HR-1994-1512-S - Rt-1994-969
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-29 |
| Publisert: | HR-1994-01512-S - Rt-1994-969 (308-94) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1994-01512 S. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §282, §301, §292, EMK (1999), EMK (1999) |
Kjæremålet gjelder avskjæring av bevis.
Ved oversendelse av bevisoppgave i straffesak mot A gjorde påtalemyndigheten oppmerksom på at man under skyldspørsmålet ønsket bevisførsel også vedrørende de forhold som tiltalte ble frifunnet for ved Gulating lagmannsretts dom av 26. august 1993. I den grad lagmannsretten ikke skulle være innstilt på å tillate fremlagt nevnte dom, anmodet påtalemyndigheten subsidiært om at det ble gitt adgang til å eksaminere tiltalte omkring de forhold han den gang var satt under tiltale for.
A's forsvarer reiste innsigelse mot bevistilbudet fra aktoratet. Under det saksforberedende rettsmøte nedla statsadvokaten slik påstand:
"Begjæring om bevisavskjæring tas ikke til følge."
Forsvareren nedla slik påstand:
"Enhver bevisførsel knyttet til tidligere frifinnende dom av 26.8.93 og det underliggende saksforhold, herunder dokumentasjon av den frifinnende dom, avskjæres."
Gulating lagmannsrett avsa den 13. juni 1994 kjennelse med slik slutning:
"Enhver bevisførsel knyttet til tidligere frifinnende dom av 26. august 1993 og det underliggende saksforhold, herunder dokumentasjon av den frifinnende dom, avskjæres."
Påtalemyndigheten har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Påtalemyndigheten anfører at dommen fra august 1993 omfatter forhold som har sterke parallelle trekk til det forhold A nå er satt under tiltale for. Det vises til at det i norsk straffeprosess klart gjelder et prinsipp oim at partene kan føre de bevis de ønsker vedrørende saken, i samsvar med prinsippet om fri bevisbedømmelse. Det vises i denne forbindelse til Rt-1990-1008 (særlig side 1010 nest siste avsnitt) og Rt-1991-193 (særlig side 194 3. siste avsnitt) hvoretter det følger at det er lagretten som skal avgjøre verdien av partenes fremførete bevis etter en samlet vurdering.
Påtalemyndigheten viser til at det ikke dreier seg om ulovlig ervervet bevis, men om en rettskraftig dom som enhver kan gjøre seg kjent med. Videre anføres det at dommen ikke er det avgjørende bevis i saken, og det er derfor etter påtalemyndighetens oppfatning ikke i strid med de retningsliner som Høyesterett har trukket opp i relasjon til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 og prinsippet om "fair trial" å fremlegge dommen.
Påtalemyndigheten viser til tidligere avgjørelser av Høyesterett i Rt-1934-1080 og Rt-1950-348, og til at høyesterettsdommer Helge Røstad i en artikkel i Lov og Rett for 1967 1 har gitt uttrykk for at avgjørelsen fra 1934 har fått en for kategorisk utforming, sml. også Andenæs, Norsk Straffeprosess bind 1 1994 348.
Påtalemyndigheten viser endelig til at Høyesterett i de siste år har tatt flere avgjørelser som i ikke ubetydelig grad tillater bevisførsel som ligger i ytterkant/utenfor den tiltalebeslutning som danner rammene for saken. Det vises i den forbindelse til Rt-1987-92, Rt-1991-193 samt Rt-1993-298.
Påtalemyndigheten omtaler til slutt spørsmålet om å tillate bevisførsel knyttet til de to forhold som tiltalte er frifunnet for, og presiserer at det bare er tale om å eksaminere tiltalte omkring forhold som han faktisk har erkjent, men som han ikke har erkjent straffeskyld for.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Påtalemyndigheten gis anledning under hovedforhandling mot A til å fremlegge gjenpart av Gulating lagmannsretts dom av 26. august 1993, herunder gis påtalemyndigheten anledning til å eksaminere A om de forhold den frifinnende dom angår."
Advokat Samson Røyrvik har på vegne av tiltalte tatt til motmæle og anfører at den bebudede bevisførsel helt klart må falle inn under bestemmelsene i straffeprosessloven §301 annet ledd 1. punktum. Det vises i denne forbindelse til lagmannsrettens anførsel om dette på side 3 i kjennelsen. Da bestemmelsen i §301 annet ledd er et unntak fra straffeprosessloven §292 annet ledd, får henvisningen til partenes fri bevisførsel ingen betydning her.
Tiltalte anfører at hensikten med bevisførselen vil være å skape et inntrykk hos lagretten om at tiltalte til tross for den frifinnende dom har gjort seg skyldig i de forhold han den gang var tiltalt for.
Tiltalte viser til lagmannsrettens begrunnelse for å avskjære bevisførselen og viser til at bevisførselen må være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjons prinsipp om rettferdig rettergang.
Tiltalte hevder at påtalemyndigheten søker å skape inntrykk av at forholdene i de to rettssakene er like, men tiltalte mener de er svært forskjellige, da tiltalte aldri har benektet å ha hatt samleie med de to kvinnene. Dersom den bevisførsel statsadvokaten har anmodet om blir tillatt, hevder tiltalte at han vil måtte påberope bevisførsel til å slå fast de omfattende forskjeller som kan påvises i relasjon til de handlinger han ble tiltalt for og frifunnet for og den handling han nå er tiltalt for. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Påtalemyndigheten anfører at fremleggelse av den frifinnende dom, kombinert med eksaminasjon av tiltalte om saksforholdet, vil kunne ha bevismessig betydning. Dette er utvalget enig i, og bevisførselen kan ikke nektes med hjemmel i straffeprosessloven §292 annet ledd. Utvalget finner støtte for denne vurdering i Rt-1987-92 og Rt-1993-298. Også i disse to tilfeller var det spørsmål om å føre bevis for at domfelte tidligere hadde handlet på en måte som etter påtalemyndighetens oppfatning kunne ha betydning for spørsmålet om skyld i det aktuelle tilfelle.
Utvalget kan heller ikke se at det er grunnlag for å avskjære bevisførselen i medhold av straffeprosessloven §301 annet ledd 1. punktum. De påberopte bevis gjelder ikke domfeltes vandel i sin alminnelighet, men hans atferd i relasjoner som etter omstendighetene kan ha bevisbetydning i forhold til den handling saken nå gjelder. Også i denne forbindelse viser utvalget til de foran nevnte avgjørelser.
Den omstendighet at dommen er frifinnende kan i seg selv ikke ha noen betydning for avskjæringsspørsmålet. Det er anført i kjæremålet at det ved eksaminasjonen ikke vil bli insinuert at den frifinnende dom var uriktig. Utvalget legger dette til grunn. Utvalget kan ikke se at det oppstår problemer i forhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Kjennelsen er enstemmig.