloven §393 at en villfarelse m h t Viltfondets eiendomsrett til ulovlig felt vilt, skal bedømmes som en rettsvillfarelse etter straffeloven §57. Jeg viser til Rt-1973-793. Spørsmålet om en villfarelse om eiendomsretten til viltet skal bedømmes som en rettsvillfarelse eller som en situasjonsvillfarelse, kan vanskelig løses annerledes i forhold til kravet i straffeloven §255 om at gjenstanden må tilhøre en annen. Jeg tilføyer at jeg er oppmerksom på at avgjørelsen i Rt-1973-793 har vært kritisert i teorien, se Andenæs: Formuesforbrytelsene, 5 utg 1992 9. Spørsmålet om den rettslige karakter av villfarelsen - normvillfarelse eller situasjonsvillfarelse - ble imidlertid overveiet i avgjørelsen, og jeg finner ikke grunnlag for å fravike den.
Imidlertid krever domfellelse etter straffeloven §255 også at tilegnelsen skjer i uberettiget vinnings hensikt. Som nevnt har retten ikke drøftet om domfeltes mulige villfarelse om eierforholdet kan ha noen betydning i forhold til dette kravet. I rettspraksis og teori er det lagt til grunn at hvor straffebudet krever vinnings hensikt, virker en rettsvillfarelse straffriende, selv om den er uaktsom. Jeg viser til Rt-1974-1051, Andenæs: Alminnelig Strafferett, 3 utg 1989 45 og Bratholm: Strafferett og samfunn 259. Jeg kan ikke se annet enn at dette også må gjelde i forhold til kravet om vinnings hensikt i straffeloven §255.
Domfelte har som nevnt gjort gjeldende at han var uvitende om Viltfondets rett. Herredsretten har ikke tatt stilling til hans viten eller tro på dette punkt. Jeg finner ut fra dette at dommen bør oppheves for fellelsen etter straffeloven §255, jf straffeprosessloven §359 annet ledd nr 1.
Jeg går så over til å behandle den delen av saken som gjelder overtredelse av dyrevernloven. Dette er for øvrig det klart alvorligste forholdet. Domfellelsen her gjelder vanskjøtsel av husdyr, hovedsakelig sau og gjess. Forholdet ble avdekket etter at Næringsmiddeltilsynet hadde reagert på kvaliteten av ni sauer som var levert til slakt. Disse var magre, og fire av dem ble kassert.
Kontroll av dyreholdet hos domfelte ble iverksatt, og som et resultat av denne kontroll ble resten av besetningen av sau og lam - i alt 27 dyr - nødslaktet. Næringsmiddeltilsynet har beskrevet dyrenes tilstand slik:
"Det ble slaktet 27 småfe totalt fra denne besetningen den 30/4. Av disse var det 8 spelam, resten var voksne dyr. De 8 spelamma var i litt under middels hold, og bar ikke spesielt preg av å være vanskjøttet. De ble alle godkjent.
De resterende 19 voksne dyr viste klare tegn på at forholdene i besetningen ikke har vært tilfredsstillende. 5 av dyrene ble godkjent vanlig, men var alle i dårlig hold og var magre. 3 dyr ble betinget godkjent til produksjonsvare, de var magre, hadde lite normalt fett på skrotten og hadde avvikende farge på slakteskrottene (2 var lyse-anemi?, og 1 var mørkere rødlig enn normalt - mangelfullt avblødd/utmattet). 11 dyr ble kassert ved kontrollen. 4 av disse var svært magre, dvs. nesten ikke noe normalt fett igjen på skrott og organer. I tillegg hadde disse 4 tydelig avvikende farge på skrottene (2 bleke og 2 rødlig misfarget).
De 7 siste var alle avmagret, alt fettvev var borte fra skrott og organer, tilbake var geleaktige vannholdige hinner (serøs fettatrofi) også rundt koronarkar og nyrer.
Det ble ikke for noen av dyrene funnet noen sykdom som kunne være årsak til disse dyrenes svært dårlige ernæringstilstand. Det er klart at alle dyrene har vært i negativ ernæringsbalanse over noen tid, da det også var sterk atrofi av muskelvev hos alle dyrene untatt spelamma.
En antar derfor at dyrene har hatt for liten tilgang på for."
Herredsretten har redegjort nærmere for de forhold dyrene hadde levd under. I dommen heter det om dette blant annet:
"Når det gjelder nærmere om de konkrete forholdene på gården, så var det mest alvorlige etter rettens skjønn at sauer og lam ble særdeles mangelfullt foret. Som det fremgår av brevene fra Næringsmiddelkontrollen, gjengitt over, bar de voksne sauene tydelig preg av dette. Bl.a. kan det særlig bemerkes at 7 av de siste sauene som ble slaktet, hadde så omfattende irreversible indre skader pga. den manglende foringen at de ville ha dødd uansett. Den mangelfulle/manglende foringen må ha skjedd over lengre tid, minst i et par måneder. Ved inspeksjonen den 28. april 93 kunne ikke tiltalte redegjøre for når sauene hadde fått vann sist gang, og han opplyste da at han gikk tom for for ca 3-4 uker tidligere. Da inspeksjonen ble foretatt sto sauene inne i et rom i låven hvor de gikk på "sauetalle" dvs. sammentråkket sauegjødsel, noe som er helt vanlig. Det var imidlertid påfallende at det ikke fantes rester av høy eller annet for i sauetallen slik det vanligvis er. Sauene hadde gravet groper i sauetallen på leting etter mat. Det var ikke spor av for i rommet. Det var heller ikke for forøvrig på gården. Spelammene som fikk morsmelk, hadde klart seg brukbart."
Det fremgår av herredsrettens øvrige beskrivelse av de faktiske forhold at det i det rommet der sauene var plassert, lå en død voksen sau og to døde lam. Videre lå det døde ender i rommet. Det var skrot og annet omkring som dyrene kunne skade seg på.
I rommet der gjessene ble holdt, lå det en død kalkun og en død gås. Utenfor huset lå det døde gjess. Også i det rommet der gjessene ble holdt, var det skrot som de kunne skade seg på.
Domfelte har gjort gjeldende at det må telle som et vesentlig formildende moment at han rent faktisk ikke hadde for til dyrene og heller ikke hadde økonomisk mulighet for å kjøpe for. Jeg kan ikke se at dette kan vektlegges særlig. Sauene har gjennom flere uker vært totalt uten for. De har til dels manglet vann og stellet av dem har også vært mangelfullt på andre måter. Om for ikke lar seg skaffe, kan man ikke la dyr lide som her. I verste og ytterste fall får man i tilfelle hindre dette gjennom slakting. Derimot bør det legges en viss vekt på at domfelte har hatt personlige problemer som nok i noen grad har virket handlingslammende på ham.
Overfor dyremishandling som dette må det etter min mening reageres strengt. Som herredsretten finner jeg at det bør idømmes både rettighetstap og ubetinget fengsel. Rettighetstapet er en meget følbar reaksjon. Det er neppe mulig å livnære seg av det aktuelle gårdsbruket uten gjennom dyrehold. Jeg finner under en viss tvil at rettighetstapet gjennom fradømming av retten til å eie, ha m.v. husdyr bør begrenses til 5 år. Jeg finner ikke grunn til å la rettighetstapet også omfatte retten til å drive jakt og fangst. Her peker jeg på at domfelte ikke er dømt for ulovlig jakt, og at domfellelsen for underslag av viltet er opphevet. Jeg finner ikke grunn til å endre lengden av fengselsstraffen. I denne forbindelse peker jeg på at tiltalens post I om underslag neppe kan ha hatt betydning for herredsrettens utmåling av fengselsstraffen.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder domfellelsen etter straffeloven §255 - tiltalens post I.
2. I herredsrettens dom gjøres de endringer at rettighetstapet etter dyrevernloven §32 - domsslutningens punkter 2 og 3 - begrenses til å gjelde retten til å eie, ha, bruke, handle med, slakte og stelle med husdyr og begrenses i tid til 5 - fem - år.
3. For øvrig forkastes anken.
Dommer Gussgard: Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder domfellelsen etter straffeloven §255 og i begrensningen av rettighetstapet. Etter min mening bør imidlertid fengselsstraffen gjøres betinget.
Slik jeg oppfatter rettspraksis, skal det svært meget til før overtredelse av dyrevernloven fører til ubetinget fengselsstraff når det også reageres med rettighetstap. I avgjørelsen i Rt-1990-974 endret Høyesterett en ubetinget straff til betinget nettopp under henvisning til rettighetstapet. Domfelte i den saken var to ganger tidligere dømt etter dyrevernloven, og saken gjaldt et forhold som hadde vedvart over ca 2 år. Jeg finner ikke grunn til en skjerpelse av straffen på dette området.
Som førstvoterende har pekt på, er det tvilsomt om det er mulig for domfelte å livnære seg på gården uten dyrehold. Rettighetstapet er således en meget følbar, men adekvat straffereaksjon, og jeg kan ikke se at det er grunn til å reagere med ubetinget fengselsstraff i tillegg til dette i denne saken.
Dommer Coward: Jeg er enig med annenvoterende dommer Gussgard.
Dommer Backer: Jeg er enig med førstvoterende dommer Schei.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder domfellelsen etter straffeloven §255 - tiltalens post I.
2. I herredsrettens dom gjøres de endringer at rettighetstapet etter dyrevernloven §32 - domsslutningens punkter 2 og 3 - begrenses til å gjelde retten til å eie, ha, bruke, handle med, slakte og stelle med husdyr og begrenses i tid til 5 - fem - år.
3. For øvrig forkastes anken.