HR-1995-13-A - Rt-1995-238
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-08 |
| Publisert: | HR-1995-00013-A - Rt-1995-238 (57-95) |
| Stikkord: | Narkotika, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-00647 M - Høyesterett HR-1995-00013 A, snr.223/1994. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Inger Wiig) mot 1) A 2) B (Forsvarer: Advokat Morten Kjensli) 3) C (Forsvarer: Advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Tjomsland, Aasland, Backer, Aarbakke, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §317, §62, Våpenloven (1961) §33, §8, Våpenloven (1961) |
Eidsivating lagmannsrett avsa 14 oktober 1994 dom som - i forhold til de ankende parter - hadde denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd, til en straff av fengsel i 12 - tolv - år. Ved soning fragår 337 - trehundreogtrettisyv - dager for utholdt varetekt.
2. B, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd, til en straff av fengsel i 12 - tolv - år. Ved soning fragår 337 - trehundreogtrettisyv - dager for utholdt varetekt.
3. C, født xx.xx.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd, jf femte ledd, §317 femte ledd, jf første ledd, og våpenloven §33 første ledd, jf §8 første ledd, jf straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 15 - femten - år. Ved soning fragår 335 - trehundreogtrettifem - dager for utholdt varetekt.
C dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av en pistol av merket Sig Sauer cal. 45 med skarp ammunisjon."
Aktor hadde nedlagt påstand om at straffeloven §162 tredje ledd annet punktum skulle få anvendelse, men forholdet til bestemmelsen i 2. punktum er ikke drøftet i dommen. Det må - slik partene er enige om - legges til grunn at domfellelsene gjelder straffeloven §162 tredje ledd 1. punktum. Aktor har for Høyesterett ikke angrepet dette, og jeg kan for min del heller ikke se at det er grunnlag for å anvende denne bestemmelse som ifølge lovforarbeidene primært tar sikte på "de virkelig store bakmenn bak narkotikaomsetningen", jf Ot.prp.nr.23 (1983-84) side 29.
De domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.
De domfelte har anket over straffutmålingen.
Jeg er kommet til at straffen bør settes noe ned for alle tre.
De domfelte er funnet skyldig i innførsel til Norge av 5030 gram heroin. Heroinet var gjemt i en personbil, som ankom med M/S "Stena Saga" fra Fredrikshavn til Oslo 12 november 1993. Stoffet var anbrakt i et "hemmelig" rom i bilen, et rom som var vanskelig å oppdage og komme til.
A og B, som er tsjekkiske statsborgere, kjørte bilen med heroinet fra Tsjekkia til Oslo. A påtok seg, etter å ha vært kontaktet av en organisasjon han tidligere hadde utført tilsvarende oppdrag for, å sørge for transporten til Oslo. A engasjerte B til å være sjåfør på turen, noe han også hadde vært på ett av de tidligere transportoppdrag A hadde utført. De har opplyst at de fikk 20.000 tsjekkiske kroner, svarende til ca 4.000 norske kroner, for oppdraget. Under reisen rapporterte A til oppdragsgiverne i Tsjekkia i forbindelse med de forskjellige grensepasseringene. A og B ble arrestert ved ankomst til Oslo. De besluttet straks å samarbeide med politiet, og A ga derfor beskjed til sin oppdragsgiver i Tsjekkia om at de var kommet frem til Norge.
C hadde reist til Norge noen dager før transporten av narkotikapartiet gikk fra Tsjekkia. Etter at A hadde meldt fra til oppdragsgiveren, møtte C, sammen med D, opp på hotellrommet til A for å hente narkotikaen. De var begge bevæpnet med ladde pistoler som stammet fra et våpentyveri på Østlandet, og de er i den forbindelse domfelt for heleri av våpen og for brudd på våpenloven. Jeg tilføyer for fullstendighetens skyld at D ble frifunnet for medvirkning til innførsel av heroinet.
Saken gjelder en svært alvorlig narkotikaforbrytelse som er meget profesjonelt utført. Det er her tale om et av de største beslag av heroin som noen gang er foretatt i Norge. I rettspraksis har det vært reagert meget strengt ved innførsel av store kvanta heroin, jf særlig Rt-1993-33 med videre henvisning til Rt-1988-314. Jeg viser også til avgjørelsene i Rt-1985-1393, Rt-1989-46 og Rt-1989-685.
Forsvarerne har gjort gjeldende at størrelsen på det kvantumet heroin som er innført, må ses i sammenheng med stoffets renhet eller styrkegrad. Denne er her målt til 28 % som hevdes å være en svak konsentrasjon. Til bruk ved ankeforhandlingen for Høyesterett har aktor, etter anmodning fra forsvarerne, innhentet en sakkyndig uttalelse fra Kriminalpolitisentralen. I uttalelsen av 28 januar 1995, som er undertegnet av overingeniør Tormod Bønes, heter det blant annet:
"Hovedregelen er at de heroinholdige blandingene forbrukes i samme tilstand som de blir innført og at de i meget beskjeden grad blir oppblandet her til lands med fyllstoffer uten virkning. Ved utporsjonering før konsum er hovedregelen videre at den utveide pulvermengde avstemmes i rimelig forhold til den prosentstyrken som partiet inneholder, slik at nettovekten av ren heroin vanligvis plasseres i et relativt snevert intervall. Ved å ta utgangspunkt i nettovekt av ren heroin i et parti vil man således kunne foreta en rimelig sikker beregning over antall rusdoser et parti utgjør helt avhengig av inntaksteknikk."
De opplysninger som her er gitt om betydningen av stoffets styrkegrad, må man, slik jeg ser det, ta i betraktning ved vurderingen av hvilken spredningsfare et bestemt kvantum heroin rent faktisk innebærer.
Det heter videre i uttalelsen at "prosentbestemmelser i intervallet 30 % - 60 % (er) mer vanlig forekommende enn andre prosentintervaller". Av alle saker sett under ett opplyses det å være et aritmetisk gjennomsnitt på ca 40 %. I dette tilfellet er det derfor ikke tale om et spesielt stort avvik fra den gjennomsnittlige styrkegrad. Denne saken gjelder dessuten et meget stort kvantum heroin, hvor straffenivået ikke påvirkes så mye av den nøyaktige mengde, jf de dommer jeg tidligere har vist til. Det som er anført om stoffets styrkegrad, får derfor begrenset betydning i dette tilfellet.
De to som var kurerer frem til Norge, A og B, er begge idømt 12 års fengsel. Lagmannsretten har lagt til grunn at A hadde en lederfunksjon i forhold til B. Dette er utvilsomt riktig. Det var A som hadde kontakten med organisasjonen, og det var han som skulle levere partiet videre til C.
Forsvareren til A og B har anført at det ved straffutmålingen må legges betydelig vekt på den bistanden de domfelte - særlig A - har ydet til politiets etterforskning. Jeg har tidligere omtalt hvorledes dette førte til arrestasjonen av C. Politiet har dessuten opplyst at opplysninger som de domfelte har gitt til norsk og tsjekkisk politi, har ført til avdekking av en stor internasjonal narkotikaliga, og at det med utgangspunkt i denne informasjon allerede er gjort meget omfattende beslag av heroin i flere land. Den bistanden de to domfelte - og da i særlig grad A - har ydet politiet, har, slik jeg ser det, vært av usedvanlig karakter, og den har fått meget stor betydning for etterforskningen. Dette forhold vil også kunne innebære en risiko for de domfelte. Etter mitt syn må de domfeltes bistand til politiets etterforskning i dette tilfellet tillegges betydelig vekt ved straffutmålingen. Det fremgår ikke av domsgrunnene om dette moment er vektlagt av lagmannsretten. Jeg antar imidlertid at forholdet ut fra de utmålte straffer må være tatt i betraktning.
Jeg er enig med lagmannsretten i at straffen for A og B bør være den samme. A har, som jeg tidligere har fremhevet, hatt en mer sentral stilling i organisasjonen, men har kunnet yte den mest omfattende bistand til politiet. Jeg er kommet til at straffen for begge de domfelte bør settes til fengsel i 11 år.
Jeg behandler så anken fra C. Lagmannsretten uttaler at hans rolle i saken "bærer bud om at han har hatt en mer betrodd posisjon i organisasjonen enn de to kurerene". Forsvareren har gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har dekning for dette, og at man må legge til grunn at C i denne henseende står i samme stilling som A. Lagmannsrettens dom er meget snau når det gjelder beskrivelsen av Cs forhold, og dette var - etter det opplyste - heller ikke nærmere belyst under hovedforhandlingen. Man er imidlertid henvist til å trekke slutninger fra det som foreligger om hans opptreden i saken, og den kan tyde på at C hadde en noe mer sentral rolle i organisasjonen enn de andre domfelte.
Den straffen på fengsel i 15 år som lagmannsretten har fastsatt, er maksimumsstraffen ved overtredelse av straffeloven §162 tredje ledd 1. punktum. De øvrige forhold han er domfelt for, får svært liten betydning ved straffutmålingen. Selv om det for Cs vedkommende ikke foreligger noen formildende omstendigheter, er jeg blitt stående ved at straffen også for han bør reduseres noe. Jeg finner at straffen for C bør settes til fengsel i 14 år.
De domfelte har siden lagmannsrettens dom utholdt 117 dager varetektsfengsel.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen for A settes til fengsel i 11 - elleve - år, med fradrag av 454 - firehundreogfemtifire - dager for varetektsfengsel.
2. Straffen for B settes til fengsel i 11 - elleve - år, med fradrag av 454 - firehundreogfemtifire - dager for varetektsfengsel.
3. Straffen for C settes til fengsel i 14 - fjorten - år, med fradrag av 452 - firehundreogfemtito - dager for varetektsfengsel.